Eirik Løkke

I flytsonen

2011-09-14T13:53:00.000-07:00

For de av oss som sogner til partiet Høyre var valget mandag utvilsomt en stor opplevelse. På forhånd var en oppslutning på midten 20-tallet ventet, men 28 % var utvilsomt høyere enn de største optimistene hadde drømt om, meg selv inkludert. Ikke desto gledeligere når virkeligheten overgikk forventningene. Enda gledeligere at Høyre ikke bare beholdt makten - men utvidet basen landet rundt.

Mye er sagt og skrevet om valget - det jeg vil legge vekt på - eller rettere sagt er mest imponert over, er hvordan Høyres partiorganisasjon har utviklet seg og ikke minst hvordan valgkampanjen ble gjennomført. Snuoperasjonen startet allerde i valget 2009 - husk, Høyre hadde målinger på 10-11 % så sent som august(!) 2009 - at man tross disse målingene evnet å snu trenden (det er vanskelig - bare spør Kristin Halvorsen) og levere et valgresultat på 17.2 % i 2009 var imer utfordrende enn hva mange synes å tro. Etter valget i 2009 evnet vi å kapitalisere på det gode resultatet og arbeidet som er gjort det siste året med verving, skolering, samt evnen til å finne gode lokale kandidater er rett og slett sterkt. Kommunikasjonsstrategien som har basert seg på å fortelle mest om egne saker og løsninger, fremfor kritikk av regjeringen - kombinert med satsning på direkte velgerkontakt (først og fremst husbesøk og stand, men også gjennom nettet og sosiale medier) har båret frukter.

Det jeg har blitt mest imponert over, er uten tvil valgkampen til Unge Høyre. Ettersom jeg har vært medlem i mange år har jeg sett organisasjonen på nært hold, og jeg har aldri sett dem bedre. Aktivitetsnivået, vervingen og ikke minst den politiske energien UHL tok med seg inn i valgkampen, var, om ikke avgjørende, en vesentlig faktor til hvorfor vi endte så høyt på 20-tallet som vi gjorde.

Momento mori
Man skal vokte seg vel for selvgodhet - det er selvfølgelig lov til å feire etter at valgnatten kuliminerer i suksess - men utfordringene fremover er mange nok. For det første må oppslutningen materialiseres i konkret politikk. Mitt råd er utvilsomt - mer politikk er ikke ekvivalent med bedre politikk (Less is more). For det andre må arbeidet med å bygge et sterkt borgerlig alternativ til dagens rødgrønne regjering starte umiddelbart. Ikke minst gjelder det å finne frem til en politikk som tar fremtidens utfordringer på alvor og evner å levere troverdige svar på de spørsmål folk flest måtte være opptatt av.

Jeg tror liberal-konservatismen eller borgerlig liberal om du vil - ikke bare har fortiden bak seg, men også fremtiden foran seg :)

Stemmeretten er ikke viktigst

2011-09-12T07:44:00.000-07:00

For legitimiteten til demokratiet er det naturligvis viktig at borgerne benytter seg av stemmeretten, og i Immanuell Kants ånd, bør deltakelse oppfattes som en selvpålagt borgerplikt. Derfor er oppfordringen soleklar - stem på det partiet du er mest enig med - eller minst uenig med.

Men moderne demokrati innebærer mye mer enn valg.

Selv om stemmeretten er en nødvendig betingelse, er det knapt en tilstrekkelig betingelse for demokratiet. Jeg vil påstå at rettsstatsprinsippene, likebehandling, forutsigbarhet - det man i en samlebetegnelse kan kalle sivile rettigheter - er enda viktigere enn de politiske rettighetene. I Norge er heldigvis begge villkårene oppfylt - og det er nettopp vissheten om at hvem som kommer til den politiske makten ikke er avgjørende, om enn betydningsfull (hvorfor ellers skulle vi stemme?) som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i. Det er i hovedsak ikke politikken, eller politikerne som avgjør hvordan den enkelte kommer til å lykkes i livet, men i stor grad egen innsats og evne. Slik vil det fortsatt være, uavhengig av om H eller Ap styrer i de ulike kommunene rundt om i landet.

Flertallets rett til å bestemme er naturligvis et kjernepunkt i demokratiet - men i et moderne liberalt demokrati, er rettsstaten og sivile rettigheter like essensielle bestanddeler - dvs mindretallsbeskyttelse for å unngå et brutalt majoritetsstyre. Benjamin Franklin omtalte demokrati som et (potensielt) sted hvor to ulver og et lam stemmer over hva de skal spise til lunsj. Til tross for at Rødts Bjørnar Moxnes* har omtalt Jens Stoltenberg som en nyliberal ulv - er det god grunn til å tro at mindretallsbeskyttelsen i Norge forblir sterkt også etter 12.september.

GODT VALG!

* Oppdatert 14.september Jeg kom i skade for å tillegge sitatet Magnus Marsdal - det var uriktig og ber om unnskyldning for det.

Ungdom blir lyttet til

2011-09-06T06:10:00.000-07:00

Jeg har blogget et innlegg på UiB-magasinet Vox Publica om ungdom og politikk.
Basert på mine erfaringer som aktiv i Unge Høyre.

Les innlegget "- Ungdom blir lyttet til"

To the shores of Tripoli

2011-08-24T11:57:00.000-07:00

Hadde jeg skrevet dette blogginnlegget for fem år siden hadde narrative og påfølgende politisk holdning vært ganske annerledes. Men det er ikke fem år siden – det er nå.

Min moralske overbevisning over det liberale demokratiets overlegenhet, universalisme, internasjonalisme, troen på alle menneskers likeverd, hvorpå fysisk makt er underlagt moralsk rett, gjorde meg til en overbevist nykonservativ. Min tro på det liberale demokratiets fortreffelighet har knapt avtatt med årene - jeg er fremdeles salig i troen, men erfaringene fra Afghanistan og Irak har, om ikke fundamentalt endret holdningene, dyttet dem et godt stykke i retning av klassisk realisme i utenrikspolitikken. Kall det gjerne kynisme. Min tro på konseptet nasjonsbygging er kraftig redusert, hvorpå et helhetlig utenrikspolitisk kompass for øyeblikket er en mangelvare.

Av de overnevnte grunner stilte jeg meg skeptisk til NATOs engasjement i Libya. Ikke fordi både Libya og verden ikke ville vært bedre tjent med Gadhafi seks fot under jorden, men fordi Gadhafi i liten grad utgjorde noen trussel mot Vesten. Kostnadene i form av menneskeliv og penger, samt mulig politisk ustabilitet var (og er) argumenter som kunne innvendes mot intervensjon. Det var selvfølgelig en risiko for massiv nedslaktning av opprørere i Libya, Gadhafi var meget tydelig på at han skulle utrydde opprørerne. Men var det egentlig et problem for Vesten? Var folkemordet i Rwanda et problem for vesten? Jeg er klar over at dette høres ekstremt kynisk ut – men om man prøver å analysere dette strategisk, tror jeg vesten fint kunne leve med at Gadhafi slaktet sin egen befolkning – vi lever tross alt, om ikke godt, så i hvert fall med Iran, Nord-Korea, Syria og en hel rekke andre land som ikke tilhører kategorien hyggelige regimer.

Dette sagt, jeg støttet NATOs inngripen, om ikke av gammel vane, så i hvert fall fordi operasjonen så ut til å begrense seg til en luftaksjon, samt mindre støtte til opprørerne i form av utstyr, rådgivere og spesialsoldater. For meg var og er det mindre interessant hva FN måtte mene, men det skader selvfølgelig ikke at man fikk en klar uttalelse fra det normalt så servile sikkerhetsrådet. Beskyttelse av sivile var mandatet, men det lå i kortene om enn uuttalt, at regimeskifte også var en del av NATOs målsetning.

Dette regimeskifte ser nå uunngåelig ut til å være på trappene - det er det selvfølgelig god grunn til å glede seg over. Mulighetsvinduet som åpner seg kan medføre en positiv utvikling, ikke bare for Libya, men for hele regionen i det som er kjent som den arabiske våren. Juryen er fremdeles ute hva gjelder hvordan dette kommer til å ende. Jeg tror ikke dette blir et nytt Irak eller enda verre, Afghanistan, men åpenbart er utfordringen nå å bygget et post-Kadhafi i Libya.

Søken etter nytt utenrikspolitisk kompass etter at nykonservatismen ikke holdt hva den lovet, trenger naturligvis ikke å ende i en annen ytterlighet. Min verdiorienteringen er fremdeles fundamentert i internasjonalisme og universalisme – det liberale demokratiet – menneskehetens ypperste konstruksjon hva gjelder sivilisatorisk organisering. Spørsmålet er bare hvordan vi kommer dit for dem som enda ikke er der. Ryggmarksrefleksene er fremdeles nykonservative – har vi en realistisk mulighet til å bli kvitt en diktator – til fordel for noe bedre – slik tilfelle var i Irak – så sier instinktene bomb i vei. Men det fordrer at man er villig til å stille opp med de ressurser som er nødvendig. En del av innvendingene mot Libya (jeg har fremført dem selv) var at man ikke visste konsekvensene og hvorvidt opprørerne var til å stole på, men man valgte fra NATOs side å stille seg på opprørerne sin side, fordi det var å anse som moralsk riktig og fordi man ville unngå et folkemord. I ettertid synes det å ha vært en suksess - så langt. Det interessante er, i hvert fall synes jeg det, at de samme argumenter som ble brukt for å knuse Saddam-regime i Irak, kunne anvendes på Libya og Gadhafi. Forskjellen var naturligvis at Bush jr ikke var inni bildet denne gangen...

Det tilhører sjeldenhetene å besverge seg til en teoretisk retning innenfor politikken, og især ikke utenrikspolitikk. Det vanlig er å dra nytte av flere retninger. Muligens kan en ny realistisk intervensjonisme (idealisme) være en farbar vei, hvor målsetningen om en verden dominert av liberale demokratier forblir den samme, men virkemidlene revurderes. Søken etter et nytt kompass i utenrikspolitikken fortsetter, kan hende jeg ender opp med å være mer nykonservativ enn jeg tror. På den annen side, det er ikke bare ulemper knyttet til en viss grad av ydmykhet i utenrikspolitikken.

Minerva-redaktør Nils August Andresen har som vanlig skrevet veldig interessant om tema. Det samme har Jan Arild Snoen. Jeg anbefaler forresten også Bjørn Stærks usedvanlig reflekterte kommentar ”What went wrong” – hvor han beskriver det å nyorientere seg etter Irak-krigen.

Skammelig av politiet?

2011-08-17T08:18:00.000-07:00

Det er godt mulig at en debatt om politiets operasjoner i forbindelse med 22.juli er å foregripe begivenhetens gang. Man skal videre være forsiktig med å mene for mye om saker man ikke har full informasjon om - likevel er VGs opplysninger om at første politipatrulje, bevæpnet med MP5, var på Utvika kl.17.52 (Breivik ble pågrepet kl.18.27) oppsiktsvekkende. Aslak Nore karakteriserte handlingen som skammelig – det er muligens å ta for hardt i, men det er åpenbart at politiet må begrunne sine valg, utover å henvise til det diffuse ”polititaktiske vurderinger”.

Politiet har i kraft av å være legitim forvalter av statens voldsmonopol, en utvidet myndighet – det innebærer også et utvidet ansvar – med påfølgende risiko. Det betyr naturligvis ikke at man skal oppføre seg dumdristig som politi, men det betyr at man skal forvente vilje til større risiko blant politifolk enn blant vanlige borgere. Det er av disse årsaker vanskelig å forstå at en bevæpnet politistyrke IKKE UMIDDELBART forsøkte å komme seg over til Utøya for å stoppe massakren. Politiet henviser til ”politifaglige vurderinger,” men uten noen nærmere redegjørelse for gangen i disse, fremstår politiets uttalelser som noe nær svada. Det er videre vanskelig å forstå hvorfor ei heller Beredskapstroppen tok raskeste vei til Utøya, men bestemte seg for ytterligere å forlenge responstiden.

Det er godt mulig at politiet har gode forklaringer på sine beslutninger, de trenger i så fall å komme ut til allmennheten med disse. I en artikkel på Dagbladnett presenteres motargumentene – men jeg synes svarene fra politiet er både unnvikende og mangelfulle.

Mitt hovedpoeng er følgende; er man bevæpnet politi i en situasjon hvor en massakre foregår (skyting pågår) skal det en usedvanlig god grunn til for ikke umiddelbart å gripe inn med alle tilgjengelige midler, inkludert risiko for eget liv. Det er eiendommelig å legge merke til campingturistene som uten å nøle kastet seg i båtene for å redde ungdommer, mens bevæpnet politi tok seg bedre tid for å vurdere handlingsalternativene.

Det blir selvsagt en av hovedoppgavene til kommisjonen å vurdere politiets operasjonelle respons – fra instruks, kommandolinjer til individuelle beslutninger, med den hensikt å lære mest mulig fra tragedien. Men før den tid synes jeg vi trenger bedre svar fra politiet enn hva vi har fått så langt.

Når ord blir fattige

2011-07-27T06:16:00.000-07:00

Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om terrorhendelsen som rammet Oslo og Utøya fredag 22.juli. I likhet med de fleste andre har massakren på Utøya rystet meg langt inn i sjelen, og de grufulle vitnesbyrdene fra Utøya, hvor venner og bekjente blir skutt på (sågar drept) vil garantert prege resten av livet mitt. I dag er jeg usikker på nøyaktig hvordan. Det er i det hele tatt mye jeg er usikker på.

Den ufattelig tragedien som har rammet AUF preger ikke bare det politiske Norge, den preger hele nasjonen. Likefullt blir det ekstra spesielt for de av oss som har vært ungdomspolitisk engasjert. For tre måneder siden var nesten 600 UHL-medlemmer samlet på Sundvolden for Landskonferanse, hvor jeg hadde gleden av å skolere engasjert ungdom i effektiv utøvelse av demokrati. Et arrangement som var åpent, uten noen form for sikkerhet. Gjennom hele min tid i Unge Høyre har jeg ikke hatt annet enn dyp respekt for de unge sosialdemokratene, av og til (ikke så rent sjeldent) misunnelse. Særlig gjelder det institusjonen Utøya. Men fremfor alt har jeg fått mange gode venner som er og har vært aktiv i AUF - et vennskap som vil vare livet ut. Og nettopp livet ut er en frase som plutselig har fått en helt ny betydning.

En av dem som ble drept er leder av Hordaland AUF - Tore Eikeland. Jeg kjente ikke Tore veldig godt, men jeg kjente han godt nok til å huske han som en ualminnnelig flink og positiv person. Det er som Statsminister Stoltenberg trakk frem i minnegudstjenesten, blodig urettferdig at Tore nå er borte, offer for et politisk attentat som overgår alt hva jeg er istand til å formulere. Vakre minneord er skrevet av bloggfelleskapet Skrivekollektivet - og for dere som skulle være i tvil om Tores politiske og retoriske talent - sjekk ut denne talen og denne talen. Tore var sammen med andre engasjerte ungdommer samlet i fellesskap for å utøve demokrati og deltakelse i praksis; at de nå er borte er hjerteskjærende. Det er som nevnt vanskelig å formulere noe fornuftig - det er mest tårer og sinne.

Jeg skal avvente mer utfyllende politiske betraktninger om terrorangrepet. Men la meg nevne to umiddelbare tanker.

1) Måten Norge som nasjon har reagert på er overveldende. Fra første stund hadde vi et politi, brann og helsevesen som fungerte som det skulle. Vi hadde mennesker som stilte opp for hverandre - som medmennesker. Fra ungdommer på Utøya som risikerte livene sine for å redde sine kamerater, det samme gjorde fastboende og turister som bevitnet massakren. Nasjonens samling i ettertid har vist frem det beste i oss og det er lov å håpe at det medfører en større varme og raushet i hverdagen. Vi stiller opp for hverandre. Et lite apropos, det er ille å lese om nordmenn med minoritetsbakgrunn som ble trakassert fordi mange trodde dette var et islamistisk inspirert angrep. Mange bør se seg selv i speilet om hvordan vi behandler våre medmennesker, meg selv inkludert.

2) Det er for tidlig å si noe om hvordan dette vil påvirke den politiske debatten. Det er lite trolig (og heldigvis for det) at kritiske bemerkninger rundt innvandring og integrering (samt islam) ikke forblir en sentral del av debatten. Men de verste utslagene, det som grenser mot hatsk retorikk, vil forhåpentligvis dempes. Det er åpenbart ikke FRP eller andre kritikere av det multikulturelle samfunn som har skylden for Behring Breiviks forkvaklede handlinger. Men det synes like åpenbart at retorikk av den type som Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde har uttrykt, hvor særlig førstnevntes bruk av Kultur-Quislinger og språk som anklager Arbeiderpartiet for å ville "rive landet i filler" bidrar til en dehumnaisering. Nøyaktig hvilken sammenheng (om noen) som kan trekkes mellom denne type ytringer, og perverte handlinger som Anders Behring Breivik har utført, er jeg ikke sikker på. Men at den debatten kommer er åpenbart. Like sikkert som at debatten om (mislykket) multikulturalisme vil fortsette. Det gjenstår å se hvilket narrativ som får mest gehør.

Ellers anbefaler jeg Nils August Andresens kommentar om debatten videre, samt Jan Arild Snoen også på Minerva. Tilslutt - debatten om denne tragedien kunne vært avverget, jf PST, ressurser og overvåking, vil også garantert komme i kjølvannet av terrorangrepet. Jeg har tidligere blogget om at prisen vi må betale for et åpent samfunn er denne type risiko. Det er en betraktning jeg holder fast på.

Aftenposten, USA og årsaken til gjeldsproblemene

2011-07-19T09:17:00.000-07:00

Det er muligens i overkant pirkete, men jeg mistenker at beskrivelsen av gjeldssituasjonen i dagens Aftenposten (19.juli - ikke nett) er noe mer enn en "forglemmelse". Ikke mindre enn fire journalister (Roar Østgårdsgjelten, Frank Lynum, Ulf Peter Hellstrøm og Roland Jørgensen) står oppført som ansvarlig for artikkelen som besvarer (dvs glemmer den viktigste årsaken) gjeldskrisen i USA.

Et av spørsmålene er hvorfor USA har så stor gjeld og svaret er som følger:
"Tre forhold har gitt en oppsvulmende statsgjeld som politikerne ikke klarer å håndtere: Skattelettelser fra George Bush reduserte inntektene, krigene i Irak og Afghanistan kostet enorme summer, og finanskrisen høsten 2008 tvang myndighetene til kostbare støttetiltak for å holde hjulene igang. Amerikanske forbrukere har dessuten opparbeidet seg en høy privat gjeld."

Den viktigste grunnen til den høye gjelden nevner ikke Aftenposten, nemlig det faktum at de generelle utgiftene (eksludert militæret) under George Bush jr økte betraktelig. Ikke minst utgiftene knyttet til respeptbelagte medisiner m.m. Det er selvfølgelig riktig at skattekutt ikke bidrar til å bedre statsfinansene, særlig ikke når man samtidig øker utgiftene. Det er også riktig at kostnadene til krigføring er substansielle, men veksten i andre utgifter er altså betydelig mer og den desidert største årsaken til underskuddet.

Artikkelen i den selverklærte liberal-konservative avisen Aftenposten, står som et godt eksempel på det dominerende narrative i norsk offentlighet; Det er ikke de statlige utgiftene som er for høye - det er skattnivået som er for lavt.

Avskaff BSU

2011-07-16T09:23:00.000-07:00

Rune Bjerke ønsker å øke fradragsmulighetene (DN 8.juli) for såkalt boligsparingungdom (BSU), som innebærer at unge får fradrag for å spare i BSU-konto (samlet sett 150 000 kroner - 20 000 i året). Arve Kambe i Høyre støtter forslaget og ønsker å øke fradragsmulighetene, maksgrensen og prosentsatsen man får fratrukket på skatten. For egen del er jeg tilhenger av å avskaffe hele ordningen, inkludert rentefradraget. La meg få begrunne hvorfor.

Anne Siri Koksrud, medredaktør i Minerva har blogget fornuftig om hvorfor forslaget er en dårlig ide. For meg er det tre hovedgrunner til at BSU burde avskaffes.

1. Legitimiteten til skattesystemet
En av de store fordelene ved det norske skattesystemet er at det er strømlinjeformet og enkelt å følge. Men helt fritt for særinteresser er ikke vi heller. Ulike fradrag som pendlerfradrag, fagforeningsfradrag, gavefradrag, rentefradrag, nordnorgefradrag - hvorpå forslag som treningsfradrag, helsefradrag, hjemmehjelpfradrag, hushjelpfradrag m.m med jevne mellom foreslås.

Og selvfølgelig også BSU.

Alle disse "fradragene" er isolert sett ikke det største problemet, men samlet sett utgjør de en utfordring til helheten i skattesystemet. Det beste systemet er etter min mening et system som ikke tilgodeser særinteresser, men som er mest mulig nøytralt og som likebehandler grupper, mennesker, industrier, landsdeler og produkter. I så tilfelle kan vi som lever i dette landet selv velger å forfølge våre preferanser uten at spesielle interesser opparbeider seg fordeler på bekostning av andre. Samme argument, om enn i svakere grad, taler for å fjerne rentefradraget, som er en gigantisk subsidiering av dem som har bolig på bekostning av dem som ikke har.

Er det rom for skattelettelser bør de komme ALLE til gode - ikke særskilte grupper eller individer.

2. Personlig ansvar
For dem som ikke har veldig rike foreldre (og selv for dem) lønner det seg å spare. Særlig om du trenger egenkapital for å kjøpe deg inn på boligmarkedet. Sånn sett vil det lønne seg å spare selv uten skattestimulering. Det vil selvfølgelig være enklere å få folk til å spare dersom man får skattelettelser, men det burde ikke være samfunnets oppgave å passe på at norsk ungdom sparer fremfor å forbruke.

3. Sideeffekter
Et velkjent fenomen innen politikken er uønskede effekter av et politisk vedtak. Dette er ikke unaturlig gitt at det er vanskelig å se rekkevidden av politiske vedtak, en av hovedgrunnene til at Hayek argumenterte for et desentralisert beslutningssystem. Likefullt kan vi forutse noen konsekvenser av økt boligsubsidiering, fortrinnsvis økte boligpriser. Det norske skattesystemet er allerede gunstig for boliginvesteringer (som innebærer en forstyrrelse av allokeringen av kapital) hvor disse er relativt mer lønnsomme enn andre. Det er selvfølgelig et gode at mange eier sin egen bolig, men det vil neppe være noen katastrofe om færre velger å leie fremfor å eie. Ved å avvikle subsidieringen av boligeiere (rentefradrag og BSU) vil man få et mer bærekraftig boligmarked og lavere prisvekst, kanskje til og med en justering nedover.

Det er politikkens prerogativ å prioritere, sågar komme med utspill hvor grupper og individer blir tilgodesett med fordeler. Baksiden er at det sjeldent blir forklart hvem som skal betale. Det er som kjent lettere å organisere særinteresser enn allmenninteressen. BSU er intet unntak.

Sommermodus

2011-07-11T14:48:00.000-07:00

Er for tiden i fantastiske Lofoten på sommertur. Kombinasjonen fjellturer, hyggelige venner og litteratur er for tiden ingridiensene i dagliglivet.

Jeg har hatt tre innlegg publisert den siste tiden (som av ren sløvhet ikke har blitt publisert på egen blogg), deriblant:

- Bokessay om Flemming Roses nyutgivelse Taushetens tyranni - Minerva
- Debattinnlegg i Aftenposten om Kulturdepartementets listeføring
- Phillip Blond - Minerva

Jeg planlegger en redesign (ny hjemmeside) av bloggen, samt hyppigere oppdateringer.

Men enn så lenge så er det sommer, sol (ihvertfall nesten) og Lofoten!

På Helvetestinden mellom Bunesfjorden og Kirkefjorden helt sør i Lofoten

Republikansk presidentkamp

2011-06-22T12:56:00.000-07:00

Den amerikanske presidentkampen er i full sving. Dvs kampen om HVEM som skal utfordre Obama. Mitt Romney er ikke uventet favoritt, og han styrket etter min mening sine sjanser som følge av stødig opptreden under primærdebatten på CNN fra New Hampshire.

Det sagt, ingen av kandidatene ser ut til å ha den berømte gnisten som skal til for å oppildne republikanske (ei heller sentrum) velgere. På den annen side er kanskje Mitt Romney nøyaktig hva GOP trenger i et valg som garantert kommer til å dreie seg om økonomiske spørsmål.

I motsetning til nordmenn flest støtter ikke jeg uten videre den til enhver tid demokratiske kandidaten. I mitt møte med amerikanere pleier jeg å beskrive meg selv som ”fiscally conservative and socially liberal” - i den grad det skulle være behov for å prioritere har økonomiske spørsmål (it`s the economy stupid) normalt hatt forrang. Nei, jeg er ikke spesielt begeistret for den kristenkonservative (sosialkonservative) innflytelsen i partiet, og om Sarah Palin mot formodning skulle ende opp som kandidat vil min støtte garantert gå til Barack Obama, det kan den for så vidt ende opp med å gjøre uansett – time will tell.

Konservativ liturgi
Det vil nok ikke yte moderne konservatisme rettferdighet dersom vi skulle sette likhet mellom den og de republikanske kandidatene, skjønt amerikansk konservatisme er ikke uten videre lett å definere/sammenfatte (det er ille nok med begrepet konservatisme). Amerikansk konservatisme, i hvert fall de selvutnevnte forkynnere (Rush Limbaugh, Glenn Beck, Sarah Palin, Ann Coulter, Michelle Malkin m.fler) preges av en grunnleggende anti-intellektualisme, godt illustrert av hyppige utfall mot ”liberalere”, ”ulovlige-innvandrere”, ”ateisme” og alt som lukter av brudd med konservativortodoksi. Det siste er for så vidt interessant, all den tid konvensjonell politisk konservatisme har definert seg selv gjennom å vurdere tingene SLIK DE ER, ikke slik man håper/mener DE BURDE VÆRE. Fareed Zakaria peker nettopp på dette paradokset i siste utgave av GPS.

Faktum er at jeg savner intellektuelle konservative i tradisjonen fra William Buckley jr. og Barry Goldwater. For all del, man har fremdeles interessante konservative; David Brooks, Andrew Sullivan, Anne Appelbaum, Peggy Noonan og Thomas Sowell, men anti-intellektualismen, både i form og innhold burde uroe GOP mer enn det ser ut til å gjøre.

Utenrikspolitisk renessanse
På et område synes konvensjonell konservatisme å ha fått sin renessanse, og det er i utenrikspolitikken. Klassiske konservative dyder som interesser og realisme ble i sterke ordlag frontet under den nevnte debatten. Viljen til å drive nasjonsbygging og være verdens politimann er på retur i USA. Ron Paul har lenge forfektet anti-intervensjonisme, og mens han ble hudflettet for disse standpunktene i 08- valgkampen, har det republikanske etablissementet trukket kraftig i retning av Ron Pauls linje. Selv om eksempelvis Mitt Romney (og enda mer Tim Pawlenty) står nær Obama i utenrikspolitiske spm. Sannsynligheten for at den republikanske presidentkandidaten var blant deltakerne under CNN-debatten er stor. Det er nok tenkelig, om ikke sannsynlig at enten Chris Christie eller John Huntsman, og enda mindre Sarah Palin, kan bli en seriøs utfordrer. Men jeg tror det ikke.

Who to pick?

Jeg har sans for ”norske” Michelle Bachmann, men er enn så lenge usikker på hennes intellektuelle kapasitet. Da er jeg tryggere på Mitt Romney. Ron Pauls økonomiske politikk er jeg langt på vei tilhenger av, men hans muligheter er heller beskjedne. Barack Obama er fremdeles den største favoritten med hensyn til hvem som blir president etter 2012, men om ikke arbeidsledigheten bedrer seg og forblir på rundt 10 prosentpoeng, er det godt mulig at Mitt Romney blir USAs neste president.

Ikke tillitsvekkende fra Kommisjonen i Treholtsaken

2011-06-09T06:04:00.000-07:00

Gjenopptagelseskommisjonen v/Helen Sæther bestemt i formiddag å avvise begjæringen fra Arne Treholt. Det var forsåvidt ikke overraskende, gitt de siste dager utvikling. Jeg har tidligere gitt uttrykk for mine synspunkter omkring Treholtsaken, som jeg mener er mer enn suspekt. Jeg skal passe meg fra å bruke uttrykket skandale, før jeg har sett på grunnlaget Kommisjonen begrunner sine vurderinger på. Men Helen Sæther var alt annet enn overbevisende under dagens pressekonferanse.

Dette er åpenbart en sak som lett ender i skyttergravskrig, hvor det skal meget til for å endre allerede inngrodde standpunkter. Meg selv inkludert. Likefullt er det som Arne Treholt selv uttaler i kommentar til dagens avgjørelse; siste ord er ikke sagt i denne saken.

Jeg skal blogge utfyllende etter at jeg har fått brukt litt tid på å se gjennom premissene for uttalelsene.

NB! For dem som ikke allerede er informert, så har jeg ved tidligere anledninger involvert meg til fordel for Arne Treholt gjennom ulike møter i Studentersamfunnet i Bergen og har således blitt en bekjent. Den opplyste leser får selv bedømme i hvilken grad det forkludrer min argumentasjon i denne saken.

Her sammen med Arne Treholt og Olav Bergo under møte i Bergen
i November 2010 om Treholt-saken.

Roger Scruton

2011-05-30T06:22:00.000-07:00

Sist uke hørte jeg den konservative nestoren Roger Scruton tale på Oslo Militæresamfund i regi document.no. Scrutons viktigste poeng var betydningen av vår (Europa) vestlige kulturarv, inkludert innflytelsen fra kristendommen. Begreper som samfunn og kultur sto sentralt. Videre var utfordringen fra islam og mangel på en integrasjon en del av innlegget.

Hele min kommentar kan du lese på Minerva.

PS! En ting som tilstadighet forundrer meg, det er mulig det ikke burde, men det gjør det likevel, er kommentarene fra den mer innvandringsskaptiske delen av befolkningen. Det er nærmest religiøs vilje til å tolke alt vrangt, men jeg mener selv ikke fanden når han (eller hun) skal tolke bibelen evner å forvrenge så til de grader som en del av disse personene gjør. Jeg ønsker selv å fremstå som et kritisk korrektiv til multikulturalismen og er etter eget sigende mer skeptisk til islam enn mange. Men det er knapt en unnskyldning (snarere tvert imot) for ikke å være intellektuell redelig. Men den type innspill er vel prisen man betaler for en demokratisk offentlighet - ikke desto mindre er det beklagelig for dem av oss som ønsker en mer opplyst nettdebatt.

En gledens dag

2011-05-26T04:57:00.000-07:00

Serbias president, Boris Tadic, bekrefter at slakteren av Srebenica, Ratko Mladic er arrestert. Det synes åpenbart at han nå vil bli overlatt til Krigsforbryterdomstolen i Haag. Arrestasjonen av Mladic er særdeles viktig med hensyn til Serbias europeiske fremtid. Hendelsen kan og bør medføre at et mørkt kapittel i landets historie er over, samtidig som det bereder grunnen for en europeisk fremtid. Dette mye pågrunn av at Mladic nå følger i fotsporene til sine medsammensvorne Slobodan Milosevic og Radovan Karazic.

Det er utvilsomt mange paradokser og en god dose dobbeltmoral i internasjonal politikk, men jeg finner det svært gledelig (i likhet med Statsminister Stoltenberg) at utviklingen peker i en retning hvor hverken generaler eller statsledere kan rømme fra rettferdighet. Jeg vil fremheve betydningen av at det er det "nye Serbia" som selv har vært drivkraften bak arrestasjonen av Mladic. Det tyder på at flertallet av befolkningen er inneforstått med landets synder under borgerkrigen i tidligere Jugoslavia, men la det være ingen tvil; for (altfor) mange serbere er Mladic, Milosevic og Karazic fremdeles helter, noe som vitner om at serbisk nasjonalisme fremdeles står sterkt.

For halvannet år siden hadde jeg gleden av å være på tur med Jarl Hjalmarsonstiftelsen (Moderaternas partistiftelse i Sverige) i Serbia, hvor jeg ledet en workshop om menneskerettigheter og demokrati for det konservative ungdomspartiet. Mitt bestemte inntrykk var at den unge befolkningen i Serbia anerkjenner landets tidligere forbrytelser og ser frem imot en europeisk fremtid.

Men, som de var nøye med å påpeke, det ble gjort overgrep på den andre siden, som ihvertfall serberne synes resten av verden i for stor grad overser. Det siste er jeg helt enig i og jeg har ikke mye positivt å si om UCK-geriljaen. Faktisk burde det internasjonale samfunnet se meget nøye på dem som idag styrer i Kosovo og hvilke forbrytelser disse har gjort (og gjør) seg skyld i. Det er definitivt noe vi burde ta med oss, samtidig som vi (ihvertfall jeg) gleder oss over at Ratko Mladic idag er arrestert.

Dop de France

2011-05-20T01:18:00.000-07:00

Det er et viktig prinsipp at folk blir betraktet som uskyldig inntil det motsatte er bevist utover rimelig tvil. Lance Armstrong har aldri blitt dømt for eller formelt tatt i doping. Men indisiene, sågar tekniske beviser skal visstnok ha avslørt spor av doping i følge L`Equipe, basert på analyser av 1999 prøver i 2005. Serien av påstander om doping mot Lance Armstrong har med jevne mellomrom dukket opp. Tyler Hamilton er den siste i rekken. Spørsmålet er derfor om det ikke er bevist utover rimelig tvil (ihvertfall i moralsk forstand) at Lance Armstrong har dopet seg.

Jeg har tidligere blogget om mitt forhold til Touren og hvordan skandalen med Floyd Landins mer eller mindre spontant fikk meg til å legge vekk sykkelinteressen, da jeg har store problemer med å tro på fairplay. Selv om jeg modererte meg noe, vil nok aldri sykkelinteressen bli den samme. Bevisbyrden i sykkelsporten er nå blitt slik at det er utøverne som må bevise sin uskyld fremfor motsatt - ihvertfall tror jeg det er slik hos den jevne publikummer.

To landsmøter

2011-05-17T15:27:00.000-07:00

Første uken i mai hadde jeg gleden av å bidra under Høyres landsmøte med delansvar for det digitale arbeidet. Naturlig nok (slik må det også være) medfører en slik rolle at man viser tilbakeholdenhet med hensyn til aktiv deltakelse - ihvertfall mens showet pågår. En helt annen ting er evnen til objektivtet, all den tid man sogner til et parti - og det skulle være velkjent hva jeg songer til. Det skulle neppe være en stor hemmelighet at denne blogger ønsker en mer liberal politikk enn hva partiet mitt gjør.

Foto: Heiko Junge

Minervaredaktør, Nils August Andresen, kommenterte i bloggposten MER TIL ALT at; "Landsmøtet illustrerer at Høyres medlemmer og tillitsvalgte i hovedsak er sosialdemokrater som forsvarer økonomiske egeninteresser. Det er et problem for liberalkonservativ politikk i Norge" At delegatene på høyres landsmøte er glad i å bruke penger er forsåvidt ikke noe nytt - og mønsteret gjentok seg under årets møte. Et kjennetegn ved Høyre er - skal ihvertfall være - fokuset på helhet. Riktignok synes jeg helhetsblikket er mer konsekvent i Høyre enn andre partier - men også Høyre illustrerer politikkens grunnleggende problem; det er lettere å organisere særinteressene enn allmenninteressen. Vi ser det i debatten om fradrag (husarbeid, pendler, fagforening, sparing etc) som hver for seg har et rasjonale, men som samlet undergraver helheten i skattesystemet. Vi ser det også i debatten om bevilgninger, hvor hver interesseorganisasjon synger klagesangen om mer penger. Spørsmålet jeg lurer på er hvor forsvarne av allmenninteressene er?

Hvor er stemmene i Høyre som hever fanen for folk flest - og enda bedre - skryter av å ha bevilget mindre penger? Faktum er at de er så godt som fraværende og det er et problem ikke bare for norsk høyreside, men for norsk politikk.

Det er åpenbart ikke noe stort skrik etter nattvekterstaten i Norge (det kan man like eller mislike), men jeg tror det er et stort segment som vil støtte klare reformer, som endrer forholdet mellom privat og offentlig ansvar - og som vil være med på bytteforholdet mellom mer frihet og mer ansvar for eget liv. I alle tilfeller så er det lite som tyder på at Høyre søker et klart mandat for å gjennomføre markante endringer av det norske samfunn. Dessverre konsentrerer retorikken seg rundt "mer bevilgninger" - som styrker ideen om at det er mer (offentlige) penger som skal til for å løse alle problemer. Med andre ord ser Høyre ut til å gå til valg på bedre administrering av sosialdemokratiet.

Fremskrittspartiet
Det siste landsmøte før høstens valg sto FrP for. Oppsummert synes resepten å være "back to basis". Strengere innvandringspolitikk, mer oljepenger (eldreomsorg) og store skattelettelser. Noen indre sammenheng i politikken er tradisjonen tro vanskelig å finne; Større bevilgninger til skole, veier, jernbane, sykehus, pensjonister, trygda kombinert med store skattelettelser. Nøyaktig hva man skal kalle en slik politikk er jeg usikker på - men noe form for liberalisme (selv etter en vid definisjon av begrepet) er det vitterlig ikke. Jeg finner ikke noe bedre ord enn populisme. Prioriteringer er simpelten ikke et ord som er å finne i FrPs politiske ordbok. Mer av alt til alle - bortsett fra innvandrere synes å være substansen fra parties landsmøte.

Jeg tror (og støtter) en ny regjering av FrP og Høyre vil se dagens lys om partiene skulle få flertall sammen i 2013, men jeg mer tvilende til hva slags endringer man får til.

Det er mulig jeg er for negativ, særlig med tanke på de gode meningsmålingene til Høyre og at FrP og Høyre sammen har vært i nærheten av rent flertall i nesten et år. Men en ting er hva meningsmålingene og eventuelt et valg skulle vise - noe annet er den politiske substansen. Jeg etterlyser fremdeles et tydelig prosjekt som ber om et klart mandat fra velgerne om endring - for all del skal vi først føre sosialdemokratisk politikk - så må den gjerne være mer effektiv - men mest av alt kunne jeg tenke meg en tydelig liberal-konservativ politikk som ikke mener at mer offentlige bevilgninger er løsningen på alle problemer og som følger prinsippet om grenser for politikk.

8.mai

2011-05-08T06:51:00.000-07:00

Hadde Sosialistisk Venstreparty styrt under 2.verdenskrig hadde vi sannsynligvis aldri fått 8.mai.

I anledning SVs uttalelser om Libya-aksjonen - er det ikke så rent lite fristende - å foreta en historisk sammenligning. Etter SVs logikk er det visstnok greit å bombe i 3 måneder, men ikke 5 måneder. Det er altså en tidsfrist i seg selv som er poenget for partiet - ikke fakta på bakken.

Skulle den frie verden fulgt en slik logikk kunne vi altså endt opp med aldri å fått noen 8.mai, som altså innebar en militær kapitulasjon fra Nazi-Tyskland. For det er den militære seier - fakta på bakken som definerte politikken og ikke kunstige tidsfrister. En ting som er verdt å merke seg når 8.mai markeres er at dette ikke er frigjøringsdagen for hele Europa - for de deler av Øst-Europa som hadde den røde hær stående i landet var dagen innledningen på 50 nye år med kommunistisk diktatur - ikke at det så ut til å være spesielt problematisk for mange SVere.

Det finnes selvfølgelige gode grunner til å både diskutere og debattere mål og virkemiddel i aksjonen for å beskytte sivile i Libya, og hvorvidt det er i vestens interesser å delta i denne aksjonen militært. Men det må jo være med grunnlag i fakta på bakken ikke kunstige tidsfrister som knapt har noen hensikt utover å glede egen menighet. Siv Jensen kaller det "bullshit og dialog-linjen" - Oddvar Stenstrøm mener holdninger om at det er greit "å bombe i 3 mnd, men ikke i 5 mnd" skaper politikerforakt. Det er en folkelig måte å si det på og er langt mer presis enn det motsatte.

Fight of the century

2011-05-03T07:53:00.000-07:00

Hayek vs Keynes round two.

Debatten mellom Hayek og Keynes var på mange måter den store debatten i forrige århundre - en debatt som på langt nær er avsluttet. Finanskrisen bidro til å revitalisere den økonomiske idedebatten hvor Keynes og Hayek fremdeles står som motpoler. Uavhengig av ståsted og argumentasjon - ingen gjør denne debatten bedre enn folka i Econstories. Økonomidebatt gjennom rap - kan det gjøres bedre?

Se på denne siden om du ønsker hyperlinker til sider som beskriver argumentene til de to økonomer!

Begynnelsen på slutten?

2011-05-02T07:05:00.000-07:00

Å ønske en person død er muligens ikke en uvanlig tanke, men å uttrykke åpen glede over en slik hendelse, sågar på høyeste politiske nivå - det er svært uvanlig. Men så er (eller var) Osama Bin Laden også en person av den sjeldnere typen. Og det ikke på noen som helst måte i positiv forstand. Bin Laden symboliserte - nærmest som en karrikatur - hatet mot vesten, mot likestilling, mot frihet og liberalitet, mot kjerneverdiene i de åpne vestlige samfunn. Mark Twains klassiske ord om at "I've never wished a man dead, but I have read some obituaries with great pleasure" er i så måte dekkende for hva veldig mange i Vesten generelt - og New York spesielt føler etter at nyheten om Bin Ladens død ble offentliggjort.

Nøyaktig hvilken konsekvens Bin Ladens død medfører er veldig vanskelig å si noe om. Helt åpenbart føler man en lettelse i USA hvor hans blotte eksistens har vært et nasjonalt traume helt siden 11. september. Men å tro at nattens hendelser representerer slutten på utfordringene i Afghanistan er det få som gjør. Det er ingen grunn til å utelukke hevnangrep fra Al-Qaida, eller affilierte kontakter. At Bin Laden var et symbol for mange skrudde personer rundt om i verden er det ingen grunn til å betvile. Det mest interessante med nattens hendelser er hvordan mainstream muslimer/ledere reagerer. Jeg håper virkelig, både for deres og andres skyld, at reaksjonene ikke tyder på at Bin Laden opphøyes til martyr.

Den største utfordringen forblir Pakistan. Det er knapt noen hemmelighet at Taliban og Al-Qaidasympatisører har vært (og er) tilstede langt inn i det offisielle Pakistan, især etteretningsorganisasjonen ISI. Nettopp av den grunn varslet ikke USA landet om sine militære planer, ettersom de fryktet (med god grunn) lekkasjer. Det er åpenbart slik at Pakistan har store utfordringer med religiøs ekstremisme, som dessverre går ekstra godt i sammen med sinnsyke konspirasjonsteorier mot vesten og USA i særdeleshet (USA sto bak tsunamien m.m). Likefullt tror jeg de aller fleste i landet er mest opptatt av hvordan de kan skape vekst og muligheter for fremtidens generasjoner. Det hadde forsåvidt ikke gjort noe om disse (the silent majority) i ord og gjerninger tok til gaten for å demonstrere sin avsky mot religiøs ekstremisme og forkvaklede praksiser. Det hadde helt sikkert gledet oss i Vesten - men enda viktigere - det hadde gitt et tydelig signal om hvor veien videre går for pakistanere!

Leve Repulikken

2011-04-29T02:28:00.000-07:00

Jeg tror ikke det skulle være en hemmelighet for noen (ihvertfall ikke dem som har lest denne blogg) at undertegnede er svoren tilhenger av republikken. Bryllupet som nå utspiller seg i Storbritannia illustrerer etter min mening nok en grunn til at monarkiet som statsform ikke burde ha fremtiden foran seg. Makan til kjendiseri, meningsløse nyheter og uinteressant tøv skal man lete lenge etter. Det er mulig at prinsebryllupet er nåtidens form for brød og sirkus - ikke desto mindre er det skuffende å se offentligheten forfalle i slik total dekadense, noe en kort titt på nettmediene rundt om i verden tydelig demonstrerer.

De prinsipielle argumentene mot den aristokratiske tanke hvor noen fødes inn i en høyere klasse (evt. giftes) skulle være velkjent; Det er meritokrati - ikke aristokrati som bør være det førende prinsipp for posisjoner i samfunnet. Argumentene FOR er også etablerte. Kongehuset er samlende, et viktig symbol som hever seg over (parti)politikken og ikke minst trumfkortet; Det fungerer godt! Underforstått, det hadde ikke fungert like godt med en republikk, noe som det er liten grunn til å tro på.

Det er forstålig at kommersielle kanaler vier bryllupet tid og plass - de følger tross alt bare massemedienes grunnleggende regel om "give the people what they want". Hvor smertelig det enn måtte være, så er det åpenbart slik at mediene speiler publikum. Interessen blant vanlig folk er åpenbart enorm, og det har blitt argumentert for at eventen bidrar til å gi det britisk folk en oppmuntring i hverdagen. Jeg skal ikke benekte at det kan være tilfelle - det er i så fall skuffende. Men enn annen tolkning, som er min ryggmarksrefleks, er at bryllupet fremstår som ultravulgært gjennom det faktum at en person som ikke har noe annet på merittlisten enn å bli født inn i en bestemt familie skal gifte seg med en dame som ikke har gjort noen annet enn å bli forelsket i denne personen bruker millioner av kroner for å feire eget bryllup, mens resten av Storbritannia er på sparebluss. Det er i mangel på bedre ord - svært vulgært.

Det er dessverre lite som tyder på at monarkiet synger på siste vers. Joda, det fungerer i den forstand at det ikke utøver politisk makt og nøyer seg (for det meste) med å lire av seg selvfølgeligheter. Ikke dermed sagt at det ikke ville fungert bedre dersom vi hadde innført en republikk hvor posisjoner følger av meritter, ikke arv. Det er mulig jeg er i mindretall, men likefullt vil jeg uttrykke min stolthet over å være republikaner. Speseilt på denne dag.

Konge er død - Leve republikken!

Høyrepopulistisk fare i Europa

2011-04-18T03:59:00.000-07:00

Er det grunn til å frykte høyrepopulismen i Europa? Etter min mening er svaret utvilsomt ja - og da tenker jeg ikke på klovnene som dominerer Norwegian Defence League eller andre outrære grupper med mer eller mindre forkvaklede nynazistiske sympatier. Det som derimot er bekymringsverdig, er politiske partier med tydelig fremmedfientlig agenda, som evner å få oppslutning blant europeiske velgere. At dette også har skjedd i Finland burde ikke overraske noen. Stipendiat Anders Ravik Jupskås, ved UiO, har en god analyse av valget i Finland.

Marine Le Pen (datter av Jean Marie)
i Front National.

Det er naturligvis forskjell på høyrepopulistiske partier Europa rundt, og den finske versjonen er distinkt forskjellig fra Sverige Demokratene og Dansk Folkeparti, som igjen er vesensforskjellig fra FRP. Det som virkelig burde uroe er at franske og østerrikiske nasjonalister (Datter til Le Pen i Frankrike og etterkommerne av Haider i Østerrike) får opp mot 30 % oppslutning i ulike meningsmålinger. Dette er parti som har klare fascistiske trekk. Det sagt - flere burde stille spørsmål om hvorfor disse partiene med en klar innvandring/islamfientlig holdning faktisk makter å vinne oppslutning. Joda, selvsagt er det mye irrasjonell frykt og skremselspropaganda, men mange års multikulturalisme synes å ha ført til segregering, ikke inkludering.
Nettopp derfor var Angela Merkels og David Camerons oppgjør med multikulturalismen langt på overtid. Noe inngående drøftning av disse tankene bærer for langt av sted i denne omgang. Men jeg tror den beste medisinen mot høyrepopulisme/fremmedfientlighet er å være tydelig (og stolt) på de verdier som har formet Europa og legger til grunn et sterkere (moralsk) krav til assimilering.

Noen vil hevde at en slik politikk bygger opp under en "oss" og "dem" politikk. Jeg tror motsatt. Jeg tror ikke europeiske velgere i sin ryggmarg er verken fremmedfientlige eller fascistiske.

Jeg tror en sterkere verdivekt, samt en vilje fra majoriteten til å inkludere de ankomne i store og små fellesskap - vil lette inngangen til det store "oss", til fellesskapet, samtidig som det motvirker høyrepopulisme og fremmedfientlighet.

Ansikt mot mobbing

2011-04-12T08:20:00.000-07:00

Jeg er usikker på hvor stort samfunnsproblem mobbing egentlig er. Jeg håper det er mindre enn hva mange mener. Men jeg er helt sikker på at altfor mange opplever mobbing både online og offline. Jeg liker å tro at jeg selv for det meste har vært eksemplarisk hva gjelder mobbing og forsøkt å inkludere flest mulig. Det stemmer nok ikke helt. Jeg har både sagt og gjort ting som jeg angrer på og som jeg gjerne skulle gjort om. Jeg vet at jeg ved flere anledninger kunne gjort mer for å hjelpe andre som åpenbart ikke hadde det godt. Det får jeg ikke gjort så mye med nå. Men det jeg derimot kan gjøre noe med, er å støtte gode initiativ som ansikt mot mobbing og oppfordre flere til å delta. Like viktig er det å gå foran som et godt forbilde. Opplever du mobbing på skolen, arbeidsplassen eller i organisasjonen - gi beskjed om at det er uakseptabelt! Ser du åpenlys mobbing på digitale flater - rop ut! Det er min mening at "The first line of defence" er borgerne - altså oss selv. Vi skaper det samfunnet vi ønsker gjennom handlinger. Vi bør derfor starte med oss selv og spørre har vi gjort nok? Kan vi gjøre mer?

De av dere som føler dere kallet kan ihvertfall spre kampanjen til Gjensidigestiftelsen; Jeg er imot mobbing! Om ikke annet er det ihvertfall en god start!

Islam og demokrati

2011-04-05T02:36:00.000-07:00

Er araberne klar for folkestyre? Og hva gjør vi dersom araberne foretrekker islamisme fremfor demokrati? Det var utgangspunktet for NRK/Aftenpostens debatt på Litteraturhuset mandag kveld. Den pågående uroen i Afghanistan har ikke gjort debatten noe mindre brennbar (bokstavlig talt). Det er naturligvis mulig å se premissene for debatten som orientalistiske, men jeg synes spørsmålsstillingen var riktig, ettersom de arabiske land ikke akkurat fremstår som demokratiske fyrtårn. Videre er det høyst tvilsomt om islamisme (i betydning ikke-sekulær stat) kan forenes med liberalt demokrati.

Jaglands moralske ekvivalens
Kveldens første innleder var Torbjørn Jagland. Han påpekte nødvendigheten av å skille politikk og religion. Politikk dreier seg om kompromiss, mens religion dreier seg om å tro, hvilket grunnleggende sett er to forskjellige størrelser. Han mente videre at araberne var klar for demokrati i den forstand at de ønsket det, men hvorvidt de greide å bygge institusjoner var heller usikkert. Jagland tenderte til kulturell selvpisking gjennom sin kritikk av vestlig utenrikspolitikk, hvilket han mente måtte ta mye av skylden for situasjonen i Midtøsten. At Jagland aldri har tilhørt den veltalende delen av den norske eliten er ikke noe nytt, men det er lenge siden jeg har hørt han like dårlig som her. I en kommentar til urolighetene i Afghanistan presterte Jagland å sette likhetstegn mellom pastoren som brente koranen, og morderne som sto bak drapet på den norske FN-representanten. Jagland sa: “Begge deler er like avskyelig”. At Europarådets generalsekretær, formodentlig like ufrivillig som det er kunnskapsløst, bidrar til å legitimere forbud mot religiøse krenkelser i muslimske land, uroer meg langt mer enn pastorale klovner i USA.

Apologeten Utvik
Kveldens andre taler var islamforsker Bjørn Olav Utvik (UiO). Han dristet seg til å påstå at demokratibevegelsen hadde større sjanse til å lykkes jo sterkere islamistbevegelsen sto. Dette fordi sistnevnte var best organisert. Utvik var mindre bekymret for islamistenes forhold til demokrati, og mente langt på vei at araberne (i dette tilfellet egypterne) ønsket et folkestyre etter europeisk modell, der flertallet bestemmer. Problemet med Utviks argumentasjon er at folkestyret i betydning flertallet bestemmer kun er halvparten av den demokratiske ligningen i det liberale demokrati. Den siste halvparten er mindretallsbeskyttelse (sivile og politiske rettigheter) garantert av rettsstaten. Og som Hege Storhaug i en kommentar til panelet påpekte, mener 84 prosent av egypterne at frafall fra Islam bør straffes med døden, 82 prosent mente det samme om utroskap (antageligvis bare gjeldende for kvinner). Utviks svarreplikk var forbløffende; joda, det var “diskusjoner” omkring disse temaene, på samme måte som det var diskusjon om dødsstraff i USA. Utvik mener altså dødsstraff for utroskap er moralsk ekvivalent med dødsstraff for grove drapssaker. For meg ble det nok et eksempel på Utviks rolle som apologet i forhold til islamismebevegelsen.

Kveldens siste paneldeltakere var Nefissa Naguib, seniorforsker ved CMI. Naguib beskrev utviklingen, og mente den hovedsaklig var drevet frem av unge, som ved hjelp av sosiale medier gjorde opprør. Hun så optimistisk på fremtiden, men påpekte at den patriarkalske strukturen fremdeles var sterk i Egypt og understreket behovet for mindretallsbeskyttelse.

Kulturens betydning
Det jeg særlig savnet i debatten var et sterkere fokus på de kulturelle faktorenes betydning for det liberale demokrati, samt hvilken rolle islam spiller i den forbindelse. Panelet var veldig fokusert på de formelle institusjoner og lovgivning, hvilket åpenbart er en nødvendig, men knapt en tilstrekkelig betingelse. Det er et klassisk (og uløst) spørsmål om hva som er den avhengige og uavhengige variabel når vi diskuterer kultur og institusjoner. (De fleste av Minervas lesere skulle kjenne til både Edmund Burke og Friedrich Hayek sine tanker omkring disse spørsmål – de er vel verdt å rekapitulere i disse revolusjonsdager). Det er problematisk å operasjonalisere begrepet kultur, men det jeg savnet i debatten var en kritisk tilnærming til hvordan det deliberative fundamentet er i de arabiske samfunn. Hva betyr mangelen på sivilsamfunn med hensyn til det å akseptere annerledeshet og håndtere konflikt – med andre ord politisk, kulturell og religiøs pluralisme? Kan man si noe vettugt eller generelt om hvilke muligheter dissidenter i disse samfunnene har for å få kulturell aksept og påfølgende rettslige beskyttelse?

Jeg har tidligere uttrykt skepsis til hvorvidt islam (slik den tolkes og praktiseres i dag – hva som skjer i fremtiden vet ingen,) er forenlig med demokrati. Det avhenger selvfølgelig av hvordan man definerer islam, og videre hvorvidt det er hensiktsmessig å skille begrene “islam” og “muslim”. Det er åpenbart slik at land med muslimsk flertall er forenlig med et demokratisk styresett jf Indonesia og Tyrkia. Kanskje det derfor er mer hensiktsmessig å skille mellom islam og islamisme, der sistnevntes fusjon mellom religion og politikk gjør det vanskelig å se den forenlig med liberalt demokrati. Og det siste spørsmålet debatten stilte var nettopp hva “vi” (i betydning Vesten) gjør om araberne foretrekker islamisme fremfor liberalt demokrati. Vel, det korte svaret er fint lite. Det litt lengre svaret er å støtte de positive elementene, de kreftene som argumenterer for menneskerettigheter (for eksempel ved å gi dem en fredspris og invitere dem på Oslo Freedom Forum), pluralisme og frihet. Nøyaktig hva fremtiden bringer er usikkert. Men vi lever definitivt i interessante tider.

I motsetning til hva mange av talerne på litteraturhuset så ut til å mene, er det ikke vestlig imperialisme som er problemet, men arabernes egne dysfunksjonelle samfunn. Skal de sikre seg en fremtid må de evne å ta ansvar for eget liv. I og med den arabiske våren så har et mulighetsvindu oppstått – det vil være bra for Vesten, men enda bedre for dem selv, om de evnet å gripe muligheten!

Publisert på Minerva 5.april

Meget skuffet over DLD

2011-04-01T02:19:00.000-07:00

La meg starte med å slå fast at jeg ikke tror DLD vil etablere en politistat i Norge. Men beslutningen representerer et paradigmeskifte innen rettsstatstenkning ettersom den slår fast at alle borgere skal overvåkes i tilfelle vi fremtiden begår en kriminell handling. Det innebærer etter min mening å snu opp ned på presumpsjonen om uskyld og er en type logikk jeg frykter får større konsekvenser på sikt. Mer om selve substansen senere i blogginnlegget. Først har jeg lyst til å si noe om partibehandlingen i mitt eget parti (Høyre) – eller mangel på sådan.

Partidemokrati
Det hadde vært lettere å akseptere avgjørelsen dersom den interne prosessen hadde vært god. Det har den for å si det forsiktig – ikke vært. De av oss som mener Høyre skal være en medlemsstyrt organisasjon (også i politiske prinsipp spm) – som bygger på grunnregelen nedenfra og opp, har all grunn til å være skuffet. Landsmøte 2010 ble bedt om ikke å ta stilling fordi organisasjonen hadde en intern partihøring, som attpåtil visste overveldende motstand. Like fullt har partiledelsen inngått avtale med Arbeiderpartiet som medfører 6 måneder lagring av all datatrafikk. Det har kommet bedre rutiner for å unngå misbruk av sensitive opplysninger. Men med respekt å melde - hva har det med saken å gjøre? Få, om noen, hadde motforestillinger mot dette. Det er i grunnen en liten skandale at dette ikke allerede var innført. Det som partimedlemmene ønsket å ta stilling til var prinsippet om 6 måneders lagringstid, samt presumpsjonen om uskyld, partimedlemmene i Høyre ønsket å ta stilling til. Noe de gjorde, men som altså Stortingsgruppen valgte å overkjøre.

Det sagt – et parti får akkurat den ledelse det fortjener. Landsmøte, partiets øverste organ hadde muligheten til å slå fast at man ikke ønsket DLD. Den muligheten benyttet ikke landsmøte. Å mene at en organisasjon skal styres nedenfra forplikter. Blant annet gjennom mot til å følge sin egen samvittighet også når denne går på tvers av partiledelsen, ja spesielt da. At så ikke skjedde er skuffende servilt. Kan hende man trodde på ”partihøringen” - det var i så fall fåfengt.

Substans
Jeg nevnte innledningsvis mine overordnede tanker om substansen i DLD. Jeg har ingen problemer med å akseptere tilhengernes argumentasjon om at lagring av trafikkdata vil ha fordeler, mest sannsynlig også avverge mer alvorlig kriminalitet (selv om dette punktet medfører stor usikkerhet). Men alle beslutninger medfører en trade off. Prisen på det du ønsker er ekvivalent med prisen på det du er villig å oppgi. Jeg for min del er lite villig til å gi opp deler av privatlivet til fordel for kriminalitetsbekjempelse. Jeg mener politiet skal få virkemidler som innebærer overvåking, men mener det er avgjørende at innvilgning følger av ”skjellig grunn til mistanke” og at myndighetene må underlegges dette krav hver gang de gjør krav på overtredelse av den private sfære. Det gjør naturligvis jobben ”vanskeligere” for politiet, men det er prisen for å leve i en rettsstat.

Jeg forstår at ledelsen har behov for å forsvare seg. Men den type nytale som presenteres er lite imponerende. For det første må man som nevnt skille mellom de faktiske personvernsforbedringene som skjer med hensyn til strengere kontroll på innsyn i register, og det som er den reelle diskusjonen, nemlig om man som sådan skal lagre datatrafikk i 6 måneder eller ikke. Det er nesten en a priori oppfatning at lagring av datatrafikk pr. definisjon er overvåkning. Man kan selvfølgelig mene at det er nødvendig, slik Martin Kolberg sier, at personvernet ikke er det eneste legitime hensyn. Men å prøve å bortforklare elementet av overvåkning, samt insistere på at dette er en forbedring er bare – i mangel på bedre ord – tøvete.

Hvor går grensen?
Hvor går egentlig den prinsipielle grensen for overvåkningstilhengerne? La meg illustrere ved et tankeeksperiment: For å parafrasere Bill Gates gamle mantra - ”A computer in every home” med ”A camera in every home”. Tenk hvilke muligheter man da ville få til å avsløre overgrep, voldtekt m.m. Et helt fantastisk redskap! Overvåkningen ville selvfølgelig beskyttes grundig, og tilgang kun gis i straffesaker som innebærer alvorlig kriminalitet. Selve lagringen vil kun foregå i seks måneder. Vil et slikt vedtak innebære overvåkning eller kun lagring? Den prinsipielle forskjellen mellom fysisk lagring og lagring av datatrafikk er faktisk mindre enn hva mange tror. Hvis man da ikke mener at ens egen bruk av digitale flater ikke representerer ens privatliv, mens ens ”offline” forflytning faktisk gjør det.

Tilhengerne av DLD vil naturligvis mene at dette er usaklig. Det er det ikke. Det er et forsøk på å illustrere hvor representativ for ditt privatliv din digitale bruk faktisk er. Den er etter min mening like representativ som din fysiske aktivitet. Og når man først er i gang hvorfor ikke putte alle i et DNA-register? Man har jo nå tross alt fått et godt system for behandling av sensitive opplysninger – og ingen skal vel være i tvil om at DNA-register kommer godt med i kampen mot (alvorlig) kriminalitet?

Avslutningsvis
De meningsmålingene jeg har registrert viser at velgerne støtter DLD. Det er den skuffende sannhetene om ”the silent majority”. Det representerer vel muligens noe positivt i den forstand at norske borgere har tillit til de offentlige institusjoner. Men deri ligger faren. En utvikling – subtil riktignok – men like fullt en utvikling som i stadig større grad okkuperer den private sfære under dekke om at det er til ditt eget beste, er en utvikling som bekymrer meg.

Jeg tror i motsetning til Jan Erik Fåne, at dette ikke kommer til å få noen særlig innvirkning på verken oppslutning eller de unge talentene i partiet. Derimot bør prosessen vekke medlemmene til kamp med hensyn til hvordan partier vedtar politikk. Neste gang et betent politisk spørsmål skiller ledelsen fra medlemmene - bør signalet fra en medlemsstyrt organisasjon være – HIT, MEN IKKE LENGER!

Den første stenen

2011-03-26T09:31:00.000-07:00

Jeg har stor forståelse for at pressen må og skal dekke saken mot Trond Birkedal. Saken har åpenbart offentlig interesse. Hvordan et politisk parti behandler denne typen saker fortjener stor oppmerksomhet, og særlig et parti som går høyt på banen i disse spørsmål. Det sagt, synes jeg det er for mye falsk indignasjon i norsk presse og jeg misliker sterkt den forhåndsdømming som har funnet sted her. En person er og skal være uskyldig til det motsatte er bevist, og da er det mer enn problematisk at ulike aktører prosederer i pressen.

La det være klart - jeg kjenner Trond. Han har aldri vært en nær venn, men vi har møtes ved flere anledninger og deltatt på konferanser sammen. Han har alltid gjort et sympatisk inntrykk. Misforstå rett - Trond har utvilsomt brutt den tillit veldig mange har hatt til han som person, i så måte har han ikke havnet i denne situasjonen uforskyldt. Men påstanden om seksuell omgang med mindreårig er altså kun en påstand som bør behandles deretter inntil det motsatte eventuelt er bevist. Og dersom det under den pågående efterforskningen fremkommer at det ikke har forekommet seksuell omgang med mindreårig - er det noen som tror det kommer noen beklagelse fra pressen? Jeg gjør det ikke.

Håndteringen
FRP og FPUs håndtering av denne saken reiser både praktiske og prinsipielle spørsmål. Det er selvfølgelig interessant å vite hvilken informasjon ledelsen har fått, når denne informasjonen kom og hva som påfølgende ble gjort. Nåværende FPU-leder Ove Vanebo uttaler at han konfronterte Trond med påstanden, hvorpå disse ble presentert for Geir Mo. Trond hevdet da at dette var reinspikka løgn, noe han fremdeles holder fast på. Ove Vanebo sier at han tilbød den fornærmede oppfølgning, mens Mo anbefalte fornærmede å gå til politiet om han følte seg utsatt for noe ulovlig.

Hvorvidt dette er god nok håndtering/organisasjonspraksis kan man (og det gjør man forsåvidt, i tillegg til at det er ulik oppfatning/påstand om dette mellom påstått fornærmede og FPU) mene mye om. Men jeg mener at saken slett ikke er like åpenbar som en del mediekommentatorer mener, nemlig at enhver påstand om overgrep automatisk skal videreformidles til politiet. Slike saker må vurderes enkeltvis. Selvfølgelig bør alle, om de er overbevist om at noe ulovlig har forekommet, gå videre med saken. Men bør man automatisk gjøre det også hvis man er overbevist om at det ikke er forekommet noe ulovlig? Et stort antall mediekommentatorer ser ut til å mene dette. Det kan godt hende at FRPs-ledelse burde handlet annerledes, ihvertfall mener jeg at Siv Jensen og Geir Mo umiddelbart burde redegjort for hva de visste, når de fikk informasjonen og hvordan informasjonen ble håndtert. Det ville stått seg bedre. I så tilfelle kunne folk flest vurdert rimeligheten i håndteringen. Problemet nå, er at veldig mange har fått en oppfattelse om at partiet forsøker å dekke faktiske forhold, og det er verken FRP eller Trond Birkedal tjent med.

Hva og hvordan denne saken ender vet vi ikke. Politiet skal nå efterforske påstandene. Men enn så lenge er det kun snakk om påstander - ingen er dømt. Den påminnelsen er kanskje et tilfelle av "å slå inn åpen dør" - ikke desto mindre synes det nødvendig å gjenta påminnelsen. Hva gjelder FRPs håndtering er det medlemmene og velgerne som bestemmer, ikke norske mediekommentatorer. Litt mindre falsk indignasjon fra pressen er det ihvertfall lov til å håpe på.

Jeg tillater meg også å håpe at Trond, til tross for hans alvorlige feilgrep og brudd på tillit, tillates å komme tilbake til samfunnet på en måte som gir han et fremtidshåp. Jeg håper det er en kvalitet ved vårt samfunn som vil vise seg i dette tilfellet.

Israel, folkerett og Alan Dershowitz

2011-03-24T03:55:00.000-07:00

Dersom du er over gjennomsnittet interessert i Midtøsten-konflikten burde du vite hvem Alan Dershowitz er. Og skulle du ikke være det – er det like fullt en viss mulighet for at du har hørt om ham i kraft av at han var forsvarer for O.J. Simpson og Nelson Mandela. Og har du ikke hørt om han, er sjansen stor for at du kommer til å gjøre det – han er nå blitt engasjert som en del av forsvaret til Julian Assange og Wikileaks. Tirsdag var han på plass på Frokostkjelleren ved Juridisk fakultet i Oslo for å snakke om Israel og Folkeretten. Det ble en svært interessant opplevelse.

Jeg har med årene fått en mer kritisk holdning til Israels politikk. Jeg aksepterer fullt ut at landet må forsvare seg mot omkringliggende fiender, hvorpå det som fortoner seg som ”akademisk debatt” i Norge dreier seg om eksistensberettigelse i Israel. Men jeg synes Israels okkupasjonspolitikk og unødige provokasjoner har bidratt negativt. Og ja, jeg holder Israel til en høyere moralsk standard enn hva tilfelle er med deres naboer.

Derfor var jeg, muligens i likhet med de fleste tilhørerne, skeptisk innstilt til Dershowitz. Også fordi jeg for noen år siden var vertskap for Norman Finkelstein, da sistnevnte besøkte Studentersamfunnet i Bergen. Finkelstein hadde ikke mye pent å si om Dershowitz – og vice versa. (Les mer om kontroversen dem i mellom på Wikipedia. Den forklarer mye av hvorfor Dershowitz er kontroversiell).

Mine reservasjoner til tross: Jeg ble positivt overrasket over Harvard-professoren. Han var riktignok veldig subjektiv i sin historiefortelling. Videre var han mindre opptatt av å adressere konkrete beskyldninger mot Israels oppførsel, og mer opptatt av å poengtere hvor mye verre andre land (Russlands overgrep i Tsjetsjenia, Kinas okkupasjon i Tibet, Nord-Korea, Cuba, Darfur m.m) oppførte seg. Han har åpenbart et poeng, kritikken mot Israel, særlig i FN, er ofte urimelig om man sammenligner, og det er relevant siden internasjonal rett alltid vil ha et element av sammenligning. Israel er ikke feilfrie, men internasjonal rett anvendes svært urimelig mot Israel, hvilket man ikke gjør mot noe annet land. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Men jeg synes han overspilte poenget.

Et annet trekk ved Dershowitz er hans retoriske stil. Det er lett å skjønne at han er en briljant forsvarsadvokat. Kjappe replikker, stringent argumentasjon og (i overkant) polemisk. Kritiske spørsmål om fredsprosessen ble avfeiet med at Israel hadde tilbudt fred, som palestinerne konsekvent avviste. Dersom palestinerne ønsket en tostatsløsning, så ville de lett kunne få en løsning de selv kunne leve med. Jeg er vel, for å si det forsiktig, ikke like overbevist om virkelighetsbeskrivelsen på dette feltet.

Mer interessant var Dershowitzs synspunkter om hva som skulle til for å finne en løsning. Jeg utfordret han på hvorvidt han var enig i at 1) Israel må trekke seg tilbake fra okkupert område, som FNs sikkerhetsresolusjon 242 fastslår 2) Jerusalem må deles i en israelsk og en palestinsk del 3) Palestinske flyktninger og etterkommere må få kompensasjon for krigen i 1948. Dershowitz var enig i alle punktene og understreket at han hadde vært en kritiker av okkupasjonen helt fra begynnelsen. Dershowitz ville heller ikke avvise samtaler med Hamas med det formål å få dem til å endre sitt charter og akseptere staten Israel.

Han er med andre ord, så vidt jeg kan bedømme, en person som plasserer seg i sentrum på den politiske skalaen, i hvert fall i israelsk kontekst. Det var faktisk intet ved Dershowitz politiske synspunkt som under noen rimelig definisjon kan betegnes som ”ekstrem”. Desto mer interessant å registrere alle kontroverser som har fulgt med han, også i Norge.

Gitt at hans akademiske prestisje er enestående – det skulle være liten grunn til å betvile hans kapasitet, er det mer enn spesielt at verken NTNU, UiB eller UiO ønsket Dershowitz som offisiell gjest. Jeg er fristet til å bruke ordet skam og vedtaket er klart i strid med det akademiske etos. Siden hans akademiske meritter overgår de fleste, kan beslutningen vanskelig tolkes som annet enn ren politikk. Tross amatørskap fra norske universiteter kunne Dershowitz takket være juridiske studentorganisasjoner innlede for fullsatte saler i både Bergen, Oslo og Trondheim. Det var nok knapt det siste vi kommer til å høre fra professor Alan Dershowitz, og jeg ser gjerne at han kommer tilbake til Norge.

Publisert på Minerva torsdag 24.mars

Bør verdenssamfunnet gripe inn i Libya?

2011-03-18T02:31:00.000-07:00

FNs sikkerhetsråd har noe overraskende åpnet for å gripe inn mot Gaddafi og Libya med "alle midler" for å stoppe et varslet folkemord. Til og med den arabiske liga har gitt sin støtte til inngripen. Med andre ord synes det folkerettslige grunnlag å være på plass (for dem som måtte være mest opptatt av det). Frankrike har allerede varslet angrep, norsk forsvarsminister Grete Faremo åpner for norsk deltakelse, mens Jonas Gahr Støre (danskene sender F-16 fly) holder døren åpen for bakkeoperasjoner.

Hadde denne blogg blitt utformet for tre år siden er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ment - litt forenklet ville da svaret vært Grip inn - med eller uten FN mandat. Men endavourene i Irak og Afghanistan, hvilket i beste forstand kan sies å ha blandede resultater, har gjort at jeg fundamentalt har revurdert synet på aggresiv demokratipromotering. Bush jrs. opprinnelig "No nationbuilding" kan i det lengre løp vise seg å være et mer vitalt strategisk konsept enn neokonservativ demokratipromotering (hvilket da altså Bush jr. nå sier han er en tilhenger av). Dette fordi fundamentatet for liberale demokratier har i seg kulturelle faktorer som langt overgår formelle institusjoner - ja disse institusjoner (rettsstat, siviltsamfunn, markedsøkonomi, offentlig debatt) er i seg selv avhengig av at de mennesker som inngår i fellesskapet opptrer med codes of conduct (kultur) som understøtter systemet (legitimitet). Selv om et stort flertall skulle ønske og langt på vei er innstilt på følge opp premissene for et liberalt demokrati - kan et lite mindretall ødelegge gjennom voldelig motstand, hvilket vi har sett i Irak og Afghanistan.

Det sagt - ingen ønsker noen ny nasjonsbyggingsprosess i Libya. I første omgang dreier det seg om å hindre Gaddafi i å slakte sin egen befolkning. Men, går man først til det skritt å bruke militære midler, må man være villig til å følge opp og da kan man før man aner befinne seg i en situasjon hvor man bare har dårlige alternativer. Før man foretar inngripen burde man stille seg noen grunnleggende spørsmål.

- Har man noen exitstrategi?
- Hva vet man om de såkalte opprørerne? Er de virkelig demokrati og frihetshåpet til Libya - eller er de rivaliserende klaner med liten interesse for et demokratisk Libya?
- Er man villig til å bruke nødvendige ressurser for å følge opp en langsiktig løsning i Libya (jf. nationbuilding)?

Det mangler ikke på eksempler rundt om i verden på brutal undertrykking og drap på egen befolkning - uten at verdenssamfunnet griper inn (Iran, Zimbabwe, Nord-Korea, Syria for å nevne noen). Gaddafi er militært svakere og hvis det kvalifiserer som et viktig parameter (prinsippet om at det må være en god mulighet til å lykkes er en viktig del av forutsetningen for humanitær inngripen) så er kanskje et angrep mot Gaddafi godt nok begrunnet.

Jeg er villig til å støtte dette angrepet - men jeg har ikke noen illusjoner om mulige konsekvenser. Vi kan raskt ende opp i en situasjon hvor NATO/Vesten på nytt ikke har noen reell exitstrategi. Ingenting hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.

Anbefaler også Jan Arild Snoens kommentar Bomb Gaddafi på Minerva.

OPPDATERTGaddafi erklærer våpenhvile - mulig bare trusselen om voldsbruk kan være nok i denne omgang. Men en endelig løsning fordrer nok at Obersten går av - frivillig eller ufrivillig.

Lov å lykkes

2011-03-14T14:03:00.000-07:00

Årets Ski-VM ble en gedigen suksess. Ikke først og fremst fordi Norge tok mange gull (selv om det hjelper på), men fordi arrangementet ble en folkefest, som langt overgikk de mest optimistiske spådommer. Jeg var selv i Kollen siste helgen under damenes 30 km og herrenes 50 km - og særlig Therese Johaugs blanding av prestasjon og glede var en stor opplevelse. Misforstå rett - Petter Northugs imponerende 50 km var også en god opplevelse - men ikke helt Johaug (og nei jeg har ikke sendt frierbrev - ihvertfall ikke enda).

Det er mulig det høres nedlatende ut, men jeg hadde gjerne sett at vi tok færre gull, særlig fordi jeg tror godt om det norske publikum og hadde det blitt færre gull hadde teorien om det rause Kollen-publikummet vært enklere å verifisere. Det sagt - Northug, Bjørgen og Johaug er hver på sin måte utmerkede forbilder hvis signal til norsk ungdom er: LOV Å LYKKES!

Jeg tillater meg selv å bli litt mer politisk. Gjennom min tid i Unge Høyre har jeg vært med på mange ulike kampanjer. Den jeg likte aller best var LOV Å LYKKES kampanjen. Budskapet var og er anti-jantelov. Jeg har aldri sett på næringslivsledere som Petter Stordalen, Bjørn Kjos eller Olav Thon som et problem. Snarere tvert imot - vi trenger flere som ønsker å jobbe hardt og lykkes. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes det er en påfallende forskjell mellom måten vi betrakter våre idrettsutøvere og måten vi betrakter de skoleflinke. Ikke sjeldent leser jeg om venstresidens advarsler mot å tilrettelegge for eliteskoler, dog med unntak for toppidrettsgymnas (samt musikk og andre former for utøvende kunst). De aller fleste, selv langt ut på venstresiden, vil mene det er absurd å påstå at Petter Northugs skiutdanning har gått utover skikunnskapen til nordmenn flest. Faktisk er det større grunn til å tro at Northug inspirerer flere til å begynne å gå på ski - også de som ikke skal bli toppidrettsutøvere.

Men om man overfører samme logikk til de mer teoritunge fagene, f.eks realfag, er tonen straks en annen. Ved å tilby ekstra utfordringer til de skoleflinke - gjerne egne klasser eller skoler, hvor de får utfordringer tilpasset eget nivå, er det visstnok slik at disse (i overført betydning) stjeler av kunnskapen til resten av elevene. Forskjellene mellom elevene blir større (kan ihvertfall tenkes å bli større) og da er jevn middelmåddighet langt å foretrekke. Dette er ikke et forsøk på å konstruere noen stråmann (joda jeg er polemisk), men den norske likhetsskolen minus toppidrettsgymnasene står sterkt i den norske debatten. Særlig på venstresiden. Jeg skulle ønske vi kunne overføre mer av idrettskulturen til skolen - særlig ideen om hardt arbeid, målbevissthet og ikke minst at det er lov å lykkes!

Det er veldig fint for Norge at det i dag sitter tusenvis av barn rundt om i det ganske land som drømmer om å bli en ny Johaug, en ny Bjørgen eller en ny Northug. Men det er faktisk enda viktigere for nasjonen at vi får flere jenter og gutter til å ville bli den nye Fritjof Nansen, den nye Petter Stordalen eller den nye Madam Curie. Skal vi få frem morgendagens gründere, bedriftsledere og forskere trenger vi å fortelle barn at de har all rett til å drømme store drømmer. Fortelle dem at DE kan bli til noe. Fortelle dem at det skal være lov å lykkes!

Enhver stor prestasjon starter med en drøm, et ønske om å bli bedre - bare spør Therese Johaug.

To diktatorer

2011-02-25T01:25:00.000-08:00

Det pågående opprøret i Libya som er en del av en større omveltning i Midtøsten (kall det gjerne revolusjon) har støtte fra mesteparten av verden. Modige demonstranter er på vei til Tripoli for å kaste "Oberst" Gaddafi, mens diktatoren selv ikke har noen skrupler med å myrde sin egen befolkning. Mens altså resten av verden (for det meste) støtter opprøret, velger Hugo Chavez å gå ut med full støtte til Gaddafi. Det er kanskje mindre overrasskende med hensyn til Chavez sin hyllest av det politiske system i Hvite-Russland og sin allianse med Iran.

Det er lov å håpe, men jeg tror ikke det får noen innvirkning på Chavez sine støttespillere i Norge SV og Manifest. Chavez er jo tross alt bare Sør-Amerikas svar på Einar Gerhardsen.

We owe him our liberty

2011-02-05T17:57:00.000-08:00

Overskriften tilhører Lech Walesa og er tilegnet Ronald Wilson Reagan som ble USAs 40.president. Idag søndag er det 100 år siden han ble født.

Det skulle neppe kom som noen overraskelse at denne blogger er over gjennomsnittet begeistret for Ronald Reagan - Ikonet, presidenten, personen og mannen som historien tillott å være president når den kaldekrigen ble avsluttet. Minervas Jan Arild Snoen har i et oppsummerende innlegg drøftet arven til Ronald Reagan. Den er ikke plettfri - men det store bildet er overveiende positiv for USAs 40.president som nøt uvanlig stor popularitet da han gikk av.

Det er særlig to ting jeg finner tiltalende ved Ronald Reagan som person. Hans ukuelige optimisme og hans ideologiske prinsippfasthet - evnen til å inspirere vil alltid bære med den tidligere Hollywoodskuespilleren.

For Ronald Reagan var Sovjetunionen "The evil empire" - et uttrykk som skapte moralsk harme blant venstreintellektuelle i Europa - men var ingen overdrivelse. Vitnesbyrdene til tidligere dissidenter i Øst-Europa, blant annet Lech Walesa, er tydelig i sin takknemlighet til Reagans moralske tydelighet. For å gi et eksempel. Det er ingen hemmelighet at Reagan under talen ved Brandenburger i 1987 møtte stor motstand blant sine rådgivere hva gjaldt setningen "Tear Down this wall" - og hadde i utgangspunktet akseptert å stryke setningen fra manus. Som sikkert de fleste interesserte fikk med seg - den ble uttalt i all sin kraft, med påfølgende klart budskap til Gorbatsjov. Sovjetunionen ville ha falt før eller senere, men jeg er overbevist om at Reagans politikk bidro til å fremskynde fallet.

Selv om Reagan for mange på den politiske høyresiden fremdeles står som et skinnende forbilde er det viktig å ha med seg at enhver person opererer i en gitt kontekst under bestemte politiske forutsetninger. Med andre ord de politiske utfordringene som Reagan sto overfor er ikke de samme 30 år senere. Det burde være særlig viktig for GOP-kandidater å forstå. I det miljøet bæres det preg av manglende nyanser med hensyn til hva Reagan faktisk fikk gjennomført som manifesterer seg om ikke i, så på grensen til politisk handlingslammelse. Det sagt - dagen i dag markerer vi i respekt og takknemlighet for "The Gippers" virke.

Mannen som ble født inn i fattigdom som sønn av en alkoholisert skoselger, men for alltid er skrevet inn i historien - ikke bare i USA, men verden forøvrig.

Hvorfor Norge på mange områder er bedre enn USA

2011-02-02T02:07:00.000-08:00

Helga Pedersen fortsetter å spille rollen som papegøye på speed. Denne gangen raser Arbeiderpartiets parlamentariske leder over Siv Jensens uttalelser om Norge i utlandet. Den substansielle diskusjonen dreier seg om hvilket skattetrykk vi har i Norge, hvor mye av lønnsinntekten du betaler i skatt (og avgifter). Ifølge Finansdepartementet ligger tallene tett opp til 40 %, mens Siv Jensen omtaler nivået som rundt 70-75 prosent, da med henvisning til såkalt effektiv marginalskatt (som er skatt på siste krone). Som det fremgår av VG-artikkelen er beregningen Jensen omtaler særs teoretisk og neppe representativ. Hvilke indirekte skatter du betaler avhenger veldig av forbruk (bensin, alkhol m.m - som er sterkt avgiftsbelagt i Norge). Det kan hende at Siv Jensen har sitt på det rene, men det er som Helga Pedersen sier, knapt et godt bilde FRP-lederen fremstiller av Norge i intervjuet med Reason.

Det leder meg over på det underliggende spørsmålet om Norge vs USA. Langt de fleste amerikanerne tror Norge er betydelig mer sosialistisk enn hva tilfelle er, samtidig som langt de fleste nordmenn tror USA er langt mer frimarkedsorientert enn hva tilfelle er. Sånn sett bidrar Siv Jensen til å opprettholde myten i sitt intervju. På mange områder er Norge mer liberalt (i klassisk europeisk forstand) og businessvennlig enn USA.

Norge har til tross for at den er alftor stor, en veldig effektiv offentlig sektor, betydelig mer effektiv enn USA. Vi har et enklere reguleringsregime, færre lover og mer strømlinjeformet system. Vi har et flatere og enklere (taxcode) skattesystem. Vi har en av verdens åpneste økonomier og sterk beskyttelse av privat eiendom. Hvis vi i tillegg legger til at vi er en liten nasjon, homogen kultur og fremdeles innehaver av protestantisk etikk (dog er disse under press) - så forklarer dette mye av årsaken, mye mer enn vår omfattende velferdsstat, hvorfor Norge er et av verdens beste land å bo i og slettes ikke et land det er ille å drive business i.

Det sagt - det er ingen grunn til at det ikke skulle bli bedre. Lavere skatt, mindre offentlig sektor, mer privat ansvar er politikk jeg gjerne ser innført i Norge, men det må naturligvis ta utgangspunkt i en debatt som forholder seg til virkeligheten.

PS! For sammenligning av USA og Norge i tall - er SSB og National Census Bureau gode nettsteder. Samt OECDs oversikt.

Revolusjonen holder sjeldent hva den lover

2011-01-25T08:45:00.000-08:00

Vinteren 2004 hadde jeg gleden av å være valgobservatør i Ukraina under det som ble kjent som den "Orange-revolution". Etter at første valgomgang avslørte massivt valgjuks mobiliserte tusenvis av ukrainere i Kiev-sentrum under orangebannere med krav om ny valgomgang. Mobiliseringen medførte at kandidaten som hadde utropt seg selv til vinner, Victor Janukovitsj, motvillig måtte gå med på en ny valgomgang. Det påfølgende resultatet medførte at helten fra revolusjonen, Victor Juskjenko, gikk seirende ut av hva som utvilsomt var et rettferdig og transparent valg. Jeg var, på vegne av studentbevegelsen i Ukraina (som representant for den europeiske studentbevegelse) sammen med 10 000 andre observatører til stede for å observere at valget gikk riktig for seg. Sjeldent har jeg følt meg så nyttig som akkurat den vinteren i tidligere Sovjetunionen.

7-år senere er det lett å se at revolusjonen ikke holdt hva den lovet. Revolusjoner gjør sjeldent det. Mye pågrunn av de urealistiske forventningene folk tillegger den. Juskjenko lovet aldri å løse alle problemene i Ukraina, han lovet å innføre et demokratisk styre, hvor borgerne fikk bestemme over sitt eget liv innenfor rammene av det liberale demokrati. Det faktum at Juskjenko levde opp til idealene, hvorpå kritikk mot hans styre fulgte som en naturlig del av debatten og til sist også aksepterte valgtap, uttrykker et demokratisk sinnelag. Ironien er at den korrupte Janukovitsj er tilbake i presidentpalasset.

Vel dette var egentlig ikke en bloggpost om Ukraina - men forsøk på en overgang til de aktuelle hendelser i Midtøsten.

Man skal passe seg vel for å bruke samme type forklaringsvariabler på menneskelig atferd som oppstår og utføres i ulike deler av verden til forskjellig tid. Bestemte hendelsesforløp oppstår aldri i et vakum, men som resultat av historiske og strukturelle forhold. Det sagt - noen fellestrekk synes å være tilstede. Likheten mellom Ukraina i 2004 og store deler av Midtøsten idag - ihvertfall i politisk kontekst - er autoritære styrer, begrensede muligheter for kritikk og utfordrende sosiale forhold. En blanding som nå ser ut til å boble til overflaten i form av en voldsom frustrasjon. Hendelsene fra Tunisia har tydeligvis inspirert til etterfølgelse, og uten å overdrive betydningen av sosiale medier, er det ingen tvil om at dagens digitale muligheter på en helt annen måte enn tidligere er istand til å massemobilisere på kort tid.

Hva som skjer videre i Egypt, Jordan, Syria m.m vil kun tiden vise. Intet hadde vært bedre om mobiliseringen medfører en demokratisk utvikling, og da tenker jeg ikke bare på stemmerett, men på et liberalt demokrati hvor institusjoner og rettsstat inkluderes som viktige ingridienser. Det fordrer naturligvis at befolkningen er klar for å ta steget fra undertrykte til selvstendige borgere - hvor ansvaret for eget liv i mer eller mindre grad flyttes dit den hører hjemme - nemlig hos den enkelte, hvorpå de små fellesskap (sivile samfunn) utgjør ryggraden i samfunnet. I hvilken grad sosiale/kulturelle omveltninger følger (eller kanskje til og med er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning) politiske endringer er et stort spørsmål, og mitt inntrykk fra Ukraina, vurderte i ettertid, er nettopp at det er en dissonans her.

Befolkningen forventet at den Orangerevolusjonen skulle fikse livet for dem, fremfor å anerkjenne at det den Orangerevolusjonen gjorde, var å legge til rette for at hver enkelt nå fikk muligheten til selv å ta ansvar for eget liv. Jeg mistenker at noe lignende også vil finne sted i Midtøsten. Som sagt revolusjonen holder sjeldent hva den lover. De tidlige franske og senere russiske revolusjonære fikk erfare det den harde måten.
Men intet hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.

Les også Roger Valhammers meget gode analyse om situasjonen i Midtøsten.

OPPDATERT FREDAG
Ikke uventet har demonstrasjonene fortsatt i Kairo, og etter drap på demonstrant er det liten grunn til å tro at disse avtar. At Mohammed El-Baradei er tilbake i landet setter ytterligere press på Mubarak. Det er faktisk ikke utenkelig at regime faller innen kort tid. Selv om revolusjonen sjeldent holder hva den lover - så er det alltid en mulighet for at det denne gangen blir annerledes...

Inger Lise Hansen er velkommen i Høyre

2011-01-19T07:44:00.000-08:00

KRFs valgkomite offentliggjorde idag at Inger Lise Hansen ikke er aktuell for en ny periode som nestleder i partiet. Ettersom den nåværende nestlederen ikke ønsker å ta kampvotering er hun definitivt ute av partiledelsen. At KRF kan tillate seg dette forteller meg at vi har et parti som synger på siste verset (dog er det usikkert hvor langt dette verset kommer til å bli).

Det er selvfølgelig slik at en partiledelse skal gjenspeile medlemmene og er således helt avhengig av tillit. Det er like åpenbart at Inger Lise Hansen ikke har den nødvendige tilliten i KRF. Hennes politiske talent skulle det herske liten tvil om. Hun er tydelig, selvsikker, utstråler modernitet, sympati og ikke minst kunnskap. Men det er tydeligvis ikke nok for tillitsapparatet i KRF. Eller er det kanskje nettopp pågrunn av den uredde stilen hun er funnet uegnet. Ikke vet jeg.

For meg er det ganske tydelig at Inger Lise Hansens stil - og enda viktigere -politisk grunnsyn hører mer hjemme i Høyre enn KRF. Særlig hennes klare borgerlige profil, hva jeg vil betegne som klassisk kristen-demokratisk i en kontinental tradisjon (ihjemlig tradisjon liberal-konservativ), gjør at jeg mener hun godt kunne tilhøre Høyre. Hun har ingen problem med å kombinere personlig kristen-tro (ettersom dette er en privatsak), med et prinsipielt forsvar for politikens grenser, samtidig som hun er genuint opptatt av de som ikke greier seg selv. Hennes (i KRF-termer) liberale og anti-moralistiske tilbøyeligheter passer også utmerket inn i Høyre-familien.

Hva Inger Lise Hansen selv vil vites ikke - men hun er ihvertfall hjertelig velkommen til Høyre!

Derfor bør Maria Amelie få bli

2011-01-13T02:29:00.000-08:00

Om det noengang har vært en god grunn til å bruke skjønnsvurderingen sterke hensyn i asylpolitikken, må det være i saken om Maria Amelie, forfatter av boken ulovlig norsk og på alle måter en mønsterinnvandrerer det norske samfunn trenger flere av.

Reaksjonene etter arrestasjon er naturlig nok voldsomme og avspeiler tydelig en dissonans mellom folks forståelse av avgjørelsen og byråkratenes gjennomføring. Joda, myndighetene opererer innenfor rettsstaten og er i henhold til weberiansk praksis - men reglene er sjelden problemet - men hvordan de anvendes. Og i dette tilfellet hadde det vært fint mulig å anvende reglene på en annen måte.

For meg er det komplett absurd at terroristen og fare for rikets sikkerhet, Mullah Krekar, får bli i dette landet, mens mønsterborgeren Maria Amelie kastes ut. Jeg skal innrømme at jeg ikke er uten sympati med myndighetene som ønsker å gjennomføre vedtatt politikk, og Maria har, som selv beskrevet, vært ulovlig i landet i flere år. La det heller ikke være noen tvil om at vi som rettsstatt bør og må gjennomføre de lover som vedtas. Jeg har skrevet en bakgrunnsartikkel for Minerva om nettopp dette behovet.

Jeg har den siste tiden lest biografien til Ayaan Hirsi Ali, som ikke fortalte sannheten i hennes asylsøknad. I streng forstand så burde selvsagt ikke Hirsi Ali fått oppholdstillatelse - men jeg er glad hun fikk. Uten sammenligning forøvrig så har Maria vist gjennom årene hun har vært i Norge at hun er en borger dette landet trenger flere av.

Nils August Andresen skriver glitrende om de spesielle omstendighetene i denne saken som gjør at Maria imotsetning til de fleste andre ulovlig norske bør få bli i landet.

Lover og regler skal selvfølgelig følges og dette samfunnet bygger på likhet for loven - og med tanke på alle de som med dårligere begrunnelse har fått oppholdstillatelse på "humanitært grunnlag" eller som følge av "sterke menneskelig hensyn" eller "andre hensyn", har fått innvilget opphold, burde naturligvis Maria stille først i køen.

Vi kan ikke stille oss slik i dette landet at de innvandrere som vil, kan og ønsker å gjøre en jobb for det norske samfunn kastes ut, mens folk som betraktes som en fare for rikets sikkerhet tillates å bli.

Crazy always seem to find its way

2011-01-12T11:07:00.000-08:00

Debatten i etterkant av skytedramet i Arizona har ikke uventet dreid seg mye om Sarah Palin, og i hvilken grad hun skulle være medskyldig i drapsforsøket på Kongressmedlem Gabrielle Gifford. I moralsk forstand er slike påstander tilnærmet absurde. Videre er det svært lite som tyder på at den mistenkte Loughner hadde noe som helst tilknytning til verken Tea-party eller Sarah Palin.

Etter to uker i USA er det åpenbart at retorikken på begge sider burde både dempes og tilpasses virkeligheten. Det største eksempelet på hvor heftig debatten i USA har blitt er påstandene fra venstresiden, som uten å nøle, legger skylden for attentatet på Teaparty og Sarah Palin. Det er som Palin selv uttrykker - blodig fornærmerende.

En av de viktigste (og beste) politiske stemmene i USA, John Stewart, har svært gode betraktninger om hvordan galskapen alltid synes å finne sin vei. Charles Krauthammer i Washington Post beskriver påstandene fra deler av venstresiden som latterlige, og viser videre hvordan politisk debatt over lengre tid har hentet sin inspirasjon fra militær fagterminologi. Ord som "battleground states", "campaign" og "political targets" ses ikke på som oppfordring til mord - og det med god grunn. Jan Arild Snoen i Minerva går i mediekritikkspalten, i rette påstandene mot Sarah Palin i norsk presse.

Tilfellet Loughner, synes å være en galning (etter vanlig norsk språkforståelse - jeg skal ikke uttale meg om det medisinske), hvis mentale prosesser ikke synes å henge på greip. Det er nok ingen grunn til å tro at det er siste gang en eller annen forstyrret person bestemmer seg for å utføre handlinger som ligger langt utenfor grensen som et demokratisk samfunn opperer etter. Akkurat hvorfor han bestemte seg for å gripe til våpen vet han bare selv, men uansett hvilken grunn det var, så er det han, og han alene som er moralsk skyldig.

Hva kan gjøres?
Betyr det at ingenting kan gjøres? Selvsagt ikke.

Sannsynligvis gjør amerikanske myndigheter allerede preventive tiltak. Personer som i ulike sammenhenger legger ut digitalt materiell, type hatvideoer e.l. (reelle hatvideoer - må ikke misforstås med Glenn Beck, Sarah Palin) bør naturlig nok følges opp. Hvor bra dette gjøres idag vet jeg ikke, kan hende det er ganske bra. Vi kan nok ikke i et demokratisk samfunn hindre alle galninger fra å begå lovbrudd, men det ligger i statens natur å forsøke innenfor gitte rammer.

Videre bør det opplagt gjøres noe med våpenlovene. Jeg er klar over at 2.amendment står sterkt i USA, og har i og for seg mindre problemer med det enn mange andre (jeg hadde dog foretrukket sterkere begrensninger), men at delstatene i det minste burde forsøke å håndheve eksisterende lover, samt innføre adekvat bakgrunnssjekk på alle som forsøker å kjøpe våpen, kan jeg etter beste mening ikke forstå problemet med. I så tilfelle vil fremdeles alle normale borgere med rent (nok) rulleblad tillates å kjøpe våpen, men en sterkere bakgrunnssjekk vil gjøre det vanskeligere for sertifiserte galninger av type Loughner, å få tak i våpen. Det vil kanskje ikke stoppe alle, men det vil stoppe noen.

Og ja, den politiske retorikken i USA bør dempes. Ikke pågrunn av Lougner eller fordi retorikken fører til at galninger dreper, det er noe som følger med det å være mentalt forstyrret. Men fordi USA fortjener bedre. USA står overfor store utfordringer, og god debatt, hvor mostanderens hensikter ikke mistenkeliggjøres, men tolkes i beste (ihvertfall bedre) mening vil gjøre situasjonen bedre. På den måten vil the battle for ideas som republikken USA - ja alle demokratier - holder som ideal, forhåpentlig lede frem til bedre løsninger for morgendagen enn hva tilfelle er idag.

Et USA i krise

2011-01-08T12:19:00.000-08:00

Å være tilstede i Washington D.C. er alltid (har ihvertfall vært så langt) hyggelig. For egen del er det femte gang jeg besøker politikkens mekka. I løpet av den siste uken har fulgt åpningen av den 112-kongressen, samtidig som jeg besøker politikere, rådgivere, tenketanker m.fler som jeg har blitt kjent med de siste årene. Det store samtaleemne i D.C. om dagen er uten tvil gjeldskrisen, og implikasjonene som følger av denne. Men jeg er fullt klar over at den politiske klassen i D.C. ikke er mainstream amerikanere, og er usikker på hvorvidt den jevne amerikaner har tatt innover seg utfordringen.

Utdypende kommentarer om akkurat gjeldskrisen har jeg kommentert for Minerva.

Jeg tviler på at gjeldskrise var den utløsende årsaken for dagens attentat (samt flere andre) på kongressrepresentant Gabrielle Giffords, fra Arizona, som utvilsomt preger de amerikanske mediene i skrivende øyeblikk. Og som mottas med sjokk her i D.C. Sannsynligvis er det en mentalt forstyrret person som står bak. I første omgang gjelder det å få oversikt over hva som faktisk har hendt - hvilke implikasjoner dette får for demokratiet i USA gjenstår å se. Jeg er relativt sikker på at dette ikke får noen konsekvenser for våpenlovene i USA, til det er beskyttelsen av 2.amendment til USAs grunnlov bunnsolid.

Det ville vært sterkt beklagelig om slike hendelser fører til større avstand mellom politikere og velgere, etter en uke i D.C. er det ganske åpenbart for meg at det motsatte burde tilstrebes. Tiden vil vise hva som blir resultatet, men det er ihvertfall lov å håpe at det ikke får slike konsekvenser.

En blå-blå jul

2010-12-23T02:28:00.000-08:00

Så vidt meg bekjent har det ikke vært en meningsmåling som viser at det Kongelige norske Arbeiderparti er Norges tredje største parti. Men det er altså tilfelle i dagens meningsmåling i Vårt land, gjengitt på VG-nett.

Meningsmålingen føyer seg inn i rekken av målinger som viser at rent flertall for FRP og H er innen rekkevidde. Samtidig som målingene er ren katastrofe for regjeringspartiene. Jeg tror det er flere grunner til utviklingen, hvor den viktigste årsaken er elendig håndtverk fra de rødgrønne. Gaver, master, økokrimetterforskning og sykehusbråk gir unektelig et inntrykk at vi har med regjeringen Tufte å gjøre.

Det er ikke vanskelig å glede seg over udugelighet fra de rødgrønne, men det er i utgangspunktet problematisk for den politiske debatten, som burde handle om politiske saker og forskjeller, ikke politisk spill. Det sagt så har særlig Høyre fremstått mer konstruktive, som har fått en selvforsterkende effekt etter som alle kommentatorer beskriver Høyre som mer konstruktive. Jeg tror utvilsomt vi har et tilfelle av Bandwagon effekt. At FRP og Høyre samtidig er større enn Arbeiderpartiet er bemerkelsesverdig, og selv om jeg skulle ønske at det var tilfelle, så tror jeg ikke dette skyldes vesentlige endringer i velgernes politiske preferranse.

Forskjellene mellom partiene er veldig små og har blitt enda mindre etterhvert som Høyre i mindre grad ønsker å adressere forholdet mellom offentlig og privat ansvar. Et grunnleggende spørsmål som medlemmer i Høyre burde begynne å stille, er hvilket mandat ønsker vi at en evt Høyreregjering 2013 skal ha? Selvfølgelig vil (og bør) grunnelementene i den norske/nordiske modellen bestå, men reformer som går i retning av mer valgfrihet og større lønnsomhet å være i jobb (og da samtidig mindre lønnsomt ikke å jobbe) bør være et viktig valgkampbudskap. Samtidig ønkser jeg et Høyre som er tydelig på at mer frihet til enkeltmenneske blir akkompagnert av et større ansvar for å håndtere denne friheten.

Siv Jensens metode

2010-12-20T03:15:00.000-08:00

Bensinpriser og FRP høres unektelig ut som en karrikatur. Men det er knapt noen last for et parti å være gjenkjennelig. I så måte er Siv Jensens "raseri" mot høye bensinavgifter FRP-tradisjonen tro. Personlig vil jeg heller redusere andre avgifter/skatter før den bedre begrunnede bensinavgiften, eksempelvis veiavgift, årsavgift - bilavgifter som kun er fiskalt begrunnet. Dette er avgifter som jeg tror irriterer "folk flest" og som gjør det vanskelig å få til fornuftige omlegginger i retning av å avgiftsbelegge bruk fremfor kjøp av bil.

Jeg har få problemer med Siv Jensens ønske om å redusere bensinavgifter selv om jeg mener andre avgifter er mer fornuftige å redusere. Det er nok også slik at vi har et ulikt syn på problemene knyttet til menneskeskapt global oppvarming. Men det jeg derimot har et problem med, er Siv Jensens populisme i spørsmålet om strømpriser, hvor FRP-lederen for noen uker siden dummet seg fullstendig (akkompagnert av sjefsklovnen i Norsk Industri, Leif Sande) ut på NRK-debatten. Hennes argumentasjon grenser opp mot den totale ansvarsløshet - og er i mangel på bedre ord - en form for grandios populisme.

Siv Jensen krevde i hovedsak to ting. For det første kutt i EL-avgiften og for det andre bruk av mobile gasskraftverk i midt-Norge. Begrunnelsen for standpunktene var at norske forbrukere ikke bruker strøm fordi det er gøy, men fordi det er kaldt. Prisen spiller derfor ifølge Siv Jensen ingen rolle - forbrukerne vil uansett bruke like mye strøm.

Siv Jensens opptreden gjør det grunn til å stille alvorlige spørsmålstegn ved om hun er egnet til å være statsminister i Norge. Det finnes (ihvertfall burde finnes) grenser for hvor uansvarlig og populistisk en person som søker landets høyeste verv kan tillate seg å være.

La meg begrunne hvorfor.

Det er to begrensninger på hvor mye strøm forbrukerne i dette landet kan bruke. For det første hvor mye kraft som produseres, for det andre linjekapasiteten. Det hjelper lite å produsere mye kraft dersom overføringskapasiteten ikke er god nok (man kan jo undres over hvorfor ikke regjeringen valgte å offentliggjøre "monstermastene" i disse dager fremfor i sommer). Med andre ord er strøm en knapphetsvare hvis ressurser best allokkeres ved hjelp av prismeknaismen. For å unngå sammenbrudd stiger prisen ettersom forbrukerne bruker mer strøm når det er kaldt. Dette er noe av det mest grunnleggende innenfor markedsøkonomien og det er mer enn bemerkelsesverdig at Siv Jensen (hvilket man skulle anta var tilhenger av markedsøkonomi) ikke skjønner eller vil skjønne denne mekanismen.

Hennes påstander om at det ikke er sammenheng mellom pris og forbrukeratferd er utrolig. Empirisk sett er det rent vås. Om prisen blir høyere stimulerer det selvfølgelig forbrukerne til å spare strøm. Faktum er at norske strømpriser er relativt sett lave sammenlignet med andre land, der veldig få av oss har foretatt ENØK-tiltak. Hvor mange kjenner du som har sjekket konkurransetilsynets liste over strømleverandører, byttet lyspærer, bruker timer, sett på muligheten for å isolere bedre etc?

Jeg er usikker (jeg håper ikke den slags populistisk vås) på hvorvidt denne argumentasjonen går hjem hos det brede(ere) lag av velgere, men det stiller uansett et alvorlig spørsmål ved Siv Jensens egnethet som landets potensielt øverste leder.

Håpets stemme - Liu Xiaobo

2010-12-10T04:57:00.000-08:00

Årets fredsprisvinner Liu Xiaobo er etter min mening både viktig og riktig. Den er fortjent fordi Xiaobo har agitert for ikke-voldelige demokratiske (menneskerettigheter) reformer i Kina. En oppskrift som foreskriver en gradvis endring - som tar hensyn både til behovet for stabilitet og til behovet for demokratiske reformer. Oppropet har fått navnet Charter 08 etter inspirasjon fra de østeuropeiske dissidentene Charter 77 med fremstående intellektulle som blant annet Vaclav Havel. Jeg mener dette er viktig fordi Xiaobos agitasjon er balansert. Han tar ikke til ordet for voldelig revolusjon, men ønsker en omforming basert på Kinas eget system.

Nettopp derfor er kritikken av prisen ekstra vanskelig å forstå. Det er selvfølgelig ikke gitt at denne prisen vil ha en innflytelse på kinesiske myndigheter, men reaksjonene viser at landet er opptatt av omdømme, hvorpå den kritikk, omtale og debatt som følger i kjølvannet vil kunne få langsiktige konsekvenser. At markante norske stemmer som Gerhard Heiberg, Johan Galtung, Arnulf Kolstad og Gunnar Garbo har kritisert tildelingen fremstår for meg som intet annet enn pinlig. At Heiberg er norsk representant i IOC er en skam. De tre andre fremstår mest som premieklovner fullstendig uten innhold.

Den utvikling som har funnet sted i Kina er positiv. Takket være markedsreformer har landet løftet millioner av mennesker ut av fattigdom på rekordtid. Men det er intet argument for omfattende undertrykking. Som David Cameron forklarte må økonomisk vekst kombineres med politiske reformer. Det samme sier Barack Obama. Premisset om at Kinas velstandsutvikling er avhengig av en undertrykkende stat er særdeles svakt fundert. Snarere tvert imot er ytringsfrihet, kritikk og rom for gode ideer sannsynligvis en nødvendig (om ikke tilstrekkelig) forutsetning for at Kinas modernisering skal bli vellykket.

Det absolutt sterkeste argumentet for Xiaobos fredspris er likefullt normativ. Mens utillitaristiske betraktninger rundt konsekvenser for det kinesiske samfunnet i seg selv skulle tale for at dette er en positiv pris, er ideen om at menneskerettigheter er universelle - uavhenigig av konsekvensen for samfunnet (som dog oftest må sies å ha vært særs positive) den viktigste begrunnelsen for å gi fredsprisen til den kinesiske dissidenten. Jeg tror - det er riktignok en tro - ikke en empirisk betraktning, at ønske om frihet, retten til å delta, retten til privat sfære, retten til selv å velge fellesskap - er iboende verdier i mennesker - verdier som også kinesere i sterkere grad kommer til å gi uttrykk for i tiden som kommer.

Årets fredsvinner er en eksponent for humanisme, rettigheter og menneskeverd. Jeg kan knapt tenke meg en mer verdig prisvinner enn nettopp Xiaobo.

Nok en eksentriksk afrikansk statsleder

2010-11-29T06:33:00.000-08:00

Tiden for eksentriske statsledere (for å bruke et pent ord) i Afrika har åpenbart ikke gått ut på dato. Sist ute, Kenyas Statsminister Raila Odinga, som i en tale ønsker å forby homoseksualitet. Skjønt jeg er usikker på hvor eksentrisk dette standpunktet egentlig er. Det er heller ikke usannsynlig at han har et folkeflertall bak seg i sitt illeberale syn. Ikke desto mindre er begrunnelsen komisk:

"Forbudet bør også gjelde lesbiske, mener han og argumenterer blant annet med at siden det er nesten akkurat like mange menn som kvinner i Kenya, er det slett ikke nødvendig å tillate homoseksualitet."

Hadde det ikke vært for at konsekvensene er alvorlige, burde hele uttalelsen blitt avfeid som latterlig.

Teapartytime

2010-11-01T07:49:00.000-07:00

“Politics is just like show business. You have a hell of an opening, coast for a while, and then have a hell of a close” Ronald Reagan.

Tirsdag, natt til onsdag norsk tid, går amerikanske velgere til urnene for å stemme på dugelig og mindre dugelig kandidater. Det er naturligvis knyttet stor spenning til utfallet, men allerede nå kan vi med stor sannsynlighet si at den såkalte tea-party bevegelsen kommer til å utøve vesentlig innflytelse. Personlig er jeg ambivalent med hensyn til Teapartyaktivistene. Fokus på fiskal ansvarlighet er både riktig og nødvendig, men dessverre ser det ut til å følge med et par skrullinger på veien, type Christine O`Donell; I am not witch – I am you…

For nordmenn flest er det bortimot komplett uforståelig at Republikanerne kan ha noen som helst støtte blant det amerikanske elektoratet. Det er muligens lettere å forstå hvis vi tar med i ligningen at norske aviser daglig presenterer stereotyper som grenser til ren parodi, hvor Demokratene er de gode og Republikanerne (GOP) de onde. Det burde knapt komme som noen overraskelse, og gjør det vel heller ikke, at norske aviser verken er balansert eller egnet som gode formidler av amerikansk politikk. Ihvertfall ikke hvis opplysning og forståelse er det man ønsker å tilegne seg. Om så er tilfelle, er amerikanske medier/nettsteder langt å foretrekke (gode forslag se nederst i bloggposten).

Misforstå rett. Jeg har store problemer med deler av politikken til GOP. Partiets vekt på verdier, dvs kristne verdier, med påfølgende reaksjonære syn på homofili og sekularisme er fornuftstridige. Den til dels skarpe, men substansløse retorikken fremstår som anti-intellektuell (og det er ikke ment som noe kompliment) og tiltaler meg svært lite. Ei heller Sarah Palin.

Jeg savner konservative politikere i tradisjon fra Goldwater/Reagan, med vekt på mindre stat, større frihet og reell fokus på reformer som innebærer fiskal ansvarlighet. Da kan man ikke gjøre som Bush jr. og GOP holdt på med i åtte år, bruke penger som fylle sjømenn, redusere skattene, uten å dekke inn på utgiftssiden. En politikk som Obama og Demokratene har forsterket, noe som gjør at neste års budsjett får et rekordstort underskudd.

Om jeg tør håpe på noe under mid-term election, så er det at Teaparty-bevegelsen evner å adressere budsjettunderskuddet i tiden som kommer. Jeg er villig til å godta mye rart, også fra Christine O`Donnell, hva gjelder obskure synspunkt på evolusjon, kristendom m.m, dersom hovedsaken er fiskal ansvarlighet. Dog er jeg ikke like sikker på at det amerikanske elektoratet virkelig er klar for omfattende endringer i social security, som innebærer mindre offentlig ansvar. Anne Appelbaum har skrevet glitrende om amerikaneres dobbeltmoral på Slate.

Tips
Jeg tror GOP tar huset, mens Demokratene beholder flertallet i Senatet. GOP vil også dominere guvernørvalgene. Hvilken posisjon Obama kommer i med hensyn til gjenvalg gjenstår å se. For god oversikt se Monticello Societys hjemmeside.

For gode amerikanske nettsider, med betydelig større nerdefaktor, anbefales:

Realclearpolitics
538 - Nate Silver
Politico

Oppdatert Onsdag morgen
I tråd med de fleste prediksjoner vant Republikanerne mange seter, men ikke mange nok til å ta både Huset og Senatet, sistnevnte ser i skrivende øyeblikket ut til å bli Demokratisk med 52/53 mot 47/48. Huset skifter fra Demokratisk til Republikansk flertall, hvilket gjør den politiske situasjonen krevende. Hva Obama nå velger å gjøre er det knyttet betydelig spenning til. Og det med god grunn. Både presidenten og den nye Majoritetslederen John Boehner har signalisert vilje til samarbeid, hvorvidt dette materialiserer seg i konkret handling er et helt annet spørsmål.

Rand Pauls Senatsseier i Kentucky, etterfulgt av en glitrende tale om amerikansk eksepsjonalisme var utvilsomt kveldens høydepunkt. Avvisningen av legalisering av Marihuana i California var den største skuffelsen. Det er delte meninger omkring rollen til Teaparty, noen hevder at deres (påståtte) ekstreme synspunkter kostet GOP Senatet. Mon det. Utvilsomt var Sharon Angle i Nevada og Christine O`Donnell fringes, og åpenbart for ekstrem til å bli valgt. Men samtidig har Teaparty brakt med seg store doser vitalitet, og det er usikkert hva mer moderate kandidater ville bidratt med i dette valget. Teaparty bevegelsen har fåt inn mange spennende kandidater som har lovet å gå til kamp mot Washington, mot offentlige utgifter og ikke minst lovet å restuere fiskalt ansvar. Nå gjenstår det, for å parafrasere et gammelt amerikansk uttrykk "To cut your money where your mouth is"!

Voldtekt, rettssak og straff

2010-10-26T08:44:00.000-07:00

Natt til tirsdag 13. juli vil definitivt gå inn i historien, i hvert fall for min del, som en noe spesiell dag. Det er tross alt ikke hver dag man blir vitne til et voldtektsforsøk, noe jeg skal ha den udelte glede av å berette for Bergen tingrett i morgen onsdag 27. Oktober.

Det er heldigvis ikke mange (overfalls)voldtekter som finner sted i dette landet. Ikke desto mindre så er det mange nok til at det bidrar til å spre frykt blant den kvinnelig delen av befolkningen. Hvorpå mange tenker nøye hvor, når og hvordan de selv transporterer seg hjem fra byen. Jeg tror ikke jeg fullt ut kan forstå omfanget av ulike følelser/frykt som kan følge av historier om voldtekt og forsøk på voldtekt. Men det er naturligvis en følelse som ikke særlig god. En desto bedre følelse er muligheten til å bidra til å avverge en slik hendelse, en mulighet jeg fikk denne sommeren.

I juli pusset jeg sammen med min gode venn Øyvind Olufsen opp vår felles leilighet i Bergen sentrum, og som jeg/vi har bodd i under min tid i Bergen. Tilfeldighetene ville ha det til at vi nettopp denne natten bestemte oss for å gjøre oss ferdig med å male hele stuen. Ikke rent sjeldent hører vi fulle folk på vei hjem, med ditto trang til å dele for omverden sitt syn på både det ene og det andre. Ettersom leiligheten er lokalisert i sentrum så hender det at vi får med oss slike ting. Det var også det første som slo oss da vi hørte lyder rett utenfor vinduet. Men i det jeg så vidt skimtet en lyshåret kvinne, som gav klart uttrykk for at hun var i en situasjon hun definitivt ikke ville være i, så fulgte jeg etter Øyvind Olufsen som allerede hatt satt kurs for å intervenere. Dette fant altså sted 5-7 meter utenfor vinduet vårt.

Overfallsmannen slapp umiddelbart grepet på kvinnen og løp ned overgaten hvorpå meg og Øyvind sprang etter. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye over hva og hvorfor i den situasjonen, tankene mine gikk utelukkende på hvordan vedkommende overfallsmann ikke skulle slippe unna. Etter en løpetur på ca 2-300 meter, hadde gjerningsmannen gjemt seg bak noen søppelspann, men ble raskt oppdaget da meg og Øyvind gikk på hver vår side av gaten (for lokalkjente rett ved Det Akademiske Kvarter i Bergen). Straks mannen ble oppdaget, forsøkte han å løpe forbi Øyvind, noe som må karakteriseres som heller mislykket. Ha i mente at Øyvind er mangeårig styrkeløfter og dørvakt, hvorpå gjerningsmannen ble lagt kontant i bakken. Jeg gikk straks bort til Øyvind for å forhøre meg om assistanse var påkrevd, det var det ikke, og konsentrerte meg derfor om å geleide politiet via nødtelefonanrop til rette staden. Og politiet var på plass på under 2 minutter – faktisk ganske imponerende.

Gjerningsmannen ble overlatt til politiet og vi avgav forklaringer dagen etterpå.

Jeg har intet behov for å navngi vedkommende med navn, men som det fremgikk av BT sin dekning, så er mannen fra Somalia og påstår selv at han ”ikke husker noe”. Jeg skal også avstå fra å utbrodere noe ytterligere kring mine tanker om vedkommende, de er ikke spesielt høye. Og det er vel ikke bare meg som finner det påfallende at vedkommende er fra Somalia. Men det er en klar styrke ved det norske rettssamfunn at vi har klare prosedyrer for hvordan slike hendelser skal følges opp.

Finnes det noen rettferdig straff? Tja – ikke vet jeg. Men det jeg kan si er at det føles godt å kunne bidra positivt både før og under rettssaken. Og at ”the first line of defence” alltid skal og må være borgerne i et samfunn.

Er skattelistene et spørsmål om gjennomsiktighet?

2010-10-20T02:59:00.000-07:00

Den store skattejakten er igang. Det vil si jakten på andre folks skattinngang. Ihvertfall informasjon om disse forhold. Med nye digitale muligheter som facebookintegrasjon m.m. kan det bli riktig så gøy for de nysgjerrige og faktisk ikke fullt så nysgjerrige, ettersom avisene utnytter disse mulighetene til det ytterste. Tilhengerne av offentliggjøring argumenterer med at offentliggjøring sikrer gjennomsiktighet og demokratiet. Det er en sannhet med noen modifikasjoner.

Jeg er enig i at det er fordeler med offentliggjøring av skattelistene, blant annet prinsippet om transparans, hvor en større offentlighet får innsyn i hvordan skattesystemet fungerer, hvordan det slår ut og ikke minst urimelig utslag. En offentliggjøring av listene bidrar unektelig til en mer omfattende debatt.

Men dersom man mener at skatt som er et forhold mellom den enkelte og skattekontoret (staten), er et anliggende for "hvermansen", hvorfor ikke offentliggjør rulleblad? Hva med offentlige stønader? Sosialhjelp? Pasientjournaler? Kreditthistorie? Hva med å tilrettelegge slik at "hvermansen" ved få tastetrykk kunne få denne type informasjon. Det vil unektelig også medføre "gjennomsiktighet" om hvordan Norge fungerer. Naturligvis er det forskjeller i effekt, men prinsippet om at disse tingene i sin natur er et forhold mellom deg som enkeltindivid og staten er prinsippielt det samme hva gjelder skatteliste som rulleblad (det er det forsåvidt ikke med pasientjournaler, de angår ikke staten, men folk synes jo alltid at det er kjekt å vite).

Det er for meg et spørsmål om personvern.

Debatter om skatt (samt kriminalitet, helse og trygd) vil selvfølgelig kunne sikres også uten at man offentliggjør skattelistene, så også urimelig utfall og kritikkverdige forhold, om mediene gjør jobben sin. Det er argumenter for å offentliggjøre skattelistene men kan ikke se at de er noe særlig bedre begrunnet enn hva tilfelle er med andre personlige forhold.

Og om du lurte så kan du finne ut hva jeg tjente og betalte i skatt for 2009 her.

Ingen grunn til overraskelse

2010-10-11T04:39:00.000-07:00

Som sikkert de fleste har fått med seg, så gikk årets fredspris til Liu Xiaobo, for hans innsats for menneskerettigheter i Kina. Et arbeid det burde være enkelt å stille seg bak (som også de fleste gjør, med unntak av Professor Kolstad og Rødt-blogger, så vidt meg registrert).

Det burde knapt komme som noen overraskelse at kinesiske myndigheter ikke mottok nyheten med begeistring. Riktignok er jeg subjektiv i den forstand at jeg er vestlig og mer eller mindre har rettighetstankegangen som et politisk aksiom. Ikke desto mindre fremstår Kinas ambassade som "Komiske Ali" når den prøver å legitimere sin kritikk av utdelingen, ved å hevde at dette strider mot Nobels testament. Videre hevdes det hardnakket fra Kina at Xiaobo er kriminell og har brutt loven (sic!).

Det siste er nok utvilsomt riktig i formell forstand. Men samme begrunnelse brukte Nazi-Tyskland i sin forfølgelse av opposisjonelle ("kriminelle" som Hitler og Goebbels kalte dem). Det er nettopp det faktum at kritikk av myndighetene i Kina er ulovlig, som er hovedproblemet, og mye av årsaken til at Xiaobo får prisen, ettersom han har forsøkt å forandre denne "loven". Det er tillatt å håpe at prisen på lengre sikt vil ha en effekt, dog synes reaksjonen fra vanlig kinesere ikke spesielt oppløftende.

Kristian Tonning Riise blogger om dette på Minerva.

Gitt Kinas autoritære styre, så fremstår også vår fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansens fremtoning på Søndagsrevyen, som ganske komisk. På ramme alvor vil hun ha oss til å tro at det var ingen grunn til å forvente reaksjoner på politisk nivå. Vel - de reaksjonene kom i dag, og endte forutsigbart nok med avlysning av et planlagt møte. Støre krever forklaring, det kan hende han får, dog tviler jeg på hvor godt begrunnet den er. Det gjenstår å se hvilken effekt det tosidige forholdet mellom Kina og Norge vil få som konsekvens av fredsprisen. Min gjetning er at den ikke vil påvirke substansielt på lengre sikt, og at en frihandelsavtale kommer på plass.

Fredsprisen til Xiaobo er helt fortjent, tross alle fremskritt, er det fremdeles mye som gjenstår i Kina med hensyn til demokrati og rettigheter. Det sagt så tror jeg frihandelsavtale, globalisering av ideer og Kinas åpning mot verden i lengden vil være det absolutt viktigste bidraget for å løfte frem et moderne sivilisert Kina.

Mario Vargas Llosa er et godt valg

2010-10-07T04:55:00.000-07:00

Nobelprisen i litteratur går i år til den peruanske forfatteren og tidligere presidentkandidat Mario Vargas Llosa. Jeg har kun lest et par av Vargas Llosas bøker, mest har jeg lest hans skarpe kommentarer om politikk, så på det grunnlag skal jeg være forsiktig med å bedømme den litterære kvaliteten i forhold til andre forfattere. Det jeg kan si, er at jeg i likhet med mange andre liker Vargas Llosas skarpe penn og evne til å artikulere poenger. For all del, jeg er subjektiv, Vargas Llosa er en markedsliberaler, som i sterke ordlag kritiserer venstrepopulismen i Latin-Amerika, en kritikk jeg personlig er veldig enig i.

Juryen gir prisen til Vargas Llosa "for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag". En begrunnelse det er lett å stille seg bak.

Samfunnsredaktør i Minerva Torbjørn Røe Isaksen har skrevet et godt essay om årets nobelprisvinner.

Svenske Johan Norberg har intervjuet Mario Vargas Llosa for Magasinet Neo, hvor sistnevnte utdyper sine tanker om de politiske forholdene i Latin-Amerika.

Bedre enn sex?

2010-09-27T08:50:00.000-07:00

Det politiske Norge, det vil si deler av det politiske Norge, er i sjokk etter at norske soldater har uttrykt glede over jobben sin. I hvert fall deler av jobben sin. At det på noen som helst måte skulle være overraskende at forsvaret tiltrekker seg mennesker som er glad i ekstreme situasjoner og søker adrenalin, må i beste fall karakteriseres som naivt. Derfor er deg gledelig å lese at Erna Solberg advarer mot hysteri.

Norske soldater er ikke først og fremst i Afghanistan for å drepe talibanere, men det er i høyeste grad en del av pakken. Å late som noe annet er ren unnlatelse. Særlig viktig er denne erkjennelse for det norske Storting, som tross alt har sendt dem til landet med mandat til å drepe.

Naturligvis er det viktig for ethvert forsvar å bygge på gode etiske retningslinjer. På samme måte som det for ethvert mennesket er viktig å ledes av et moralsk kompass som skiller mellom gode og dårlige handlinger. Men det er faktisk ikke noen motsetning mellom det å ha gode etiske prinsipper og det å være glad over å drepe fienden. Det er kanskje umusikalsk, men knapt tegn på at du er en dårlig person. Det å gjøre sin plikt, gjennom å utføre ordre gitt av det norske Storting, samtidig som man finner det attraktivt og gledesfullt, bør ikke sjokkere noen, aller minst forsvarsministeren og forsvarssjefen.

Det norske forsvar skal ha nulltoleranse for psykopater og løse kanoner. Det vil si personer som ikke kan innordne seg. Det skal selvfølgelig være strenge regler for strid (rules of engament), men så lenge disse følges, så må det selvfølgelig være tillatt å glede seg over det å være soldat. Alternativene synes faktisk langt mer absurd.

En riktig beslutning

2010-09-24T06:39:00.000-07:00

Gjenopptakelsekommisjonen har i ettermiddag besluttet å granske Treholtsaken på nytt, i lys av de fremkomne påstander. Noe annet var da heller ikke å vente, til tross for at den samme kommisjonen for snart to år siden avviste Treholtsbegjæring, under ledelse av nåværende leder i PST, Janne Kristiansen.

Siste ord i Treholtsaken er fremdeles ikke sagt.

Treholtsaken må gjenopptas

2010-09-21T02:59:00.000-07:00

De siste dagers Treholtavsløringer har skapt sjokkbølger langt inn i det politiske establisementet, og det med god grunn. For å være helt ærlig er jeg ikke veldig overrasket over avsløringene i den forstand at jeg har mistenkt justismord i denne saken over lang tid. Personlig engasjerte jeg meg i denne saken som leder i Studenersamfunnet i Bergen, hvor vi både hadde Treholt selv og avdøde forsvarer Arne Haugestad på besøk.

I dette blogginnlegget fra 2006, gjennomgår jeg bakgrunnen for hvorfor jeg mener prosessen er en skandale. En mening stadig flere ser ut til å dele.

Jeg kritiserte også gjennopptagelseskommisjonen, det vil si flertallets avvisning av gjennopptakelse på Minerva. Jeg skrev ikke da, selv om jeg langt på vei trodde at det var tilfelle, at beviser var konstruert. Dette fordi man høres fort veldig konspiratorisk ut, dersom man ikke kan dokumentere påstandene med bevis. Avsløringene nå ser ut til nettopp å kunne dokumentere disse påstander. Men vi bør ikke gå i samme fellen som under Treholtsaken, hvor forhåndsdømming langt på vei fant sted.

Derimot synes det hevet over enhver rimelig tvil at denne saken må granskes (av uhildede personer) - dersom det ikke skjer, så kan man jo virkelig begynne å bli konspiratorisk på vegne av det norske rettssamfunn.

OPPDATERT ONSDAG Ikke overraskende har ulike instanser på selvstendig grunnlag begynt å ta initiativ til å granske Treholtprosessen. Igår ba en meget presset Riksadvokat, Gjenopptagelseskommisjonen om å se på saken på nytt. I dag meldes det at Stortingets EOS-utvalg på selvstendig grunnlag ønsker å se nærmere på POTs metodebruk.

Disse proaktive fremstøt støttes naturligvis av denne blogger!

Videoblogg fra valget i Sverige

2010-09-19T00:46:00.001-07:00

Idisse timer går svenskene til stemmeurnene i en spennende valgkamp. En valgkamp jeg har fått gleden av å følge på nært hold.

Kongelig galskap

2010-09-15T02:13:00.000-07:00

Det er riktignok slik at Märtha har mistet sin tittel som "kongelig høyhet", men ikke desto mindre befinner Märtha seg i arverekken, og pleier (naturlig nok) nær omgang med kongen og kronprinsen.

På denne bakgrunn er det ikke uinteressant for offentligheten å vite hva prinsessen måtte beskjeftige seg med, dog er jeg fristet til å si at det knapt er et styrketegn for norske redaksjoner og journalister, at det er debatten mellom prinsessen og Snåsamannen, om hvorvidt man kan snakke med de døde(!) som har dominert pressebildet den seneste tiden.

I utgangspunktet bør selvfølgelig enhver stå fritt til å meddele den galskap som hersker i ens indre, sågar også tjene penger på det. Jeg mener det er jo åpenbart slik at det, tragisk nok, har en viss appell. Men mest av alt synliggjør prinsessens "aktiviteter" det problematiske med monarkiet som institusjon, ettersom monarkiet baserer seg på arverekkefølge, og ikke er gjenstand for formell demokratisk kontroll etter grunnloven. Dette er ikke ubetydelig "bokliberalisme", men et reelt faktum og som det norske samfunn må forholde seg til.

Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om hvor skadelig dette kvasi-religiøse tøvet i sin natur egentlig er, men jeg tror det har som illustrert overfor en uheldig virkning, som lett kan åpne veien for sjarlatanere, såkalte healere og "andre alterantiver" innen medisinsk behandling, som ikke forholder seg til kritisk rasjonell metode og etterprøvbarhet. Det kan ha en særdeles negativ effekt på desperate mennesker.

Joda, selvfølgelig er det mye vi ikke vet. Hvilket i folkelig forstand ofte blir referert til som "det er mye mellom himmel og jord". Ingen benekter det, vi har ikke avdekket alle naturens regler om årsak/virkning. Fremdeles gjenstår mye vitenskaplig arbeid, men poenget er hvordan dette arbeidet legitimeres, hvorvidt det er gjenstand for reell etterprøvbarhet, og ikke kun uttrykk for personlighetsforstyrrelser forkledd som newage-tøv. Hvilket Märthas aktiviter i stor grad minner om. Legger vi til Ari-Behn i denne konteksten, så er det forbløffende hvor nærme et freakshow hele saken fortoner seg som.

Som sagt, Märtha og kongefamilen må gjerne tro på hva de vil, inkludert jomfrufødsler, men i et demokratisk samfunn så burde alle slike synspunkter underlegges demokratisk kontroll. Det er forsåvidt den eneste logiske konklusjonen, uavhengig av kongelig galskap - men galskapen gjør det forhåpentligvis tydeligere hvor nødvendig det er å avskaffe monarkiet som institusjon.

Carl Ivar Hagen som Osloordfører er ikke en god ide

2010-09-07T01:33:00.000-07:00

Carl Ivar Hagen har gitt nominasjonskomiteen i Oslo Frp beskjed om at han ønsker å stille som ordfører i byen, hvilket er synonymt med at han faktisk blir ordførerkandidat for partiet. Heldigvis er det ikke synonymt med at han faktisk blir ordfører.

Jeg tviler ikke på at Hagen vil kunne utføre det sermonielle, og skjøte vervet med korrekt formalia. Problemet er som mange peker på, hans splittende fremtoning.

Nå er jeg naturligvis partipolitisk subjektiv, men sammenlignet med Ditlev-Simonsen og dagens ordfører Fabian Stang (anbefales i den forbindelse Vampus sin kommentar om Stang), så har Hagen betydelige mangler, av den nevnte grunn overfor.

For all del, Oslo vil helt sikkert overleve Carl Ivar Hagen som ordfører, jeg tror han når han sier at han vil legge betydelig vekt på å opptre samlende. Problemet er at man ikke kommer inn i en ordførerrolle uten bagasje. Imotsetning til hva Hagen forfekter så spiller det faktisk en rolle, noe jeg tror (også i motsetning til Hagen) velgerne i høyeste grad oppfatter, også dem som ikke har minoritetsbakgrunn.

Hagen har spissformulert uttalt at "han har savnet seg selv i politikken". Spørsmålet er hvor mange andre som savner ham.

Tony Blairs arv

2010-09-01T01:47:00.000-07:00

”Members of Congress, if this seems a long way from the threat of terror and weapons of mass destruction, it is only to say again that the world security cannot be protected without the world's heart being one. So America must listen as well as lead. But, members of Congress, don't ever apologize for your values”

Tony Blair i US Congress 2003

Den progressive sosialdemokraten, Tony Blair gav i dag ut sine memoarer hvor han ikke uventet sender noen skudd til sine tidligere nære medarbeider Gordon Brown. Det var vel heller ikke uventet at Tony Blair forsvarte Storbritannias deltakelse i Irak-krigen, noe som for alltid kommer til å hefte ved Blair. For de aller fleste vil det være en negativ ting. For meg er det utelukkende en positiv. Man kan mene hva man vil om Blair (og Irakkrigen som "avsluttes" i disse dager), men hans politiske mot, vilje til å stå opp for demokratiet og liberale verdier, også når det koster politisk, er i min verden en dyd, ikke en brist.

Det skal i sannhet bli spennende å lese Tony Blairs memoarer.

Hvorfor Tybring-Gjedde tar feil

2010-08-26T08:33:00.000-07:00

FRPs Christian Tybring-Gjedde, har etter en kraftsalve i Aftenposten, pådratt seg sterke reaksjoner. Få vil vel si at det kom som noen overraskelse. VG bærer ved til bålet ved forsøke å klistre Tybring-Gjedde til et sammensurium av nazister og rasister, hvilket det ikke burde være noen grunn til. Salven til Tybring-Gjedde står lagelig til for hogg, uten at man trenger å blande inn forholdsvis marginale ytterpunkter. Politisk sett bidrar argumentasjonen til Tybring-Gjedde det vanskeligere å bygge bro mellom H og FRP.

Selv om han får delvis støtte fra Ola Borten Moe.

Hovedpoenget i kronikken er så vidt jeg kan bedømme at norsk kultur oversvømmes av utenlandske inntrykk (kultur om du vil), som står i fare for utrydde "vår" kultur, og at det har vært en bevisst politikk fra Arbeiderpartiet å bytte ut den norske kulturen.

La meg kjapt få presentere mine viktigste motforestillinger til Tybring-Gjeddes hofteskudd.

1. Selve begrepet kultur er vanskelig, og jeg er ikke like sikker på at Tybring-Gjedde har forstått - eller reformulert, at jeg er enig med hans beskrivelse av norsk kultur. Norsk kultur har alltid vært gjenstand for påvirkning, Ibsen og Grieg hentet jo nettopp sin inspirasjon fra utlandet, og for Ibsen sin del, så var det ofte en direkte fientlighet overfor den norske kulturelle mentaliteten. Enhver kultur som ikke er dynamisk, står i fare for å stagnere, og inntrykk utenifra har etter min mening beriket norsk kultur. Cafe latte, kebab, sushi, skateboard, for å nevne noe, har glidd inn som en naturlig del av mainstream norsk kultur, og lignende impulser vil fortsette å berike en stadig utviklende kultur.

2. Kronikken minner meg om at FRP ikke har liberale instinkter, særlig gjelder det i synet på politikk og staten. Retorikken om at det ikke er politikere, men enkeltmennesker som skaper fremtiden, synes alltid å måtte vike for mer underliggende fremmedfientlige holdninger. Fordi det er ikke all utvikling som finner sted som følge av politikk - og takk for det. Det liberale(konservative) credo er nettopp at det ikke er bra om politikerne har makt til i stor grad bestemme samfunnsutviklingen, især hva gjelder bosetning, kulturelle preferranser. Kritikken til Tybring-Gjedde minner mistenkelig om venstresidens mantra om at en annen verden er mulig, med påfølgende skrik om mer makt til politikerne, slik at disse kan styre utviklingen. Jeg for min del er godt fornøyd jo mindre politikerne bestemmer, også når det gjelder kulturpolitikken i bred forstand.

3. Jeg er enig i at noen kulturer er bedre enn andre kulturer, såfremt det er meningsfullt å generalisere kulturbegrepet. Deriblant at den vestlige kulturen er overlegen den afrikanske/arabiske kulturen. Men det som gjør vesten overlegen er nettopp dens toleranse og pluralisme. I vestlige liberale-demokratier tillates alle prinsippielt å utøve de deler av sin kultur som ikke strider med loven/verdisynet (som oftest menneskerettighetene), som i stor grad baseres på en tynn universalisme. Nettopp derfor fortsetter den vestlige kultur å være overlegen, gjennom å integrere inntrykk, praksiser og impulser som beriker, samtidig som man (forsøksvis) ikke går i fellen for å unnskylde praksiser som er barbariske med basis i kultur.
Joda, det er unntak til denne beskrivelsen, men langt på vei så synes jeg den er dekkende. Ihvertfall er det slik jeg ser at den vestlige og norske kulturen burde være i møte med andre mennesker og kulturer, nøyaktig hva Tybring-Gjedde mener utover at han ikke liker "fremmedkulturelle" er jeg ikke sikker på.

Premier League, Liverpool og billettkaos

2010-08-23T06:30:00.001-07:00

Forrige uke hadde jeg gleden av å tilbringe fem begivenhetsrike dager i England, inkludert en søndagstur til Liverpool, for å overvære sesongåpningen mellom Liverpool og Arsenal. Som det fremgår i videobloggen, så ble det en særs interessant opplevelse, dessverre ikke pågrunn av kampen, men pågrunn av billettrot.

Til tross for det delvise marerittet forrige helg, så er jeg betinget optimist på Liverpools vegne. Jeg er tross mine gjentatte forsvarsskriverier for Benitez, veldig glad for å ha fått på plass Roy Hodgson. Jeg er ganske fornøyd med sommersigneringene, særlig Joe Cole. Utvisningen i åpningen mot Arsenal var en skandale, av dommeren altså, og jeg tror at om han holder seg skadefri, så blir han en suksess. Ihvertfall er det helt rett av LFC å få tak i den type kvalitet! Jeg er også veldig fornøyd med kjøpet av Christian Poulsen. Helt siden han overspilte Totti og Italia i EM i 2004, har Poulsen vært en favoritt, så tradeoffen Aquilani mot Poulsen er etter min mening fordel Liverpool.

Et siste grunnlag for optimisme er Steven Gerrard. Jeg tror han kommer til å gjøre en kanonsesong i år.

Setter også utropstegn ved Dani Pacheco.

Den unge spanjolen briljerte i årets U-19 EM og kan få et gjennombrudd under årets Premier League. Jeg ønsker ihvertfall at Hodgson viser Pacheco tillit. Det samme gjelder David Ngog, så viste prov på kvalitet mot Arsenal.

Jeg er usikker på om Milan Jovanovic har det som skal til - men han skal ihvertfall få muligheten til å lykkes.

Den største kimen til bekymring, foruten eierskapet (YANKS OUT) er Torres sin skadesituasjon. Jeg frykter han har tapt mye av farten etter alle skadene, og det kan hende han aldri kommer tilbake til det toppnivået han har vært på før. Dersom Mascherano og/eller Kuyt skulle forsvinne så er det heller ikke, av åpenbare årsaker, særlig heldig. Især førstnevnte, med sine ballvinneregenskaper er svært viktig. Det aller viktigste dog, er å få på plass den finansielle infrastrukturen i form av ny(e) eier(e), som evner å slette gjeld, bygge ny stadion og investere for fremtiden. Forhåpentligvis kommer det på plass heller før, enn senere.

Foran møte med det oppskrytte City-laget ikveld så er jeg mer enn betinget optimist!

COME ON YOU REDS!

London calls

2010-08-13T06:09:00.001-07:00

Fra onsdag til Søndag er jeg i London, med unntak av en liten dagstur til Liverpool for å se Premier League åpningen mellom Liverpool og Arsenal søndag. En billett som kostet meg 2000 kroner, noe jeg naturligvis var mer enn villig til å betale :)

I mellomtiden har jeg fått besøkt gode venner i London og på nytt (bodde her sommeren 2007) oppleve hva London har å by på. Blant annet besøkt Christina Solli, som jeg tok Civitaakademiet med høsten 2007. Hun jobber som rådgiver i House of Commons for de konservative. En jobb jeg virkelig misunner.

Jeg har også fått anledning til å ta en tur innom Institute for Economic Affairs og Adam Smith Institute, begge tankesmier preget av markedsliberale verdier. Jeg vil presentere besøkene mine i form av artikler for Minerva.

Tusen takk til fantastiske Constanse Sandal, som huser meg de dagene jeg er i London.

Vi mangler viljen til å vinne

2010-08-05T14:22:00.000-07:00

Verken i Norge eller andre NATO-land vil opinionen tåle de militære tapene som sannsynligvis kreves for å vinne i Afghanistan.

Pensjonert ambassadør Rolf O. Berg har i to innsiktsfulle blogginnlegg beskrevet strategien og utfordringene i Afghanistan, mens Jonas Gahr Støre i Aftenposten uttrykker håp på vegne av det krigsherjede landet. Men slaget om Afghanistan står like mye utenfor landet som i landet. NATOs største fiende er egen opinion. Spørsmålet er, som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen påpeker, hvorvidt vi har viljen til å gjennomføre det som kreves for å vinne. Jeg er redd svaret er nei. Jeg tror ikke opinionen verken i Norge eller andre NATO-land er særlig innstilt på å tåle de militære tapene som sannsynligvis kreves for å vinne i Afghanistan. Noe russiske medier tydelig oppsummerte i forbindelse med Russland-Georgia krigen: ”Det er ingen grunn til å ta vesten på alvor – viljen til tap er nærmest fraværende”. Debatten i etterkant av de døde norske soldatene antyder i det minste at de russiske avisene har et poeng.

Nils Rune Langeland raljerte rundt dette tema i Morgenbladet ved sin henvisning til Perikles’ tale 431 f.Kr i etterkant av de Atenske falne ved slaget mot krigerstaten Sparta. Her utdyper Perikles hva det essensielt sett innebærer å være demokrat (i betydningen fri, tilhenger av demokrati). Kjernepunktet til Langeland er at de som ynder å kalle seg tilhenger av demokratiet, også må akseptere nedsiden, viljen til å forsvare, om nødvendig dø, for dens overlevelse.

Problemet er at det er høyst tvilsomt om opinionen i NATO-landet ser denne koblingen, mellom innsatsen i Afghanistan og forsvar av demokratiet. Afghanistan fremstår rett og slett ikke som viktig nok for opinionen i NATO-landene, og ettersom disse er demokratier, hvor politikerne er avhengig av velgerne, påvirker naturlig nok politikerne. John McCain uttrykte det som burde være idealet i en slik situasjon: ”Jeg taper heller et valg, enn en krig” (beklageligvis endte han opp med å svikte sine egne idealer). President Obamas hang til tidsfrister er ikke bare uheldig, den er direkte skadelig og gjør det vanskeligere å nå egne mål. Fremfor å sette urealistiske tidsfrister burde Obama sette realistiske mål for utvikling, og insistere på å gjøre det som er nødvendig for å nå dette, hvorpå det er fakta på bakken som definerer videre handling, ikke kunstige tidsfrister. Det er vanskelig å karakterisere dette som noe annet enn populisme.

En av de mest irriterende flosklene i denne debatten er det evinnelig maset, som også utenriksministeren gjør seg skyldig i, om at denne konflikten ikke kan løses militært, men må løses politisk/sivilt. Noe absolutt alle med et minimum av kunnskap er enig i. Men poenget er at den militære innsatsen er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å lykkes. Det er nettopp ved å lykkes med sosial utvikling og mer effektive institusjoner (deriblant et fungerende afghansk militær og politivesen) som definerer seier. Spørsmålet er som sagt om vi har viljen til å følge løpet ut, all den tid Taliban vet at NATOs svakeste punkt er egen opinion, og kontinuerlig vil angripe det svake ledd. Det er her striden står. Er vi villig til å stå løpet ut. Ingen bør være i tvil om at Taliban har tid til å vente, jeg er ikke så sikker på at det samme er tilfellet i NATO.

Det er selvsagt ikke noen automatikk i at bare vi, i betydning utenlandske styrker, blir der lenge nok, så vil afghanske institusjoner utvikle seg til det bedre. Og det er godt mulig at vi burde satse enda mer på den sivile delen av oppdraget, men her virker det som om det er koordinering og ikke mangel på penger som er problemet. Med andre ord overgår nasjonal prestisje viljen til nødvendig koordinert innsats. At dette fremdeles er et problem er jo noe nær en skandale, all den tid dette har vært pekt på som et problem siden den dagen gjenoppbygningen av Afghanistan startet. Forhåpentligvis har den siste Kabul-konferansen evnet å få på plass en bedre koordinering.

De siste dagers Wikileaks avslører for så vidt ikke mye nytt hva gjelder fakta på bakken i Afghanistan. Like fullt kan de tenkes å få en effekt på opinionen i Vesten, og det vil straks gjøre det vanskeligere å lykkes. Og dersom det er slik at politikerne i NATO ikke lenger tror på eget prosjekt, så bør vi komme oss ut jo før jo heller. Det er riktignok risikoer forbundet med et slikt alternativ, hvor Afghanistan igjen kan bli et arnested for terrorisme, samt alvorlig svekket NATO-troverdighet, noe som garantert vil bli notert med interesse i Beijing og Moskva. Som den oppvakte leser sikkert har registrert, er jeg ikke ubetinget optimist.

Generalsekretær i NATO, Anders Fogh Rasmussen har lovet afghanerne at NATO vil bli så lenge det er nødvendig. Det er en dristig påstand, jeg håper han har rett, men er knapt villig til å satse sparepengene på det.

Blogget på Minerva

Ingen forandring med død Ahmadinejad i Iran

2010-08-04T02:40:00.000-07:00

Premieklovnen, også kjent som Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, skal være utsatt for et attentat. Jeg har ikke mye til overs for Ahmadinejad, men jeg tviler på om et drap på Irans president ville forandret situasjonen i landet vesentlig. De virkelige maktherrene i Teheran, er Ayatollahene og vokterrådet, som styrer den islamske republikken etter egne forkvaklede prinsipper, det ville de fremdeles ha gjort om Ahmadinejad hadde blitt drept.

Den persiske befolkning i Iran ønsker i motsetning til islamistene, en mer moderne og liberalstat, hvor det "fashionpolice" pensjoneres for godt, og til tross for at det nå er mørkeskyer over landet, så er jeg overbevist om at Vokterrådet har historien mot seg - med eller uten en død Ahmadinejad.

Juss og moral

2010-08-02T00:44:00.001-07:00

Ex-statsråd Bjarne-Haakon Hansen (aka Pølse-Hansen og PR-Hansen) viser tydelig i Dagens Næringsliv at han ikke har forstått kritikken, alternativt er en person med usedvanlig lav integritet. Hans forsvar er av typen "jeg har ikke gjort noe ulovlig". Problemet til PR-Hansen er at han åpenbart ikke skjønner at fordi noe er lovlig, så er det ikke nødvendigvis god moral.

En ting er å jobbe aktivt mot egen regjering/standpunkt som rådgiver. Men det virkelig store problemet blir når han prøver å bruke sin innflytelse gjennom å ringe kolleger for å få dem til å forandre standpunkt. Sett i lys av hans tidligere handlinger, jf telefonen som helseminister til sykehuset for "å forhøre seg" om hvordan hans gode venn og kollega, Inge Ryan, ble behandlet, så tegnes det et bilde av en person som både har dårlig dømmekraft og lav integritet.

Få, om noen, tviler på jussen i saken. At Hansen fnyser av problemstillingen rundt god moral, forteller mye om personligheten til trønderen.

For all del, selvsagt skal politikere ha frihet til å velge en jobb i det private næringsliv, også som rådgiver i PR-bransjen. De bør følgelig også kunne kapitalisere på den kunnskapen de har tilegnet seg som minister/representant. Dette kunne PR-Hansen fint håndtert uten å trampe i klaveretm ved å illustrere dømmekraft på linje med en invalid 108-årings evne til selv å knytte skoene.

Betyr dette at vi trenger å forandre reglene?

Høyst tvilsomt. En ting er at Hansen mangler integritet, men jeg liker å tro (enn så lenge) at våre folkevalgte har høyere integritet. Våre folkevalgte bør være bundet av noe mer enn juss, og inntil videre så velger jeg å tro at stortingspolitkere har mot nok til å følge egen overbevisning.

Skulle våre folkevalgte ende opp med integritet som Bjarne Haakon Hansen, så tviler jeg på om det finnes nok regler i verden til å bøte på problemet. For all del, en regel lik den de har i USA, om at man ikke kan lobbe (eller "rådgi" med Hansens nytale) mot egen regjering er muligens en regel som burde bli innført. Men som sagt, det er ikke reglene som er problemet ettersom vi får akkurat de politikerne vi fortjener.

Vox Populi har som vanlig en kommentar jeg slutter meg helt til.

Wikileaks Julian Assange under årets Oslo Freedom Forum

2010-07-27T01:16:00.000-07:00

Wikileaks har kommet i fokus etter å ha lekket tusenvis av sider med informasjon fra Afghanistan-konflikten. Det er naturligvis mye jeg kunnet skrevet om dette, ikke minst dilemmaene som liberale åpne demokratier møter når det gjelder særdeles sensitiv informasjon. Men en ting er jeg hellig overbevist om; Samfunn hvor lekkasjer, også av sensitiv informasjon, kan forekomme via kritisk presse/sivilt samfunn, er langt å foretrekke fremfor autoritære samfunn hvor dette i liten grad er mulig. Wikileaks er et slikt eksempel. Det betyr selvsagt ikke at informasjon som er av topphemmelig karakter (og med god grunn) bør og må kunne beskyttes. Ikke desto mindre vil wikileaks kunne fungere som et kritisk korrektiv.

Under årets Oslo Freedom Forum var Julian Assange, mannen bak wikileaks, en av talerne. Tematikken var naturligvis ytringsfrihet, sensur og betydningen av åpne transparente samfunn. Samt Internetts kritiske rolle for å støtte opp om disse verdiene og være et bolverk mot sensur.

Intet nytt fra Midtøsten

2010-07-20T03:20:00.000-07:00

Ola Borten Moe ønsker større kulturell selvsikkerhet, Snorre Valen etterlyser mer ydmykhet. Spør du meg er et snev av kulturell arroganse bedre enn kulturell selvpisking.

Senterpartiets Ola Borten Moe har høstet kritikk etter sin insistering på vestlig overlegenhet. SVs Snorre Valen svarte med å anbefale Borten Moe sommerlektyre, deriblant Edward Saids mye omtalte Orientalismen, samt Dantes Inferno, for å nyansere ideen om vestlig overlegenhet. For all del, disse bøkene er klassikere og hører hjemme i bokhyllen, men anbefalingen om å utvide det boklige repertoar, sendes herved i retur til SVs stortingsrepresentant.

Arabisk stagnasjon
Valen kunne starte med Hans Magnus Enzenbergers Skrekkens menn, som omhandler islamisme i Europa, og som er basert på FNs Arab Human Developement Report fra 2003, som tydelig illustrerer at de arabiske samfunn er i stagnasjon. Knapt noe nytt innenfor kunst, kultur, filmer, bøker, musikk med mer har blitt utgitt de siste årene. En rask titt på Freedom House sin indeks over politiske og sivile rettigheter tyder heller ikke på at vi har særlig mye å lære av måten de arabiske landene organiserer sine samfunn.

Snorre Valen har et poeng, i hvert fall delvis: Spørsmålet om hvor hensiktsmessig det er å inndele etter begrepene ”kultur/samfunn” (eller sivilisasjon om du vil) i ulike kategorier. Eksempelvis er det problematisk at det kan være større forskjeller innad i en typologi enn mellom dem, og at man da kommer i fare for å trekke ugyldige generaliseringer. Den faren er selvfølgelig alltid reell. Men like fullt er det samfunnsvitenskapens oppgave å kunne generalisere. Og får å gjøre det må man nødvendigvis dele inn data i kategorier grunnet på observerbar informasjon, med påfølgende slutninger/tolkninger av hva man observerer (noe annet ville tendere til å gjøre samfunnsvitenskapen meningsløs) – ganske nøyaktig hva Freedomhouse har gjort når de måler sivile og politiske rettigheter.

Ingen konkurrenter til vestlige, liberale verdier
Man kan selvfølgelige bestride det normative utgangspunktet, at sivile og politiske rettigheter ikke nødvendigvis er oppskriften på et bra (eller bedre) samfunn. Det har blitt ymtet frempå ved enkelte anledninger at Kina og Russlands autoritære styresett er en reell konkurrent til det (vestlige) liberale demokrati. Det mener ikke jeg, og det tror jeg faktisk ikke Snorre Valen heller mener. Og med det normative utgangspunkt at sivile og politiske rettigheter er å foretrekke fremfor det motsatte, og at pluralisme er å foretrekke fremfor ensretting, så mener jeg det er et observerbart faktum at de vestlige samfunn, deriblant Norge, har fint lite å lære av de arabiske landene når det gjelder måten å organisere sine samfunn på. Hva skulle det i så fall være?

Det er etter min mening svært viktig å skille mellom det overordnede institusjonelle nivået og hva vi som mennesker på individuell basis kan lære av hverandre. Våre nye landsmenn, vestlige som ikke-vestlige, har selvfølgelig mye å bidra med (om vi lar dem) i form av pågangsmot, kreativitet og kunnskap. Disse har vi selvfølgelig masse å lære av, og vice versa. Dette er i og for seg et viktig trekk ved det vestlige samfunn, den kritiske selvrefleksjonen, viljen til å lære av feil, toleranse, samt ikke å tro på ting med mindre vi har gode grunner til å tro på det, grunnverdier som langt på vei danner forutsetningen for vellykkede pluralistiske samfunn, og verdier som åpenbart er mer fremtredende i vesten enn Midtøsten.

Det har som Snorre Valen påpeker, ikke alltid vært slik at Vesten har vært overlegen. Den arabiske storhetstid for rundt tusen år siden var betydelig mer tolerant enn hva det kristne Europa opplevde på samme tid. Det kan derfor med rette hevdes at den arabiske kulturen (i særlig grad Ibn Rushd) bidro til den europeiske renessansen og påfølgende opplysningstiden, nettopp ved å gjenoppdage klassiske europeiske verdier fra antikken (i den forbindelse anbefales artikkelen ”Sivilisasjonen kommer fra Arabia” av Johan Norberg). Hvor stor rolle araberne spilte kan åpenbart diskuteres. I tillegg begynner det å bli en stund siden Ibn Rushd og den arabiske storhetstiden, noe FN-rapporten fra 2003 tydelig understreker.

Arroganse bedre enn selvpisking
Man kan selvfølgelig innvende at om så skulle være at vesten er overlegen de arabiske samfunn, så sømmer kledelig beskjedenhet seg bedre enn kulturell arroganse. Jeg skal ikke benekte at min posisjon innebærer et snev (eller mer) av kulturell arroganse, men heller det enn kulturell selvpisking. Dette fordi mitt normative utgangspunkt er de klassiske liberale verdiene, samt insistering på universalisme, som innebærer at det er mennesker som har rettigheter ikke samfunn.

Snorre Valen er opptatt av behovet for nyanser. Jo da, det er viktig at vi har personer som er opptatt av politiske nyanser. Men som oftest er det faktisk enda viktigere å være opptatt av essenser, og i dette tilfellet at Norge og Europa har fint lite å lære av de arabiske samfunn.

Jeg gjentar utfordringen: Hva det skulle det i så fall være?

Publisert på Minerva.

Vi trenger en tøffere asylpolitikk

2010-07-07T08:37:00.000-07:00

Jeg har tidligere, for Minerva, skrevet om hvordan norsk asyl-politikk står overfor store utfordringer. Spesielt er dissonansen mellom retorikk og faktisk politikk problematisk. Da tenker jeg ikke på Mullah-Krekar parodien, men på det faktum at vi som nasjon ikke er istand til å gjennomføre den politikken som det norske Storting har vedtatt, deriblant at personer som har fått avslått sin søknad om asylopphold, ikke sendes ut.

Det finnes selvfølgelig forklaringer. Norge er og skal være en rettsstat, hvor humanistiske prinsipper, også i asylpolitikken, må legges til grunn. Men det innebærer, ihvertfall burde det ikke innebære at personer som ikke kvalifiserer til opphold etter asylinstituttets kriterier, likefullt skal få bli. Det gjør de i dag, derav problemene med såkalt ventemottak, som står å lese i dagens VG.

Man, ihvertfall skal jeg, passe meg for ikke å bli flåsete, men klagingen fra beboerne om dårlige forhold fremstår som sutrete, og i tilfelle det er så ille som det beskrives, så er det naturligvis bare å reise.

Norge skal selvfølgelig opprettholde sine forpliktelser i henhold til folkeretten hva gjelder beskyttelse av asylinstituttet, men jeg kan ikke skjønne annet enn at vi må få en tøffere linje, hvor særlig evnen til å gjennomføre faktisk politikk styrkes.

Jeg ser gjerne at vi legger forholdene til rette for å liberalisere arbeidsinnvandringspolitikken, hvor alle som har et ønske om å bidra tillates dette, også om de tjener mindre enn hva LO måtte mene er nødvendig, for ikke å glemme at det er viktig at vi som nasjon tiltrekker oss høyt utdannet arbeidskraft. Men i alle tilfeller trenger vi en tøffere linje i asylpolitikken, noe problemene på ventemotakene i høyeste grad illustrerer.

Amerika, sosialisme og fotball

2010-07-06T04:34:00.000-07:00

Jeg er usikker på om det er noen sammenheng, den usikkerheten blir ikke delt av alle. Husk ingenting er tilfeldig!

FIFAs skandaleopplegg

2010-06-27T10:37:00.001-07:00

Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne. Se her, her og her.

Det er en skandale at FIFA ikke har videodømming. Hvorvidt det fikk en avgjørende betydning for utfallet av dagens kamp mellom Tyskland og England vites ikke, men det er ikke utenkelig. Hevet over enhver tvil er at den ukorrekte annuleringen av utligningen til Lampard påvirket kampen.

For all del England var ikke gode, Tyskland var bedre. Men kampen sto og vippet, og med 2-2 til pause, og fornyet løveenergi, så kunne dette ialler høyeste grad endte annerledes. Poenget er ikke å forsvare Englands innsats, eller diskreditere Tyskland. Poenget er at de inkompetente fjolsene i FIFA burde ha gjort noe med dette for lenge siden. Det faktum at den gamle nissen Sepp Blatter fremdeles sitter på toppen i FIFA og ikke skjønner noen ting, er en skandale. Det eneste man riskerer med videodømmning er mer korrekte avgjørelser og rettferdig dømming. Begge deler er sannsynlig i strid med den ufyselige Sepp Blatters verdisyn. Fotball-VM for min del er ikke helt ødelagt, men blir ikke det samme igjen etter dette.

Selvfølgelig skuffet over at England virkelig presterte dårlig, men mest av alt forbannet over FIFA og Sepp Blatters totale inkompetanse. Forbanna idioter!

På tide å vise vinnervilje

2010-06-27T02:20:00.000-07:00

Som sikkert de fleste vil kunne lese så har mine spådommer etter den innlendende runden i liten grad slått til. De sør-amerikanske (samt USA og Mexico) lagene er rett og slett sterkere enn hva jeg spådde. At Frankrike og Italia skulle være så til de grader talentløse overgikk ihvertfall mine prediksjoner, og sikkert mange andres også. Spania kjørte over Sveits, men tapte likevel. Det har de råd til. De to siste kampene til Spania viser at laget er i form. Jeg tror fremdeles Spania vinner VM.

Laget i mitt hjerte, England, har nok engang skuffet i innledningen, dog var kampen mot Slovenia en opptur. I dag møter de Tyskland, og forholdene er nok engang lagt til rette for en kamp av episke dimensjoner.

Jeg både tror og håper England vinner. Laget til Capello burde i utgangspunktet være i stand til det. Lagene er på papiret (jeg vet det er en klisjee, men kom ikke på noe bedre måte å si det på) jevne, og kampen er en 50-50. Det har vært frustrende å se England de to siste verdensmesterskapene. I 2006 kom de aldri igang, og i dette har det i likhet med det forrige, manglet energi og vilje. Denne så ut til å komme noget forsiktig mot Slovenia. Mot Tyskland er det ingen grunn til å spare på kruttet.

Stuart Pearce misset på straffespark i 1990-semien mot Tyskland. 6 år senere tok han på nytt straffespark mot Spania. Akkurat det øyeblikket, lettelsen og følelsene etter å ha kvittet seg med bagasjen fra VM 1990, er kanskje det mest minnesrike tv-øyeblikket i mitt liv. Se selv!
Og la oss håpe at ettermiddagens kamp også fører med seg en begivenhet for historien. Det i seg selv er knapt noen dristig spådom.

COME ON ENGLAND!

Unge Høyre landsmøte vedtok strengere linje i asyl-politikken

2010-06-21T00:39:00.000-07:00

I helgen ble det 50.ordinære Unge Høyre-landsmøte avholdt i Trondheim. Og mens jeg de tre foregående årene har inntatt rollen som delegat, var jeg denne gangen teknisk ansvarlig for live-streaming og videoproduksjon (i tillegg til ansvaret for å oppdatere facebook, youtube og twitter-kontoen) fra landsmøteforhandlingene. Det var det første direktesendte landsmøte i Unge Høyres historie, hvor over 2000 fulgte sendingen på nett.

Å jobbe med teknikk er krevende i den forstand at man må være først opp om morgenen og senest i seng (ihvertfall er vi blant dem som jobber lengst før går over i sosialt hygge), men det er mer enn noe annet veldig gøy. Rollen som teknisk administrator gav meg muligheten til å følge UHL-landsmøte med en viss distanse hva gjelder de politiske debattene. Selv om vedtakene endte opp med å ta UHL et steg mot sentrum, og vekk fra den mer markedsvennlige og liberale posisjonen som jeg foretrekker, må jeg si at jeg først og fremst ble mektig imponert over nivået på debattene. Særlig debatten om aktiv dødshjelp, hvor mange unge jenter inntok manesjen, fremviste særs reflekterte innlegg. Landsmøte vedtok med overveldende flertall, ikke å åpne for aktiv dødshjelp, jeg håpet på det motsatte, men likefullt var debatten en fryd å følge.

Et annet tema som var sentral på UHL-landsmøte, var integreringsprogrammet. Heldigvis avviste landsmøte å innføre forbud mot bestemte klesplag i det offentlig rom (les: hijab, burka), slik som Ola Borten Moe har en sak på i dagens VG. Det er ingen tvil om at det er sterke kulturelle uttrykk forbundet med disse plagene, men det er en konservativ (og enda sterkere liberal) dyd, at man ikke kan forby det man ikke liker, og skal man forby noe, så har de som foreskriver forbud, bevisbyrden på sin side.

Derimot ble det vedtatt å føre en mer restrektiv asylpolitikk, fordi man mener argumentene for en mer restrektiv politikk er nødvendig, om enn ikke veldig hjertelig. Forslaget om å reforhandle EMK, dvs trekke seg fra tilleggsprotokollen som hindrer Norge i å sende ut personer som risikerer dødsstraff, f. eks Mullah Krekar, falt. Samtidig ble den liberale politikken på arbeidsinnvandring stadfestet.

I likhet med tidligere landsmøter hadde jeg personlig foretrukket en mer liberal linje, men om ikke annet så viste landsmøte at det er mange politiske talenter, og særlig unge jenter, som står parat til å jobbe hardt for et blåere Norge.

Tilslutt noen ord om lederkampen.

Henrik Asheim ble gjenvalgt med et klart flertall. Det er jeg veldig glad for. Henrik har representert UHL på en fantastisk måte, og har kombinerer fine kvaliteter som leder, organisasjonsbygger, og ikke minst som person. Han er rett og slett en person det er hyggelig å tilbrine tid sammen med. Mange av de samme egenskapene kan sies om den tapende kandidaten Stefan Heggelund. Stefan har personifisert Unge Høyre i kraft av sine retoriske evner, gode humør og engasjement for organisasjonen. At han setter Unge Høyre foran seg selv, beviste han på en ypperlig måte gjennom sin takketale.

Lederdebatten viste at Unge Høyres Landsforund evner å takle en lederkamp på en voksen og ryddig måte. Og ikke minst viser det at organisasjonen "practice what we preach", nemlig at konkurranse i all hovedsak er en sunn ting!

VM Tips. Total europeisk dominans.

2010-06-12T03:37:00.000-07:00

La meg starte med en liten innrømmelse. Av mesterskapene som er avholdt siden EM i Tyskland i 1988, så er antageligvis dette mesterskapet det jeg stiller dårligst forberedt på – analysemessig. Med det mener jeg begrensede kunnskaper om de mer perifere lagene, som Nord-Korea, Uruguay, New Zealand og Slovenia for å nevne noen. Lag som jeg ved tidligere anledninger definitivt ville ha studert spiller for spiller, statistikk etc. Dette er ikke nødvendigvis en negativ ting, gitt mitt mantra om at har du peiling på fotball, så vinner du ikke i tipping.

Småsutringen og innrømmelsen til tross - også i år skal den interesserte leser bli belemret med nok et sammenhengende tips om hvordan VM ender opp. I likhet med tidligere VM er sluttspillet basert på oppsett og ikke trekning, uten at jeg tror det har avgjørende betydning for utfallet. En av hovedutfordringene når man skal vurdere lagene, kampene og resultatet er x-faktoren, eller med andre ord graden av tilfeldigheter.

Fotball er den sporten hvor tilfeldigheter spiller en relativt mye større rolle enn i andre sportsgrener. Det påpekes ved jevne mellomrom, men generelt tror jeg det fotballglade publikum ikke helt har tatt innover seg hvor STOR rolle tilfeldighetene i fotball spiller. Det sagt, så er det neppe tilfeldig at det kun er syv nasjoner som har vunnet VM, og at det er de store nasjonene som dominerer. Men i den enkelte kamp, så preger hendelser som første målet, flaks, dommeravgjørelser et cetera veldig ofte fotballkamper. Noe av dette kunne man gjort noe med, f. eks innført videodømming, men det har altså ikke de talentløse fjolsene i FIFA maktet å gjøre. Noe annet var vel heller ikke å forvente gitt at det er sjefstullingen, Sepp Blatter, som bestemmer.

OK – til vurderingen. Jeg tror Europa kommer til å dominere stort. Tror ikke et eneste afrikansk lag kommer til kvartsfinalen. Jeg tror Argentina blir best ikke-europeiske lag med en bronsefinale. I 2006 tippet jeg Brasil som vinner, ettersom jeg mente de hadde et kanonlag. Årets utgave er ikke like bra, det gjør at forventningene ikke er like store, det er selvfølgelig en fordel. Men jeg tror de ryker mot Nederland i en kvartfinale. Veldig mye avhenger av hvor bra Kaka er.

Som vanlig er England laget som står hjertet nærmest, og som vanlig tror jeg at denne gangen vil det gå bedre. Jeg tror årets England utgave er bedre enn på lenge. Det trodde jeg for så vidt også om 2006-utgaven, noe det også var. Jeg tror på mange måter disse årgangene er like gode, med en viktig forskjell. Wayne Rooney. Rooney var skadet foran mesterskapet i 2006, denne gangen har han fått trent bra etter en fantastisk sesong. I tillegg er Aaron Lennon og Wright-Phillips viktige offensive våpen. Spørsmålet er hvordan den sentrale midtbanen, som til tross for solide enkeltspillere i Gerrard, Lampard – aldri har funnet rytmen sammen. Det kan forhåpentligvis Fabio Capello bidra til at skjer ved denne anledning.

Jeg tror Spania vinner. Av flere årsaker. Stammen av laget er det samme som vant EM i 2008. De har en svært god balanse i laget, ekstremt komplementære og samspilte, mange av de samme spillerne spiller sammen til daglig, og ferdighetsnivået til spillerne er ekstremt høyt. Spania har bortsett fra sluttspillsvarianten i 1950, aldri vært blant de fire beste i noe VM. Mitt tips er at 2010 blir Spanias år. Det observante leser (det hender jo at de finnes også) vil innvende at mine tips er svært konvensjonelle. Det er helt riktig. Dersom det ikke skulle vært tilfelle, måtte noen av lagene som ikke er blant de store nasjonene, antydet at de hadde spillere eller samspill som antydet ekstra kvalitet. Noe slike lag eller spillere har i hvert fall ikke jeg observert.

Det eneste jeg med stor grad av sikkerhet kan si er at det nok ikke blir HELT som jeg har tippet, men jeg tror at jeg kommer ganske i nærheten.

I motsetning til 2006 og 2008. Kommer jeg til å blogge hver dag på egne blogger om sluttspillet, men foreta jevne oppdateringer etter hvert som VM-skrider fremover!

VG har en god oversikt over sluttspillsoppsettet her.

Lagene som er uthevet er de jeg tror på.

Gruppe A
Frankrike
Sør-Afrika
Uruguay
Mexico

Gruppe B
Argentina
Nigeria
Sør-Korea
Hellas

Gruppe C
England
USA
Slovenia
Algerie

Gruppe D
Tyskland
Serbia
Ghana
Australia

Gruppe E
Nederland
Danmark
Kamerun
Japan

Gruppe F
Italia
Paraguay
Slovakia
New Zealand

Gruppe G
Brasil
Portugal
Elfenbenskysten
Nord-Korea

Gruppe H
Spania
Sveits
Chile
Honduras

Åttendelsfinaler
Frankrike – Nigeria
England – Serbia
Tyskland-USA
Argentina – Sør-Afrika
Nederland-Paraguay
Brasil-Sveits
Italia – Danmark
Spania - Portugal

Kvartsfinaler
Nederland – Brasil
Frankrike – England
Argentina – Tyskland
Spania – Italia

Semifinaler
Nederland-England
Spania - Argentina

Finale
England-Spania

Helt enig med Bjørn-Inge Larsen

2010-06-05T08:02:00.000-07:00

En av mine favorittsitater tilhører den amerikanske sosiologen og økonomen Thomas Sowell og lyder: "The first lesson of economics is scarcity: There is never enough of anything to satisfy all those who want it.The first lesson of politics is to disregard the first lesson of economics"

På intet område passer beskrivelsen bedre enn i norsk helsesektor, hvor klagingen ser ut til å følge proporsjonalt med utgiftsøkningen.

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tar til ordet for tøffere prioriteringer, ganske enkelt fordi også i norsk helsevesen er det knapphet på ressurser, sammenlignet med ønskene. Det faktum at det er helsedirektøren og ikke norske politikere som reiser debatten er påtakelig og beskrivende for feigheten som dominerer norsk politikk.

At tidligere minister og nå direktør for legemiddelindustrien Karita Bekkemellem reagerer negativt er knapt overraksende, med tanke hennes nåværende arbeidsgiver. Men dersom hun har bedre forslag så må hun jo gjerne fremlegge disse. Eller kan det jo tenkes at hun mener det ikke er nødvendig å prioritere...

Vil dette medføre økte forskjeller? Ganske sikkert. Er det likevel nødvendig? Absolutt! Men aller viktigst er i første omgang at debatten reises og at de som er imot å prioritere avkreves svar.

OPPDATERT SØNDAG

Siv Jensens siteres i VG-søndag på at det er "etisk forkastelig" å sette prislapp på et menneskeliv. For FRP-lederen skal det åpenbart ikke stå på penger. Men legg merke til at hun ikke begrunner eller frembringer alternativer til Larsens utfordringer om nødvendigheten av å prioritere i helsevesenet.

Attpåtil uttrykker Siv Jensen vemmelse over Larsens utfordring og kaller det en farlig debatt. Jeg vil nå mene at det er langt farligere ikke å ta debatten. For uansett hvor mye politikere prøver å innbille folk at det ikke er knapphet på ressurser i helsesektoren og at det således ikke er nødvendig å prioritere, så er stikk motsatt tilfelle. Prioriteringer foretas hver eneste dag - spørsmålet er hvilke retningslinjer som skal ligge til grunn for disse.

Forening for muskelsyke hiver seg på hylekoret. Som resten av kritikerne vil heller ikke foreningen for muskelsyke skissere noen alternativer. De har antageligvis nok med å sutre!

Israels kollektive selvmord

2010-05-31T04:33:00.001-07:00

Omstendighetene rundt Israels bording av såkalte fredsaktivister i hva som tilsynelatende ser ut til å være internasjonalt farvann, kan vanskelig gjøre annet enn å svekke Israels internasjonale autoritet ytterligere. Jeg har vel mine tvil til hvorvidt den Israelske regjeringen bryr seg nevneverdig om den påfølgende globale kritikken, ikke desto mindre burde de det.

Ingen betviler Israels militære overlegenhet, men i en verden hvor mediene og opinionen spiller en større rolle, er militær makt langt fra nok for å sikre Israels interesser. Eller for å si det slik, et sterkt militært forsvar er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å sikre Israels interesser. Israels fremferd - riktig eller galt (jeg vil vel mest kategorisere det som galt) er såvidt jeg kan se ikke i landets egen interesse.

Dagens hendelser er kun et symptom, den virkelig kuren består i en fremforhandlet løsning med Hamas og Hizbollah, med påfølgende internasjonale garantier. Jeg skal ikke garantere at det er mulig å få til, men den eneste måten å finne det ut på er å undersøke mulighetene for en fremforhandlet løsning.

Israel har alt å tjene på å forhandle ut fra militær styrke. Alternativet om noen år kan bli veldig mye verre.

Full støtte til Antanas Mockus i det colombianske valget!

2010-05-30T10:20:00.001-07:00

I dag gjennomføres første omgang av det colombianske presidentvalget. Et valg som kan ende med den eksentriske grønne-kandidaten Antanas Mockus, som ny president. Det vil etter min mening ikke være et dumt valg, mer om det nedover i kommentaren. Først noen tanker om Latin-Amerika og høyresiden.

Det skulle knapt være noen revolusjonerende tanker for de som er velkjente med mine politiske sympatier, at jeg aldri har vært noe fan av den revolusjonære venstresiden, fra paradoks paradiset Cuba til Hugo Chavez med klakørene Rafael Correa (Ecuador) og Evo Morales (Bolivia). I ulike former representerer disse venstrepopulisme på sitt verste i form av autoritært styresett, økonomisk nasjonalisme, anti-amerikanisme og en hengivenhet til "la revolutione a`la Che". Med andre ord klassisk marxisme. (Anbefales i den forbindelse - Alvaro Vargas Llosa`s artikkel i Foreign Policy - The return of the idiot).

Tradisjonell skepsis til høyresiden
Det sagt, så må jeg innrømme at jeg ikke alltid har vært like komfortabel med det som tenderer til å være høyresiden i Latin-Amerika. Eller sagt med andre ord, jeg har hatt problemer med å se de gode borgerlig-liberale politikerne i regionen. Typer som Fernando Henrique Cardoso, forløperen til dagens president Lula i Brasil og Mexicanske Vicente Fox. Jeg har også et godt inntrykk av den nylig valgte President Pinera i dagens Chile og Felipe Calderon i Mexico. Likefullt er det ikke til å komme forbi at latinamerikansk høyreside, ihvertfall for denne blogger, alltid har blitt møtt med en viss skepsis. I det hele tatt så har den store utfordringen for Latin-Amerika vært preget av svake institusjoner og et ekstremt polarisert klima, som i seg selv har gjort situasjonen verre enn den behøvde å være.

Hva så med Colombia, Uribe, høyresiden og valget?

Alvaro Uribe
Mitt inntrykk, styrket av det faktum at President Uribe er meget populær, gjør meg positivt innstilt til den sittende colombianske presidenten. Mine colombianske venner understreker også hans gode resultater, med vekt på sikkerhetssituasjonen og god økonomisk vekst. Ikke minst Uribes kamp mot den marxistiske terroristgruppen FARC gitt gode resultater. Ihvertfall er det persepsjonen colombianere flest har, og en viktig årsak til hans popularitet. Spørsmålet er hvem og hva som har blitt ofret på veien.

For til tross for Uribes tilsynelatede gode resultater, så er jeg meget glad for at landets høyesterett slo ned på muligheten for grunnlovsendringer med den hensikt å gjøre Uribe valgbar for ny periode. Det er nettopp den type autoritær venstrepopulisme som Chavez har blitt kjent for og langt på vei har kommet unna med, og som Uribe synes å ha forsøkt seg på. Heldgivs avviste høyesterett dette, og heldigvis aksepterte Uribe dommen. Det tyder bra for hvordan den reelle maktdelingen fungerer i Colombia og er et sunnhetstegn for demokratiet i landet.

Hva så med årets valg? Min gode venn (og sosialdemokrat) Stig Arild Pettersen har skrevet en meget interessant repotasje om Mockus og valget i Colombia for Morgenbladet. I hvilken grad dagens regjering og personer tilknyttet regjeringen (og sågar Uribe selv) er involvert i korrupsjon og henrettelse av sivile/politiske motstandere er vanskelig for meg å etterprøve, jeg har prøvd å søke etter god dokumentasjon for hvorvidt disse påstandene stemmer uten å finne tydelig prov. Men beklageligvis kan jeg ikke si at det ville overrasket meg om det er personer tilknyttet regjeringen som er involvert i aktivitet som innebærer paramilitære og som har utført likvidasjoner på politiske motstandere. Dog er situasjonen bedre i Colombia enn kanskje noen gang, og det er god grunn til å tro at valget vil bli gjennomført i henhold til akseptable standarder.

Motkandidaten Juan Santos
Motkandidaten til Mockus er dagens forsvarsminister Juan Santos, hvilket har kjørt en kampanje som kan beskrives "Mer av det samme" eller akkurat som Uribe. Og det kan sikkert være bra det - men hovedgrunnen til at jeg støtter Mockus er at det vil gjøre godt for det colombianske demokratiet, styrke institusjonene og gjennomsiktigheten i samfunnet. Det vil rett og slett styrke det som litt tåkete kalles den politiske kulturen i landet. I tillegg er det ifølge mine kilder, dvs min colombianske venn (som i likhet med meg bekjenner seg til markedsliberalisme) sterkt overdrevet i utenlandskpresse hvor langt til venstre Mockus står. Mockus er tilhenger av frihandel, hans nærmeste økonomiske rådgivere er ifølge samme kilde pro-privatisering. Naturligvis har Mockus et sosialt sinnelag som gjør at han er veldig opptatt av å gjøre det bedre for de fattige, men gjennom målrettede tiltak, og ikke gjennom noen revolusjon.
Mockus har videre lovet (noe annet ville vært politisk selvmord) å holde fast på sikkerhetslinjen, som innebærer en fortsatt hard linje mot FARC.

Mockus for president!
Både situasjonen og kandidaten Mockus, gjør at jeg tror Colombia er best tjent med at sistnevnte vinner valget. La meg få tillegge en like viktig dimensjon - at valget blir gjennomført i henhold til anerkjente standarder for demokratisk praksis, det har dessverre ikke vært en selvfølge, verken i Colombia eller Sør-Amerika.

OPPDATERT MANDAG 31.MAI
Juan Santos vant 1.omgang med 47 % av de avlagte stemmer, Mockus fikk 21 % av stemmene. Dette var en større seier enn forventet, og Mockus har dermed skaffet seg et fjell å bestige. Det er ikke umulig at Mockus kan vinne en 2.valgomgang, men Santos har opparbeidet seg et meget godt utgangspunkt.

Les mer på BBC.

Tjene Gamsten for godt?

2010-05-20T09:57:00.001-07:00

Hva er en rettferdig lønn?

Skøytetrener Jarle Pedersen uttrykker på twitter, kvalme overfor nyheten om at hans navnebror Gamst Pedersen har signert en avtale verdt 550 000 kroner i uken (ca 30 millioner i året) med Blackburn.

Pedersen utdyper på VG-nett: - Lønnen står ikke i forhold til det spillerne leverer. Gamst tjente veldig bra fra før av. Nå har han fått et solid lønnspålegg uten at han så vidt jeg har fått med meg er blitt så mye bedre de siste årene.

Nøyaktige hvilke kriterier skøytetreneren legger til grunn for sine vurderinger vites ikke, utover at han ikke synes prestasjonen står i stil med lønnen. Det må Jarle Pedersen gjerne mene. Men landslagstreneren i skøyter har på dette punktet, den samme moralfilosofiske utfordring som alle andre som ønsker å argumentere for at "noen" tjener for mye. Det være seg næringslivsledere, fotballspillere eller aksjemeglere.

- Hva er en rettferdig lønn? Og enda viktigere - hvem skal bestemme hva som er en rettferdig lønn?

Man kan selvfølgelig overlate denne vurderingen til politikere, med den argumentasjon at et politisk flertall i seg selv er god begrunnelse for "lønnsvurdering". Med det er knapt noen begrunnelse i moralsk forstand.

Jeg har også hørt argumentet om fotballspillere ikke utfører så viktig arbeid som for eksempel sykepleiere, og at det derfor er absurd at noen fotballspillere tjener så mye (mer enn f.eks sykepleiere). Men dette argumentet er ikke noe vesensforskjellig fra det overnevnte eksempel. Hva som er viktig kan selvfølgelig bestemmes av et politisk flertall, men personlige preferanser er grunnleggende forskjellig, hvilket betyr at å finne noe objektivt kriterium på viktighet i yrkeslivet, raskt kan fortone seg som en selsom opplevelse.

Min mening er at lønn (hovedsaklig) bør følge tilbud og etterspørsel. All den tid Gamst Pedersens prestasjoner verdsettes til millioner i et marked, hvor transaksjoner foregår på frivillig basis, kan jeg ikke se noe problem eller urettferdighet i at resultatet ender opp i millioner. Det at markedskreftene styrer, betyr ikke noe annet enn at summene av alle individuelle valg summeres opp - i Gamst Pedersens tilfelle som millioner i gevinst.

Hovedpoenget er at så lenge transaksjonene er basert på frivillighet, dvs at den enkelte borger har sett seg mer tjent med å bruke x-antall kroner på fotball enn alternative tilbud, så lenge frivillighetsaspektet er dekket, så vil ikke resultatet etter min mening kunne sies å være urettferdig.

Jarle Pedersen må gjerne mislike det, men faktum er at lønnen til Gamst Pedersen kun gjenspeiler det faktum at fotball er vesentlig mer populært blant folk flest enn skøyter.

Omtrent "550 000 for en middels fotballspiller" mer populær.

Er Obama en sosialist?

2010-05-13T16:26:00.000-07:00

Temperaturen i amerikansk politikk er og har igrunnen vært over kokepunktet i en lengre periode. Jeg er usikker på om helsereformen var den utløsende saken, men det har ihvertfall vært frontsaken i den polariserte diskusjonen "inside the beltway".

Den mest vitale politiske bevelgelsen "over there" er Tea-party bevegelsen, som har generert store grassrotskampanjer landet rundt, hvor hovedparolen er mindre stat og lavere skatt. Noe som er trygt innenfor den politiske etos jeg bekjenner meg til. Dog er det ikke alt jeg vil stå innefor av paroler som Tea-party bevegelsen bringer med seg. Ei heller tilknytningen til Sarah Palin.

Republikanerne, som P.J. O`Rourke lakonisk oppsummerte som partiet "som hevder statlig styring ikke fungerer, for så å bli valgt og beviser at det stemmer", har stort sett begrenset seg til å være i opposisjon til alt Obama kommer med. Felles for både Tea-party bevegelsen og Republikanerne er skremselspropagandaen som ynder, ihvertfall blant flere, å betegne Obama som sosialist. Denne retorikken er godt hjulpet av deler av Fox News, som Sean Hannity og Glenn Beck.

Minerva-redaktør, Nils August Andresen, skriver om denne retorikken og gir en lite flatterende beskrivelse av dagens høyresiden i USA. Jeg synes han har gode poenger.

Apropos. På den meget besøkelsesverdige nettsiden Bloggingheads.tv har National Reviews Jonah Goldberg og tidligere taleskriver for Bush jr, David Frum, en svært interessant dialog om begrepsbruken, retorikken og veien videre for amerikansk høyreside. Inkludert spørsmålet om hvorvidt Obama er en sosialist eller ikke.

Personlig ønsker jeg meg en amerikansk høyreside som finner røtten i Goldwater-Reagan hvor mindre stat (inkludert mindre statlig våsing om religion), lavere skatter og mer personlig frihet er hjørnesteinene i fremtidens politikk. Det er lov å håpe at Tea-party bevegelsen vil fungere som en slik kraft.

En ny blå revolusjon?

2010-05-06T02:17:00.001-07:00

I kveld avgjøres det hvem som vinner valget i Storbritannia. De siste meningsmålingene tyder i retning av en Konservativ valgvind, spørsmålet er om vinden har begynt å blåse for sent. Det er forsåvidt flere spørsmål. De viktigste er etter min mening:

Vil mange av de som sier at de vil stemme Liberaldemokratene faktisk gå å stemme i løpet av dagen?
Hvor høyt kommer de Konservative, pågrunn av valgsystemet, eller riktigere sagt pågrunn av utformingen av enmannskretsene så har Labour en stor fordel i forhold til færre "wasted votes". Conservatives bør være i nærheten av 40 % og 10 % (prosentpoeng) større enn Labour for å sikre rent flertall. Greier de det?
Hva skjer om det blir såkalt "hung parliament", hvor ingen av partiene får rent flertall, vil det resultere i rask utskrivelse av nyvalg?

Se kommentar fra valganalytiker Svein Tore Marthinsen for gode tips. Også Jan Arild Snoen har kommentert utviklingen på Minerva.

Selv om britenes situasjon ikke er like alvorlig som i Hellas, er også Storbritannia i en utfordrende fiskal situasjon, og uansett hvem som inn i Nr.10 Downing street, så er oppgavene enorme fremover.

Det er åpenbart at reformer, som inkluderer besparelser og kutt i offentlige utgifter er nødvendig, alternativet er å balansere budsjettet med vesentlige skatteøkninger, på lang sikt vil det være svært skaldelig for konkurransekraften til Storbritannia, noe som også ligger rotfestet i virkelighetsforståelsen til New Labour.

Jeg støtter David Cameron og mulighetene for at en ny konservativ-regjering overtar etter valget i kveld er absolutt tilstede. Men jeg er usikker på om Cameron i tilstrekkelig grad har opparbeidet seg et mandat i folket til å foreta de kuttene som konvensjonell konservativ politikk innebærer. Vel, var det (muligens) nødvendig å distansere seg fra Thatcher-profilen, men Thatcher var veldig tydelig på at forandringer var nødvendig, kommuniserte dette tydelig og fikk de mandatene hun trengte for å transformere Storbritannia til en moderne tjenesteytende økonomi.

Hvorvidt Cameron de facto vil være istand til å lede an i en ny blå-revolusjon (dersom han vinner naturligvis) gjenstår å se. Det er positive signaler, men det er langt fra overbevisende.

OPPDATERT FREDAG MORGEN
Exit pollene og meningsmålingene i sin alminnelighet ser ut til å ha truffet meget bra hva gjelder det endelige resultatet for valget i Storbritannia. Særlig ser det ut til at Lib.dems oppslutning var noe overvurdert.

Conservatives har blitt største partiet, og mest sannsynlig vil Lib.dem som er på vippen høre med Cameron om muligheten for en eller annen form for samarbeid. Gordon Brown nekter å svare på hvorvidt han har tapt eller ikke. Det er klart at et rent flertall for Toryene hadde vært å foretrekke, særlig fordi Storbritannia nå trenger omfattende kutt, og noen med mot til å gjennomføre dette. Hva som skjer fremover skal bli meget spennende å følge.

Bloggtreff om Integrering

2010-05-02T15:43:00.000-07:00

Førstkommende tirsdag arrangerer Høyre bloggtreff i forkant av landsmøte med tematikken integrering.

Henrik Asheim leder i Unge Høyre og nestleder (enn så lenge) Erling Lae stiller til debatt.

Alle interesserte bloggere kan delta enten i salen eller online.

Meld deg på her!

Dårlig fundert kritikk mot stortingsrepresentantene

2010-04-29T01:18:00.000-07:00

Mye har blitt sagt om norsk presse. Her er noen ord til.

Klassekampen hadde igår en sak om stortingsrepresentanter og gratisreiser. VG følger opp idag. For all del, det er viktig at pressen er kritisk overvåkent til politikeres bruk av penger, og flere politikere har lagt ris til egen bak ved å opptre særdeles smålig opp gjennom årene. Og saken med Talleraas og Magnus Stangeland viser at det er grunn til å være på alerten mot misbruk (det vil si de er ikke dømt juridisk, men tiltalt, og alle er uskyldig til det motsatte er bevist).

Mitt poeng er at den saken som nå kjøres, om hvorvidt Stortingsrepresentanter skal kunne benytte seg av gratis reiser er et uttrykk for smålighet. Og selv om skattemyndighetenes innsigelser muligens gjør det til en nyhetssak i seg selv, så synes jeg at Stortingsrepresentanter i kraft av sitt embete, burde reise gratis rundt om i landet. Jeg synes det er liten vits å skille strengt mellom privat og offentlig tjenestereise, ettersom Stortingsrepresentant er noe man er 24 timer i døgnet og ikke bare mellom 08-16. Videre har mange av representantene hjemsted utenfor Oslo, som ytterligere styrker argumentet om at dette burde være en ikke-sak.

Jeg er veldig for at representanter på Stortinget som øverste folkevalgte har gode forutsetninger og betingelser for å gjennomføre sitt virke. Det finnes naturligvis en grense, slik vi har sett i Storbritannia, men jeg synes vi er langt fra den grensen, og når pressen ønsker å kjøre en sak på misbruk av offentlige midler eller tvilsomme ordninger, så burde fundamentet være bedre enn hva tilfelle er med saken om hvor og når representantene reiser.

Storbritannia trenger en ny Maggie Thatcher

2010-04-23T02:04:00.000-07:00

Gårsdagens valgdebatt på SKY bedømmes som jevnere enn den første. Nick Clegg imponerte nok engang, og viser tydelig at han behersker tv-formatet veldig bra. Men både David Cameron og Gordon Brown gjorde det bedre enn hva tilfelle var i den første debatten. Særlig ble Clegg presset på spørsmålet om britisk atomforsvar. David Cameron fikk gode tilbakemeldinger i en undersøkelse utført av Yougov for The Sun.

Det store problemet, noe også gårsdagens debatt tydelig illustrerte, er at ingen av de tre kandidatene utfordrer hovedproblemet - nemlig at pengebruken langt overgår inntektene. Før eller senere - i USA som i Storbritannia - må regningene betales, og britene trenger politikere som etterspør et mandat for tydelig reform. Det var nettopp dette Margareth Thatcher gikk til valg på, gjennomførte og ble gjenvalgt tre ganger.

Naturligvis må enhver politikere gå inn i sin tid og tilpasse løsningene - men motet, den politiske overbevisningen og viljen som Thatcher utviste - er noe Cameron kan lære meget av.

Minervaskribent Jan Arild Snoen har som vanlig en glimrende analyse av debatten og det britiske valget.

Det britiske valget igang!

2010-04-15T13:51:00.000-07:00

Utrolig nok gikk den første tv-debatten mellom kandidater for NO.10 Downing Street avsted denne kvelden, sånn ca 30 år etter alle andre. Men, som det heter - bedre sent enn aldri.

Debatten var den første av i alt tre TV-debatter før valget 6 mai, hvor den første var i regi ITV. Det var knyttet stor spenning på forhånd til hvem som ville mestre tv-formatet og situasjonen best. Jeg synes debatten gjennomgående var konstruktiv og interessant, om enn ikke veldig oppklarende. Det synes å være små forskjeller mellom de tre partiene i Storbritannia, da britisk politikk etter Thatcher og New Labour er flyttet et godt stykke til høyre. Det skulle vel ikke være overraskende for noen at min sympativ i utgangspunktet er hos Conservatives og David Cameron - hvorvidt det vil prege min vurdering av debatten får den interesserte leser selv vurdere.

Jevn debatt
Ingen av kandidatene dummet seg ut i en debatt jeg vil karakterisere som jevn, og langt på vei gjenspeilet at det ikke er store motsetninger i britisk politikk. Nick Clegg, leder av liberaldemokratene synes jeg kom best ut av debatten. Clegg var outsideren, og hadde mest å vinne. Han maktet gjennom hele debatten å fremstille seg på siden av "old politics" og reperterte budskapet om at "alle politikere er ikke like". Han fremsto med troverdighet, og maktet å fremstille seg og Lib.dem som et reellt alternativ for misfornøyde og disillusjonerte velgere.

David Cameron har ledet lenge på meningsmålingene med god margin, men ledelsen har den siste uken blitt vesentlig mindre, og han var på defensiven fra starten av. Cameron var god når han kom på offensiven - det gjorde han når diskusjonen kom over på utdanning og offentlig sløseri. Det er godt mulig han også scorer gode poeng på retorikken rundt tøffere innvandringspolitikk og strengere straffer - uten at han har min støtte der.

Gordon Brown fremsto som forventet. Grå og kjedelig. Det til tross, Brown evner å etterleve budskapet (fritt oversatt fra meg) om at "serious times requires serious leaders". Og Brown appellerer utvilsomt til usikre velgere i form av at man vet hva man får dersom puritaneren fra Skottland fortsetter som statsminister etter torsdag 6.mai.

Jeg synes det var en bra debatt hvor relevante tema ble diskutert på en god måte. Ordvekslingen foregikk på høvisk vis med fin blanding mellom naturlige vekslinger og styring. Jeg savnet større motsetninger, men debatten reflekterte vel kanskje det som langt på vei er de facto tilfelle - små politiske forskjeller.

Det skal bli interessant å lese reaksjonene i britisk presse og ikke minst følge valgkampen videre!

Her er noen anbefalte linker.
http://www.politicshome.com/
http://www.guardian.co.uk/politics/general-election-2010

Legg ned lokalsykehusene

2010-04-07T06:14:00.000-07:00

Det er en kjent sak (ihvertfall burde det være) at det er lettere å organisere særinteresser enn allmenninteresser, hvilket langt på vei forklarer hvorfor vi har en absurd landbrukspolitikk. Det er enklere for bøndene å organiserer sine særinteresser, enn for den stille majoritet (allmenninteressen) å forsvare forbrukerinteressen.

Det særlig absurde med norsk landbrukspolitikk er at det samtidig som den stenger verdens fattige utenfor det norske markedet, så bruker vi masse penger på å subsidere arbeid som ikke har fremtiden foran seg, og som hadde gjort bedre nytte i andre industrier. Det er altså både lønnsomhetsbetraktninger og kvaltitet som taler for at Norge burde forandre sin landbrukspolitikk.

Den samme mekanismen ser vi nå for åpen scene i diskusjonen om lokalsykehus. Det er særdeles lett å organisere motstand mot å legge ned lokalsykehus (særinteresser) uansett hvor fruktbart slike nedleggelser vil være for kvaliteten i norsk helsevesen (allmenneinteressen), inkludert for de personene som bor i områder hvor lokalsykehus blir nedlagt. Dette fordi god kvalitet i helsevesenet fordrer sentralisering, store miljøer og erfaring. Og man kan veldig lett måle dette ved å se på hvor mange flere som dør av sammenlignbare sykdommer/operasjoner på lokalsykehus kontra større sykehus. Som en kamerat av meg, med god innsikt i norsk og internasjonal helsevesen uttalte når vi sammen ferierte i NYC, "Hvis jeg skal bli skutt, så vil jeg bli skutt her - i NYC har legene god erfaring med å takle skuddsår"

Diskusjonene kring lokalsykehusene er med andre ord helt lik diskusjonen om landbrukspolitikk, med påfølgende fornuftsstridige resultat i form av dårligere ressursallokering og kvalitet.

Å høre Ridla, radla, didla, dadla (også kjent som Liv Signe Navarsete) prate om behovet for å bevare lokalsykehus, blir litt som høre Paven fortelle om Jesus - ikke særlig overraskende, men ikke mer troverdig av den grunn. Desto mer oppmuntrende å høre Jan Bøhler.

Personlig er jeg nesten alltid for å kutte, legge ned eller slå sammen, ettersom det er politisk svært vanskelig, og sannsynligvis "long overdue" i de fleste tilfeller.

Lokalsykehusdebatten er intet unntak.

Man kan vanskelig forhindre terror

2010-03-29T14:31:00.000-07:00

- Man bør i det hele tatt være forsiktig med å prøve.

Terroren som rammet Moskva morgenetimene mandag illustrerer på nytt dens grufulle ansikt. Mennesker som ikke gjorde annet enn å forberede seg til å gå på jobb ble nådeløst rammet av ondskapen selv. Likefullt er det ekstremt viktig å holde hode kaldt når man skal vurdere mottiltak. Jeg har mine tvil til hvor avbalanserte det russiske svaret i denne situasjoen vil bli, ikke desto mindre viktig av den grunn, det åpne samfunnet er sårbart nettopp fordi det er åpent, og en verdi som er for dyrebar til at en gjeng barbariske terrorister bør tillates å ødelegge den.

Man kan selvfølgelig innvende at Russland ikke er et åpent liberalt demokrati. Det er selvfølgelig riktig, men sine feil til tross, Russland er et moderne samfunn hvor man ferdes (relativt) fritt. I så måte vil mine generelle betraktninger om terror, aktualisert gjennom mandagens hendelser, ha enda større gyldighet i vestlige liberale samfunn.

Her er 5. lærdommer fra Kapitalismus med utgangspunkt i mandagens terror.

1. Man kan vanskelig forhindre terror. Vil noen sprenge seg selv og x-antall mennesker på t-banen i Oslo (eller NYC for den del) er det vanskelig å gardere seg mot dette.

2. Man bør være forsiktig med å prøve og forhindre terrorangrep. Kostnaden ved å innføre noe i nærheten av absolutt sikkerhet, vil bane vei for totalitære tendenser. Man bør under vissheten av at sannsynligheten for å bli rammet av terrorangrep er ekstremt liten, akseptere risikoen som følger av å leve i et åpent demokrati.

3. Rent matrielt og infrastrukturmessig utgjør terroren begrenset skade, i så måte er det vanskelig å si at terror utgjør en trussel mot rikets sikkerhet som sådan. Det bør få konsekvenser for hvilke mottiltak som vurderes. Selvfølgelig er terror som inkluderer masseødeleggelsesvåpen (ikke konvensjonelle) en trussel hvis realisert kan innebære stor skade, men det er lite som tyder på at dette foreløpig er en realistisk trussel.

4. Terroren har som mål å skape frykt i befolkningen, destabilisere samfunnet - ikke påføre noe som ligner et militært nederlag. Faren for at samfunnets reaksjoner langt overstiger aksjonen synes for meg større enn motsatt. Terroren vil lykkes om vi hiver på båten det som kjennetegner det åpne liberale samfunnet.

5. Hva kan gjøres? Selvfølgelig er det viktig med god etteretning og politiarbeid. I noen grad kan offensiv militær innsats være på sin plass, slik som f.eks i Afghanistan. Men omsider er alle løsningene i sin natur politisk. Skal russerne sikre seg bedre mot terror i Moskva så ligger løsningen i en politisk prosess med kaukasiske opprørere. På samme måte som vesten må forsøke en politisk dialog med opprørne i Afghanistan. Man skal ikke være naiv, noen sikkerhetstiltak er åpenbart nødvendig, det samme gjelder militære mottiltak. Men, man verken kan eller bør forsøke å eliminere risken for terror helt - da er man over i det totalitære, hvorpå terroristene kan erklære seier.

Hjernevask i Der Untergang

2010-03-26T05:13:00.000-07:00

Det var vel kun et spørsmål om tid før Hjernevask ble parodiert gjennom Hitlers "Der Untergang". Ikke desto mindre humring av den grunn.

Spørs om ikke Jørgen Lorentzen trenger flere unnskyldninger.

Bill O`Reilly om Obamacare

2010-03-23T07:01:00.000-07:00

Bill O`Reilly er, ikke særlig overraskende, lite fornøyd med Obamacare.

Ingen grunn til optimisme

2010-03-18T07:18:00.000-07:00

Regjeringen planlegger i disse dager neste års statsbudsjett. Finansminister Sigbjørn Johnsen varsler et relativt strammere budsjett, men ingen reelle omprioriteringer – i beste fall en begrensning av økningen i pengebruken. Problemet, i hvert fall for de av oss som ønsker en alternativ politikk, er at opposisjonen heller ikke synes villig til å kutte i offentlige utgifter. Særlig ille er signalene fra FrP. Det er en utfordring FpU-landsmøte som finner sted i helgen bør adressere.

Hva mener egentlig FrP?
Man kan like det eller ikke, men det blir ingen ny borgerlig regjering i Norge uten FrP. Hvilken politikk FrP i regjering faktisk vil føre er for meg uklart. Dette fordi det er vanskelig å bli klok på hva Fremskrittspartiet egentlig mener. Det kan selvfølgelig skylles at partiet mener forskjellige ting avhengig av tid og sted. La meg ta et eksempel. For en tid tilbake var jeg på et debattmøte på Blindern, hvor nestleder Per Arne Olsen innledet om frihet og liberalisme.

Kjerneargumentasjonen var klassisk liberal av typen mindre stat og mer personlig frihet. Vel og bra. Få dager etterpå fremførte samme Olsen FrP sine krav overfor Høyre ved et eventuelt regjeringssamarbeid. Ingen reduserte bevilgninger til helsevesenet, ingen økte egenandeler, ingen sosiale kutt etc.

La meg nevne et eksempel til. I 2006 overvar jeg en debatt mellom Siv Jensen og Victor Norman, hvor Jensen uttrykte at det måtte kuttes i trygden. Men det var den gang da. Gjennom valgkampen i 2009 var mantraet at trygdene ikke måtte kuttes og at det var usosialt å røre sykelønnen.

Høyre intet alternativ
Jeg er fullstendig klar over at FrP ikke er et striglet liberalistisk parti, men at dissonansen mellom liberalistisk liv og lære er så til de grader vidtspennende, burde være et problem for flere enn meg, særlig burde de uroe ideologene i FpU. Essensen i FrPs budsjettpolitikk er i tråd med Olsens ultimatum overfor Høyre: de offentlige utgiftene skal økes med betydelige flere milliarder enn hva den rødgrønne regjeringen legger opp til. Dette er hverken fornuftig eller spesielt liberalt.

FrPs ultimatum om ingen såkalte ”usosiale kutt” viser at det er liten grunn til optimisme dersom man er tilhenger av en alternativ politikk som omprioriterer balansen mellom offentlig og privat ansvar. Det er all grunn til å frykte at mitt eget parti, Høyre, vil akseptere FrPs krav om null kutt. Høyres alternative politikk de siste årene har i svært liten grad bebudet noen indikasjon på reelle omprioriteringer – med et hederlig unntak for Oslo Høyre.

Faktum er at tankegangen om at ethvert problem løses best ved å kaste mer penger på det er den samme for alle politiske partier. Videre er forestillingen om at det er en stor belastning å fronte kutt i velferdsstaten tilsvarende stor. I så måte er det fra et borgerlig liberalt perspektiv ingen grunn til optimisme.

Men jeg har tatt feil før, og tar gjerne feil igjen. Muligens kan FpU- landsmøte i helgen fremvise positive signaler. Intet hadde gledet mer.

Blogget på Minerva

Sarah Palin og norske kjønnsforskere

2010-03-17T08:25:00.000-07:00

Harald Eias NRK-serie Hjernevask har skapt kontroverser. Noe annet ville i grunnen være svært overraskende med tanke på hvordan norsk samfunnsforskning er angrepet. Den allmenne oppfatning synes å være, i hvert fall er det min oppfatning, at Harald Eia har laget et viktig, interessant og underholdende program, som attpåtil beskjeftiger seg med norsk akademia. Eia har rett og slett evnet å gjøre grunnforskning til kommersielt tv – ære være han for det.

Jo da, NRK har i kraft av sin allmennkringkaster rolle, laget og fremdeles sender program med stor grad av populærvitenskaplig innhold av typen Schrødingers katt, PULS m.m. Men ingen av dem kan sies å være i nærheten av Hjernevask. I kjølvannet har vi sett en svært interessant (og opphetet) debatt, som tar for seg grunnleggende spørsmål omkring forskning og vitenskap som sådan. På hvilken måte skiller forskning seg fra politisk synsning, hva er vitenskap (og hva er ikke vitenskap). Det har vært, om ikke hovedmålsetningen til Eia, så en betydelig del av motivasjonen, å tilgjengeliggjøre spenningen i norsk akademia for en bredere offentlighet.

Kritikken mot Eia har haglet. ”Kampanjejournalistikk”, ”Eia har en tydelig agenda”, ”urettferdig klipping” og ”subjektiv fremføring”. Jeg har veldig sansen for programmet, og ingen av de episoder som så langt er vist tyder på at kritikerne skulle ha rett. Eller sagt annerledes. I den grad Eia har hatt på agendaen å eksponere norsk kjønnsforskning (er helt klar over at det ikke gjelder alle) som de tåkefyrstene de er, så har agendaen vært ”long overdue”. En av Norges mest meritterte forskere Jon Elster, har fremført Eias poenger over lengre tid, at sentrale deler av kjønnsforskningen rett og slett ikke forholder seg til empiri.

Det som sjokkerer mest, er å se hvordan kjønnsforskerne totalt avviser et forskningsfelt de åpenbart ikke har greie på, der mer meritterte forskere antyder at biologiske forklaringer kan være med å predikere atferd. Dette gjør de uten å gå i samme fellen som kjønnsforskerne, nemlig å avvise det andre ytterpunktet i forholdet mellom arv og kultur.

Så langt jeg kan bedømme har ikke Eia utsatt forskerne for tvilsom klipping alà Michael Moore. Tvert imot har Eia vist gjennom å inkludere sine egne spørsmål hva forskerne faktisk svarer på. At Eia har gjort hjemmeleksen sin grundig, og derav ikke fremstår som et servilt mikrofonstativ burde tjene til hans ære, og ikke anses som et lyte. Den sørgmodige kritikken som den avkledde norske samfunnsforskningen har fremført, minner i grunnen mye om sutringen til Sarah Palins støttespillere i USA, etter at sistnevnte i sine svar under valgkampen i 2008 var alt annet enn imponerende. Palins klakører anklaget amerikansk presse om ”gotcha spørsmål”, noe det selvfølgelig ikke var. Like lite som Harald Eias svært eksplisitte spørsmål ”hvilken forskning baserer du deg på når du avviser biologiske forklaringer”?

Sannheten er at mange av de forskerne som har blitt utfordret av Eia har gjennom sine hjelpeløse svar, endt opp som klovner – akkurat som Sarah Palin. Om noen skulle være i tvil – det er ikke Harald Eia som har et forklaringsproblem her, det er det norsk samfunnsforskning som har. Jeg gleder meg allerede til de kommende programmene!

Se også kommentar fra Kristin Clemet.

Trenger vi 8.mars?

2010-03-08T03:03:00.001-08:00

La meg starte med å gratulere alle kvinner (og menn) med 8.mars. Den internasjonale kvinnedagens historiske betydning for å løfte frem kvinners rettigheter har utvilsomt hatt sin misjon. Ideen om at alle mennesker har like rettigheter (i formell) forstand, og like stor rett på å forfølge sine drømmer, har ikke hatt like stor gjennomslagskraft opp gjennom årene.

Eksemplene på kvasi-argumtasjon, hvor påståtte forklaringer om kvinners manglende fortreffelighet har florert. Men i den grad det er noen i Norge som enda mener at kvinner i kraft av å være kvinner ikke kan gjøre bestemt type arbeid, så er de (heldigvis) en utdøende rase. Det kan som Harald Eia viste i sin dokumentar om likestillingsparadokset, være biologiske forklaringer til hvorfor gutter og jenter orienterer seg mot bestemte yrker, men biologiske overlappinger er etter hva jeg har skjønt, så sterke, at man skal være svært forsiktig med å omdanne biologiske forklaringer til politiske prinsipper. Det er idag få, om noen, begrensninger for de kvinner som ønsker å bli advokater, professorer, politikere, leger, ledere etc.

Årsaken til at kvinner som grupper tjener mindre enn menn, er at menn jobber mer og kvinner er mindre lysten på å ta lederstillinger. Det finnes verken et hemmelig mannsnettverk eller skjulte strukturer som hindrer kvinner i å forfølge sine drømmer for å bli det de selv ønsker å bli. I så måte synes jeg 8.mars langt på vei har utspilt sin rolle.

I den grad 8.mars fremdeles skulle ha en misjon, så måtte det være å sette fokus på hvordan kvinner rundt omkring i verden har det, og ja, særlig land hvor islam dominerer, har "rom for forbedringer". Ikke at det ser ut til å få merkbar fokus blant såkalte norske feminster, og norske feministiske organisasjoner. Hadde disse organisasjonen heller brukt sin kraft på å fronte kvinners rettigheter i de land hvor de har sin hensikt, fremfor å hyle om norske menns påståtte overgrep, så kunne jeg kanskje se behovet for disse organisasjonene. Men når en av paroloene er "Norge ut av Afghanistan", så synes det å illustrere et ganske forvridd virkelighetsbilde.

Akkurat hvordan det å overlate afghanske kvinner til Taliban skulle bidra til mer likestilling kan jo organisasjonene selv få svare på.

Iran lover å samarbeide. Hørt det før?

2010-03-01T14:02:00.000-08:00

Iran lover nå å samarbeide med FNs atomenergibyrå, vel "The proof of the pie is in the eating"

Disse farlige muslimene

2010-02-23T01:20:00.000-08:00

Frp-representant Ulf Erik Knudsen liker ikke muslimske drosjesjåfører.

Som regelmessig bruker av taxi i Oslo-området, kan jeg med hånden på hjerte si at jeg aldri har følt frykt i forkant av disse høyst velkomne turene. I den grad jeg har følt meg ukomfortabel, så har det vært fordi jeg ved ulike anledninger har vært usikker på hvorvidt kortet har dekning. Greit nok, jeg er verken lettskremt eller jente, men sannsynligheten, rent statistisk for at noe skal hende dersom du kjører taxi er ekstremt liten. Dog er det slik at følelser, ikke fakta, påvirker.

Kanskje nettopp derfor har Knudsen meldt seg inn i facebook-gruppen som krever IKKE-muslimske drosjesjåfører. At en Stortingsrepresenant fra et stort parti velger å sende ut et slikt signal er foruroligende - direkte komisk blir det når Knudsen uttaler: "Siden NRK setter fokus på det, får jeg gå inn og se hva det står der og hva som er lagt inn av kommentarer på det".

På generelt grunnlag burde vel Stortingsrepresentanter forplikte seg til å sette seg inn i saker, FØR de støtter noe, ikke først når NRK setter fokus.

Et avsluttende poeng. Jeg er usikker på hvor mange muslimer som faktisk bor i Norge, ikke at det er uviktig, men jeg tror kanskje vi som samfunn, spesielt de av oss som gjerne ser at det blir færre religiøse, tillegger den religiøse dimensjonen for stor plass. Det er faktisk ikke slik at alle mennesker som kommer fra land som er dominert av islam, bekjenner seg til religionen, til tross for at det ofte fremstår slik når det siteres fra SSB. Tro det eller ei, det er ikke sikkert at en drosjesjåfør med mørk hudfarge som (også) snakker farsi, arabisk eller urdu, nødvendigvis er muslim.

OPPDATERT KL.1325
Ulf Erik Knudsen har meldt seg ut av gruppen. - Jeg meldte meg ut mandag kveld etter at NRK gjorde meg oppmerksom på deler av det som gruppen skrev, uttaler Knudsen til VG-nett.
Som sagt så hadde det jo vært en idè å sjekke hva gruppen står for, før man melder seg inn.

Er det vanskelig for små kommuner å sjekke refereanser?

2010-02-21T06:24:00.000-08:00

NRK-Dagsrevyen rettet lørdag fokus på manglende informasjon om udugelige legers gjøren og laden, noe som angivelig er en utfordring for norske sykehus og potensielle arbeidsgivere. Det kan meget godt være, men hvor vanskelig kan det være å foreta en bakgrunnssjekk?

For all del, jeg er veldig for å tilgjengeliggjøre informasjon av offentlig interesse, særlig informasjon som angår de valg vi skal fatte som myndige borgere. I så måte burde det være en informasjonsoversikt, ihvertfall tilgjengelig for norske sykehus. Men jeg stusser veldig over at en representant for en liten nord-norsk kommune i beste sendetid mener små kommuner "ikke har kompetanse" til å ansette leger. Bemerkelsverdig nok - uten at NRK-journalisten kommer med en kritisk oppfølgning.

At en ansatt i en kommune ikke skulle ha muligheten til å foreta en "basic" bakgrunnssjekk, hvor potensielle legers tidligere arbeidsgivere blir referert, er for meg en gåte. Desto tydeligere at vi trenger kommunsammenslåing fort!

Sykdom - full frihet på andres regning.

2010-02-15T07:40:00.001-08:00

Tankesmien Civita lanserte torsdag rapporten "Den norske syke - full frihet på andres regning?". Forfatter Erik Villeman Vinje drøfter det åpenbare spørsmålet, som regjeringen nekter å ta stilling til, om hvorvidt økonomiske incentiver kan spille en positiv rolle på å få ned sykefraværet. Svaret på det er uten tvil ja.

Som ekspertutvalget selv skrev i sin rapport ”Det er hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær reduserer det totale sykefraværet”. Og det er slett ikke slik at de sosiale omkostningene er katastrofale ved meget begrensede kutt.

Et lite avsluttende (tilsynelatende) paradoks. I skrivende øyeblikk ligger undertegnede hjemme med feber. Dette betaler jeg ingenting for takket være sykelønnsordningen. Og må vel ærlig innrømme at jeg ikke har noen dårlig samvittighet for det. Men jeg tror jeg hadde hatt enda bedre samvittighet om jeg betale en egenandel for ikke være på jobb. Det er også et perspektiv man bør ha med i ligningen.

Dagbladet og Muhammed

2010-02-08T02:46:00.001-08:00

En flokk taxi-sjåfører har gått til aksjon mot Dagbladets forsideillustrasjon av Muhammed som gris. Dette var i realiteten en illustrasjon av hva som foregikk på facebooksiden til PST.

Dagbladet har selvfølgelig rett i at dette ikke var en bevisst provokasjon, og at det er helt urimelig av taxi-sjåførene å reagere på denne måten. Likevel skal det bli interessant å følge saken videre, særlig dersom den utvikler seg. Det er ihvertfall lov til å håpe at også Dagbladet får en utvidet forståelse av ytringsfrihet - noe de godt kunne trenge etter sin servile holdning under striden i 2006.

OPPDATERT TIRSDAG
Jeg var forsåvidt klar over at det er mye innestengt frustrasjon som kommer til uttrykk i bloggossfæren, men nivået på kommentarene i dette feltet overrasker til og med meg. Det var selvfølgelig helt nødvendig å slette rasistisk sjikanering. En del av kommentarene får stå under tvil. Det er mulig det er for mye å håpe på, men hvis jeg skal ta noen seriøst så bør de helst unngå å være anonym.

Stoler mer på geologi enn Bibelen hva gjelder jordskjelvkunnskap

2010-02-04T01:17:00.000-08:00

Mye kan sies om den svenske sangartisten Carola, og at hun er religiøs var knapt noen nyhet. Likefullt kan man, ihvertfall kan ikke jeg annet, enn å trekke på smilebåndet over hennes påstand over at jordskjelvet var varslet i Bibelen, og at endetiden er nær.

Jeg har lest både det nye og gamle testamentet, og må si jeg at jeg stoler mer på geologer enn religiøse når det gjelder evne til å si noe fornuftig om muligheten for og årsaken til jordskjelv.

Ekstra komisk blir det når Carola prøver å begrunne "resonneringen" for at endetiden er nær. - - Den (endetiden min anm.) har faktisk begynt for ganske lenge siden. Det er ikke rart, det vet jo alle. Vi har jo en film som heter «2012», sier Carola.

Bortsett fra at 2012 er en film, og at filmer kjennetegnes ved fiksjon, så er det ingenting rart med selve filmen, det har Carola helt rett i.

For hennes del så håper jeg ikke Carola går rundt og tror at vi snart blir angrepet av Aliens, med tanke på Roland Emmerich sitt mesterverk fra 1996, Independence Day.

Jeg tror vel egentlig ikke at Carola tror på det, skjønt man kan jo aldri vite.

Sykelønnsforslaget - Gammel vin på nye flakser.

2010-02-03T06:20:00.000-08:00

Når alle parter, dvs arbeidsgivere, arbeidstagere og politikere ser ut til å være fornøyd, bør man spisse ørene. Det er etter min mening da stor sannsynlighet for at svært lite vil skje og svært stor sannsynlighet for at det blir skattebetalerne som vil bli belastet gilde for den eksplosive veksten i utgifter til sykelønn.

For all del, sykdom innebærer både en stor grad av subjektivitet og kompleksitet. Terskelen for å føle sykdom er sannsynligvis blitt senket over årene, uten at det nødvendigvis skyldes dårligere arbeidsmoral, dog tror jeg også dårligere arbeidsmoral er tilfelle. Det gamle sosialdemokratiske slagordet "Gjør din plikt - krev din rett" har blitt byttet ut med "Det jeg krever er min rett". Svært mange oppgir på spørreundersøkelser at de kjenner folk som utnytter systemet og svært mange oppgir også at de har tatt ut egenmeldinger uten at det var reell sykdom inni i bildet.

Selvsagt motiveres mennesker, meg selv inkludert, av andre ting enn bare lønn, samtidig så er LØNN OGSÅ en faktor, at man da bruker økonomiske incentiver for å motivere til arbeidsinnsats, burde man strengt tatt ikke være (øk) liberalist for å mene, ei heller ha overdreven tro på homo economicus. Kun en mild erkjennelse av realitetene, og det eneste som i praksis appliserer prinsippet om at det skal lønne seg (mer) å jobbe.

At politkerne, inkludert mitt eget parti Høyre (et hederlig unntak for Tetzchsner og Oslo Høyre) ikke tør å gå inn for noe så åpenbart vil fungere, nemlig kutt i sykelønn, er tragisk. Naturligvis påhviler det arbeidsgivere og all oss andre forsåvidt å sørge for et godt arbeidsmiljø, hvor folk trives og har lyst til å være. Men dette står ikke i motsetning til, kutt i sykelønn, snarere tvert imot.

Mitt poeng er at arbeidsmiljø ikke er den eneste faktoren som spiller inn, subjektive karaktertrekk spiller inn, og nettopp derfor vil økonomiske incentiver være medvirkende til å dempe den eksplosive veksten i sykepenger.

Siste poeng. Jeg synes ikke det er rettferdig at fellesskapet skal belastes med ALLE utgiftene for å betale for den enkeltes sykefravær, fellesskapet skal bidra, men det synes jeg i rettferdighetens navn at også den enkelte burde når vedkommende er borte fra jobben.

Et bedre forslag til NSB

2010-01-31T03:32:00.001-08:00

NSB har lansert det smått latterlige forslaget om å kompensere passasjerene med 8 kroner for en forsinkelse på over 1 time. Hvem nøyaktig som har kommet på dette tøvete forslaget vites ikke, men det virker som om NSB ikke bare har problemer med å drive et togselskap, noen i kommunikajonsavdelingen burde også sparkes. Det kunne knapt komme som en overraskelse at passasjerene ville anse dette håpløse forslaget som en grov fornærmelse, hvorfor man likevel insisterte på tullet kan man jo undres over.

Jeg har et bedre forslag, som garantert ville fått støtte blant passasjerene. Trekk 8 kroner av toppledelsens lønn for hver passasjer som opplever forsinkelse hos NSB. Da er det min antagelse at fokus på å redusere forsinkelser hadde fått en renessanse.

Moralpolitiet i Bergen

2010-01-28T09:35:00.001-08:00

Hva er forskjellen på moralpolitiet på Grønland og moralpolitiet i Bergen?

På Grønland i Oslo har det såkalte ”moralpolitiet” over lengre tid viet unge kvinner stor oppmerksomhet, hvor de jenter som har opptrådt ”usømmelig” har blitt utsatt for grov sjikane. De ansvarlige for trakasseringen er for det meste unge muslimske (så hevdes i hvert fall av mediene) menn med sterke meninger om hva som høver seg for anstendige kvinner.

Men det er ikke bare unge muslimske menn som har et påtrengende behov for å fortelle andre hva og hvordan de burde opptre. I Bergen har en salig blanding av feminister, kommunister, sosialister og puritanere dannet sitt eget ”moralpoliti”. I likhet med de unge muslimske mennene på Grønland, har ”moralpolitiet” i Bergen ytret seg sterkt kritisk til hvordan kvinner kler seg (eller ikke kler seg – kommer tilbake til det), beveger seg og oppfører seg. Altså hva som sømmer seg for anstendige kvinner.

Vederstyggeligheten som moralpolitiet i Bergen vil til livs, er strippeklubben Dreams, som åpnet for et par uker siden. Moralpolitiet kan vanskelig akseptere noe så forkastelig som kvinner (og menn), som velger å kaste klærne til allmenn forlystelse. Det spiller selvfølgelig ingen rolle at dette er unge jenter (og menn) med ulik trang til exhibisjonisme, som gjør dette helt frivillig til god betaling.

Neida, personer som ikke kan etterleve moralpolitiet i Bergen sine standarder til høvisk oppførsel, fortjener ikke annet enn å bli sjikanert, noe som var tilfelle da flere aksjonister møtte opp utenfor Dreams for å trakassere dem som våget å utfordre ”moralpolitiets” standarder.
SVs gruppeleder i Bergen og sjefsmoralist, Oddny Miljeteig, avviste i BT kategorisk ”at personer selv skulle kunne velge om de ville gå på strippeklubb”. Kvinnegruppen Ottar lover å ta i bruk ”alle midler” for å stoppe klubben. Respekten for annerledeshet synes like fremmed for moralpolitiet i Bergen, som det er for moralpolitiet på Grønland.

Å møte jentene som opptrådte på ”Dreams”, for å høre om deres situasjon, var helt uaktuelt for Ottar. Å høre sterke, selvstendige kvinner, som ikke er ofre, men etter eget utsagn føler seg privilegert, er naturligvis av liten interesse for Ottar. Ingen grunn for moralpolitiet til å få utfordret egne forstokkede synspunkter.

Jeg har intet sterkt behov for å forsvare stripping/strippeklubber i sin alminnelighet. Men jeg har et sterkt behov for å forsvare folks rett til å være – og velge annerledes enn majoriteten. Lakmustesten er ikke om andre personer misliker atferden, men hvorvidt den må på noen som helst meningsfull måte kan sies å være til skade for andre personer. Reaksjonene mot moralpolitiet på Grønland har vært sterke, jeg venter i spenning på at Statsråd Lysbakken også skal fordømme moralpolitiet i Bergen.

Henry Louis Mencken definerte for litt over 100 år siden hva det ville si å være puritanere, en definisjon som uten problemer kan overføres på moralpolitiet både i Oslo og Bergen; ”The haunting fear that somebody, somewhere may be happy” .

Blogget på Minerva.

Hvorfor får ikke regjeringen Mullah Krekar ut?

2010-01-26T05:26:00.000-08:00

La det være helt klart. Angrepet på Mullah Kreakar natt til igår er uakseptabelt. I henhold til det liberale demokrati, som mullahen selv tar avstand fra, så nyter han godt av rettsstatens beskyttelse. Og heldigvis for det. Det illustrerer at vi er en sivilisasjon som vektlegger humanisme. Dette til tross, grunnlaget for utvisningen av Mullah Krekar er ikke forandret.

Regjeringen hevder at de mangler en adekvat avtale som garanterer for Mullah Krekars rettigheter med Irak. Det kan meget godt hende, men det unnskylder ikke hvorfor ingenting blir gjort med dette. Det er for meg komplett utforstålig. Dette er hva UD burde ha gjort for lenge siden:
1. Tar kontakt med Iraks UD og utenriksministeren i Irak (som skulle være et kompetent organ), få en skriftlig garanti fra dem om at Mullah Krekar ikke blir torturert eller vil få dødsstraff. 2. Sender han ut av landet ASAP.

Man kan jo undre seg over hvorfor ikke UD har gjort dette allerede. Hva i all verden er det Gahr Støre venter på. Enten så har han ikke prøvd å få en garanti eller så stoler han ikke på garantien. Hvis sistnevnte er tilfelle, så lurer jeg på hva som skal til for at Gahr Støre skal tro på Irakiske garantier?

For meg virker dette å være mangel på vilje heller enn mangel på juridisk grunnlag, og det nærmer seg en komplett skandale, at Mullah Krekar fremdeles er i landet.

Er vi villig til å akseptere tap i en krig?

2010-01-25T14:51:00.001-08:00

Nok en norsk soldat er drept i tjeneste i Afghanistan. Men Claes Joachim Olsson blir neppe siste falne i Afghanistan, og skal oppdraget ha noen mulighet til å lykkes er det viktig at falne soldater ikke får innvirkning på politikken. Faktum er at om Stanley McCrystals nye strategi implementeres, så vil det medføre økt risiko for vestlige tap, dette fordi McCrystal anbefaler mer integrasjon med lokalbefolkningen, noe som unektelig vil medføre større sårbarhet.

Dagens falne soldat til tross, jeg mener Norge burde stilt opp solidarisk med NATO, og fjernet begrensningene på sine styrker. Hensynet til utviklingen i Afghanistan, hensynet til våre allierte og dypest sett hensynet til norsk sikkerhetspolitikk, burde veie tyngre enn hensynet til SV.

Dagens hendelse aktualiserer det mer fundamentale spørsmål om vi som nasjon er villig til å akseptere tap som en del av krigens natur - noe som forøvrig ikke er en diskusjon som bare pågår i Norge - men som synes å prege hele den vestlige verden, og jeg er ikke spesielt beroliget over hva opinionen synes å mene. Som en del russiske aviser (noe også flere islamister har peket på), hoverende kommenterte i forbindelse med den russiske aggresjonen mot Georgia, vestlig opinion tillater ikke mange falne, så det var ingen grunn for Russland å frykte noen innblanding fra vesten. De synes å ha et litt annet syn på dette i Russland.

Å akseptere tap som en del av krigens natur er helt essensielt - og dersom ikke dagens falne norske soldat skal ha dødd forgjeves, så er dette en sannhet vi som nasjon er nødt til å ta innover oss.

Bergen bør innføre rushtidsavgift

2010-01-21T02:23:00.000-08:00

Bergen, Norges vakreste by, bør innføre rushtidsavgift. Argumentene finner du på Minerva.

1 år siden Obamas inauguration.

2010-01-20T03:54:00.000-08:00

For ganske nøyaktig et år siden befant jeg meg på The national Mall, i Washington D.C. for å overvære den historiske innsettelsen av President Barack Obama. (Her kan du se en videorapport) Uten tvil var det en svært inspirende opplevelse. Det enorme folkehavet som inntog The Mall denne tirsdagen overgikk alt hva jeg tidligere hadde opplevd, og til tross for den fysiske påkjenningen det var å stå i ro i 8 timer i minus 6 grader, så var det følelsen av historie som preget sinnet denne dagen. Og ja - noen tårer måtte tørkes vekk under seansen.

I dag er det nøyaktig et år siden, og mye har skjedd siden den gang. I natt fulgte jeg opptellingen av Senatorvalget i Massachussetts (også kjent som Taxachussetts) mellom Martha Coakly (D) og Scott Brown (R), hvor sistnevnte vant, hva som for en tid tilbake syntes noe nær en umulighet. Dette er alvorlig av flere grunner. Husk Massachussetts er det "liberale" USA og demokratenes høyborg, og kampen sto om hvem som skulle etterfølge yngstebror Kennedy (Ted) som delstatens Senator i Kongressen. Når Obama overtok for et år siden snakket mange om et varig stemningsskifte i USA fra republikansk dominans til ny demokratisk æra. Det har vi fått mange signaler på, særlig guvernørvalgene i New Jersey og Virginia, er en sannhet med modifikasjoner. Det er veldig interessant at Obama selv engasjerte seg i kampen for Coakly uten at det gjorde utslag.

Ellers anbefales Jan Arild Snoens kommentar på Minerva.

Faktum er at Obama som person er betydelig mer populær enn hva hans politikk er - noe som ganske nøyaktig oppsummerer min holdning til han også.

Hans største utfordring er å manøvrere inn mot sentrum og gjøre alvor av sine lovnader om samarbeid på tvers av partigrensene. USAs største utfordring er å få på plass tiltak mot budsjettunderskuddet, hvilket etter min mening innebærer reelle kutt i offentlig utgifter.

Fedrepermisjon - et spørsmål om valgfrihet?

2010-01-19T01:46:00.000-08:00

Linda Cathrine Hofstad Helleland, representant for Høyredamene, vil fjerne Statens tvang i form av egen fedrekvote på 10 uker, til fordel for en ordning hvor familiene selv får organisere egen permisjonen. Dette har falt en del sosialdemokrater tungt for brystet, mange av dem hevder Høyredamene vil "frata" mennene 10 ukers permisjon, noe som er det rene tøv. I henhold til forslaget fra Linda Cathrine, så kan gjerne menn ta ut 20 uker permisjon - såfremt de velger det selv, og ikke fordi det blir bestemt av det kongelige norske Arbeiderparti.

Det er godt mulig at det finnes argumenter for at man skal organisere fedrepermisjon i egen kvote og således bruke mild tvang. Historiske sammenhenger (kvinner på kjøkkenbenken), strukturelle årsaker (som lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, noe som gjør at mange familier taper penger på å ha pappa i permisjon) og hensynet til fremtidig karriere (man kan miste muligheter ved å være i permisjon og at en del arbeidsgivere kan tenkes å legge press på fedre for ikke å benytte seg av permisjon) er alle relevante innvendinger, eller argumenter for at den offentlige støtten bør innrettes slik at den skaper incentiver for å motvirke de overnevnte faktorer. Staten kan selvfølgelige ikke pålegge familiene å organisere permisjon på en bestemt måte, men de kan derimot innrette offentlig støtteordninger på en bestemt måte.

Når jeg likevel går mot tvungen fedrekvote, så er det fordi jeg ikke finner de overnevnte innsigelser sterke nok. Å gjøre kjønnsdimensjonen til en den eneste faktorenvsynes jeg ikke noe om. Mitt hovedpoeng er likefullt at de sosialdemokrater som skriker høyest om denne saken bør anerkjenne at det dreier seg om tvang - og heller argumentere langs de linjer som agiterer for hvorfor mild tvang i denne saken er nødvendig.

Afghanistan og Haiti på en mandag

2010-01-18T01:10:00.000-08:00

De fleste har fått med seg jordskjelvet i Haiti, og de påfølgende dramatiske konsekvenser. Få land var verre stilt enn nettopp Haiti til å takle en katastrofe av denne dimensjonen. Fattigdom, dårlig infrastruktur og mangler preger øysamfunnet i Karibien. Konsekvensen er noe nær fullt anarki, hvor matvarer plyndres og den sterkestes rett hersker. Myndighetene på Haiti virker å abdisert med hensyn til å håndheve lov og orden.

For at det meget vanskelig hjelpearbeidet skal fungere effektivit, og være noe i nærheten av rettferdig, må hjelpen kunne følges effektivt av et legitmt voldsapparat. Nettopp derfor er det helt nødvendig at soldater fra USA kommer inn på Haiti. Dette har falt Venezuela-leder Hugo Chavez tungt for brystet - Hvorfor sende 3.000 soldater dersom ikke det er til krig? Det virker som om de (USA min.anm) okkuperer Haiti militært og utnytter tragedien, fremholder Chavez. Som også får støtte av Nicaraguas president Daniel Ortega har "oppfordret" USA til å avslutte "okkupasjonen".

Man kan jo undre seg over hvilken verden de to nevnte ledere befinne seg i, videre kan man spørre seg hva de selv har bidratt med? Kanskje kunne Venezuela bidratt med egne styrker for å opprettholde lov og orden. Men for noen virker det viktigere å fremme anti-amerikanisme enn å hjelpe. I så måte kan man spørre hvem som virkelig utnytter situasjonen i Haiti.

Afghanistan
Kom katastrofen i Haiti uventet, var det vel mindre uventet at Taliban skulle lansere en motoffensiv mot NATO og Karzai. Angrepet viser at Taliban fremdeles utgjør en militær trussel - og dersom (det kan finnes gode grunner til at vi bør overlate Afghanistan til seg selv) FN og NATO virkelig ønsker å utvikle landet i retning av et land som i større grad preges av rettsstat og demokrati, så kan jeg ikke skjønne annet enn at den militære innsatsen må kraftig intensiveres.

Noen endelig løsning i Afghanistan kan selvfølgelig bare være politisk - og hvorvidt Karzai sammen med de herskende klasser i Afghanistan er i stand til å levere her, er jeg mer i tvil om.

Offentlig pisking?

2010-01-12T01:18:00.000-08:00

Min første tanke da jeg leste om forslaget fra professor Espen Schaanning om at straffedømte bør kunne velge offentlig pisking som alternativ til fengselsstraff, var at media blandet Schaanning med Vidar Kleppe. Bortsett fra at Kleppe nok aldri ville ha foreslått at straffedømte selv skulle kunne velge sin egen straff. De fleste, meg selv inkludert, forbinder pisking med land som Iran og Saudi- Arabia, regimer som knapt burde fungere som forbilde på noenting som helst.

Riktignok er det en vesentlig forskjell å bli pisket for brudd på kleskodeks og sømmelighet, slik det noe særegne "fashionpolice" Iran har ansvaret for å håndheve, og det å bli idømt piskeslag for grov voldtekt. Det viktige spørsmålet er naturligvis om korporativ straff som sådan er en akseptabel reaksjon i bestemte tilfeller. Det mest grunnleggende spørsmål er om en slik straff kan tenkes å ha noen som helst preventiv virkning (dog er spørsmålet om retrobusjon, om det er fortjent eller ikke, heller enn virkningen, også verdt å adressere), dernest om en slik reaksjon overhode er innenfor, om ikke human tankegang, så akseptabel tankegang.

Spør deg selv følgende: Er 20 piskeslag for hard straff for en person som har utsatt en annen person for grov voldtekt, virkelig for hardt idømt?

Jeg tror en vesentlig andel av den norske befolkning faktisk ikke mener det. Det er godt mulig at slike spørsmål langt på vei er meningsløse, ihvertfall vil en vesentlig del av den norske intelligensiaen mene det (ikke at det er et godt argument mot). Likefullt påhviler det den norske stat å sanksjonere lovbrudd.

Piskeslag er muligens feil medisin - skjønt det er absolutt verdt å ta debatten.

Riktig å publisere Muhammedkarikaturene

2010-01-05T10:35:00.000-08:00

Ytringsfrihet innebærer retten til å si det noen misliker. Det gjelder også når noen krenker det andre måtte mene er hellig. I februar er det fire år siden jeg startet å blogge. Den utløsende faktoren den gang, var nettopp karikaturstriden, hvorpå jeg bestemte meg for å publisere profeten samtidig som jeg irriterte meg kraftig over feigheten som gjennomsyret norsk presse. Det var direkte pinlig å se på.

NRK nektet, til tross for at det var åpenbare nyhetskriterier som tilsa det, å offentliggjøre karikaturene. Vi fikk da en debatt i regi NRK, som nektet å vise bakgrunnen for hele debatten! NRK opererte da altså ikke etter journalistiske kriterier, men fryktkriterier. Norsk og internasjonal presss lot seg skremme til taushet, Boris Johnson daværende redaktør for Spectator var den eneste som sa det mange tenkte - "eneste grunnen til at vi ikke trykker den er fordi vi er redde". Johnson var ihvertfall ærlig.

Fire år senere er debatten under oppseiling på nytt. Denne gangen har Minerva publisert karikaturen, delvis med begrunnelse for ikke å gi etter for frykt. Flere vil forhåpentligvis følge etter. Det er godt mulig noen redaktører presterer å finne begrunnelser for IKKE å trykke tegningene, de om det.

Etter min mening er nyhetsrelevansen åpenbar - Kurt Westergaard ble angrepet på grunnlag av en tegning - er det ikke da grunnlag (etter nyhetskriterier) for å vise denne tegningen - og la folk flest få bedømme om dette er noen en fortjener å bli drept for? Det er ihvertfall min mening, derfor publiserer jeg tegningen på nytt. Vurder selv.

OPPDATERT 8 JANUAR: Aftenposten følger etter.

Med ønske om godt nyttår til alle terrorister

2010-01-04T17:58:00.001-08:00

Terrorist Blows Himself Up While Firing Morters - Watch more Funny Videos