Jeg tror ikke det skulle være en hemmelighet for noen (ihvertfall ikke dem som har lest denne blogg) at undertegnede er svoren tilhenger av republikken. Bryllupet som nå utspiller seg i Storbritannia illustrerer etter min mening nok en grunn til at monarkiet som statsform ikke burde ha fremtiden foran seg. Makan til kjendiseri, meningsløse nyheter og uinteressant tøv skal man lete lenge etter. Det er mulig at prinsebryllupet er nåtidens form for brød og sirkus - ikke desto mindre er det skuffende å se offentligheten forfalle i slik total dekadense, noe en kort titt på nettmediene rundt om i verden tydelig demonstrerer.
De prinsipielle argumentene mot den aristokratiske tanke hvor noen fødes inn i en høyere klasse (evt. giftes) skulle være velkjent; Det er meritokrati - ikke aristokrati som bør være det førende prinsipp for posisjoner i samfunnet. Argumentene FOR er også etablerte. Kongehuset er samlende, et viktig symbol som hever seg over (parti)politikken og ikke minst trumfkortet; Det fungerer godt! Underforstått, det hadde ikke fungert like godt med en republikk, noe som det er liten grunn til å tro på.
Det er forstålig at kommersielle kanaler vier bryllupet tid og plass - de følger tross alt bare massemedienes grunnleggende regel om "give the people what they want". Hvor smertelig det enn måtte være, så er det åpenbart slik at mediene speiler publikum. Interessen blant vanlig folk er åpenbart enorm, og det har blitt argumentert for at eventen bidrar til å gi det britisk folk en oppmuntring i hverdagen. Jeg skal ikke benekte at det kan være tilfelle - det er i så fall skuffende. Men enn annen tolkning, som er min ryggmarksrefleks, er at bryllupet fremstår som ultravulgært gjennom det faktum at en person som ikke har noe annet på merittlisten enn å bli født inn i en bestemt familie skal gifte seg med en dame som ikke har gjort noen annet enn å bli forelsket i denne personen bruker millioner av kroner for å feire eget bryllup, mens resten av Storbritannia er på sparebluss. Det er i mangel på bedre ord - svært vulgært.
Det er dessverre lite som tyder på at monarkiet synger på siste vers. Joda, det fungerer i den forstand at det ikke utøver politisk makt og nøyer seg (for det meste) med å lire av seg selvfølgeligheter. Ikke dermed sagt at det ikke ville fungert bedre dersom vi hadde innført en republikk hvor posisjoner følger av meritter, ikke arv. Det er mulig jeg er i mindretall, men likefullt vil jeg uttrykke min stolthet over å være republikaner. Speseilt på denne dag.
Konge er død - Leve republikken!
Friday, April 29, 2011
Monday, April 18, 2011
Høyrepopulistisk fare i Europa
Er det grunn til å frykte høyrepopulismen i Europa? Etter min mening er svaret utvilsomt ja - og da tenker jeg ikke på klovnene som dominerer Norwegian Defence League eller andre outrære grupper med mer eller mindre forkvaklede nynazistiske sympatier. Det som derimot er bekymringsverdig, er politiske partier med tydelig fremmedfientlig agenda, som evner å få oppslutning blant europeiske velgere. At dette også har skjedd i Finland burde ikke overraske noen. Stipendiat Anders Ravik Jupskås, ved UiO, har en god analyse av valget i Finland.
Det er naturligvis forskjell på høyrepopulistiske partier Europa rundt, og den finske versjonen er distinkt forskjellig fra Sverige Demokratene og Dansk Folkeparti, som igjen er vesensforskjellig fra FRP. Det som virkelig burde uroe er at franske og østerrikiske nasjonalister (Datter til Le Pen i Frankrike og etterkommerne av Haider i Østerrike) får opp mot 30 % oppslutning i ulike meningsmålinger. Dette er parti som har klare fascistiske trekk. Det sagt - flere burde stille spørsmål om hvorfor disse partiene med en klar innvandring/islamfientlig holdning faktisk makter å vinne oppslutning. Joda, selvsagt er det mye irrasjonell frykt og skremselspropaganda, men mange års multikulturalisme synes å ha ført til segregering, ikke inkludering.
Nettopp derfor var Angela Merkels og David Camerons oppgjør med multikulturalismen langt på overtid. Noe inngående drøftning av disse tankene bærer for langt av sted i denne omgang. Men jeg tror den beste medisinen mot høyrepopulisme/fremmedfientlighet er å være tydelig (og stolt) på de verdier som har formet Europa og legger til grunn et sterkere (moralsk) krav til assimilering.
Noen vil hevde at en slik politikk bygger opp under en "oss" og "dem" politikk. Jeg tror motsatt. Jeg tror ikke europeiske velgere i sin ryggmarg er verken fremmedfientlige eller fascistiske.
Jeg tror en sterkere verdivekt, samt en vilje fra majoriteten til å inkludere de ankomne i store og små fellesskap - vil lette inngangen til det store "oss", til fellesskapet, samtidig som det motvirker høyrepopulisme og fremmedfientlighet.
 |
| Marine Le Pen (datter av Jean Marie) i Front National. |
Nettopp derfor var Angela Merkels og David Camerons oppgjør med multikulturalismen langt på overtid. Noe inngående drøftning av disse tankene bærer for langt av sted i denne omgang. Men jeg tror den beste medisinen mot høyrepopulisme/fremmedfientlighet er å være tydelig (og stolt) på de verdier som har formet Europa og legger til grunn et sterkere (moralsk) krav til assimilering.
Noen vil hevde at en slik politikk bygger opp under en "oss" og "dem" politikk. Jeg tror motsatt. Jeg tror ikke europeiske velgere i sin ryggmarg er verken fremmedfientlige eller fascistiske.
Jeg tror en sterkere verdivekt, samt en vilje fra majoriteten til å inkludere de ankomne i store og små fellesskap - vil lette inngangen til det store "oss", til fellesskapet, samtidig som det motvirker høyrepopulisme og fremmedfientlighet.
Tuesday, April 12, 2011
Ansikt mot mobbing
Jeg er usikker på hvor stort samfunnsproblem mobbing egentlig er. Jeg håper det er mindre enn hva mange mener. Men jeg er helt sikker på at altfor mange opplever mobbing både online og offline. Jeg liker å tro at jeg selv for det meste har vært eksemplarisk hva gjelder mobbing og forsøkt å inkludere flest mulig. Det stemmer nok ikke helt. Jeg har både sagt og gjort ting som jeg angrer på og som jeg gjerne skulle gjort om. Jeg vet at jeg ved flere anledninger kunne gjort mer for å hjelpe andre som åpenbart ikke hadde det godt. Det får jeg ikke gjort så mye med nå. Men det jeg derimot kan gjøre noe med, er å støtte gode initiativ som ansikt mot mobbing og oppfordre flere til å delta. Like viktig er det å gå foran som et godt forbilde. Opplever du mobbing på skolen, arbeidsplassen eller i organisasjonen - gi beskjed om at det er uakseptabelt! Ser du åpenlys mobbing på digitale flater - rop ut! Det er min mening at "The first line of defence" er borgerne - altså oss selv. Vi skaper det samfunnet vi ønsker gjennom handlinger. Vi bør derfor starte med oss selv og spørre har vi gjort nok? Kan vi gjøre mer?
Jeg er usikker på hvor stort samfunnsproblem mobbing egentlig er. Jeg håper det er mindre enn hva mange mener. Men jeg er helt sikker på at altfor mange opplever mobbing både online og offline. Jeg liker å tro at jeg selv for det meste har vært eksemplarisk hva gjelder mobbing og forsøkt å inkludere flest mulig. Det stemmer nok ikke helt. Jeg har både sagt og gjort ting som jeg angrer på og som jeg gjerne skulle gjort om. Jeg vet at jeg ved flere anledninger kunne gjort mer for å hjelpe andre som åpenbart ikke hadde det godt. Det får jeg ikke gjort så mye med nå. Men det jeg derimot kan gjøre noe med, er å støtte gode initiativ som ansikt mot mobbing og oppfordre flere til å delta. Like viktig er det å gå foran som et godt forbilde. Opplever du mobbing på skolen, arbeidsplassen eller i organisasjonen - gi beskjed om at det er uakseptabelt! Ser du åpenlys mobbing på digitale flater - rop ut! Det er min mening at "The first line of defence" er borgerne - altså oss selv. Vi skaper det samfunnet vi ønsker gjennom handlinger. Vi bør derfor starte med oss selv og spørre har vi gjort nok? Kan vi gjøre mer? De av dere som føler dere kallet kan ihvertfall spre kampanjen til Gjensidigestiftelsen; Jeg er imot mobbing! Om ikke annet er det ihvertfall en god start!
Tuesday, April 05, 2011
Islam og demokrati
Er araberne klar for folkestyre? Og hva gjør vi dersom araberne foretrekker islamisme fremfor demokrati? Det var utgangspunktet for NRK/Aftenpostens debatt på Litteraturhuset mandag kveld. Den pågående uroen i Afghanistan har ikke gjort debatten noe mindre brennbar (bokstavlig talt). Det er naturligvis mulig å se premissene for debatten som orientalistiske, men jeg synes spørsmålsstillingen var riktig, ettersom de arabiske land ikke akkurat fremstår som demokratiske fyrtårn. Videre er det høyst tvilsomt om islamisme (i betydning ikke-sekulær stat) kan forenes med liberalt demokrati.
Jaglands moralske ekvivalens
Kveldens første innleder var Torbjørn Jagland. Han påpekte nødvendigheten av å skille politikk og religion. Politikk dreier seg om kompromiss, mens religion dreier seg om å tro, hvilket grunnleggende sett er to forskjellige størrelser. Han mente videre at araberne var klar for demokrati i den forstand at de ønsket det, men hvorvidt de greide å bygge institusjoner var heller usikkert. Jagland tenderte til kulturell selvpisking gjennom sin kritikk av vestlig utenrikspolitikk, hvilket han mente måtte ta mye av skylden for situasjonen i Midtøsten. At Jagland aldri har tilhørt den veltalende delen av den norske eliten er ikke noe nytt, men det er lenge siden jeg har hørt han like dårlig som her. I en kommentar til urolighetene i Afghanistan presterte Jagland å sette likhetstegn mellom pastoren som brente koranen, og morderne som sto bak drapet på den norske FN-representanten. Jagland sa: “Begge deler er like avskyelig”. At Europarådets generalsekretær, formodentlig like ufrivillig som det er kunnskapsløst, bidrar til å legitimere forbud mot religiøse krenkelser i muslimske land, uroer meg langt mer enn pastorale klovner i USA.
Apologeten Utvik
Kveldens andre taler var islamforsker Bjørn Olav Utvik (UiO). Han dristet seg til å påstå at demokratibevegelsen hadde større sjanse til å lykkes jo sterkere islamistbevegelsen sto. Dette fordi sistnevnte var best organisert. Utvik var mindre bekymret for islamistenes forhold til demokrati, og mente langt på vei at araberne (i dette tilfellet egypterne) ønsket et folkestyre etter europeisk modell, der flertallet bestemmer. Problemet med Utviks argumentasjon er at folkestyret i betydning flertallet bestemmer kun er halvparten av den demokratiske ligningen i det liberale demokrati. Den siste halvparten er mindretallsbeskyttelse (sivile og politiske rettigheter) garantert av rettsstaten. Og som Hege Storhaug i en kommentar til panelet påpekte, mener 84 prosent av egypterne at frafall fra Islam bør straffes med døden, 82 prosent mente det samme om utroskap (antageligvis bare gjeldende for kvinner). Utviks svarreplikk var forbløffende; joda, det var “diskusjoner” omkring disse temaene, på samme måte som det var diskusjon om dødsstraff i USA. Utvik mener altså dødsstraff for utroskap er moralsk ekvivalent med dødsstraff for grove drapssaker. For meg ble det nok et eksempel på Utviks rolle som apologet i forhold til islamismebevegelsen.
Kveldens siste paneldeltakere var Nefissa Naguib, seniorforsker ved CMI. Naguib beskrev utviklingen, og mente den hovedsaklig var drevet frem av unge, som ved hjelp av sosiale medier gjorde opprør. Hun så optimistisk på fremtiden, men påpekte at den patriarkalske strukturen fremdeles var sterk i Egypt og understreket behovet for mindretallsbeskyttelse.
Kulturens betydning
Det jeg særlig savnet i debatten var et sterkere fokus på de kulturelle faktorenes betydning for det liberale demokrati, samt hvilken rolle islam spiller i den forbindelse. Panelet var veldig fokusert på de formelle institusjoner og lovgivning, hvilket åpenbart er en nødvendig, men knapt en tilstrekkelig betingelse. Det er et klassisk (og uløst) spørsmål om hva som er den avhengige og uavhengige variabel når vi diskuterer kultur og institusjoner. (De fleste av Minervas lesere skulle kjenne til både Edmund Burke og Friedrich Hayek sine tanker omkring disse spørsmål – de er vel verdt å rekapitulere i disse revolusjonsdager). Det er problematisk å operasjonalisere begrepet kultur, men det jeg savnet i debatten var en kritisk tilnærming til hvordan det deliberative fundamentet er i de arabiske samfunn. Hva betyr mangelen på sivilsamfunn med hensyn til det å akseptere annerledeshet og håndtere konflikt – med andre ord politisk, kulturell og religiøs pluralisme? Kan man si noe vettugt eller generelt om hvilke muligheter dissidenter i disse samfunnene har for å få kulturell aksept og påfølgende rettslige beskyttelse?
Jeg har tidligere uttrykt skepsis til hvorvidt islam (slik den tolkes og praktiseres i dag – hva som skjer i fremtiden vet ingen,) er forenlig med demokrati. Det avhenger selvfølgelig av hvordan man definerer islam, og videre hvorvidt det er hensiktsmessig å skille begrene “islam” og “muslim”. Det er åpenbart slik at land med muslimsk flertall er forenlig med et demokratisk styresett jf Indonesia og Tyrkia. Kanskje det derfor er mer hensiktsmessig å skille mellom islam og islamisme, der sistnevntes fusjon mellom religion og politikk gjør det vanskelig å se den forenlig med liberalt demokrati. Og det siste spørsmålet debatten stilte var nettopp hva “vi” (i betydning Vesten) gjør om araberne foretrekker islamisme fremfor liberalt demokrati. Vel, det korte svaret er fint lite. Det litt lengre svaret er å støtte de positive elementene, de kreftene som argumenterer for menneskerettigheter (for eksempel ved å gi dem en fredspris og invitere dem på Oslo Freedom Forum), pluralisme og frihet. Nøyaktig hva fremtiden bringer er usikkert. Men vi lever definitivt i interessante tider.
I motsetning til hva mange av talerne på litteraturhuset så ut til å mene, er det ikke vestlig imperialisme som er problemet, men arabernes egne dysfunksjonelle samfunn. Skal de sikre seg en fremtid må de evne å ta ansvar for eget liv. I og med den arabiske våren så har et mulighetsvindu oppstått – det vil være bra for Vesten, men enda bedre for dem selv, om de evnet å gripe muligheten!
Publisert på Minerva 5.april
Jaglands moralske ekvivalens
Kveldens første innleder var Torbjørn Jagland. Han påpekte nødvendigheten av å skille politikk og religion. Politikk dreier seg om kompromiss, mens religion dreier seg om å tro, hvilket grunnleggende sett er to forskjellige størrelser. Han mente videre at araberne var klar for demokrati i den forstand at de ønsket det, men hvorvidt de greide å bygge institusjoner var heller usikkert. Jagland tenderte til kulturell selvpisking gjennom sin kritikk av vestlig utenrikspolitikk, hvilket han mente måtte ta mye av skylden for situasjonen i Midtøsten. At Jagland aldri har tilhørt den veltalende delen av den norske eliten er ikke noe nytt, men det er lenge siden jeg har hørt han like dårlig som her. I en kommentar til urolighetene i Afghanistan presterte Jagland å sette likhetstegn mellom pastoren som brente koranen, og morderne som sto bak drapet på den norske FN-representanten. Jagland sa: “Begge deler er like avskyelig”. At Europarådets generalsekretær, formodentlig like ufrivillig som det er kunnskapsløst, bidrar til å legitimere forbud mot religiøse krenkelser i muslimske land, uroer meg langt mer enn pastorale klovner i USA.
Apologeten Utvik
Kveldens andre taler var islamforsker Bjørn Olav Utvik (UiO). Han dristet seg til å påstå at demokratibevegelsen hadde større sjanse til å lykkes jo sterkere islamistbevegelsen sto. Dette fordi sistnevnte var best organisert. Utvik var mindre bekymret for islamistenes forhold til demokrati, og mente langt på vei at araberne (i dette tilfellet egypterne) ønsket et folkestyre etter europeisk modell, der flertallet bestemmer. Problemet med Utviks argumentasjon er at folkestyret i betydning flertallet bestemmer kun er halvparten av den demokratiske ligningen i det liberale demokrati. Den siste halvparten er mindretallsbeskyttelse (sivile og politiske rettigheter) garantert av rettsstaten. Og som Hege Storhaug i en kommentar til panelet påpekte, mener 84 prosent av egypterne at frafall fra Islam bør straffes med døden, 82 prosent mente det samme om utroskap (antageligvis bare gjeldende for kvinner). Utviks svarreplikk var forbløffende; joda, det var “diskusjoner” omkring disse temaene, på samme måte som det var diskusjon om dødsstraff i USA. Utvik mener altså dødsstraff for utroskap er moralsk ekvivalent med dødsstraff for grove drapssaker. For meg ble det nok et eksempel på Utviks rolle som apologet i forhold til islamismebevegelsen.
Kveldens siste paneldeltakere var Nefissa Naguib, seniorforsker ved CMI. Naguib beskrev utviklingen, og mente den hovedsaklig var drevet frem av unge, som ved hjelp av sosiale medier gjorde opprør. Hun så optimistisk på fremtiden, men påpekte at den patriarkalske strukturen fremdeles var sterk i Egypt og understreket behovet for mindretallsbeskyttelse.
Kulturens betydning
Det jeg særlig savnet i debatten var et sterkere fokus på de kulturelle faktorenes betydning for det liberale demokrati, samt hvilken rolle islam spiller i den forbindelse. Panelet var veldig fokusert på de formelle institusjoner og lovgivning, hvilket åpenbart er en nødvendig, men knapt en tilstrekkelig betingelse. Det er et klassisk (og uløst) spørsmål om hva som er den avhengige og uavhengige variabel når vi diskuterer kultur og institusjoner. (De fleste av Minervas lesere skulle kjenne til både Edmund Burke og Friedrich Hayek sine tanker omkring disse spørsmål – de er vel verdt å rekapitulere i disse revolusjonsdager). Det er problematisk å operasjonalisere begrepet kultur, men det jeg savnet i debatten var en kritisk tilnærming til hvordan det deliberative fundamentet er i de arabiske samfunn. Hva betyr mangelen på sivilsamfunn med hensyn til det å akseptere annerledeshet og håndtere konflikt – med andre ord politisk, kulturell og religiøs pluralisme? Kan man si noe vettugt eller generelt om hvilke muligheter dissidenter i disse samfunnene har for å få kulturell aksept og påfølgende rettslige beskyttelse?
Jeg har tidligere uttrykt skepsis til hvorvidt islam (slik den tolkes og praktiseres i dag – hva som skjer i fremtiden vet ingen,) er forenlig med demokrati. Det avhenger selvfølgelig av hvordan man definerer islam, og videre hvorvidt det er hensiktsmessig å skille begrene “islam” og “muslim”. Det er åpenbart slik at land med muslimsk flertall er forenlig med et demokratisk styresett jf Indonesia og Tyrkia. Kanskje det derfor er mer hensiktsmessig å skille mellom islam og islamisme, der sistnevntes fusjon mellom religion og politikk gjør det vanskelig å se den forenlig med liberalt demokrati. Og det siste spørsmålet debatten stilte var nettopp hva “vi” (i betydning Vesten) gjør om araberne foretrekker islamisme fremfor liberalt demokrati. Vel, det korte svaret er fint lite. Det litt lengre svaret er å støtte de positive elementene, de kreftene som argumenterer for menneskerettigheter (for eksempel ved å gi dem en fredspris og invitere dem på Oslo Freedom Forum), pluralisme og frihet. Nøyaktig hva fremtiden bringer er usikkert. Men vi lever definitivt i interessante tider.
I motsetning til hva mange av talerne på litteraturhuset så ut til å mene, er det ikke vestlig imperialisme som er problemet, men arabernes egne dysfunksjonelle samfunn. Skal de sikre seg en fremtid må de evne å ta ansvar for eget liv. I og med den arabiske våren så har et mulighetsvindu oppstått – det vil være bra for Vesten, men enda bedre for dem selv, om de evnet å gripe muligheten!
Publisert på Minerva 5.april
Friday, April 01, 2011
Meget skuffet over DLD
La meg starte med å slå fast at jeg ikke tror DLD vil etablere en politistat i Norge. Men beslutningen representerer et paradigmeskifte innen rettsstatstenkning ettersom den slår fast at alle borgere skal overvåkes i tilfelle vi fremtiden begår en kriminell handling. Det innebærer etter min mening å snu opp ned på presumpsjonen om uskyld og er en type logikk jeg frykter får større konsekvenser på sikt. Mer om selve substansen senere i blogginnlegget. Først har jeg lyst til å si noe om partibehandlingen i mitt eget parti (Høyre) – eller mangel på sådan.
Partidemokrati
Det hadde vært lettere å akseptere avgjørelsen dersom den interne prosessen hadde vært god. Det har den for å si det forsiktig – ikke vært. De av oss som mener Høyre skal være en medlemsstyrt organisasjon (også i politiske prinsipp spm) – som bygger på grunnregelen nedenfra og opp, har all grunn til å være skuffet. Landsmøte 2010 ble bedt om ikke å ta stilling fordi organisasjonen hadde en intern partihøring, som attpåtil visste overveldende motstand. Like fullt har partiledelsen inngått avtale med Arbeiderpartiet som medfører 6 måneder lagring av all datatrafikk. Det har kommet bedre rutiner for å unngå misbruk av sensitive opplysninger. Men med respekt å melde - hva har det med saken å gjøre? Få, om noen, hadde motforestillinger mot dette. Det er i grunnen en liten skandale at dette ikke allerede var innført. Det som partimedlemmene ønsket å ta stilling til var prinsippet om 6 måneders lagringstid, samt presumpsjonen om uskyld, partimedlemmene i Høyre ønsket å ta stilling til. Noe de gjorde, men som altså Stortingsgruppen valgte å overkjøre.
Det sagt – et parti får akkurat den ledelse det fortjener. Landsmøte, partiets øverste organ hadde muligheten til å slå fast at man ikke ønsket DLD. Den muligheten benyttet ikke landsmøte. Å mene at en organisasjon skal styres nedenfra forplikter. Blant annet gjennom mot til å følge sin egen samvittighet også når denne går på tvers av partiledelsen, ja spesielt da. At så ikke skjedde er skuffende servilt. Kan hende man trodde på ”partihøringen” - det var i så fall fåfengt.
Substans
Jeg nevnte innledningsvis mine overordnede tanker om substansen i DLD. Jeg har ingen problemer med å akseptere tilhengernes argumentasjon om at lagring av trafikkdata vil ha fordeler, mest sannsynlig også avverge mer alvorlig kriminalitet (selv om dette punktet medfører stor usikkerhet). Men alle beslutninger medfører en trade off. Prisen på det du ønsker er ekvivalent med prisen på det du er villig å oppgi. Jeg for min del er lite villig til å gi opp deler av privatlivet til fordel for kriminalitetsbekjempelse. Jeg mener politiet skal få virkemidler som innebærer overvåking, men mener det er avgjørende at innvilgning følger av ”skjellig grunn til mistanke” og at myndighetene må underlegges dette krav hver gang de gjør krav på overtredelse av den private sfære. Det gjør naturligvis jobben ”vanskeligere” for politiet, men det er prisen for å leve i en rettsstat.
Jeg forstår at ledelsen har behov for å forsvare seg. Men den type nytale som presenteres er lite imponerende. For det første må man som nevnt skille mellom de faktiske personvernsforbedringene som skjer med hensyn til strengere kontroll på innsyn i register, og det som er den reelle diskusjonen, nemlig om man som sådan skal lagre datatrafikk i 6 måneder eller ikke. Det er nesten en a priori oppfatning at lagring av datatrafikk pr. definisjon er overvåkning. Man kan selvfølgelig mene at det er nødvendig, slik Martin Kolberg sier, at personvernet ikke er det eneste legitime hensyn. Men å prøve å bortforklare elementet av overvåkning, samt insistere på at dette er en forbedring er bare – i mangel på bedre ord – tøvete.
Hvor går grensen?
Hvor går egentlig den prinsipielle grensen for overvåkningstilhengerne? La meg illustrere ved et tankeeksperiment: For å parafrasere Bill Gates gamle mantra - ”A computer in every home” med ”A camera in every home”. Tenk hvilke muligheter man da ville få til å avsløre overgrep, voldtekt m.m. Et helt fantastisk redskap! Overvåkningen ville selvfølgelig beskyttes grundig, og tilgang kun gis i straffesaker som innebærer alvorlig kriminalitet. Selve lagringen vil kun foregå i seks måneder. Vil et slikt vedtak innebære overvåkning eller kun lagring? Den prinsipielle forskjellen mellom fysisk lagring og lagring av datatrafikk er faktisk mindre enn hva mange tror. Hvis man da ikke mener at ens egen bruk av digitale flater ikke representerer ens privatliv, mens ens ”offline” forflytning faktisk gjør det.
Tilhengerne av DLD vil naturligvis mene at dette er usaklig. Det er det ikke. Det er et forsøk på å illustrere hvor representativ for ditt privatliv din digitale bruk faktisk er. Den er etter min mening like representativ som din fysiske aktivitet. Og når man først er i gang hvorfor ikke putte alle i et DNA-register? Man har jo nå tross alt fått et godt system for behandling av sensitive opplysninger – og ingen skal vel være i tvil om at DNA-register kommer godt med i kampen mot (alvorlig) kriminalitet?
Avslutningsvis
De meningsmålingene jeg har registrert viser at velgerne støtter DLD. Det er den skuffende sannhetene om ”the silent majority”. Det representerer vel muligens noe positivt i den forstand at norske borgere har tillit til de offentlige institusjoner. Men deri ligger faren. En utvikling – subtil riktignok – men like fullt en utvikling som i stadig større grad okkuperer den private sfære under dekke om at det er til ditt eget beste, er en utvikling som bekymrer meg.
Jeg tror i motsetning til Jan Erik Fåne, at dette ikke kommer til å få noen særlig innvirkning på verken oppslutning eller de unge talentene i partiet. Derimot bør prosessen vekke medlemmene til kamp med hensyn til hvordan partier vedtar politikk. Neste gang et betent politisk spørsmål skiller ledelsen fra medlemmene - bør signalet fra en medlemsstyrt organisasjon være – HIT, MEN IKKE LENGER!
Partidemokrati
Det hadde vært lettere å akseptere avgjørelsen dersom den interne prosessen hadde vært god. Det har den for å si det forsiktig – ikke vært. De av oss som mener Høyre skal være en medlemsstyrt organisasjon (også i politiske prinsipp spm) – som bygger på grunnregelen nedenfra og opp, har all grunn til å være skuffet. Landsmøte 2010 ble bedt om ikke å ta stilling fordi organisasjonen hadde en intern partihøring, som attpåtil visste overveldende motstand. Like fullt har partiledelsen inngått avtale med Arbeiderpartiet som medfører 6 måneder lagring av all datatrafikk. Det har kommet bedre rutiner for å unngå misbruk av sensitive opplysninger. Men med respekt å melde - hva har det med saken å gjøre? Få, om noen, hadde motforestillinger mot dette. Det er i grunnen en liten skandale at dette ikke allerede var innført. Det som partimedlemmene ønsket å ta stilling til var prinsippet om 6 måneders lagringstid, samt presumpsjonen om uskyld, partimedlemmene i Høyre ønsket å ta stilling til. Noe de gjorde, men som altså Stortingsgruppen valgte å overkjøre.
Det sagt – et parti får akkurat den ledelse det fortjener. Landsmøte, partiets øverste organ hadde muligheten til å slå fast at man ikke ønsket DLD. Den muligheten benyttet ikke landsmøte. Å mene at en organisasjon skal styres nedenfra forplikter. Blant annet gjennom mot til å følge sin egen samvittighet også når denne går på tvers av partiledelsen, ja spesielt da. At så ikke skjedde er skuffende servilt. Kan hende man trodde på ”partihøringen” - det var i så fall fåfengt.
Substans
Jeg nevnte innledningsvis mine overordnede tanker om substansen i DLD. Jeg har ingen problemer med å akseptere tilhengernes argumentasjon om at lagring av trafikkdata vil ha fordeler, mest sannsynlig også avverge mer alvorlig kriminalitet (selv om dette punktet medfører stor usikkerhet). Men alle beslutninger medfører en trade off. Prisen på det du ønsker er ekvivalent med prisen på det du er villig å oppgi. Jeg for min del er lite villig til å gi opp deler av privatlivet til fordel for kriminalitetsbekjempelse. Jeg mener politiet skal få virkemidler som innebærer overvåking, men mener det er avgjørende at innvilgning følger av ”skjellig grunn til mistanke” og at myndighetene må underlegges dette krav hver gang de gjør krav på overtredelse av den private sfære. Det gjør naturligvis jobben ”vanskeligere” for politiet, men det er prisen for å leve i en rettsstat.
Jeg forstår at ledelsen har behov for å forsvare seg. Men den type nytale som presenteres er lite imponerende. For det første må man som nevnt skille mellom de faktiske personvernsforbedringene som skjer med hensyn til strengere kontroll på innsyn i register, og det som er den reelle diskusjonen, nemlig om man som sådan skal lagre datatrafikk i 6 måneder eller ikke. Det er nesten en a priori oppfatning at lagring av datatrafikk pr. definisjon er overvåkning. Man kan selvfølgelig mene at det er nødvendig, slik Martin Kolberg sier, at personvernet ikke er det eneste legitime hensyn. Men å prøve å bortforklare elementet av overvåkning, samt insistere på at dette er en forbedring er bare – i mangel på bedre ord – tøvete.
Hvor går grensen?
Hvor går egentlig den prinsipielle grensen for overvåkningstilhengerne? La meg illustrere ved et tankeeksperiment: For å parafrasere Bill Gates gamle mantra - ”A computer in every home” med ”A camera in every home”. Tenk hvilke muligheter man da ville få til å avsløre overgrep, voldtekt m.m. Et helt fantastisk redskap! Overvåkningen ville selvfølgelig beskyttes grundig, og tilgang kun gis i straffesaker som innebærer alvorlig kriminalitet. Selve lagringen vil kun foregå i seks måneder. Vil et slikt vedtak innebære overvåkning eller kun lagring? Den prinsipielle forskjellen mellom fysisk lagring og lagring av datatrafikk er faktisk mindre enn hva mange tror. Hvis man da ikke mener at ens egen bruk av digitale flater ikke representerer ens privatliv, mens ens ”offline” forflytning faktisk gjør det.
Tilhengerne av DLD vil naturligvis mene at dette er usaklig. Det er det ikke. Det er et forsøk på å illustrere hvor representativ for ditt privatliv din digitale bruk faktisk er. Den er etter min mening like representativ som din fysiske aktivitet. Og når man først er i gang hvorfor ikke putte alle i et DNA-register? Man har jo nå tross alt fått et godt system for behandling av sensitive opplysninger – og ingen skal vel være i tvil om at DNA-register kommer godt med i kampen mot (alvorlig) kriminalitet?
Avslutningsvis
De meningsmålingene jeg har registrert viser at velgerne støtter DLD. Det er den skuffende sannhetene om ”the silent majority”. Det representerer vel muligens noe positivt i den forstand at norske borgere har tillit til de offentlige institusjoner. Men deri ligger faren. En utvikling – subtil riktignok – men like fullt en utvikling som i stadig større grad okkuperer den private sfære under dekke om at det er til ditt eget beste, er en utvikling som bekymrer meg.
Jeg tror i motsetning til Jan Erik Fåne, at dette ikke kommer til å få noen særlig innvirkning på verken oppslutning eller de unge talentene i partiet. Derimot bør prosessen vekke medlemmene til kamp med hensyn til hvordan partier vedtar politikk. Neste gang et betent politisk spørsmål skiller ledelsen fra medlemmene - bør signalet fra en medlemsstyrt organisasjon være – HIT, MEN IKKE LENGER!
Saturday, March 26, 2011
Den første stenen
Jeg har stor forståelse for at pressen må og skal dekke saken mot Trond Birkedal. Saken har åpenbart offentlig interesse. Hvordan et politisk parti behandler denne typen saker fortjener stor oppmerksomhet, og særlig et parti som går høyt på banen i disse spørsmål. Det sagt, synes jeg det er for mye falsk indignasjon i norsk presse og jeg misliker sterkt den forhåndsdømming som har funnet sted her. En person er og skal være uskyldig til det motsatte er bevist, og da er det mer enn problematisk at ulike aktører prosederer i pressen.
La det være klart - jeg kjenner Trond. Han har aldri vært en nær venn, men vi har møtes ved flere anledninger og deltatt på konferanser sammen. Han har alltid gjort et sympatisk inntrykk. Misforstå rett - Trond har utvilsomt brutt den tillit veldig mange har hatt til han som person, i så måte har han ikke havnet i denne situasjonen uforskyldt. Men påstanden om seksuell omgang med mindreårig er altså kun en påstand som bør behandles deretter inntil det motsatte eventuelt er bevist. Og dersom det under den pågående efterforskningen fremkommer at det ikke har forekommet seksuell omgang med mindreårig - er det noen som tror det kommer noen beklagelse fra pressen? Jeg gjør det ikke.
Håndteringen
FRP og FPUs håndtering av denne saken reiser både praktiske og prinsipielle spørsmål. Det er selvfølgelig interessant å vite hvilken informasjon ledelsen har fått, når denne informasjonen kom og hva som påfølgende ble gjort. Nåværende FPU-leder Ove Vanebo uttaler at han konfronterte Trond med påstanden, hvorpå disse ble presentert for Geir Mo. Trond hevdet da at dette var reinspikka løgn, noe han fremdeles holder fast på. Ove Vanebo sier at han tilbød den fornærmede oppfølgning, mens Mo anbefalte fornærmede å gå til politiet om han følte seg utsatt for noe ulovlig.
Hvorvidt dette er god nok håndtering/organisasjonspraksis kan man (og det gjør man forsåvidt, i tillegg til at det er ulik oppfatning/påstand om dette mellom påstått fornærmede og FPU) mene mye om. Men jeg mener at saken slett ikke er like åpenbar som en del mediekommentatorer mener, nemlig at enhver påstand om overgrep automatisk skal videreformidles til politiet. Slike saker må vurderes enkeltvis. Selvfølgelig bør alle, om de er overbevist om at noe ulovlig har forekommet, gå videre med saken. Men bør man automatisk gjøre det også hvis man er overbevist om at det ikke er forekommet noe ulovlig? Et stort antall mediekommentatorer ser ut til å mene dette. Det kan godt hende at FRPs-ledelse burde handlet annerledes, ihvertfall mener jeg at Siv Jensen og Geir Mo umiddelbart burde redegjort for hva de visste, når de fikk informasjonen og hvordan informasjonen ble håndtert. Det ville stått seg bedre. I så tilfelle kunne folk flest vurdert rimeligheten i håndteringen. Problemet nå, er at veldig mange har fått en oppfattelse om at partiet forsøker å dekke faktiske forhold, og det er verken FRP eller Trond Birkedal tjent med.
Hva og hvordan denne saken ender vet vi ikke. Politiet skal nå efterforske påstandene. Men enn så lenge er det kun snakk om påstander - ingen er dømt. Den påminnelsen er kanskje et tilfelle av "å slå inn åpen dør" - ikke desto mindre synes det nødvendig å gjenta påminnelsen. Hva gjelder FRPs håndtering er det medlemmene og velgerne som bestemmer, ikke norske mediekommentatorer. Litt mindre falsk indignasjon fra pressen er det ihvertfall lov til å håpe på.
Jeg tillater meg også å håpe at Trond, til tross for hans alvorlige feilgrep og brudd på tillit, tillates å komme tilbake til samfunnet på en måte som gir han et fremtidshåp. Jeg håper det er en kvalitet ved vårt samfunn som vil vise seg i dette tilfellet.
La det være klart - jeg kjenner Trond. Han har aldri vært en nær venn, men vi har møtes ved flere anledninger og deltatt på konferanser sammen. Han har alltid gjort et sympatisk inntrykk. Misforstå rett - Trond har utvilsomt brutt den tillit veldig mange har hatt til han som person, i så måte har han ikke havnet i denne situasjonen uforskyldt. Men påstanden om seksuell omgang med mindreårig er altså kun en påstand som bør behandles deretter inntil det motsatte eventuelt er bevist. Og dersom det under den pågående efterforskningen fremkommer at det ikke har forekommet seksuell omgang med mindreårig - er det noen som tror det kommer noen beklagelse fra pressen? Jeg gjør det ikke.
Håndteringen
FRP og FPUs håndtering av denne saken reiser både praktiske og prinsipielle spørsmål. Det er selvfølgelig interessant å vite hvilken informasjon ledelsen har fått, når denne informasjonen kom og hva som påfølgende ble gjort. Nåværende FPU-leder Ove Vanebo uttaler at han konfronterte Trond med påstanden, hvorpå disse ble presentert for Geir Mo. Trond hevdet da at dette var reinspikka løgn, noe han fremdeles holder fast på. Ove Vanebo sier at han tilbød den fornærmede oppfølgning, mens Mo anbefalte fornærmede å gå til politiet om han følte seg utsatt for noe ulovlig.
Hvorvidt dette er god nok håndtering/organisasjonspraksis kan man (og det gjør man forsåvidt, i tillegg til at det er ulik oppfatning/påstand om dette mellom påstått fornærmede og FPU) mene mye om. Men jeg mener at saken slett ikke er like åpenbar som en del mediekommentatorer mener, nemlig at enhver påstand om overgrep automatisk skal videreformidles til politiet. Slike saker må vurderes enkeltvis. Selvfølgelig bør alle, om de er overbevist om at noe ulovlig har forekommet, gå videre med saken. Men bør man automatisk gjøre det også hvis man er overbevist om at det ikke er forekommet noe ulovlig? Et stort antall mediekommentatorer ser ut til å mene dette. Det kan godt hende at FRPs-ledelse burde handlet annerledes, ihvertfall mener jeg at Siv Jensen og Geir Mo umiddelbart burde redegjort for hva de visste, når de fikk informasjonen og hvordan informasjonen ble håndtert. Det ville stått seg bedre. I så tilfelle kunne folk flest vurdert rimeligheten i håndteringen. Problemet nå, er at veldig mange har fått en oppfattelse om at partiet forsøker å dekke faktiske forhold, og det er verken FRP eller Trond Birkedal tjent med.
Hva og hvordan denne saken ender vet vi ikke. Politiet skal nå efterforske påstandene. Men enn så lenge er det kun snakk om påstander - ingen er dømt. Den påminnelsen er kanskje et tilfelle av "å slå inn åpen dør" - ikke desto mindre synes det nødvendig å gjenta påminnelsen. Hva gjelder FRPs håndtering er det medlemmene og velgerne som bestemmer, ikke norske mediekommentatorer. Litt mindre falsk indignasjon fra pressen er det ihvertfall lov til å håpe på.
Jeg tillater meg også å håpe at Trond, til tross for hans alvorlige feilgrep og brudd på tillit, tillates å komme tilbake til samfunnet på en måte som gir han et fremtidshåp. Jeg håper det er en kvalitet ved vårt samfunn som vil vise seg i dette tilfellet.
Thursday, March 24, 2011
Israel, folkerett og Alan Dershowitz
Dersom du er over gjennomsnittet interessert i Midtøsten-konflikten burde du vite hvem Alan Dershowitz er. Og skulle du ikke være det – er det like fullt en viss mulighet for at du har hørt om ham i kraft av at han var forsvarer for O.J. Simpson og Nelson Mandela. Og har du ikke hørt om han, er sjansen stor for at du kommer til å gjøre det – han er nå blitt engasjert som en del av forsvaret til Julian Assange og Wikileaks. Tirsdag var han på plass på Frokostkjelleren ved Juridisk fakultet i Oslo for å snakke om Israel og Folkeretten. Det ble en svært interessant opplevelse.
Jeg har med årene fått en mer kritisk holdning til Israels politikk. Jeg aksepterer fullt ut at landet må forsvare seg mot omkringliggende fiender, hvorpå det som fortoner seg som ”akademisk debatt” i Norge dreier seg om eksistensberettigelse i Israel. Men jeg synes Israels okkupasjonspolitikk og unødige provokasjoner har bidratt negativt. Og ja, jeg holder Israel til en høyere moralsk standard enn hva tilfelle er med deres naboer.
Derfor var jeg, muligens i likhet med de fleste tilhørerne, skeptisk innstilt til Dershowitz. Også fordi jeg for noen år siden var vertskap for Norman Finkelstein, da sistnevnte besøkte Studentersamfunnet i Bergen. Finkelstein hadde ikke mye pent å si om Dershowitz – og vice versa. (Les mer om kontroversen dem i mellom på Wikipedia. Den forklarer mye av hvorfor Dershowitz er kontroversiell).
Mine reservasjoner til tross: Jeg ble positivt overrasket over Harvard-professoren. Han var riktignok veldig subjektiv i sin historiefortelling. Videre var han mindre opptatt av å adressere konkrete beskyldninger mot Israels oppførsel, og mer opptatt av å poengtere hvor mye verre andre land (Russlands overgrep i Tsjetsjenia, Kinas okkupasjon i Tibet, Nord-Korea, Cuba, Darfur m.m) oppførte seg. Han har åpenbart et poeng, kritikken mot Israel, særlig i FN, er ofte urimelig om man sammenligner, og det er relevant siden internasjonal rett alltid vil ha et element av sammenligning. Israel er ikke feilfrie, men internasjonal rett anvendes svært urimelig mot Israel, hvilket man ikke gjør mot noe annet land. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Men jeg synes han overspilte poenget.
Et annet trekk ved Dershowitz er hans retoriske stil. Det er lett å skjønne at han er en briljant forsvarsadvokat. Kjappe replikker, stringent argumentasjon og (i overkant) polemisk. Kritiske spørsmål om fredsprosessen ble avfeiet med at Israel hadde tilbudt fred, som palestinerne konsekvent avviste. Dersom palestinerne ønsket en tostatsløsning, så ville de lett kunne få en løsning de selv kunne leve med. Jeg er vel, for å si det forsiktig, ikke like overbevist om virkelighetsbeskrivelsen på dette feltet.
Mer interessant var Dershowitzs synspunkter om hva som skulle til for å finne en løsning. Jeg utfordret han på hvorvidt han var enig i at 1) Israel må trekke seg tilbake fra okkupert område, som FNs sikkerhetsresolusjon 242 fastslår 2) Jerusalem må deles i en israelsk og en palestinsk del 3) Palestinske flyktninger og etterkommere må få kompensasjon for krigen i 1948. Dershowitz var enig i alle punktene og understreket at han hadde vært en kritiker av okkupasjonen helt fra begynnelsen. Dershowitz ville heller ikke avvise samtaler med Hamas med det formål å få dem til å endre sitt charter og akseptere staten Israel.
Han er med andre ord, så vidt jeg kan bedømme, en person som plasserer seg i sentrum på den politiske skalaen, i hvert fall i israelsk kontekst. Det var faktisk intet ved Dershowitz politiske synspunkt som under noen rimelig definisjon kan betegnes som ”ekstrem”. Desto mer interessant å registrere alle kontroverser som har fulgt med han, også i Norge.
Gitt at hans akademiske prestisje er enestående – det skulle være liten grunn til å betvile hans kapasitet, er det mer enn spesielt at verken NTNU, UiB eller UiO ønsket Dershowitz som offisiell gjest. Jeg er fristet til å bruke ordet skam og vedtaket er klart i strid med det akademiske etos. Siden hans akademiske meritter overgår de fleste, kan beslutningen vanskelig tolkes som annet enn ren politikk. Tross amatørskap fra norske universiteter kunne Dershowitz takket være juridiske studentorganisasjoner innlede for fullsatte saler i både Bergen, Oslo og Trondheim. Det var nok knapt det siste vi kommer til å høre fra professor Alan Dershowitz, og jeg ser gjerne at han kommer tilbake til Norge.
Publisert på Minerva torsdag 24.mars
Jeg har med årene fått en mer kritisk holdning til Israels politikk. Jeg aksepterer fullt ut at landet må forsvare seg mot omkringliggende fiender, hvorpå det som fortoner seg som ”akademisk debatt” i Norge dreier seg om eksistensberettigelse i Israel. Men jeg synes Israels okkupasjonspolitikk og unødige provokasjoner har bidratt negativt. Og ja, jeg holder Israel til en høyere moralsk standard enn hva tilfelle er med deres naboer.
Derfor var jeg, muligens i likhet med de fleste tilhørerne, skeptisk innstilt til Dershowitz. Også fordi jeg for noen år siden var vertskap for Norman Finkelstein, da sistnevnte besøkte Studentersamfunnet i Bergen. Finkelstein hadde ikke mye pent å si om Dershowitz – og vice versa. (Les mer om kontroversen dem i mellom på Wikipedia. Den forklarer mye av hvorfor Dershowitz er kontroversiell).
Mine reservasjoner til tross: Jeg ble positivt overrasket over Harvard-professoren. Han var riktignok veldig subjektiv i sin historiefortelling. Videre var han mindre opptatt av å adressere konkrete beskyldninger mot Israels oppførsel, og mer opptatt av å poengtere hvor mye verre andre land (Russlands overgrep i Tsjetsjenia, Kinas okkupasjon i Tibet, Nord-Korea, Cuba, Darfur m.m) oppførte seg. Han har åpenbart et poeng, kritikken mot Israel, særlig i FN, er ofte urimelig om man sammenligner, og det er relevant siden internasjonal rett alltid vil ha et element av sammenligning. Israel er ikke feilfrie, men internasjonal rett anvendes svært urimelig mot Israel, hvilket man ikke gjør mot noe annet land. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Men jeg synes han overspilte poenget.
Et annet trekk ved Dershowitz er hans retoriske stil. Det er lett å skjønne at han er en briljant forsvarsadvokat. Kjappe replikker, stringent argumentasjon og (i overkant) polemisk. Kritiske spørsmål om fredsprosessen ble avfeiet med at Israel hadde tilbudt fred, som palestinerne konsekvent avviste. Dersom palestinerne ønsket en tostatsløsning, så ville de lett kunne få en løsning de selv kunne leve med. Jeg er vel, for å si det forsiktig, ikke like overbevist om virkelighetsbeskrivelsen på dette feltet.
Mer interessant var Dershowitzs synspunkter om hva som skulle til for å finne en løsning. Jeg utfordret han på hvorvidt han var enig i at 1) Israel må trekke seg tilbake fra okkupert område, som FNs sikkerhetsresolusjon 242 fastslår 2) Jerusalem må deles i en israelsk og en palestinsk del 3) Palestinske flyktninger og etterkommere må få kompensasjon for krigen i 1948. Dershowitz var enig i alle punktene og understreket at han hadde vært en kritiker av okkupasjonen helt fra begynnelsen. Dershowitz ville heller ikke avvise samtaler med Hamas med det formål å få dem til å endre sitt charter og akseptere staten Israel.
Han er med andre ord, så vidt jeg kan bedømme, en person som plasserer seg i sentrum på den politiske skalaen, i hvert fall i israelsk kontekst. Det var faktisk intet ved Dershowitz politiske synspunkt som under noen rimelig definisjon kan betegnes som ”ekstrem”. Desto mer interessant å registrere alle kontroverser som har fulgt med han, også i Norge.
Gitt at hans akademiske prestisje er enestående – det skulle være liten grunn til å betvile hans kapasitet, er det mer enn spesielt at verken NTNU, UiB eller UiO ønsket Dershowitz som offisiell gjest. Jeg er fristet til å bruke ordet skam og vedtaket er klart i strid med det akademiske etos. Siden hans akademiske meritter overgår de fleste, kan beslutningen vanskelig tolkes som annet enn ren politikk. Tross amatørskap fra norske universiteter kunne Dershowitz takket være juridiske studentorganisasjoner innlede for fullsatte saler i både Bergen, Oslo og Trondheim. Det var nok knapt det siste vi kommer til å høre fra professor Alan Dershowitz, og jeg ser gjerne at han kommer tilbake til Norge.
Publisert på Minerva torsdag 24.mars
Friday, March 18, 2011
Bør verdenssamfunnet gripe inn i Libya?
FNs sikkerhetsråd har noe overraskende åpnet for å gripe inn mot Gaddafi og Libya med "alle midler" for å stoppe et varslet folkemord. Til og med den arabiske liga har gitt sin støtte til inngripen. Med andre ord synes det folkerettslige grunnlag å være på plass (for dem som måtte være mest opptatt av det). Frankrike har allerede varslet angrep, norsk forsvarsminister Grete Faremo åpner for norsk deltakelse, mens Jonas Gahr Støre (danskene sender F-16 fly) holder døren åpen for bakkeoperasjoner.
Hadde denne blogg blitt utformet for tre år siden er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ment - litt forenklet ville da svaret vært Grip inn - med eller uten FN mandat. Men endavourene i Irak og Afghanistan, hvilket i beste forstand kan sies å ha blandede resultater, har gjort at jeg fundamentalt har revurdert synet på aggresiv demokratipromotering. Bush jrs. opprinnelig "No nationbuilding" kan i det lengre løp vise seg å være et mer vitalt strategisk konsept enn neokonservativ demokratipromotering (hvilket da altså Bush jr. nå sier han er en tilhenger av). Dette fordi fundamentatet for liberale demokratier har i seg kulturelle faktorer som langt overgår formelle institusjoner - ja disse institusjoner (rettsstat, siviltsamfunn, markedsøkonomi, offentlig debatt) er i seg selv avhengig av at de mennesker som inngår i fellesskapet opptrer med codes of conduct (kultur) som understøtter systemet (legitimitet). Selv om et stort flertall skulle ønske og langt på vei er innstilt på følge opp premissene for et liberalt demokrati - kan et lite mindretall ødelegge gjennom voldelig motstand, hvilket vi har sett i Irak og Afghanistan.
Det sagt - ingen ønsker noen ny nasjonsbyggingsprosess i Libya. I første omgang dreier det seg om å hindre Gaddafi i å slakte sin egen befolkning. Men, går man først til det skritt å bruke militære midler, må man være villig til å følge opp og da kan man før man aner befinne seg i en situasjon hvor man bare har dårlige alternativer. Før man foretar inngripen burde man stille seg noen grunnleggende spørsmål.
- Har man noen exitstrategi?
- Hva vet man om de såkalte opprørerne? Er de virkelig demokrati og frihetshåpet til Libya - eller er de rivaliserende klaner med liten interesse for et demokratisk Libya?
- Er man villig til å bruke nødvendige ressurser for å følge opp en langsiktig løsning i Libya (jf. nationbuilding)?
Det mangler ikke på eksempler rundt om i verden på brutal undertrykking og drap på egen befolkning - uten at verdenssamfunnet griper inn (Iran, Zimbabwe, Nord-Korea, Syria for å nevne noen). Gaddafi er militært svakere og hvis det kvalifiserer som et viktig parameter (prinsippet om at det må være en god mulighet til å lykkes er en viktig del av forutsetningen for humanitær inngripen) så er kanskje et angrep mot Gaddafi godt nok begrunnet.
Jeg er villig til å støtte dette angrepet - men jeg har ikke noen illusjoner om mulige konsekvenser. Vi kan raskt ende opp i en situasjon hvor NATO/Vesten på nytt ikke har noen reell exitstrategi. Ingenting hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.
Anbefaler også Jan Arild Snoens kommentar Bomb Gaddafi på Minerva.
OPPDATERTGaddafi erklærer våpenhvile - mulig bare trusselen om voldsbruk kan være nok i denne omgang. Men en endelig løsning fordrer nok at Obersten går av - frivillig eller ufrivillig.
Hadde denne blogg blitt utformet for tre år siden er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ment - litt forenklet ville da svaret vært Grip inn - med eller uten FN mandat. Men endavourene i Irak og Afghanistan, hvilket i beste forstand kan sies å ha blandede resultater, har gjort at jeg fundamentalt har revurdert synet på aggresiv demokratipromotering. Bush jrs. opprinnelig "No nationbuilding" kan i det lengre løp vise seg å være et mer vitalt strategisk konsept enn neokonservativ demokratipromotering (hvilket da altså Bush jr. nå sier han er en tilhenger av). Dette fordi fundamentatet for liberale demokratier har i seg kulturelle faktorer som langt overgår formelle institusjoner - ja disse institusjoner (rettsstat, siviltsamfunn, markedsøkonomi, offentlig debatt) er i seg selv avhengig av at de mennesker som inngår i fellesskapet opptrer med codes of conduct (kultur) som understøtter systemet (legitimitet). Selv om et stort flertall skulle ønske og langt på vei er innstilt på følge opp premissene for et liberalt demokrati - kan et lite mindretall ødelegge gjennom voldelig motstand, hvilket vi har sett i Irak og Afghanistan.
Det sagt - ingen ønsker noen ny nasjonsbyggingsprosess i Libya. I første omgang dreier det seg om å hindre Gaddafi i å slakte sin egen befolkning. Men, går man først til det skritt å bruke militære midler, må man være villig til å følge opp og da kan man før man aner befinne seg i en situasjon hvor man bare har dårlige alternativer. Før man foretar inngripen burde man stille seg noen grunnleggende spørsmål.
- Har man noen exitstrategi?
- Hva vet man om de såkalte opprørerne? Er de virkelig demokrati og frihetshåpet til Libya - eller er de rivaliserende klaner med liten interesse for et demokratisk Libya?
- Er man villig til å bruke nødvendige ressurser for å følge opp en langsiktig løsning i Libya (jf. nationbuilding)?
Det mangler ikke på eksempler rundt om i verden på brutal undertrykking og drap på egen befolkning - uten at verdenssamfunnet griper inn (Iran, Zimbabwe, Nord-Korea, Syria for å nevne noen). Gaddafi er militært svakere og hvis det kvalifiserer som et viktig parameter (prinsippet om at det må være en god mulighet til å lykkes er en viktig del av forutsetningen for humanitær inngripen) så er kanskje et angrep mot Gaddafi godt nok begrunnet.
Jeg er villig til å støtte dette angrepet - men jeg har ikke noen illusjoner om mulige konsekvenser. Vi kan raskt ende opp i en situasjon hvor NATO/Vesten på nytt ikke har noen reell exitstrategi. Ingenting hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.
Anbefaler også Jan Arild Snoens kommentar Bomb Gaddafi på Minerva.
OPPDATERTGaddafi erklærer våpenhvile - mulig bare trusselen om voldsbruk kan være nok i denne omgang. Men en endelig løsning fordrer nok at Obersten går av - frivillig eller ufrivillig.
Monday, March 14, 2011
Lov å lykkes
Årets Ski-VM ble en gedigen suksess. Ikke først og fremst fordi Norge tok mange gull (selv om det hjelper på), men fordi arrangementet ble en folkefest, som langt overgikk de mest optimistiske spådommer. Jeg var selv i Kollen siste helgen under damenes 30 km og herrenes 50 km - og særlig Therese Johaugs blanding av prestasjon og glede var en stor opplevelse. Misforstå rett - Petter Northugs imponerende 50 km var også en god opplevelse - men ikke helt Johaug (og nei jeg har ikke sendt frierbrev - ihvertfall ikke enda).
Det er mulig det høres nedlatende ut, men jeg hadde gjerne sett at vi tok færre gull, særlig fordi jeg tror godt om det norske publikum og hadde det blitt færre gull hadde teorien om det rause Kollen-publikummet vært enklere å verifisere. Det sagt - Northug, Bjørgen og Johaug er hver på sin måte utmerkede forbilder hvis signal til norsk ungdom er: LOV Å LYKKES!
Jeg tillater meg selv å bli litt mer politisk. Gjennom min tid i Unge Høyre har jeg vært med på mange ulike kampanjer. Den jeg likte aller best var LOV Å LYKKES kampanjen. Budskapet var og er anti-jantelov. Jeg har aldri sett på næringslivsledere som Petter Stordalen, Bjørn Kjos eller Olav Thon som et problem. Snarere tvert imot - vi trenger flere som ønsker å jobbe hardt og lykkes. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes det er en påfallende forskjell mellom måten vi betrakter våre idrettsutøvere og måten vi betrakter de skoleflinke. Ikke sjeldent leser jeg om venstresidens advarsler mot å tilrettelegge for eliteskoler, dog med unntak for toppidrettsgymnas (samt musikk og andre former for utøvende kunst). De aller fleste, selv langt ut på venstresiden, vil mene det er absurd å påstå at Petter Northugs skiutdanning har gått utover skikunnskapen til nordmenn flest. Faktisk er det større grunn til å tro at Northug inspirerer flere til å begynne å gå på ski - også de som ikke skal bli toppidrettsutøvere.
Men om man overfører samme logikk til de mer teoritunge fagene, f.eks realfag, er tonen straks en annen. Ved å tilby ekstra utfordringer til de skoleflinke - gjerne egne klasser eller skoler, hvor de får utfordringer tilpasset eget nivå, er det visstnok slik at disse (i overført betydning) stjeler av kunnskapen til resten av elevene. Forskjellene mellom elevene blir større (kan ihvertfall tenkes å bli større) og da er jevn middelmåddighet langt å foretrekke. Dette er ikke et forsøk på å konstruere noen stråmann (joda jeg er polemisk), men den norske likhetsskolen minus toppidrettsgymnasene står sterkt i den norske debatten. Særlig på venstresiden. Jeg skulle ønske vi kunne overføre mer av idrettskulturen til skolen - særlig ideen om hardt arbeid, målbevissthet og ikke minst at det er lov å lykkes!
Det er veldig fint for Norge at det i dag sitter tusenvis av barn rundt om i det ganske land som drømmer om å bli en ny Johaug, en ny Bjørgen eller en ny Northug. Men det er faktisk enda viktigere for nasjonen at vi får flere jenter og gutter til å ville bli den nye Fritjof Nansen, den nye Petter Stordalen eller den nye Madam Curie. Skal vi få frem morgendagens gründere, bedriftsledere og forskere trenger vi å fortelle barn at de har all rett til å drømme store drømmer. Fortelle dem at DE kan bli til noe. Fortelle dem at det skal være lov å lykkes!
Enhver stor prestasjon starter med en drøm, et ønske om å bli bedre - bare spør Therese Johaug.
Jeg tillater meg selv å bli litt mer politisk. Gjennom min tid i Unge Høyre har jeg vært med på mange ulike kampanjer. Den jeg likte aller best var LOV Å LYKKES kampanjen. Budskapet var og er anti-jantelov. Jeg har aldri sett på næringslivsledere som Petter Stordalen, Bjørn Kjos eller Olav Thon som et problem. Snarere tvert imot - vi trenger flere som ønsker å jobbe hardt og lykkes. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes det er en påfallende forskjell mellom måten vi betrakter våre idrettsutøvere og måten vi betrakter de skoleflinke. Ikke sjeldent leser jeg om venstresidens advarsler mot å tilrettelegge for eliteskoler, dog med unntak for toppidrettsgymnas (samt musikk og andre former for utøvende kunst). De aller fleste, selv langt ut på venstresiden, vil mene det er absurd å påstå at Petter Northugs skiutdanning har gått utover skikunnskapen til nordmenn flest. Faktisk er det større grunn til å tro at Northug inspirerer flere til å begynne å gå på ski - også de som ikke skal bli toppidrettsutøvere.
Men om man overfører samme logikk til de mer teoritunge fagene, f.eks realfag, er tonen straks en annen. Ved å tilby ekstra utfordringer til de skoleflinke - gjerne egne klasser eller skoler, hvor de får utfordringer tilpasset eget nivå, er det visstnok slik at disse (i overført betydning) stjeler av kunnskapen til resten av elevene. Forskjellene mellom elevene blir større (kan ihvertfall tenkes å bli større) og da er jevn middelmåddighet langt å foretrekke. Dette er ikke et forsøk på å konstruere noen stråmann (joda jeg er polemisk), men den norske likhetsskolen minus toppidrettsgymnasene står sterkt i den norske debatten. Særlig på venstresiden. Jeg skulle ønske vi kunne overføre mer av idrettskulturen til skolen - særlig ideen om hardt arbeid, målbevissthet og ikke minst at det er lov å lykkes!
Det er veldig fint for Norge at det i dag sitter tusenvis av barn rundt om i det ganske land som drømmer om å bli en ny Johaug, en ny Bjørgen eller en ny Northug. Men det er faktisk enda viktigere for nasjonen at vi får flere jenter og gutter til å ville bli den nye Fritjof Nansen, den nye Petter Stordalen eller den nye Madam Curie. Skal vi få frem morgendagens gründere, bedriftsledere og forskere trenger vi å fortelle barn at de har all rett til å drømme store drømmer. Fortelle dem at DE kan bli til noe. Fortelle dem at det skal være lov å lykkes!
Enhver stor prestasjon starter med en drøm, et ønske om å bli bedre - bare spør Therese Johaug.
Friday, February 25, 2011
To diktatorer
Det pågående opprøret i Libya som er en del av en større omveltning i Midtøsten (kall det gjerne revolusjon) har støtte fra mesteparten av verden. Modige demonstranter er på vei til Tripoli for å kaste "Oberst" Gaddafi, mens diktatoren selv ikke har noen skrupler med å myrde sin egen befolkning. Mens altså resten av verden (for det meste) støtter opprøret, velger Hugo Chavez å gå ut med full støtte til Gaddafi. Det er kanskje mindre overrasskende med hensyn til Chavez sin hyllest av det politiske system i Hvite-Russland og sin allianse med Iran.
Det er lov å håpe, men jeg tror ikke det får noen innvirkning på Chavez sine støttespillere i Norge SV og Manifest. Chavez er jo tross alt bare Sør-Amerikas svar på Einar Gerhardsen.
Det er lov å håpe, men jeg tror ikke det får noen innvirkning på Chavez sine støttespillere i Norge SV og Manifest. Chavez er jo tross alt bare Sør-Amerikas svar på Einar Gerhardsen.
Sunday, February 06, 2011
We owe him our liberty
Overskriften tilhører Lech Walesa og er tilegnet Ronald Wilson Reagan som ble USAs 40.president. Idag søndag er det 100 år siden han ble født.
Det skulle neppe kom som noen overraskelse at denne blogger er over gjennomsnittet begeistret for Ronald Reagan - Ikonet, presidenten, personen og mannen som historien tillott å være president når den kaldekrigen ble avsluttet. Minervas Jan Arild Snoen har i et oppsummerende innlegg drøftet arven til Ronald Reagan. Den er ikke plettfri - men det store bildet er overveiende positiv for USAs 40.president som nøt uvanlig stor popularitet da han gikk av.
Det er særlig to ting jeg finner tiltalende ved Ronald Reagan som person. Hans ukuelige optimisme og hans ideologiske prinsippfasthet - evnen til å inspirere vil alltid bære med den tidligere Hollywoodskuespilleren.
For Ronald Reagan var Sovjetunionen "The evil empire" - et uttrykk som skapte moralsk harme blant venstreintellektuelle i Europa - men var ingen overdrivelse. Vitnesbyrdene til tidligere dissidenter i Øst-Europa, blant annet Lech Walesa, er tydelig i sin takknemlighet til Reagans moralske tydelighet. For å gi et eksempel. Det er ingen hemmelighet at Reagan under talen ved Brandenburger i 1987 møtte stor motstand blant sine rådgivere hva gjaldt setningen "Tear Down this wall" - og hadde i utgangspunktet akseptert å stryke setningen fra manus. Som sikkert de fleste interesserte fikk med seg - den ble uttalt i all sin kraft, med påfølgende klart budskap til Gorbatsjov. Sovjetunionen ville ha falt før eller senere, men jeg er overbevist om at Reagans politikk bidro til å fremskynde fallet.
Selv om Reagan for mange på den politiske høyresiden fremdeles står som et skinnende forbilde er det viktig å ha med seg at enhver person opererer i en gitt kontekst under bestemte politiske forutsetninger. Med andre ord de politiske utfordringene som Reagan sto overfor er ikke de samme 30 år senere. Det burde være særlig viktig for GOP-kandidater å forstå. I det miljøet bæres det preg av manglende nyanser med hensyn til hva Reagan faktisk fikk gjennomført som manifesterer seg om ikke i, så på grensen til politisk handlingslammelse. Det sagt - dagen i dag markerer vi i respekt og takknemlighet for "The Gippers" virke.
Mannen som ble født inn i fattigdom som sønn av en alkoholisert skoselger, men for alltid er skrevet inn i historien - ikke bare i USA, men verden forøvrig.
Det skulle neppe kom som noen overraskelse at denne blogger er over gjennomsnittet begeistret for Ronald Reagan - Ikonet, presidenten, personen og mannen som historien tillott å være president når den kaldekrigen ble avsluttet. Minervas Jan Arild Snoen har i et oppsummerende innlegg drøftet arven til Ronald Reagan. Den er ikke plettfri - men det store bildet er overveiende positiv for USAs 40.president som nøt uvanlig stor popularitet da han gikk av.
Det er særlig to ting jeg finner tiltalende ved Ronald Reagan som person. Hans ukuelige optimisme og hans ideologiske prinsippfasthet - evnen til å inspirere vil alltid bære med den tidligere Hollywoodskuespilleren.
For Ronald Reagan var Sovjetunionen "The evil empire" - et uttrykk som skapte moralsk harme blant venstreintellektuelle i Europa - men var ingen overdrivelse. Vitnesbyrdene til tidligere dissidenter i Øst-Europa, blant annet Lech Walesa, er tydelig i sin takknemlighet til Reagans moralske tydelighet. For å gi et eksempel. Det er ingen hemmelighet at Reagan under talen ved Brandenburger i 1987 møtte stor motstand blant sine rådgivere hva gjaldt setningen "Tear Down this wall" - og hadde i utgangspunktet akseptert å stryke setningen fra manus. Som sikkert de fleste interesserte fikk med seg - den ble uttalt i all sin kraft, med påfølgende klart budskap til Gorbatsjov. Sovjetunionen ville ha falt før eller senere, men jeg er overbevist om at Reagans politikk bidro til å fremskynde fallet.
Selv om Reagan for mange på den politiske høyresiden fremdeles står som et skinnende forbilde er det viktig å ha med seg at enhver person opererer i en gitt kontekst under bestemte politiske forutsetninger. Med andre ord de politiske utfordringene som Reagan sto overfor er ikke de samme 30 år senere. Det burde være særlig viktig for GOP-kandidater å forstå. I det miljøet bæres det preg av manglende nyanser med hensyn til hva Reagan faktisk fikk gjennomført som manifesterer seg om ikke i, så på grensen til politisk handlingslammelse. Det sagt - dagen i dag markerer vi i respekt og takknemlighet for "The Gippers" virke.
Mannen som ble født inn i fattigdom som sønn av en alkoholisert skoselger, men for alltid er skrevet inn i historien - ikke bare i USA, men verden forøvrig.
Wednesday, February 02, 2011
Hvorfor Norge på mange områder er bedre enn USA
Helga Pedersen fortsetter å spille rollen som papegøye på speed. Denne gangen raser Arbeiderpartiets parlamentariske leder over Siv Jensens uttalelser om Norge i utlandet. Den substansielle diskusjonen dreier seg om hvilket skattetrykk vi har i Norge, hvor mye av lønnsinntekten du betaler i skatt (og avgifter). Ifølge Finansdepartementet ligger tallene tett opp til 40 %, mens Siv Jensen omtaler nivået som rundt 70-75 prosent, da med henvisning til såkalt effektiv marginalskatt (som er skatt på siste krone). Som det fremgår av VG-artikkelen er beregningen Jensen omtaler særs teoretisk og neppe representativ. Hvilke indirekte skatter du betaler avhenger veldig av forbruk (bensin, alkhol m.m - som er sterkt avgiftsbelagt i Norge). Det kan hende at Siv Jensen har sitt på det rene, men det er som Helga Pedersen sier, knapt et godt bilde FRP-lederen fremstiller av Norge i intervjuet med Reason.
Det leder meg over på det underliggende spørsmålet om Norge vs USA. Langt de fleste amerikanerne tror Norge er betydelig mer sosialistisk enn hva tilfelle er, samtidig som langt de fleste nordmenn tror USA er langt mer frimarkedsorientert enn hva tilfelle er. Sånn sett bidrar Siv Jensen til å opprettholde myten i sitt intervju. På mange områder er Norge mer liberalt (i klassisk europeisk forstand) og businessvennlig enn USA.
Norge har til tross for at den er alftor stor, en veldig effektiv offentlig sektor, betydelig mer effektiv enn USA. Vi har et enklere reguleringsregime, færre lover og mer strømlinjeformet system. Vi har et flatere og enklere (taxcode) skattesystem. Vi har en av verdens åpneste økonomier og sterk beskyttelse av privat eiendom. Hvis vi i tillegg legger til at vi er en liten nasjon, homogen kultur og fremdeles innehaver av protestantisk etikk (dog er disse under press) - så forklarer dette mye av årsaken, mye mer enn vår omfattende velferdsstat, hvorfor Norge er et av verdens beste land å bo i og slettes ikke et land det er ille å drive business i.
Det sagt - det er ingen grunn til at det ikke skulle bli bedre. Lavere skatt, mindre offentlig sektor, mer privat ansvar er politikk jeg gjerne ser innført i Norge, men det må naturligvis ta utgangspunkt i en debatt som forholder seg til virkeligheten.
PS! For sammenligning av USA og Norge i tall - er SSB og National Census Bureau gode nettsteder. Samt OECDs oversikt.
Det leder meg over på det underliggende spørsmålet om Norge vs USA. Langt de fleste amerikanerne tror Norge er betydelig mer sosialistisk enn hva tilfelle er, samtidig som langt de fleste nordmenn tror USA er langt mer frimarkedsorientert enn hva tilfelle er. Sånn sett bidrar Siv Jensen til å opprettholde myten i sitt intervju. På mange områder er Norge mer liberalt (i klassisk europeisk forstand) og businessvennlig enn USA.
Norge har til tross for at den er alftor stor, en veldig effektiv offentlig sektor, betydelig mer effektiv enn USA. Vi har et enklere reguleringsregime, færre lover og mer strømlinjeformet system. Vi har et flatere og enklere (taxcode) skattesystem. Vi har en av verdens åpneste økonomier og sterk beskyttelse av privat eiendom. Hvis vi i tillegg legger til at vi er en liten nasjon, homogen kultur og fremdeles innehaver av protestantisk etikk (dog er disse under press) - så forklarer dette mye av årsaken, mye mer enn vår omfattende velferdsstat, hvorfor Norge er et av verdens beste land å bo i og slettes ikke et land det er ille å drive business i.
Det sagt - det er ingen grunn til at det ikke skulle bli bedre. Lavere skatt, mindre offentlig sektor, mer privat ansvar er politikk jeg gjerne ser innført i Norge, men det må naturligvis ta utgangspunkt i en debatt som forholder seg til virkeligheten.
PS! For sammenligning av USA og Norge i tall - er SSB og National Census Bureau gode nettsteder. Samt OECDs oversikt.
Tuesday, January 25, 2011
Revolusjonen holder sjeldent hva den lover
Vinteren 2004 hadde jeg gleden av å være valgobservatør i Ukraina under det som ble kjent som den "Orange-revolution". Etter at første valgomgang avslørte massivt valgjuks mobiliserte tusenvis av ukrainere i Kiev-sentrum under orangebannere med krav om ny valgomgang. Mobiliseringen medførte at kandidaten som hadde utropt seg selv til vinner, Victor Janukovitsj, motvillig måtte gå med på en ny valgomgang. Det påfølgende resultatet medførte at helten fra revolusjonen, Victor Juskjenko, gikk seirende ut av hva som utvilsomt var et rettferdig og transparent valg. Jeg var, på vegne av studentbevegelsen i Ukraina (som representant for den europeiske studentbevegelse) sammen med 10 000 andre observatører til stede for å observere at valget gikk riktig for seg. Sjeldent har jeg følt meg så nyttig som akkurat den vinteren i tidligere Sovjetunionen.
7-år senere er det lett å se at revolusjonen ikke holdt hva den lovet. Revolusjoner gjør sjeldent det. Mye pågrunn av de urealistiske forventningene folk tillegger den. Juskjenko lovet aldri å løse alle problemene i Ukraina, han lovet å innføre et demokratisk styre, hvor borgerne fikk bestemme over sitt eget liv innenfor rammene av det liberale demokrati. Det faktum at Juskjenko levde opp til idealene, hvorpå kritikk mot hans styre fulgte som en naturlig del av debatten og til sist også aksepterte valgtap, uttrykker et demokratisk sinnelag. Ironien er at den korrupte Janukovitsj er tilbake i presidentpalasset.
Vel dette var egentlig ikke en bloggpost om Ukraina - men forsøk på en overgang til de aktuelle hendelser i Midtøsten.
Man skal passe seg vel for å bruke samme type forklaringsvariabler på menneskelig atferd som oppstår og utføres i ulike deler av verden til forskjellig tid. Bestemte hendelsesforløp oppstår aldri i et vakum, men som resultat av historiske og strukturelle forhold. Det sagt - noen fellestrekk synes å være tilstede. Likheten mellom Ukraina i 2004 og store deler av Midtøsten idag - ihvertfall i politisk kontekst - er autoritære styrer, begrensede muligheter for kritikk og utfordrende sosiale forhold. En blanding som nå ser ut til å boble til overflaten i form av en voldsom frustrasjon. Hendelsene fra Tunisia har tydeligvis inspirert til etterfølgelse, og uten å overdrive betydningen av sosiale medier, er det ingen tvil om at dagens digitale muligheter på en helt annen måte enn tidligere er istand til å massemobilisere på kort tid.
Hva som skjer videre i Egypt, Jordan, Syria m.m vil kun tiden vise. Intet hadde vært bedre om mobiliseringen medfører en demokratisk utvikling, og da tenker jeg ikke bare på stemmerett, men på et liberalt demokrati hvor institusjoner og rettsstat inkluderes som viktige ingridienser. Det fordrer naturligvis at befolkningen er klar for å ta steget fra undertrykte til selvstendige borgere - hvor ansvaret for eget liv i mer eller mindre grad flyttes dit den hører hjemme - nemlig hos den enkelte, hvorpå de små fellesskap (sivile samfunn) utgjør ryggraden i samfunnet. I hvilken grad sosiale/kulturelle omveltninger følger (eller kanskje til og med er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning) politiske endringer er et stort spørsmål, og mitt inntrykk fra Ukraina, vurderte i ettertid, er nettopp at det er en dissonans her.
Befolkningen forventet at den Orangerevolusjonen skulle fikse livet for dem, fremfor å anerkjenne at det den Orangerevolusjonen gjorde, var å legge til rette for at hver enkelt nå fikk muligheten til selv å ta ansvar for eget liv. Jeg mistenker at noe lignende også vil finne sted i Midtøsten. Som sagt revolusjonen holder sjeldent hva den lover. De tidlige franske og senere russiske revolusjonære fikk erfare det den harde måten.
Men intet hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.
Les også Roger Valhammers meget gode analyse om situasjonen i Midtøsten.
OPPDATERT FREDAG
Ikke uventet har demonstrasjonene fortsatt i Kairo, og etter drap på demonstrant er det liten grunn til å tro at disse avtar. At Mohammed El-Baradei er tilbake i landet setter ytterligere press på Mubarak. Det er faktisk ikke utenkelig at regime faller innen kort tid. Selv om revolusjonen sjeldent holder hva den lover - så er det alltid en mulighet for at det denne gangen blir annerledes...
7-år senere er det lett å se at revolusjonen ikke holdt hva den lovet. Revolusjoner gjør sjeldent det. Mye pågrunn av de urealistiske forventningene folk tillegger den. Juskjenko lovet aldri å løse alle problemene i Ukraina, han lovet å innføre et demokratisk styre, hvor borgerne fikk bestemme over sitt eget liv innenfor rammene av det liberale demokrati. Det faktum at Juskjenko levde opp til idealene, hvorpå kritikk mot hans styre fulgte som en naturlig del av debatten og til sist også aksepterte valgtap, uttrykker et demokratisk sinnelag. Ironien er at den korrupte Janukovitsj er tilbake i presidentpalasset.
Vel dette var egentlig ikke en bloggpost om Ukraina - men forsøk på en overgang til de aktuelle hendelser i Midtøsten.
Man skal passe seg vel for å bruke samme type forklaringsvariabler på menneskelig atferd som oppstår og utføres i ulike deler av verden til forskjellig tid. Bestemte hendelsesforløp oppstår aldri i et vakum, men som resultat av historiske og strukturelle forhold. Det sagt - noen fellestrekk synes å være tilstede. Likheten mellom Ukraina i 2004 og store deler av Midtøsten idag - ihvertfall i politisk kontekst - er autoritære styrer, begrensede muligheter for kritikk og utfordrende sosiale forhold. En blanding som nå ser ut til å boble til overflaten i form av en voldsom frustrasjon. Hendelsene fra Tunisia har tydeligvis inspirert til etterfølgelse, og uten å overdrive betydningen av sosiale medier, er det ingen tvil om at dagens digitale muligheter på en helt annen måte enn tidligere er istand til å massemobilisere på kort tid.
Hva som skjer videre i Egypt, Jordan, Syria m.m vil kun tiden vise. Intet hadde vært bedre om mobiliseringen medfører en demokratisk utvikling, og da tenker jeg ikke bare på stemmerett, men på et liberalt demokrati hvor institusjoner og rettsstat inkluderes som viktige ingridienser. Det fordrer naturligvis at befolkningen er klar for å ta steget fra undertrykte til selvstendige borgere - hvor ansvaret for eget liv i mer eller mindre grad flyttes dit den hører hjemme - nemlig hos den enkelte, hvorpå de små fellesskap (sivile samfunn) utgjør ryggraden i samfunnet. I hvilken grad sosiale/kulturelle omveltninger følger (eller kanskje til og med er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning) politiske endringer er et stort spørsmål, og mitt inntrykk fra Ukraina, vurderte i ettertid, er nettopp at det er en dissonans her.
Befolkningen forventet at den Orangerevolusjonen skulle fikse livet for dem, fremfor å anerkjenne at det den Orangerevolusjonen gjorde, var å legge til rette for at hver enkelt nå fikk muligheten til selv å ta ansvar for eget liv. Jeg mistenker at noe lignende også vil finne sted i Midtøsten. Som sagt revolusjonen holder sjeldent hva den lover. De tidlige franske og senere russiske revolusjonære fikk erfare det den harde måten.
Men intet hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.
Les også Roger Valhammers meget gode analyse om situasjonen i Midtøsten.
OPPDATERT FREDAG
Ikke uventet har demonstrasjonene fortsatt i Kairo, og etter drap på demonstrant er det liten grunn til å tro at disse avtar. At Mohammed El-Baradei er tilbake i landet setter ytterligere press på Mubarak. Det er faktisk ikke utenkelig at regime faller innen kort tid. Selv om revolusjonen sjeldent holder hva den lover - så er det alltid en mulighet for at det denne gangen blir annerledes...
Wednesday, January 19, 2011
Inger Lise Hansen er velkommen i Høyre
KRFs valgkomite offentliggjorde idag at Inger Lise Hansen ikke er aktuell for en ny periode som nestleder i partiet. Ettersom den nåværende nestlederen ikke ønsker å ta kampvotering er hun definitivt ute av partiledelsen. At KRF kan tillate seg dette forteller meg at vi har et parti som synger på siste verset (dog er det usikkert hvor langt dette verset kommer til å bli).
Det er selvfølgelig slik at en partiledelse skal gjenspeile medlemmene og er således helt avhengig av tillit. Det er like åpenbart at Inger Lise Hansen ikke har den nødvendige tilliten i KRF. Hennes politiske talent skulle det herske liten tvil om. Hun er tydelig, selvsikker, utstråler modernitet, sympati og ikke minst kunnskap. Men det er tydeligvis ikke nok for tillitsapparatet i KRF. Eller er det kanskje nettopp pågrunn av den uredde stilen hun er funnet uegnet. Ikke vet jeg.
For meg er det ganske tydelig at Inger Lise Hansens stil - og enda viktigere -politisk grunnsyn hører mer hjemme i Høyre enn KRF. Særlig hennes klare borgerlige profil, hva jeg vil betegne som klassisk kristen-demokratisk i en kontinental tradisjon (ihjemlig tradisjon liberal-konservativ), gjør at jeg mener hun godt kunne tilhøre Høyre. Hun har ingen problem med å kombinere personlig kristen-tro (ettersom dette er en privatsak), med et prinsipielt forsvar for politikens grenser, samtidig som hun er genuint opptatt av de som ikke greier seg selv. Hennes (i KRF-termer) liberale og anti-moralistiske tilbøyeligheter passer også utmerket inn i Høyre-familien.
Hva Inger Lise Hansen selv vil vites ikke - men hun er ihvertfall hjertelig velkommen til Høyre!
Det er selvfølgelig slik at en partiledelse skal gjenspeile medlemmene og er således helt avhengig av tillit. Det er like åpenbart at Inger Lise Hansen ikke har den nødvendige tilliten i KRF. Hennes politiske talent skulle det herske liten tvil om. Hun er tydelig, selvsikker, utstråler modernitet, sympati og ikke minst kunnskap. Men det er tydeligvis ikke nok for tillitsapparatet i KRF. Eller er det kanskje nettopp pågrunn av den uredde stilen hun er funnet uegnet. Ikke vet jeg.
For meg er det ganske tydelig at Inger Lise Hansens stil - og enda viktigere -politisk grunnsyn hører mer hjemme i Høyre enn KRF. Særlig hennes klare borgerlige profil, hva jeg vil betegne som klassisk kristen-demokratisk i en kontinental tradisjon (ihjemlig tradisjon liberal-konservativ), gjør at jeg mener hun godt kunne tilhøre Høyre. Hun har ingen problem med å kombinere personlig kristen-tro (ettersom dette er en privatsak), med et prinsipielt forsvar for politikens grenser, samtidig som hun er genuint opptatt av de som ikke greier seg selv. Hennes (i KRF-termer) liberale og anti-moralistiske tilbøyeligheter passer også utmerket inn i Høyre-familien.
Hva Inger Lise Hansen selv vil vites ikke - men hun er ihvertfall hjertelig velkommen til Høyre!
Thursday, January 13, 2011
Derfor bør Maria Amelie få bli
Om det noengang har vært en god grunn til å bruke skjønnsvurderingen sterke hensyn i asylpolitikken, må det være i saken om Maria Amelie, forfatter av boken ulovlig norsk og på alle måter en mønsterinnvandrerer det norske samfunn trenger flere av.
Reaksjonene etter arrestasjon er naturlig nok voldsomme og avspeiler tydelig en dissonans mellom folks forståelse av avgjørelsen og byråkratenes gjennomføring. Joda, myndighetene opererer innenfor rettsstaten og er i henhold til weberiansk praksis - men reglene er sjelden problemet - men hvordan de anvendes. Og i dette tilfellet hadde det vært fint mulig å anvende reglene på en annen måte.
For meg er det komplett absurd at terroristen og fare for rikets sikkerhet, Mullah Krekar, får bli i dette landet, mens mønsterborgeren Maria Amelie kastes ut. Jeg skal innrømme at jeg ikke er uten sympati med myndighetene som ønsker å gjennomføre vedtatt politikk, og Maria har, som selv beskrevet, vært ulovlig i landet i flere år. La det heller ikke være noen tvil om at vi som rettsstatt bør og må gjennomføre de lover som vedtas. Jeg har skrevet en bakgrunnsartikkel for Minerva om nettopp dette behovet.
Jeg har den siste tiden lest biografien til Ayaan Hirsi Ali, som ikke fortalte sannheten i hennes asylsøknad. I streng forstand så burde selvsagt ikke Hirsi Ali fått oppholdstillatelse - men jeg er glad hun fikk. Uten sammenligning forøvrig så har Maria vist gjennom årene hun har vært i Norge at hun er en borger dette landet trenger flere av.
Nils August Andresen skriver glitrende om de spesielle omstendighetene i denne saken som gjør at Maria imotsetning til de fleste andre ulovlig norske bør få bli i landet.
Lover og regler skal selvfølgelig følges og dette samfunnet bygger på likhet for loven - og med tanke på alle de som med dårligere begrunnelse har fått oppholdstillatelse på "humanitært grunnlag" eller som følge av "sterke menneskelig hensyn" eller "andre hensyn", har fått innvilget opphold, burde naturligvis Maria stille først i køen.
Vi kan ikke stille oss slik i dette landet at de innvandrere som vil, kan og ønsker å gjøre en jobb for det norske samfunn kastes ut, mens folk som betraktes som en fare for rikets sikkerhet tillates å bli.
Reaksjonene etter arrestasjon er naturlig nok voldsomme og avspeiler tydelig en dissonans mellom folks forståelse av avgjørelsen og byråkratenes gjennomføring. Joda, myndighetene opererer innenfor rettsstaten og er i henhold til weberiansk praksis - men reglene er sjelden problemet - men hvordan de anvendes. Og i dette tilfellet hadde det vært fint mulig å anvende reglene på en annen måte.
For meg er det komplett absurd at terroristen og fare for rikets sikkerhet, Mullah Krekar, får bli i dette landet, mens mønsterborgeren Maria Amelie kastes ut. Jeg skal innrømme at jeg ikke er uten sympati med myndighetene som ønsker å gjennomføre vedtatt politikk, og Maria har, som selv beskrevet, vært ulovlig i landet i flere år. La det heller ikke være noen tvil om at vi som rettsstatt bør og må gjennomføre de lover som vedtas. Jeg har skrevet en bakgrunnsartikkel for Minerva om nettopp dette behovet.
Jeg har den siste tiden lest biografien til Ayaan Hirsi Ali, som ikke fortalte sannheten i hennes asylsøknad. I streng forstand så burde selvsagt ikke Hirsi Ali fått oppholdstillatelse - men jeg er glad hun fikk. Uten sammenligning forøvrig så har Maria vist gjennom årene hun har vært i Norge at hun er en borger dette landet trenger flere av.
Nils August Andresen skriver glitrende om de spesielle omstendighetene i denne saken som gjør at Maria imotsetning til de fleste andre ulovlig norske bør få bli i landet.
Lover og regler skal selvfølgelig følges og dette samfunnet bygger på likhet for loven - og med tanke på alle de som med dårligere begrunnelse har fått oppholdstillatelse på "humanitært grunnlag" eller som følge av "sterke menneskelig hensyn" eller "andre hensyn", har fått innvilget opphold, burde naturligvis Maria stille først i køen.
Vi kan ikke stille oss slik i dette landet at de innvandrere som vil, kan og ønsker å gjøre en jobb for det norske samfunn kastes ut, mens folk som betraktes som en fare for rikets sikkerhet tillates å bli.
Wednesday, January 12, 2011
Crazy always seem to find its way
Debatten i etterkant av skytedramet i Arizona har ikke uventet dreid seg mye om Sarah Palin, og i hvilken grad hun skulle være medskyldig i drapsforsøket på Kongressmedlem Gabrielle Gifford. I moralsk forstand er slike påstander tilnærmet absurde. Videre er det svært lite som tyder på at den mistenkte Loughner hadde noe som helst tilknytning til verken Tea-party eller Sarah Palin.
Etter to uker i USA er det åpenbart at retorikken på begge sider burde både dempes og tilpasses virkeligheten. Det største eksempelet på hvor heftig debatten i USA har blitt er påstandene fra venstresiden, som uten å nøle, legger skylden for attentatet på Teaparty og Sarah Palin. Det er som Palin selv uttrykker - blodig fornærmerende.
En av de viktigste (og beste) politiske stemmene i USA, John Stewart, har svært gode betraktninger om hvordan galskapen alltid synes å finne sin vei. Charles Krauthammer i Washington Post beskriver påstandene fra deler av venstresiden som latterlige, og viser videre hvordan politisk debatt over lengre tid har hentet sin inspirasjon fra militær fagterminologi. Ord som "battleground states", "campaign" og "political targets" ses ikke på som oppfordring til mord - og det med god grunn. Jan Arild Snoen i Minerva går i mediekritikkspalten, i rette påstandene mot Sarah Palin i norsk presse.
Tilfellet Loughner, synes å være en galning (etter vanlig norsk språkforståelse - jeg skal ikke uttale meg om det medisinske), hvis mentale prosesser ikke synes å henge på greip. Det er nok ingen grunn til å tro at det er siste gang en eller annen forstyrret person bestemmer seg for å utføre handlinger som ligger langt utenfor grensen som et demokratisk samfunn opperer etter. Akkurat hvorfor han bestemte seg for å gripe til våpen vet han bare selv, men uansett hvilken grunn det var, så er det han, og han alene som er moralsk skyldig.
Hva kan gjøres?
Betyr det at ingenting kan gjøres? Selvsagt ikke.
Sannsynligvis gjør amerikanske myndigheter allerede preventive tiltak. Personer som i ulike sammenhenger legger ut digitalt materiell, type hatvideoer e.l. (reelle hatvideoer - må ikke misforstås med Glenn Beck, Sarah Palin) bør naturlig nok følges opp. Hvor bra dette gjøres idag vet jeg ikke, kan hende det er ganske bra. Vi kan nok ikke i et demokratisk samfunn hindre alle galninger fra å begå lovbrudd, men det ligger i statens natur å forsøke innenfor gitte rammer.
Videre bør det opplagt gjøres noe med våpenlovene. Jeg er klar over at 2.amendment står sterkt i USA, og har i og for seg mindre problemer med det enn mange andre (jeg hadde dog foretrukket sterkere begrensninger), men at delstatene i det minste burde forsøke å håndheve eksisterende lover, samt innføre adekvat bakgrunnssjekk på alle som forsøker å kjøpe våpen, kan jeg etter beste mening ikke forstå problemet med. I så tilfelle vil fremdeles alle normale borgere med rent (nok) rulleblad tillates å kjøpe våpen, men en sterkere bakgrunnssjekk vil gjøre det vanskeligere for sertifiserte galninger av type Loughner, å få tak i våpen. Det vil kanskje ikke stoppe alle, men det vil stoppe noen.
Og ja, den politiske retorikken i USA bør dempes. Ikke pågrunn av Lougner eller fordi retorikken fører til at galninger dreper, det er noe som følger med det å være mentalt forstyrret. Men fordi USA fortjener bedre. USA står overfor store utfordringer, og god debatt, hvor mostanderens hensikter ikke mistenkeliggjøres, men tolkes i beste (ihvertfall bedre) mening vil gjøre situasjonen bedre. På den måten vil the battle for ideas som republikken USA - ja alle demokratier - holder som ideal, forhåpentlig lede frem til bedre løsninger for morgendagen enn hva tilfelle er idag.
Etter to uker i USA er det åpenbart at retorikken på begge sider burde både dempes og tilpasses virkeligheten. Det største eksempelet på hvor heftig debatten i USA har blitt er påstandene fra venstresiden, som uten å nøle, legger skylden for attentatet på Teaparty og Sarah Palin. Det er som Palin selv uttrykker - blodig fornærmerende.
En av de viktigste (og beste) politiske stemmene i USA, John Stewart, har svært gode betraktninger om hvordan galskapen alltid synes å finne sin vei. Charles Krauthammer i Washington Post beskriver påstandene fra deler av venstresiden som latterlige, og viser videre hvordan politisk debatt over lengre tid har hentet sin inspirasjon fra militær fagterminologi. Ord som "battleground states", "campaign" og "political targets" ses ikke på som oppfordring til mord - og det med god grunn. Jan Arild Snoen i Minerva går i mediekritikkspalten, i rette påstandene mot Sarah Palin i norsk presse.
Tilfellet Loughner, synes å være en galning (etter vanlig norsk språkforståelse - jeg skal ikke uttale meg om det medisinske), hvis mentale prosesser ikke synes å henge på greip. Det er nok ingen grunn til å tro at det er siste gang en eller annen forstyrret person bestemmer seg for å utføre handlinger som ligger langt utenfor grensen som et demokratisk samfunn opperer etter. Akkurat hvorfor han bestemte seg for å gripe til våpen vet han bare selv, men uansett hvilken grunn det var, så er det han, og han alene som er moralsk skyldig.
Hva kan gjøres?
Betyr det at ingenting kan gjøres? Selvsagt ikke.
Sannsynligvis gjør amerikanske myndigheter allerede preventive tiltak. Personer som i ulike sammenhenger legger ut digitalt materiell, type hatvideoer e.l. (reelle hatvideoer - må ikke misforstås med Glenn Beck, Sarah Palin) bør naturlig nok følges opp. Hvor bra dette gjøres idag vet jeg ikke, kan hende det er ganske bra. Vi kan nok ikke i et demokratisk samfunn hindre alle galninger fra å begå lovbrudd, men det ligger i statens natur å forsøke innenfor gitte rammer.
Videre bør det opplagt gjøres noe med våpenlovene. Jeg er klar over at 2.amendment står sterkt i USA, og har i og for seg mindre problemer med det enn mange andre (jeg hadde dog foretrukket sterkere begrensninger), men at delstatene i det minste burde forsøke å håndheve eksisterende lover, samt innføre adekvat bakgrunnssjekk på alle som forsøker å kjøpe våpen, kan jeg etter beste mening ikke forstå problemet med. I så tilfelle vil fremdeles alle normale borgere med rent (nok) rulleblad tillates å kjøpe våpen, men en sterkere bakgrunnssjekk vil gjøre det vanskeligere for sertifiserte galninger av type Loughner, å få tak i våpen. Det vil kanskje ikke stoppe alle, men det vil stoppe noen.
Og ja, den politiske retorikken i USA bør dempes. Ikke pågrunn av Lougner eller fordi retorikken fører til at galninger dreper, det er noe som følger med det å være mentalt forstyrret. Men fordi USA fortjener bedre. USA står overfor store utfordringer, og god debatt, hvor mostanderens hensikter ikke mistenkeliggjøres, men tolkes i beste (ihvertfall bedre) mening vil gjøre situasjonen bedre. På den måten vil the battle for ideas som republikken USA - ja alle demokratier - holder som ideal, forhåpentlig lede frem til bedre løsninger for morgendagen enn hva tilfelle er idag.
Saturday, January 08, 2011
Et USA i krise
Å være tilstede i Washington D.C. er alltid (har ihvertfall vært så langt) hyggelig. For egen del er det femte gang jeg besøker politikkens mekka. I løpet av den siste uken har fulgt åpningen av den 112-kongressen, samtidig som jeg besøker politikere, rådgivere, tenketanker m.fler som jeg har blitt kjent med de siste årene. Det store samtaleemne i D.C. om dagen er uten tvil gjeldskrisen, og implikasjonene som følger av denne. Men jeg er fullt klar over at den politiske klassen i D.C. ikke er mainstream amerikanere, og er usikker på hvorvidt den jevne amerikaner har tatt innover seg utfordringen.
Utdypende kommentarer om akkurat gjeldskrisen har jeg kommentert for Minerva.
Jeg tviler på at gjeldskrise var den utløsende årsaken for dagens attentat (samt flere andre) på kongressrepresentant Gabrielle Giffords, fra Arizona, som utvilsomt preger de amerikanske mediene i skrivende øyeblikk. Og som mottas med sjokk her i D.C. Sannsynligvis er det en mentalt forstyrret person som står bak. I første omgang gjelder det å få oversikt over hva som faktisk har hendt - hvilke implikasjoner dette får for demokratiet i USA gjenstår å se. Jeg er relativt sikker på at dette ikke får noen konsekvenser for våpenlovene i USA, til det er beskyttelsen av 2.amendment til USAs grunnlov bunnsolid.
Det ville vært sterkt beklagelig om slike hendelser fører til større avstand mellom politikere og velgere, etter en uke i D.C. er det ganske åpenbart for meg at det motsatte burde tilstrebes. Tiden vil vise hva som blir resultatet, men det er ihvertfall lov å håpe at det ikke får slike konsekvenser.
Utdypende kommentarer om akkurat gjeldskrisen har jeg kommentert for Minerva.
Jeg tviler på at gjeldskrise var den utløsende årsaken for dagens attentat (samt flere andre) på kongressrepresentant Gabrielle Giffords, fra Arizona, som utvilsomt preger de amerikanske mediene i skrivende øyeblikk. Og som mottas med sjokk her i D.C. Sannsynligvis er det en mentalt forstyrret person som står bak. I første omgang gjelder det å få oversikt over hva som faktisk har hendt - hvilke implikasjoner dette får for demokratiet i USA gjenstår å se. Jeg er relativt sikker på at dette ikke får noen konsekvenser for våpenlovene i USA, til det er beskyttelsen av 2.amendment til USAs grunnlov bunnsolid.
Det ville vært sterkt beklagelig om slike hendelser fører til større avstand mellom politikere og velgere, etter en uke i D.C. er det ganske åpenbart for meg at det motsatte burde tilstrebes. Tiden vil vise hva som blir resultatet, men det er ihvertfall lov å håpe at det ikke får slike konsekvenser.
Thursday, December 23, 2010
En blå-blå jul
Så vidt meg bekjent har det ikke vært en meningsmåling som viser at det Kongelige norske Arbeiderparti er Norges tredje største parti. Men det er altså tilfelle i dagens meningsmåling i Vårt land, gjengitt på VG-nett.
Meningsmålingen føyer seg inn i rekken av målinger som viser at rent flertall for FRP og H er innen rekkevidde. Samtidig som målingene er ren katastrofe for regjeringspartiene. Jeg tror det er flere grunner til utviklingen, hvor den viktigste årsaken er elendig håndtverk fra de rødgrønne. Gaver, master, økokrimetterforskning og sykehusbråk gir unektelig et inntrykk at vi har med regjeringen Tufte å gjøre.
Det er ikke vanskelig å glede seg over udugelighet fra de rødgrønne, men det er i utgangspunktet problematisk for den politiske debatten, som burde handle om politiske saker og forskjeller, ikke politisk spill. Det sagt så har særlig Høyre fremstått mer konstruktive, som har fått en selvforsterkende effekt etter som alle kommentatorer beskriver Høyre som mer konstruktive. Jeg tror utvilsomt vi har et tilfelle av Bandwagon effekt. At FRP og Høyre samtidig er større enn Arbeiderpartiet er bemerkelsesverdig, og selv om jeg skulle ønske at det var tilfelle, så tror jeg ikke dette skyldes vesentlige endringer i velgernes politiske preferranse.
Forskjellene mellom partiene er veldig små og har blitt enda mindre etterhvert som Høyre i mindre grad ønsker å adressere forholdet mellom offentlig og privat ansvar. Et grunnleggende spørsmål som medlemmer i Høyre burde begynne å stille, er hvilket mandat ønsker vi at en evt Høyreregjering 2013 skal ha? Selvfølgelig vil (og bør) grunnelementene i den norske/nordiske modellen bestå, men reformer som går i retning av mer valgfrihet og større lønnsomhet å være i jobb (og da samtidig mindre lønnsomt ikke å jobbe) bør være et viktig valgkampbudskap. Samtidig ønkser jeg et Høyre som er tydelig på at mer frihet til enkeltmenneske blir akkompagnert av et større ansvar for å håndtere denne friheten.
Meningsmålingen føyer seg inn i rekken av målinger som viser at rent flertall for FRP og H er innen rekkevidde. Samtidig som målingene er ren katastrofe for regjeringspartiene. Jeg tror det er flere grunner til utviklingen, hvor den viktigste årsaken er elendig håndtverk fra de rødgrønne. Gaver, master, økokrimetterforskning og sykehusbråk gir unektelig et inntrykk at vi har med regjeringen Tufte å gjøre.
Det er ikke vanskelig å glede seg over udugelighet fra de rødgrønne, men det er i utgangspunktet problematisk for den politiske debatten, som burde handle om politiske saker og forskjeller, ikke politisk spill. Det sagt så har særlig Høyre fremstått mer konstruktive, som har fått en selvforsterkende effekt etter som alle kommentatorer beskriver Høyre som mer konstruktive. Jeg tror utvilsomt vi har et tilfelle av Bandwagon effekt. At FRP og Høyre samtidig er større enn Arbeiderpartiet er bemerkelsesverdig, og selv om jeg skulle ønske at det var tilfelle, så tror jeg ikke dette skyldes vesentlige endringer i velgernes politiske preferranse.
Forskjellene mellom partiene er veldig små og har blitt enda mindre etterhvert som Høyre i mindre grad ønsker å adressere forholdet mellom offentlig og privat ansvar. Et grunnleggende spørsmål som medlemmer i Høyre burde begynne å stille, er hvilket mandat ønsker vi at en evt Høyreregjering 2013 skal ha? Selvfølgelig vil (og bør) grunnelementene i den norske/nordiske modellen bestå, men reformer som går i retning av mer valgfrihet og større lønnsomhet å være i jobb (og da samtidig mindre lønnsomt ikke å jobbe) bør være et viktig valgkampbudskap. Samtidig ønkser jeg et Høyre som er tydelig på at mer frihet til enkeltmenneske blir akkompagnert av et større ansvar for å håndtere denne friheten.
Monday, December 20, 2010
Siv Jensens metode
Bensinpriser og FRP høres unektelig ut som en karrikatur. Men det er knapt noen last for et parti å være gjenkjennelig. I så måte er Siv Jensens "raseri" mot høye bensinavgifter FRP-tradisjonen tro. Personlig vil jeg heller redusere andre avgifter/skatter før den bedre begrunnede bensinavgiften, eksempelvis veiavgift, årsavgift - bilavgifter som kun er fiskalt begrunnet. Dette er avgifter som jeg tror irriterer "folk flest" og som gjør det vanskelig å få til fornuftige omlegginger i retning av å avgiftsbelegge bruk fremfor kjøp av bil.
Jeg har få problemer med Siv Jensens ønske om å redusere bensinavgifter selv om jeg mener andre avgifter er mer fornuftige å redusere. Det er nok også slik at vi har et ulikt syn på problemene knyttet til menneskeskapt global oppvarming. Men det jeg derimot har et problem med, er Siv Jensens populisme i spørsmålet om strømpriser, hvor FRP-lederen for noen uker siden dummet seg fullstendig (akkompagnert av sjefsklovnen i Norsk Industri, Leif Sande) ut på NRK-debatten. Hennes argumentasjon grenser opp mot den totale ansvarsløshet - og er i mangel på bedre ord - en form for grandios populisme.
Siv Jensen krevde i hovedsak to ting. For det første kutt i EL-avgiften og for det andre bruk av mobile gasskraftverk i midt-Norge. Begrunnelsen for standpunktene var at norske forbrukere ikke bruker strøm fordi det er gøy, men fordi det er kaldt. Prisen spiller derfor ifølge Siv Jensen ingen rolle - forbrukerne vil uansett bruke like mye strøm.
Siv Jensens opptreden gjør det grunn til å stille alvorlige spørsmålstegn ved om hun er egnet til å være statsminister i Norge. Det finnes (ihvertfall burde finnes) grenser for hvor uansvarlig og populistisk en person som søker landets høyeste verv kan tillate seg å være.
La meg begrunne hvorfor.
Det er to begrensninger på hvor mye strøm forbrukerne i dette landet kan bruke. For det første hvor mye kraft som produseres, for det andre linjekapasiteten. Det hjelper lite å produsere mye kraft dersom overføringskapasiteten ikke er god nok (man kan jo undres over hvorfor ikke regjeringen valgte å offentliggjøre "monstermastene" i disse dager fremfor i sommer). Med andre ord er strøm en knapphetsvare hvis ressurser best allokkeres ved hjelp av prismeknaismen. For å unngå sammenbrudd stiger prisen ettersom forbrukerne bruker mer strøm når det er kaldt. Dette er noe av det mest grunnleggende innenfor markedsøkonomien og det er mer enn bemerkelsesverdig at Siv Jensen (hvilket man skulle anta var tilhenger av markedsøkonomi) ikke skjønner eller vil skjønne denne mekanismen.
Hennes påstander om at det ikke er sammenheng mellom pris og forbrukeratferd er utrolig. Empirisk sett er det rent vås. Om prisen blir høyere stimulerer det selvfølgelig forbrukerne til å spare strøm. Faktum er at norske strømpriser er relativt sett lave sammenlignet med andre land, der veldig få av oss har foretatt ENØK-tiltak. Hvor mange kjenner du som har sjekket konkurransetilsynets liste over strømleverandører, byttet lyspærer, bruker timer, sett på muligheten for å isolere bedre etc?
Jeg er usikker (jeg håper ikke den slags populistisk vås) på hvorvidt denne argumentasjonen går hjem hos det brede(ere) lag av velgere, men det stiller uansett et alvorlig spørsmål ved Siv Jensens egnethet som landets potensielt øverste leder.
Jeg har få problemer med Siv Jensens ønske om å redusere bensinavgifter selv om jeg mener andre avgifter er mer fornuftige å redusere. Det er nok også slik at vi har et ulikt syn på problemene knyttet til menneskeskapt global oppvarming. Men det jeg derimot har et problem med, er Siv Jensens populisme i spørsmålet om strømpriser, hvor FRP-lederen for noen uker siden dummet seg fullstendig (akkompagnert av sjefsklovnen i Norsk Industri, Leif Sande) ut på NRK-debatten. Hennes argumentasjon grenser opp mot den totale ansvarsløshet - og er i mangel på bedre ord - en form for grandios populisme.
Siv Jensen krevde i hovedsak to ting. For det første kutt i EL-avgiften og for det andre bruk av mobile gasskraftverk i midt-Norge. Begrunnelsen for standpunktene var at norske forbrukere ikke bruker strøm fordi det er gøy, men fordi det er kaldt. Prisen spiller derfor ifølge Siv Jensen ingen rolle - forbrukerne vil uansett bruke like mye strøm.
Siv Jensens opptreden gjør det grunn til å stille alvorlige spørsmålstegn ved om hun er egnet til å være statsminister i Norge. Det finnes (ihvertfall burde finnes) grenser for hvor uansvarlig og populistisk en person som søker landets høyeste verv kan tillate seg å være.
La meg begrunne hvorfor.
Det er to begrensninger på hvor mye strøm forbrukerne i dette landet kan bruke. For det første hvor mye kraft som produseres, for det andre linjekapasiteten. Det hjelper lite å produsere mye kraft dersom overføringskapasiteten ikke er god nok (man kan jo undres over hvorfor ikke regjeringen valgte å offentliggjøre "monstermastene" i disse dager fremfor i sommer). Med andre ord er strøm en knapphetsvare hvis ressurser best allokkeres ved hjelp av prismeknaismen. For å unngå sammenbrudd stiger prisen ettersom forbrukerne bruker mer strøm når det er kaldt. Dette er noe av det mest grunnleggende innenfor markedsøkonomien og det er mer enn bemerkelsesverdig at Siv Jensen (hvilket man skulle anta var tilhenger av markedsøkonomi) ikke skjønner eller vil skjønne denne mekanismen.
Hennes påstander om at det ikke er sammenheng mellom pris og forbrukeratferd er utrolig. Empirisk sett er det rent vås. Om prisen blir høyere stimulerer det selvfølgelig forbrukerne til å spare strøm. Faktum er at norske strømpriser er relativt sett lave sammenlignet med andre land, der veldig få av oss har foretatt ENØK-tiltak. Hvor mange kjenner du som har sjekket konkurransetilsynets liste over strømleverandører, byttet lyspærer, bruker timer, sett på muligheten for å isolere bedre etc?
Jeg er usikker (jeg håper ikke den slags populistisk vås) på hvorvidt denne argumentasjonen går hjem hos det brede(ere) lag av velgere, men det stiller uansett et alvorlig spørsmål ved Siv Jensens egnethet som landets potensielt øverste leder.
Friday, December 10, 2010
Håpets stemme - Liu Xiaobo
Årets fredsprisvinner Liu Xiaobo er etter min mening både viktig og riktig. Den er fortjent fordi Xiaobo har agitert for ikke-voldelige demokratiske (menneskerettigheter) reformer i Kina. En oppskrift som foreskriver en gradvis endring - som tar hensyn både til behovet for stabilitet og til behovet for demokratiske reformer. Oppropet har fått navnet Charter 08 etter inspirasjon fra de østeuropeiske dissidentene Charter 77 med fremstående intellektulle som blant annet Vaclav Havel. Jeg mener dette er viktig fordi Xiaobos agitasjon er balansert. Han tar ikke til ordet for voldelig revolusjon, men ønsker en omforming basert på Kinas eget system.
Nettopp derfor er kritikken av prisen ekstra vanskelig å forstå. Det er selvfølgelig ikke gitt at denne prisen vil ha en innflytelse på kinesiske myndigheter, men reaksjonene viser at landet er opptatt av omdømme, hvorpå den kritikk, omtale og debatt som følger i kjølvannet vil kunne få langsiktige konsekvenser. At markante norske stemmer som Gerhard Heiberg, Johan Galtung, Arnulf Kolstad og Gunnar Garbo har kritisert tildelingen fremstår for meg som intet annet enn pinlig. At Heiberg er norsk representant i IOC er en skam. De tre andre fremstår mest som premieklovner fullstendig uten innhold.
Den utvikling som har funnet sted i Kina er positiv. Takket være markedsreformer har landet løftet millioner av mennesker ut av fattigdom på rekordtid. Men det er intet argument for omfattende undertrykking. Som David Cameron forklarte må økonomisk vekst kombineres med politiske reformer. Det samme sier Barack Obama. Premisset om at Kinas velstandsutvikling er avhengig av en undertrykkende stat er særdeles svakt fundert. Snarere tvert imot er ytringsfrihet, kritikk og rom for gode ideer sannsynligvis en nødvendig (om ikke tilstrekkelig) forutsetning for at Kinas modernisering skal bli vellykket.
Det absolutt sterkeste argumentet for Xiaobos fredspris er likefullt normativ. Mens utillitaristiske betraktninger rundt konsekvenser for det kinesiske samfunnet i seg selv skulle tale for at dette er en positiv pris, er ideen om at menneskerettigheter er universelle - uavhenigig av konsekvensen for samfunnet (som dog oftest må sies å ha vært særs positive) den viktigste begrunnelsen for å gi fredsprisen til den kinesiske dissidenten. Jeg tror - det er riktignok en tro - ikke en empirisk betraktning, at ønske om frihet, retten til å delta, retten til privat sfære, retten til selv å velge fellesskap - er iboende verdier i mennesker - verdier som også kinesere i sterkere grad kommer til å gi uttrykk for i tiden som kommer.
Årets fredsvinner er en eksponent for humanisme, rettigheter og menneskeverd. Jeg kan knapt tenke meg en mer verdig prisvinner enn nettopp Xiaobo.
Nettopp derfor er kritikken av prisen ekstra vanskelig å forstå. Det er selvfølgelig ikke gitt at denne prisen vil ha en innflytelse på kinesiske myndigheter, men reaksjonene viser at landet er opptatt av omdømme, hvorpå den kritikk, omtale og debatt som følger i kjølvannet vil kunne få langsiktige konsekvenser. At markante norske stemmer som Gerhard Heiberg, Johan Galtung, Arnulf Kolstad og Gunnar Garbo har kritisert tildelingen fremstår for meg som intet annet enn pinlig. At Heiberg er norsk representant i IOC er en skam. De tre andre fremstår mest som premieklovner fullstendig uten innhold.
Den utvikling som har funnet sted i Kina er positiv. Takket være markedsreformer har landet løftet millioner av mennesker ut av fattigdom på rekordtid. Men det er intet argument for omfattende undertrykking. Som David Cameron forklarte må økonomisk vekst kombineres med politiske reformer. Det samme sier Barack Obama. Premisset om at Kinas velstandsutvikling er avhengig av en undertrykkende stat er særdeles svakt fundert. Snarere tvert imot er ytringsfrihet, kritikk og rom for gode ideer sannsynligvis en nødvendig (om ikke tilstrekkelig) forutsetning for at Kinas modernisering skal bli vellykket.
Det absolutt sterkeste argumentet for Xiaobos fredspris er likefullt normativ. Mens utillitaristiske betraktninger rundt konsekvenser for det kinesiske samfunnet i seg selv skulle tale for at dette er en positiv pris, er ideen om at menneskerettigheter er universelle - uavhenigig av konsekvensen for samfunnet (som dog oftest må sies å ha vært særs positive) den viktigste begrunnelsen for å gi fredsprisen til den kinesiske dissidenten. Jeg tror - det er riktignok en tro - ikke en empirisk betraktning, at ønske om frihet, retten til å delta, retten til privat sfære, retten til selv å velge fellesskap - er iboende verdier i mennesker - verdier som også kinesere i sterkere grad kommer til å gi uttrykk for i tiden som kommer.
Årets fredsvinner er en eksponent for humanisme, rettigheter og menneskeverd. Jeg kan knapt tenke meg en mer verdig prisvinner enn nettopp Xiaobo.
Subscribe to:
Posts (Atom)