I Bergen står det muslimske miljøet uten samlingsted (moské) fra april, og trenger en midlertidig løsning, frem til de kan flytte inn i nye lokaler som er utsatt grunnet byggeproblemer og dårlig økonomi. Bergen moské har i følge BA "truet" med fredagsbønn på selveste Torgallmenningen, hvis ikke byrådet finner en løsning.
Dette kunne selvsagte ikke den lokale demokratrepresentanten Kenneth Rasmussen godta, og i Dagbladet varsler Rasmussen at han vil bruke syltelabber og grisehyl for å hindre muslimene i å "innta" Bergens storstue. Iflg Einstein, unnskyld Rasmussen, så er muslimsk bønnemøte i bergenseres felles offentlige byrom, et like stort overgrep som da tyskerne okkuperte byen i 1941! Akkurat...
"Einstein" mener selv å ha empirisk belegg for at dette vil fungere og henviser til sine opplevelser i Mogadishu som FN-soldat:
"I Mogadishus gater var det så tett med folk at det var umulig å komme fram med vanlige FN-kjøretøy. Da hylte jeg som en gris ut av bilvinduet, og folk forsvant. Det virket hver gang."
Det er ikke overraskende at Demokratene velger å debattere med grisehyling som form, da det knapt kan sies å være et steg ned fra deres normale debattstandard... Noen burde vel opplyse bystyrerepresentanten i Bergen om at han ikke lenger befinner seg i Mogadishus gater.
En generell kommentar til saken. For det første så ser Kapitalismus ingen problemer med om muslimer skulle be en fredagsbønn på Torgallmenningen, gitt at de søker om tillatelse, slik alle politiske, sivile, kulturelle og religiøse foreninger må gjøre. En kan helt sikkert diskutere hvorvidt det er en offentlig oppgave å finansiere religion, Kapitalismus heller mot at det er det ikke, men når vi først har etablert det prinsipp at det er en offentlig oppgave, så er likebehandling selvsagt viktig.
Det skulle ikke være så vanskelig å løse. Byrådet ser hva de har av ledig kapasitet, evt. leier noen lokaler, før Bergen moské flytter til sine nye lokaler i Jekteviken.
Wednesday, February 28, 2007
Thursday, February 22, 2007
Dømt til 4 års fengsel for å benytte seg av ytringsfriheten
Den egyptiske bloggeren Abdul Kareem Nabeel Suleiman, ble torsdag dømt til 4 års fengsel for å ha kritisert islam, og for å ha kritisert den egyptiske president Mubarak. Det finnes knapt ord for å beskrive det åpenbart urimelige i denne dommen, men det er verdt å legge merke til at dommen finner sted i et såkalt "moderat" muslimsk land, som attpåtil er alliert med vesten i kampen mot fundamentalistene. Å dømme personer som uttaler seg kritisk mot islam og regime omtales altså som "moderat"...
Det hele minner meg om Team Antonsens debatt om hvor nært menstruerende muslimske kvinner kunne stå i en begravelse. Hvor begravelsesagent Jølsrud (Atle Antonsen) debatterte mot Khalid Iqbal (Harald Eia), og Iqbal konkluderte med at de konservative muslimene mente at menstruende kvinner kunne stå 1000 meter fra, mens de "liberale" mente 500...
Kudos til Minerva og Jan Arild Snoen for bra initativ. Likeså til Vox Populi for å ha startet opprop til støtte for Kareem.
Det hele minner meg om Team Antonsens debatt om hvor nært menstruerende muslimske kvinner kunne stå i en begravelse. Hvor begravelsesagent Jølsrud (Atle Antonsen) debatterte mot Khalid Iqbal (Harald Eia), og Iqbal konkluderte med at de konservative muslimene mente at menstruende kvinner kunne stå 1000 meter fra, mens de "liberale" mente 500...
Kudos til Minerva og Jan Arild Snoen for bra initativ. Likeså til Vox Populi for å ha startet opprop til støtte for Kareem.
Thursday, February 15, 2007
En venn i nøden?
You just call out my name
And you know, wherever I am
I'll come a-runnin'
To see you again
Winter, spring, summer or fall
All you have to do is call
And I'll be there, yeah I will
You've got a friend
Carol King
Regjeringen har til SVs store irritasjon vedtatt å sende spesialstyrker til Afghanistan. I utgangspunktet ville en slik ansvarlig oppførsel medført skryt fra denne bloggeren. Men den famøse måten dette vedtaket har blitt effektuert på, gjør meg heller oppriktig flau over å være norsk.
Vi har forpliktet oss gjennom vårt NATO-medlemskap til å stille opp når våre venner ber oss om det. Vi har forpliktet oss med å bidra til alliansens virke og suksess i Afghanistan. Når NATO i disse dager står overfor sin største utfordring noensinne, hvor intet mindre enn selve troverdigheten til organisasjonen står på spill, da er det med respekt å melde feil tidspunkt å knytte betingelser for å bidra. Å høre regjeringen insistere på at de norske spesialstyrkene kun skal benyttes i Kabul er like pinlig som det er feigt.
NATO, som Norge altså er en del av, er i krig med Taliban, enten dette er i nordlige Afghanistan, i sørlig Afghanistan eller i Kabul. Når regjeringen like fullt velger å stille som vilkår for å sende spesialstyrker, at de bare skal benyttes i Kabul, så bidrar den norske regjering til lite annet enn å undergrave alliansen militære kampanje. Det er tydeligvis helt greit å innlede offensive kamper mot Taliban i området rundt Kabul, men ikke i resten av landet. Jeg har så langt ikke sett noen argumentasjon som skulle begrunne denne formen for absurd tilnærming. Men svar etterlyses omgående!
Det er i alles interesse at Talibanbevegelsen bekjempes, aller mest afghanernes. Det finnes ingen militær løsning på utfordringen i Afghanistan, like lite som det finnes en militær løsning noe sted. Enhver bærekraftig løsning må nødvendigvis være politisk, men for at den afghanske befolkning og det afghanske samfunn skal kunne gjenoppbygges og påfølgende legge forholdene til rette for politisk og økonomisk utvikling, så er det helt avgjørende at NATO greier å trygge sikkerheten. For hva hjelper det å bygge en pikeskole, hvis Taliban brenner den ned dagen etter den er bygd?
Jeg vet ikke hva statsminister Jens Stoltenberg legger i uttrykket forpliktelse, eller begrepet venn for den saks skyld. Men å knytte betingelser til vennskap, i en tid hvor våre venner trenger oss mest, er slett ingen god måte å bygge godt vennskap på.
Det kan jo hende at vi engang i fremtiden sårt skulle behøve venner, mon tro om vi hadde synes det var en god måte vennskapet ble utøvd på, dersom vi skulle bli møtt med betingelser for at våre venner skulle stille opp?
And you know, wherever I am
I'll come a-runnin'
To see you again
Winter, spring, summer or fall
All you have to do is call
And I'll be there, yeah I will
You've got a friend
Carol King
Regjeringen har til SVs store irritasjon vedtatt å sende spesialstyrker til Afghanistan. I utgangspunktet ville en slik ansvarlig oppførsel medført skryt fra denne bloggeren. Men den famøse måten dette vedtaket har blitt effektuert på, gjør meg heller oppriktig flau over å være norsk.
Vi har forpliktet oss gjennom vårt NATO-medlemskap til å stille opp når våre venner ber oss om det. Vi har forpliktet oss med å bidra til alliansens virke og suksess i Afghanistan. Når NATO i disse dager står overfor sin største utfordring noensinne, hvor intet mindre enn selve troverdigheten til organisasjonen står på spill, da er det med respekt å melde feil tidspunkt å knytte betingelser for å bidra. Å høre regjeringen insistere på at de norske spesialstyrkene kun skal benyttes i Kabul er like pinlig som det er feigt.
NATO, som Norge altså er en del av, er i krig med Taliban, enten dette er i nordlige Afghanistan, i sørlig Afghanistan eller i Kabul. Når regjeringen like fullt velger å stille som vilkår for å sende spesialstyrker, at de bare skal benyttes i Kabul, så bidrar den norske regjering til lite annet enn å undergrave alliansen militære kampanje. Det er tydeligvis helt greit å innlede offensive kamper mot Taliban i området rundt Kabul, men ikke i resten av landet. Jeg har så langt ikke sett noen argumentasjon som skulle begrunne denne formen for absurd tilnærming. Men svar etterlyses omgående!
Det er i alles interesse at Talibanbevegelsen bekjempes, aller mest afghanernes. Det finnes ingen militær løsning på utfordringen i Afghanistan, like lite som det finnes en militær løsning noe sted. Enhver bærekraftig løsning må nødvendigvis være politisk, men for at den afghanske befolkning og det afghanske samfunn skal kunne gjenoppbygges og påfølgende legge forholdene til rette for politisk og økonomisk utvikling, så er det helt avgjørende at NATO greier å trygge sikkerheten. For hva hjelper det å bygge en pikeskole, hvis Taliban brenner den ned dagen etter den er bygd?
Jeg vet ikke hva statsminister Jens Stoltenberg legger i uttrykket forpliktelse, eller begrepet venn for den saks skyld. Men å knytte betingelser til vennskap, i en tid hvor våre venner trenger oss mest, er slett ingen god måte å bygge godt vennskap på.
Det kan jo hende at vi engang i fremtiden sårt skulle behøve venner, mon tro om vi hadde synes det var en god måte vennskapet ble utøvd på, dersom vi skulle bli møtt med betingelser for at våre venner skulle stille opp?
Friday, February 09, 2007
Håvard Melnes: A knight in shining armour
De fleste har fått med seg navnet. Håvard Melnes. Tidligere stjernereporter i Se og Hør, nå aktuell med boken "En vanlig dag på jobben", en bok som "avslører" Se og Hørs noe tvilsomme journalistiske metoder. Av de avsløringene som så langt har kommet, er det knapt noe som har overrasket meg hva gjelder fremgangsmetode til Se og Hør.
Melnes sier til VG og NRK Kulturnytt at "(boken) først og fremst er et oppgjør med meg selv". Og hva er vel bedre enn å ta ett oppgjør med seg selv, samtidig som pengene strømmer inn? For å ikke glemme muligheten til å slenge en innertier mot sjefredaktør Odd Nelvik, som etter ryktene å bedømme ikke er bestevenner.
For all del, det er lov å tjene penger, og kan hende er det helt på sin plass å sette et mer kritisk søkelys på norske journalister generelt og Se og Hør spesielt. Kan også hende, slik mange kommentatorer har påpekt, er dette en meget velskrevet bok. Men seriøst, Melnes er slett ingen "Knight inn shining armour", slik mange forsøker å fremstille han som.
Melnes sier til VG og NRK Kulturnytt at "(boken) først og fremst er et oppgjør med meg selv". Og hva er vel bedre enn å ta ett oppgjør med seg selv, samtidig som pengene strømmer inn? For å ikke glemme muligheten til å slenge en innertier mot sjefredaktør Odd Nelvik, som etter ryktene å bedømme ikke er bestevenner.
For all del, det er lov å tjene penger, og kan hende er det helt på sin plass å sette et mer kritisk søkelys på norske journalister generelt og Se og Hør spesielt. Kan også hende, slik mange kommentatorer har påpekt, er dette en meget velskrevet bok. Men seriøst, Melnes er slett ingen "Knight inn shining armour", slik mange forsøker å fremstille han som.
Tuesday, February 06, 2007
Vokser ulikheten i USA?
og i så fall er det et problem?
Via Harvardprofessor Greg Mankiw
Oppdatert
Ben Bernanke (sentralbanksjef) og Brad Delong (vise-finansminister) kommer med interessante kommentarer i forbindelse med debatten omkring ulikhet. Som Greg Mankiw påpeker, denne debatten ender ofte i Rawls vs Nozick.
Via Harvardprofessor Greg Mankiw
Oppdatert
Ben Bernanke (sentralbanksjef) og Brad Delong (vise-finansminister) kommer med interessante kommentarer i forbindelse med debatten omkring ulikhet. Som Greg Mankiw påpeker, denne debatten ender ofte i Rawls vs Nozick.
Saturday, January 20, 2007
Et angrep på juryordningen
Innlegget er også publisert på Minerva.as
Gulating lagmannsrett, ved fagdommerne, vedtok fredag å overprøve juryens avgjørelse om å frikjenne Thomas Thendrup for deltakelse i NOKAS- ranet. Hans forsvarer Ellen Holager Andenæs mener overprøvelsen er et angrep på juryordningen som sådan. Hvilket hun naturligvis har helt rett i. For hva skal vi med en jury hvis avgjørelse kun blir godtatt hvis fagdommerne er enig?
Skal ikke juryordningen fungere nettopp som et bolverk mot embetsmannsstyring? Og hvordan skal dette være mulig hvis fagdommerne har anledning til å overprøve juryens kjennelse?
Vanligvis er juryens hovedoppgave å bedømme bevisene i saken, mens det er fagdommerens jobb å vurdere de rettslige spørsmål. Det vil imidlertid ofte være umulig å skille klart mellom jus og fakta i en sak, slik at juryen ofte i realiteten vil måtte avgjøre også sakens rettslige side. Innen kontinental rett, som Norge er en del av, er juryordning stort sett brukt for å avgjøre skyldspørsmålet i straffesaker, dvs. kunne svare ”ja” eller ”nei” uten å begrunne disse noe nærmere. Det at juryen ikke trenger å begrunne avgjørelsen er etter min mening et problem, og taler absolutt imot juryordningen.
Begrunnelsen til fagdommerne om å overprøve juryens avgjørelse var at det ikke fantes rimelig tvil om at Thomas Thendrup var skyldig. Altså tar fagdommerne direkte stilling til skyldspørsmålet - om der finnes ”rimelig tvil”. Hvis ikke juryen får full bestemmelse (uten fagdommernes mulighet til å overprøve) til å vurdere troverdighet, rimelig tvil og andre beviser som inngår i en konkret helhetsvurdering, så tenderer juryordningen til å være meningsløs.
Jeg ser mange gode argumenter for å fjerne juryordningen, særlig fordi juryen som nevnt over ikke trenger å begrunne avgjørelsen. Men dette må gjøres på prinsipielt grunnlag, ikke i forbindelse med en særs følsom sak i Stavanger. Når fagdommerne velger å overprøve noe som skal være juryens enerett, nemlig vurderingen av rimelig tvil, så har fagdommerne gått veldig langt i å svekke juryordningen på et særdeles tynt grunnlag!
Gulating lagmannsrett, ved fagdommerne, vedtok fredag å overprøve juryens avgjørelse om å frikjenne Thomas Thendrup for deltakelse i NOKAS- ranet. Hans forsvarer Ellen Holager Andenæs mener overprøvelsen er et angrep på juryordningen som sådan. Hvilket hun naturligvis har helt rett i. For hva skal vi med en jury hvis avgjørelse kun blir godtatt hvis fagdommerne er enig?
Skal ikke juryordningen fungere nettopp som et bolverk mot embetsmannsstyring? Og hvordan skal dette være mulig hvis fagdommerne har anledning til å overprøve juryens kjennelse?
Vanligvis er juryens hovedoppgave å bedømme bevisene i saken, mens det er fagdommerens jobb å vurdere de rettslige spørsmål. Det vil imidlertid ofte være umulig å skille klart mellom jus og fakta i en sak, slik at juryen ofte i realiteten vil måtte avgjøre også sakens rettslige side. Innen kontinental rett, som Norge er en del av, er juryordning stort sett brukt for å avgjøre skyldspørsmålet i straffesaker, dvs. kunne svare ”ja” eller ”nei” uten å begrunne disse noe nærmere. Det at juryen ikke trenger å begrunne avgjørelsen er etter min mening et problem, og taler absolutt imot juryordningen.
Begrunnelsen til fagdommerne om å overprøve juryens avgjørelse var at det ikke fantes rimelig tvil om at Thomas Thendrup var skyldig. Altså tar fagdommerne direkte stilling til skyldspørsmålet - om der finnes ”rimelig tvil”. Hvis ikke juryen får full bestemmelse (uten fagdommernes mulighet til å overprøve) til å vurdere troverdighet, rimelig tvil og andre beviser som inngår i en konkret helhetsvurdering, så tenderer juryordningen til å være meningsløs.
Jeg ser mange gode argumenter for å fjerne juryordningen, særlig fordi juryen som nevnt over ikke trenger å begrunne avgjørelsen. Men dette må gjøres på prinsipielt grunnlag, ikke i forbindelse med en særs følsom sak i Stavanger. Når fagdommerne velger å overprøve noe som skal være juryens enerett, nemlig vurderingen av rimelig tvil, så har fagdommerne gått veldig langt i å svekke juryordningen på et særdeles tynt grunnlag!
Thursday, January 18, 2007
Statsminister Jens Stoltenberg er....
... en moderat borgerlig politiker som snarest mulig bør skiftes ut med en sosialdemokrat.
Medieprofessor Anders Johansen uttaler seg om Jens Stoltenberg i ukens Studvest
Wednesday, January 17, 2007
Valla må gå
Stalinist og LO-sjef Gerd Liv Valla er i hardt vær om dagen. Kapitalismus er nok den SISTE som beklager akkurat det; Stalinisten på youngstorget har aldri vært min favoritt for å si det meget forsiktig.
Onsdag i sist uke foretok sjefsfeministen Ingunn Yssen et realt karakterdrap på Gerd Liv Valla, gjennom å sende oppsigelsesbrevet til Verdens Gang. Responsen fra Gerd Liv Valla var objektivt sett en katastrofe. Enten har hun helt elendige rådgivere, ellers så bekrefter Vallas oppførsel at Yssens beskrivelse av Valla er skremmende korrekt. Jeg vet ikke hva som er verst...
La meg underbygge siste kommentar med følgende 2 punkter. For det første sa Gerd Liv Valla at hun ikke kjente til at det var en konflikt(!), for det andre insisterte hun på å ha utvist eksemplarisk ledelse.
Smak på siste setning engang til.
Ikke bare mener Valla at hun ikke kan bebreides, hun mener, ihvertfall uttaler at hun driver EKSEMPLARISK LEDELSE!
I dag gikk både Berit Reiss Andersen og Øystein Mæland ut i avisen og bekreftet Vallas eksemplariske, unnskyld, problematiske lederstil. Uavhengig av mine eller andres personlige meninger om Vallas stalinistiske lederstil - hun kan selvsagt ikke bli sittende som leder for LO, etter dette. I såfall vil LO miste all troverdighet i spørsmål om arbeidsliv. Når så profilerte og påståtte (anonyme) kilder tegner et så entydig negativt bilde av LO-lederens personlige egenskaper, ja da kan det jo hende at det faktisk stemmer.
If it walks like a duck, talks like a duck, it usually is a duck!
Det mer overordnede problemet - samrøre LO og AP, forsvinner selvsagt ikke om Valla fjernes. Men etter siste tids mediekjør trenger en ikke være Nostredamus for å skjønne at Norges siste Stalinist synger på siste verset.
Tuesday, January 16, 2007
Fremdeles håp for Irak?
Denne kommentaren er også blogget på Minerva sine hjemmesider.
I mai 2003 erklærte president Bush Irak for ”Mission accomplished”. I etterkant kan man trygt fastslå at det neppe var mulig å ta mer feil. Det var i mai 2003 de faktiske utfordringene for alvor begynte; hvordan utvikle et stabilt og demokratisk Irak.
Undertegnede mener det var riktig å fjerne Saddam Husseins terrorvelde, selv uten FN mandat. Den militære kampanjen fremsto både logisk og moralsk berettiget i den forstand at militære virkemidler var det eneste mulige alternativ for å kvitte seg med Saddam Hussein. Videre anså jeg mulighetene for å utvikle et stabilt fungerende demokrati i Irak som absolutt tilstede. Det er trist å erkjenne det, men faktum er at Bushadministrasjonen sin håndtering av krigen har vært en katastrofe. Den neokonservative hauken, Richard Perle, uttalte i Vanity Fair, at hadde han visst hvordan situasjonen var i dag, hadde han sannsynligvis ikke vært tilhenger av invasjonen, i hvert fall prøvd andre metoder først. Og til forskjell fra Dagbladet, så har Richard Perle betydelig innsikt og således verdt å lytte til når det gjelder amerikansk utenrikspolitikk.
Det behøvde ikke bli slik. Bushadministrasjons inkompetanse var ikke naturgitt. Undersøkelser fra Brookings Institution (sentrum-venstre i amerikansk politikk) viste overveldende støtte for et demokratisk samlet Irak. Saddam var generelt sett ikke spesielt populær blant sunniene, og shiaene var lenge tilbakeholdne med å svare på deler av sunnimiljøets (og ikke minst de internasjonale jihaddistene ledet av Zarqavi), infernalske forsøk på å destabilisere landet, hvilket de langt på vei nå har lykkes med.
Hva var det som gikk galt?
En god del av ”skylden” kan tilskrives Bush SR. Etter at Irak i 1991 ble kastet ut av Kuwait, oppfordret president Bush SR. irakerne (og særlig shiaene) til opprør mot Saddam. I den tro at USA på en eller annen måte ville støtte dem gjorde irakere opprør. Bush SR løftet ikke en finger, og opprøret ble brutalt slått ned. Ikke bare gjorde USA ingenting for å fjerne Saddam, i tillegg bidro USA gjennom sanksjoner til å forverre forholdene for det irakiske samfunn, hvilket naturligvis ikke rammet regimet. Christopher Hitchens har derfor helt rett i sin kritikk av James Baker (leder av Iraqistudygroup), det var i 1991 frigjøringen av Irak burde funnet sted. Dette fordi den internasjonale støtten var sterkere, shiamilitsene svakere, og veldig viktig, en halvmillion amerikanske soldater i regionen klar til kamp! At USA heller bestemte seg for å svikte opprørerne og videre innførte sanksjoner, gjorde at USA mistet mye ”goodwill”.
Undertegnede har aldri vært tilhenger av den vulgære Bushkritikken som til tider dominerer norske aviser. Men den inneholder et korn av sannhet. Bush jr er på det utenrikspolitiskefelt en novise, og forholdene i Irak demonstrerer med all tydelighet inkompetansen til Bush jr. I ettertid kan vi se at problemene begynte allerede før mars 2003. Det kan godt være at Bush ikke bevisst løy om masseødeleggelsesvåpen (MØV), like fullt kom han med bastante uttalelser om at de hadde bevis for at Irak hadde MØV. Det viste seg å ikke stemme. Dette var særlig ille fordi denne løgnen (eller hva mange oppfattet som løgn) festet seg hos den jevne amerikaner. Hadde Bush jr. vært ærlig med hensikten, om demokratibygging (hvilket han gikk til valgkamp i 2000 på IKKE å bedrive) ville muligheten for støtte (i hvert fall få mindre motsand enn hva tilfelle etter hvert ble) siden mange oppfattet at engasjementet i Irak var bygd på en løgn. Og ingen må betvile hvor meget den amerikanske opinion betyr i slike spørsmål.
Alle mennesker selekterer informasjon. Vi hører ofte det vi ønsker å høre. Bush jr. er intet unntak. Man valgte å høre på Ahmed Chalabis lovnader om blomster og champagne når Bagdad falt. Akkurat hva Bush ville høre, for så vidt akkurat hva jeg selv ønsket å tro. Avhoppere fra Irak fikk opphold og penger for å komme med informasjon om MØV. At dette selvsagt skaper incentiver for å dikte opp historier om MØV- planer, så ikke i tilstrekkelig grad ut til å bry Bush. Man hører som sagt det man ønsker å høre. At man også fjernet kompetente mennesker med arabisk kunnskap og rådgivere som turte å komme med innvendinger, gjorde at planleggingen av Irak etter Saddam Hussein, hadde klare mangler, noe fiaskoen i ettertid har bæret vitnesbyrd om.
I de første avgjørende månedene etter Bagdads fall, oppløste amerikanerne hæren, sparket 50 000 byråkrater og stengte irakisk eid næringsliv. I effekt betydde dette en avvikling av den irakiske stat, med påfølgende sikkerhetsvakuum og enorm arbeidsledighet. Fareed Zakaria (opprinnelige en tilhenger av krigen), i Newsweek, mener Bushadministrasjonen fatale politikk er et mysterium. Han svarer til dels på spørsmålet selv ved å henvise til blind ideologi og manglende politiske kunnskaper om irakiske samfunnsforhold. Newsweek-redaktøren skriver åpenbart i etterpåklokskap, men har like fullt et poeng. At det var nødvendig å foreta en ”av-Baathisering” var åpenbar, så har også Zakaria skrevet, men revolusjon fremfor reform i praktisk politikk er sjeldent hensiktsmessig. Hovedpoenget er som Zakaria skriver, ”ikke opprørernes barbariske metoder, men vår (USA) inkompetanse”.
Det var med god grunn Nelson Mandela ikke sparket en eneste hvit byråkrat, politimann eller soldat da apartheidregimet ble avskaffet. Videre innledet Mandela forsoning gjennom sannhetskommisjoner. Forskjellene mellom Sør-Afrika og Irak er enorme, likevel hadde USA gjort lurt i å studere Sør-Afrikas transisjon til demokrati i etterkant av apartheidsystemet.
Kan Irak fremdeles vinnes?Onsdag offentliggjorde Det Hvite Hus, hva lekkasjer lenge hadde tydet på, en økning i troppebidraget med særlig vekt på kontroll i Bagdad. Bush jr. understreket i den direktesendte talen ansvaret til irakerne selv og president Nouri al-Maliki. Jeg er usikker på om Irak fremdeles kan vinne. For det første; Hva legges her i begrepet vinne? Vinne i denne sammenheng dreier seg ikke først og fremst om en militær seier, men om politisk seier. Seier innebærer at et tilstrekkelig antall irakere fra alle deler av samfunnet fullt og helt støtter opp om en politisk kamp, fremfor vold. Eller sagt på en annen måte, minimere antall irakere som ønsker å føre en væpnet kamp. Det er dette som er definisjonen av seier.
Det eksisterte en gyllen mulighet rett etter Bagdads fall, men i dag synes muligheten for seier noe fåfengt. Hva som først må gjøres og det haster, er å avvæpne militsene, deriblant Mahdimilitsen. Dette er vanskelig fordi disse er dypt inne i de politiske prosessene, men like fullt en helt nødvendig, om ikke tilstrekkelig betingelse for at det siste alvorlige forsøket fra USA skal ha noen sjanse til å lykkes! Konsekvensene av å ikke vinne, med den definisjonen av seier jeg nevnte overfor, kan vise seg å bli katastrofal. Francis Fukuyama, i likhet med Faared Zakaria, har pekt på muligheten for at dette kan bli et ”major blowback for democracy promotion”. Nå kan bandittregimene rundt omkring bruke Irak som eksempel på at innføring av demokrati IKKE fungerer, men tvert imot leder til kaos og vold.
En annen følge av tap i Irak er et mer innesluttet USA, mindre interessert i å promotere demokrati. Man bør selvsagt ikke gi opp Irak, men å ikke forandre politikken til virkeligheten, eller i tilfelle Bush, ikke ta innover seg realitetene er ingen oppskrift på suksess. Hvor smertelig det enn er å måtte innrømme; Dersom situasjonen forsetter å forverre seg, og attpåtil sprer seg regionalt, så ville kanskje en brutal Saddam Hussein når alt kommer til alt egentlig ha vært et bedre alternativ, all den tid det har vist seg å være en inkompetent president i Det Hvite Hus. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Bush jr gjør mine ord til skam, men for å være helt ærlig, jeg tror det ikke.
I mai 2003 erklærte president Bush Irak for ”Mission accomplished”. I etterkant kan man trygt fastslå at det neppe var mulig å ta mer feil. Det var i mai 2003 de faktiske utfordringene for alvor begynte; hvordan utvikle et stabilt og demokratisk Irak.
Undertegnede mener det var riktig å fjerne Saddam Husseins terrorvelde, selv uten FN mandat. Den militære kampanjen fremsto både logisk og moralsk berettiget i den forstand at militære virkemidler var det eneste mulige alternativ for å kvitte seg med Saddam Hussein. Videre anså jeg mulighetene for å utvikle et stabilt fungerende demokrati i Irak som absolutt tilstede. Det er trist å erkjenne det, men faktum er at Bushadministrasjonen sin håndtering av krigen har vært en katastrofe. Den neokonservative hauken, Richard Perle, uttalte i Vanity Fair, at hadde han visst hvordan situasjonen var i dag, hadde han sannsynligvis ikke vært tilhenger av invasjonen, i hvert fall prøvd andre metoder først. Og til forskjell fra Dagbladet, så har Richard Perle betydelig innsikt og således verdt å lytte til når det gjelder amerikansk utenrikspolitikk.
Det behøvde ikke bli slik. Bushadministrasjons inkompetanse var ikke naturgitt. Undersøkelser fra Brookings Institution (sentrum-venstre i amerikansk politikk) viste overveldende støtte for et demokratisk samlet Irak. Saddam var generelt sett ikke spesielt populær blant sunniene, og shiaene var lenge tilbakeholdne med å svare på deler av sunnimiljøets (og ikke minst de internasjonale jihaddistene ledet av Zarqavi), infernalske forsøk på å destabilisere landet, hvilket de langt på vei nå har lykkes med.
Hva var det som gikk galt?
En god del av ”skylden” kan tilskrives Bush SR. Etter at Irak i 1991 ble kastet ut av Kuwait, oppfordret president Bush SR. irakerne (og særlig shiaene) til opprør mot Saddam. I den tro at USA på en eller annen måte ville støtte dem gjorde irakere opprør. Bush SR løftet ikke en finger, og opprøret ble brutalt slått ned. Ikke bare gjorde USA ingenting for å fjerne Saddam, i tillegg bidro USA gjennom sanksjoner til å forverre forholdene for det irakiske samfunn, hvilket naturligvis ikke rammet regimet. Christopher Hitchens har derfor helt rett i sin kritikk av James Baker (leder av Iraqistudygroup), det var i 1991 frigjøringen av Irak burde funnet sted. Dette fordi den internasjonale støtten var sterkere, shiamilitsene svakere, og veldig viktig, en halvmillion amerikanske soldater i regionen klar til kamp! At USA heller bestemte seg for å svikte opprørerne og videre innførte sanksjoner, gjorde at USA mistet mye ”goodwill”.
Undertegnede har aldri vært tilhenger av den vulgære Bushkritikken som til tider dominerer norske aviser. Men den inneholder et korn av sannhet. Bush jr er på det utenrikspolitiskefelt en novise, og forholdene i Irak demonstrerer med all tydelighet inkompetansen til Bush jr. I ettertid kan vi se at problemene begynte allerede før mars 2003. Det kan godt være at Bush ikke bevisst løy om masseødeleggelsesvåpen (MØV), like fullt kom han med bastante uttalelser om at de hadde bevis for at Irak hadde MØV. Det viste seg å ikke stemme. Dette var særlig ille fordi denne løgnen (eller hva mange oppfattet som løgn) festet seg hos den jevne amerikaner. Hadde Bush jr. vært ærlig med hensikten, om demokratibygging (hvilket han gikk til valgkamp i 2000 på IKKE å bedrive) ville muligheten for støtte (i hvert fall få mindre motsand enn hva tilfelle etter hvert ble) siden mange oppfattet at engasjementet i Irak var bygd på en løgn. Og ingen må betvile hvor meget den amerikanske opinion betyr i slike spørsmål.
Alle mennesker selekterer informasjon. Vi hører ofte det vi ønsker å høre. Bush jr. er intet unntak. Man valgte å høre på Ahmed Chalabis lovnader om blomster og champagne når Bagdad falt. Akkurat hva Bush ville høre, for så vidt akkurat hva jeg selv ønsket å tro. Avhoppere fra Irak fikk opphold og penger for å komme med informasjon om MØV. At dette selvsagt skaper incentiver for å dikte opp historier om MØV- planer, så ikke i tilstrekkelig grad ut til å bry Bush. Man hører som sagt det man ønsker å høre. At man også fjernet kompetente mennesker med arabisk kunnskap og rådgivere som turte å komme med innvendinger, gjorde at planleggingen av Irak etter Saddam Hussein, hadde klare mangler, noe fiaskoen i ettertid har bæret vitnesbyrd om.
I de første avgjørende månedene etter Bagdads fall, oppløste amerikanerne hæren, sparket 50 000 byråkrater og stengte irakisk eid næringsliv. I effekt betydde dette en avvikling av den irakiske stat, med påfølgende sikkerhetsvakuum og enorm arbeidsledighet. Fareed Zakaria (opprinnelige en tilhenger av krigen), i Newsweek, mener Bushadministrasjonen fatale politikk er et mysterium. Han svarer til dels på spørsmålet selv ved å henvise til blind ideologi og manglende politiske kunnskaper om irakiske samfunnsforhold. Newsweek-redaktøren skriver åpenbart i etterpåklokskap, men har like fullt et poeng. At det var nødvendig å foreta en ”av-Baathisering” var åpenbar, så har også Zakaria skrevet, men revolusjon fremfor reform i praktisk politikk er sjeldent hensiktsmessig. Hovedpoenget er som Zakaria skriver, ”ikke opprørernes barbariske metoder, men vår (USA) inkompetanse”.
Det var med god grunn Nelson Mandela ikke sparket en eneste hvit byråkrat, politimann eller soldat da apartheidregimet ble avskaffet. Videre innledet Mandela forsoning gjennom sannhetskommisjoner. Forskjellene mellom Sør-Afrika og Irak er enorme, likevel hadde USA gjort lurt i å studere Sør-Afrikas transisjon til demokrati i etterkant av apartheidsystemet.
Kan Irak fremdeles vinnes?Onsdag offentliggjorde Det Hvite Hus, hva lekkasjer lenge hadde tydet på, en økning i troppebidraget med særlig vekt på kontroll i Bagdad. Bush jr. understreket i den direktesendte talen ansvaret til irakerne selv og president Nouri al-Maliki. Jeg er usikker på om Irak fremdeles kan vinne. For det første; Hva legges her i begrepet vinne? Vinne i denne sammenheng dreier seg ikke først og fremst om en militær seier, men om politisk seier. Seier innebærer at et tilstrekkelig antall irakere fra alle deler av samfunnet fullt og helt støtter opp om en politisk kamp, fremfor vold. Eller sagt på en annen måte, minimere antall irakere som ønsker å føre en væpnet kamp. Det er dette som er definisjonen av seier.
Det eksisterte en gyllen mulighet rett etter Bagdads fall, men i dag synes muligheten for seier noe fåfengt. Hva som først må gjøres og det haster, er å avvæpne militsene, deriblant Mahdimilitsen. Dette er vanskelig fordi disse er dypt inne i de politiske prosessene, men like fullt en helt nødvendig, om ikke tilstrekkelig betingelse for at det siste alvorlige forsøket fra USA skal ha noen sjanse til å lykkes! Konsekvensene av å ikke vinne, med den definisjonen av seier jeg nevnte overfor, kan vise seg å bli katastrofal. Francis Fukuyama, i likhet med Faared Zakaria, har pekt på muligheten for at dette kan bli et ”major blowback for democracy promotion”. Nå kan bandittregimene rundt omkring bruke Irak som eksempel på at innføring av demokrati IKKE fungerer, men tvert imot leder til kaos og vold.
En annen følge av tap i Irak er et mer innesluttet USA, mindre interessert i å promotere demokrati. Man bør selvsagt ikke gi opp Irak, men å ikke forandre politikken til virkeligheten, eller i tilfelle Bush, ikke ta innover seg realitetene er ingen oppskrift på suksess. Hvor smertelig det enn er å måtte innrømme; Dersom situasjonen forsetter å forverre seg, og attpåtil sprer seg regionalt, så ville kanskje en brutal Saddam Hussein når alt kommer til alt egentlig ha vært et bedre alternativ, all den tid det har vist seg å være en inkompetent president i Det Hvite Hus. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Bush jr gjør mine ord til skam, men for å være helt ærlig, jeg tror det ikke.
Thursday, January 11, 2007
Nok et "hvileskjær" fra udugelig minister?
Mannen som kaller seg "Kunnskapsminister", Øystein Kåre Djupedal, skriver i Dagbladet at vi ikke kan "vente og se". En kronikk om behovet for kartlegging av tidlig kunnskap hos barn, noe SV tidligere var veldig imot, siden dette legitimerte "testtyranniet til Høyre".Dessverre har Djupedal store troverdighetsproblemer etter hans famøse uttalelse i forbindelse med årets budsjett, da han karakteriserte forskningsandelen som et "hvileskjær"...
Det finnes mange dyktige mennesker som deler SVs, ihvertfall delte SVs syn på høyere utdanning (hva nå det enn er efterhvert). Hvorfor ikke en Berge Furre eller Rune Slagstad som forskningsminister? Jeg hadde nær sagt, alt annet enn Øystein Djupedal, kanskje (med vekt på kanskje) til og med Per Olaf Lundteigen...
Tuesday, January 09, 2007
- Get busy living or get busy dying
Det er neppe noen film, bok eller fortelling som anskueliggjør det liberale etos – behovet for autonomi, universell humanisme og håpets absolutte betydning enn Frank Darabonts narrative mesterverk Shawshank Redemption. Med den norske oversettelsen Frihetens Regn. Skal du bare se en film i år, så er dette filmen å se. Fremfor alt forteller filmen gjennom hovedpersonene ”Red” (Morgan Freeman) og Andy Dufresne (Tim Robbins) menneskets unike evne (dersom det finnes vilje) til å gjøre noe med egen situasjon selv under grusomme omstendigheter – hvilket er bakgrunnen for å beskrive filmens plot med ordene ”Get busy living or get busy dying”
Jeg skal ikke avsløre for mye av filmen for de som ønsker å se den, men kort gjør rede for settingen. Andy Dufresne er ung vellykket bankdirektør som blir uskyldig dømt for drapet på sin kone og hennes elsker. Som følge av dommen havner han i Shawshank fengsel. Et fengsel som styres av en korrupt direktør, involvert i pengevasking, som Dufresne gitt hans bakgrunn, etter hvert får ansvaret for å drive. I Shawshank møter Andy også Ellis Boyd Redding (Red). Og det er i dialogen mellom Red og Andy filmens fundamentale tematikk utspiller seg, nemlig Reds og Andys diametralt motsatte oppfatning av begrepet håp.
Denne vesensforskjellen i oppfatning av håp preger filmen fra begynnelse til slutt. Ikke minst belyser filmen hvordan fengselsmurene kan gjøre en person så avhengig av murene, at de varer ved – selv når en slipper ut i frihet. Eksempel som brukes i filmen fortelles gjennom Red og Andys felles venn Brooks, som ikke følte noe annet enn frykt og fortvilelse etter 40 år i fengsel.
Darabonts symbolske bruk av Mozart for å skildre Andys oppfatning av håp, er analogi par excellence. Andy bestemmer seg for å spille Mozarts Figaros bryllup på høyttaleranlegget til Shawshank (hvilket Red beskriver som et øyeblikk av frihet). For dette får Andy to uker i isolasjon. Når han kommer tilbake forteller han at straffen var lett – han hadde Mozart som selskap.
La meg kort gjengi den scenen som best illustrerer filmen:
Andy: That's the beauty of music, they can't get that from you.
De innsatte ser rart på han…
Andy: Haven't you ever felt that way about music?
Red: I played the harmonica as a younger man. Lost interest in it though. Didn't make much sense in here.
Andy: Here's where it makes the most sense. You need it so you don't forget.
Red: Forget?
Andy: Yeah, forget that there are places in the world that aren't made cut of stone. That there's something inside that they can't get to, that they can't touch. It's yours.
Red: What are you talking about?
Andy: Hope.
Red: Hope? Let me tell you something, my friend, hope is a dangerous thing. Hope can drive a man insane. It's got no use on the inside. You better get used to that idea.
Andy: Like Brooks did....?
Red forlater de andre i forbannelse…
Det er denne forståelsen av håp Andy fundamentalt sett refererer til når han forteller Red - etter at Red har innrømmet at han vil ha store problemer med å klare seg utfor murene, slik tilfelle var med Brooks, og således prøver å begrense forhåpningene til Andy -- at hans (Reds) eneste virkelige valg er: "You get busy living; you get busy dying."
Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eksellente og historien fantastisk inspirerende. Derfor er Shawshank Redemption en av de få filmer jeg velger å fremheve som et absolutt "must”. ”
Det er ikke vanskelig å trekke analogier fra Shawshank Redemption og dens underliggende tematikk til virkelighetens verden. Det er nær sagt ingen tilfeller hvor ikke filmens hovedtema -håp, ikke har direkte relevans for oss mennesker, uansett hvilket nivå og hvilken situasjon vi skulle befinne oss i.
Filmen dreier seg om menneskets eldste drøm, nemlig at uansett hvor høyt fjellet er, så kan det bestiges. Uansett hvor stort havet er, så kan man seile over det. Og uansett hvor stor utfordringen er, hvor håpløs situasjonen måtte fortone seg, så kan problemene overkommes. Et slikt budskap er tidløst. Dette til tross, Kapitalismus sitt råd til alle for 2007 er ganske enkelt:
- Get busy living or get busy dying!
PS! Her er noen av Kapitalismus sine ønsker for 2007 (i ikke prioritert rekkefølge):
- Liverpool gull i Premier League
- Italiensk fotball alt vondt!
- En lokalvalgkamp som handler om noe annet enn bensinpriser
- WTO forhandlingene på rett spor igjen
- Ratifisering av EU-grunnloven
- Sarkozy som president i Frankrike
- Et virkelig amerikansk initiativ for å få en tostatsløsning i Palestina etter grensene fra 1967
- At innvandrere snarere ses på som en ressurs og berikelse av Norge enn det motsatte
- At uttrykket ”Sosial dumping” kastes på den semantiske skraphaugen
- At det før eller senere slutter å regne i Bergen (i hvert fall opphold av og til…)
- Et positivt vedtak om å skille kirke og stat
- At regjeringen bytter ut kunnskapsløsminister Djupedal (mannen er jo en katastrofe)
- At NRK gjør det samme med Viggo Johansen
- At Norges mest interessante blogger, Alpeluen, begynner å oppdatere bloggen igjen
- Og at innehaveren av Bergens skarpeste penn, Blåblogg, gjør det samme
- At TV3 på nytt starter å sende Walker, Texas Ranger
- At Arne Treholt endelig skal få en rettferdig rettssak
Sist, men ikke minst at det liberale etos om mer individuell frihet og mer ansvar får større gjennomslag!
Sunday, December 31, 2006
ADJØ LIBERALISME?
- Kapitalismus oppsumerer seg selv i 2006
I disse dager domineres tradisjonen tro offentligheten av de årlige oppsummeringer, ettersom måneden er desember, og året snart omme. Kapialismus er intet unntak. Når det herrens år 2006 skal oppsummeres er det utvilsomt mye å velge mellom. Det var i 2006 denne blogg fikk sin fødsel gjennom publiseringen av ”profeten Muhammed”, og i så måte et aldri så lite slag for ytringsfriheten. 2006 var videre året Kapitalismus fikk jobbe på Stortinget og ble forelsket i Oslo by.
Når overskriften likevel lyder Adjø Liberalisme? så er det fordi undertegnede i lengre tid, og stadig mer det siste året har vært i en politisk reise hvis utfall enda er uvisst. Jo da, jeg kaller meg enda liberal, de som har fulgt bloggen det siste året, og de mange innleggene av politisk karakter, vil lett kunne se en rød, for å ikke si en ”blå” tråd. Like fullt må jeg stille meg selv (og for så vidt alle andre) spørsmålet om min politiske orientering fremdeles kan beskrives som liberalistisk.
Oppdagelsen av Ayn Rand, Robert Nozick – for ikke å glemme Fridrich Hayek og Milton Friedman har utvilsomt preget, ja på mange måter formet undertegnedes politiske overbevisninger, om enn ikke hjernevasket. Likevel, inspirert som jeg er av de nevnte personer dreiet min tidligere politiske dagsorden seg om kampen mot velferdsstaten til fordel for den absolutte nattvekterstaten. Men Kapitalismus sitt politiske prosjekt har med tiden forandret seg. Ikke bare finner Kapitalismus Nozicks tidlige beskrivelse av staten, og Ayn Rands fremstilling av paradis som politisk urealistisk, jeg er ikke (om jeg noen gang egentlige har vært) tilhenger av en slik politisk organisering av samfunnet.
Hva er så Kapitalismus sitt store politiske prosjekt ved utgangen av 2006? Og er dette prosjekt overhodet kompatibelt med liberalismen?
Til det er det vel å svare tja.
Den liberale ryggmarksrefleksen sitter enda. Kapitalismus er fremdeles av den oppfatning at de fleste problemer løses ved mer konkurranse (akkurat som Trond Giske), mer privatisering, mer frihet, mer ansvar og mindre skatt. Dog har det med tiden blitt en hel del unntak, så mange at liberalismebegrepet muligens ikke lenger er en adekvat beskrivelse for mitt politiske prosjektet.
Kapitalismus anno 2006 mener det offentlige har et ansvar for ikke bare å dekke militær, politi og offentlig administrasjon, men et ansvar utover nattvekterstaten, deriblant skole, utdanning, helse – ja til og med kultur! Med andre ord har jeg konsolidert meg med velferdsstaten. Riktignok vesentlig slankere enn dagens utgave. Med ordene til Ronald Reagan: The purpose of the welfare state should be as far as possible to eliminate the need of its own existence.
Hva så med utjevningspolitikk? Tja skeptisk.
Fattigdomsbekjempelse er jeg absolutt med på, deriblant målrettede tiltak finansiert av det offentlige. Godt mulig noen vil kalle det utjevningspolitikk, helt greit for meg.
På det globale området er det åpenbart at man må iverksette målrettede tiltak med hensyn til å utrydde ekstrem fattigdom. Selvsagt må det ligge en frihandelspolitikk i bunn, men det er mer enn urimelig å påstå at ekstremt fattige i verden bærer største delen av dette ansvaret selv.
Det er dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at bistandspolitikken de siste 50 årene stort sett har vært en fiasko. Dette til tross, dårlige bistandsprosjekt bør ikke være et argument for ikke å bruke penger på nyttige bistandsprosjekt, slik som f. eks vaksineprogrammet, ergo ”trade and aid”.
Det kanskje viktigste ved min pågående politiske reise er ikke sakene som sådan, men at innfallsvinkelen har forandret seg. Borte er det ensidige fokus på negative rettigheter. Snarere er det en hel rekke faktorer som skal vurderes – mål/midler, konsekvenser etc.
Med andre ord litt mer John Rawls.
Nettopp anerkjennelsen av at politikken har en rolle – og at det er og forblir politikkens oppgave å overveie når politiske inngrep påkreves, er en anerkjennelse som for alvor har slått rot hos Kapitalismus dette året. Einar Førde hadde kanskje rett, mulig vi alle er sosialdemokrater, i hvert fall mulig Kapitalismus nærmer seg sosialdemokratiet. For hvor mye kan man utvanne prinsippet om negative rettigheter uten at man blir sosialdemokrat? Ikke vet jeg.
Kan hende finnes det noe midt i mellom liberalismen og sosialdemokratiet, kan også hende at Unge Høyre og liberalkonservatismen representerer denne mellomtingen (selv om jeg alltid har hevdet det er for mye sosialdemokrati i Høyre…) Å akseptere eller sågar foreslå politiske inngrep innenfor rammen av velferdsstaten, uten å henfalle til sosialdemokratiet er definitivt en utfordring. Men kanskje det er en viktig erkjennelse – at like fullt som det finnes grenser for politikk, har også politikken sin funksjon og sitt område.
Godt mulig 2006 vil gå inn i historien som det året Kapitalismus forlot liberalismen – det er vel langt på vei et definisjonsspørsmål (som alt annet her i livet…), ikke det at undertegnede har noe prekært behov for å kalle seg noe annet enn liberal enn så lenge. Dette til tross for at hans politiske syn er noe mer nyansert enn hva tilfellet var ved inngangen til dette året.
Kapitalismus ønsker alle et riktig godt nyttår og lover å komme tilbake med flere blogginnlegg (liberal eller ikke) i 2007!
I disse dager domineres tradisjonen tro offentligheten av de årlige oppsummeringer, ettersom måneden er desember, og året snart omme. Kapialismus er intet unntak. Når det herrens år 2006 skal oppsummeres er det utvilsomt mye å velge mellom. Det var i 2006 denne blogg fikk sin fødsel gjennom publiseringen av ”profeten Muhammed”, og i så måte et aldri så lite slag for ytringsfriheten. 2006 var videre året Kapitalismus fikk jobbe på Stortinget og ble forelsket i Oslo by.
Når overskriften likevel lyder Adjø Liberalisme? så er det fordi undertegnede i lengre tid, og stadig mer det siste året har vært i en politisk reise hvis utfall enda er uvisst. Jo da, jeg kaller meg enda liberal, de som har fulgt bloggen det siste året, og de mange innleggene av politisk karakter, vil lett kunne se en rød, for å ikke si en ”blå” tråd. Like fullt må jeg stille meg selv (og for så vidt alle andre) spørsmålet om min politiske orientering fremdeles kan beskrives som liberalistisk.
Oppdagelsen av Ayn Rand, Robert Nozick – for ikke å glemme Fridrich Hayek og Milton Friedman har utvilsomt preget, ja på mange måter formet undertegnedes politiske overbevisninger, om enn ikke hjernevasket. Likevel, inspirert som jeg er av de nevnte personer dreiet min tidligere politiske dagsorden seg om kampen mot velferdsstaten til fordel for den absolutte nattvekterstaten. Men Kapitalismus sitt politiske prosjekt har med tiden forandret seg. Ikke bare finner Kapitalismus Nozicks tidlige beskrivelse av staten, og Ayn Rands fremstilling av paradis som politisk urealistisk, jeg er ikke (om jeg noen gang egentlige har vært) tilhenger av en slik politisk organisering av samfunnet.
Hva er så Kapitalismus sitt store politiske prosjekt ved utgangen av 2006? Og er dette prosjekt overhodet kompatibelt med liberalismen?
Til det er det vel å svare tja.
Den liberale ryggmarksrefleksen sitter enda. Kapitalismus er fremdeles av den oppfatning at de fleste problemer løses ved mer konkurranse (akkurat som Trond Giske), mer privatisering, mer frihet, mer ansvar og mindre skatt. Dog har det med tiden blitt en hel del unntak, så mange at liberalismebegrepet muligens ikke lenger er en adekvat beskrivelse for mitt politiske prosjektet.
Kapitalismus anno 2006 mener det offentlige har et ansvar for ikke bare å dekke militær, politi og offentlig administrasjon, men et ansvar utover nattvekterstaten, deriblant skole, utdanning, helse – ja til og med kultur! Med andre ord har jeg konsolidert meg med velferdsstaten. Riktignok vesentlig slankere enn dagens utgave. Med ordene til Ronald Reagan: The purpose of the welfare state should be as far as possible to eliminate the need of its own existence.
Hva så med utjevningspolitikk? Tja skeptisk.
Fattigdomsbekjempelse er jeg absolutt med på, deriblant målrettede tiltak finansiert av det offentlige. Godt mulig noen vil kalle det utjevningspolitikk, helt greit for meg.
På det globale området er det åpenbart at man må iverksette målrettede tiltak med hensyn til å utrydde ekstrem fattigdom. Selvsagt må det ligge en frihandelspolitikk i bunn, men det er mer enn urimelig å påstå at ekstremt fattige i verden bærer største delen av dette ansvaret selv.
Det er dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at bistandspolitikken de siste 50 årene stort sett har vært en fiasko. Dette til tross, dårlige bistandsprosjekt bør ikke være et argument for ikke å bruke penger på nyttige bistandsprosjekt, slik som f. eks vaksineprogrammet, ergo ”trade and aid”.
Det kanskje viktigste ved min pågående politiske reise er ikke sakene som sådan, men at innfallsvinkelen har forandret seg. Borte er det ensidige fokus på negative rettigheter. Snarere er det en hel rekke faktorer som skal vurderes – mål/midler, konsekvenser etc.
Med andre ord litt mer John Rawls.
Nettopp anerkjennelsen av at politikken har en rolle – og at det er og forblir politikkens oppgave å overveie når politiske inngrep påkreves, er en anerkjennelse som for alvor har slått rot hos Kapitalismus dette året. Einar Førde hadde kanskje rett, mulig vi alle er sosialdemokrater, i hvert fall mulig Kapitalismus nærmer seg sosialdemokratiet. For hvor mye kan man utvanne prinsippet om negative rettigheter uten at man blir sosialdemokrat? Ikke vet jeg.
Kan hende finnes det noe midt i mellom liberalismen og sosialdemokratiet, kan også hende at Unge Høyre og liberalkonservatismen representerer denne mellomtingen (selv om jeg alltid har hevdet det er for mye sosialdemokrati i Høyre…) Å akseptere eller sågar foreslå politiske inngrep innenfor rammen av velferdsstaten, uten å henfalle til sosialdemokratiet er definitivt en utfordring. Men kanskje det er en viktig erkjennelse – at like fullt som det finnes grenser for politikk, har også politikken sin funksjon og sitt område.
Godt mulig 2006 vil gå inn i historien som det året Kapitalismus forlot liberalismen – det er vel langt på vei et definisjonsspørsmål (som alt annet her i livet…), ikke det at undertegnede har noe prekært behov for å kalle seg noe annet enn liberal enn så lenge. Dette til tross for at hans politiske syn er noe mer nyansert enn hva tilfellet var ved inngangen til dette året.
Kapitalismus ønsker alle et riktig godt nyttår og lover å komme tilbake med flere blogginnlegg (liberal eller ikke) i 2007!
Saturday, December 23, 2006
Kolbergs julevangelium – FRP koden
Min gode venn Gaute, har blogget et innlegg om Partisekretær Martin Kolbergs evinnelig mas om ”FRP koden”. Partisekretær Kolberg kunne tidligere i år berolige ”kameratene” om at han har knekket FRP Koden, hvilket i følge ”Einstein” er at FRP er populistiske! Jeg holdt nær på å si; Velkommen etter Kolberg!
Torsdag var Kolberg på nytt ute med sitt årlige budskap om FRP- populismen. Generalsekretær i Frp, Geir Mo, inntok en noe syrlig holdning da han karakteriserte utspillet som: ”Kolbergs juleevangelium” i Dagsnytt atten. Kolbergs julebudskap dette året er at FRP er liberalistisk, populistisk og farlig, altså intet nytt under solen.
Les for øvrig innlegget til Gaute her.
Monday, December 18, 2006
Pøbelungdom amok i København. SU forsvarer "aksjonen"
Det såkalte ungdomshuset i København, danskenes svar på Blitzhuset i Oslo, var i helgen utgangspunktet for krigslignende tilstander. De korte fakta om sakens natur er at Ungdomshuset ble i 1982, av Københavns Kommune (bygningen på Jagtvej 69) forært til de unge. I 2000 ble bygningen solgt til Human A/S, året etter videresolgt til den kristne frimenigheten Faderhuset. Siden da har Faderhuset kjempet for å få huset ryddet.
Det første spørsmålet som dukker opp når en ser pøbelungdom, maskerte og væpna til tennene gå løs på politiet, er hva disse såkalte radikale menneskene ønsker å oppnå? Innbiller de seg at de vil kunne forsvare ”huset” med makt? Er det en aksjon for å vise sin eksistens – og gjerne tiltrekke seg flere medlemmer? Uansett hva deres egentlige mål skulle være, så har de voldelige aksjonene neppe bidratt til annet enn å svekke egen sak. Alt de måtte ha hatt av sympati er forsvunnet.
Det første spørsmålet som dukker opp når en ser pøbelungdom, maskerte og væpna til tennene gå løs på politiet, er hva disse såkalte radikale menneskene ønsker å oppnå? Innbiller de seg at de vil kunne forsvare ”huset” med makt? Er det en aksjon for å vise sin eksistens – og gjerne tiltrekke seg flere medlemmer? Uansett hva deres egentlige mål skulle være, så har de voldelige aksjonene neppe bidratt til annet enn å svekke egen sak. Alt de måtte ha hatt av sympati er forsvunnet.
Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å knytte disse pøbelungdommene opp mot venstreradikalistene i Norge, da jeg (tro det eller ei) i stor grad har meget store tanker om dem, hva gjelder engasjement og intelligens.
Derfor er det ekstra forstemmende å lese at leder i Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø forsvarer pøbelungdommen ”som mobiliserer” for å bevare ”tilholdestedet sitt”. (Det var knapt nok noe annet å vente fra de revolusjonære klovnene i Rød Ungdom, men det er nå så)
At SU skulle være noen forsvarer av privateiendomsrett, det kunne en kanskje ikke forvente. MEN at SU forsvarer voldelig oppførsel fra pøbelungdommen, det hadde jeg virkelig ikke ventet.
Bergstø uttaler på SU sin hjemmeside:
- Det er brutalt å se at bevæpnet politi settes inn mot ungdom som ønsker å forsvare retten til å beholde tilholdsstedet sitt.
Det er altså politiet som har ansvar for hendelsene?? Bergstø om det.
Politiet får i danske aviser gjennomgående god kritikk for sin tilbakeholdenhet, men det finnes grenser for hvor mye vold politiet kan godta. For å understreke; Dette var maskerte mennesker, bevæpnet og tilsynelatende ikke interessert i fredelig demonstrasjoner. Det foreligger omfattende bevis, gjennom flere internettsider at de voldelig aksjonene var svært detaljert planlagt. At politiet maktet å være så moderate i sin bekjempelse av mobben tjener til deres ære. (i motsetning til hva det svenske politiet greide i Göteborg). Hva gjelder selve saken, så er det godt mulig København kommune burde tilrettelegge bedre og få flere ungdomshus, men det er ikke essensen i denne saken, om kan hende en betydeling nyanse. Essensen i denne saken er den samme som i mange så andre saker – målet helliger ikke midlene!
Det vil være usigelig trist (og farlig) dersom pøbelungdommen gjennom sin voldsorgie skulle vise seg å få noe som helst gjennomslag for sine krav. Hvilket signal vil man da sende til de ungdommer som arbeider hardt, men ikke benytter seg av voldelige metoder? Dersom man belønner voldelig oppførsel vil man naturligvis få mer voldelig oppførsel. At SU og deres leder Bergstø ikke skjønner dette, men tvert imot forsvarer voldelig oppførsel er sørgelig - og ikke minst overraskende. En skulle tro at de vil se sin sak og sine verdier best tjent ved å ta avstand fra pøbelstrekene i København.
Det vil være usigelig trist (og farlig) dersom pøbelungdommen gjennom sin voldsorgie skulle vise seg å få noe som helst gjennomslag for sine krav. Hvilket signal vil man da sende til de ungdommer som arbeider hardt, men ikke benytter seg av voldelige metoder? Dersom man belønner voldelig oppførsel vil man naturligvis få mer voldelig oppførsel. At SU og deres leder Bergstø ikke skjønner dette, men tvert imot forsvarer voldelig oppførsel er sørgelig - og ikke minst overraskende. En skulle tro at de vil se sin sak og sine verdier best tjent ved å ta avstand fra pøbelstrekene i København.
En kunne saktens være fristet til å spørre hvor Pinochet er, når du trenger ham...
Thursday, December 14, 2006
Gale Willy rider igjen. Frp krever at all religiøs forkynnelse må foregå på norsk
I Aftenposten i dag kan vi lese at FRP fremmer krav om at all religiøs forkynnelse, i alle trossamfunn, må foregå på norsk. Forslaget er så fornuftsstridig at det er vanskelig å ta det seriøst. Innvandringspolitisktalsmann Per Willy Amundsen kommer med følgende begrunnelse for det spinnville forslaget:
- Vi må få opp i dagen den kommunikasjon som foregår mellom religiøse ledere og menighetene.
Ja men da så, og jeg som trodde forslaget bare var på pur faen. Litt sånn for å minne idiotsegmentet i dette landet om at FRP fremdeles mistror innvandrere, i tilfelle noen skulle lure.
Forslaget vil selvsagt ramme alle minoriteter som ønsker å praktisere sitt livssyn, hva gjelder språk så vel som tradisjon, særlig katolikker vil bli hardt rammet. Alle som leser Kapitalismus vil se at min generelle holdning til religion er omtrent som Jon Elsters holdning til fransk teori, altså i hovedsak TULL.
Ikke at det gjør forslaget til Amundsen noe bedre. For det første, hvordan skal man overvåke at man snakker norsk hele tiden - inspirasjon fra gamle Sovjet? Hvilke unntak, hvis noen, skal være tillatt – skal det f. eks være lov å synge Kyrie elieson? Vil alle klassiske engelske og tyske julesanger og salmer bli forbudt, eller er det spesifikt arabisk man er ute etter å ramme.
Dette vil på ingen måte bedre integreringen, stimulere til språklæring - det vil ikke medføre noen positive effekter overhodet. Det lover ikke godt for mulighetene for fremtidig borgerlig samarbeid når representant Per Willy Amundsen til tilstadighet prøver å overgå seg selv i stupiditet. Dessverre ser bygdetullingene ut til å fremdeles få herje i Frp.
(Skulle vel ikke behøve å nevne Per Sandberg...)
- Vi må få opp i dagen den kommunikasjon som foregår mellom religiøse ledere og menighetene.
Ja men da så, og jeg som trodde forslaget bare var på pur faen. Litt sånn for å minne idiotsegmentet i dette landet om at FRP fremdeles mistror innvandrere, i tilfelle noen skulle lure.
Forslaget vil selvsagt ramme alle minoriteter som ønsker å praktisere sitt livssyn, hva gjelder språk så vel som tradisjon, særlig katolikker vil bli hardt rammet. Alle som leser Kapitalismus vil se at min generelle holdning til religion er omtrent som Jon Elsters holdning til fransk teori, altså i hovedsak TULL.
Ikke at det gjør forslaget til Amundsen noe bedre. For det første, hvordan skal man overvåke at man snakker norsk hele tiden - inspirasjon fra gamle Sovjet? Hvilke unntak, hvis noen, skal være tillatt – skal det f. eks være lov å synge Kyrie elieson? Vil alle klassiske engelske og tyske julesanger og salmer bli forbudt, eller er det spesifikt arabisk man er ute etter å ramme.
Dette vil på ingen måte bedre integreringen, stimulere til språklæring - det vil ikke medføre noen positive effekter overhodet. Det lover ikke godt for mulighetene for fremtidig borgerlig samarbeid når representant Per Willy Amundsen til tilstadighet prøver å overgå seg selv i stupiditet. Dessverre ser bygdetullingene ut til å fremdeles få herje i Frp.
(Skulle vel ikke behøve å nevne Per Sandberg...)
Monday, December 11, 2006
Augosto Pinochet er død. Reddet han Chile?
La det være ingen tvil. Augosto Pinochet kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn en brutal diktator. Blant Generalens metoder var drap og tortur av politiske motstandere. Omkring 3000 mennesker ble drept og 30 000 ”forsvant”, langt flere ble tvunget i eksil. For Kapitalismus har aldri og vil aldri målet hellige midlene, ei heller når det dreier seg om å redde et land fra kommunisme. Likevel kan historien om Chile og Pinochet leses på flere måter.
Selv om Pinochetregime aldri var noe systemfordel i seg selv, så er det gode grunner til å hevde at Pinochet reddet Chile. Dette fordi politikk aldri oppstår i et vakuum. Med bakgrunn i alt det vi vet om marxismen og dens evne til å ødelegge et lands velstand, så trenger en ikke være involvert i ”The far rightwing Conspiracy” for å vurdere fremtidsutsiktene til Chile med Allende og hans marxistiske program som særdeles armodslige. Dersom Allendes marxisme og hans forsøk på å omdanne de chilenske institusjonene etter marxistiske prinsipper hadde lykkes, så ville landet med all sannsynlighet blitt ødelagt, lik skjebnen til mange andre land i jakten på den marxistiske utopi.
Dersom vi forlater den kontrafaktiske historien og ser på den faktiske utviklingen i landet under Pinochet vil vi se at landet i dag har den overlegent mest solide økonomien i Sør-Amerika og (som følger) betydelige mindre sosiale problemer enn sine naboland. Chile opplevde også en fredelig overgang fra diktatur til demokrati, da Pinochet åpne for frie valg, som han selv tapte i 1989 (dog med 43% støtte). Mange har referert til Pinochets økonomiske reformer som et økonomisk mirakel, da Chile inspirert av Chicago økonomene, dvs det var det katolske universitet i Santiago som samarbeidet med Chicagouniversitetet, la om den økonomiske politikken, hvilket medførte en formidabel økonomisk vekst, som langt overgikk sine naboland.
Faktisk har alle regjeringene etter 1989, hvilket har vært sentrum-venstre dominert, fortsatt den markedsøkonomiske linjen, noe også den nyvalgte presidenten Michelle Bachelet kommer til å gjøre. Den kanskje viktigste virkningen av de økonomiske liberaliseringene var at Pinochetregime gravde sin egen grav, da det er umulig å bevare et diktatur med en liberal økonomisk politikk, en tese som Milton Friedman har fremsatt (tiden vil vise hva som skjer i Kina).
Dessverre vil aldri Pinochet bli stilt for retten og ansvarliggjort med hensyn til sine brudd på menneskerettighetene. Og ikke la noe i dette blogginnlegget tolkes dit hen at Kapitalismus støtter metodene til Pinochet. Like fullt så er det ikke uvesentlig at konsekvensene av Pinochets maktovertakelse med stor sannsynlighet reddet Chile fra en mye verre fremtid med Salvadore Allende som president, enn hva tilfelle var under Generalens 17 år lange styre og videre Chiles fremtidsutsikter.
OPPDATERINGER:
Jan Arild Snoen gir et meget godt innblikk i Chiles økonomiske utvikling på Minerva
Anbefales gjør Washington Post sin en utmerkede nekrolog
Wednesday, December 06, 2006
De kan jo måtte risikere å få seg en jobb…
Globaliseringsnestoren Johan Norberg linker tirsdag til den svenske LO-lederen, Wanja Lundby-Wedins kommentar til Financial Times, vedrørende den svenske regjeringens ønske om å få flere mennesker i jobb, og således iverksettelsen av tiltak som gjør det mer lønnsomt å arbeide.
The union leader said an ordinary worker gets a salary of Skr 17,000 a month. If this worker is unemployed, he or she will receive about Skr 11,000. ´They will be forced to take a job"
LO- lederen forklarer de forferdelige konsekvensene av redusert arbeidsledighetstrygd – den arbeidsledige må faktisk skaffe seg en jobb…
Its a cruel, cruel world!
Tuesday, December 05, 2006
Det utvidede kulturbegrep. Les stripping.
Borgarting lagmannsrett har til glede for folk flest (muligens) kommet frem til at stripping er for kunst å regne. Det betyr at kunstformen stripping slipper å betale moms. Stripper Julianna Skartland fortalte i retten at hun ikke ser noen forskjell mellom stripping og annen scenekunst. Faktisk tilbød den nydelige strippersken å strippe (!) for dommeren for å underbygge argumentet. På prinsipielt grunnlag er det grunn til å gi retten honnør for avgjørelsen. Det er selvsagt ikke vesensforskjell på stripping og annen form for scenekunst, f. eks varierende grad av ekshibisjonistisk performance, hvilket Kapitalismus har fått med seg under sin aktive tid i studentkulturen.
Ta f. eks å sjekk ut denne. (Dersom linken ikke fungerer direkte, så åpne et nytt vindu og lim inn adressen http://bstv.no/streaming/2006/uke36_06/bstv-04phonofestivalen.wmv å få med deg scenekunst på høyt nivå...) Kan hende burde regjeringen undersøke momsreglene på generelt grunnlag, men ut fra Aristoteles sitt rettferdighetsargument, bør like tilfeller behandles likt.
Har man først anerkjent scenekunst som fradragsberettiget er det ingen grunn til at dette ikke også skal gjelde stripping.
Monday, December 04, 2006
Ja til sorteringssamfunnet
Det er svært sjeldent jeg er veldig enig med Karita, i tilfelle abort så er jeg det. Skjønt jeg tror jeg er mer liberal enn Karita også når det gjelder kvinnens rett til å velge. Jeg mener at inntil barnet er født, så skal kvinnen ha rett til å ta abort om det så var i 9 måned. Begrunnelsen er enkel. Jeg vil ikke selv ha ”noe” som vokser i magen min, mot min egen vilje og unner således heller ikke andre dette.
Ikke uventet reagerer Handicapforbundet med forferdelse.
Jeg blir ekstra provosert av dem som setter seg til doms uten å reflektere over de enorme forpliktelser man ønsker å pålegge kvinner som vet de skal føde barn med downs. Dette dreier seg ikke om økonomi, men om graden av selvoppofring. Å ikke ville påta seg den alvorlige forpliktelse – for resten av livet det å ta seg av et barn med Downs finner jeg ingen grunn til å fordømme. Moderne legevitenskap er på mange måter sorteringssamfunnet satt i system, ved å kurere uønskede egenskaper (det er ikke det samme som subjektet, men like fullt). Der finnes mange etiske dilemma tilknyttet sorteringssamfunnet og abort. Mitt poeng er at ingen andre enn den det gjelder har RETTEN til å velge/sortere, og derav ja til sorteringssamfunnet.
Vampus har også blogget fornuftig om dette.
Friday, December 01, 2006
Norge sett utenfra. Artikkel i Newsweek
Kapitalismus er en fast leser av det glitrende ukesmagasinet Newsweek. I siste utgave er det en artikkel om Norge.
- Trouble in Paradise.
Too much thrift is a bad thing, more Norwegians say.
Det er alltid facinerende å lese om seg selv i utenlandske magasin, særlig av den kaliber Newsweek står for. Dersom Newsweek sitt inntrykk er noe i nærheten av representativt for utlendinger generelt gjennom sitt fokus på Fremskrittspartiet, svenskehandel og dyr alkohol, ja da er det kanskje på tide å rope et varsko.
På den annen side, hvilket inntrykk skulle man forvente at journalist William Underhill skulle få i et land hvor boka til Eli Hagen setter dagsorden...
- Trouble in Paradise.
Too much thrift is a bad thing, more Norwegians say.
Det er alltid facinerende å lese om seg selv i utenlandske magasin, særlig av den kaliber Newsweek står for. Dersom Newsweek sitt inntrykk er noe i nærheten av representativt for utlendinger generelt gjennom sitt fokus på Fremskrittspartiet, svenskehandel og dyr alkohol, ja da er det kanskje på tide å rope et varsko.
På den annen side, hvilket inntrykk skulle man forvente at journalist William Underhill skulle få i et land hvor boka til Eli Hagen setter dagsorden...
Subscribe to:
Posts (Atom)