The Lessons of Milton Friedman

Forslag til 1.mai parole

"Brenn heksa"

Heksejakten på en heks

Gerd Liv Valla trakk seg som leder av LO forrige fredag etter å ha blitt slaktet i Fougnerutvalgets granskning. I etterkant har media, og særlig VG fått kritikk for ensidige dekning. Torbjørn Berntsen med flere har karakterisert prosessen som en heksejakt. Det er all grunn til å ha et kritisk blikk på media, men denne saken dreier seg ikke om VGs glimrende journalistiske arbeid, men om Vallas totale mangel på lederegenskaper gjennom alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven.

Det er intet i Fougnerutvalgets granskning som tyder på at VG ikke har hatt de riktige proposisjonene i sine vinklinger, da det er Gerd Liv Valla som har stått for de mest kritikkverdige forholdene. Når Valla oppfører seg som en heks, og VG, med full støtte i Fougnerutvalget, avslører oppførselen til Valla, så er en ”heksejakt” både riktig og nødvendig. VG hadde ikke gjort jobben sin hvis de ikke hadde fulgt opp denne saken slik de faktiske gjorde og fremdeles gjør!

Har VG hatt en egen agenda? Noe de heller ikke hadde når Victor Norman ble ”outa” i 2004. Selvsagt har deler av Ap, etter hvert som Valla og LO taklet saken dårligere og dårligere, utnyttet situasjonen, men selve saken er det ingen andre enn Valla og LO som må ta ansvaret for.

Fognerutvalgets konklusjoner er sjokkerende, og viser utover enhver tvil at Valla har brutt loven. Vallas reaksjon viser vel med all tydelighet hvor rett utvalget har i sine konklusjoner. Utvalget retter også kritikk mot hele LO-ledelsen, og det er til å undres over at Roar Flåtten kan ta over etter Valla, når han selv har vært i ledelsen av en organisasjon som har brutt arbeidsmiljøloven.

VG fortjener honnør for fremragende journalistisk arbeid. Pressen trenger selvsagt en kontinuerlig diskusjon omkring egne arbeidsmetoder. Noen har brukt Tønne-saken som eksempel på at pressen har blitt for aggressiv. Jeg er uenig i det. Mediene hadde med rette et kritisk søkelys mot Tore Tønnes tvilsomme forretninger. At Tønne valgte å ta sitt eget liv er selvsagt tragisk, men å skylde på mediene er skivebom.

Med Vallas avgang er Norge kvitt en stalinist i en helt ledende posisjon. Det bør vi i grunnen alle sammen være glad for!

Oppdatering:

En undersøkelse for Nordiske mediedager konkluderer med at folk flest ikke mener mediene har drevet heksejakt på Valla. Men den sier ingenting om hvorvidt Valla er en heks eller ikke...

Blogget for Minerva.

NB! Den geniale overskriften kan tilskrives desken på Minerva :)

Pinlig av hvem?

Næringspolitisk talsmann i FrP, Øyvind Korsberg, mener det er pinlig stille fra næringsministeren omkring salget av Aker Yards. Det eneste som er pinlig er FRPs næringspolitikk.

Næringsminister er en post som burde vært lagt ned for lenge siden. Det viktigste en næringsminister kan gjøre er minst mulig.

Keep away! Let the invisble hand do the job!
I konvensjonell forstand betyr ”aktiv næringspolitikk” at Staten griper inn overfor bedrifter som ikke greier seg i markedet fordi de ikke er lønnsomme nok. Dersom det er slik at Aker er konkurransedyktige så vil nye eiere utvikle selskapet videre, og attpåtil få profitt. Hvis Aker i Norge ikke greier konkurransen fra lavkostland, så er det til det beste at Aker flagger ut eller legges ned, samtidig som arbeiderne føres over til mer lønnsomme arbeidsplasser, slik tilfelle var med Union.

Det kan være vanskelig å skille Øyvind Korsberg fra Jan Bøhler, FRP fra Ap i næringspolitikken. Det er for så vidt ikke noe nytt. Carl Ivar Hagen har selv tatt til ordet for statlige investeringsfond i Bøhler klassen altså mangfoldige milliarder.

At staten skal bruken mangfoldige milliarder av skattebetalernes penger på bedrifter eller mennesker som ikke får støtte i privat næringsliv (som oftest av en grunn), er heller vanskelig å svare på.

Senioranlytiker i Nordea Eric Bruce har i grunnen sagt det svært så fornuftig i sin kommentar på e24 ”Hva med passiv næringspolitikk?”

”Daglig legges bedrifter ned (3 540 virksomheter gikk konkurs i fjor (2005 min anm.)) eller nedbemanner. Folk mister jobben eller sier opp. Samtidig ekspanderer andre bedrifter og nye skapes. De som mistet jobben, finner en ny. De arbeidsplassene som forsvinner er normalt i mindre lønnsomme bedrifter, enten fordi markedet for deres produkt faller eller fordi andre bedrifter produserer mer effektivt. De som ekspanderer derimot er mer lønnsomme fordi de betjener et voksende marked eller er mer effektive. Det er kanskje unødvendig å si det, men denne prosessen er grunnlaget for vår velstand. Det sørger for at vi produserer det folk vil ha i de bedriftene som er mest effektive”

Rettelse Bruce, Det BURDE vær unødvendig å si.

At Korsberg og FRP ytrer støtte til tullete, unnskyld ”aktiv næringspolitikk”, viser med all tydelighet at FRP slettes ikke er noe liberalt økonomisk parti. Men igjen, det visste vi vel kanskje også fra før…

Afrikas Hitler

Bloggaksjon - spre ordet! Nok er nok!

Den tidligere frigjøringshelten Robert Mugabe i Zimbabwe har i årevis undertrykket og fengslet opposisjonen, torturert fanger, manipulert valg, sultet og presset sin egen befolkning og vist fingeren til det internasjonale samfunnet. Et av landene som kunne gått i bresjen for å straffe diktatoren både økonomisk og politisk, Sør Afrika, har i stedet vendt blikket en annen vei.

Siste nytt er at opposisjonslederen Morgan Tsvangirai fra den demokratiske, fagforeningsbaserte opposisjonen, ble arrestert og rundthjult av politiet. Også flere andre opposisjonelle ble regelrett torturert av Mugabes banditter. Siste nytt er at Tsvangirai har fått brudd på hodeskallen etter mishandlingen han var utsatt for i fengsel. Han er nå innlagt på sykehus for intensiv behandling.

En av Afrikas verste despoter (en tittel han må få dele med Sudans al-Bashir) har fått herje lenge nok. Selvfølgelig har vi i nord bare begrenset mulighet til å protestere. Norge har, så vidt jeg vet, allerede kuttet den offisielle bistanden til landet. Men vi som er på nettet kan bruke den lille innflytelsen vi har, enten vi tilhører høyre- eller venstresiden i politikken.

1. Spre ordet om denne saken videre.

2. Send en protest til landets ambassade i Sverige på epost mbuya@stockholm.mail.telia.com med for eksempel følgende tekst:

"To Her Excellency Ms Mary Sibusisiwe MUBIAmbassador Extra-ordinary and Plenipotentiary,I am deeply concerned about the latest news from Zimbabwe about the mistreatment of opposition leader Morgan Tsvangirai and other activists. Other leaders, including Tendai Biti, the Secretary General of the Tsvangirai-led MDC; Grace Kwinje, the Party's Deputy Secretary for International Relations; and Nelson Chamisa, spokesperson for the MDC, have according to reports also sustained severe injuries while in police custody.I call for all detainees who engaged in non-violent protest to be released immediately. I also call for an investigation into the killing of Gift Tandare"

XXXX, Norway

Initiativet til aksjonen er tatt av Unge Høyres leder,Torbjørn Røe Isaksen, med god støtte fra Vampus og Liberaleren.

Send mail til ambassaden og spre ordet via bloggen din eller mail til venner og kjente.

Kapitalisme – for miljøets skyld

Folk flest synes å forstå at vi står overfor en klimautfordring. Folk flest synes også å være villig til å ”gjøre noe”, så lenge dette ”noe” ikke koster penger, eller medfører vesentlige endringer i livsstil – især bilkjøring. Det er faktisk mulig, ved å anvende markedsprinsippene, å ta vare på klimaet, samt forsette ”vår livsstil” uten vesentlige endringer. Men det kommer til å koste ”noe”.

Vitenskapen er svært entydig på at global oppvarming er menneskeskapt. Innen vitenskap er svært lite, om noe, helt sikkert, men med tanke på hvor komplisert klimaforskning er, så er det overraskende lite uenighet om hvorvidt menneskene påvirker klimaet. Det vitenskapelige grunnlaget er så overveldende at konkret handling er overmodent.

Venstresiden hevder kapitalismen er skyld i miljøproblemene. De tar feil. Det forholder seg snarere motsatt. En forutsetning for en velfungerende markedsøkonomi, er at produsentene betaler alle omkostningene ved produksjonen, og likeledes at konsumentene betaler alle omkostningene ved konsumeringen. Problemet oppstår når en transaksjon involverer andre enn produsent og konsument, slik at vi får negative eksternaliteter (en type markedsvikt) som berør tredjepart, som f. eks forurensning. En løsning på dette problemet er pigouskatter - skatter, eller rettere sagt avgifter, for å begrense aktiviteten som medfører negative eksternaliteter.

En av de fremste agitatorene for pigouskatt, er Harvard-professor (fra 2003-2005 leder for President Bush's Council of Economic Advisors) Gregory Mankiw. Mankiw har startet Pigouklubben, en gruppe eliteøkonomer som tar til ordet for å øke kostnadene ved å forurense. Det er en utfordring å sette prisen på forurensning korrekt (hvor mye verdsetter vi egentlig miljøet?), uten at det er et argument MOT å sette en pris. Poenget er å sette prisen for forurensende aktivitet så høyt, at avgiften påvirker atferd. For de av oss som tror på etterspørselskurven, så er det rimelig åpenbart at desto dyrere det er å forurense, desto mindre forurensning vil man få. En samtidig positiv effekt er at det vil være relativt mer attraktivt å utvikle alternative energikilder for kommersielt bruk.

Tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken, Sir Nicholas Stern (for øvrig også medlem i Pigouklubben) har i sin fyldige utredning, Sternrapporten beregnet kostnadene ved å ikke iverksette tiltak klimaforandringene potensielt kan medføre. Selv om man legger til grunn moderate anslag vil resultatene av klimagassutslipp være katastrofale for verdensøkonomien. Stern mener selv reelle tiltak ikke vil være spesielt dyre (1 % av verdensøkonomien). Selv om det absolutt viktigste tiltaket mot klimaforandringene er globale tiltak, og aller helst en global CO2-avgift, slik at land og bedrifter ikke tillates å konkurrere på dårlige miljøstandarder, så tilsier økonomiske og moralske hensyn at også vi har et ansvar for å redusere klimautslippene i tråd med vitenskapelig anbefalinger, dvs med 50-80% innen 2050. Lavutslippsutvalgets rapport har meget gode og konkrete anbefalinger om hvordan dette kan gjøres uten altfor store omkostninger. La meg følge opp med noen personlige anbefalinger.

Mye kan gjøres ved å endre måten vi reiser på, særlig over kortere avstander. F. eks. doble bensinavgiften, innføre bompenger og rushtidsavgift i de store byene. For å lette logistikken kan de økte avgiftene som innføres på forurensende bilkjøring direkte subsidiere kollektivtrafikk, hvilket vil gjøre kollektivtransport rimeligere og bedre. Øk CO2-avgiften for både flytransport og industri. På denne måten vil det bli mindre lønnsomt med utslipp, og miljøalternativer stimuleres. Sist, men ikke minst, øke el-avgiften, slik at energisparing belønnes. Alternativet til markedsmekanismene er sosialisme og planøkonomi basert på reguleringer og forbud, altså dårlige alternativer, all den tid historien er et eksempel på at markedet fungerer best.

”How do 4.5 million people become green? Easy, leave it to the market!”

Også blogget på Minerva

Kvinnedagen og Kapitalismus på NHH

Kapitalismus hadde den store glede av å tilbringe de første timene av dagene på NHH, i regi Symposiumet. For anledningen som møteleder for debatten som ble arrangert i Aulaen i etterkant av fremleggelsen av Studentundersøkelsen 2007, hvilket tar for seg oppfatniger om, og viktige egenskaper for, toppledere. Ikke unaturlig at undertegnede mingler i så celebert selskap, med tanke på at Kapitalismus kommer fra den økonomiske høyborgen og ledelsesfabrikken, Historisk-filsofisk fakultet, UiB.

I debatten deltok blant annet Professor Paul Gooderham og Knut Arild Hareide, i tillegg til produktsjef i Manpower, Sølvi Monsen og Kommunikasjonsrådgiver Hans Jørgen Mørland.

Undersøkelsen viser at 79 % av de kvinnelige studentene mener det er for mange mannlige toppledere, mens bare 24 % av de mannlige studentene deler oppfatningen. Samtidig sier kun 12 % av de kvinnelige studentene på NHH at de ønsker å bli toppledere, mens flere enn 30 % av de mannlige studentene ønsker å bli toppledere.

Så kan en jo stille spørsmålet om dette er et problem?

Tja, det som er et problem, er hvis kjønn blir et handikap. Altså at mannlige kandidater skulle ha større muligheter pågrunn av kjønnet. Jeg skal ikke avvise at det fremdeles finnes gamle gubber som mener kvinner er mindre egnede som toppledere, men jeg tror det er en utdøende rase, og godt er det. Det finne med kapitalismen er at den søker profitt og belønner talent, dvs at konsekvensen for toppledere og bedrifter dersom de skulle velge dårligere menn på bekostning av kvinner, vil bli "bad for business". Altså mer konkurranse vil virke positivt på likestillingen.

Forresten, gratulerer med dagen!

Understatement of the day

Quang Minh Pham ble Lørdag arrestert, mistenkt for drapet på Mohamed Ahssain lørdag, etter at politiet fant liket i bagasjerommet på bilen til Quang. Advokat John Christian Elden, som representerer den mistenkte, uttalte følgende til TV Norge nyhetene (ja da det hender jeg ser aktuelt kl.18.00):

- Han (Quang) føler et behov for å forklare seg etter at politiet har funnet et lik i bagasjerommet.

Vil vel snarere si et forklaringsproblem...

Hva er verst?

- En grisehylende Kenneth Rasmussen eller pøbelungdom i København.

Jeg heller mot det siste.

Bildene fra København er et tragisk skue, hvor en salig blanding av pøbler, yrkesdemonstranter og destruktiv ungdom terroriserer København på en måte denne flotte byen ikke fortjener. At denne typen oppførsel kun bidrar til å undergrave de av ”aktivistene” som har et oppriktig ønske om å beholde ungdomshuset, synes ikke å påvirke demonstrantene.

Som forfatter Carsten Bleness uttalte på fredagens dagsnytt atten, så har denne ”ungdomshusgruppen” knapt produsert noe kulturelt de seneste 20 årene, tvert imot. At venstresiden i Norge like fullt er sympatisk til pøbelungdommens oppførsel er skuffende, men knapt overraskende.

Selve saken har jeg kommentert tidligere.

Politiet bør selvsagt være så tilbakeholden så overhodet mulig, men det finnes grenser for hvor tilbakeholden ordensmakten kan tillate seg å være, uten å undergrave egen troverdighet og videre respekten for demokratiske vedtak. Konsekvensen av å ikke møte pøbelungdommen med klare grenser vil få pøbelen til å tro at de kan gjøre hva de vil. Den danske justisminister Lene Espegren, har helt rett når hun sier at mange av foreldrene til pøbelungdommen har sviktet i oppdragelsen, og muligens også bør holdes økonomisk ansvarlig for vandalismen.

Tenk om denne ”engasjerte” ungdommen kunne brukt tiden sin konstruktivt. Da hadde de sannsynligvis hatt både to og tre ungdomshus, helt uten å starte krig mot politiet. Det skulle vel ikke være for mye forlangt…

Grisehyl som diskusjonsform

I Bergen står det muslimske miljøet uten samlingsted (moské) fra april, og trenger en midlertidig løsning, frem til de kan flytte inn i nye lokaler som er utsatt grunnet byggeproblemer og dårlig økonomi. Bergen moské har i følge BA "truet" med fredagsbønn på selveste Torgallmenningen, hvis ikke byrådet finner en løsning.

Dette kunne selvsagte ikke den lokale demokratrepresentanten Kenneth Rasmussen godta, og i Dagbladet varsler Rasmussen at han vil bruke syltelabber og grisehyl for å hindre muslimene i å "innta" Bergens storstue. Iflg Einstein, unnskyld Rasmussen, så er muslimsk bønnemøte i bergenseres felles offentlige byrom, et like stort overgrep som da tyskerne okkuperte byen i 1941! Akkurat...

"Einstein" mener selv å ha empirisk belegg for at dette vil fungere og henviser til sine opplevelser i Mogadishu som FN-soldat:

"I Mogadishus gater var det så tett med folk at det var umulig å komme fram med vanlige FN-kjøretøy. Da hylte jeg som en gris ut av bilvinduet, og folk forsvant. Det virket hver gang."

Det er ikke overraskende at Demokratene velger å debattere med grisehyling som form, da det knapt kan sies å være et steg ned fra deres normale debattstandard... Noen burde vel opplyse bystyrerepresentanten i Bergen om at han ikke lenger befinner seg i Mogadishus gater.

En generell kommentar til saken. For det første så ser Kapitalismus ingen problemer med om muslimer skulle be en fredagsbønn på Torgallmenningen, gitt at de søker om tillatelse, slik alle politiske, sivile, kulturelle og religiøse foreninger må gjøre. En kan helt sikkert diskutere hvorvidt det er en offentlig oppgave å finansiere religion, Kapitalismus heller mot at det er det ikke, men når vi først har etablert det prinsipp at det er en offentlig oppgave, så er likebehandling selvsagt viktig.

Det skulle ikke være så vanskelig å løse. Byrådet ser hva de har av ledig kapasitet, evt. leier noen lokaler, før Bergen moské flytter til sine nye lokaler i Jekteviken.

Dømt til 4 års fengsel for å benytte seg av ytringsfriheten

Den egyptiske bloggeren Abdul Kareem Nabeel Suleiman, ble torsdag dømt til 4 års fengsel for å ha kritisert islam, og for å ha kritisert den egyptiske president Mubarak. Det finnes knapt ord for å beskrive det åpenbart urimelige i denne dommen, men det er verdt å legge merke til at dommen finner sted i et såkalt "moderat" muslimsk land, som attpåtil er alliert med vesten i kampen mot fundamentalistene. Å dømme personer som uttaler seg kritisk mot islam og regime omtales altså som "moderat"...

Det hele minner meg om Team Antonsens debatt om hvor nært menstruerende muslimske kvinner kunne stå i en begravelse. Hvor begravelsesagent Jølsrud (Atle Antonsen) debatterte mot Khalid Iqbal (Harald Eia), og Iqbal konkluderte med at de konservative muslimene mente at menstruende kvinner kunne stå 1000 meter fra, mens de "liberale" mente 500...

Kudos til Minerva og Jan Arild Snoen for bra initativ. Likeså til Vox Populi for å ha startet opprop til støtte for Kareem.

En venn i nøden?

You just call out my name
And you know, wherever I am
I'll come a-runnin'
To see you again

Winter, spring, summer or fall
All you have to do is call
And I'll be there, yeah I will
You've got a friend
Carol King

Regjeringen har til SVs store irritasjon vedtatt å sende spesialstyrker til Afghanistan. I utgangspunktet ville en slik ansvarlig oppførsel medført skryt fra denne bloggeren. Men den famøse måten dette vedtaket har blitt effektuert på, gjør meg heller oppriktig flau over å være norsk.

Vi har forpliktet oss gjennom vårt NATO-medlemskap til å stille opp når våre venner ber oss om det. Vi har forpliktet oss med å bidra til alliansens virke og suksess i Afghanistan. Når NATO i disse dager står overfor sin største utfordring noensinne, hvor intet mindre enn selve troverdigheten til organisasjonen står på spill, da er det med respekt å melde feil tidspunkt å knytte betingelser for å bidra. Å høre regjeringen insistere på at de norske spesialstyrkene kun skal benyttes i Kabul er like pinlig som det er feigt.

NATO, som Norge altså er en del av, er i krig med Taliban, enten dette er i nordlige Afghanistan, i sørlig Afghanistan eller i Kabul. Når regjeringen like fullt velger å stille som vilkår for å sende spesialstyrker, at de bare skal benyttes i Kabul, så bidrar den norske regjering til lite annet enn å undergrave alliansen militære kampanje. Det er tydeligvis helt greit å innlede offensive kamper mot Taliban i området rundt Kabul, men ikke i resten av landet. Jeg har så langt ikke sett noen argumentasjon som skulle begrunne denne formen for absurd tilnærming. Men svar etterlyses omgående!

Det er i alles interesse at Talibanbevegelsen bekjempes, aller mest afghanernes. Det finnes ingen militær løsning på utfordringen i Afghanistan, like lite som det finnes en militær løsning noe sted. Enhver bærekraftig løsning må nødvendigvis være politisk, men for at den afghanske befolkning og det afghanske samfunn skal kunne gjenoppbygges og påfølgende legge forholdene til rette for politisk og økonomisk utvikling, så er det helt avgjørende at NATO greier å trygge sikkerheten. For hva hjelper det å bygge en pikeskole, hvis Taliban brenner den ned dagen etter den er bygd?

Jeg vet ikke hva statsminister Jens Stoltenberg legger i uttrykket forpliktelse, eller begrepet venn for den saks skyld. Men å knytte betingelser til vennskap, i en tid hvor våre venner trenger oss mest, er slett ingen god måte å bygge godt vennskap på.

Det kan jo hende at vi engang i fremtiden sårt skulle behøve venner, mon tro om vi hadde synes det var en god måte vennskapet ble utøvd på, dersom vi skulle bli møtt med betingelser for at våre venner skulle stille opp?

Håvard Melnes: A knight in shining armour

De fleste har fått med seg navnet. Håvard Melnes. Tidligere stjernereporter i Se og Hør, nå aktuell med boken "En vanlig dag på jobben", en bok som "avslører" Se og Hørs noe tvilsomme journalistiske metoder. Av de avsløringene som så langt har kommet, er det knapt noe som har overrasket meg hva gjelder fremgangsmetode til Se og Hør.

Melnes sier til VG og NRK Kulturnytt at "(boken) først og fremst er et oppgjør med meg selv". Og hva er vel bedre enn å ta ett oppgjør med seg selv, samtidig som pengene strømmer inn? For å ikke glemme muligheten til å slenge en innertier mot sjefredaktør Odd Nelvik, som etter ryktene å bedømme ikke er bestevenner.

For all del, det er lov å tjene penger, og kan hende er det helt på sin plass å sette et mer kritisk søkelys på norske journalister generelt og Se og Hør spesielt. Kan også hende, slik mange kommentatorer har påpekt, er dette en meget velskrevet bok. Men seriøst, Melnes er slett ingen "Knight inn shining armour", slik mange forsøker å fremstille han som.

Vokser ulikheten i USA?

og i så fall er det et problem?

Via Harvardprofessor Greg Mankiw

Oppdatert

Ben Bernanke (sentralbanksjef) og Brad Delong (vise-finansminister) kommer med interessante kommentarer i forbindelse med debatten omkring ulikhet. Som Greg Mankiw påpeker, denne debatten ender ofte i Rawls vs Nozick.

Et angrep på juryordningen

Innlegget er også publisert på Minerva.as

Gulating lagmannsrett, ved fagdommerne, vedtok fredag å overprøve juryens avgjørelse om å frikjenne Thomas Thendrup for deltakelse i NOKAS- ranet. Hans forsvarer Ellen Holager Andenæs mener overprøvelsen er et angrep på juryordningen som sådan. Hvilket hun naturligvis har helt rett i. For hva skal vi med en jury hvis avgjørelse kun blir godtatt hvis fagdommerne er enig?
Skal ikke juryordningen fungere nettopp som et bolverk mot embetsmannsstyring? Og hvordan skal dette være mulig hvis fagdommerne har anledning til å overprøve juryens kjennelse?

Vanligvis er juryens hovedoppgave å bedømme bevisene i saken, mens det er fagdommerens jobb å vurdere de rettslige spørsmål. Det vil imidlertid ofte være umulig å skille klart mellom jus og fakta i en sak, slik at juryen ofte i realiteten vil måtte avgjøre også sakens rettslige side. Innen kontinental rett, som Norge er en del av, er juryordning stort sett brukt for å avgjøre skyldspørsmålet i straffesaker, dvs. kunne svare ”ja” eller ”nei” uten å begrunne disse noe nærmere. Det at juryen ikke trenger å begrunne avgjørelsen er etter min mening et problem, og taler absolutt imot juryordningen.

Begrunnelsen til fagdommerne om å overprøve juryens avgjørelse var at det ikke fantes rimelig tvil om at Thomas Thendrup var skyldig. Altså tar fagdommerne direkte stilling til skyldspørsmålet - om der finnes ”rimelig tvil”. Hvis ikke juryen får full bestemmelse (uten fagdommernes mulighet til å overprøve) til å vurdere troverdighet, rimelig tvil og andre beviser som inngår i en konkret helhetsvurdering, så tenderer juryordningen til å være meningsløs.

Jeg ser mange gode argumenter for å fjerne juryordningen, særlig fordi juryen som nevnt over ikke trenger å begrunne avgjørelsen. Men dette må gjøres på prinsipielt grunnlag, ikke i forbindelse med en særs følsom sak i Stavanger. Når fagdommerne velger å overprøve noe som skal være juryens enerett, nemlig vurderingen av rimelig tvil, så har fagdommerne gått veldig langt i å svekke juryordningen på et særdeles tynt grunnlag!

Statsminister Jens Stoltenberg er....

... en moderat borgerlig politiker som snarest mulig bør skiftes ut med en sosialdemokrat.

Medieprofessor Anders Johansen uttaler seg om Jens Stoltenberg i ukens Studvest

Valla må gå

Stalinist og LO-sjef Gerd Liv Valla er i hardt vær om dagen. Kapitalismus er nok den SISTE som beklager akkurat det; Stalinisten på youngstorget har aldri vært min favoritt for å si det meget forsiktig.

Onsdag i sist uke foretok sjefsfeministen Ingunn Yssen et realt karakterdrap på Gerd Liv Valla, gjennom å sende oppsigelsesbrevet til Verdens Gang. Responsen fra Gerd Liv Valla var objektivt sett en katastrofe. Enten har hun helt elendige rådgivere, ellers så bekrefter Vallas oppførsel at Yssens beskrivelse av Valla er skremmende korrekt. Jeg vet ikke hva som er verst...

La meg underbygge siste kommentar med følgende 2 punkter. For det første sa Gerd Liv Valla at hun ikke kjente til at det var en konflikt(!), for det andre insisterte hun på å ha utvist eksemplarisk ledelse.

Smak på siste setning engang til.

Ikke bare mener Valla at hun ikke kan bebreides, hun mener, ihvertfall uttaler at hun driver EKSEMPLARISK LEDELSE!

I dag gikk både Berit Reiss Andersen og Øystein Mæland ut i avisen og bekreftet Vallas eksemplariske, unnskyld, problematiske lederstil. Uavhengig av mine eller andres personlige meninger om Vallas stalinistiske lederstil - hun kan selvsagt ikke bli sittende som leder for LO, etter dette. I såfall vil LO miste all troverdighet i spørsmål om arbeidsliv. Når så profilerte og påståtte (anonyme) kilder tegner et så entydig negativt bilde av LO-lederens personlige egenskaper, ja da kan det jo hende at det faktisk stemmer.

If it walks like a duck, talks like a duck, it usually is a duck!

Det mer overordnede problemet - samrøre LO og AP, forsvinner selvsagt ikke om Valla fjernes. Men etter siste tids mediekjør trenger en ikke være Nostredamus for å skjønne at Norges siste Stalinist synger på siste verset.

Fremdeles håp for Irak?

Denne kommentaren er også blogget på Minerva sine hjemmesider.

I mai 2003 erklærte president Bush Irak for ”Mission accomplished”. I etterkant kan man trygt fastslå at det neppe var mulig å ta mer feil. Det var i mai 2003 de faktiske utfordringene for alvor begynte; hvordan utvikle et stabilt og demokratisk Irak.

Undertegnede mener det var riktig å fjerne Saddam Husseins terrorvelde, selv uten FN mandat. Den militære kampanjen fremsto både logisk og moralsk berettiget i den forstand at militære virkemidler var det eneste mulige alternativ for å kvitte seg med Saddam Hussein. Videre anså jeg mulighetene for å utvikle et stabilt fungerende demokrati i Irak som absolutt tilstede. Det er trist å erkjenne det, men faktum er at Bushadministrasjonen sin håndtering av krigen har vært en katastrofe. Den neokonservative hauken, Richard Perle, uttalte i Vanity Fair, at hadde han visst hvordan situasjonen var i dag, hadde han sannsynligvis ikke vært tilhenger av invasjonen, i hvert fall prøvd andre metoder først. Og til forskjell fra Dagbladet, så har Richard Perle betydelig innsikt og således verdt å lytte til når det gjelder amerikansk utenrikspolitikk.

Det behøvde ikke bli slik. Bushadministrasjons inkompetanse var ikke naturgitt. Undersøkelser fra Brookings Institution (sentrum-venstre i amerikansk politikk) viste overveldende støtte for et demokratisk samlet Irak. Saddam var generelt sett ikke spesielt populær blant sunniene, og shiaene var lenge tilbakeholdne med å svare på deler av sunnimiljøets (og ikke minst de internasjonale jihaddistene ledet av Zarqavi), infernalske forsøk på å destabilisere landet, hvilket de langt på vei nå har lykkes med.

Hva var det som gikk galt?
En god del av ”skylden” kan tilskrives Bush SR. Etter at Irak i 1991 ble kastet ut av Kuwait, oppfordret president Bush SR. irakerne (og særlig shiaene) til opprør mot Saddam. I den tro at USA på en eller annen måte ville støtte dem gjorde irakere opprør. Bush SR løftet ikke en finger, og opprøret ble brutalt slått ned. Ikke bare gjorde USA ingenting for å fjerne Saddam, i tillegg bidro USA gjennom sanksjoner til å forverre forholdene for det irakiske samfunn, hvilket naturligvis ikke rammet regimet. Christopher Hitchens har derfor helt rett i sin kritikk av James Baker (leder av Iraqistudygroup), det var i 1991 frigjøringen av Irak burde funnet sted. Dette fordi den internasjonale støtten var sterkere, shiamilitsene svakere, og veldig viktig, en halvmillion amerikanske soldater i regionen klar til kamp! At USA heller bestemte seg for å svikte opprørerne og videre innførte sanksjoner, gjorde at USA mistet mye ”goodwill”.

Undertegnede har aldri vært tilhenger av den vulgære Bushkritikken som til tider dominerer norske aviser. Men den inneholder et korn av sannhet. Bush jr er på det utenrikspolitiskefelt en novise, og forholdene i Irak demonstrerer med all tydelighet inkompetansen til Bush jr. I ettertid kan vi se at problemene begynte allerede før mars 2003. Det kan godt være at Bush ikke bevisst løy om masseødeleggelsesvåpen (MØV), like fullt kom han med bastante uttalelser om at de hadde bevis for at Irak hadde MØV. Det viste seg å ikke stemme. Dette var særlig ille fordi denne løgnen (eller hva mange oppfattet som løgn) festet seg hos den jevne amerikaner. Hadde Bush jr. vært ærlig med hensikten, om demokratibygging (hvilket han gikk til valgkamp i 2000 på IKKE å bedrive) ville muligheten for støtte (i hvert fall få mindre motsand enn hva tilfelle etter hvert ble) siden mange oppfattet at engasjementet i Irak var bygd på en løgn. Og ingen må betvile hvor meget den amerikanske opinion betyr i slike spørsmål.

Alle mennesker selekterer informasjon. Vi hører ofte det vi ønsker å høre. Bush jr. er intet unntak. Man valgte å høre på Ahmed Chalabis lovnader om blomster og champagne når Bagdad falt. Akkurat hva Bush ville høre, for så vidt akkurat hva jeg selv ønsket å tro. Avhoppere fra Irak fikk opphold og penger for å komme med informasjon om MØV. At dette selvsagt skaper incentiver for å dikte opp historier om MØV- planer, så ikke i tilstrekkelig grad ut til å bry Bush. Man hører som sagt det man ønsker å høre. At man også fjernet kompetente mennesker med arabisk kunnskap og rådgivere som turte å komme med innvendinger, gjorde at planleggingen av Irak etter Saddam Hussein, hadde klare mangler, noe fiaskoen i ettertid har bæret vitnesbyrd om.

I de første avgjørende månedene etter Bagdads fall, oppløste amerikanerne hæren, sparket 50 000 byråkrater og stengte irakisk eid næringsliv. I effekt betydde dette en avvikling av den irakiske stat, med påfølgende sikkerhetsvakuum og enorm arbeidsledighet. Fareed Zakaria (opprinnelige en tilhenger av krigen), i Newsweek, mener Bushadministrasjonen fatale politikk er et mysterium. Han svarer til dels på spørsmålet selv ved å henvise til blind ideologi og manglende politiske kunnskaper om irakiske samfunnsforhold. Newsweek-redaktøren skriver åpenbart i etterpåklokskap, men har like fullt et poeng. At det var nødvendig å foreta en ”av-Baathisering” var åpenbar, så har også Zakaria skrevet, men revolusjon fremfor reform i praktisk politikk er sjeldent hensiktsmessig. Hovedpoenget er som Zakaria skriver, ”ikke opprørernes barbariske metoder, men vår (USA) inkompetanse”.

Det var med god grunn Nelson Mandela ikke sparket en eneste hvit byråkrat, politimann eller soldat da apartheidregimet ble avskaffet. Videre innledet Mandela forsoning gjennom sannhetskommisjoner. Forskjellene mellom Sør-Afrika og Irak er enorme, likevel hadde USA gjort lurt i å studere Sør-Afrikas transisjon til demokrati i etterkant av apartheidsystemet.

Kan Irak fremdeles vinnes?Onsdag offentliggjorde Det Hvite Hus, hva lekkasjer lenge hadde tydet på, en økning i troppebidraget med særlig vekt på kontroll i Bagdad. Bush jr. understreket i den direktesendte talen ansvaret til irakerne selv og president Nouri al-Maliki. Jeg er usikker på om Irak fremdeles kan vinne. For det første; Hva legges her i begrepet vinne? Vinne i denne sammenheng dreier seg ikke først og fremst om en militær seier, men om politisk seier. Seier innebærer at et tilstrekkelig antall irakere fra alle deler av samfunnet fullt og helt støtter opp om en politisk kamp, fremfor vold. Eller sagt på en annen måte, minimere antall irakere som ønsker å føre en væpnet kamp. Det er dette som er definisjonen av seier.

Det eksisterte en gyllen mulighet rett etter Bagdads fall, men i dag synes muligheten for seier noe fåfengt. Hva som først må gjøres og det haster, er å avvæpne militsene, deriblant Mahdimilitsen. Dette er vanskelig fordi disse er dypt inne i de politiske prosessene, men like fullt en helt nødvendig, om ikke tilstrekkelig betingelse for at det siste alvorlige forsøket fra USA skal ha noen sjanse til å lykkes! Konsekvensene av å ikke vinne, med den definisjonen av seier jeg nevnte overfor, kan vise seg å bli katastrofal. Francis Fukuyama, i likhet med Faared Zakaria, har pekt på muligheten for at dette kan bli et ”major blowback for democracy promotion”. Nå kan bandittregimene rundt omkring bruke Irak som eksempel på at innføring av demokrati IKKE fungerer, men tvert imot leder til kaos og vold.

En annen følge av tap i Irak er et mer innesluttet USA, mindre interessert i å promotere demokrati. Man bør selvsagt ikke gi opp Irak, men å ikke forandre politikken til virkeligheten, eller i tilfelle Bush, ikke ta innover seg realitetene er ingen oppskrift på suksess. Hvor smertelig det enn er å måtte innrømme; Dersom situasjonen forsetter å forverre seg, og attpåtil sprer seg regionalt, så ville kanskje en brutal Saddam Hussein når alt kommer til alt egentlig ha vært et bedre alternativ, all den tid det har vist seg å være en inkompetent president i Det Hvite Hus. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Bush jr gjør mine ord til skam, men for å være helt ærlig, jeg tror det ikke.

Nok et "hvileskjær" fra udugelig minister?

Mannen som kaller seg "Kunnskapsminister", Øystein Kåre Djupedal, skriver i Dagbladet at vi ikke kan "vente og se". En kronikk om behovet for kartlegging av tidlig kunnskap hos barn, noe SV tidligere var veldig imot, siden dette legitimerte "testtyranniet til Høyre".

Dessverre har Djupedal store troverdighetsproblemer etter hans famøse uttalelse i forbindelse med årets budsjett, da han karakteriserte forskningsandelen som et "hvileskjær"...

Det finnes mange dyktige mennesker som deler SVs, ihvertfall delte SVs syn på høyere utdanning (hva nå det enn er efterhvert). Hvorfor ikke en Berge Furre eller Rune Slagstad som forskningsminister? Jeg hadde nær sagt, alt annet enn Øystein Djupedal, kanskje (med vekt på kanskje) til og med Per Olaf Lundteigen...

- Get busy living or get busy dying

Det er neppe noen film, bok eller fortelling som anskueliggjør det liberale etos – behovet for autonomi, universell humanisme og håpets absolutte betydning enn Frank Darabonts narrative mesterverk Shawshank Redemption. Med den norske oversettelsen Frihetens Regn. Skal du bare se en film i år, så er dette filmen å se. Fremfor alt forteller filmen gjennom hovedpersonene ”Red” (Morgan Freeman) og Andy Dufresne (Tim Robbins) menneskets unike evne (dersom det finnes vilje) til å gjøre noe med egen situasjon selv under grusomme omstendigheter – hvilket er bakgrunnen for å beskrive filmens plot med ordene ”Get busy living or get busy dying”

Jeg skal ikke avsløre for mye av filmen for de som ønsker å se den, men kort gjør rede for settingen. Andy Dufresne er ung vellykket bankdirektør som blir uskyldig dømt for drapet på sin kone og hennes elsker. Som følge av dommen havner han i Shawshank fengsel. Et fengsel som styres av en korrupt direktør, involvert i pengevasking, som Dufresne gitt hans bakgrunn, etter hvert får ansvaret for å drive. I Shawshank møter Andy også Ellis Boyd Redding (Red). Og det er i dialogen mellom Red og Andy filmens fundamentale tematikk utspiller seg, nemlig Reds og Andys diametralt motsatte oppfatning av begrepet håp.

Denne vesensforskjellen i oppfatning av håp preger filmen fra begynnelse til slutt. Ikke minst belyser filmen hvordan fengselsmurene kan gjøre en person så avhengig av murene, at de varer ved – selv når en slipper ut i frihet. Eksempel som brukes i filmen fortelles gjennom Red og Andys felles venn Brooks, som ikke følte noe annet enn frykt og fortvilelse etter 40 år i fengsel.

Darabonts symbolske bruk av Mozart for å skildre Andys oppfatning av håp, er analogi par excellence. Andy bestemmer seg for å spille Mozarts Figaros bryllup på høyttaleranlegget til Shawshank (hvilket Red beskriver som et øyeblikk av frihet). For dette får Andy to uker i isolasjon. Når han kommer tilbake forteller han at straffen var lett – han hadde Mozart som selskap.

La meg kort gjengi den scenen som best illustrerer filmen:

Andy: That's the beauty of music, they can't get that from you.
De innsatte ser rart på han…

Andy: Haven't you ever felt that way about music?

Red: I played the harmonica as a younger man. Lost interest in it though. Didn't make much sense in here.
Andy: Here's where it makes the most sense. You need it so you don't forget.

Red: Forget?

Andy: Yeah, forget that there are places in the world that aren't made cut of stone. That there's something inside that they can't get to, that they can't touch. It's yours.
Red: What are you talking about?

Andy: Hope.

Red: Hope? Let me tell you something, my friend, hope is a dangerous thing. Hope can drive a man insane. It's got no use on the inside. You better get used to that idea.
Andy: Like Brooks did....?

Red forlater de andre i forbannelse…
Det er denne forståelsen av håp Andy fundamentalt sett refererer til når han forteller Red - etter at Red har innrømmet at han vil ha store problemer med å klare seg utfor murene, slik tilfelle var med Brooks, og således prøver å begrense forhåpningene til Andy -- at hans (Reds) eneste virkelige valg er: "You get busy living; you get busy dying."

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eksellente og historien fantastisk inspirerende. Derfor er Shawshank Redemption en av de få filmer jeg velger å fremheve som et absolutt "must”. ”

Det er ikke vanskelig å trekke analogier fra Shawshank Redemption og dens underliggende tematikk til virkelighetens verden. Det er nær sagt ingen tilfeller hvor ikke filmens hovedtema -håp, ikke har direkte relevans for oss mennesker, uansett hvilket nivå og hvilken situasjon vi skulle befinne oss i.

Filmen dreier seg om menneskets eldste drøm, nemlig at uansett hvor høyt fjellet er, så kan det bestiges. Uansett hvor stort havet er, så kan man seile over det. Og uansett hvor stor utfordringen er, hvor håpløs situasjonen måtte fortone seg, så kan problemene overkommes. Et slikt budskap er tidløst. Dette til tross, Kapitalismus sitt råd til alle for 2007 er ganske enkelt:

- Get busy living or get busy dying!

PS! Her er noen av Kapitalismus sine ønsker for 2007 (i ikke prioritert rekkefølge):
- Liverpool gull i Premier League
- Italiensk fotball alt vondt!
- En lokalvalgkamp som handler om noe annet enn bensinpriser
- WTO forhandlingene på rett spor igjen
- Ratifisering av EU-grunnloven
- Sarkozy som president i Frankrike
- Et virkelig amerikansk initiativ for å få en tostatsløsning i Palestina etter grensene fra 1967
- At innvandrere snarere ses på som en ressurs og berikelse av Norge enn det motsatte
- At uttrykket ”Sosial dumping” kastes på den semantiske skraphaugen
- At det før eller senere slutter å regne i Bergen (i hvert fall opphold av og til…)
- Et positivt vedtak om å skille kirke og stat
- At regjeringen bytter ut kunnskapsløsminister Djupedal (mannen er jo en katastrofe)
- At NRK gjør det samme med Viggo Johansen
- At Norges mest interessante blogger, Alpeluen, begynner å oppdatere bloggen igjen
- Og at innehaveren av Bergens skarpeste penn, Blåblogg, gjør det samme
- At TV3 på nytt starter å sende Walker, Texas Ranger
- At Arne Treholt endelig skal få en rettferdig rettssak

Sist, men ikke minst at det liberale etos om mer individuell frihet og mer ansvar får større gjennomslag!