FIFAs skandaleopplegg

Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne. Se her, her og her.

Det er en skandale at FIFA ikke har videodømming. Hvorvidt det fikk en avgjørende betydning for utfallet av dagens kamp mellom Tyskland og England vites ikke, men det er ikke utenkelig. Hevet over enhver tvil er at den ukorrekte annuleringen av utligningen til Lampard påvirket kampen.

For all del England var ikke gode, Tyskland var bedre. Men kampen sto og vippet, og med 2-2 til pause, og fornyet løveenergi, så kunne dette ialler høyeste grad endte annerledes. Poenget er ikke å forsvare Englands innsats, eller diskreditere Tyskland. Poenget er at de inkompetente fjolsene i FIFA burde ha gjort noe med dette for lenge siden. Det faktum at den gamle nissen Sepp Blatter fremdeles sitter på toppen i FIFA og ikke skjønner noen ting, er en skandale. Det eneste man riskerer med videodømmning er mer korrekte avgjørelser og rettferdig dømming. Begge deler er sannsynlig i strid med den ufyselige Sepp Blatters verdisyn. Fotball-VM for min del er ikke helt ødelagt, men blir ikke det samme igjen etter dette.

Selvfølgelig skuffet over at England virkelig presterte dårlig, men mest av alt forbannet over FIFA og Sepp Blatters totale inkompetanse. Forbanna idioter!

På tide å vise vinnervilje

Som sikkert de fleste vil kunne lese så har mine spådommer etter den innlendende runden i liten grad slått til. De sør-amerikanske (samt USA og Mexico) lagene er rett og slett sterkere enn hva jeg spådde. At Frankrike og Italia skulle være så til de grader talentløse overgikk ihvertfall mine prediksjoner, og sikkert mange andres også. Spania kjørte over Sveits, men tapte likevel. Det har de råd til. De to siste kampene til Spania viser at laget er i form. Jeg tror fremdeles Spania vinner VM.

Laget i mitt hjerte, England, har nok engang skuffet i innledningen, dog var kampen mot Slovenia en opptur. I dag møter de Tyskland, og forholdene er nok engang lagt til rette for en kamp av episke dimensjoner.

Jeg både tror og håper England vinner. Laget til Capello burde i utgangspunktet være i stand til det. Lagene er på papiret (jeg vet det er en klisjee, men kom ikke på noe bedre måte å si det på) jevne, og kampen er en 50-50. Det har vært frustrende å se England de to siste verdensmesterskapene. I 2006 kom de aldri igang, og i dette har det i likhet med det forrige, manglet energi og vilje. Denne så ut til å komme noget forsiktig mot Slovenia. Mot Tyskland er det ingen grunn til å spare på kruttet.

Stuart Pearce misset på straffespark i 1990-semien mot Tyskland. 6 år senere tok han på nytt straffespark mot Spania. Akkurat det øyeblikket, lettelsen og følelsene etter å ha kvittet seg med bagasjen fra VM 1990, er kanskje det mest minnesrike tv-øyeblikket i mitt liv. Se selv!
Og la oss håpe at ettermiddagens kamp også fører med seg en begivenhet for historien. Det i seg selv er knapt noen dristig spådom.

COME ON ENGLAND!

Unge Høyre landsmøte vedtok strengere linje i asyl-politikken

I helgen ble det 50.ordinære Unge Høyre-landsmøte avholdt i Trondheim. Og mens jeg de tre foregående årene har inntatt rollen som delegat, var jeg denne gangen teknisk ansvarlig for live-streaming og videoproduksjon (i tillegg til ansvaret for å oppdatere facebook, youtube og twitter-kontoen) fra landsmøteforhandlingene. Det var det første direktesendte landsmøte i Unge Høyres historie, hvor over 2000 fulgte sendingen på nett.

Å jobbe med teknikk er krevende i den forstand at man må være først opp om morgenen og senest i seng (ihvertfall er vi blant dem som jobber lengst før går over i sosialt hygge), men det er mer enn noe annet veldig gøy. Rollen som teknisk administrator gav meg muligheten til å følge UHL-landsmøte med en viss distanse hva gjelder de politiske debattene. Selv om vedtakene endte opp med å ta UHL et steg mot sentrum, og vekk fra den mer markedsvennlige og liberale posisjonen som jeg foretrekker, må jeg si at jeg først og fremst ble mektig imponert over nivået på debattene. Særlig debatten om aktiv dødshjelp, hvor mange unge jenter inntok manesjen, fremviste særs reflekterte innlegg. Landsmøte vedtok med overveldende flertall, ikke å åpne for aktiv dødshjelp, jeg håpet på det motsatte, men likefullt var debatten en fryd å følge.

Et annet tema som var sentral på UHL-landsmøte, var integreringsprogrammet. Heldigvis avviste landsmøte å innføre forbud mot bestemte klesplag i det offentlig rom (les: hijab, burka), slik som Ola Borten Moe har en sak på i dagens VG. Det er ingen tvil om at det er sterke kulturelle uttrykk forbundet med disse plagene, men det er en konservativ (og enda sterkere liberal) dyd, at man ikke kan forby det man ikke liker, og skal man forby noe, så har de som foreskriver forbud, bevisbyrden på sin side.

Derimot ble det vedtatt å føre en mer restrektiv asylpolitikk, fordi man mener argumentene for en mer restrektiv politikk er nødvendig, om enn ikke veldig hjertelig. Forslaget om å reforhandle EMK, dvs trekke seg fra tilleggsprotokollen som hindrer Norge i å sende ut personer som risikerer dødsstraff, f. eks Mullah Krekar, falt. Samtidig ble den liberale politikken på arbeidsinnvandring stadfestet.

I likhet med tidligere landsmøter hadde jeg personlig foretrukket en mer liberal linje, men om ikke annet så viste landsmøte at det er mange politiske talenter, og særlig unge jenter, som står parat til å jobbe hardt for et blåere Norge.

Tilslutt noen ord om lederkampen.

Henrik Asheim ble gjenvalgt med et klart flertall. Det er jeg veldig glad for. Henrik har representert UHL på en fantastisk måte, og har kombinerer fine kvaliteter som leder, organisasjonsbygger, og ikke minst som person. Han er rett og slett en person det er hyggelig å tilbrine tid sammen med. Mange av de samme egenskapene kan sies om den tapende kandidaten Stefan Heggelund. Stefan har personifisert Unge Høyre i kraft av sine retoriske evner, gode humør og engasjement for organisasjonen. At han setter Unge Høyre foran seg selv, beviste han på en ypperlig måte gjennom sin takketale.

Lederdebatten viste at Unge Høyres Landsforund evner å takle en lederkamp på en voksen og ryddig måte. Og ikke minst viser det at organisasjonen "practice what we preach", nemlig at konkurranse i all hovedsak er en sunn ting!

VM Tips. Total europeisk dominans.

La meg starte med en liten innrømmelse. Av mesterskapene som er avholdt siden EM i Tyskland i 1988, så er antageligvis dette mesterskapet det jeg stiller dårligst forberedt på – analysemessig. Med det mener jeg begrensede kunnskaper om de mer perifere lagene, som Nord-Korea, Uruguay, New Zealand og Slovenia for å nevne noen. Lag som jeg ved tidligere anledninger definitivt ville ha studert spiller for spiller, statistikk etc. Dette er ikke nødvendigvis en negativ ting, gitt mitt mantra om at har du peiling på fotball, så vinner du ikke i tipping.

Småsutringen og innrømmelsen til tross - også i år skal den interesserte leser bli belemret med nok et sammenhengende tips om hvordan VM ender opp. I likhet med tidligere VM er sluttspillet basert på oppsett og ikke trekning, uten at jeg tror det har avgjørende betydning for utfallet. En av hovedutfordringene når man skal vurdere lagene, kampene og resultatet er x-faktoren, eller med andre ord graden av tilfeldigheter.

Fotball er den sporten hvor tilfeldigheter spiller en relativt mye større rolle enn i andre sportsgrener. Det påpekes ved jevne mellomrom, men generelt tror jeg det fotballglade publikum ikke helt har tatt innover seg hvor STOR rolle tilfeldighetene i fotball spiller. Det sagt, så er det neppe tilfeldig at det kun er syv nasjoner som har vunnet VM, og at det er de store nasjonene som dominerer. Men i den enkelte kamp, så preger hendelser som første målet, flaks, dommeravgjørelser et cetera veldig ofte fotballkamper. Noe av dette kunne man gjort noe med, f. eks innført videodømming, men det har altså ikke de talentløse fjolsene i FIFA maktet å gjøre. Noe annet var vel heller ikke å forvente gitt at det er sjefstullingen, Sepp Blatter, som bestemmer.

OK – til vurderingen. Jeg tror Europa kommer til å dominere stort. Tror ikke et eneste afrikansk lag kommer til kvartsfinalen. Jeg tror Argentina blir best ikke-europeiske lag med en bronsefinale. I 2006 tippet jeg Brasil som vinner, ettersom jeg mente de hadde et kanonlag. Årets utgave er ikke like bra, det gjør at forventningene ikke er like store, det er selvfølgelig en fordel. Men jeg tror de ryker mot Nederland i en kvartfinale. Veldig mye avhenger av hvor bra Kaka er.

Som vanlig er England laget som står hjertet nærmest, og som vanlig tror jeg at denne gangen vil det gå bedre. Jeg tror årets England utgave er bedre enn på lenge. Det trodde jeg for så vidt også om 2006-utgaven, noe det også var. Jeg tror på mange måter disse årgangene er like gode, med en viktig forskjell. Wayne Rooney. Rooney var skadet foran mesterskapet i 2006, denne gangen har han fått trent bra etter en fantastisk sesong. I tillegg er Aaron Lennon og Wright-Phillips viktige offensive våpen. Spørsmålet er hvordan den sentrale midtbanen, som til tross for solide enkeltspillere i Gerrard, Lampard – aldri har funnet rytmen sammen. Det kan forhåpentligvis Fabio Capello bidra til at skjer ved denne anledning.

Jeg tror Spania vinner. Av flere årsaker. Stammen av laget er det samme som vant EM i 2008. De har en svært god balanse i laget, ekstremt komplementære og samspilte, mange av de samme spillerne spiller sammen til daglig, og ferdighetsnivået til spillerne er ekstremt høyt. Spania har bortsett fra sluttspillsvarianten i 1950, aldri vært blant de fire beste i noe VM. Mitt tips er at 2010 blir Spanias år. Det observante leser (det hender jo at de finnes også) vil innvende at mine tips er svært konvensjonelle. Det er helt riktig. Dersom det ikke skulle vært tilfelle, måtte noen av lagene som ikke er blant de store nasjonene, antydet at de hadde spillere eller samspill som antydet ekstra kvalitet. Noe slike lag eller spillere har i hvert fall ikke jeg observert.

Det eneste jeg med stor grad av sikkerhet kan si er at det nok ikke blir HELT som jeg har tippet, men jeg tror at jeg kommer ganske i nærheten.

I motsetning til 2006 og 2008. Kommer jeg til å blogge hver dag på egne blogger om sluttspillet, men foreta jevne oppdateringer etter hvert som VM-skrider fremover!

VG har en god oversikt over sluttspillsoppsettet her.

Lagene som er uthevet er de jeg tror på.

Gruppe A
Frankrike
Sør-Afrika
Uruguay
Mexico

Gruppe B
Argentina
Nigeria
Sør-Korea
Hellas

Gruppe C
England
USA
Slovenia
Algerie

Gruppe D
Tyskland
Serbia
Ghana
Australia

Gruppe E
Nederland
Danmark
Kamerun
Japan

Gruppe F
Italia
Paraguay
Slovakia
New Zealand

Gruppe G
Brasil
Portugal
Elfenbenskysten
Nord-Korea

Gruppe H
Spania
Sveits
Chile
Honduras

Åttendelsfinaler
Frankrike – Nigeria
England – Serbia
Tyskland-USA
Argentina – Sør-Afrika
Nederland-Paraguay
Brasil-Sveits
Italia – Danmark
Spania - Portugal

Kvartsfinaler
Nederland – Brasil
Frankrike – England
Argentina – Tyskland
Spania – Italia

Semifinaler
Nederland-England
Spania - Argentina

Finale
England-Spania

Helt enig med Bjørn-Inge Larsen

En av mine favorittsitater tilhører den amerikanske sosiologen og økonomen Thomas Sowell og lyder: "The first lesson of economics is scarcity: There is never enough of anything to satisfy all those who want it.The first lesson of politics is to disregard the first lesson of economics"

På intet område passer beskrivelsen bedre enn i norsk helsesektor, hvor klagingen ser ut til å følge proporsjonalt med utgiftsøkningen.

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tar til ordet for tøffere prioriteringer, ganske enkelt fordi også i norsk helsevesen er det knapphet på ressurser, sammenlignet med ønskene. Det faktum at det er helsedirektøren og ikke norske politikere som reiser debatten er påtakelig og beskrivende for feigheten som dominerer norsk politikk.

At tidligere minister og nå direktør for legemiddelindustrien Karita Bekkemellem reagerer negativt er knapt overraksende, med tanke hennes nåværende arbeidsgiver. Men dersom hun har bedre forslag så må hun jo gjerne fremlegge disse. Eller kan det jo tenkes at hun mener det ikke er nødvendig å prioritere...

Vil dette medføre økte forskjeller? Ganske sikkert. Er det likevel nødvendig? Absolutt! Men aller viktigst er i første omgang at debatten reises og at de som er imot å prioritere avkreves svar.

OPPDATERT SØNDAG

Siv Jensens siteres i VG-søndag på at det er "etisk forkastelig" å sette prislapp på et menneskeliv. For FRP-lederen skal det åpenbart ikke stå på penger. Men legg merke til at hun ikke begrunner eller frembringer alternativer til Larsens utfordringer om nødvendigheten av å prioritere i helsevesenet.

Attpåtil uttrykker Siv Jensen vemmelse over Larsens utfordring og kaller det en farlig debatt. Jeg vil nå mene at det er langt farligere ikke å ta debatten. For uansett hvor mye politikere prøver å innbille folk at det ikke er knapphet på ressurser i helsesektoren og at det således ikke er nødvendig å prioritere, så er stikk motsatt tilfelle. Prioriteringer foretas hver eneste dag - spørsmålet er hvilke retningslinjer som skal ligge til grunn for disse.

Forening for muskelsyke hiver seg på hylekoret. Som resten av kritikerne vil heller ikke foreningen for muskelsyke skissere noen alternativer. De har antageligvis nok med å sutre!

Israels kollektive selvmord

Omstendighetene rundt Israels bording av såkalte fredsaktivister i hva som tilsynelatende ser ut til å være internasjonalt farvann, kan vanskelig gjøre annet enn å svekke Israels internasjonale autoritet ytterligere. Jeg har vel mine tvil til hvorvidt den Israelske regjeringen bryr seg nevneverdig om den påfølgende globale kritikken, ikke desto mindre burde de det.

Ingen betviler Israels militære overlegenhet, men i en verden hvor mediene og opinionen spiller en større rolle, er militær makt langt fra nok for å sikre Israels interesser. Eller for å si det slik, et sterkt militært forsvar er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å sikre Israels interesser. Israels fremferd - riktig eller galt (jeg vil vel mest kategorisere det som galt) er såvidt jeg kan se ikke i landets egen interesse.

Dagens hendelser er kun et symptom, den virkelig kuren består i en fremforhandlet løsning med Hamas og Hizbollah, med påfølgende internasjonale garantier. Jeg skal ikke garantere at det er mulig å få til, men den eneste måten å finne det ut på er å undersøke mulighetene for en fremforhandlet løsning.

Israel har alt å tjene på å forhandle ut fra militær styrke. Alternativet om noen år kan bli veldig mye verre.

Full støtte til Antanas Mockus i det colombianske valget!

I dag gjennomføres første omgang av det colombianske presidentvalget. Et valg som kan ende med den eksentriske grønne-kandidaten Antanas Mockus, som ny president. Det vil etter min mening ikke være et dumt valg, mer om det nedover i kommentaren. Først noen tanker om Latin-Amerika og høyresiden.

Det skulle knapt være noen revolusjonerende tanker for de som er velkjente med mine politiske sympatier, at jeg aldri har vært noe fan av den revolusjonære venstresiden, fra paradoks paradiset Cuba til Hugo Chavez med klakørene Rafael Correa (Ecuador) og Evo Morales (Bolivia). I ulike former representerer disse venstrepopulisme på sitt verste i form av autoritært styresett, økonomisk nasjonalisme, anti-amerikanisme og en hengivenhet til "la revolutione a`la Che". Med andre ord klassisk marxisme. (Anbefales i den forbindelse - Alvaro Vargas Llosa`s artikkel i Foreign Policy - The return of the idiot).

Tradisjonell skepsis til høyresiden
Det sagt, så må jeg innrømme at jeg ikke alltid har vært like komfortabel med det som tenderer til å være høyresiden i Latin-Amerika. Eller sagt med andre ord, jeg har hatt problemer med å se de gode borgerlig-liberale politikerne i regionen. Typer som Fernando Henrique Cardoso, forløperen til dagens president Lula i Brasil og Mexicanske Vicente Fox. Jeg har også et godt inntrykk av den nylig valgte President Pinera i dagens Chile og Felipe Calderon i Mexico. Likefullt er det ikke til å komme forbi at latinamerikansk høyreside, ihvertfall for denne blogger, alltid har blitt møtt med en viss skepsis. I det hele tatt så har den store utfordringen for Latin-Amerika vært preget av svake institusjoner og et ekstremt polarisert klima, som i seg selv har gjort situasjonen verre enn den behøvde å være.

Hva så med Colombia, Uribe, høyresiden og valget?

Alvaro Uribe
Mitt inntrykk, styrket av det faktum at President Uribe er meget populær, gjør meg positivt innstilt til den sittende colombianske presidenten. Mine colombianske venner understreker også hans gode resultater, med vekt på sikkerhetssituasjonen og god økonomisk vekst. Ikke minst Uribes kamp mot den marxistiske terroristgruppen FARC gitt gode resultater. Ihvertfall er det persepsjonen colombianere flest har, og en viktig årsak til hans popularitet. Spørsmålet er hvem og hva som har blitt ofret på veien.

For til tross for Uribes tilsynelatede gode resultater, så er jeg meget glad for at landets høyesterett slo ned på muligheten for grunnlovsendringer med den hensikt å gjøre Uribe valgbar for ny periode. Det er nettopp den type autoritær venstrepopulisme som Chavez har blitt kjent for og langt på vei har kommet unna med, og som Uribe synes å ha forsøkt seg på. Heldgivs avviste høyesterett dette, og heldigvis aksepterte Uribe dommen. Det tyder bra for hvordan den reelle maktdelingen fungerer i Colombia og er et sunnhetstegn for demokratiet i landet.

Hva så med årets valg? Min gode venn (og sosialdemokrat) Stig Arild Pettersen har skrevet en meget interessant repotasje om Mockus og valget i Colombia for Morgenbladet. I hvilken grad dagens regjering og personer tilknyttet regjeringen (og sågar Uribe selv) er involvert i korrupsjon og henrettelse av sivile/politiske motstandere er vanskelig for meg å etterprøve, jeg har prøvd å søke etter god dokumentasjon for hvorvidt disse påstandene stemmer uten å finne tydelig prov. Men beklageligvis kan jeg ikke si at det ville overrasket meg om det er personer tilknyttet regjeringen som er involvert i aktivitet som innebærer paramilitære og som har utført likvidasjoner på politiske motstandere. Dog er situasjonen bedre i Colombia enn kanskje noen gang, og det er god grunn til å tro at valget vil bli gjennomført i henhold til akseptable standarder.

Motkandidaten Juan Santos
Motkandidaten til Mockus er dagens forsvarsminister Juan Santos, hvilket har kjørt en kampanje som kan beskrives "Mer av det samme" eller akkurat som Uribe. Og det kan sikkert være bra det - men hovedgrunnen til at jeg støtter Mockus er at det vil gjøre godt for det colombianske demokratiet, styrke institusjonene og gjennomsiktigheten i samfunnet. Det vil rett og slett styrke det som litt tåkete kalles den politiske kulturen i landet. I tillegg er det ifølge mine kilder, dvs min colombianske venn (som i likhet med meg bekjenner seg til markedsliberalisme) sterkt overdrevet i utenlandskpresse hvor langt til venstre Mockus står. Mockus er tilhenger av frihandel, hans nærmeste økonomiske rådgivere er ifølge samme kilde pro-privatisering. Naturligvis har Mockus et sosialt sinnelag som gjør at han er veldig opptatt av å gjøre det bedre for de fattige, men gjennom målrettede tiltak, og ikke gjennom noen revolusjon.
Mockus har videre lovet (noe annet ville vært politisk selvmord) å holde fast på sikkerhetslinjen, som innebærer en fortsatt hard linje mot FARC.

Mockus for president!
Både situasjonen og kandidaten Mockus, gjør at jeg tror Colombia er best tjent med at sistnevnte vinner valget. La meg få tillegge en like viktig dimensjon - at valget blir gjennomført i henhold til anerkjente standarder for demokratisk praksis, det har dessverre ikke vært en selvfølge, verken i Colombia eller Sør-Amerika.

OPPDATERT MANDAG 31.MAI
Juan Santos vant 1.omgang med 47 % av de avlagte stemmer, Mockus fikk 21 % av stemmene. Dette var en større seier enn forventet, og Mockus har dermed skaffet seg et fjell å bestige. Det er ikke umulig at Mockus kan vinne en 2.valgomgang, men Santos har opparbeidet seg et meget godt utgangspunkt.

Les mer på BBC.

Tjene Gamsten for godt?

Hva er en rettferdig lønn?

Skøytetrener Jarle Pedersen uttrykker på twitter, kvalme overfor nyheten om at hans navnebror Gamst Pedersen har signert en avtale verdt 550 000 kroner i uken (ca 30 millioner i året) med Blackburn.

Pedersen utdyper på VG-nett: - Lønnen står ikke i forhold til det spillerne leverer. Gamst tjente veldig bra fra før av. Nå har han fått et solid lønnspålegg uten at han så vidt jeg har fått med meg er blitt så mye bedre de siste årene.

Nøyaktige hvilke kriterier skøytetreneren legger til grunn for sine vurderinger vites ikke, utover at han ikke synes prestasjonen står i stil med lønnen. Det må Jarle Pedersen gjerne mene. Men landslagstreneren i skøyter har på dette punktet, den samme moralfilosofiske utfordring som alle andre som ønsker å argumentere for at "noen" tjener for mye. Det være seg næringslivsledere, fotballspillere eller aksjemeglere.

- Hva er en rettferdig lønn? Og enda viktigere - hvem skal bestemme hva som er en rettferdig lønn?

Man kan selvfølgelig overlate denne vurderingen til politikere, med den argumentasjon at et politisk flertall i seg selv er god begrunnelse for "lønnsvurdering". Med det er knapt noen begrunnelse i moralsk forstand.

Jeg har også hørt argumentet om fotballspillere ikke utfører så viktig arbeid som for eksempel sykepleiere, og at det derfor er absurd at noen fotballspillere tjener så mye (mer enn f.eks sykepleiere). Men dette argumentet er ikke noe vesensforskjellig fra det overnevnte eksempel. Hva som er viktig kan selvfølgelig bestemmes av et politisk flertall, men personlige preferanser er grunnleggende forskjellig, hvilket betyr at å finne noe objektivt kriterium på viktighet i yrkeslivet, raskt kan fortone seg som en selsom opplevelse.

Min mening er at lønn (hovedsaklig) bør følge tilbud og etterspørsel. All den tid Gamst Pedersens prestasjoner verdsettes til millioner i et marked, hvor transaksjoner foregår på frivillig basis, kan jeg ikke se noe problem eller urettferdighet i at resultatet ender opp i millioner. Det at markedskreftene styrer, betyr ikke noe annet enn at summene av alle individuelle valg summeres opp - i Gamst Pedersens tilfelle som millioner i gevinst.

Hovedpoenget er at så lenge transaksjonene er basert på frivillighet, dvs at den enkelte borger har sett seg mer tjent med å bruke x-antall kroner på fotball enn alternative tilbud, så lenge frivillighetsaspektet er dekket, så vil ikke resultatet etter min mening kunne sies å være urettferdig.

Jarle Pedersen må gjerne mislike det, men faktum er at lønnen til Gamst Pedersen kun gjenspeiler det faktum at fotball er vesentlig mer populært blant folk flest enn skøyter.

Omtrent "550 000 for en middels fotballspiller" mer populær.

Er Obama en sosialist?

Temperaturen i amerikansk politikk er og har igrunnen vært over kokepunktet i en lengre periode. Jeg er usikker på om helsereformen var den utløsende saken, men det har ihvertfall vært frontsaken i den polariserte diskusjonen "inside the beltway".

Den mest vitale politiske bevelgelsen "over there" er Tea-party bevegelsen, som har generert store grassrotskampanjer landet rundt, hvor hovedparolen er mindre stat og lavere skatt. Noe som er trygt innenfor den politiske etos jeg bekjenner meg til. Dog er det ikke alt jeg vil stå innefor av paroler som Tea-party bevegelsen bringer med seg. Ei heller tilknytningen til Sarah Palin.

Republikanerne, som P.J. O`Rourke lakonisk oppsummerte som partiet "som hevder statlig styring ikke fungerer, for så å bli valgt og beviser at det stemmer", har stort sett begrenset seg til å være i opposisjon til alt Obama kommer med. Felles for både Tea-party bevegelsen og Republikanerne er skremselspropagandaen som ynder, ihvertfall blant flere, å betegne Obama som sosialist. Denne retorikken er godt hjulpet av deler av Fox News, som Sean Hannity og Glenn Beck.

Minerva-redaktør, Nils August Andresen, skriver om denne retorikken og gir en lite flatterende beskrivelse av dagens høyresiden i USA. Jeg synes han har gode poenger.

Apropos. På den meget besøkelsesverdige nettsiden Bloggingheads.tv har National Reviews Jonah Goldberg og tidligere taleskriver for Bush jr, David Frum, en svært interessant dialog om begrepsbruken, retorikken og veien videre for amerikansk høyreside. Inkludert spørsmålet om hvorvidt Obama er en sosialist eller ikke.


Personlig ønsker jeg meg en amerikansk høyreside som finner røtten i Goldwater-Reagan hvor mindre stat (inkludert mindre statlig våsing om religion), lavere skatter og mer personlig frihet er hjørnesteinene i fremtidens politikk. Det er lov å håpe at Tea-party bevegelsen vil fungere som en slik kraft.

En ny blå revolusjon?

I kveld avgjøres det hvem som vinner valget i Storbritannia. De siste meningsmålingene tyder i retning av en Konservativ valgvind, spørsmålet er om vinden har begynt å blåse for sent. Det er forsåvidt flere spørsmål. De viktigste er etter min mening:

• Vil mange av de som sier at de vil stemme Liberaldemokratene faktisk gå å stemme i løpet av dagen?
  
• Hvor høyt kommer de Konservative, pågrunn av valgsystemet, eller riktigere sagt pågrunn av utformingen av enmannskretsene så har Labour en stor fordel i forhold til færre "wasted votes". Conservatives bør være i nærheten av 40 % og 10 % (prosentpoeng) større enn Labour for å sikre rent flertall. Greier de det?
  
• Hva skjer om det blir såkalt "hung parliament", hvor ingen av partiene får rent flertall, vil det resultere i rask utskrivelse av nyvalg?

Se kommentar fra valganalytiker Svein Tore Marthinsen for gode tips. Også Jan Arild Snoen har kommentert utviklingen på Minerva.

Selv om britenes situasjon ikke er like alvorlig som i Hellas, er også Storbritannia i en utfordrende fiskal situasjon, og uansett hvem som inn i Nr.10 Downing street, så er oppgavene enorme fremover.

Det er åpenbart at reformer, som inkluderer besparelser og kutt i offentlige utgifter er nødvendig, alternativet er å balansere budsjettet med vesentlige skatteøkninger, på lang sikt vil det være svært skaldelig for konkurransekraften til Storbritannia, noe som også ligger rotfestet i virkelighetsforståelsen til New Labour.

Jeg støtter David Cameron og mulighetene for at en ny konservativ-regjering overtar etter valget i kveld er absolutt tilstede. Men jeg er usikker på om Cameron i tilstrekkelig grad har opparbeidet seg et mandat i folket til å foreta de kuttene som konvensjonell konservativ politikk innebærer. Vel, var det (muligens) nødvendig å distansere seg fra Thatcher-profilen, men Thatcher var veldig tydelig på at forandringer var nødvendig, kommuniserte dette tydelig og fikk de mandatene hun trengte for å transformere Storbritannia til en moderne tjenesteytende økonomi.

Hvorvidt Cameron de facto vil være istand til å lede an i en ny blå-revolusjon (dersom han vinner naturligvis) gjenstår å se. Det er positive signaler, men det er langt fra overbevisende.

OPPDATERT FREDAG MORGEN
Exit pollene og meningsmålingene i sin alminnelighet ser ut til å ha truffet meget bra hva gjelder det endelige resultatet for valget i Storbritannia. Særlig ser det ut til at Lib.dems oppslutning var noe overvurdert.

Conservatives har blitt største partiet, og mest sannsynlig vil Lib.dem som er på vippen høre med Cameron om muligheten for en eller annen form for samarbeid. Gordon Brown nekter å svare på hvorvidt han har tapt eller ikke. Det er klart at et rent flertall for Toryene hadde vært å foretrekke, særlig fordi Storbritannia nå trenger omfattende kutt, og noen med mot til å gjennomføre dette. Hva som skjer fremover skal bli meget spennende å følge.

Bloggtreff om Integrering

Førstkommende tirsdag arrangerer Høyre bloggtreff i forkant av landsmøte med tematikken integrering.

Henrik Asheim leder i Unge Høyre og nestleder (enn så lenge) Erling Lae stiller til debatt.

Alle interesserte bloggere kan delta enten i salen eller online.

Meld deg på her!

Dårlig fundert kritikk mot stortingsrepresentantene

Mye har blitt sagt om norsk presse. Her er noen ord til.

Klassekampen hadde igår en sak om stortingsrepresentanter og gratisreiser. VG følger opp idag. For all del, det er viktig at pressen er kritisk overvåkent til politikeres bruk av penger, og flere politikere har lagt ris til egen bak ved å opptre særdeles smålig opp gjennom årene. Og saken med Talleraas og Magnus Stangeland viser at det er grunn til å være på alerten mot misbruk (det vil si de er ikke dømt juridisk, men tiltalt, og alle er uskyldig til det motsatte er bevist).

Mitt poeng er at den saken som nå kjøres, om hvorvidt Stortingsrepresentanter skal kunne benytte seg av gratis reiser er et uttrykk for smålighet. Og selv om skattemyndighetenes innsigelser muligens gjør det til en nyhetssak i seg selv, så synes jeg at Stortingsrepresentanter i kraft av sitt embete, burde reise gratis rundt om i landet. Jeg synes det er liten vits å skille strengt mellom privat og offentlig tjenestereise, ettersom Stortingsrepresentant er noe man er 24 timer i døgnet og ikke bare mellom 08-16. Videre har mange av representantene hjemsted utenfor Oslo, som ytterligere styrker argumentet om at dette burde være en ikke-sak.

Jeg er veldig for at representanter på Stortinget som øverste folkevalgte har gode forutsetninger og betingelser for å gjennomføre sitt virke. Det finnes naturligvis en grense, slik vi har sett i Storbritannia, men jeg synes vi er langt fra den grensen, og når pressen ønsker å kjøre en sak på misbruk av offentlige midler eller tvilsomme ordninger, så burde fundamentet være bedre enn hva tilfelle er med saken om hvor og når representantene reiser.

Storbritannia trenger en ny Maggie Thatcher

Gårsdagens valgdebatt på SKY bedømmes som jevnere enn den første. Nick Clegg imponerte nok engang, og viser tydelig at han behersker tv-formatet veldig bra. Men både David Cameron og Gordon Brown gjorde det bedre enn hva tilfelle var i den første debatten. Særlig ble Clegg presset på spørsmålet om britisk atomforsvar. David Cameron fikk gode tilbakemeldinger i en undersøkelse utført av Yougov for The Sun.

Det store problemet, noe også gårsdagens debatt tydelig illustrerte, er at ingen av de tre kandidatene utfordrer hovedproblemet - nemlig at pengebruken langt overgår inntektene. Før eller senere - i USA som i Storbritannia - må regningene betales, og britene trenger politikere som etterspør et mandat for tydelig reform. Det var nettopp dette Margareth Thatcher gikk til valg på, gjennomførte og ble gjenvalgt tre ganger.

Naturligvis må enhver politikere gå inn i sin tid og tilpasse løsningene - men motet, den politiske overbevisningen og viljen som Thatcher utviste - er noe Cameron kan lære meget av.

Minervaskribent Jan Arild Snoen har som vanlig en glimrende analyse av debatten og det britiske valget.

Det britiske valget igang!

Utrolig nok gikk den første tv-debatten mellom kandidater for NO.10 Downing Street avsted denne kvelden, sånn ca 30 år etter alle andre. Men, som det heter - bedre sent enn aldri.

Debatten var den første av i alt tre TV-debatter før valget 6 mai, hvor den første var i regi ITV. Det var knyttet stor spenning på forhånd til hvem som ville mestre tv-formatet og situasjonen best. Jeg synes debatten gjennomgående var konstruktiv og interessant, om enn ikke veldig oppklarende. Det synes å være små forskjeller mellom de tre partiene i Storbritannia, da britisk politikk etter Thatcher og New Labour er flyttet et godt stykke til høyre. Det skulle vel ikke være overraskende for noen at min sympativ i utgangspunktet er hos Conservatives og David Cameron - hvorvidt det vil prege min vurdering av debatten får den interesserte leser selv vurdere.

Jevn debatt
Ingen av kandidatene dummet seg ut i en debatt jeg vil karakterisere som jevn, og langt på vei gjenspeilet at det ikke er store motsetninger i britisk politikk. Nick Clegg, leder av liberaldemokratene synes jeg kom best ut av debatten. Clegg var outsideren, og hadde mest å vinne. Han maktet gjennom hele debatten å fremstille seg på siden av "old politics" og reperterte budskapet om at "alle politikere er ikke like". Han fremsto med troverdighet, og maktet å fremstille seg og Lib.dem som et reellt alternativ for misfornøyde og disillusjonerte velgere.

David Cameron har ledet lenge på meningsmålingene med god margin, men ledelsen har den siste uken blitt vesentlig mindre, og han var på defensiven fra starten av. Cameron var god når han kom på offensiven - det gjorde han når diskusjonen kom over på utdanning og offentlig sløseri. Det er godt mulig han også scorer gode poeng på retorikken rundt tøffere innvandringspolitikk og strengere straffer - uten at han har min støtte der.

Gordon Brown fremsto som forventet. Grå og kjedelig. Det til tross, Brown evner å etterleve budskapet (fritt oversatt fra meg) om at "serious times requires serious leaders". Og Brown appellerer utvilsomt til usikre velgere i form av at man vet hva man får dersom puritaneren fra Skottland fortsetter som statsminister etter torsdag 6.mai.

Jeg synes det var en bra debatt hvor relevante tema ble diskutert på en god måte. Ordvekslingen foregikk på høvisk vis med fin blanding mellom naturlige vekslinger og styring. Jeg savnet større motsetninger, men debatten reflekterte vel kanskje det som langt på vei er de facto tilfelle - små politiske forskjeller.

Det skal bli interessant å lese reaksjonene i britisk presse og ikke minst følge valgkampen videre!

Her er noen anbefalte linker.
http://www.politicshome.com/
http://www.guardian.co.uk/politics/general-election-2010

Legg ned lokalsykehusene

Det er en kjent sak (ihvertfall burde det være) at det er lettere å organisere særinteresser enn allmenninteresser, hvilket langt på vei forklarer hvorfor vi har en absurd landbrukspolitikk. Det er enklere for bøndene å organiserer sine særinteresser, enn for den stille majoritet (allmenninteressen) å forsvare forbrukerinteressen.

Det særlig absurde med norsk landbrukspolitikk er at det samtidig som den stenger verdens fattige utenfor det norske markedet, så bruker vi masse penger på å subsidere arbeid som ikke har fremtiden foran seg, og som hadde gjort bedre nytte i andre industrier. Det er altså både lønnsomhetsbetraktninger og kvaltitet som taler for at Norge burde forandre sin landbrukspolitikk.

Den samme mekanismen ser vi nå for åpen scene i diskusjonen om lokalsykehus. Det er særdeles lett å organisere motstand mot å legge ned lokalsykehus (særinteresser) uansett hvor fruktbart slike nedleggelser vil være for kvaliteten i norsk helsevesen (allmenneinteressen), inkludert for de personene som bor i områder hvor lokalsykehus blir nedlagt. Dette fordi god kvalitet i helsevesenet fordrer sentralisering, store miljøer og erfaring. Og man kan veldig lett måle dette ved å se på hvor mange flere som dør av sammenlignbare sykdommer/operasjoner på lokalsykehus kontra større sykehus. Som en kamerat av meg, med god innsikt i norsk og internasjonal helsevesen uttalte når vi sammen ferierte i NYC, "Hvis jeg skal bli skutt, så vil jeg bli skutt her - i NYC har legene god erfaring med å takle skuddsår"

Diskusjonene kring lokalsykehusene er med andre ord helt lik diskusjonen om landbrukspolitikk, med påfølgende fornuftsstridige resultat i form av dårligere ressursallokering og kvalitet.

Å høre Ridla, radla, didla, dadla (også kjent som Liv Signe Navarsete) prate om behovet for å bevare lokalsykehus, blir litt som høre Paven fortelle om Jesus - ikke særlig overraskende, men ikke mer troverdig av den grunn. Desto mer oppmuntrende å høre Jan Bøhler.

Personlig er jeg nesten alltid for å kutte, legge ned eller slå sammen, ettersom det er politisk svært vanskelig, og sannsynligvis "long overdue" i de fleste tilfeller.

Lokalsykehusdebatten er intet unntak.

Man kan vanskelig forhindre terror

- Man bør i det hele tatt være forsiktig med å prøve.

Terroren som rammet Moskva morgenetimene mandag illustrerer på nytt dens grufulle ansikt. Mennesker som ikke gjorde annet enn å forberede seg til å gå på jobb ble nådeløst rammet av ondskapen selv. Likefullt er det ekstremt viktig å holde hode kaldt når man skal vurdere mottiltak. Jeg har mine tvil til hvor avbalanserte det russiske svaret i denne situasjoen vil bli, ikke desto mindre viktig av den grunn, det åpne samfunnet er sårbart nettopp fordi det er åpent, og en verdi som er for dyrebar til at en gjeng barbariske terrorister bør tillates å ødelegge den.

Man kan selvfølgelig innvende at Russland ikke er et åpent liberalt demokrati. Det er selvfølgelig riktig, men sine feil til tross, Russland er et moderne samfunn hvor man ferdes (relativt) fritt. I så måte vil mine generelle betraktninger om terror, aktualisert gjennom mandagens hendelser, ha enda større gyldighet i vestlige liberale samfunn.

Her er 5. lærdommer fra Kapitalismus med utgangspunkt i mandagens terror.

1. Man kan vanskelig forhindre terror. Vil noen sprenge seg selv og x-antall mennesker på t-banen i Oslo (eller NYC for den del) er det vanskelig å gardere seg mot dette.

2. Man bør være forsiktig med å prøve og forhindre terrorangrep. Kostnaden ved å innføre noe i nærheten av absolutt sikkerhet, vil bane vei for totalitære tendenser. Man bør under vissheten av at sannsynligheten for å bli rammet av terrorangrep er ekstremt liten, akseptere risikoen som følger av å leve i et åpent demokrati.

3. Rent matrielt og infrastrukturmessig utgjør terroren begrenset skade, i så måte er det vanskelig å si at terror utgjør en trussel mot rikets sikkerhet som sådan. Det bør få konsekvenser for hvilke mottiltak som vurderes. Selvfølgelig er terror som inkluderer masseødeleggelsesvåpen (ikke konvensjonelle) en trussel hvis realisert kan innebære stor skade, men det er lite som tyder på at dette foreløpig er en realistisk trussel.

4. Terroren har som mål å skape frykt i befolkningen, destabilisere samfunnet - ikke påføre noe som ligner et militært nederlag. Faren for at samfunnets reaksjoner langt overstiger aksjonen synes for meg større enn motsatt. Terroren vil lykkes om vi hiver på båten det som kjennetegner det åpne liberale samfunnet.

5. Hva kan gjøres? Selvfølgelig er det viktig med god etteretning og politiarbeid. I noen grad kan offensiv militær innsats være på sin plass, slik som f.eks i Afghanistan. Men omsider er alle løsningene i sin natur politisk. Skal russerne sikre seg bedre mot terror i Moskva så ligger løsningen i en politisk prosess med kaukasiske opprørere. På samme måte som vesten må forsøke en politisk dialog med opprørne i Afghanistan. Man skal ikke være naiv, noen sikkerhetstiltak er åpenbart nødvendig, det samme gjelder militære mottiltak. Men, man verken kan eller bør forsøke å eliminere risken for terror helt - da er man over i det totalitære, hvorpå terroristene kan erklære seier.

Hjernevask i Der Untergang

Det var vel kun et spørsmål om tid før Hjernevask ble parodiert gjennom Hitlers "Der Untergang". Ikke desto mindre humring av den grunn.

Spørs om ikke Jørgen Lorentzen trenger flere unnskyldninger.

Bill O`Reilly om Obamacare

Bill O`Reilly er, ikke særlig overraskende, lite fornøyd med Obamacare.

Ingen grunn til optimisme

Regjeringen planlegger i disse dager neste års statsbudsjett. Finansminister Sigbjørn Johnsen varsler et relativt strammere budsjett, men ingen reelle omprioriteringer – i beste fall en begrensning av økningen i pengebruken. Problemet, i hvert fall for de av oss som ønsker en alternativ politikk, er at opposisjonen heller ikke synes villig til å kutte i offentlige utgifter. Særlig ille er signalene fra FrP. Det er en utfordring FpU-landsmøte som finner sted i helgen bør adressere.

Hva mener egentlig FrP?
Man kan like det eller ikke, men det blir ingen ny borgerlig regjering i Norge uten FrP. Hvilken politikk FrP i regjering faktisk vil føre er for meg uklart. Dette fordi det er vanskelig å bli klok på hva Fremskrittspartiet egentlig mener. Det kan selvfølgelig skylles at partiet mener forskjellige ting avhengig av tid og sted. La meg ta et eksempel. For en tid tilbake var jeg på et debattmøte på Blindern, hvor nestleder Per Arne Olsen innledet om frihet og liberalisme.

Kjerneargumentasjonen var klassisk liberal av typen mindre stat og mer personlig frihet. Vel og bra. Få dager etterpå fremførte samme Olsen FrP sine krav overfor Høyre ved et eventuelt regjeringssamarbeid. Ingen reduserte bevilgninger til helsevesenet, ingen økte egenandeler, ingen sosiale kutt etc.

La meg nevne et eksempel til. I 2006 overvar jeg en debatt mellom Siv Jensen og Victor Norman, hvor Jensen uttrykte at det måtte kuttes i trygden. Men det var den gang da. Gjennom valgkampen i 2009 var mantraet at trygdene ikke måtte kuttes og at det var usosialt å røre sykelønnen.

Høyre intet alternativ
Jeg er fullstendig klar over at FrP ikke er et striglet liberalistisk parti, men at dissonansen mellom liberalistisk liv og lære er så til de grader vidtspennende, burde være et problem for flere enn meg, særlig burde de uroe ideologene i FpU. Essensen i FrPs budsjettpolitikk er i tråd med Olsens ultimatum overfor Høyre: de offentlige utgiftene skal økes med betydelige flere milliarder enn hva den rødgrønne regjeringen legger opp til. Dette er hverken fornuftig eller spesielt liberalt.

FrPs ultimatum om ingen såkalte ”usosiale kutt” viser at det er liten grunn til optimisme dersom man er tilhenger av en alternativ politikk som omprioriterer balansen mellom offentlig og privat ansvar. Det er all grunn til å frykte at mitt eget parti, Høyre, vil akseptere FrPs krav om null kutt. Høyres alternative politikk de siste årene har i svært liten grad bebudet noen indikasjon på reelle omprioriteringer – med et hederlig unntak for Oslo Høyre.

Faktum er at tankegangen om at ethvert problem løses best ved å kaste mer penger på det er den samme for alle politiske partier. Videre er forestillingen om at det er en stor belastning å fronte kutt i velferdsstaten tilsvarende stor. I så måte er det fra et borgerlig liberalt perspektiv ingen grunn til optimisme.

Men jeg har tatt feil før, og tar gjerne feil igjen. Muligens kan FpU- landsmøte i helgen fremvise positive signaler. Intet hadde gledet mer.

Blogget på Minerva

Sarah Palin og norske kjønnsforskere

Harald Eias NRK-serie Hjernevask har skapt kontroverser. Noe annet ville i grunnen være svært overraskende med tanke på hvordan norsk samfunnsforskning er angrepet. Den allmenne oppfatning synes å være, i hvert fall er det min oppfatning, at Harald Eia har laget et viktig, interessant og underholdende program, som attpåtil beskjeftiger seg med norsk akademia. Eia har rett og slett evnet å gjøre grunnforskning til kommersielt tv – ære være han for det.

Jo da, NRK har i kraft av sin allmennkringkaster rolle, laget og fremdeles sender program med stor grad av populærvitenskaplig innhold av typen Schrødingers katt, PULS m.m. Men ingen av dem kan sies å være i nærheten av Hjernevask. I kjølvannet har vi sett en svært interessant (og opphetet) debatt, som tar for seg grunnleggende spørsmål omkring forskning og vitenskap som sådan. På hvilken måte skiller forskning seg fra politisk synsning, hva er vitenskap (og hva er ikke vitenskap). Det har vært, om ikke hovedmålsetningen til Eia, så en betydelig del av motivasjonen, å tilgjengeliggjøre spenningen i norsk akademia for en bredere offentlighet.

Kritikken mot Eia har haglet. ”Kampanjejournalistikk”, ”Eia har en tydelig agenda”, ”urettferdig klipping” og ”subjektiv fremføring”. Jeg har veldig sansen for programmet, og ingen av de episoder som så langt er vist tyder på at kritikerne skulle ha rett. Eller sagt annerledes. I den grad Eia har hatt på agendaen å eksponere norsk kjønnsforskning (er helt klar over at det ikke gjelder alle) som de tåkefyrstene de er, så har agendaen vært ”long overdue”. En av Norges mest meritterte forskere Jon Elster, har fremført Eias poenger over lengre tid, at sentrale deler av kjønnsforskningen rett og slett ikke forholder seg til empiri.

Det som sjokkerer mest, er å se hvordan kjønnsforskerne totalt avviser et forskningsfelt de åpenbart ikke har greie på, der mer meritterte forskere antyder at biologiske forklaringer kan være med å predikere atferd. Dette gjør de uten å gå i samme fellen som kjønnsforskerne, nemlig å avvise det andre ytterpunktet i forholdet mellom arv og kultur.

Så langt jeg kan bedømme har ikke Eia utsatt forskerne for tvilsom klipping alà Michael Moore. Tvert imot har Eia vist gjennom å inkludere sine egne spørsmål hva forskerne faktisk svarer på. At Eia har gjort hjemmeleksen sin grundig, og derav ikke fremstår som et servilt mikrofonstativ burde tjene til hans ære, og ikke anses som et lyte. Den sørgmodige kritikken som den avkledde norske samfunnsforskningen har fremført, minner i grunnen mye om sutringen til Sarah Palins støttespillere i USA, etter at sistnevnte i sine svar under valgkampen i 2008 var alt annet enn imponerende. Palins klakører anklaget amerikansk presse om ”gotcha spørsmål”, noe det selvfølgelig ikke var. Like lite som Harald Eias svært eksplisitte spørsmål ”hvilken forskning baserer du deg på når du avviser biologiske forklaringer”?

Sannheten er at mange av de forskerne som har blitt utfordret av Eia har gjennom sine hjelpeløse svar, endt opp som klovner – akkurat som Sarah Palin. Om noen skulle være i tvil – det er ikke Harald Eia som har et forklaringsproblem her, det er det norsk samfunnsforskning som har. Jeg gleder meg allerede til de kommende programmene!

Se også kommentar fra Kristin Clemet.