Tjene Gamsten for godt?

Hva er en rettferdig lønn?

Skøytetrener Jarle Pedersen uttrykker på twitter, kvalme overfor nyheten om at hans navnebror Gamst Pedersen har signert en avtale verdt 550 000 kroner i uken (ca 30 millioner i året) med Blackburn.

Pedersen utdyper på VG-nett: - Lønnen står ikke i forhold til det spillerne leverer. Gamst tjente veldig bra fra før av. Nå har han fått et solid lønnspålegg uten at han så vidt jeg har fått med meg er blitt så mye bedre de siste årene.

Nøyaktige hvilke kriterier skøytetreneren legger til grunn for sine vurderinger vites ikke, utover at han ikke synes prestasjonen står i stil med lønnen. Det må Jarle Pedersen gjerne mene. Men landslagstreneren i skøyter har på dette punktet, den samme moralfilosofiske utfordring som alle andre som ønsker å argumentere for at "noen" tjener for mye. Det være seg næringslivsledere, fotballspillere eller aksjemeglere.

- Hva er en rettferdig lønn? Og enda viktigere - hvem skal bestemme hva som er en rettferdig lønn?

Man kan selvfølgelig overlate denne vurderingen til politikere, med den argumentasjon at et politisk flertall i seg selv er god begrunnelse for "lønnsvurdering". Med det er knapt noen begrunnelse i moralsk forstand.

Jeg har også hørt argumentet om fotballspillere ikke utfører så viktig arbeid som for eksempel sykepleiere, og at det derfor er absurd at noen fotballspillere tjener så mye (mer enn f.eks sykepleiere). Men dette argumentet er ikke noe vesensforskjellig fra det overnevnte eksempel. Hva som er viktig kan selvfølgelig bestemmes av et politisk flertall, men personlige preferanser er grunnleggende forskjellig, hvilket betyr at å finne noe objektivt kriterium på viktighet i yrkeslivet, raskt kan fortone seg som en selsom opplevelse.

Min mening er at lønn (hovedsaklig) bør følge tilbud og etterspørsel. All den tid Gamst Pedersens prestasjoner verdsettes til millioner i et marked, hvor transaksjoner foregår på frivillig basis, kan jeg ikke se noe problem eller urettferdighet i at resultatet ender opp i millioner. Det at markedskreftene styrer, betyr ikke noe annet enn at summene av alle individuelle valg summeres opp - i Gamst Pedersens tilfelle som millioner i gevinst.

Hovedpoenget er at så lenge transaksjonene er basert på frivillighet, dvs at den enkelte borger har sett seg mer tjent med å bruke x-antall kroner på fotball enn alternative tilbud, så lenge frivillighetsaspektet er dekket, så vil ikke resultatet etter min mening kunne sies å være urettferdig.

Jarle Pedersen må gjerne mislike det, men faktum er at lønnen til Gamst Pedersen kun gjenspeiler det faktum at fotball er vesentlig mer populært blant folk flest enn skøyter.

Omtrent "550 000 for en middels fotballspiller" mer populær.

Er Obama en sosialist?

Temperaturen i amerikansk politikk er og har igrunnen vært over kokepunktet i en lengre periode. Jeg er usikker på om helsereformen var den utløsende saken, men det har ihvertfall vært frontsaken i den polariserte diskusjonen "inside the beltway".

Den mest vitale politiske bevelgelsen "over there" er Tea-party bevegelsen, som har generert store grassrotskampanjer landet rundt, hvor hovedparolen er mindre stat og lavere skatt. Noe som er trygt innenfor den politiske etos jeg bekjenner meg til. Dog er det ikke alt jeg vil stå innefor av paroler som Tea-party bevegelsen bringer med seg. Ei heller tilknytningen til Sarah Palin.

Republikanerne, som P.J. O`Rourke lakonisk oppsummerte som partiet "som hevder statlig styring ikke fungerer, for så å bli valgt og beviser at det stemmer", har stort sett begrenset seg til å være i opposisjon til alt Obama kommer med. Felles for både Tea-party bevegelsen og Republikanerne er skremselspropagandaen som ynder, ihvertfall blant flere, å betegne Obama som sosialist. Denne retorikken er godt hjulpet av deler av Fox News, som Sean Hannity og Glenn Beck.

Minerva-redaktør, Nils August Andresen, skriver om denne retorikken og gir en lite flatterende beskrivelse av dagens høyresiden i USA. Jeg synes han har gode poenger.

Apropos. På den meget besøkelsesverdige nettsiden Bloggingheads.tv har National Reviews Jonah Goldberg og tidligere taleskriver for Bush jr, David Frum, en svært interessant dialog om begrepsbruken, retorikken og veien videre for amerikansk høyreside. Inkludert spørsmålet om hvorvidt Obama er en sosialist eller ikke.


Personlig ønsker jeg meg en amerikansk høyreside som finner røtten i Goldwater-Reagan hvor mindre stat (inkludert mindre statlig våsing om religion), lavere skatter og mer personlig frihet er hjørnesteinene i fremtidens politikk. Det er lov å håpe at Tea-party bevegelsen vil fungere som en slik kraft.

En ny blå revolusjon?

I kveld avgjøres det hvem som vinner valget i Storbritannia. De siste meningsmålingene tyder i retning av en Konservativ valgvind, spørsmålet er om vinden har begynt å blåse for sent. Det er forsåvidt flere spørsmål. De viktigste er etter min mening:

• Vil mange av de som sier at de vil stemme Liberaldemokratene faktisk gå å stemme i løpet av dagen?
  
• Hvor høyt kommer de Konservative, pågrunn av valgsystemet, eller riktigere sagt pågrunn av utformingen av enmannskretsene så har Labour en stor fordel i forhold til færre "wasted votes". Conservatives bør være i nærheten av 40 % og 10 % (prosentpoeng) større enn Labour for å sikre rent flertall. Greier de det?
  
• Hva skjer om det blir såkalt "hung parliament", hvor ingen av partiene får rent flertall, vil det resultere i rask utskrivelse av nyvalg?

Se kommentar fra valganalytiker Svein Tore Marthinsen for gode tips. Også Jan Arild Snoen har kommentert utviklingen på Minerva.

Selv om britenes situasjon ikke er like alvorlig som i Hellas, er også Storbritannia i en utfordrende fiskal situasjon, og uansett hvem som inn i Nr.10 Downing street, så er oppgavene enorme fremover.

Det er åpenbart at reformer, som inkluderer besparelser og kutt i offentlige utgifter er nødvendig, alternativet er å balansere budsjettet med vesentlige skatteøkninger, på lang sikt vil det være svært skaldelig for konkurransekraften til Storbritannia, noe som også ligger rotfestet i virkelighetsforståelsen til New Labour.

Jeg støtter David Cameron og mulighetene for at en ny konservativ-regjering overtar etter valget i kveld er absolutt tilstede. Men jeg er usikker på om Cameron i tilstrekkelig grad har opparbeidet seg et mandat i folket til å foreta de kuttene som konvensjonell konservativ politikk innebærer. Vel, var det (muligens) nødvendig å distansere seg fra Thatcher-profilen, men Thatcher var veldig tydelig på at forandringer var nødvendig, kommuniserte dette tydelig og fikk de mandatene hun trengte for å transformere Storbritannia til en moderne tjenesteytende økonomi.

Hvorvidt Cameron de facto vil være istand til å lede an i en ny blå-revolusjon (dersom han vinner naturligvis) gjenstår å se. Det er positive signaler, men det er langt fra overbevisende.

OPPDATERT FREDAG MORGEN
Exit pollene og meningsmålingene i sin alminnelighet ser ut til å ha truffet meget bra hva gjelder det endelige resultatet for valget i Storbritannia. Særlig ser det ut til at Lib.dems oppslutning var noe overvurdert.

Conservatives har blitt største partiet, og mest sannsynlig vil Lib.dem som er på vippen høre med Cameron om muligheten for en eller annen form for samarbeid. Gordon Brown nekter å svare på hvorvidt han har tapt eller ikke. Det er klart at et rent flertall for Toryene hadde vært å foretrekke, særlig fordi Storbritannia nå trenger omfattende kutt, og noen med mot til å gjennomføre dette. Hva som skjer fremover skal bli meget spennende å følge.

Bloggtreff om Integrering

Førstkommende tirsdag arrangerer Høyre bloggtreff i forkant av landsmøte med tematikken integrering.

Henrik Asheim leder i Unge Høyre og nestleder (enn så lenge) Erling Lae stiller til debatt.

Alle interesserte bloggere kan delta enten i salen eller online.

Meld deg på her!

Dårlig fundert kritikk mot stortingsrepresentantene

Mye har blitt sagt om norsk presse. Her er noen ord til.

Klassekampen hadde igår en sak om stortingsrepresentanter og gratisreiser. VG følger opp idag. For all del, det er viktig at pressen er kritisk overvåkent til politikeres bruk av penger, og flere politikere har lagt ris til egen bak ved å opptre særdeles smålig opp gjennom årene. Og saken med Talleraas og Magnus Stangeland viser at det er grunn til å være på alerten mot misbruk (det vil si de er ikke dømt juridisk, men tiltalt, og alle er uskyldig til det motsatte er bevist).

Mitt poeng er at den saken som nå kjøres, om hvorvidt Stortingsrepresentanter skal kunne benytte seg av gratis reiser er et uttrykk for smålighet. Og selv om skattemyndighetenes innsigelser muligens gjør det til en nyhetssak i seg selv, så synes jeg at Stortingsrepresentanter i kraft av sitt embete, burde reise gratis rundt om i landet. Jeg synes det er liten vits å skille strengt mellom privat og offentlig tjenestereise, ettersom Stortingsrepresentant er noe man er 24 timer i døgnet og ikke bare mellom 08-16. Videre har mange av representantene hjemsted utenfor Oslo, som ytterligere styrker argumentet om at dette burde være en ikke-sak.

Jeg er veldig for at representanter på Stortinget som øverste folkevalgte har gode forutsetninger og betingelser for å gjennomføre sitt virke. Det finnes naturligvis en grense, slik vi har sett i Storbritannia, men jeg synes vi er langt fra den grensen, og når pressen ønsker å kjøre en sak på misbruk av offentlige midler eller tvilsomme ordninger, så burde fundamentet være bedre enn hva tilfelle er med saken om hvor og når representantene reiser.

Storbritannia trenger en ny Maggie Thatcher

Gårsdagens valgdebatt på SKY bedømmes som jevnere enn den første. Nick Clegg imponerte nok engang, og viser tydelig at han behersker tv-formatet veldig bra. Men både David Cameron og Gordon Brown gjorde det bedre enn hva tilfelle var i den første debatten. Særlig ble Clegg presset på spørsmålet om britisk atomforsvar. David Cameron fikk gode tilbakemeldinger i en undersøkelse utført av Yougov for The Sun.

Det store problemet, noe også gårsdagens debatt tydelig illustrerte, er at ingen av de tre kandidatene utfordrer hovedproblemet - nemlig at pengebruken langt overgår inntektene. Før eller senere - i USA som i Storbritannia - må regningene betales, og britene trenger politikere som etterspør et mandat for tydelig reform. Det var nettopp dette Margareth Thatcher gikk til valg på, gjennomførte og ble gjenvalgt tre ganger.

Naturligvis må enhver politikere gå inn i sin tid og tilpasse løsningene - men motet, den politiske overbevisningen og viljen som Thatcher utviste - er noe Cameron kan lære meget av.

Minervaskribent Jan Arild Snoen har som vanlig en glimrende analyse av debatten og det britiske valget.

Det britiske valget igang!

Utrolig nok gikk den første tv-debatten mellom kandidater for NO.10 Downing Street avsted denne kvelden, sånn ca 30 år etter alle andre. Men, som det heter - bedre sent enn aldri.

Debatten var den første av i alt tre TV-debatter før valget 6 mai, hvor den første var i regi ITV. Det var knyttet stor spenning på forhånd til hvem som ville mestre tv-formatet og situasjonen best. Jeg synes debatten gjennomgående var konstruktiv og interessant, om enn ikke veldig oppklarende. Det synes å være små forskjeller mellom de tre partiene i Storbritannia, da britisk politikk etter Thatcher og New Labour er flyttet et godt stykke til høyre. Det skulle vel ikke være overraskende for noen at min sympativ i utgangspunktet er hos Conservatives og David Cameron - hvorvidt det vil prege min vurdering av debatten får den interesserte leser selv vurdere.

Jevn debatt
Ingen av kandidatene dummet seg ut i en debatt jeg vil karakterisere som jevn, og langt på vei gjenspeilet at det ikke er store motsetninger i britisk politikk. Nick Clegg, leder av liberaldemokratene synes jeg kom best ut av debatten. Clegg var outsideren, og hadde mest å vinne. Han maktet gjennom hele debatten å fremstille seg på siden av "old politics" og reperterte budskapet om at "alle politikere er ikke like". Han fremsto med troverdighet, og maktet å fremstille seg og Lib.dem som et reellt alternativ for misfornøyde og disillusjonerte velgere.

David Cameron har ledet lenge på meningsmålingene med god margin, men ledelsen har den siste uken blitt vesentlig mindre, og han var på defensiven fra starten av. Cameron var god når han kom på offensiven - det gjorde han når diskusjonen kom over på utdanning og offentlig sløseri. Det er godt mulig han også scorer gode poeng på retorikken rundt tøffere innvandringspolitikk og strengere straffer - uten at han har min støtte der.

Gordon Brown fremsto som forventet. Grå og kjedelig. Det til tross, Brown evner å etterleve budskapet (fritt oversatt fra meg) om at "serious times requires serious leaders". Og Brown appellerer utvilsomt til usikre velgere i form av at man vet hva man får dersom puritaneren fra Skottland fortsetter som statsminister etter torsdag 6.mai.

Jeg synes det var en bra debatt hvor relevante tema ble diskutert på en god måte. Ordvekslingen foregikk på høvisk vis med fin blanding mellom naturlige vekslinger og styring. Jeg savnet større motsetninger, men debatten reflekterte vel kanskje det som langt på vei er de facto tilfelle - små politiske forskjeller.

Det skal bli interessant å lese reaksjonene i britisk presse og ikke minst følge valgkampen videre!

Her er noen anbefalte linker.
http://www.politicshome.com/
http://www.guardian.co.uk/politics/general-election-2010

Legg ned lokalsykehusene

Det er en kjent sak (ihvertfall burde det være) at det er lettere å organisere særinteresser enn allmenninteresser, hvilket langt på vei forklarer hvorfor vi har en absurd landbrukspolitikk. Det er enklere for bøndene å organiserer sine særinteresser, enn for den stille majoritet (allmenninteressen) å forsvare forbrukerinteressen.

Det særlig absurde med norsk landbrukspolitikk er at det samtidig som den stenger verdens fattige utenfor det norske markedet, så bruker vi masse penger på å subsidere arbeid som ikke har fremtiden foran seg, og som hadde gjort bedre nytte i andre industrier. Det er altså både lønnsomhetsbetraktninger og kvaltitet som taler for at Norge burde forandre sin landbrukspolitikk.

Den samme mekanismen ser vi nå for åpen scene i diskusjonen om lokalsykehus. Det er særdeles lett å organisere motstand mot å legge ned lokalsykehus (særinteresser) uansett hvor fruktbart slike nedleggelser vil være for kvaliteten i norsk helsevesen (allmenneinteressen), inkludert for de personene som bor i områder hvor lokalsykehus blir nedlagt. Dette fordi god kvalitet i helsevesenet fordrer sentralisering, store miljøer og erfaring. Og man kan veldig lett måle dette ved å se på hvor mange flere som dør av sammenlignbare sykdommer/operasjoner på lokalsykehus kontra større sykehus. Som en kamerat av meg, med god innsikt i norsk og internasjonal helsevesen uttalte når vi sammen ferierte i NYC, "Hvis jeg skal bli skutt, så vil jeg bli skutt her - i NYC har legene god erfaring med å takle skuddsår"

Diskusjonene kring lokalsykehusene er med andre ord helt lik diskusjonen om landbrukspolitikk, med påfølgende fornuftsstridige resultat i form av dårligere ressursallokering og kvalitet.

Å høre Ridla, radla, didla, dadla (også kjent som Liv Signe Navarsete) prate om behovet for å bevare lokalsykehus, blir litt som høre Paven fortelle om Jesus - ikke særlig overraskende, men ikke mer troverdig av den grunn. Desto mer oppmuntrende å høre Jan Bøhler.

Personlig er jeg nesten alltid for å kutte, legge ned eller slå sammen, ettersom det er politisk svært vanskelig, og sannsynligvis "long overdue" i de fleste tilfeller.

Lokalsykehusdebatten er intet unntak.

Man kan vanskelig forhindre terror

- Man bør i det hele tatt være forsiktig med å prøve.

Terroren som rammet Moskva morgenetimene mandag illustrerer på nytt dens grufulle ansikt. Mennesker som ikke gjorde annet enn å forberede seg til å gå på jobb ble nådeløst rammet av ondskapen selv. Likefullt er det ekstremt viktig å holde hode kaldt når man skal vurdere mottiltak. Jeg har mine tvil til hvor avbalanserte det russiske svaret i denne situasjoen vil bli, ikke desto mindre viktig av den grunn, det åpne samfunnet er sårbart nettopp fordi det er åpent, og en verdi som er for dyrebar til at en gjeng barbariske terrorister bør tillates å ødelegge den.

Man kan selvfølgelig innvende at Russland ikke er et åpent liberalt demokrati. Det er selvfølgelig riktig, men sine feil til tross, Russland er et moderne samfunn hvor man ferdes (relativt) fritt. I så måte vil mine generelle betraktninger om terror, aktualisert gjennom mandagens hendelser, ha enda større gyldighet i vestlige liberale samfunn.

Her er 5. lærdommer fra Kapitalismus med utgangspunkt i mandagens terror.

1. Man kan vanskelig forhindre terror. Vil noen sprenge seg selv og x-antall mennesker på t-banen i Oslo (eller NYC for den del) er det vanskelig å gardere seg mot dette.

2. Man bør være forsiktig med å prøve og forhindre terrorangrep. Kostnaden ved å innføre noe i nærheten av absolutt sikkerhet, vil bane vei for totalitære tendenser. Man bør under vissheten av at sannsynligheten for å bli rammet av terrorangrep er ekstremt liten, akseptere risikoen som følger av å leve i et åpent demokrati.

3. Rent matrielt og infrastrukturmessig utgjør terroren begrenset skade, i så måte er det vanskelig å si at terror utgjør en trussel mot rikets sikkerhet som sådan. Det bør få konsekvenser for hvilke mottiltak som vurderes. Selvfølgelig er terror som inkluderer masseødeleggelsesvåpen (ikke konvensjonelle) en trussel hvis realisert kan innebære stor skade, men det er lite som tyder på at dette foreløpig er en realistisk trussel.

4. Terroren har som mål å skape frykt i befolkningen, destabilisere samfunnet - ikke påføre noe som ligner et militært nederlag. Faren for at samfunnets reaksjoner langt overstiger aksjonen synes for meg større enn motsatt. Terroren vil lykkes om vi hiver på båten det som kjennetegner det åpne liberale samfunnet.

5. Hva kan gjøres? Selvfølgelig er det viktig med god etteretning og politiarbeid. I noen grad kan offensiv militær innsats være på sin plass, slik som f.eks i Afghanistan. Men omsider er alle løsningene i sin natur politisk. Skal russerne sikre seg bedre mot terror i Moskva så ligger løsningen i en politisk prosess med kaukasiske opprørere. På samme måte som vesten må forsøke en politisk dialog med opprørne i Afghanistan. Man skal ikke være naiv, noen sikkerhetstiltak er åpenbart nødvendig, det samme gjelder militære mottiltak. Men, man verken kan eller bør forsøke å eliminere risken for terror helt - da er man over i det totalitære, hvorpå terroristene kan erklære seier.

Hjernevask i Der Untergang

Det var vel kun et spørsmål om tid før Hjernevask ble parodiert gjennom Hitlers "Der Untergang". Ikke desto mindre humring av den grunn.

Spørs om ikke Jørgen Lorentzen trenger flere unnskyldninger.

Bill O`Reilly om Obamacare

Bill O`Reilly er, ikke særlig overraskende, lite fornøyd med Obamacare.

Ingen grunn til optimisme

Regjeringen planlegger i disse dager neste års statsbudsjett. Finansminister Sigbjørn Johnsen varsler et relativt strammere budsjett, men ingen reelle omprioriteringer – i beste fall en begrensning av økningen i pengebruken. Problemet, i hvert fall for de av oss som ønsker en alternativ politikk, er at opposisjonen heller ikke synes villig til å kutte i offentlige utgifter. Særlig ille er signalene fra FrP. Det er en utfordring FpU-landsmøte som finner sted i helgen bør adressere.

Hva mener egentlig FrP?
Man kan like det eller ikke, men det blir ingen ny borgerlig regjering i Norge uten FrP. Hvilken politikk FrP i regjering faktisk vil føre er for meg uklart. Dette fordi det er vanskelig å bli klok på hva Fremskrittspartiet egentlig mener. Det kan selvfølgelig skylles at partiet mener forskjellige ting avhengig av tid og sted. La meg ta et eksempel. For en tid tilbake var jeg på et debattmøte på Blindern, hvor nestleder Per Arne Olsen innledet om frihet og liberalisme.

Kjerneargumentasjonen var klassisk liberal av typen mindre stat og mer personlig frihet. Vel og bra. Få dager etterpå fremførte samme Olsen FrP sine krav overfor Høyre ved et eventuelt regjeringssamarbeid. Ingen reduserte bevilgninger til helsevesenet, ingen økte egenandeler, ingen sosiale kutt etc.

La meg nevne et eksempel til. I 2006 overvar jeg en debatt mellom Siv Jensen og Victor Norman, hvor Jensen uttrykte at det måtte kuttes i trygden. Men det var den gang da. Gjennom valgkampen i 2009 var mantraet at trygdene ikke måtte kuttes og at det var usosialt å røre sykelønnen.

Høyre intet alternativ
Jeg er fullstendig klar over at FrP ikke er et striglet liberalistisk parti, men at dissonansen mellom liberalistisk liv og lære er så til de grader vidtspennende, burde være et problem for flere enn meg, særlig burde de uroe ideologene i FpU. Essensen i FrPs budsjettpolitikk er i tråd med Olsens ultimatum overfor Høyre: de offentlige utgiftene skal økes med betydelige flere milliarder enn hva den rødgrønne regjeringen legger opp til. Dette er hverken fornuftig eller spesielt liberalt.

FrPs ultimatum om ingen såkalte ”usosiale kutt” viser at det er liten grunn til optimisme dersom man er tilhenger av en alternativ politikk som omprioriterer balansen mellom offentlig og privat ansvar. Det er all grunn til å frykte at mitt eget parti, Høyre, vil akseptere FrPs krav om null kutt. Høyres alternative politikk de siste årene har i svært liten grad bebudet noen indikasjon på reelle omprioriteringer – med et hederlig unntak for Oslo Høyre.

Faktum er at tankegangen om at ethvert problem løses best ved å kaste mer penger på det er den samme for alle politiske partier. Videre er forestillingen om at det er en stor belastning å fronte kutt i velferdsstaten tilsvarende stor. I så måte er det fra et borgerlig liberalt perspektiv ingen grunn til optimisme.

Men jeg har tatt feil før, og tar gjerne feil igjen. Muligens kan FpU- landsmøte i helgen fremvise positive signaler. Intet hadde gledet mer.

Blogget på Minerva

Sarah Palin og norske kjønnsforskere

Harald Eias NRK-serie Hjernevask har skapt kontroverser. Noe annet ville i grunnen være svært overraskende med tanke på hvordan norsk samfunnsforskning er angrepet. Den allmenne oppfatning synes å være, i hvert fall er det min oppfatning, at Harald Eia har laget et viktig, interessant og underholdende program, som attpåtil beskjeftiger seg med norsk akademia. Eia har rett og slett evnet å gjøre grunnforskning til kommersielt tv – ære være han for det.

Jo da, NRK har i kraft av sin allmennkringkaster rolle, laget og fremdeles sender program med stor grad av populærvitenskaplig innhold av typen Schrødingers katt, PULS m.m. Men ingen av dem kan sies å være i nærheten av Hjernevask. I kjølvannet har vi sett en svært interessant (og opphetet) debatt, som tar for seg grunnleggende spørsmål omkring forskning og vitenskap som sådan. På hvilken måte skiller forskning seg fra politisk synsning, hva er vitenskap (og hva er ikke vitenskap). Det har vært, om ikke hovedmålsetningen til Eia, så en betydelig del av motivasjonen, å tilgjengeliggjøre spenningen i norsk akademia for en bredere offentlighet.

Kritikken mot Eia har haglet. ”Kampanjejournalistikk”, ”Eia har en tydelig agenda”, ”urettferdig klipping” og ”subjektiv fremføring”. Jeg har veldig sansen for programmet, og ingen av de episoder som så langt er vist tyder på at kritikerne skulle ha rett. Eller sagt annerledes. I den grad Eia har hatt på agendaen å eksponere norsk kjønnsforskning (er helt klar over at det ikke gjelder alle) som de tåkefyrstene de er, så har agendaen vært ”long overdue”. En av Norges mest meritterte forskere Jon Elster, har fremført Eias poenger over lengre tid, at sentrale deler av kjønnsforskningen rett og slett ikke forholder seg til empiri.

Det som sjokkerer mest, er å se hvordan kjønnsforskerne totalt avviser et forskningsfelt de åpenbart ikke har greie på, der mer meritterte forskere antyder at biologiske forklaringer kan være med å predikere atferd. Dette gjør de uten å gå i samme fellen som kjønnsforskerne, nemlig å avvise det andre ytterpunktet i forholdet mellom arv og kultur.

Så langt jeg kan bedømme har ikke Eia utsatt forskerne for tvilsom klipping alà Michael Moore. Tvert imot har Eia vist gjennom å inkludere sine egne spørsmål hva forskerne faktisk svarer på. At Eia har gjort hjemmeleksen sin grundig, og derav ikke fremstår som et servilt mikrofonstativ burde tjene til hans ære, og ikke anses som et lyte. Den sørgmodige kritikken som den avkledde norske samfunnsforskningen har fremført, minner i grunnen mye om sutringen til Sarah Palins støttespillere i USA, etter at sistnevnte i sine svar under valgkampen i 2008 var alt annet enn imponerende. Palins klakører anklaget amerikansk presse om ”gotcha spørsmål”, noe det selvfølgelig ikke var. Like lite som Harald Eias svært eksplisitte spørsmål ”hvilken forskning baserer du deg på når du avviser biologiske forklaringer”?

Sannheten er at mange av de forskerne som har blitt utfordret av Eia har gjennom sine hjelpeløse svar, endt opp som klovner – akkurat som Sarah Palin. Om noen skulle være i tvil – det er ikke Harald Eia som har et forklaringsproblem her, det er det norsk samfunnsforskning som har. Jeg gleder meg allerede til de kommende programmene!

Se også kommentar fra Kristin Clemet.

Trenger vi 8.mars?

La meg starte med å gratulere alle kvinner (og menn) med 8.mars. Den internasjonale kvinnedagens historiske betydning for å løfte frem kvinners rettigheter har utvilsomt hatt sin misjon. Ideen om at alle mennesker har like rettigheter (i formell) forstand, og like stor rett på å forfølge sine drømmer, har ikke hatt like stor gjennomslagskraft opp gjennom årene.

Eksemplene på kvasi-argumtasjon, hvor påståtte forklaringer om kvinners manglende fortreffelighet har florert. Men i den grad det er noen i Norge som enda mener at kvinner i kraft av å være kvinner ikke kan gjøre bestemt type arbeid, så er de (heldigvis) en utdøende rase. Det kan som Harald Eia viste i sin dokumentar om likestillingsparadokset, være biologiske forklaringer til hvorfor gutter og jenter orienterer seg mot bestemte yrker, men biologiske overlappinger er etter hva jeg har skjønt, så sterke, at man skal være svært forsiktig med å omdanne biologiske forklaringer til politiske prinsipper. Det er idag få, om noen, begrensninger for de kvinner som ønsker å bli advokater, professorer, politikere, leger, ledere etc.

Årsaken til at kvinner som grupper tjener mindre enn menn, er at menn jobber mer og kvinner er mindre lysten på å ta lederstillinger. Det finnes verken et hemmelig mannsnettverk eller skjulte strukturer som hindrer kvinner i å forfølge sine drømmer for å bli det de selv ønsker å bli. I så måte synes jeg 8.mars langt på vei har utspilt sin rolle.

I den grad 8.mars fremdeles skulle ha en misjon, så måtte det være å sette fokus på hvordan kvinner rundt omkring i verden har det, og ja, særlig land hvor islam dominerer, har "rom for forbedringer". Ikke at det ser ut til å få merkbar fokus blant såkalte norske feminster, og norske feministiske organisasjoner. Hadde disse organisasjonen heller brukt sin kraft på å fronte kvinners rettigheter i de land hvor de har sin hensikt, fremfor å hyle om norske menns påståtte overgrep, så kunne jeg kanskje se behovet for disse organisasjonene. Men når en av paroloene er "Norge ut av Afghanistan", så synes det å illustrere et ganske forvridd virkelighetsbilde.

Akkurat hvordan det å overlate afghanske kvinner til Taliban skulle bidra til mer likestilling kan jo organisasjonene selv få svare på.

Iran lover å samarbeide. Hørt det før?

Iran lover nå å samarbeide med FNs atomenergibyrå, vel "The proof of the pie is in the eating"

Disse farlige muslimene

Frp-representant Ulf Erik Knudsen liker ikke muslimske drosjesjåfører.

Som regelmessig bruker av taxi i Oslo-området, kan jeg med hånden på hjerte si at jeg aldri har følt frykt i forkant av disse høyst velkomne turene. I den grad jeg har følt meg ukomfortabel, så har det vært fordi jeg ved ulike anledninger har vært usikker på hvorvidt kortet har dekning. Greit nok, jeg er verken lettskremt eller jente, men sannsynligheten, rent statistisk for at noe skal hende dersom du kjører taxi er ekstremt liten. Dog er det slik at følelser, ikke fakta, påvirker.

Kanskje nettopp derfor har Knudsen meldt seg inn i facebook-gruppen som krever IKKE-muslimske drosjesjåfører. At en Stortingsrepresenant fra et stort parti velger å sende ut et slikt signal er foruroligende - direkte komisk blir det når Knudsen uttaler: "Siden NRK setter fokus på det, får jeg gå inn og se hva det står der og hva som er lagt inn av kommentarer på det".

På generelt grunnlag burde vel Stortingsrepresentanter forplikte seg til å sette seg inn i saker, FØR de støtter noe, ikke først når NRK setter fokus.

Et avsluttende poeng. Jeg er usikker på hvor mange muslimer som faktisk bor i Norge, ikke at det er uviktig, men jeg tror kanskje vi som samfunn, spesielt de av oss som gjerne ser at det blir færre religiøse, tillegger den religiøse dimensjonen for stor plass. Det er faktisk ikke slik at alle mennesker som kommer fra land som er dominert av islam, bekjenner seg til religionen, til tross for at det ofte fremstår slik når det siteres fra SSB. Tro det eller ei, det er ikke sikkert at en drosjesjåfør med mørk hudfarge som (også) snakker farsi, arabisk eller urdu, nødvendigvis er muslim.

OPPDATERT KL.1325
Ulf Erik Knudsen har meldt seg ut av gruppen. - Jeg meldte meg ut mandag kveld etter at NRK gjorde meg oppmerksom på deler av det som gruppen skrev, uttaler Knudsen til VG-nett.
Som sagt så hadde det jo vært en idè å sjekke hva gruppen står for, før man melder seg inn.

Er det vanskelig for små kommuner å sjekke refereanser?

NRK-Dagsrevyen rettet lørdag fokus på manglende informasjon om udugelige legers gjøren og laden, noe som angivelig er en utfordring for norske sykehus og potensielle arbeidsgivere. Det kan meget godt være, men hvor vanskelig kan det være å foreta en bakgrunnssjekk?

For all del, jeg er veldig for å tilgjengeliggjøre informasjon av offentlig interesse, særlig informasjon som angår de valg vi skal fatte som myndige borgere. I så måte burde det være en informasjonsoversikt, ihvertfall tilgjengelig for norske sykehus. Men jeg stusser veldig over at en representant for en liten nord-norsk kommune i beste sendetid mener små kommuner "ikke har kompetanse" til å ansette leger. Bemerkelsverdig nok - uten at NRK-journalisten kommer med en kritisk oppfølgning.

At en ansatt i en kommune ikke skulle ha muligheten til å foreta en "basic" bakgrunnssjekk, hvor potensielle legers tidligere arbeidsgivere blir referert, er for meg en gåte. Desto tydeligere at vi trenger kommunsammenslåing fort!

Sykdom - full frihet på andres regning.

Tankesmien Civita lanserte torsdag rapporten "Den norske syke - full frihet på andres regning?". Forfatter Erik Villeman Vinje drøfter det åpenbare spørsmålet, som regjeringen nekter å ta stilling til, om hvorvidt økonomiske incentiver kan spille en positiv rolle på å få ned sykefraværet. Svaret på det er uten tvil ja.

Som ekspertutvalget selv skrev i sin rapport ”Det er hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær reduserer det totale sykefraværet”. Og det er slett ikke slik at de sosiale omkostningene er katastrofale ved meget begrensede kutt.

Et lite avsluttende (tilsynelatende) paradoks. I skrivende øyeblikk ligger undertegnede hjemme med feber. Dette betaler jeg ingenting for takket være sykelønnsordningen. Og må vel ærlig innrømme at jeg ikke har noen dårlig samvittighet for det. Men jeg tror jeg hadde hatt enda bedre samvittighet om jeg betale en egenandel for ikke være på jobb. Det er også et perspektiv man bør ha med i ligningen.

Dagbladet og Muhammed

En flokk taxi-sjåfører har gått til aksjon mot Dagbladets forsideillustrasjon av Muhammed som gris. Dette var i realiteten en illustrasjon av hva som foregikk på facebooksiden til PST.

Dagbladet har selvfølgelig rett i at dette ikke var en bevisst provokasjon, og at det er helt urimelig av taxi-sjåførene å reagere på denne måten. Likevel skal det bli interessant å følge saken videre, særlig dersom den utvikler seg. Det er ihvertfall lov til å håpe at også Dagbladet får en utvidet forståelse av ytringsfrihet - noe de godt kunne trenge etter sin servile holdning under striden i 2006.

OPPDATERT TIRSDAG
Jeg var forsåvidt klar over at det er mye innestengt frustrasjon som kommer til uttrykk i bloggossfæren, men nivået på kommentarene i dette feltet overrasker til og med meg. Det var selvfølgelig helt nødvendig å slette rasistisk sjikanering. En del av kommentarene får stå under tvil. Det er mulig det er for mye å håpe på, men hvis jeg skal ta noen seriøst så bør de helst unngå å være anonym.

Stoler mer på geologi enn Bibelen hva gjelder jordskjelvkunnskap

Mye kan sies om den svenske sangartisten Carola, og at hun er religiøs var knapt noen nyhet. Likefullt kan man, ihvertfall kan ikke jeg annet, enn å trekke på smilebåndet over hennes påstand over at jordskjelvet var varslet i Bibelen, og at endetiden er nær.

Jeg har lest både det nye og gamle testamentet, og må si jeg at jeg stoler mer på geologer enn religiøse når det gjelder evne til å si noe fornuftig om muligheten for og årsaken til jordskjelv.

Ekstra komisk blir det når Carola prøver å begrunne "resonneringen" for at endetiden er nær. - - Den (endetiden min anm.) har faktisk begynt for ganske lenge siden. Det er ikke rart, det vet jo alle. Vi har jo en film som heter «2012», sier Carola.

Bortsett fra at 2012 er en film, og at filmer kjennetegnes ved fiksjon, så er det ingenting rart med selve filmen, det har Carola helt rett i.

For hennes del så håper jeg ikke Carola går rundt og tror at vi snart blir angrepet av Aliens, med tanke på Roland Emmerich sitt mesterverk fra 1996, Independence Day.

Jeg tror vel egentlig ikke at Carola tror på det, skjønt man kan jo aldri vite.

Sykelønnsforslaget - Gammel vin på nye flakser.

Når alle parter, dvs arbeidsgivere, arbeidstagere og politikere ser ut til å være fornøyd, bør man spisse ørene. Det er etter min mening da stor sannsynlighet for at svært lite vil skje og svært stor sannsynlighet for at det blir skattebetalerne som vil bli belastet gilde for den eksplosive veksten i utgifter til sykelønn.

For all del, sykdom innebærer både en stor grad av subjektivitet og kompleksitet. Terskelen for å føle sykdom er sannsynligvis blitt senket over årene, uten at det nødvendigvis skyldes dårligere arbeidsmoral, dog tror jeg også dårligere arbeidsmoral er tilfelle. Det gamle sosialdemokratiske slagordet "Gjør din plikt - krev din rett" har blitt byttet ut med "Det jeg krever er min rett". Svært mange oppgir på spørreundersøkelser at de kjenner folk som utnytter systemet og svært mange oppgir også at de har tatt ut egenmeldinger uten at det var reell sykdom inni i bildet.

Selvsagt motiveres mennesker, meg selv inkludert, av andre ting enn bare lønn, samtidig så er LØNN OGSÅ en faktor, at man da bruker økonomiske incentiver for å motivere til arbeidsinnsats, burde man strengt tatt ikke være (øk) liberalist for å mene, ei heller ha overdreven tro på homo economicus. Kun en mild erkjennelse av realitetene, og det eneste som i praksis appliserer prinsippet om at det skal lønne seg (mer) å jobbe.

At politkerne, inkludert mitt eget parti Høyre (et hederlig unntak for Tetzchsner og Oslo Høyre) ikke tør å gå inn for noe så åpenbart vil fungere, nemlig kutt i sykelønn, er tragisk. Naturligvis påhviler det arbeidsgivere og all oss andre forsåvidt å sørge for et godt arbeidsmiljø, hvor folk trives og har lyst til å være. Men dette står ikke i motsetning til, kutt i sykelønn, snarere tvert imot.

Mitt poeng er at arbeidsmiljø ikke er den eneste faktoren som spiller inn, subjektive karaktertrekk spiller inn, og nettopp derfor vil økonomiske incentiver være medvirkende til å dempe den eksplosive veksten i sykepenger.

Siste poeng. Jeg synes ikke det er rettferdig at fellesskapet skal belastes med ALLE utgiftene for å betale for den enkeltes sykefravær, fellesskapet skal bidra, men det synes jeg i rettferdighetens navn at også den enkelte burde når vedkommende er borte fra jobben.

Et bedre forslag til NSB

NSB har lansert det smått latterlige forslaget om å kompensere passasjerene med 8 kroner for en forsinkelse på over 1 time. Hvem nøyaktig som har kommet på dette tøvete forslaget vites ikke, men det virker som om NSB ikke bare har problemer med å drive et togselskap, noen i kommunikajonsavdelingen burde også sparkes. Det kunne knapt komme som en overraskelse at passasjerene ville anse dette håpløse forslaget som en grov fornærmelse, hvorfor man likevel insisterte på tullet kan man jo undres over.

Jeg har et bedre forslag, som garantert ville fått støtte blant passasjerene. Trekk 8 kroner av toppledelsens lønn for hver passasjer som opplever forsinkelse hos NSB. Da er det min antagelse at fokus på å redusere forsinkelser hadde fått en renessanse.

Moralpolitiet i Bergen

Hva er forskjellen på moralpolitiet på Grønland og moralpolitiet i Bergen?

På Grønland i Oslo har det såkalte ”moralpolitiet” over lengre tid viet unge kvinner stor oppmerksomhet, hvor de jenter som har opptrådt ”usømmelig” har blitt utsatt for grov sjikane. De ansvarlige for trakasseringen er for det meste unge muslimske (så hevdes i hvert fall av mediene) menn med sterke meninger om hva som høver seg for anstendige kvinner.

Men det er ikke bare unge muslimske menn som har et påtrengende behov for å fortelle andre hva og hvordan de burde opptre. I Bergen har en salig blanding av feminister, kommunister, sosialister og puritanere dannet sitt eget ”moralpoliti”. I likhet med de unge muslimske mennene på Grønland, har ”moralpolitiet” i Bergen ytret seg sterkt kritisk til hvordan kvinner kler seg (eller ikke kler seg – kommer tilbake til det), beveger seg og oppfører seg. Altså hva som sømmer seg for anstendige kvinner.

Vederstyggeligheten som moralpolitiet i Bergen vil til livs, er strippeklubben Dreams, som åpnet for et par uker siden. Moralpolitiet kan vanskelig akseptere noe så forkastelig som kvinner (og menn), som velger å kaste klærne til allmenn forlystelse. Det spiller selvfølgelig ingen rolle at dette er unge jenter (og menn) med ulik trang til exhibisjonisme, som gjør dette helt frivillig til god betaling.

Neida, personer som ikke kan etterleve moralpolitiet i Bergen sine standarder til høvisk oppførsel, fortjener ikke annet enn å bli sjikanert, noe som var tilfelle da flere aksjonister møtte opp utenfor Dreams for å trakassere dem som våget å utfordre ”moralpolitiets” standarder.
SVs gruppeleder i Bergen og sjefsmoralist, Oddny Miljeteig, avviste i BT kategorisk ”at personer selv skulle kunne velge om de ville gå på strippeklubb”. Kvinnegruppen Ottar lover å ta i bruk ”alle midler” for å stoppe klubben. Respekten for annerledeshet synes like fremmed for moralpolitiet i Bergen, som det er for moralpolitiet på Grønland.

Å møte jentene som opptrådte på ”Dreams”, for å høre om deres situasjon, var helt uaktuelt for Ottar. Å høre sterke, selvstendige kvinner, som ikke er ofre, men etter eget utsagn føler seg privilegert, er naturligvis av liten interesse for Ottar. Ingen grunn for moralpolitiet til å få utfordret egne forstokkede synspunkter.

Jeg har intet sterkt behov for å forsvare stripping/strippeklubber i sin alminnelighet. Men jeg har et sterkt behov for å forsvare folks rett til å være – og velge annerledes enn majoriteten. Lakmustesten er ikke om andre personer misliker atferden, men hvorvidt den må på noen som helst meningsfull måte kan sies å være til skade for andre personer. Reaksjonene mot moralpolitiet på Grønland har vært sterke, jeg venter i spenning på at Statsråd Lysbakken også skal fordømme moralpolitiet i Bergen.

Henry Louis Mencken definerte for litt over 100 år siden hva det ville si å være puritanere, en definisjon som uten problemer kan overføres på moralpolitiet både i Oslo og Bergen; ”The haunting fear that somebody, somewhere may be happy” .

Blogget på Minerva.

Hvorfor får ikke regjeringen Mullah Krekar ut?

La det være helt klart. Angrepet på Mullah Kreakar natt til igår er uakseptabelt. I henhold til det liberale demokrati, som mullahen selv tar avstand fra, så nyter han godt av rettsstatens beskyttelse. Og heldigvis for det. Det illustrerer at vi er en sivilisasjon som vektlegger humanisme. Dette til tross, grunnlaget for utvisningen av Mullah Krekar er ikke forandret.

Regjeringen hevder at de mangler en adekvat avtale som garanterer for Mullah Krekars rettigheter med Irak. Det kan meget godt hende, men det unnskylder ikke hvorfor ingenting blir gjort med dette. Det er for meg komplett utforstålig. Dette er hva UD burde ha gjort for lenge siden:
1. Tar kontakt med Iraks UD og utenriksministeren i Irak (som skulle være et kompetent organ), få en skriftlig garanti fra dem om at Mullah Krekar ikke blir torturert eller vil få dødsstraff. 2. Sender han ut av landet ASAP.

Man kan jo undre seg over hvorfor ikke UD har gjort dette allerede. Hva i all verden er det Gahr Støre venter på. Enten så har han ikke prøvd å få en garanti eller så stoler han ikke på garantien. Hvis sistnevnte er tilfelle, så lurer jeg på hva som skal til for at Gahr Støre skal tro på Irakiske garantier?

For meg virker dette å være mangel på vilje heller enn mangel på juridisk grunnlag, og det nærmer seg en komplett skandale, at Mullah Krekar fremdeles er i landet.

Er vi villig til å akseptere tap i en krig?

Nok en norsk soldat er drept i tjeneste i Afghanistan. Men Claes Joachim Olsson blir neppe siste falne i Afghanistan, og skal oppdraget ha noen mulighet til å lykkes er det viktig at falne soldater ikke får innvirkning på politikken. Faktum er at om Stanley McCrystals nye strategi implementeres, så vil det medføre økt risiko for vestlige tap, dette fordi McCrystal anbefaler mer integrasjon med lokalbefolkningen, noe som unektelig vil medføre større sårbarhet.

Dagens falne soldat til tross, jeg mener Norge burde stilt opp solidarisk med NATO, og fjernet begrensningene på sine styrker. Hensynet til utviklingen i Afghanistan, hensynet til våre allierte og dypest sett hensynet til norsk sikkerhetspolitikk, burde veie tyngre enn hensynet til SV.

Dagens hendelse aktualiserer det mer fundamentale spørsmål om vi som nasjon er villig til å akseptere tap som en del av krigens natur - noe som forøvrig ikke er en diskusjon som bare pågår i Norge - men som synes å prege hele den vestlige verden, og jeg er ikke spesielt beroliget over hva opinionen synes å mene. Som en del russiske aviser (noe også flere islamister har peket på), hoverende kommenterte i forbindelse med den russiske aggresjonen mot Georgia, vestlig opinion tillater ikke mange falne, så det var ingen grunn for Russland å frykte noen innblanding fra vesten. De synes å ha et litt annet syn på dette i Russland.

Å akseptere tap som en del av krigens natur er helt essensielt - og dersom ikke dagens falne norske soldat skal ha dødd forgjeves, så er dette en sannhet vi som nasjon er nødt til å ta innover oss.

Bergen bør innføre rushtidsavgift

Bergen, Norges vakreste by, bør innføre rushtidsavgift. Argumentene finner du på Minerva.

1 år siden Obamas inauguration.

For ganske nøyaktig et år siden befant jeg meg på The national Mall, i Washington D.C. for å overvære den historiske innsettelsen av President Barack Obama. (Her kan du se en videorapport) Uten tvil var det en svært inspirende opplevelse. Det enorme folkehavet som inntog The Mall denne tirsdagen overgikk alt hva jeg tidligere hadde opplevd, og til tross for den fysiske påkjenningen det var å stå i ro i 8 timer i minus 6 grader, så var det følelsen av historie som preget sinnet denne dagen. Og ja - noen tårer måtte tørkes vekk under seansen.

I dag er det nøyaktig et år siden, og mye har skjedd siden den gang. I natt fulgte jeg opptellingen av Senatorvalget i Massachussetts (også kjent som Taxachussetts) mellom Martha Coakly (D) og Scott Brown (R), hvor sistnevnte vant, hva som for en tid tilbake syntes noe nær en umulighet. Dette er alvorlig av flere grunner. Husk Massachussetts er det "liberale" USA og demokratenes høyborg, og kampen sto om hvem som skulle etterfølge yngstebror Kennedy (Ted) som delstatens Senator i Kongressen. Når Obama overtok for et år siden snakket mange om et varig stemningsskifte i USA fra republikansk dominans til ny demokratisk æra. Det har vi fått mange signaler på, særlig guvernørvalgene i New Jersey og Virginia, er en sannhet med modifikasjoner. Det er veldig interessant at Obama selv engasjerte seg i kampen for Coakly uten at det gjorde utslag.

Ellers anbefales Jan Arild Snoens kommentar på Minerva.

Faktum er at Obama som person er betydelig mer populær enn hva hans politikk er - noe som ganske nøyaktig oppsummerer min holdning til han også.

Hans største utfordring er å manøvrere inn mot sentrum og gjøre alvor av sine lovnader om samarbeid på tvers av partigrensene. USAs største utfordring er å få på plass tiltak mot budsjettunderskuddet, hvilket etter min mening innebærer reelle kutt i offentlig utgifter.

Fedrepermisjon - et spørsmål om valgfrihet?

Linda Cathrine Hofstad Helleland, representant for Høyredamene, vil fjerne Statens tvang i form av egen fedrekvote på 10 uker, til fordel for en ordning hvor familiene selv får organisere egen permisjonen. Dette har falt en del sosialdemokrater tungt for brystet, mange av dem hevder Høyredamene vil "frata" mennene 10 ukers permisjon, noe som er det rene tøv. I henhold til forslaget fra Linda Cathrine, så kan gjerne menn ta ut 20 uker permisjon - såfremt de velger det selv, og ikke fordi det blir bestemt av det kongelige norske Arbeiderparti.

Det er godt mulig at det finnes argumenter for at man skal organisere fedrepermisjon i egen kvote og således bruke mild tvang. Historiske sammenhenger (kvinner på kjøkkenbenken), strukturelle årsaker (som lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, noe som gjør at mange familier taper penger på å ha pappa i permisjon) og hensynet til fremtidig karriere (man kan miste muligheter ved å være i permisjon og at en del arbeidsgivere kan tenkes å legge press på fedre for ikke å benytte seg av permisjon) er alle relevante innvendinger, eller argumenter for at den offentlige støtten bør innrettes slik at den skaper incentiver for å motvirke de overnevnte faktorer. Staten kan selvfølgelige ikke pålegge familiene å organisere permisjon på en bestemt måte, men de kan derimot innrette offentlig støtteordninger på en bestemt måte.

Når jeg likevel går mot tvungen fedrekvote, så er det fordi jeg ikke finner de overnevnte innsigelser sterke nok. Å gjøre kjønnsdimensjonen til en den eneste faktorenvsynes jeg ikke noe om. Mitt hovedpoeng er likefullt at de sosialdemokrater som skriker høyest om denne saken bør anerkjenne at det dreier seg om tvang - og heller argumentere langs de linjer som agiterer for hvorfor mild tvang i denne saken er nødvendig.

Afghanistan og Haiti på en mandag

De fleste har fått med seg jordskjelvet i Haiti, og de påfølgende dramatiske konsekvenser. Få land var verre stilt enn nettopp Haiti til å takle en katastrofe av denne dimensjonen. Fattigdom, dårlig infrastruktur og mangler preger øysamfunnet i Karibien. Konsekvensen er noe nær fullt anarki, hvor matvarer plyndres og den sterkestes rett hersker. Myndighetene på Haiti virker å abdisert med hensyn til å håndheve lov og orden.

For at det meget vanskelig hjelpearbeidet skal fungere effektivit, og være noe i nærheten av rettferdig, må hjelpen kunne følges effektivt av et legitmt voldsapparat. Nettopp derfor er det helt nødvendig at soldater fra USA kommer inn på Haiti. Dette har falt Venezuela-leder Hugo Chavez tungt for brystet - Hvorfor sende 3.000 soldater dersom ikke det er til krig? Det virker som om de (USA min.anm) okkuperer Haiti militært og utnytter tragedien, fremholder Chavez. Som også får støtte av Nicaraguas president Daniel Ortega har "oppfordret" USA til å avslutte "okkupasjonen".

Man kan jo undre seg over hvilken verden de to nevnte ledere befinne seg i, videre kan man spørre seg hva de selv har bidratt med? Kanskje kunne Venezuela bidratt med egne styrker for å opprettholde lov og orden. Men for noen virker det viktigere å fremme anti-amerikanisme enn å hjelpe. I så måte kan man spørre hvem som virkelig utnytter situasjonen i Haiti.

Afghanistan
Kom katastrofen i Haiti uventet, var det vel mindre uventet at Taliban skulle lansere en motoffensiv mot NATO og Karzai. Angrepet viser at Taliban fremdeles utgjør en militær trussel - og dersom (det kan finnes gode grunner til at vi bør overlate Afghanistan til seg selv) FN og NATO virkelig ønsker å utvikle landet i retning av et land som i større grad preges av rettsstat og demokrati, så kan jeg ikke skjønne annet enn at den militære innsatsen må kraftig intensiveres.

Noen endelig løsning i Afghanistan kan selvfølgelig bare være politisk - og hvorvidt Karzai sammen med de herskende klasser i Afghanistan er i stand til å levere her, er jeg mer i tvil om.

Offentlig pisking?

Min første tanke da jeg leste om forslaget fra professor Espen Schaanning om at straffedømte bør kunne velge offentlig pisking som alternativ til fengselsstraff, var at media blandet Schaanning med Vidar Kleppe. Bortsett fra at Kleppe nok aldri ville ha foreslått at straffedømte selv skulle kunne velge sin egen straff. De fleste, meg selv inkludert, forbinder pisking med land som Iran og Saudi- Arabia, regimer som knapt burde fungere som forbilde på noenting som helst.

Riktignok er det en vesentlig forskjell å bli pisket for brudd på kleskodeks og sømmelighet, slik det noe særegne "fashionpolice" Iran har ansvaret for å håndheve, og det å bli idømt piskeslag for grov voldtekt. Det viktige spørsmålet er naturligvis om korporativ straff som sådan er en akseptabel reaksjon i bestemte tilfeller. Det mest grunnleggende spørsmål er om en slik straff kan tenkes å ha noen som helst preventiv virkning (dog er spørsmålet om retrobusjon, om det er fortjent eller ikke, heller enn virkningen, også verdt å adressere), dernest om en slik reaksjon overhode er innenfor, om ikke human tankegang, så akseptabel tankegang.

Spør deg selv følgende: Er 20 piskeslag for hard straff for en person som har utsatt en annen person for grov voldtekt, virkelig for hardt idømt?

Jeg tror en vesentlig andel av den norske befolkning faktisk ikke mener det. Det er godt mulig at slike spørsmål langt på vei er meningsløse, ihvertfall vil en vesentlig del av den norske intelligensiaen mene det (ikke at det er et godt argument mot). Likefullt påhviler det den norske stat å sanksjonere lovbrudd.

Piskeslag er muligens feil medisin - skjønt det er absolutt verdt å ta debatten.

Riktig å publisere Muhammedkarikaturene

Ytringsfrihet innebærer retten til å si det noen misliker. Det gjelder også når noen krenker det andre måtte mene er hellig. I februar er det fire år siden jeg startet å blogge. Den utløsende faktoren den gang, var nettopp karikaturstriden, hvorpå jeg bestemte meg for å publisere profeten samtidig som jeg irriterte meg kraftig over feigheten som gjennomsyret norsk presse. Det var direkte pinlig å se på.

NRK nektet, til tross for at det var åpenbare nyhetskriterier som tilsa det, å offentliggjøre karikaturene. Vi fikk da en debatt i regi NRK, som nektet å vise bakgrunnen for hele debatten! NRK opererte da altså ikke etter journalistiske kriterier, men fryktkriterier. Norsk og internasjonal presss lot seg skremme til taushet, Boris Johnson daværende redaktør for Spectator var den eneste som sa det mange tenkte - "eneste grunnen til at vi ikke trykker den er fordi vi er redde". Johnson var ihvertfall ærlig.

Fire år senere er debatten under oppseiling på nytt. Denne gangen har Minerva publisert karikaturen, delvis med begrunnelse for ikke å gi etter for frykt. Flere vil forhåpentligvis følge etter. Det er godt mulig noen redaktører presterer å finne begrunnelser for IKKE å trykke tegningene, de om det.

Etter min mening er nyhetsrelevansen åpenbar - Kurt Westergaard ble angrepet på grunnlag av en tegning - er det ikke da grunnlag (etter nyhetskriterier) for å vise denne tegningen - og la folk flest få bedømme om dette er noen en fortjener å bli drept for? Det er ihvertfall min mening, derfor publiserer jeg tegningen på nytt. Vurder selv.

OPPDATERT 8 JANUAR: Aftenposten følger etter.

Med ønske om godt nyttår til alle terrorister

Terrorist Blows Himself Up While Firing Morters - Watch more Funny Videos

En oppsummering av 2009 fritt etter huskommelsen

Den mye omtalte finanskrisen utviklet seg ikke til å bli den katastrofen mange mente den ville bli, mye pågrunn av at den aldri var så ille som de største antagonistene av markedsøkonomien opprinnelig påsto. For all del, vi kommer garantert til å se konsekvenser i realøkonomien i 2010, men det er forbløffende å se hvor lite markedskritikerne har fått ut av "den verste økonomiske krisen siden 30-tallet".

Faktisk var Norge et av få land hvor sentrum/venstre i politikken evnet å kassere inn en seier i valg (dog som følge av valgsystemet og ikke som følge av flest stemmer). I sin alminnelighet er denne konklusjonen det som best oppsummerer året 2009 for meg.

For egen del er jeg svært godt fornøyd med 2009. Største delen av året gikk med som kampanjerådgiver for Høyre, med ansvar for Internett og sosiale medier, og har hatt personlig stor glede av å arbeide tett på Erna Solberg gjennom en spennende valgkamp.

Året startet med en tur til USA og innsettelsen av Barack Obama, hvor jeg sammen med 2-3 millioner "witnessed history". I sommer gikk turen tilbake til USA og en ukes seminar med IHS, som innebar spennende forelesninger og gruppediskusjoner fra 9 om morgenen til 21 om kvelden. I hovedsak om økonomi, filosofi, historie og politikk. IHS har et liberalt (i klassisk betydning av ordet) perspektiv på samfunnet. Blant mange andre var sønn til Milton Friedman, David Friedman, kontributør.

I 2009 innledet jeg et samarbeid med Jarl Hjalmarsson Foundation - en stiftelse tett forbundet med Moderaterna i Sverige. Her var jeg i regi dem på tur til Kiev og i Serbia for å lede workshops om demokrati, menneskerettigheter og politiske kampanjer.

Jeg anbefaler alle som er politisk interessert i å benytte seg av de mange mulighetene for deltakelse, nasjonalt og internasjonalt.

En plass jeg ikke fikk dratt, men likefullt hadde store planer om å besøke, var Iran. Jeg har hatt flere venner som har besøkt landet det siste året, da helst før valget i juni. Iran er tradisjonelt ansett som svært trygt, sett vekk i fra trafikkavviklingen (eller mangel på sådan). Dog er det nok ting som tyder på at Iran ikke er like trygt som for noen måneder siden - landet ser ut til å være på kokepunktet.

Iran er interessant på flere måter. Det var her den moderne (paradoksalt nok) islamske revolusjonen startet i 1979, samtidig er Iran persisk, og fri fra den inneklemte anti-modernitets holdningen som synes å prege araberne. Sist, men ikke minst, består Iran av en ung, velutdannet befolkning, som verken opplevde eller husker Khomeinis islamske revolusjon. Derimot har de fått nok av diktaturet.

Når og hvor dagens presteregime faller er usikkert, men intet hadde vært mer gledelig om presteregime fikk en tur til "paradis" allerede neste år!

Så til noe mye viktigere - fotball. For Liverpoolsupportere har siste halvdel av 2009 vært et langt mareritt. Og selv om jeg normalt sett er optimist, så er det lite som tyder på at laget til Benitez holder mål. Verken bredde eller topp. Ifjor burde Liverpool tatt seriegullet, men misbrukte målsjanser mot lag som Hull og Stoke kostet ligagullet, i 2010 kommer vi ikke til å være i nærheten. Det bærer for langt av sted her i denne oppsummeringen å si hva som må gjøres, men det er en del.

I 2010 er det fotball VM i Sør-Afrika. Jeg har familie og kunne tenke meg å legge sommerferien dit for å følge VM. Jeg har to favoritter, Spania og England. Både hjerte og hjerne sier at disse ligger godt an til å vinne tidenes første VM i Afrika. Men med de legendariske ordene til Rudolf Blodstrupmoen "Time vil shov"!

Tilslutt - her er John Lennons klassike nyttårslåt og med den ønsker jeg alle sammen et riktig godt nyttår!

Fra Bastogne til Obama

I desember 1944 iverksatte Nazi-Tyskland sin siste offensiv under den 2.verdenskrig i det som ble kjent som Battle of the Bulges. 101. Airborne under ledelse av General McAucliffe fikk den utakknemlige oppgaven i å holde stand i den lille belgiske byen Bastogne. I HBO- serien Band of Brothers portretteres innsatsen til 101. Airborne, som mellom 19-27 desember 1944 gjennomlevde en ”annerledes” jul.

Den 27.desember ledet General Patton sin berømte third army strake veien mot Bastogne, i noe som var intet annet enn imponerende fremvisning av utholdenhet, motivasjon og seiersvilje. General Patton forsatte via Ardenne, Luxenbourg og til sist inn i Berlin. En av dem som gjennom sin innsats i Pattons third army, bidro til å frigjøre Europa, var Stanley Dunham, bestefaren til President Barack Hussein Obama.

Det er vanskelig å se hvilken eksakt innflytelse bestefarens personlige bakgrunn har fått for Obama, men jeg synes den er tydelig. Når Obama så klart og tydelig tar avstand fra pasifisme, og ved flere anledninger har brukt analogien om sin egen bestefar så taler det sitt tydelige språk. Så også i Obamas ”nobelforelesning”. Jeg var i grunnen ganske overrasket over at så mange ble overrasket over Obamas tale. Det synes som om mange har forblindet seg i ”Obamas fredsretorikk” uten å skjønne hva dette innebærer. Nemlig at det å ønske fred sjeldent er nok.

Som Obama helt korrekt påpekte; Å møte Hitler-Tyskland med pasifisme ville ikke skapt fred i noen meningsfull betydning av ordet. Like lite som Jesus sitt julebudskap om ”å vende det andre kinnet til”. Naturligvis må man forsøke å unngå krig, MEN ikke for enhver pris. Nettopp dette tror jeg er en av lærdommene Obama fikk fra sin bestefars innsats i Pattons third army. Med hans egne ord fra nobeltalen: “A non-violent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al Qaeda's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism - it is a recognition of history”

I møte med Taliban og Al-Quida, så hjelper Jesus og ikke-volds taktikken like lite som det hjalp jødene under 2.verdenskrig.

Faktum er at 101. Airbornes innsats i Bastogne for 65 år siden, Stanley Dunhams innsats i Pattons Third Army, og millioner av amerikaneres innsats siden, har gjort mer for å trygge freden i Europa enn Jesus Kristus noen gang har gjort. Obama selv kommenterte det på denne måten:

Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples' children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

God jul!

Priceless :)

Det er jul, julegaver og pengebruk. For veldig mange innebærer det å bruke mastercard. Som tidligere sagt, det finnes opplevelser som ikke kan kjøpes for penger, for alt annet kan du bruke mastercard. Prøv likevel å unngå pinlige situasjoner som dette :)

Lykke til!

Amerikanske forsterkninger er på vei til Afghanistan. Måtte lykken stå dem bi!

Forholdet mellom ord og handlinger i klimadebatten

Som sikkert flere har lagt merke til pågår det i disse dager klimaforhandlinger i København, med påfølgende deltakelse av internasjonale aktivister (av ymse slag), forhandlere, banditter og toppledere - uten sammenligning forøvrig. Blant de celebre gjestene finner vi Arnold Scharwznegger, Albert Gore jr. og Jonas Gahr Støre.

Sistnevnte hevder i forbindelse med rapporten «Melting snow and ice. A call for action» at man må være merkelig skrudd sammen dersom man ikke skjønner at dette er alvor. Det kan så være, men problemet med Gahr Støre og resten av den norske politikerstanden er at det er et gedigent gap mellom problembeskrivelsen og viljen til å foreslå tiltak som virker.

Gahr Støre og regjeringen er slik skrudd sammen, at de har muligheten til å overbevise det norske folk om at det virkelig er alvor – men villigheten til å ta politiske belastninger synes ikke å være tilstede. For hva har egentlig norske politikere noen gang gjort (HANDLET, BESLUTTET – ikke sagt) for å overbevise den norske befolkning at vi står overfor en alvorlig klimakrise som følge av CO2-utslipp?

Svar: Absolutt ingen ting.

Joda, det er en avgift her og et øre der, men jeg kan ikke se et eneste politiske tiltak som reelt sett utfordrer middelklassen. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete skulle ha seg frabedt økte bensinavgifter – det ville gjøre det vanskeligere å bo i distriktene, og i valget mellom klimatiltak og distriktspolitikk er Sp-lederen krystallklar.

Minervas Jan Arild Snoen har på oppdrag fra Civita publisert rapporten ”Hvis klima var førsteprioritet”, som illustrerer tydelig forskjellen mellom hva som er mulig og hva som er realistisk.

Jeg tror i liten grad på konspirasjonsteorier, så heller ikke på at det foregår en sammensvergelse for å lure menneskeheten til å tro på menneskeskapte global oppvarming. Jeg ser ikke bort fra at forskningen er politisert og at de klimamodellene som brukes i stor grad er innenfor det samme paradigme, og at alternative vitenskaplige forklaringer blir diskriminert – men noen stor sammensvergelse tror jeg ikke på, ”Climategate” til tross.

Like fullt irriterer det meg at norske politikere til stadighet, slik som Solheim og Gahr Støre, beskriver dommedag – uten å være i nærheten av å komme med politiske tiltak som matcher påstått virkelighetsbeskrivelse. I den grad det eksisterer politikerforakt så er diskrepansen mellom ord og handlinger, en svært, ja etter min mening den absolutt viktigste, årsaken. Politikere som prøver å overbevise velgerne om nødvendigheten av politikk, uten å benytte seg av den påståtte muligheten når velgerne belønner retorikken, skaper naturligvis misnøye. Kall det gjerne politikerforakt.

I den grad begrensning av CO2-utslipp er nøkkelen (og det er det jo skal vi tro vitenskapsautoritetene) finnes det kun en virkelig kostnadseffektiv løsning som fungerer raskt; Prising av CO2-utslipp. I mer konkrete termer må bruk av fossilt brensel bli dyrere – mye dyrere. En slik løsning vil selvfølgelig utfordre middelklassen, og medføre politiske belastninger. Nettopp derfor er det viktig å se hva Gahr Støre og Solheim gjør – ikke hva de sier. Gahr Støre har muligheten til å vise at han er ”riktig skrudd sammen” – han behøver bare å få med seg regjeringen på å utfordre middelklassen.

Og det tror jeg først når jeg ser det.

Kommentert på Minerva.

Et smakløst angrep av VG på Thorbjørn Jagland

Thorbjørn Jagland har vært i vinden den siste uken. Gjennom å sole seg i glansen av Barack Obama har den tidligere norske statsministeren inntatt podiet i sentrum av begivenhetene. Onde tunger hevder sågar at Jagland brukte fredsprisen for å få treffe Obama.

VG forsetter i dagens utgave kritikken av Jagland, ettersom han i kraft av å være Generalsekretær for Europarådet er nullskatteyter. Dagbladet følger selvsagt opp. "Jagland-bashingen" synes i så måte å ha fått en aldri så liten renessanse.

Personlig finner jeg forsiden til VG lite smakfull. At det eksisterer gode ordninger for ansatte i Europarådet kan knapt Jagland lastes for. Kritikken burde i så tilfelle rettes mot Europarådet. Det er godt mulig at noen mistenker Jagland for å ville lede Europarådet som følge av gode skatteordninger, personlig tror jeg mer at Jagland ønsket utfordringene som følger med en slik stilling. Godt mulig at Europarådet som sådan bør gjøre noe med sine egne privilegier - også godt mulig at Jagland før eller senere bør ta et initiativ for at så skjer. I første omgang er jeg dog mer opptatt av at han bruker stillingen for å styrke menneskerettighetenes stilling.

At VG-velger den type spekulativ fremstilling av personen Thorbjørn Jagland synes jeg er smakløst. Men det er nå engang Verdens Gang sin rett til å opptre smakløst.

Oppdatert 14.12
Leder i finanskomiteen - unge Michaelsen varsler gjennomgang av skattesystemet, forsåvidt det samme som finansminister Sigbjørn Johnsen. Det er som jeg har skrevet over sikkert på sin plass å gjennomgå systemet, men Jaglands motiver for å ta stillingen har knapt vært profittmotiv. Så er det noen som skal kritiseres så er det Finansdepartementet for avtalen, og ikke Jagland for å takke ja til stilling som generalsekretær i Europarådet.

Obamas tale: Fred er ikke ekvivalent med pasifisme

Det er Obamafeber i Oslo og mediene fråtser i mer eller mindre interessante nyheter med, og om Obama. For meg er naturligvis den politiske dimensjonen mest interessant.

Den kanskje største kritikken mot å tildele Obama fredsprisen er det faktum at han har besluttet å trappe opp krigen i Afghanistan. Det er en velbegrunnet kritikk, særlig hvis vi vurderer den opp mot Nobelstestament og fredsprisens historie. Obama selv påpekte i Nobeltalen at det fantes personer – kjente og ukjente – rundt om i verden som fortjente denne prisen mer han. Det mest interessante med talen var likevel Obamas insistering på at pasifisme ikke er ekvivalent med fred.

La oss gjennom et lite tankeeksperiment forestille oss at det var den såkalte fredsbevegelsen som hadde sittet i førersetet de siste 20 årene. I så tilfelle kan vi med stor grad av sikkerhet si at følgende hadde vært tilfelle: Saddam Hussein hadde ikke bare sittet ved makten i Irak, han hadde også vært i besittelse av Kuwait. Serbisk nasjonalisme ville dominert tidligere Jugoslavia, hvorpå albanere hadde blitt forvist fra Kosovo. I Afghanistan hadde det sannsynligvis vært ”mer stabilt”, dog med Talibans brutale styre som erstatter, som i tillegg til å undertrykke afghanere samarbeidet nært med Al-Qeida.

Og la det ikke være noen tvil - dette er typen fred som hadde vært alternativet til dagens situasjon! Jeg er av den formening at det verken hadde vært en mer fredelig verden (i ordets egentlig forstand) og takke meg til - ikke Obama heller. Jeg har tidligere på støttet Obamas initiativ mot Iran, jeg har også tatt til ordet for å snakke med Hamas, ja sågar også gi amnesti til Talibanere som velger å bli en del av løsningen, fremfor problemet i Afghanistan. Men verken diplomatiet eller globale institusjoner kan virke effektivt uten reelle maktmidler.

Obama legemliggjorde det liberale credo om at enhver bruk av makt må underlegges moralsk rett. At det finnes tilfeller hvor fredsbevegelsens myke tanker er like ubrukelig som myke kuler i geværene. Uavhengig av hvorvidt Obama fortjente fredsprisen eller ikke – så er budskapet i Obamas tale vel verdt å ta med seg.

Helt riktig å skrinlegge EM-søknad.

Den norsk-svenske søknaden om Fotball-EM 2016 skrinlegges. Det er etter min mening helt riktig. Spørsmålet er om det noengang var riktig å søke. Jeg har ihvertfall aldri blitt overbevist av fotballpresident Sondre Kåfjords talegaver. Av flere grunner.

For det første er ikke Kåfjord mye til taler. For det andre hadde jeg store problemer med å tro på et Fotball-EM i Norge, gitt de infrastrukturmessige og logistiske utfordringene som følger med slikt arrangement. Trygve Hegnar karakteriserte Kåfjords plan som en røverhistorie, i og med at betingelsene for arrangementet er en million tilskuere og Norge har 150 000 overnattingsplasser. Det er et regnestykke som kun fotballforbundet og Sondre Kåfjord får til å gå opp. Noe også den eksterne rapporten påpeker.

Skal vi delta i EM i 2016 må vi nok kvalifisere oss gjennom god fotball - noen snarvei som vertsnasjon blir nok forbeholdt andre.

Problem for hvem?

NRK Dagsrevyen melder om at prostitusjon er økende problem på norske hoteller. Mitt spørsmål er - problem for hvem?

Feil å sette sluttdato i Afghanistan

Barack Obama annonserte under nattens (norsk tid) tale at han sender 30 000 ekstra amerikanske soldater til Afghanistan. Det er en beslutning jeg støtter, selv om jeg gjerne skulle sett at han hadde sendt enda flere soldater i tråd med General McCrystals ønsker. Derimot er jeg meget skeptisk til å sette en sluttdato for den militære deltakelsen - det er situasjonen på bakken som bør bestemme avslutningen - ikke en tilfeldig dato.

De av oss som har støttet internasjonal militær deltakelse i Afghanistan har selvfølgelig aldri ment at denne operasjonen utelukkende har en slik dimensjon. SNARERE TVERT IMOT, betydningen av sivil gjennoppbygning er helt avgjørende. Poenget er at det også behøves en militær innsats. Uten en militær tilstedeværelse, som kan oppfylle et minstemål av den weberianske definisjon av en stat, legitimt voldsmonopol, så kan jeg vanskelig se hvordan Afghanistan skal utvikle seg i positiv retning.

Noe liberalt demokrati i europeisk forstand er vanskelig å se for seg, men å få til et enhetlig afghansk styre med legitimt voldsmonopol og en form for konstitusjonalisme - dvs forutsigbart legalt styre, hvor loven i en meningsfull forstand er lik for alle, og korrupsjon begrenses, må være et klart mål. Og den jobben kan bare afghanerne selv gjøre. Hvis ikke Karzai er seriøs i sine forsøk på å få til en slik utvikling, så spiller det fint liten rolle hvor mange soldater som sendes til Afghanistan.

Mitt poeng er at så lenge det finnes et tilstrekkelig antall afghanere som er villig til å slåss for et konstitusnonelt Afghanstian, og så lenge man har tro på at Karzai, til tross for sine mislykkede forsøk, kan skape bedre utvikling i landet, ja så bør vi stille opp med soldater for å sikre muligheten for sivil utvikling.

Og det er etter min mening situasjonen på bakken - forholdene og prospektene i Afghanistan som burde definere hvorvidt man skal forsette den militære innsatsen - ikke en kunstig tilbaketrekningsdato, som i realiteten gir Taliban tid og sted for overgivelse.

Jeg er blant dem som har støttet Obama, og til tross for uenigheter politisk, har ment at han har vært positiv for USA. Men denne avgjørelsen bærer preg av polititisk taktikk med hensyn til gjenvalg i 2012, heller enn fornuftig strategi for Afghanistan, og det er svært skuffende.

Jeg er ikke sikker på at det er mulig å lykkes i Afghanistan, i betydning omforme et tilbakestående stammesamfunn i modernistisk retning, innenfor en relativ kort tidsperiode. Men dersom vi mener det er mulig så bør vi gjøre det fullt og helt - ikke stykkevis og delt.

Alternativet er å overlate Afghanistan til seg selv - 11.september 2001 minner oss på hva konsekvensen av en slik politikk kan medføre.

Michael Tetzchner med ny blogg

Leder for Oslo Høyre, Michael Tetzchner har begynt å blogge - vel verdt et besøk!

Ikke første gang noen har stemt mot sin overbevisning

Det er nok mange i de rødgrønne partiene som vil puste lettet ut i morgen ettersom saken kring biodisel avgjøres i natt. Biodiselsaken er til de gradet kommet ut av proposisjoner. Klimaeffekten er usikker, og alternativnytten diskutabel.

At opposisjonen har utnyttet saken politisk, kan man knapt klandre dem for. Det er naturligvis et poeng at avgiften blir innført til tross for stor motstand på Stortinget. Dette skyldes mest av alt at Sp og SV har sovet i timen. At mediene og flere har gjort et poeng ut av at Sp og SV stemmer mot sin overbevisning er mer overraksende - det er ikke første, ei heller siste gang at representanter på Stortinget og partimedlemmer i diverse fora vil måtte stå inne for standpunkt som ikke er deres primærstandpunkter, i noen saker også argumentere mot sin egen overbevisning. Det er på mange måter en "tradeoff" man må godta, dersom man ønsker innflytelse i et politisk parti. Mitt eget parti Høyre er intet unntak.

Motstanden mot røykeloven var stor i Høyres gruppe da den ble innført, likefullt ble partipisken brukt for å få den igjennom til Dagfinn Høybråtens store glede. Under landsmøte til Høyre i 2005 var det stor motstand mot å innføre kvoteringsregler/sanksjoner for private styrer etter at Statsråd Gabrielsen hadde gått amok med sine egne private overbevisninger, stikk i strid med Høyres verdier. Likefullt gikk Høyres-landsmøte i 2005 etter stort press, inn for å sanksjonere brudd på bestemmelsene kring kjønn i private styrer.

I spørsmålet om Datalagringsdirektivet vil flere Høyre-representanter kunne bli tvunget til å stemme mot sin overbevisning, dersom Stortingsgruppen (les:partiledelsen) bestemmer seg for å binde representantene.

Biodieselsaken er verken første eller siste gang at representanter vil stemme mot sin egen overbevisning, dog er det lenge siden motstanden har vært så tydelig artikulert.

Riktig å sparke Peter Mueller

Jeg har hatt sansen for Peter Mueller. Han er åpenbart faglig dyktig og har gjort mye bra arbeid for norsk skøytesport, men skyøteforbundet kunne vanskelig leve videre med beskyldninger om seksuell trakassering.

Hadde dette vært et enkelttilfelle, ville det muligens stilt seg annerledes. Problemet for Skøyteforbundet og Mueller er at det tegner seg et mønster. Dette er ikke første gang Mueller kommer med sleivete uttalelser om utøvere som befinner seg i en sårbar situasjon. At Mueller selv ikke forstår dette, vitner om manglende selvinnsikt, og at er således åpenbart uegnet som leder.

Ingen tvil om at dette er utfordrende for Håvard Bøkko og synd for norsk skyøtesport. Men årsaken til dette er oppførselsen til Peter Mueller, og da er det helt riktig å plassere ansvaret der det hører hjemme - hos forhenværende norsk trener Peter Mueller.

Nok engang: INNFØR VIDEODØMMNING!

Den mest opplagte konklusjonen man bør trekke etter skandalekampen mellom Frankrike og Irland er at tiden for videodømming befinner seg på overtid. Med tanke på interessen, økonomien og betydningen, burde FIFA med umiddelbar virkning etablere videodømming. Ingen kan forvente at dommerne skal få med seg alt, ei heller vil videodømming ta bort elementet av skjønn hos fotballdommeren. Derimot vil videodømming fjerne åpenbare regelbrudd!

Med videodømming hadde vi sluppet diskusjon om omkamp eller ikke mellom Frankrike og Irland. Rett eller ikke - det blir selvfølgelig ikke noen omkamp!

Hvilket ansvar har norske myndigheter for nordmenn i utlandet?

En av de dominerende trendene - for ikke å si DEN dominerende trenden i globaliseringens tidsalder, er bevegelse over landegrenser, for kortere eller lengre tidsperioder. Norge er naturligvis intet unntak. Nordmenn av ymse slag reiser mer enn noensinne - Thorvald Stoltenberg oppsummerte det fint under dagens debatt i forbindelse med NUPIs 50-års jubileum, "nå er det flere jeg kjenner som drar til Thailand, enn Hadeland for julefering".

Den økte trafikken skaper i seg selv utfordringer for norske myndigheter. Legg til x-antall, hva skal jeg si, mindre intelligente eventyrere, et enda større antall nordmenn uten forsikring - og en håndfull individer som tar kalkulerte risikoer (blant disse Pål Refsland), så tegner det et godt bilde av de økte oppgavene for norsk UD. Men det mer grunnleggende spørsmålet OM HVILKET ANSVAR norske myndigheter bør ha for norske borgere i utlandet forholder seg etter min mening mer uklart.

Det første og mest grunnleggende spørsmålet er om det i det hele tatt finnes prinsipielle begrensninger for UD med hensyn til norske borgere i utlandet? Svaret på det spm er ikke opplagt. Ikke dermed sagt at norske myndigheter alltid kan hjelpe. Og graden av ressurser som UD stiller til disposisjon må nødvendigvis vurderes fra gang til gang, dermed er det også vanskelig å gi noen prinsipielle føringer for hvilke kriterier som skal ligge til grunn for UDs involvering. Mulig man generelt kan si at jo mer alvorlig (uavhengig av om det er selvforskyldt eller ikke) tilfelle er, jo mer plikter UD å involvere seg.

For såkalte konsulære tjenester, hvor nordmenn ikke har reiseforsikring og trenger praktisk hjelp av typen kontanter, mistet pass, dokumenter, medisinske tjenester etc (type tjenester som forsikring skal dekke), kan det etter min mening innføres store egenandeler (5 - 10 000). Det vil være et sterkt incentiv for å skaffe seg reiseforsikring. Alternativt kan UD nekte å bistå nordmenn i utlandet som trenger hjelp som normalt dekkes av forsikring.

Jarle Trå-saken i sommer, fjellklatreren som nesten omkom på Everest var ikke godt nok forsikret, og UD måtte steppe inn for å få han trygt hjem. I slike tilfeller burde det ihvertfall påløpe en dyr egenandel for Trå.

Hva så med Kongosaken? I det all vesentligste så støtter jeg UDs linje. Det ytes diplomatisk og økonomisk assistanse. Det største ansvaret for fadesen har naturligvis Moland og French selv.

Ukas store sak, Pål Refsland, hvor bortimot 100 personer i UD jobbet fulltid med å få Refsland frigitt, er også gjenstand for diskusjon kring myndighetens bruk av ressurser. Pål Refsland visste om riskene, men valgte likevel å dra inn.

En liten digresjon angående Refslands vurderinger. Jeg ønsker ikke å kritisere Refsland, han har gjennom mange år dekket ulike konflikter, og har som følge av dette bidratt med verdifulle opplysninger. Refsland utenriksarbeid er etter min mening journalistikk av ypperste merke - og - skal man dekke konflikter, så kommer riskene som en naturlig del av landskapet. Ingen vet dette bedre enn journalistene selv. I så måte er jeg helt enig med Gahr Støre som anerkjenner at journalistisk arbeid i disse områdene er viktig. Refsland feilvurderte etter eget utsagn tillit fra en lokal talibaner - som sagt dette er risker man tar som journalist. Odd Karsten Tveit ble holdt tilbake samme med en rekke int. journalister da han skulle dekke epilogen av den første gulfkrigen i 1991, og understreker at man simpelten, som journalist ikke kan oppheve risker som følger av å dekke konflikter.

Det grunnleggende spørsmålet i denne saken er forsåvidt ikke hvorvidt Refsland gjorde noe lurt eller ikke, men om UDs bruk av ressurser - norske myndigheters ansvar for Refsland i denne saken. Det er ingen tvil om at saken var alvorlig, i så måte var det naturlig å koble inn UD. Det var også naturlig at de brukte betydelige ressurser på den. Jeg mener heller ikke at man burde pålegge Refsland/novemberfilm noen egenandel, selv om det kunne forsvares ut fra hva jeg har skrevet overfor.

Jeg er usikker om man kan utlede noen generell regel fra Refslandsaken om UDs ansvar, og hvertfall ikke i spørsmålet om mindre konsulære tjenester som ble diskutert i kjølvannet av denne saken.

For å oppsummere. Norsk UD er finansiert av norske borgere, blant annet også for å bistå nordmenn i utlandet. Hvor langt dette ansvaret sal strekke seg er vanskelig å definere ut fra en generell regel, men at det bør innføres egenandeler og incentiver for å motvirke uaktsom atferd for et stadig økende andel reisende nordmenn mener jeg opplagt.

Knapt noen overraskelse

Barack Obama uttalte i Kina at han personlig ikke skriver på Twitter. Det er mulig dette kom som en stor overraskelse for noen, det er i såfall en større overraskelse enn at Obama innrømmer at han selv ikke skriver på twitter. Men det er heller ikke det viktigste. Det interessante er om Obama orienteres om det som står der i hans navn.

I prinsippet kan jo alt som Obama har godkjent av politikk/kommentarer også publiseres på hans twitterkonto, for på den måten tilgjengeliggjør hans synspunkter i ulike fora direkte til velgerne. At Obama personlig skulle drive dialog med millioner av mennesker rundt omkring i verden, er selvfølgelig helt utenkelig. Når du får x-antall følgere, faller muligheten for meningsfull dialog.

Men ingenting i veien for at ikke Twitter også kan brukes som en informasjonskanal til velgerne. Det viktige for Obama og hans administrasjon er å legge forholdene til rette for at hans tilhengere kan bidra/komme med innspill, om enn ikke med Obama direkte. Det var nettopp dette KANDIDATEN Obama lykkes med i sin kampanje.

Fremtidens politiske kandidater vil nødvendigvis måtte integrere bruken av sosiale medier som en del av sin totaltkampanje. Det er neppe mulig å vinne valg "bare" ved å bruke nettet - men du kan ganske sikkert tape dersom du ikke benytter deg av effektiv nettkommunikajson - med eller uten Twitter.

Lyver regjeringen?

Jonas Gahr Støre hevder regjeringen ikke betalte løsepenger for å få frigitt journalist Pål Refsland, men at de "fant en løsning" sammen med afghanske stammeledere. Jeg sier ikke at dette høres lite troverdig ut, men det er ikke utenkelig at regjeringen har betalt penger under bordet. Det er selvfølgelig vanskelig å hevde dette når man ikke har bevis, det kan lett bære preg av konspirasjonsteori, hvis enkelte mener er mer sann dess mer usannsynlig teorien er. Men jeg tror ikke dette på generelt grunnlag er usannsynlig og det er nå engang en bloggers privilegium å få spekulere.

Første spørsmål er følgende: Dersom man kunne redde et liv ved å betale løsepenger, uten at det ble offentlig kjent - ville det da være moralsk forkastelig? Jeg er tilbøyelig til å svare nei.

Problemet er at en slik handling ville øket risken på alle nordmennn i utlandet. Dersom kriminelle fikk vissheten i at den norske regjeringen er villig til å betale løsepenger, så ville det umiddelbart satt norske liv i utlandet i fare. Nettopp derfor det er så viktig for Gahr Støre å understreke at de IKKE har betalt penger. Man må, inntil man har indikasjoner på det motsatte, være villig til å følge regjeringens offisielle linje.

Når det er skrevet - det burde ligge i den kritiske journalist sin interesse å etterprøve denne linjen. De beste blant journalistene er kallet!

Gratulerer Aalesund, men seieren kom som konsekvens av feil dommeravgjorelser.

Aalesund fotballklubb leverte en fantastisk innsats under årets cupfinale. Jeg vil ikke på noen måte diskreditere klubbens innsats, på eller utenfor banen, men etter min mening ble Molde ved to avgjørende anledninger bortdømt.

1. Diego Silva filmet klart i forkant av Glenn Roberts utligning. Her skulle Molde hatt frispark og Diego Silva skulle hatt gult kort for usporstlig opptreden.

2. Soleklart straffe til Jose Mota, da Parr takler på beinet til Moldespissen. Parr skulle hatt rødt kort og Molde skulle hatt straffe.

Det til tross, dommer Kjetil Selen gjorde en god kamp, og jeg er usikker på hvorvidt hans posisjon ved de ulike tilfellene var så god at han burde ha sett situasjonene.

La meg også gratulere Molde med en god cupfinale, og ikke minst heder for å opptre som verdige tapere.

Ikke alle som har den evnen - bare spør Alex Ferguson.

Helge Lund: Oljesandprosjektet i Canada er bra for miljøet...

Kommunikasjon, og især politisk kommunikasjon har tiltrukket seg betydelig oppmerksomhet med Bjarne-Håkon Hansens overgang til PR-bransjen. Som P.J.O`Rourke så mesterlig har uttalt; "Jeg har problemer med å tro på folk, når jeg vet at jeg hadde løyet i samme situasjon".

I VG (ikke på nett side 4 i papiravisen) igår uttalte Helge Lund at "Statoils involvering i Oljesandprosjektet er bra for miljøet".

Smak på setningen engang til.

Er det virkelig noen som tror på Lund, eller rettere sagt, tror Helge Lund virkelig på at noen skal tro på han når han påstår at dette prosjektet er bra for miljøet? Kommunikasjonsmessig fremstår det totalt tøvete, ihvertfall for den delen av mottagere (personer) som ikke er komplett tilbakestående.

At Statoil er mest interessert i profit burde overraske ingen, og Helge Lund ville møtt stor forståelse dersom han hevdet at miljø ikke kan være det eneste, ei heller det viktigste hensynet for bedriften. Det ville ihvertfall vært troverdig!

5080 har som vanlig sin egen satirisk vri på saken (etter tips fra Kapitalismus :)

Utfordring til Høyre. Si nei til Datalagringsdirektivet

Vampus har formulert et klart brev til Høyres representanter paa Stortinget, hvor hun ber representantene legge ned veto mot Datalagringsdirektivet.

Jeg er helt sikker paa at det er et klart flertall mot direktivet blant Høyres representanter, dette maa ogsaa gjenspeile den endelige avgjorelsen.