Wednesday, February 28, 2007

Grisehyl som diskusjonsform

I Bergen står det muslimske miljøet uten samlingsted (moské) fra april, og trenger en midlertidig løsning, frem til de kan flytte inn i nye lokaler som er utsatt grunnet byggeproblemer og dårlig økonomi. Bergen moské har i følge BA "truet" med fredagsbønn på selveste Torgallmenningen, hvis ikke byrådet finner en løsning.

Dette kunne selvsagte ikke den lokale demokratrepresentanten Kenneth Rasmussen godta, og i Dagbladet varsler Rasmussen at han vil bruke syltelabber og grisehyl for å hindre muslimene i å "innta" Bergens storstue. Iflg Einstein, unnskyld Rasmussen, så er muslimsk bønnemøte i bergenseres felles offentlige byrom, et like stort overgrep som da tyskerne okkuperte byen i 1941! Akkurat...

"Einstein" mener selv å ha empirisk belegg for at dette vil fungere og henviser til sine opplevelser i Mogadishu som FN-soldat:

"I Mogadishus gater var det så tett med folk at det var umulig å komme fram med vanlige FN-kjøretøy. Da hylte jeg som en gris ut av bilvinduet, og folk forsvant. Det virket hver gang."

Det er ikke overraskende at Demokratene velger å debattere med grisehyling som form, da det knapt kan sies å være et steg ned fra deres normale debattstandard... Noen burde vel opplyse bystyrerepresentanten i Bergen om at han ikke lenger befinner seg i Mogadishus gater.

En generell kommentar til saken. For det første så ser Kapitalismus ingen problemer med om muslimer skulle be en fredagsbønn på Torgallmenningen, gitt at de søker om tillatelse, slik alle politiske, sivile, kulturelle og religiøse foreninger må gjøre. En kan helt sikkert diskutere hvorvidt det er en offentlig oppgave å finansiere religion, Kapitalismus heller mot at det er det ikke, men når vi først har etablert det prinsipp at det er en offentlig oppgave, så er likebehandling selvsagt viktig.

Det skulle ikke være så vanskelig å løse. Byrådet ser hva de har av ledig kapasitet, evt. leier noen lokaler, før Bergen moské flytter til sine nye lokaler i Jekteviken.

Thursday, February 22, 2007

Dømt til 4 års fengsel for å benytte seg av ytringsfriheten

Den egyptiske bloggeren Abdul Kareem Nabeel Suleiman, ble torsdag dømt til 4 års fengsel for å ha kritisert islam, og for å ha kritisert den egyptiske president Mubarak. Det finnes knapt ord for å beskrive det åpenbart urimelige i denne dommen, men det er verdt å legge merke til at dommen finner sted i et såkalt "moderat" muslimsk land, som attpåtil er alliert med vesten i kampen mot fundamentalistene. Å dømme personer som uttaler seg kritisk mot islam og regime omtales altså som "moderat"...

Det hele minner meg om Team Antonsens debatt om hvor nært menstruerende muslimske kvinner kunne stå i en begravelse. Hvor begravelsesagent Jølsrud (Atle Antonsen) debatterte mot Khalid Iqbal (Harald Eia), og Iqbal konkluderte med at de konservative muslimene mente at menstruende kvinner kunne stå 1000 meter fra, mens de "liberale" mente 500...

Kudos til Minerva og Jan Arild Snoen for bra initativ. Likeså til Vox Populi for å ha startet opprop til støtte for Kareem.

Thursday, February 15, 2007

En venn i nøden?

You just call out my name
And you know, wherever I am
I'll come a-runnin'
To see you again

Winter, spring, summer or fall
All you have to do is call
And I'll be there, yeah I will
You've got a friend
Carol King

Regjeringen har til SVs store irritasjon vedtatt å sende spesialstyrker til Afghanistan. I utgangspunktet ville en slik ansvarlig oppførsel medført skryt fra denne bloggeren. Men den famøse måten dette vedtaket har blitt effektuert på, gjør meg heller oppriktig flau over å være norsk.

Vi har forpliktet oss gjennom vårt NATO-medlemskap til å stille opp når våre venner ber oss om det. Vi har forpliktet oss med å bidra til alliansens virke og suksess i Afghanistan. Når NATO i disse dager står overfor sin største utfordring noensinne, hvor intet mindre enn selve troverdigheten til organisasjonen står på spill, da er det med respekt å melde feil tidspunkt å knytte betingelser for å bidra. Å høre regjeringen insistere på at de norske spesialstyrkene kun skal benyttes i Kabul er like pinlig som det er feigt.

NATO, som Norge altså er en del av, er i krig med Taliban, enten dette er i nordlige Afghanistan, i sørlig Afghanistan eller i Kabul. Når regjeringen like fullt velger å stille som vilkår for å sende spesialstyrker, at de bare skal benyttes i Kabul, så bidrar den norske regjering til lite annet enn å undergrave alliansen militære kampanje. Det er tydeligvis helt greit å innlede offensive kamper mot Taliban i området rundt Kabul, men ikke i resten av landet. Jeg har så langt ikke sett noen argumentasjon som skulle begrunne denne formen for absurd tilnærming. Men svar etterlyses omgående!

Det er i alles interesse at Talibanbevegelsen bekjempes, aller mest afghanernes. Det finnes ingen militær løsning på utfordringen i Afghanistan, like lite som det finnes en militær løsning noe sted. Enhver bærekraftig løsning må nødvendigvis være politisk, men for at den afghanske befolkning og det afghanske samfunn skal kunne gjenoppbygges og påfølgende legge forholdene til rette for politisk og økonomisk utvikling, så er det helt avgjørende at NATO greier å trygge sikkerheten. For hva hjelper det å bygge en pikeskole, hvis Taliban brenner den ned dagen etter den er bygd?

Jeg vet ikke hva statsminister Jens Stoltenberg legger i uttrykket forpliktelse, eller begrepet venn for den saks skyld. Men å knytte betingelser til vennskap, i en tid hvor våre venner trenger oss mest, er slett ingen god måte å bygge godt vennskap på.

Det kan jo hende at vi engang i fremtiden sårt skulle behøve venner, mon tro om vi hadde synes det var en god måte vennskapet ble utøvd på, dersom vi skulle bli møtt med betingelser for at våre venner skulle stille opp?

Friday, February 09, 2007

Håvard Melnes: A knight in shining armour

De fleste har fått med seg navnet. Håvard Melnes. Tidligere stjernereporter i Se og Hør, nå aktuell med boken "En vanlig dag på jobben", en bok som "avslører" Se og Hørs noe tvilsomme journalistiske metoder. Av de avsløringene som så langt har kommet, er det knapt noe som har overrasket meg hva gjelder fremgangsmetode til Se og Hør.

Melnes sier til VG og NRK Kulturnytt at "(boken) først og fremst er et oppgjør med meg selv". Og hva er vel bedre enn å ta ett oppgjør med seg selv, samtidig som pengene strømmer inn? For å ikke glemme muligheten til å slenge en innertier mot sjefredaktør Odd Nelvik, som etter ryktene å bedømme ikke er bestevenner.

For all del, det er lov å tjene penger, og kan hende er det helt på sin plass å sette et mer kritisk søkelys på norske journalister generelt og Se og Hør spesielt. Kan også hende, slik mange kommentatorer har påpekt, er dette en meget velskrevet bok. Men seriøst, Melnes er slett ingen "Knight inn shining armour", slik mange forsøker å fremstille han som.

Tuesday, February 06, 2007

Vokser ulikheten i USA?

og i så fall er det et problem?

Via Harvardprofessor Greg Mankiw

Oppdatert

Ben Bernanke (sentralbanksjef) og Brad Delong (vise-finansminister) kommer med interessante kommentarer i forbindelse med debatten omkring ulikhet. Som Greg Mankiw påpeker, denne debatten ender ofte i Rawls vs Nozick.