Jeg har stor forståelse for at pressen må og skal dekke saken mot Trond Birkedal. Saken har åpenbart offentlig interesse. Hvordan et politisk parti behandler denne typen saker fortjener stor oppmerksomhet, og særlig et parti som går høyt på banen i disse spørsmål. Det sagt, synes jeg det er for mye falsk indignasjon i norsk presse og jeg misliker sterkt den forhåndsdømming som har funnet sted her. En person er og skal være uskyldig til det motsatte er bevist, og da er det mer enn problematisk at ulike aktører prosederer i pressen.
La det være klart - jeg kjenner Trond. Han har aldri vært en nær venn, men vi har møtes ved flere anledninger og deltatt på konferanser sammen. Han har alltid gjort et sympatisk inntrykk. Misforstå rett - Trond har utvilsomt brutt den tillit veldig mange har hatt til han som person, i så måte har han ikke havnet i denne situasjonen uforskyldt. Men påstanden om seksuell omgang med mindreårig er altså kun en påstand som bør behandles deretter inntil det motsatte eventuelt er bevist. Og dersom det under den pågående efterforskningen fremkommer at det ikke har forekommet seksuell omgang med mindreårig - er det noen som tror det kommer noen beklagelse fra pressen? Jeg gjør det ikke.
Håndteringen
FRP og FPUs håndtering av denne saken reiser både praktiske og prinsipielle spørsmål. Det er selvfølgelig interessant å vite hvilken informasjon ledelsen har fått, når denne informasjonen kom og hva som påfølgende ble gjort. Nåværende FPU-leder Ove Vanebo uttaler at han konfronterte Trond med påstanden, hvorpå disse ble presentert for Geir Mo. Trond hevdet da at dette var reinspikka løgn, noe han fremdeles holder fast på. Ove Vanebo sier at han tilbød den fornærmede oppfølgning, mens Mo anbefalte fornærmede å gå til politiet om han følte seg utsatt for noe ulovlig.
Hvorvidt dette er god nok håndtering/organisasjonspraksis kan man (og det gjør man forsåvidt, i tillegg til at det er ulik oppfatning/påstand om dette mellom påstått fornærmede og FPU) mene mye om. Men jeg mener at saken slett ikke er like åpenbar som en del mediekommentatorer mener, nemlig at enhver påstand om overgrep automatisk skal videreformidles til politiet. Slike saker må vurderes enkeltvis. Selvfølgelig bør alle, om de er overbevist om at noe ulovlig har forekommet, gå videre med saken. Men bør man automatisk gjøre det også hvis man er overbevist om at det ikke er forekommet noe ulovlig? Et stort antall mediekommentatorer ser ut til å mene dette. Det kan godt hende at FRPs-ledelse burde handlet annerledes, ihvertfall mener jeg at Siv Jensen og Geir Mo umiddelbart burde redegjort for hva de visste, når de fikk informasjonen og hvordan informasjonen ble håndtert. Det ville stått seg bedre. I så tilfelle kunne folk flest vurdert rimeligheten i håndteringen. Problemet nå, er at veldig mange har fått en oppfattelse om at partiet forsøker å dekke faktiske forhold, og det er verken FRP eller Trond Birkedal tjent med.
Hva og hvordan denne saken ender vet vi ikke. Politiet skal nå efterforske påstandene. Men enn så lenge er det kun snakk om påstander - ingen er dømt. Den påminnelsen er kanskje et tilfelle av "å slå inn åpen dør" - ikke desto mindre synes det nødvendig å gjenta påminnelsen. Hva gjelder FRPs håndtering er det medlemmene og velgerne som bestemmer, ikke norske mediekommentatorer. Litt mindre falsk indignasjon fra pressen er det ihvertfall lov til å håpe på.
Jeg tillater meg også å håpe at Trond, til tross for hans alvorlige feilgrep og brudd på tillit, tillates å komme tilbake til samfunnet på en måte som gir han et fremtidshåp. Jeg håper det er en kvalitet ved vårt samfunn som vil vise seg i dette tilfellet.
Saturday, March 26, 2011
Thursday, March 24, 2011
Israel, folkerett og Alan Dershowitz
Dersom du er over gjennomsnittet interessert i Midtøsten-konflikten burde du vite hvem Alan Dershowitz er. Og skulle du ikke være det – er det like fullt en viss mulighet for at du har hørt om ham i kraft av at han var forsvarer for O.J. Simpson og Nelson Mandela. Og har du ikke hørt om han, er sjansen stor for at du kommer til å gjøre det – han er nå blitt engasjert som en del av forsvaret til Julian Assange og Wikileaks. Tirsdag var han på plass på Frokostkjelleren ved Juridisk fakultet i Oslo for å snakke om Israel og Folkeretten. Det ble en svært interessant opplevelse.
Jeg har med årene fått en mer kritisk holdning til Israels politikk. Jeg aksepterer fullt ut at landet må forsvare seg mot omkringliggende fiender, hvorpå det som fortoner seg som ”akademisk debatt” i Norge dreier seg om eksistensberettigelse i Israel. Men jeg synes Israels okkupasjonspolitikk og unødige provokasjoner har bidratt negativt. Og ja, jeg holder Israel til en høyere moralsk standard enn hva tilfelle er med deres naboer.
Derfor var jeg, muligens i likhet med de fleste tilhørerne, skeptisk innstilt til Dershowitz. Også fordi jeg for noen år siden var vertskap for Norman Finkelstein, da sistnevnte besøkte Studentersamfunnet i Bergen. Finkelstein hadde ikke mye pent å si om Dershowitz – og vice versa. (Les mer om kontroversen dem i mellom på Wikipedia. Den forklarer mye av hvorfor Dershowitz er kontroversiell).
Mine reservasjoner til tross: Jeg ble positivt overrasket over Harvard-professoren. Han var riktignok veldig subjektiv i sin historiefortelling. Videre var han mindre opptatt av å adressere konkrete beskyldninger mot Israels oppførsel, og mer opptatt av å poengtere hvor mye verre andre land (Russlands overgrep i Tsjetsjenia, Kinas okkupasjon i Tibet, Nord-Korea, Cuba, Darfur m.m) oppførte seg. Han har åpenbart et poeng, kritikken mot Israel, særlig i FN, er ofte urimelig om man sammenligner, og det er relevant siden internasjonal rett alltid vil ha et element av sammenligning. Israel er ikke feilfrie, men internasjonal rett anvendes svært urimelig mot Israel, hvilket man ikke gjør mot noe annet land. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Men jeg synes han overspilte poenget.
Et annet trekk ved Dershowitz er hans retoriske stil. Det er lett å skjønne at han er en briljant forsvarsadvokat. Kjappe replikker, stringent argumentasjon og (i overkant) polemisk. Kritiske spørsmål om fredsprosessen ble avfeiet med at Israel hadde tilbudt fred, som palestinerne konsekvent avviste. Dersom palestinerne ønsket en tostatsløsning, så ville de lett kunne få en løsning de selv kunne leve med. Jeg er vel, for å si det forsiktig, ikke like overbevist om virkelighetsbeskrivelsen på dette feltet.
Mer interessant var Dershowitzs synspunkter om hva som skulle til for å finne en løsning. Jeg utfordret han på hvorvidt han var enig i at 1) Israel må trekke seg tilbake fra okkupert område, som FNs sikkerhetsresolusjon 242 fastslår 2) Jerusalem må deles i en israelsk og en palestinsk del 3) Palestinske flyktninger og etterkommere må få kompensasjon for krigen i 1948. Dershowitz var enig i alle punktene og understreket at han hadde vært en kritiker av okkupasjonen helt fra begynnelsen. Dershowitz ville heller ikke avvise samtaler med Hamas med det formål å få dem til å endre sitt charter og akseptere staten Israel.
Han er med andre ord, så vidt jeg kan bedømme, en person som plasserer seg i sentrum på den politiske skalaen, i hvert fall i israelsk kontekst. Det var faktisk intet ved Dershowitz politiske synspunkt som under noen rimelig definisjon kan betegnes som ”ekstrem”. Desto mer interessant å registrere alle kontroverser som har fulgt med han, også i Norge.
Gitt at hans akademiske prestisje er enestående – det skulle være liten grunn til å betvile hans kapasitet, er det mer enn spesielt at verken NTNU, UiB eller UiO ønsket Dershowitz som offisiell gjest. Jeg er fristet til å bruke ordet skam og vedtaket er klart i strid med det akademiske etos. Siden hans akademiske meritter overgår de fleste, kan beslutningen vanskelig tolkes som annet enn ren politikk. Tross amatørskap fra norske universiteter kunne Dershowitz takket være juridiske studentorganisasjoner innlede for fullsatte saler i både Bergen, Oslo og Trondheim. Det var nok knapt det siste vi kommer til å høre fra professor Alan Dershowitz, og jeg ser gjerne at han kommer tilbake til Norge.
Publisert på Minerva torsdag 24.mars
Jeg har med årene fått en mer kritisk holdning til Israels politikk. Jeg aksepterer fullt ut at landet må forsvare seg mot omkringliggende fiender, hvorpå det som fortoner seg som ”akademisk debatt” i Norge dreier seg om eksistensberettigelse i Israel. Men jeg synes Israels okkupasjonspolitikk og unødige provokasjoner har bidratt negativt. Og ja, jeg holder Israel til en høyere moralsk standard enn hva tilfelle er med deres naboer.
Derfor var jeg, muligens i likhet med de fleste tilhørerne, skeptisk innstilt til Dershowitz. Også fordi jeg for noen år siden var vertskap for Norman Finkelstein, da sistnevnte besøkte Studentersamfunnet i Bergen. Finkelstein hadde ikke mye pent å si om Dershowitz – og vice versa. (Les mer om kontroversen dem i mellom på Wikipedia. Den forklarer mye av hvorfor Dershowitz er kontroversiell).
Mine reservasjoner til tross: Jeg ble positivt overrasket over Harvard-professoren. Han var riktignok veldig subjektiv i sin historiefortelling. Videre var han mindre opptatt av å adressere konkrete beskyldninger mot Israels oppførsel, og mer opptatt av å poengtere hvor mye verre andre land (Russlands overgrep i Tsjetsjenia, Kinas okkupasjon i Tibet, Nord-Korea, Cuba, Darfur m.m) oppførte seg. Han har åpenbart et poeng, kritikken mot Israel, særlig i FN, er ofte urimelig om man sammenligner, og det er relevant siden internasjonal rett alltid vil ha et element av sammenligning. Israel er ikke feilfrie, men internasjonal rett anvendes svært urimelig mot Israel, hvilket man ikke gjør mot noe annet land. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Men jeg synes han overspilte poenget.
Et annet trekk ved Dershowitz er hans retoriske stil. Det er lett å skjønne at han er en briljant forsvarsadvokat. Kjappe replikker, stringent argumentasjon og (i overkant) polemisk. Kritiske spørsmål om fredsprosessen ble avfeiet med at Israel hadde tilbudt fred, som palestinerne konsekvent avviste. Dersom palestinerne ønsket en tostatsløsning, så ville de lett kunne få en løsning de selv kunne leve med. Jeg er vel, for å si det forsiktig, ikke like overbevist om virkelighetsbeskrivelsen på dette feltet.
Mer interessant var Dershowitzs synspunkter om hva som skulle til for å finne en løsning. Jeg utfordret han på hvorvidt han var enig i at 1) Israel må trekke seg tilbake fra okkupert område, som FNs sikkerhetsresolusjon 242 fastslår 2) Jerusalem må deles i en israelsk og en palestinsk del 3) Palestinske flyktninger og etterkommere må få kompensasjon for krigen i 1948. Dershowitz var enig i alle punktene og understreket at han hadde vært en kritiker av okkupasjonen helt fra begynnelsen. Dershowitz ville heller ikke avvise samtaler med Hamas med det formål å få dem til å endre sitt charter og akseptere staten Israel.
Han er med andre ord, så vidt jeg kan bedømme, en person som plasserer seg i sentrum på den politiske skalaen, i hvert fall i israelsk kontekst. Det var faktisk intet ved Dershowitz politiske synspunkt som under noen rimelig definisjon kan betegnes som ”ekstrem”. Desto mer interessant å registrere alle kontroverser som har fulgt med han, også i Norge.
Gitt at hans akademiske prestisje er enestående – det skulle være liten grunn til å betvile hans kapasitet, er det mer enn spesielt at verken NTNU, UiB eller UiO ønsket Dershowitz som offisiell gjest. Jeg er fristet til å bruke ordet skam og vedtaket er klart i strid med det akademiske etos. Siden hans akademiske meritter overgår de fleste, kan beslutningen vanskelig tolkes som annet enn ren politikk. Tross amatørskap fra norske universiteter kunne Dershowitz takket være juridiske studentorganisasjoner innlede for fullsatte saler i både Bergen, Oslo og Trondheim. Det var nok knapt det siste vi kommer til å høre fra professor Alan Dershowitz, og jeg ser gjerne at han kommer tilbake til Norge.
Publisert på Minerva torsdag 24.mars
Friday, March 18, 2011
Bør verdenssamfunnet gripe inn i Libya?
FNs sikkerhetsråd har noe overraskende åpnet for å gripe inn mot Gaddafi og Libya med "alle midler" for å stoppe et varslet folkemord. Til og med den arabiske liga har gitt sin støtte til inngripen. Med andre ord synes det folkerettslige grunnlag å være på plass (for dem som måtte være mest opptatt av det). Frankrike har allerede varslet angrep, norsk forsvarsminister Grete Faremo åpner for norsk deltakelse, mens Jonas Gahr Støre (danskene sender F-16 fly) holder døren åpen for bakkeoperasjoner.
Hadde denne blogg blitt utformet for tre år siden er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ment - litt forenklet ville da svaret vært Grip inn - med eller uten FN mandat. Men endavourene i Irak og Afghanistan, hvilket i beste forstand kan sies å ha blandede resultater, har gjort at jeg fundamentalt har revurdert synet på aggresiv demokratipromotering. Bush jrs. opprinnelig "No nationbuilding" kan i det lengre løp vise seg å være et mer vitalt strategisk konsept enn neokonservativ demokratipromotering (hvilket da altså Bush jr. nå sier han er en tilhenger av). Dette fordi fundamentatet for liberale demokratier har i seg kulturelle faktorer som langt overgår formelle institusjoner - ja disse institusjoner (rettsstat, siviltsamfunn, markedsøkonomi, offentlig debatt) er i seg selv avhengig av at de mennesker som inngår i fellesskapet opptrer med codes of conduct (kultur) som understøtter systemet (legitimitet). Selv om et stort flertall skulle ønske og langt på vei er innstilt på følge opp premissene for et liberalt demokrati - kan et lite mindretall ødelegge gjennom voldelig motstand, hvilket vi har sett i Irak og Afghanistan.
Det sagt - ingen ønsker noen ny nasjonsbyggingsprosess i Libya. I første omgang dreier det seg om å hindre Gaddafi i å slakte sin egen befolkning. Men, går man først til det skritt å bruke militære midler, må man være villig til å følge opp og da kan man før man aner befinne seg i en situasjon hvor man bare har dårlige alternativer. Før man foretar inngripen burde man stille seg noen grunnleggende spørsmål.
- Har man noen exitstrategi?
- Hva vet man om de såkalte opprørerne? Er de virkelig demokrati og frihetshåpet til Libya - eller er de rivaliserende klaner med liten interesse for et demokratisk Libya?
- Er man villig til å bruke nødvendige ressurser for å følge opp en langsiktig løsning i Libya (jf. nationbuilding)?
Det mangler ikke på eksempler rundt om i verden på brutal undertrykking og drap på egen befolkning - uten at verdenssamfunnet griper inn (Iran, Zimbabwe, Nord-Korea, Syria for å nevne noen). Gaddafi er militært svakere og hvis det kvalifiserer som et viktig parameter (prinsippet om at det må være en god mulighet til å lykkes er en viktig del av forutsetningen for humanitær inngripen) så er kanskje et angrep mot Gaddafi godt nok begrunnet.
Jeg er villig til å støtte dette angrepet - men jeg har ikke noen illusjoner om mulige konsekvenser. Vi kan raskt ende opp i en situasjon hvor NATO/Vesten på nytt ikke har noen reell exitstrategi. Ingenting hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.
Anbefaler også Jan Arild Snoens kommentar Bomb Gaddafi på Minerva.
OPPDATERTGaddafi erklærer våpenhvile - mulig bare trusselen om voldsbruk kan være nok i denne omgang. Men en endelig løsning fordrer nok at Obersten går av - frivillig eller ufrivillig.
Hadde denne blogg blitt utformet for tre år siden er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ment - litt forenklet ville da svaret vært Grip inn - med eller uten FN mandat. Men endavourene i Irak og Afghanistan, hvilket i beste forstand kan sies å ha blandede resultater, har gjort at jeg fundamentalt har revurdert synet på aggresiv demokratipromotering. Bush jrs. opprinnelig "No nationbuilding" kan i det lengre løp vise seg å være et mer vitalt strategisk konsept enn neokonservativ demokratipromotering (hvilket da altså Bush jr. nå sier han er en tilhenger av). Dette fordi fundamentatet for liberale demokratier har i seg kulturelle faktorer som langt overgår formelle institusjoner - ja disse institusjoner (rettsstat, siviltsamfunn, markedsøkonomi, offentlig debatt) er i seg selv avhengig av at de mennesker som inngår i fellesskapet opptrer med codes of conduct (kultur) som understøtter systemet (legitimitet). Selv om et stort flertall skulle ønske og langt på vei er innstilt på følge opp premissene for et liberalt demokrati - kan et lite mindretall ødelegge gjennom voldelig motstand, hvilket vi har sett i Irak og Afghanistan.
Det sagt - ingen ønsker noen ny nasjonsbyggingsprosess i Libya. I første omgang dreier det seg om å hindre Gaddafi i å slakte sin egen befolkning. Men, går man først til det skritt å bruke militære midler, må man være villig til å følge opp og da kan man før man aner befinne seg i en situasjon hvor man bare har dårlige alternativer. Før man foretar inngripen burde man stille seg noen grunnleggende spørsmål.
- Har man noen exitstrategi?
- Hva vet man om de såkalte opprørerne? Er de virkelig demokrati og frihetshåpet til Libya - eller er de rivaliserende klaner med liten interesse for et demokratisk Libya?
- Er man villig til å bruke nødvendige ressurser for å følge opp en langsiktig løsning i Libya (jf. nationbuilding)?
Det mangler ikke på eksempler rundt om i verden på brutal undertrykking og drap på egen befolkning - uten at verdenssamfunnet griper inn (Iran, Zimbabwe, Nord-Korea, Syria for å nevne noen). Gaddafi er militært svakere og hvis det kvalifiserer som et viktig parameter (prinsippet om at det må være en god mulighet til å lykkes er en viktig del av forutsetningen for humanitær inngripen) så er kanskje et angrep mot Gaddafi godt nok begrunnet.
Jeg er villig til å støtte dette angrepet - men jeg har ikke noen illusjoner om mulige konsekvenser. Vi kan raskt ende opp i en situasjon hvor NATO/Vesten på nytt ikke har noen reell exitstrategi. Ingenting hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.
Anbefaler også Jan Arild Snoens kommentar Bomb Gaddafi på Minerva.
OPPDATERTGaddafi erklærer våpenhvile - mulig bare trusselen om voldsbruk kan være nok i denne omgang. Men en endelig løsning fordrer nok at Obersten går av - frivillig eller ufrivillig.
Monday, March 14, 2011
Lov å lykkes
Årets Ski-VM ble en gedigen suksess. Ikke først og fremst fordi Norge tok mange gull (selv om det hjelper på), men fordi arrangementet ble en folkefest, som langt overgikk de mest optimistiske spådommer. Jeg var selv i Kollen siste helgen under damenes 30 km og herrenes 50 km - og særlig Therese Johaugs blanding av prestasjon og glede var en stor opplevelse. Misforstå rett - Petter Northugs imponerende 50 km var også en god opplevelse - men ikke helt Johaug (og nei jeg har ikke sendt frierbrev - ihvertfall ikke enda).
Det er mulig det høres nedlatende ut, men jeg hadde gjerne sett at vi tok færre gull, særlig fordi jeg tror godt om det norske publikum og hadde det blitt færre gull hadde teorien om det rause Kollen-publikummet vært enklere å verifisere. Det sagt - Northug, Bjørgen og Johaug er hver på sin måte utmerkede forbilder hvis signal til norsk ungdom er: LOV Å LYKKES!
Jeg tillater meg selv å bli litt mer politisk. Gjennom min tid i Unge Høyre har jeg vært med på mange ulike kampanjer. Den jeg likte aller best var LOV Å LYKKES kampanjen. Budskapet var og er anti-jantelov. Jeg har aldri sett på næringslivsledere som Petter Stordalen, Bjørn Kjos eller Olav Thon som et problem. Snarere tvert imot - vi trenger flere som ønsker å jobbe hardt og lykkes. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes det er en påfallende forskjell mellom måten vi betrakter våre idrettsutøvere og måten vi betrakter de skoleflinke. Ikke sjeldent leser jeg om venstresidens advarsler mot å tilrettelegge for eliteskoler, dog med unntak for toppidrettsgymnas (samt musikk og andre former for utøvende kunst). De aller fleste, selv langt ut på venstresiden, vil mene det er absurd å påstå at Petter Northugs skiutdanning har gått utover skikunnskapen til nordmenn flest. Faktisk er det større grunn til å tro at Northug inspirerer flere til å begynne å gå på ski - også de som ikke skal bli toppidrettsutøvere.
Men om man overfører samme logikk til de mer teoritunge fagene, f.eks realfag, er tonen straks en annen. Ved å tilby ekstra utfordringer til de skoleflinke - gjerne egne klasser eller skoler, hvor de får utfordringer tilpasset eget nivå, er det visstnok slik at disse (i overført betydning) stjeler av kunnskapen til resten av elevene. Forskjellene mellom elevene blir større (kan ihvertfall tenkes å bli større) og da er jevn middelmåddighet langt å foretrekke. Dette er ikke et forsøk på å konstruere noen stråmann (joda jeg er polemisk), men den norske likhetsskolen minus toppidrettsgymnasene står sterkt i den norske debatten. Særlig på venstresiden. Jeg skulle ønske vi kunne overføre mer av idrettskulturen til skolen - særlig ideen om hardt arbeid, målbevissthet og ikke minst at det er lov å lykkes!
Det er veldig fint for Norge at det i dag sitter tusenvis av barn rundt om i det ganske land som drømmer om å bli en ny Johaug, en ny Bjørgen eller en ny Northug. Men det er faktisk enda viktigere for nasjonen at vi får flere jenter og gutter til å ville bli den nye Fritjof Nansen, den nye Petter Stordalen eller den nye Madam Curie. Skal vi få frem morgendagens gründere, bedriftsledere og forskere trenger vi å fortelle barn at de har all rett til å drømme store drømmer. Fortelle dem at DE kan bli til noe. Fortelle dem at det skal være lov å lykkes!
Enhver stor prestasjon starter med en drøm, et ønske om å bli bedre - bare spør Therese Johaug.
Jeg tillater meg selv å bli litt mer politisk. Gjennom min tid i Unge Høyre har jeg vært med på mange ulike kampanjer. Den jeg likte aller best var LOV Å LYKKES kampanjen. Budskapet var og er anti-jantelov. Jeg har aldri sett på næringslivsledere som Petter Stordalen, Bjørn Kjos eller Olav Thon som et problem. Snarere tvert imot - vi trenger flere som ønsker å jobbe hardt og lykkes. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes det er en påfallende forskjell mellom måten vi betrakter våre idrettsutøvere og måten vi betrakter de skoleflinke. Ikke sjeldent leser jeg om venstresidens advarsler mot å tilrettelegge for eliteskoler, dog med unntak for toppidrettsgymnas (samt musikk og andre former for utøvende kunst). De aller fleste, selv langt ut på venstresiden, vil mene det er absurd å påstå at Petter Northugs skiutdanning har gått utover skikunnskapen til nordmenn flest. Faktisk er det større grunn til å tro at Northug inspirerer flere til å begynne å gå på ski - også de som ikke skal bli toppidrettsutøvere.
Men om man overfører samme logikk til de mer teoritunge fagene, f.eks realfag, er tonen straks en annen. Ved å tilby ekstra utfordringer til de skoleflinke - gjerne egne klasser eller skoler, hvor de får utfordringer tilpasset eget nivå, er det visstnok slik at disse (i overført betydning) stjeler av kunnskapen til resten av elevene. Forskjellene mellom elevene blir større (kan ihvertfall tenkes å bli større) og da er jevn middelmåddighet langt å foretrekke. Dette er ikke et forsøk på å konstruere noen stråmann (joda jeg er polemisk), men den norske likhetsskolen minus toppidrettsgymnasene står sterkt i den norske debatten. Særlig på venstresiden. Jeg skulle ønske vi kunne overføre mer av idrettskulturen til skolen - særlig ideen om hardt arbeid, målbevissthet og ikke minst at det er lov å lykkes!
Det er veldig fint for Norge at det i dag sitter tusenvis av barn rundt om i det ganske land som drømmer om å bli en ny Johaug, en ny Bjørgen eller en ny Northug. Men det er faktisk enda viktigere for nasjonen at vi får flere jenter og gutter til å ville bli den nye Fritjof Nansen, den nye Petter Stordalen eller den nye Madam Curie. Skal vi få frem morgendagens gründere, bedriftsledere og forskere trenger vi å fortelle barn at de har all rett til å drømme store drømmer. Fortelle dem at DE kan bli til noe. Fortelle dem at det skal være lov å lykkes!
Enhver stor prestasjon starter med en drøm, et ønske om å bli bedre - bare spør Therese Johaug.
Friday, February 25, 2011
To diktatorer
Det pågående opprøret i Libya som er en del av en større omveltning i Midtøsten (kall det gjerne revolusjon) har støtte fra mesteparten av verden. Modige demonstranter er på vei til Tripoli for å kaste "Oberst" Gaddafi, mens diktatoren selv ikke har noen skrupler med å myrde sin egen befolkning. Mens altså resten av verden (for det meste) støtter opprøret, velger Hugo Chavez å gå ut med full støtte til Gaddafi. Det er kanskje mindre overrasskende med hensyn til Chavez sin hyllest av det politiske system i Hvite-Russland og sin allianse med Iran.
Det er lov å håpe, men jeg tror ikke det får noen innvirkning på Chavez sine støttespillere i Norge SV og Manifest. Chavez er jo tross alt bare Sør-Amerikas svar på Einar Gerhardsen.
Det er lov å håpe, men jeg tror ikke det får noen innvirkning på Chavez sine støttespillere i Norge SV og Manifest. Chavez er jo tross alt bare Sør-Amerikas svar på Einar Gerhardsen.
Sunday, February 06, 2011
We owe him our liberty
Overskriften tilhører Lech Walesa og er tilegnet Ronald Wilson Reagan som ble USAs 40.president. Idag søndag er det 100 år siden han ble født.
Det skulle neppe kom som noen overraskelse at denne blogger er over gjennomsnittet begeistret for Ronald Reagan - Ikonet, presidenten, personen og mannen som historien tillott å være president når den kaldekrigen ble avsluttet. Minervas Jan Arild Snoen har i et oppsummerende innlegg drøftet arven til Ronald Reagan. Den er ikke plettfri - men det store bildet er overveiende positiv for USAs 40.president som nøt uvanlig stor popularitet da han gikk av.
Det er særlig to ting jeg finner tiltalende ved Ronald Reagan som person. Hans ukuelige optimisme og hans ideologiske prinsippfasthet - evnen til å inspirere vil alltid bære med den tidligere Hollywoodskuespilleren.
For Ronald Reagan var Sovjetunionen "The evil empire" - et uttrykk som skapte moralsk harme blant venstreintellektuelle i Europa - men var ingen overdrivelse. Vitnesbyrdene til tidligere dissidenter i Øst-Europa, blant annet Lech Walesa, er tydelig i sin takknemlighet til Reagans moralske tydelighet. For å gi et eksempel. Det er ingen hemmelighet at Reagan under talen ved Brandenburger i 1987 møtte stor motstand blant sine rådgivere hva gjaldt setningen "Tear Down this wall" - og hadde i utgangspunktet akseptert å stryke setningen fra manus. Som sikkert de fleste interesserte fikk med seg - den ble uttalt i all sin kraft, med påfølgende klart budskap til Gorbatsjov. Sovjetunionen ville ha falt før eller senere, men jeg er overbevist om at Reagans politikk bidro til å fremskynde fallet.
Selv om Reagan for mange på den politiske høyresiden fremdeles står som et skinnende forbilde er det viktig å ha med seg at enhver person opererer i en gitt kontekst under bestemte politiske forutsetninger. Med andre ord de politiske utfordringene som Reagan sto overfor er ikke de samme 30 år senere. Det burde være særlig viktig for GOP-kandidater å forstå. I det miljøet bæres det preg av manglende nyanser med hensyn til hva Reagan faktisk fikk gjennomført som manifesterer seg om ikke i, så på grensen til politisk handlingslammelse. Det sagt - dagen i dag markerer vi i respekt og takknemlighet for "The Gippers" virke.
Mannen som ble født inn i fattigdom som sønn av en alkoholisert skoselger, men for alltid er skrevet inn i historien - ikke bare i USA, men verden forøvrig.
Det skulle neppe kom som noen overraskelse at denne blogger er over gjennomsnittet begeistret for Ronald Reagan - Ikonet, presidenten, personen og mannen som historien tillott å være president når den kaldekrigen ble avsluttet. Minervas Jan Arild Snoen har i et oppsummerende innlegg drøftet arven til Ronald Reagan. Den er ikke plettfri - men det store bildet er overveiende positiv for USAs 40.president som nøt uvanlig stor popularitet da han gikk av.
Det er særlig to ting jeg finner tiltalende ved Ronald Reagan som person. Hans ukuelige optimisme og hans ideologiske prinsippfasthet - evnen til å inspirere vil alltid bære med den tidligere Hollywoodskuespilleren.
For Ronald Reagan var Sovjetunionen "The evil empire" - et uttrykk som skapte moralsk harme blant venstreintellektuelle i Europa - men var ingen overdrivelse. Vitnesbyrdene til tidligere dissidenter i Øst-Europa, blant annet Lech Walesa, er tydelig i sin takknemlighet til Reagans moralske tydelighet. For å gi et eksempel. Det er ingen hemmelighet at Reagan under talen ved Brandenburger i 1987 møtte stor motstand blant sine rådgivere hva gjaldt setningen "Tear Down this wall" - og hadde i utgangspunktet akseptert å stryke setningen fra manus. Som sikkert de fleste interesserte fikk med seg - den ble uttalt i all sin kraft, med påfølgende klart budskap til Gorbatsjov. Sovjetunionen ville ha falt før eller senere, men jeg er overbevist om at Reagans politikk bidro til å fremskynde fallet.
Selv om Reagan for mange på den politiske høyresiden fremdeles står som et skinnende forbilde er det viktig å ha med seg at enhver person opererer i en gitt kontekst under bestemte politiske forutsetninger. Med andre ord de politiske utfordringene som Reagan sto overfor er ikke de samme 30 år senere. Det burde være særlig viktig for GOP-kandidater å forstå. I det miljøet bæres det preg av manglende nyanser med hensyn til hva Reagan faktisk fikk gjennomført som manifesterer seg om ikke i, så på grensen til politisk handlingslammelse. Det sagt - dagen i dag markerer vi i respekt og takknemlighet for "The Gippers" virke.
Mannen som ble født inn i fattigdom som sønn av en alkoholisert skoselger, men for alltid er skrevet inn i historien - ikke bare i USA, men verden forøvrig.
Wednesday, February 02, 2011
Hvorfor Norge på mange områder er bedre enn USA
Helga Pedersen fortsetter å spille rollen som papegøye på speed. Denne gangen raser Arbeiderpartiets parlamentariske leder over Siv Jensens uttalelser om Norge i utlandet. Den substansielle diskusjonen dreier seg om hvilket skattetrykk vi har i Norge, hvor mye av lønnsinntekten du betaler i skatt (og avgifter). Ifølge Finansdepartementet ligger tallene tett opp til 40 %, mens Siv Jensen omtaler nivået som rundt 70-75 prosent, da med henvisning til såkalt effektiv marginalskatt (som er skatt på siste krone). Som det fremgår av VG-artikkelen er beregningen Jensen omtaler særs teoretisk og neppe representativ. Hvilke indirekte skatter du betaler avhenger veldig av forbruk (bensin, alkhol m.m - som er sterkt avgiftsbelagt i Norge). Det kan hende at Siv Jensen har sitt på det rene, men det er som Helga Pedersen sier, knapt et godt bilde FRP-lederen fremstiller av Norge i intervjuet med Reason.
Det leder meg over på det underliggende spørsmålet om Norge vs USA. Langt de fleste amerikanerne tror Norge er betydelig mer sosialistisk enn hva tilfelle er, samtidig som langt de fleste nordmenn tror USA er langt mer frimarkedsorientert enn hva tilfelle er. Sånn sett bidrar Siv Jensen til å opprettholde myten i sitt intervju. På mange områder er Norge mer liberalt (i klassisk europeisk forstand) og businessvennlig enn USA.
Norge har til tross for at den er alftor stor, en veldig effektiv offentlig sektor, betydelig mer effektiv enn USA. Vi har et enklere reguleringsregime, færre lover og mer strømlinjeformet system. Vi har et flatere og enklere (taxcode) skattesystem. Vi har en av verdens åpneste økonomier og sterk beskyttelse av privat eiendom. Hvis vi i tillegg legger til at vi er en liten nasjon, homogen kultur og fremdeles innehaver av protestantisk etikk (dog er disse under press) - så forklarer dette mye av årsaken, mye mer enn vår omfattende velferdsstat, hvorfor Norge er et av verdens beste land å bo i og slettes ikke et land det er ille å drive business i.
Det sagt - det er ingen grunn til at det ikke skulle bli bedre. Lavere skatt, mindre offentlig sektor, mer privat ansvar er politikk jeg gjerne ser innført i Norge, men det må naturligvis ta utgangspunkt i en debatt som forholder seg til virkeligheten.
PS! For sammenligning av USA og Norge i tall - er SSB og National Census Bureau gode nettsteder. Samt OECDs oversikt.
Det leder meg over på det underliggende spørsmålet om Norge vs USA. Langt de fleste amerikanerne tror Norge er betydelig mer sosialistisk enn hva tilfelle er, samtidig som langt de fleste nordmenn tror USA er langt mer frimarkedsorientert enn hva tilfelle er. Sånn sett bidrar Siv Jensen til å opprettholde myten i sitt intervju. På mange områder er Norge mer liberalt (i klassisk europeisk forstand) og businessvennlig enn USA.
Norge har til tross for at den er alftor stor, en veldig effektiv offentlig sektor, betydelig mer effektiv enn USA. Vi har et enklere reguleringsregime, færre lover og mer strømlinjeformet system. Vi har et flatere og enklere (taxcode) skattesystem. Vi har en av verdens åpneste økonomier og sterk beskyttelse av privat eiendom. Hvis vi i tillegg legger til at vi er en liten nasjon, homogen kultur og fremdeles innehaver av protestantisk etikk (dog er disse under press) - så forklarer dette mye av årsaken, mye mer enn vår omfattende velferdsstat, hvorfor Norge er et av verdens beste land å bo i og slettes ikke et land det er ille å drive business i.
Det sagt - det er ingen grunn til at det ikke skulle bli bedre. Lavere skatt, mindre offentlig sektor, mer privat ansvar er politikk jeg gjerne ser innført i Norge, men det må naturligvis ta utgangspunkt i en debatt som forholder seg til virkeligheten.
PS! For sammenligning av USA og Norge i tall - er SSB og National Census Bureau gode nettsteder. Samt OECDs oversikt.
Tuesday, January 25, 2011
Revolusjonen holder sjeldent hva den lover
Vinteren 2004 hadde jeg gleden av å være valgobservatør i Ukraina under det som ble kjent som den "Orange-revolution". Etter at første valgomgang avslørte massivt valgjuks mobiliserte tusenvis av ukrainere i Kiev-sentrum under orangebannere med krav om ny valgomgang. Mobiliseringen medførte at kandidaten som hadde utropt seg selv til vinner, Victor Janukovitsj, motvillig måtte gå med på en ny valgomgang. Det påfølgende resultatet medførte at helten fra revolusjonen, Victor Juskjenko, gikk seirende ut av hva som utvilsomt var et rettferdig og transparent valg. Jeg var, på vegne av studentbevegelsen i Ukraina (som representant for den europeiske studentbevegelse) sammen med 10 000 andre observatører til stede for å observere at valget gikk riktig for seg. Sjeldent har jeg følt meg så nyttig som akkurat den vinteren i tidligere Sovjetunionen.
7-år senere er det lett å se at revolusjonen ikke holdt hva den lovet. Revolusjoner gjør sjeldent det. Mye pågrunn av de urealistiske forventningene folk tillegger den. Juskjenko lovet aldri å løse alle problemene i Ukraina, han lovet å innføre et demokratisk styre, hvor borgerne fikk bestemme over sitt eget liv innenfor rammene av det liberale demokrati. Det faktum at Juskjenko levde opp til idealene, hvorpå kritikk mot hans styre fulgte som en naturlig del av debatten og til sist også aksepterte valgtap, uttrykker et demokratisk sinnelag. Ironien er at den korrupte Janukovitsj er tilbake i presidentpalasset.
Vel dette var egentlig ikke en bloggpost om Ukraina - men forsøk på en overgang til de aktuelle hendelser i Midtøsten.
Man skal passe seg vel for å bruke samme type forklaringsvariabler på menneskelig atferd som oppstår og utføres i ulike deler av verden til forskjellig tid. Bestemte hendelsesforløp oppstår aldri i et vakum, men som resultat av historiske og strukturelle forhold. Det sagt - noen fellestrekk synes å være tilstede. Likheten mellom Ukraina i 2004 og store deler av Midtøsten idag - ihvertfall i politisk kontekst - er autoritære styrer, begrensede muligheter for kritikk og utfordrende sosiale forhold. En blanding som nå ser ut til å boble til overflaten i form av en voldsom frustrasjon. Hendelsene fra Tunisia har tydeligvis inspirert til etterfølgelse, og uten å overdrive betydningen av sosiale medier, er det ingen tvil om at dagens digitale muligheter på en helt annen måte enn tidligere er istand til å massemobilisere på kort tid.
Hva som skjer videre i Egypt, Jordan, Syria m.m vil kun tiden vise. Intet hadde vært bedre om mobiliseringen medfører en demokratisk utvikling, og da tenker jeg ikke bare på stemmerett, men på et liberalt demokrati hvor institusjoner og rettsstat inkluderes som viktige ingridienser. Det fordrer naturligvis at befolkningen er klar for å ta steget fra undertrykte til selvstendige borgere - hvor ansvaret for eget liv i mer eller mindre grad flyttes dit den hører hjemme - nemlig hos den enkelte, hvorpå de små fellesskap (sivile samfunn) utgjør ryggraden i samfunnet. I hvilken grad sosiale/kulturelle omveltninger følger (eller kanskje til og med er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning) politiske endringer er et stort spørsmål, og mitt inntrykk fra Ukraina, vurderte i ettertid, er nettopp at det er en dissonans her.
Befolkningen forventet at den Orangerevolusjonen skulle fikse livet for dem, fremfor å anerkjenne at det den Orangerevolusjonen gjorde, var å legge til rette for at hver enkelt nå fikk muligheten til selv å ta ansvar for eget liv. Jeg mistenker at noe lignende også vil finne sted i Midtøsten. Som sagt revolusjonen holder sjeldent hva den lover. De tidlige franske og senere russiske revolusjonære fikk erfare det den harde måten.
Men intet hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.
Les også Roger Valhammers meget gode analyse om situasjonen i Midtøsten.
OPPDATERT FREDAG
Ikke uventet har demonstrasjonene fortsatt i Kairo, og etter drap på demonstrant er det liten grunn til å tro at disse avtar. At Mohammed El-Baradei er tilbake i landet setter ytterligere press på Mubarak. Det er faktisk ikke utenkelig at regime faller innen kort tid. Selv om revolusjonen sjeldent holder hva den lover - så er det alltid en mulighet for at det denne gangen blir annerledes...
7-år senere er det lett å se at revolusjonen ikke holdt hva den lovet. Revolusjoner gjør sjeldent det. Mye pågrunn av de urealistiske forventningene folk tillegger den. Juskjenko lovet aldri å løse alle problemene i Ukraina, han lovet å innføre et demokratisk styre, hvor borgerne fikk bestemme over sitt eget liv innenfor rammene av det liberale demokrati. Det faktum at Juskjenko levde opp til idealene, hvorpå kritikk mot hans styre fulgte som en naturlig del av debatten og til sist også aksepterte valgtap, uttrykker et demokratisk sinnelag. Ironien er at den korrupte Janukovitsj er tilbake i presidentpalasset.
Vel dette var egentlig ikke en bloggpost om Ukraina - men forsøk på en overgang til de aktuelle hendelser i Midtøsten.
Man skal passe seg vel for å bruke samme type forklaringsvariabler på menneskelig atferd som oppstår og utføres i ulike deler av verden til forskjellig tid. Bestemte hendelsesforløp oppstår aldri i et vakum, men som resultat av historiske og strukturelle forhold. Det sagt - noen fellestrekk synes å være tilstede. Likheten mellom Ukraina i 2004 og store deler av Midtøsten idag - ihvertfall i politisk kontekst - er autoritære styrer, begrensede muligheter for kritikk og utfordrende sosiale forhold. En blanding som nå ser ut til å boble til overflaten i form av en voldsom frustrasjon. Hendelsene fra Tunisia har tydeligvis inspirert til etterfølgelse, og uten å overdrive betydningen av sosiale medier, er det ingen tvil om at dagens digitale muligheter på en helt annen måte enn tidligere er istand til å massemobilisere på kort tid.
Hva som skjer videre i Egypt, Jordan, Syria m.m vil kun tiden vise. Intet hadde vært bedre om mobiliseringen medfører en demokratisk utvikling, og da tenker jeg ikke bare på stemmerett, men på et liberalt demokrati hvor institusjoner og rettsstat inkluderes som viktige ingridienser. Det fordrer naturligvis at befolkningen er klar for å ta steget fra undertrykte til selvstendige borgere - hvor ansvaret for eget liv i mer eller mindre grad flyttes dit den hører hjemme - nemlig hos den enkelte, hvorpå de små fellesskap (sivile samfunn) utgjør ryggraden i samfunnet. I hvilken grad sosiale/kulturelle omveltninger følger (eller kanskje til og med er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning) politiske endringer er et stort spørsmål, og mitt inntrykk fra Ukraina, vurderte i ettertid, er nettopp at det er en dissonans her.
Befolkningen forventet at den Orangerevolusjonen skulle fikse livet for dem, fremfor å anerkjenne at det den Orangerevolusjonen gjorde, var å legge til rette for at hver enkelt nå fikk muligheten til selv å ta ansvar for eget liv. Jeg mistenker at noe lignende også vil finne sted i Midtøsten. Som sagt revolusjonen holder sjeldent hva den lover. De tidlige franske og senere russiske revolusjonære fikk erfare det den harde måten.
Men intet hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.
Les også Roger Valhammers meget gode analyse om situasjonen i Midtøsten.
OPPDATERT FREDAG
Ikke uventet har demonstrasjonene fortsatt i Kairo, og etter drap på demonstrant er det liten grunn til å tro at disse avtar. At Mohammed El-Baradei er tilbake i landet setter ytterligere press på Mubarak. Det er faktisk ikke utenkelig at regime faller innen kort tid. Selv om revolusjonen sjeldent holder hva den lover - så er det alltid en mulighet for at det denne gangen blir annerledes...
Wednesday, January 19, 2011
Inger Lise Hansen er velkommen i Høyre
KRFs valgkomite offentliggjorde idag at Inger Lise Hansen ikke er aktuell for en ny periode som nestleder i partiet. Ettersom den nåværende nestlederen ikke ønsker å ta kampvotering er hun definitivt ute av partiledelsen. At KRF kan tillate seg dette forteller meg at vi har et parti som synger på siste verset (dog er det usikkert hvor langt dette verset kommer til å bli).
Det er selvfølgelig slik at en partiledelse skal gjenspeile medlemmene og er således helt avhengig av tillit. Det er like åpenbart at Inger Lise Hansen ikke har den nødvendige tilliten i KRF. Hennes politiske talent skulle det herske liten tvil om. Hun er tydelig, selvsikker, utstråler modernitet, sympati og ikke minst kunnskap. Men det er tydeligvis ikke nok for tillitsapparatet i KRF. Eller er det kanskje nettopp pågrunn av den uredde stilen hun er funnet uegnet. Ikke vet jeg.
For meg er det ganske tydelig at Inger Lise Hansens stil - og enda viktigere -politisk grunnsyn hører mer hjemme i Høyre enn KRF. Særlig hennes klare borgerlige profil, hva jeg vil betegne som klassisk kristen-demokratisk i en kontinental tradisjon (ihjemlig tradisjon liberal-konservativ), gjør at jeg mener hun godt kunne tilhøre Høyre. Hun har ingen problem med å kombinere personlig kristen-tro (ettersom dette er en privatsak), med et prinsipielt forsvar for politikens grenser, samtidig som hun er genuint opptatt av de som ikke greier seg selv. Hennes (i KRF-termer) liberale og anti-moralistiske tilbøyeligheter passer også utmerket inn i Høyre-familien.
Hva Inger Lise Hansen selv vil vites ikke - men hun er ihvertfall hjertelig velkommen til Høyre!
Det er selvfølgelig slik at en partiledelse skal gjenspeile medlemmene og er således helt avhengig av tillit. Det er like åpenbart at Inger Lise Hansen ikke har den nødvendige tilliten i KRF. Hennes politiske talent skulle det herske liten tvil om. Hun er tydelig, selvsikker, utstråler modernitet, sympati og ikke minst kunnskap. Men det er tydeligvis ikke nok for tillitsapparatet i KRF. Eller er det kanskje nettopp pågrunn av den uredde stilen hun er funnet uegnet. Ikke vet jeg.
For meg er det ganske tydelig at Inger Lise Hansens stil - og enda viktigere -politisk grunnsyn hører mer hjemme i Høyre enn KRF. Særlig hennes klare borgerlige profil, hva jeg vil betegne som klassisk kristen-demokratisk i en kontinental tradisjon (ihjemlig tradisjon liberal-konservativ), gjør at jeg mener hun godt kunne tilhøre Høyre. Hun har ingen problem med å kombinere personlig kristen-tro (ettersom dette er en privatsak), med et prinsipielt forsvar for politikens grenser, samtidig som hun er genuint opptatt av de som ikke greier seg selv. Hennes (i KRF-termer) liberale og anti-moralistiske tilbøyeligheter passer også utmerket inn i Høyre-familien.
Hva Inger Lise Hansen selv vil vites ikke - men hun er ihvertfall hjertelig velkommen til Høyre!
Thursday, January 13, 2011
Derfor bør Maria Amelie få bli
Om det noengang har vært en god grunn til å bruke skjønnsvurderingen sterke hensyn i asylpolitikken, må det være i saken om Maria Amelie, forfatter av boken ulovlig norsk og på alle måter en mønsterinnvandrerer det norske samfunn trenger flere av.
Reaksjonene etter arrestasjon er naturlig nok voldsomme og avspeiler tydelig en dissonans mellom folks forståelse av avgjørelsen og byråkratenes gjennomføring. Joda, myndighetene opererer innenfor rettsstaten og er i henhold til weberiansk praksis - men reglene er sjelden problemet - men hvordan de anvendes. Og i dette tilfellet hadde det vært fint mulig å anvende reglene på en annen måte.
For meg er det komplett absurd at terroristen og fare for rikets sikkerhet, Mullah Krekar, får bli i dette landet, mens mønsterborgeren Maria Amelie kastes ut. Jeg skal innrømme at jeg ikke er uten sympati med myndighetene som ønsker å gjennomføre vedtatt politikk, og Maria har, som selv beskrevet, vært ulovlig i landet i flere år. La det heller ikke være noen tvil om at vi som rettsstatt bør og må gjennomføre de lover som vedtas. Jeg har skrevet en bakgrunnsartikkel for Minerva om nettopp dette behovet.
Jeg har den siste tiden lest biografien til Ayaan Hirsi Ali, som ikke fortalte sannheten i hennes asylsøknad. I streng forstand så burde selvsagt ikke Hirsi Ali fått oppholdstillatelse - men jeg er glad hun fikk. Uten sammenligning forøvrig så har Maria vist gjennom årene hun har vært i Norge at hun er en borger dette landet trenger flere av.
Nils August Andresen skriver glitrende om de spesielle omstendighetene i denne saken som gjør at Maria imotsetning til de fleste andre ulovlig norske bør få bli i landet.
Lover og regler skal selvfølgelig følges og dette samfunnet bygger på likhet for loven - og med tanke på alle de som med dårligere begrunnelse har fått oppholdstillatelse på "humanitært grunnlag" eller som følge av "sterke menneskelig hensyn" eller "andre hensyn", har fått innvilget opphold, burde naturligvis Maria stille først i køen.
Vi kan ikke stille oss slik i dette landet at de innvandrere som vil, kan og ønsker å gjøre en jobb for det norske samfunn kastes ut, mens folk som betraktes som en fare for rikets sikkerhet tillates å bli.
Reaksjonene etter arrestasjon er naturlig nok voldsomme og avspeiler tydelig en dissonans mellom folks forståelse av avgjørelsen og byråkratenes gjennomføring. Joda, myndighetene opererer innenfor rettsstaten og er i henhold til weberiansk praksis - men reglene er sjelden problemet - men hvordan de anvendes. Og i dette tilfellet hadde det vært fint mulig å anvende reglene på en annen måte.
For meg er det komplett absurd at terroristen og fare for rikets sikkerhet, Mullah Krekar, får bli i dette landet, mens mønsterborgeren Maria Amelie kastes ut. Jeg skal innrømme at jeg ikke er uten sympati med myndighetene som ønsker å gjennomføre vedtatt politikk, og Maria har, som selv beskrevet, vært ulovlig i landet i flere år. La det heller ikke være noen tvil om at vi som rettsstatt bør og må gjennomføre de lover som vedtas. Jeg har skrevet en bakgrunnsartikkel for Minerva om nettopp dette behovet.
Jeg har den siste tiden lest biografien til Ayaan Hirsi Ali, som ikke fortalte sannheten i hennes asylsøknad. I streng forstand så burde selvsagt ikke Hirsi Ali fått oppholdstillatelse - men jeg er glad hun fikk. Uten sammenligning forøvrig så har Maria vist gjennom årene hun har vært i Norge at hun er en borger dette landet trenger flere av.
Nils August Andresen skriver glitrende om de spesielle omstendighetene i denne saken som gjør at Maria imotsetning til de fleste andre ulovlig norske bør få bli i landet.
Lover og regler skal selvfølgelig følges og dette samfunnet bygger på likhet for loven - og med tanke på alle de som med dårligere begrunnelse har fått oppholdstillatelse på "humanitært grunnlag" eller som følge av "sterke menneskelig hensyn" eller "andre hensyn", har fått innvilget opphold, burde naturligvis Maria stille først i køen.
Vi kan ikke stille oss slik i dette landet at de innvandrere som vil, kan og ønsker å gjøre en jobb for det norske samfunn kastes ut, mens folk som betraktes som en fare for rikets sikkerhet tillates å bli.
Wednesday, January 12, 2011
Crazy always seem to find its way
Debatten i etterkant av skytedramet i Arizona har ikke uventet dreid seg mye om Sarah Palin, og i hvilken grad hun skulle være medskyldig i drapsforsøket på Kongressmedlem Gabrielle Gifford. I moralsk forstand er slike påstander tilnærmet absurde. Videre er det svært lite som tyder på at den mistenkte Loughner hadde noe som helst tilknytning til verken Tea-party eller Sarah Palin.
Etter to uker i USA er det åpenbart at retorikken på begge sider burde både dempes og tilpasses virkeligheten. Det største eksempelet på hvor heftig debatten i USA har blitt er påstandene fra venstresiden, som uten å nøle, legger skylden for attentatet på Teaparty og Sarah Palin. Det er som Palin selv uttrykker - blodig fornærmerende.
En av de viktigste (og beste) politiske stemmene i USA, John Stewart, har svært gode betraktninger om hvordan galskapen alltid synes å finne sin vei. Charles Krauthammer i Washington Post beskriver påstandene fra deler av venstresiden som latterlige, og viser videre hvordan politisk debatt over lengre tid har hentet sin inspirasjon fra militær fagterminologi. Ord som "battleground states", "campaign" og "political targets" ses ikke på som oppfordring til mord - og det med god grunn. Jan Arild Snoen i Minerva går i mediekritikkspalten, i rette påstandene mot Sarah Palin i norsk presse.
Tilfellet Loughner, synes å være en galning (etter vanlig norsk språkforståelse - jeg skal ikke uttale meg om det medisinske), hvis mentale prosesser ikke synes å henge på greip. Det er nok ingen grunn til å tro at det er siste gang en eller annen forstyrret person bestemmer seg for å utføre handlinger som ligger langt utenfor grensen som et demokratisk samfunn opperer etter. Akkurat hvorfor han bestemte seg for å gripe til våpen vet han bare selv, men uansett hvilken grunn det var, så er det han, og han alene som er moralsk skyldig.
Hva kan gjøres?
Betyr det at ingenting kan gjøres? Selvsagt ikke.
Sannsynligvis gjør amerikanske myndigheter allerede preventive tiltak. Personer som i ulike sammenhenger legger ut digitalt materiell, type hatvideoer e.l. (reelle hatvideoer - må ikke misforstås med Glenn Beck, Sarah Palin) bør naturlig nok følges opp. Hvor bra dette gjøres idag vet jeg ikke, kan hende det er ganske bra. Vi kan nok ikke i et demokratisk samfunn hindre alle galninger fra å begå lovbrudd, men det ligger i statens natur å forsøke innenfor gitte rammer.
Videre bør det opplagt gjøres noe med våpenlovene. Jeg er klar over at 2.amendment står sterkt i USA, og har i og for seg mindre problemer med det enn mange andre (jeg hadde dog foretrukket sterkere begrensninger), men at delstatene i det minste burde forsøke å håndheve eksisterende lover, samt innføre adekvat bakgrunnssjekk på alle som forsøker å kjøpe våpen, kan jeg etter beste mening ikke forstå problemet med. I så tilfelle vil fremdeles alle normale borgere med rent (nok) rulleblad tillates å kjøpe våpen, men en sterkere bakgrunnssjekk vil gjøre det vanskeligere for sertifiserte galninger av type Loughner, å få tak i våpen. Det vil kanskje ikke stoppe alle, men det vil stoppe noen.
Og ja, den politiske retorikken i USA bør dempes. Ikke pågrunn av Lougner eller fordi retorikken fører til at galninger dreper, det er noe som følger med det å være mentalt forstyrret. Men fordi USA fortjener bedre. USA står overfor store utfordringer, og god debatt, hvor mostanderens hensikter ikke mistenkeliggjøres, men tolkes i beste (ihvertfall bedre) mening vil gjøre situasjonen bedre. På den måten vil the battle for ideas som republikken USA - ja alle demokratier - holder som ideal, forhåpentlig lede frem til bedre løsninger for morgendagen enn hva tilfelle er idag.
Etter to uker i USA er det åpenbart at retorikken på begge sider burde både dempes og tilpasses virkeligheten. Det største eksempelet på hvor heftig debatten i USA har blitt er påstandene fra venstresiden, som uten å nøle, legger skylden for attentatet på Teaparty og Sarah Palin. Det er som Palin selv uttrykker - blodig fornærmerende.
En av de viktigste (og beste) politiske stemmene i USA, John Stewart, har svært gode betraktninger om hvordan galskapen alltid synes å finne sin vei. Charles Krauthammer i Washington Post beskriver påstandene fra deler av venstresiden som latterlige, og viser videre hvordan politisk debatt over lengre tid har hentet sin inspirasjon fra militær fagterminologi. Ord som "battleground states", "campaign" og "political targets" ses ikke på som oppfordring til mord - og det med god grunn. Jan Arild Snoen i Minerva går i mediekritikkspalten, i rette påstandene mot Sarah Palin i norsk presse.
Tilfellet Loughner, synes å være en galning (etter vanlig norsk språkforståelse - jeg skal ikke uttale meg om det medisinske), hvis mentale prosesser ikke synes å henge på greip. Det er nok ingen grunn til å tro at det er siste gang en eller annen forstyrret person bestemmer seg for å utføre handlinger som ligger langt utenfor grensen som et demokratisk samfunn opperer etter. Akkurat hvorfor han bestemte seg for å gripe til våpen vet han bare selv, men uansett hvilken grunn det var, så er det han, og han alene som er moralsk skyldig.
Hva kan gjøres?
Betyr det at ingenting kan gjøres? Selvsagt ikke.
Sannsynligvis gjør amerikanske myndigheter allerede preventive tiltak. Personer som i ulike sammenhenger legger ut digitalt materiell, type hatvideoer e.l. (reelle hatvideoer - må ikke misforstås med Glenn Beck, Sarah Palin) bør naturlig nok følges opp. Hvor bra dette gjøres idag vet jeg ikke, kan hende det er ganske bra. Vi kan nok ikke i et demokratisk samfunn hindre alle galninger fra å begå lovbrudd, men det ligger i statens natur å forsøke innenfor gitte rammer.
Videre bør det opplagt gjøres noe med våpenlovene. Jeg er klar over at 2.amendment står sterkt i USA, og har i og for seg mindre problemer med det enn mange andre (jeg hadde dog foretrukket sterkere begrensninger), men at delstatene i det minste burde forsøke å håndheve eksisterende lover, samt innføre adekvat bakgrunnssjekk på alle som forsøker å kjøpe våpen, kan jeg etter beste mening ikke forstå problemet med. I så tilfelle vil fremdeles alle normale borgere med rent (nok) rulleblad tillates å kjøpe våpen, men en sterkere bakgrunnssjekk vil gjøre det vanskeligere for sertifiserte galninger av type Loughner, å få tak i våpen. Det vil kanskje ikke stoppe alle, men det vil stoppe noen.
Og ja, den politiske retorikken i USA bør dempes. Ikke pågrunn av Lougner eller fordi retorikken fører til at galninger dreper, det er noe som følger med det å være mentalt forstyrret. Men fordi USA fortjener bedre. USA står overfor store utfordringer, og god debatt, hvor mostanderens hensikter ikke mistenkeliggjøres, men tolkes i beste (ihvertfall bedre) mening vil gjøre situasjonen bedre. På den måten vil the battle for ideas som republikken USA - ja alle demokratier - holder som ideal, forhåpentlig lede frem til bedre løsninger for morgendagen enn hva tilfelle er idag.
Saturday, January 08, 2011
Et USA i krise
Å være tilstede i Washington D.C. er alltid (har ihvertfall vært så langt) hyggelig. For egen del er det femte gang jeg besøker politikkens mekka. I løpet av den siste uken har fulgt åpningen av den 112-kongressen, samtidig som jeg besøker politikere, rådgivere, tenketanker m.fler som jeg har blitt kjent med de siste årene. Det store samtaleemne i D.C. om dagen er uten tvil gjeldskrisen, og implikasjonene som følger av denne. Men jeg er fullt klar over at den politiske klassen i D.C. ikke er mainstream amerikanere, og er usikker på hvorvidt den jevne amerikaner har tatt innover seg utfordringen.
Utdypende kommentarer om akkurat gjeldskrisen har jeg kommentert for Minerva.
Jeg tviler på at gjeldskrise var den utløsende årsaken for dagens attentat (samt flere andre) på kongressrepresentant Gabrielle Giffords, fra Arizona, som utvilsomt preger de amerikanske mediene i skrivende øyeblikk. Og som mottas med sjokk her i D.C. Sannsynligvis er det en mentalt forstyrret person som står bak. I første omgang gjelder det å få oversikt over hva som faktisk har hendt - hvilke implikasjoner dette får for demokratiet i USA gjenstår å se. Jeg er relativt sikker på at dette ikke får noen konsekvenser for våpenlovene i USA, til det er beskyttelsen av 2.amendment til USAs grunnlov bunnsolid.
Det ville vært sterkt beklagelig om slike hendelser fører til større avstand mellom politikere og velgere, etter en uke i D.C. er det ganske åpenbart for meg at det motsatte burde tilstrebes. Tiden vil vise hva som blir resultatet, men det er ihvertfall lov å håpe at det ikke får slike konsekvenser.
Utdypende kommentarer om akkurat gjeldskrisen har jeg kommentert for Minerva.
Jeg tviler på at gjeldskrise var den utløsende årsaken for dagens attentat (samt flere andre) på kongressrepresentant Gabrielle Giffords, fra Arizona, som utvilsomt preger de amerikanske mediene i skrivende øyeblikk. Og som mottas med sjokk her i D.C. Sannsynligvis er det en mentalt forstyrret person som står bak. I første omgang gjelder det å få oversikt over hva som faktisk har hendt - hvilke implikasjoner dette får for demokratiet i USA gjenstår å se. Jeg er relativt sikker på at dette ikke får noen konsekvenser for våpenlovene i USA, til det er beskyttelsen av 2.amendment til USAs grunnlov bunnsolid.
Det ville vært sterkt beklagelig om slike hendelser fører til større avstand mellom politikere og velgere, etter en uke i D.C. er det ganske åpenbart for meg at det motsatte burde tilstrebes. Tiden vil vise hva som blir resultatet, men det er ihvertfall lov å håpe at det ikke får slike konsekvenser.
Thursday, December 23, 2010
En blå-blå jul
Så vidt meg bekjent har det ikke vært en meningsmåling som viser at det Kongelige norske Arbeiderparti er Norges tredje største parti. Men det er altså tilfelle i dagens meningsmåling i Vårt land, gjengitt på VG-nett.
Meningsmålingen føyer seg inn i rekken av målinger som viser at rent flertall for FRP og H er innen rekkevidde. Samtidig som målingene er ren katastrofe for regjeringspartiene. Jeg tror det er flere grunner til utviklingen, hvor den viktigste årsaken er elendig håndtverk fra de rødgrønne. Gaver, master, økokrimetterforskning og sykehusbråk gir unektelig et inntrykk at vi har med regjeringen Tufte å gjøre.
Det er ikke vanskelig å glede seg over udugelighet fra de rødgrønne, men det er i utgangspunktet problematisk for den politiske debatten, som burde handle om politiske saker og forskjeller, ikke politisk spill. Det sagt så har særlig Høyre fremstått mer konstruktive, som har fått en selvforsterkende effekt etter som alle kommentatorer beskriver Høyre som mer konstruktive. Jeg tror utvilsomt vi har et tilfelle av Bandwagon effekt. At FRP og Høyre samtidig er større enn Arbeiderpartiet er bemerkelsesverdig, og selv om jeg skulle ønske at det var tilfelle, så tror jeg ikke dette skyldes vesentlige endringer i velgernes politiske preferranse.
Forskjellene mellom partiene er veldig små og har blitt enda mindre etterhvert som Høyre i mindre grad ønsker å adressere forholdet mellom offentlig og privat ansvar. Et grunnleggende spørsmål som medlemmer i Høyre burde begynne å stille, er hvilket mandat ønsker vi at en evt Høyreregjering 2013 skal ha? Selvfølgelig vil (og bør) grunnelementene i den norske/nordiske modellen bestå, men reformer som går i retning av mer valgfrihet og større lønnsomhet å være i jobb (og da samtidig mindre lønnsomt ikke å jobbe) bør være et viktig valgkampbudskap. Samtidig ønkser jeg et Høyre som er tydelig på at mer frihet til enkeltmenneske blir akkompagnert av et større ansvar for å håndtere denne friheten.
Meningsmålingen føyer seg inn i rekken av målinger som viser at rent flertall for FRP og H er innen rekkevidde. Samtidig som målingene er ren katastrofe for regjeringspartiene. Jeg tror det er flere grunner til utviklingen, hvor den viktigste årsaken er elendig håndtverk fra de rødgrønne. Gaver, master, økokrimetterforskning og sykehusbråk gir unektelig et inntrykk at vi har med regjeringen Tufte å gjøre.
Det er ikke vanskelig å glede seg over udugelighet fra de rødgrønne, men det er i utgangspunktet problematisk for den politiske debatten, som burde handle om politiske saker og forskjeller, ikke politisk spill. Det sagt så har særlig Høyre fremstått mer konstruktive, som har fått en selvforsterkende effekt etter som alle kommentatorer beskriver Høyre som mer konstruktive. Jeg tror utvilsomt vi har et tilfelle av Bandwagon effekt. At FRP og Høyre samtidig er større enn Arbeiderpartiet er bemerkelsesverdig, og selv om jeg skulle ønske at det var tilfelle, så tror jeg ikke dette skyldes vesentlige endringer i velgernes politiske preferranse.
Forskjellene mellom partiene er veldig små og har blitt enda mindre etterhvert som Høyre i mindre grad ønsker å adressere forholdet mellom offentlig og privat ansvar. Et grunnleggende spørsmål som medlemmer i Høyre burde begynne å stille, er hvilket mandat ønsker vi at en evt Høyreregjering 2013 skal ha? Selvfølgelig vil (og bør) grunnelementene i den norske/nordiske modellen bestå, men reformer som går i retning av mer valgfrihet og større lønnsomhet å være i jobb (og da samtidig mindre lønnsomt ikke å jobbe) bør være et viktig valgkampbudskap. Samtidig ønkser jeg et Høyre som er tydelig på at mer frihet til enkeltmenneske blir akkompagnert av et større ansvar for å håndtere denne friheten.
Monday, December 20, 2010
Siv Jensens metode
Bensinpriser og FRP høres unektelig ut som en karrikatur. Men det er knapt noen last for et parti å være gjenkjennelig. I så måte er Siv Jensens "raseri" mot høye bensinavgifter FRP-tradisjonen tro. Personlig vil jeg heller redusere andre avgifter/skatter før den bedre begrunnede bensinavgiften, eksempelvis veiavgift, årsavgift - bilavgifter som kun er fiskalt begrunnet. Dette er avgifter som jeg tror irriterer "folk flest" og som gjør det vanskelig å få til fornuftige omlegginger i retning av å avgiftsbelegge bruk fremfor kjøp av bil.
Jeg har få problemer med Siv Jensens ønske om å redusere bensinavgifter selv om jeg mener andre avgifter er mer fornuftige å redusere. Det er nok også slik at vi har et ulikt syn på problemene knyttet til menneskeskapt global oppvarming. Men det jeg derimot har et problem med, er Siv Jensens populisme i spørsmålet om strømpriser, hvor FRP-lederen for noen uker siden dummet seg fullstendig (akkompagnert av sjefsklovnen i Norsk Industri, Leif Sande) ut på NRK-debatten. Hennes argumentasjon grenser opp mot den totale ansvarsløshet - og er i mangel på bedre ord - en form for grandios populisme.
Siv Jensen krevde i hovedsak to ting. For det første kutt i EL-avgiften og for det andre bruk av mobile gasskraftverk i midt-Norge. Begrunnelsen for standpunktene var at norske forbrukere ikke bruker strøm fordi det er gøy, men fordi det er kaldt. Prisen spiller derfor ifølge Siv Jensen ingen rolle - forbrukerne vil uansett bruke like mye strøm.
Siv Jensens opptreden gjør det grunn til å stille alvorlige spørsmålstegn ved om hun er egnet til å være statsminister i Norge. Det finnes (ihvertfall burde finnes) grenser for hvor uansvarlig og populistisk en person som søker landets høyeste verv kan tillate seg å være.
La meg begrunne hvorfor.
Det er to begrensninger på hvor mye strøm forbrukerne i dette landet kan bruke. For det første hvor mye kraft som produseres, for det andre linjekapasiteten. Det hjelper lite å produsere mye kraft dersom overføringskapasiteten ikke er god nok (man kan jo undres over hvorfor ikke regjeringen valgte å offentliggjøre "monstermastene" i disse dager fremfor i sommer). Med andre ord er strøm en knapphetsvare hvis ressurser best allokkeres ved hjelp av prismeknaismen. For å unngå sammenbrudd stiger prisen ettersom forbrukerne bruker mer strøm når det er kaldt. Dette er noe av det mest grunnleggende innenfor markedsøkonomien og det er mer enn bemerkelsesverdig at Siv Jensen (hvilket man skulle anta var tilhenger av markedsøkonomi) ikke skjønner eller vil skjønne denne mekanismen.
Hennes påstander om at det ikke er sammenheng mellom pris og forbrukeratferd er utrolig. Empirisk sett er det rent vås. Om prisen blir høyere stimulerer det selvfølgelig forbrukerne til å spare strøm. Faktum er at norske strømpriser er relativt sett lave sammenlignet med andre land, der veldig få av oss har foretatt ENØK-tiltak. Hvor mange kjenner du som har sjekket konkurransetilsynets liste over strømleverandører, byttet lyspærer, bruker timer, sett på muligheten for å isolere bedre etc?
Jeg er usikker (jeg håper ikke den slags populistisk vås) på hvorvidt denne argumentasjonen går hjem hos det brede(ere) lag av velgere, men det stiller uansett et alvorlig spørsmål ved Siv Jensens egnethet som landets potensielt øverste leder.
Jeg har få problemer med Siv Jensens ønske om å redusere bensinavgifter selv om jeg mener andre avgifter er mer fornuftige å redusere. Det er nok også slik at vi har et ulikt syn på problemene knyttet til menneskeskapt global oppvarming. Men det jeg derimot har et problem med, er Siv Jensens populisme i spørsmålet om strømpriser, hvor FRP-lederen for noen uker siden dummet seg fullstendig (akkompagnert av sjefsklovnen i Norsk Industri, Leif Sande) ut på NRK-debatten. Hennes argumentasjon grenser opp mot den totale ansvarsløshet - og er i mangel på bedre ord - en form for grandios populisme.
Siv Jensen krevde i hovedsak to ting. For det første kutt i EL-avgiften og for det andre bruk av mobile gasskraftverk i midt-Norge. Begrunnelsen for standpunktene var at norske forbrukere ikke bruker strøm fordi det er gøy, men fordi det er kaldt. Prisen spiller derfor ifølge Siv Jensen ingen rolle - forbrukerne vil uansett bruke like mye strøm.
Siv Jensens opptreden gjør det grunn til å stille alvorlige spørsmålstegn ved om hun er egnet til å være statsminister i Norge. Det finnes (ihvertfall burde finnes) grenser for hvor uansvarlig og populistisk en person som søker landets høyeste verv kan tillate seg å være.
La meg begrunne hvorfor.
Det er to begrensninger på hvor mye strøm forbrukerne i dette landet kan bruke. For det første hvor mye kraft som produseres, for det andre linjekapasiteten. Det hjelper lite å produsere mye kraft dersom overføringskapasiteten ikke er god nok (man kan jo undres over hvorfor ikke regjeringen valgte å offentliggjøre "monstermastene" i disse dager fremfor i sommer). Med andre ord er strøm en knapphetsvare hvis ressurser best allokkeres ved hjelp av prismeknaismen. For å unngå sammenbrudd stiger prisen ettersom forbrukerne bruker mer strøm når det er kaldt. Dette er noe av det mest grunnleggende innenfor markedsøkonomien og det er mer enn bemerkelsesverdig at Siv Jensen (hvilket man skulle anta var tilhenger av markedsøkonomi) ikke skjønner eller vil skjønne denne mekanismen.
Hennes påstander om at det ikke er sammenheng mellom pris og forbrukeratferd er utrolig. Empirisk sett er det rent vås. Om prisen blir høyere stimulerer det selvfølgelig forbrukerne til å spare strøm. Faktum er at norske strømpriser er relativt sett lave sammenlignet med andre land, der veldig få av oss har foretatt ENØK-tiltak. Hvor mange kjenner du som har sjekket konkurransetilsynets liste over strømleverandører, byttet lyspærer, bruker timer, sett på muligheten for å isolere bedre etc?
Jeg er usikker (jeg håper ikke den slags populistisk vås) på hvorvidt denne argumentasjonen går hjem hos det brede(ere) lag av velgere, men det stiller uansett et alvorlig spørsmål ved Siv Jensens egnethet som landets potensielt øverste leder.
Friday, December 10, 2010
Håpets stemme - Liu Xiaobo
Årets fredsprisvinner Liu Xiaobo er etter min mening både viktig og riktig. Den er fortjent fordi Xiaobo har agitert for ikke-voldelige demokratiske (menneskerettigheter) reformer i Kina. En oppskrift som foreskriver en gradvis endring - som tar hensyn både til behovet for stabilitet og til behovet for demokratiske reformer. Oppropet har fått navnet Charter 08 etter inspirasjon fra de østeuropeiske dissidentene Charter 77 med fremstående intellektulle som blant annet Vaclav Havel. Jeg mener dette er viktig fordi Xiaobos agitasjon er balansert. Han tar ikke til ordet for voldelig revolusjon, men ønsker en omforming basert på Kinas eget system.
Nettopp derfor er kritikken av prisen ekstra vanskelig å forstå. Det er selvfølgelig ikke gitt at denne prisen vil ha en innflytelse på kinesiske myndigheter, men reaksjonene viser at landet er opptatt av omdømme, hvorpå den kritikk, omtale og debatt som følger i kjølvannet vil kunne få langsiktige konsekvenser. At markante norske stemmer som Gerhard Heiberg, Johan Galtung, Arnulf Kolstad og Gunnar Garbo har kritisert tildelingen fremstår for meg som intet annet enn pinlig. At Heiberg er norsk representant i IOC er en skam. De tre andre fremstår mest som premieklovner fullstendig uten innhold.
Den utvikling som har funnet sted i Kina er positiv. Takket være markedsreformer har landet løftet millioner av mennesker ut av fattigdom på rekordtid. Men det er intet argument for omfattende undertrykking. Som David Cameron forklarte må økonomisk vekst kombineres med politiske reformer. Det samme sier Barack Obama. Premisset om at Kinas velstandsutvikling er avhengig av en undertrykkende stat er særdeles svakt fundert. Snarere tvert imot er ytringsfrihet, kritikk og rom for gode ideer sannsynligvis en nødvendig (om ikke tilstrekkelig) forutsetning for at Kinas modernisering skal bli vellykket.
Det absolutt sterkeste argumentet for Xiaobos fredspris er likefullt normativ. Mens utillitaristiske betraktninger rundt konsekvenser for det kinesiske samfunnet i seg selv skulle tale for at dette er en positiv pris, er ideen om at menneskerettigheter er universelle - uavhenigig av konsekvensen for samfunnet (som dog oftest må sies å ha vært særs positive) den viktigste begrunnelsen for å gi fredsprisen til den kinesiske dissidenten. Jeg tror - det er riktignok en tro - ikke en empirisk betraktning, at ønske om frihet, retten til å delta, retten til privat sfære, retten til selv å velge fellesskap - er iboende verdier i mennesker - verdier som også kinesere i sterkere grad kommer til å gi uttrykk for i tiden som kommer.
Årets fredsvinner er en eksponent for humanisme, rettigheter og menneskeverd. Jeg kan knapt tenke meg en mer verdig prisvinner enn nettopp Xiaobo.
Nettopp derfor er kritikken av prisen ekstra vanskelig å forstå. Det er selvfølgelig ikke gitt at denne prisen vil ha en innflytelse på kinesiske myndigheter, men reaksjonene viser at landet er opptatt av omdømme, hvorpå den kritikk, omtale og debatt som følger i kjølvannet vil kunne få langsiktige konsekvenser. At markante norske stemmer som Gerhard Heiberg, Johan Galtung, Arnulf Kolstad og Gunnar Garbo har kritisert tildelingen fremstår for meg som intet annet enn pinlig. At Heiberg er norsk representant i IOC er en skam. De tre andre fremstår mest som premieklovner fullstendig uten innhold.
Den utvikling som har funnet sted i Kina er positiv. Takket være markedsreformer har landet løftet millioner av mennesker ut av fattigdom på rekordtid. Men det er intet argument for omfattende undertrykking. Som David Cameron forklarte må økonomisk vekst kombineres med politiske reformer. Det samme sier Barack Obama. Premisset om at Kinas velstandsutvikling er avhengig av en undertrykkende stat er særdeles svakt fundert. Snarere tvert imot er ytringsfrihet, kritikk og rom for gode ideer sannsynligvis en nødvendig (om ikke tilstrekkelig) forutsetning for at Kinas modernisering skal bli vellykket.
Det absolutt sterkeste argumentet for Xiaobos fredspris er likefullt normativ. Mens utillitaristiske betraktninger rundt konsekvenser for det kinesiske samfunnet i seg selv skulle tale for at dette er en positiv pris, er ideen om at menneskerettigheter er universelle - uavhenigig av konsekvensen for samfunnet (som dog oftest må sies å ha vært særs positive) den viktigste begrunnelsen for å gi fredsprisen til den kinesiske dissidenten. Jeg tror - det er riktignok en tro - ikke en empirisk betraktning, at ønske om frihet, retten til å delta, retten til privat sfære, retten til selv å velge fellesskap - er iboende verdier i mennesker - verdier som også kinesere i sterkere grad kommer til å gi uttrykk for i tiden som kommer.
Årets fredsvinner er en eksponent for humanisme, rettigheter og menneskeverd. Jeg kan knapt tenke meg en mer verdig prisvinner enn nettopp Xiaobo.
Monday, November 29, 2010
Nok en eksentriksk afrikansk statsleder
Tiden for eksentriske statsledere (for å bruke et pent ord) i Afrika har åpenbart ikke gått ut på dato. Sist ute, Kenyas Statsminister Raila Odinga, som i en tale ønsker å forby homoseksualitet. Skjønt jeg er usikker på hvor eksentrisk dette standpunktet egentlig er. Det er heller ikke usannsynlig at han har et folkeflertall bak seg i sitt illeberale syn. Ikke desto mindre er begrunnelsen komisk:
"Forbudet bør også gjelde lesbiske, mener han og argumenterer blant annet med at siden det er nesten akkurat like mange menn som kvinner i Kenya, er det slett ikke nødvendig å tillate homoseksualitet."
Hadde det ikke vært for at konsekvensene er alvorlige, burde hele uttalelsen blitt avfeid som latterlig.
"Forbudet bør også gjelde lesbiske, mener han og argumenterer blant annet med at siden det er nesten akkurat like mange menn som kvinner i Kenya, er det slett ikke nødvendig å tillate homoseksualitet."
Hadde det ikke vært for at konsekvensene er alvorlige, burde hele uttalelsen blitt avfeid som latterlig.
Monday, November 01, 2010
Teapartytime
“Politics is just like show business. You have a hell of an opening, coast for a while, and then have a hell of a close” Ronald Reagan.
Tirsdag, natt til onsdag norsk tid, går amerikanske velgere til urnene for å stemme på dugelig og mindre dugelig kandidater. Det er naturligvis knyttet stor spenning til utfallet, men allerede nå kan vi med stor sannsynlighet si at den såkalte tea-party bevegelsen kommer til å utøve vesentlig innflytelse. Personlig er jeg ambivalent med hensyn til Teapartyaktivistene. Fokus på fiskal ansvarlighet er både riktig og nødvendig, men dessverre ser det ut til å følge med et par skrullinger på veien, type Christine O`Donell; I am not witch – I am you…
For nordmenn flest er det bortimot komplett uforståelig at Republikanerne kan ha noen som helst støtte blant det amerikanske elektoratet. Det er muligens lettere å forstå hvis vi tar med i ligningen at norske aviser daglig presenterer stereotyper som grenser til ren parodi, hvor Demokratene er de gode og Republikanerne (GOP) de onde. Det burde knapt komme som noen overraskelse, og gjør det vel heller ikke, at norske aviser verken er balansert eller egnet som gode formidler av amerikansk politikk. Ihvertfall ikke hvis opplysning og forståelse er det man ønsker å tilegne seg. Om så er tilfelle, er amerikanske medier/nettsteder langt å foretrekke (gode forslag se nederst i bloggposten).
Misforstå rett. Jeg har store problemer med deler av politikken til GOP. Partiets vekt på verdier, dvs kristne verdier, med påfølgende reaksjonære syn på homofili og sekularisme er fornuftstridige. Den til dels skarpe, men substansløse retorikken fremstår som anti-intellektuell (og det er ikke ment som noe kompliment) og tiltaler meg svært lite. Ei heller Sarah Palin.
Jeg savner konservative politikere i tradisjon fra Goldwater/Reagan, med vekt på mindre stat, større frihet og reell fokus på reformer som innebærer fiskal ansvarlighet. Da kan man ikke gjøre som Bush jr. og GOP holdt på med i åtte år, bruke penger som fylle sjømenn, redusere skattene, uten å dekke inn på utgiftssiden. En politikk som Obama og Demokratene har forsterket, noe som gjør at neste års budsjett får et rekordstort underskudd.
Om jeg tør håpe på noe under mid-term election, så er det at Teaparty-bevegelsen evner å adressere budsjettunderskuddet i tiden som kommer. Jeg er villig til å godta mye rart, også fra Christine O`Donnell, hva gjelder obskure synspunkt på evolusjon, kristendom m.m, dersom hovedsaken er fiskal ansvarlighet. Dog er jeg ikke like sikker på at det amerikanske elektoratet virkelig er klar for omfattende endringer i social security, som innebærer mindre offentlig ansvar. Anne Appelbaum har skrevet glitrende om amerikaneres dobbeltmoral på Slate.
Tips
Jeg tror GOP tar huset, mens Demokratene beholder flertallet i Senatet. GOP vil også dominere guvernørvalgene. Hvilken posisjon Obama kommer i med hensyn til gjenvalg gjenstår å se. For god oversikt se Monticello Societys hjemmeside.
For gode amerikanske nettsider, med betydelig større nerdefaktor, anbefales:
Realclearpolitics
538 - Nate Silver
Politico
Oppdatert Onsdag morgen
I tråd med de fleste prediksjoner vant Republikanerne mange seter, men ikke mange nok til å ta både Huset og Senatet, sistnevnte ser i skrivende øyeblikket ut til å bli Demokratisk med 52/53 mot 47/48. Huset skifter fra Demokratisk til Republikansk flertall, hvilket gjør den politiske situasjonen krevende. Hva Obama nå velger å gjøre er det knyttet betydelig spenning til. Og det med god grunn. Både presidenten og den nye Majoritetslederen John Boehner har signalisert vilje til samarbeid, hvorvidt dette materialiserer seg i konkret handling er et helt annet spørsmål.
Rand Pauls Senatsseier i Kentucky, etterfulgt av en glitrende tale om amerikansk eksepsjonalisme var utvilsomt kveldens høydepunkt. Avvisningen av legalisering av Marihuana i California var den største skuffelsen. Det er delte meninger omkring rollen til Teaparty, noen hevder at deres (påståtte) ekstreme synspunkter kostet GOP Senatet. Mon det. Utvilsomt var Sharon Angle i Nevada og Christine O`Donnell fringes, og åpenbart for ekstrem til å bli valgt. Men samtidig har Teaparty brakt med seg store doser vitalitet, og det er usikkert hva mer moderate kandidater ville bidratt med i dette valget. Teaparty bevegelsen har fåt inn mange spennende kandidater som har lovet å gå til kamp mot Washington, mot offentlige utgifter og ikke minst lovet å restuere fiskalt ansvar. Nå gjenstår det, for å parafrasere et gammelt amerikansk uttrykk "To cut your money where your mouth is"!
Tirsdag, natt til onsdag norsk tid, går amerikanske velgere til urnene for å stemme på dugelig og mindre dugelig kandidater. Det er naturligvis knyttet stor spenning til utfallet, men allerede nå kan vi med stor sannsynlighet si at den såkalte tea-party bevegelsen kommer til å utøve vesentlig innflytelse. Personlig er jeg ambivalent med hensyn til Teapartyaktivistene. Fokus på fiskal ansvarlighet er både riktig og nødvendig, men dessverre ser det ut til å følge med et par skrullinger på veien, type Christine O`Donell; I am not witch – I am you…
For nordmenn flest er det bortimot komplett uforståelig at Republikanerne kan ha noen som helst støtte blant det amerikanske elektoratet. Det er muligens lettere å forstå hvis vi tar med i ligningen at norske aviser daglig presenterer stereotyper som grenser til ren parodi, hvor Demokratene er de gode og Republikanerne (GOP) de onde. Det burde knapt komme som noen overraskelse, og gjør det vel heller ikke, at norske aviser verken er balansert eller egnet som gode formidler av amerikansk politikk. Ihvertfall ikke hvis opplysning og forståelse er det man ønsker å tilegne seg. Om så er tilfelle, er amerikanske medier/nettsteder langt å foretrekke (gode forslag se nederst i bloggposten).
Misforstå rett. Jeg har store problemer med deler av politikken til GOP. Partiets vekt på verdier, dvs kristne verdier, med påfølgende reaksjonære syn på homofili og sekularisme er fornuftstridige. Den til dels skarpe, men substansløse retorikken fremstår som anti-intellektuell (og det er ikke ment som noe kompliment) og tiltaler meg svært lite. Ei heller Sarah Palin.
Jeg savner konservative politikere i tradisjon fra Goldwater/Reagan, med vekt på mindre stat, større frihet og reell fokus på reformer som innebærer fiskal ansvarlighet. Da kan man ikke gjøre som Bush jr. og GOP holdt på med i åtte år, bruke penger som fylle sjømenn, redusere skattene, uten å dekke inn på utgiftssiden. En politikk som Obama og Demokratene har forsterket, noe som gjør at neste års budsjett får et rekordstort underskudd.
Om jeg tør håpe på noe under mid-term election, så er det at Teaparty-bevegelsen evner å adressere budsjettunderskuddet i tiden som kommer. Jeg er villig til å godta mye rart, også fra Christine O`Donnell, hva gjelder obskure synspunkt på evolusjon, kristendom m.m, dersom hovedsaken er fiskal ansvarlighet. Dog er jeg ikke like sikker på at det amerikanske elektoratet virkelig er klar for omfattende endringer i social security, som innebærer mindre offentlig ansvar. Anne Appelbaum har skrevet glitrende om amerikaneres dobbeltmoral på Slate.
Tips
Jeg tror GOP tar huset, mens Demokratene beholder flertallet i Senatet. GOP vil også dominere guvernørvalgene. Hvilken posisjon Obama kommer i med hensyn til gjenvalg gjenstår å se. For god oversikt se Monticello Societys hjemmeside.
For gode amerikanske nettsider, med betydelig større nerdefaktor, anbefales:
Realclearpolitics
538 - Nate Silver
Politico
Oppdatert Onsdag morgen
I tråd med de fleste prediksjoner vant Republikanerne mange seter, men ikke mange nok til å ta både Huset og Senatet, sistnevnte ser i skrivende øyeblikket ut til å bli Demokratisk med 52/53 mot 47/48. Huset skifter fra Demokratisk til Republikansk flertall, hvilket gjør den politiske situasjonen krevende. Hva Obama nå velger å gjøre er det knyttet betydelig spenning til. Og det med god grunn. Både presidenten og den nye Majoritetslederen John Boehner har signalisert vilje til samarbeid, hvorvidt dette materialiserer seg i konkret handling er et helt annet spørsmål.
Rand Pauls Senatsseier i Kentucky, etterfulgt av en glitrende tale om amerikansk eksepsjonalisme var utvilsomt kveldens høydepunkt. Avvisningen av legalisering av Marihuana i California var den største skuffelsen. Det er delte meninger omkring rollen til Teaparty, noen hevder at deres (påståtte) ekstreme synspunkter kostet GOP Senatet. Mon det. Utvilsomt var Sharon Angle i Nevada og Christine O`Donnell fringes, og åpenbart for ekstrem til å bli valgt. Men samtidig har Teaparty brakt med seg store doser vitalitet, og det er usikkert hva mer moderate kandidater ville bidratt med i dette valget. Teaparty bevegelsen har fåt inn mange spennende kandidater som har lovet å gå til kamp mot Washington, mot offentlige utgifter og ikke minst lovet å restuere fiskalt ansvar. Nå gjenstår det, for å parafrasere et gammelt amerikansk uttrykk "To cut your money where your mouth is"!
Tuesday, October 26, 2010
Voldtekt, rettssak og straff
Natt til tirsdag 13. juli vil definitivt gå inn i historien, i hvert fall for min del, som en noe spesiell dag. Det er tross alt ikke hver dag man blir vitne til et voldtektsforsøk, noe jeg skal ha den udelte glede av å berette for Bergen tingrett i morgen onsdag 27. Oktober.
Det er heldigvis ikke mange (overfalls)voldtekter som finner sted i dette landet. Ikke desto mindre så er det mange nok til at det bidrar til å spre frykt blant den kvinnelig delen av befolkningen. Hvorpå mange tenker nøye hvor, når og hvordan de selv transporterer seg hjem fra byen. Jeg tror ikke jeg fullt ut kan forstå omfanget av ulike følelser/frykt som kan følge av historier om voldtekt og forsøk på voldtekt. Men det er naturligvis en følelse som ikke særlig god. En desto bedre følelse er muligheten til å bidra til å avverge en slik hendelse, en mulighet jeg fikk denne sommeren.
I juli pusset jeg sammen med min gode venn Øyvind Olufsen opp vår felles leilighet i Bergen sentrum, og som jeg/vi har bodd i under min tid i Bergen. Tilfeldighetene ville ha det til at vi nettopp denne natten bestemte oss for å gjøre oss ferdig med å male hele stuen. Ikke rent sjeldent hører vi fulle folk på vei hjem, med ditto trang til å dele for omverden sitt syn på både det ene og det andre. Ettersom leiligheten er lokalisert i sentrum så hender det at vi får med oss slike ting. Det var også det første som slo oss da vi hørte lyder rett utenfor vinduet. Men i det jeg så vidt skimtet en lyshåret kvinne, som gav klart uttrykk for at hun var i en situasjon hun definitivt ikke ville være i, så fulgte jeg etter Øyvind Olufsen som allerede hatt satt kurs for å intervenere. Dette fant altså sted 5-7 meter utenfor vinduet vårt.
Overfallsmannen slapp umiddelbart grepet på kvinnen og løp ned overgaten hvorpå meg og Øyvind sprang etter. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye over hva og hvorfor i den situasjonen, tankene mine gikk utelukkende på hvordan vedkommende overfallsmann ikke skulle slippe unna. Etter en løpetur på ca 2-300 meter, hadde gjerningsmannen gjemt seg bak noen søppelspann, men ble raskt oppdaget da meg og Øyvind gikk på hver vår side av gaten (for lokalkjente rett ved Det Akademiske Kvarter i Bergen). Straks mannen ble oppdaget, forsøkte han å løpe forbi Øyvind, noe som må karakteriseres som heller mislykket. Ha i mente at Øyvind er mangeårig styrkeløfter og dørvakt, hvorpå gjerningsmannen ble lagt kontant i bakken. Jeg gikk straks bort til Øyvind for å forhøre meg om assistanse var påkrevd, det var det ikke, og konsentrerte meg derfor om å geleide politiet via nødtelefonanrop til rette staden. Og politiet var på plass på under 2 minutter – faktisk ganske imponerende.
Gjerningsmannen ble overlatt til politiet og vi avgav forklaringer dagen etterpå.
Jeg har intet behov for å navngi vedkommende med navn, men som det fremgikk av BT sin dekning, så er mannen fra Somalia og påstår selv at han ”ikke husker noe”. Jeg skal også avstå fra å utbrodere noe ytterligere kring mine tanker om vedkommende, de er ikke spesielt høye. Og det er vel ikke bare meg som finner det påfallende at vedkommende er fra Somalia. Men det er en klar styrke ved det norske rettssamfunn at vi har klare prosedyrer for hvordan slike hendelser skal følges opp.
Finnes det noen rettferdig straff? Tja – ikke vet jeg. Men det jeg kan si er at det føles godt å kunne bidra positivt både før og under rettssaken. Og at ”the first line of defence” alltid skal og må være borgerne i et samfunn.
Det er heldigvis ikke mange (overfalls)voldtekter som finner sted i dette landet. Ikke desto mindre så er det mange nok til at det bidrar til å spre frykt blant den kvinnelig delen av befolkningen. Hvorpå mange tenker nøye hvor, når og hvordan de selv transporterer seg hjem fra byen. Jeg tror ikke jeg fullt ut kan forstå omfanget av ulike følelser/frykt som kan følge av historier om voldtekt og forsøk på voldtekt. Men det er naturligvis en følelse som ikke særlig god. En desto bedre følelse er muligheten til å bidra til å avverge en slik hendelse, en mulighet jeg fikk denne sommeren.
I juli pusset jeg sammen med min gode venn Øyvind Olufsen opp vår felles leilighet i Bergen sentrum, og som jeg/vi har bodd i under min tid i Bergen. Tilfeldighetene ville ha det til at vi nettopp denne natten bestemte oss for å gjøre oss ferdig med å male hele stuen. Ikke rent sjeldent hører vi fulle folk på vei hjem, med ditto trang til å dele for omverden sitt syn på både det ene og det andre. Ettersom leiligheten er lokalisert i sentrum så hender det at vi får med oss slike ting. Det var også det første som slo oss da vi hørte lyder rett utenfor vinduet. Men i det jeg så vidt skimtet en lyshåret kvinne, som gav klart uttrykk for at hun var i en situasjon hun definitivt ikke ville være i, så fulgte jeg etter Øyvind Olufsen som allerede hatt satt kurs for å intervenere. Dette fant altså sted 5-7 meter utenfor vinduet vårt.
Overfallsmannen slapp umiddelbart grepet på kvinnen og løp ned overgaten hvorpå meg og Øyvind sprang etter. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye over hva og hvorfor i den situasjonen, tankene mine gikk utelukkende på hvordan vedkommende overfallsmann ikke skulle slippe unna. Etter en løpetur på ca 2-300 meter, hadde gjerningsmannen gjemt seg bak noen søppelspann, men ble raskt oppdaget da meg og Øyvind gikk på hver vår side av gaten (for lokalkjente rett ved Det Akademiske Kvarter i Bergen). Straks mannen ble oppdaget, forsøkte han å løpe forbi Øyvind, noe som må karakteriseres som heller mislykket. Ha i mente at Øyvind er mangeårig styrkeløfter og dørvakt, hvorpå gjerningsmannen ble lagt kontant i bakken. Jeg gikk straks bort til Øyvind for å forhøre meg om assistanse var påkrevd, det var det ikke, og konsentrerte meg derfor om å geleide politiet via nødtelefonanrop til rette staden. Og politiet var på plass på under 2 minutter – faktisk ganske imponerende.
Gjerningsmannen ble overlatt til politiet og vi avgav forklaringer dagen etterpå.
Jeg har intet behov for å navngi vedkommende med navn, men som det fremgikk av BT sin dekning, så er mannen fra Somalia og påstår selv at han ”ikke husker noe”. Jeg skal også avstå fra å utbrodere noe ytterligere kring mine tanker om vedkommende, de er ikke spesielt høye. Og det er vel ikke bare meg som finner det påfallende at vedkommende er fra Somalia. Men det er en klar styrke ved det norske rettssamfunn at vi har klare prosedyrer for hvordan slike hendelser skal følges opp.
Finnes det noen rettferdig straff? Tja – ikke vet jeg. Men det jeg kan si er at det føles godt å kunne bidra positivt både før og under rettssaken. Og at ”the first line of defence” alltid skal og må være borgerne i et samfunn.
Wednesday, October 20, 2010
Er skattelistene et spørsmål om gjennomsiktighet?
Den store skattejakten er igang. Det vil si jakten på andre folks skattinngang. Ihvertfall informasjon om disse forhold. Med nye digitale muligheter som facebookintegrasjon m.m. kan det bli riktig så gøy for de nysgjerrige og faktisk ikke fullt så nysgjerrige, ettersom avisene utnytter disse mulighetene til det ytterste. Tilhengerne av offentliggjøring argumenterer med at offentliggjøring sikrer gjennomsiktighet og demokratiet. Det er en sannhet med noen modifikasjoner.
Jeg er enig i at det er fordeler med offentliggjøring av skattelistene, blant annet prinsippet om transparans, hvor en større offentlighet får innsyn i hvordan skattesystemet fungerer, hvordan det slår ut og ikke minst urimelig utslag. En offentliggjøring av listene bidrar unektelig til en mer omfattende debatt.
Men dersom man mener at skatt som er et forhold mellom den enkelte og skattekontoret (staten), er et anliggende for "hvermansen", hvorfor ikke offentliggjør rulleblad? Hva med offentlige stønader? Sosialhjelp? Pasientjournaler? Kreditthistorie? Hva med å tilrettelegge slik at "hvermansen" ved få tastetrykk kunne få denne type informasjon. Det vil unektelig også medføre "gjennomsiktighet" om hvordan Norge fungerer. Naturligvis er det forskjeller i effekt, men prinsippet om at disse tingene i sin natur er et forhold mellom deg som enkeltindivid og staten er prinsippielt det samme hva gjelder skatteliste som rulleblad (det er det forsåvidt ikke med pasientjournaler, de angår ikke staten, men folk synes jo alltid at det er kjekt å vite).
Det er for meg et spørsmål om personvern.
Debatter om skatt (samt kriminalitet, helse og trygd) vil selvfølgelig kunne sikres også uten at man offentliggjør skattelistene, så også urimelig utfall og kritikkverdige forhold, om mediene gjør jobben sin. Det er argumenter for å offentliggjøre skattelistene men kan ikke se at de er noe særlig bedre begrunnet enn hva tilfelle er med andre personlige forhold.
Og om du lurte så kan du finne ut hva jeg tjente og betalte i skatt for 2009 her.
Jeg er enig i at det er fordeler med offentliggjøring av skattelistene, blant annet prinsippet om transparans, hvor en større offentlighet får innsyn i hvordan skattesystemet fungerer, hvordan det slår ut og ikke minst urimelig utslag. En offentliggjøring av listene bidrar unektelig til en mer omfattende debatt.
Men dersom man mener at skatt som er et forhold mellom den enkelte og skattekontoret (staten), er et anliggende for "hvermansen", hvorfor ikke offentliggjør rulleblad? Hva med offentlige stønader? Sosialhjelp? Pasientjournaler? Kreditthistorie? Hva med å tilrettelegge slik at "hvermansen" ved få tastetrykk kunne få denne type informasjon. Det vil unektelig også medføre "gjennomsiktighet" om hvordan Norge fungerer. Naturligvis er det forskjeller i effekt, men prinsippet om at disse tingene i sin natur er et forhold mellom deg som enkeltindivid og staten er prinsippielt det samme hva gjelder skatteliste som rulleblad (det er det forsåvidt ikke med pasientjournaler, de angår ikke staten, men folk synes jo alltid at det er kjekt å vite).
Det er for meg et spørsmål om personvern.
Debatter om skatt (samt kriminalitet, helse og trygd) vil selvfølgelig kunne sikres også uten at man offentliggjør skattelistene, så også urimelig utfall og kritikkverdige forhold, om mediene gjør jobben sin. Det er argumenter for å offentliggjøre skattelistene men kan ikke se at de er noe særlig bedre begrunnet enn hva tilfelle er med andre personlige forhold.
Og om du lurte så kan du finne ut hva jeg tjente og betalte i skatt for 2009 her.
Monday, October 11, 2010
Ingen grunn til overraskelse
Som sikkert de fleste har fått med seg, så gikk årets fredspris til Liu Xiaobo, for hans innsats for menneskerettigheter i Kina. Et arbeid det burde være enkelt å stille seg bak (som også de fleste gjør, med unntak av Professor Kolstad og Rødt-blogger, så vidt meg registrert).
Det burde knapt komme som noen overraskelse at kinesiske myndigheter ikke mottok nyheten med begeistring. Riktignok er jeg subjektiv i den forstand at jeg er vestlig og mer eller mindre har rettighetstankegangen som et politisk aksiom. Ikke desto mindre fremstår Kinas ambassade som "Komiske Ali" når den prøver å legitimere sin kritikk av utdelingen, ved å hevde at dette strider mot Nobels testament. Videre hevdes det hardnakket fra Kina at Xiaobo er kriminell og har brutt loven (sic!).
Det siste er nok utvilsomt riktig i formell forstand. Men samme begrunnelse brukte Nazi-Tyskland i sin forfølgelse av opposisjonelle ("kriminelle" som Hitler og Goebbels kalte dem). Det er nettopp det faktum at kritikk av myndighetene i Kina er ulovlig, som er hovedproblemet, og mye av årsaken til at Xiaobo får prisen, ettersom han har forsøkt å forandre denne "loven". Det er tillatt å håpe at prisen på lengre sikt vil ha en effekt, dog synes reaksjonen fra vanlig kinesere ikke spesielt oppløftende.
Kristian Tonning Riise blogger om dette på Minerva.
Gitt Kinas autoritære styre, så fremstår også vår fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansens fremtoning på Søndagsrevyen, som ganske komisk. På ramme alvor vil hun ha oss til å tro at det var ingen grunn til å forvente reaksjoner på politisk nivå. Vel - de reaksjonene kom i dag, og endte forutsigbart nok med avlysning av et planlagt møte. Støre krever forklaring, det kan hende han får, dog tviler jeg på hvor godt begrunnet den er. Det gjenstår å se hvilken effekt det tosidige forholdet mellom Kina og Norge vil få som konsekvens av fredsprisen. Min gjetning er at den ikke vil påvirke substansielt på lengre sikt, og at en frihandelsavtale kommer på plass.
Fredsprisen til Xiaobo er helt fortjent, tross alle fremskritt, er det fremdeles mye som gjenstår i Kina med hensyn til demokrati og rettigheter. Det sagt så tror jeg frihandelsavtale, globalisering av ideer og Kinas åpning mot verden i lengden vil være det absolutt viktigste bidraget for å løfte frem et moderne sivilisert Kina.
Det burde knapt komme som noen overraskelse at kinesiske myndigheter ikke mottok nyheten med begeistring. Riktignok er jeg subjektiv i den forstand at jeg er vestlig og mer eller mindre har rettighetstankegangen som et politisk aksiom. Ikke desto mindre fremstår Kinas ambassade som "Komiske Ali" når den prøver å legitimere sin kritikk av utdelingen, ved å hevde at dette strider mot Nobels testament. Videre hevdes det hardnakket fra Kina at Xiaobo er kriminell og har brutt loven (sic!).
Det siste er nok utvilsomt riktig i formell forstand. Men samme begrunnelse brukte Nazi-Tyskland i sin forfølgelse av opposisjonelle ("kriminelle" som Hitler og Goebbels kalte dem). Det er nettopp det faktum at kritikk av myndighetene i Kina er ulovlig, som er hovedproblemet, og mye av årsaken til at Xiaobo får prisen, ettersom han har forsøkt å forandre denne "loven". Det er tillatt å håpe at prisen på lengre sikt vil ha en effekt, dog synes reaksjonen fra vanlig kinesere ikke spesielt oppløftende.
Kristian Tonning Riise blogger om dette på Minerva.
Gitt Kinas autoritære styre, så fremstår også vår fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansens fremtoning på Søndagsrevyen, som ganske komisk. På ramme alvor vil hun ha oss til å tro at det var ingen grunn til å forvente reaksjoner på politisk nivå. Vel - de reaksjonene kom i dag, og endte forutsigbart nok med avlysning av et planlagt møte. Støre krever forklaring, det kan hende han får, dog tviler jeg på hvor godt begrunnet den er. Det gjenstår å se hvilken effekt det tosidige forholdet mellom Kina og Norge vil få som konsekvens av fredsprisen. Min gjetning er at den ikke vil påvirke substansielt på lengre sikt, og at en frihandelsavtale kommer på plass.
Fredsprisen til Xiaobo er helt fortjent, tross alle fremskritt, er det fremdeles mye som gjenstår i Kina med hensyn til demokrati og rettigheter. Det sagt så tror jeg frihandelsavtale, globalisering av ideer og Kinas åpning mot verden i lengden vil være det absolutt viktigste bidraget for å løfte frem et moderne sivilisert Kina.
Subscribe to:
Posts (Atom)