Sunday, December 31, 2006

ADJØ LIBERALISME?

- Kapitalismus oppsumerer seg selv i 2006

I disse dager domineres tradisjonen tro offentligheten av de årlige oppsummeringer, ettersom måneden er desember, og året snart omme. Kapialismus er intet unntak. Når det herrens år 2006 skal oppsummeres er det utvilsomt mye å velge mellom. Det var i 2006 denne blogg fikk sin fødsel gjennom publiseringen av ”profeten Muhammed”, og i så måte et aldri så lite slag for ytringsfriheten. 2006 var videre året Kapitalismus fikk jobbe på Stortinget og ble forelsket i Oslo by.

Når overskriften likevel lyder Adjø Liberalisme? så er det fordi undertegnede i lengre tid, og stadig mer det siste året har vært i en politisk reise hvis utfall enda er uvisst. Jo da, jeg kaller meg enda liberal, de som har fulgt bloggen det siste året, og de mange innleggene av politisk karakter, vil lett kunne se en rød, for å ikke si en ”blå” tråd. Like fullt må jeg stille meg selv (og for så vidt alle andre) spørsmålet om min politiske orientering fremdeles kan beskrives som liberalistisk.

Oppdagelsen av Ayn Rand, Robert Nozick – for ikke å glemme Fridrich Hayek og Milton Friedman har utvilsomt preget, ja på mange måter formet undertegnedes politiske overbevisninger, om enn ikke hjernevasket. Likevel, inspirert som jeg er av de nevnte personer dreiet min tidligere politiske dagsorden seg om kampen mot velferdsstaten til fordel for den absolutte nattvekterstaten. Men Kapitalismus sitt politiske prosjekt har med tiden forandret seg. Ikke bare finner Kapitalismus Nozicks tidlige beskrivelse av staten, og Ayn Rands fremstilling av paradis som politisk urealistisk, jeg er ikke (om jeg noen gang egentlige har vært) tilhenger av en slik politisk organisering av samfunnet.

Hva er så Kapitalismus sitt store politiske prosjekt ved utgangen av 2006? Og er dette prosjekt overhodet kompatibelt med liberalismen?
Til det er det vel å svare tja.

Den liberale ryggmarksrefleksen sitter enda. Kapitalismus er fremdeles av den oppfatning at de fleste problemer løses ved mer konkurranse (akkurat som Trond Giske), mer privatisering, mer frihet, mer ansvar og mindre skatt. Dog har det med tiden blitt en hel del unntak, så mange at liberalismebegrepet muligens ikke lenger er en adekvat beskrivelse for mitt politiske prosjektet.
Kapitalismus anno 2006 mener det offentlige har et ansvar for ikke bare å dekke militær, politi og offentlig administrasjon, men et ansvar utover nattvekterstaten, deriblant skole, utdanning, helse – ja til og med kultur! Med andre ord har jeg konsolidert meg med velferdsstaten. Riktignok vesentlig slankere enn dagens utgave. Med ordene til Ronald Reagan: The purpose of the welfare state should be as far as possible to eliminate the need of its own existence.
Hva så med utjevningspolitikk? Tja skeptisk.

Fattigdomsbekjempelse er jeg absolutt med på, deriblant målrettede tiltak finansiert av det offentlige. Godt mulig noen vil kalle det utjevningspolitikk, helt greit for meg.

På det globale området er det åpenbart at man må iverksette målrettede tiltak med hensyn til å utrydde ekstrem fattigdom. Selvsagt må det ligge en frihandelspolitikk i bunn, men det er mer enn urimelig å påstå at ekstremt fattige i verden bærer største delen av dette ansvaret selv.

Det er dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at bistandspolitikken de siste 50 årene stort sett har vært en fiasko. Dette til tross, dårlige bistandsprosjekt bør ikke være et argument for ikke å bruke penger på nyttige bistandsprosjekt, slik som f. eks vaksineprogrammet, ergo ”trade and aid”.
Det kanskje viktigste ved min pågående politiske reise er ikke sakene som sådan, men at innfallsvinkelen har forandret seg. Borte er det ensidige fokus på negative rettigheter. Snarere er det en hel rekke faktorer som skal vurderes – mål/midler, konsekvenser etc.
Med andre ord litt mer John Rawls.

Nettopp anerkjennelsen av at politikken har en rolle – og at det er og forblir politikkens oppgave å overveie når politiske inngrep påkreves, er en anerkjennelse som for alvor har slått rot hos Kapitalismus dette året. Einar Førde hadde kanskje rett, mulig vi alle er sosialdemokrater, i hvert fall mulig Kapitalismus nærmer seg sosialdemokratiet. For hvor mye kan man utvanne prinsippet om negative rettigheter uten at man blir sosialdemokrat? Ikke vet jeg.

Kan hende finnes det noe midt i mellom liberalismen og sosialdemokratiet, kan også hende at Unge Høyre og liberalkonservatismen representerer denne mellomtingen (selv om jeg alltid har hevdet det er for mye sosialdemokrati i Høyre…) Å akseptere eller sågar foreslå politiske inngrep innenfor rammen av velferdsstaten, uten å henfalle til sosialdemokratiet er definitivt en utfordring. Men kanskje det er en viktig erkjennelse – at like fullt som det finnes grenser for politikk, har også politikken sin funksjon og sitt område.

Godt mulig 2006 vil gå inn i historien som det året Kapitalismus forlot liberalismen – det er vel langt på vei et definisjonsspørsmål (som alt annet her i livet…), ikke det at undertegnede har noe prekært behov for å kalle seg noe annet enn liberal enn så lenge. Dette til tross for at hans politiske syn er noe mer nyansert enn hva tilfellet var ved inngangen til dette året.

Kapitalismus ønsker alle et riktig godt nyttår og lover å komme tilbake med flere blogginnlegg (liberal eller ikke) i 2007!

Saturday, December 23, 2006

Kolbergs julevangelium – FRP koden

Min gode venn Gaute, har blogget et innlegg om Partisekretær Martin Kolbergs evinnelig mas om ”FRP koden”. Partisekretær Kolberg kunne tidligere i år berolige ”kameratene” om at han har knekket FRP Koden, hvilket i følge ”Einstein” er at FRP er populistiske! Jeg holdt nær på å si; Velkommen etter Kolberg!
Torsdag var Kolberg på nytt ute med sitt årlige budskap om FRP- populismen. Generalsekretær i Frp, Geir Mo, inntok en noe syrlig holdning da han karakteriserte utspillet som: ”Kolbergs juleevangelium” i Dagsnytt atten. Kolbergs julebudskap dette året er at FRP er liberalistisk, populistisk og farlig, altså intet nytt under solen.
Les for øvrig innlegget til Gaute her.

Monday, December 18, 2006

Pøbelungdom amok i København. SU forsvarer "aksjonen"

Det såkalte ungdomshuset i København, danskenes svar på Blitzhuset i Oslo, var i helgen utgangspunktet for krigslignende tilstander. De korte fakta om sakens natur er at Ungdomshuset ble i 1982, av Københavns Kommune (bygningen på Jagtvej 69) forært til de unge. I 2000 ble bygningen solgt til Human A/S, året etter videresolgt til den kristne frimenigheten Faderhuset. Siden da har Faderhuset kjempet for å få huset ryddet.

Det første spørsmålet som dukker opp når en ser pøbelungdom, maskerte og væpna til tennene gå løs på politiet, er hva disse såkalte radikale menneskene ønsker å oppnå? Innbiller de seg at de vil kunne forsvare ”huset” med makt? Er det en aksjon for å vise sin eksistens – og gjerne tiltrekke seg flere medlemmer? Uansett hva deres egentlige mål skulle være, så har de voldelige aksjonene neppe bidratt til annet enn å svekke egen sak. Alt de måtte ha hatt av sympati er forsvunnet.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å knytte disse pøbelungdommene opp mot venstreradikalistene i Norge, da jeg (tro det eller ei) i stor grad har meget store tanker om dem, hva gjelder engasjement og intelligens. 

Derfor er det ekstra forstemmende å lese at leder i Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø forsvarer pøbelungdommen ”som mobiliserer” for å bevare ”tilholdestedet sitt”. (Det var knapt nok noe annet å vente fra de revolusjonære klovnene i Rød Ungdom, men det er nå så)
At SU skulle være noen forsvarer av privateiendomsrett, det kunne en kanskje ikke forvente. MEN at SU forsvarer voldelig oppførsel fra pøbelungdommen, det hadde jeg virkelig ikke ventet.
Bergstø uttaler på SU sin hjemmeside:
- Det er brutalt å se at bevæpnet politi settes inn mot ungdom som ønsker å forsvare retten til å beholde tilholdsstedet sitt.

Det er altså politiet som har ansvar for hendelsene?? Bergstø om det.

Politiet får i danske aviser gjennomgående god kritikk for sin tilbakeholdenhet, men det finnes grenser for hvor mye vold politiet kan godta. For å understreke; Dette var maskerte mennesker, bevæpnet og tilsynelatende ikke interessert i fredelig demonstrasjoner. Det foreligger omfattende bevis, gjennom flere internettsider at de voldelig aksjonene var svært detaljert planlagt. At politiet maktet å være så moderate i sin bekjempelse av mobben tjener til deres ære. (i motsetning til hva det svenske politiet greide i Göteborg). Hva gjelder selve saken, så er det godt mulig København kommune burde tilrettelegge bedre og få flere ungdomshus, men det er ikke essensen i denne saken, om kan hende en betydeling nyanse. Essensen i denne saken er den samme som i mange så andre saker – målet helliger ikke midlene!
Det vil være usigelig trist (og farlig) dersom pøbelungdommen gjennom sin voldsorgie skulle vise seg å få noe som helst gjennomslag for sine krav. Hvilket signal vil man da sende til de ungdommer som arbeider hardt, men ikke benytter seg av voldelige metoder? Dersom man belønner voldelig oppførsel vil man naturligvis få mer voldelig oppførsel. At SU og deres leder Bergstø ikke skjønner dette, men tvert imot forsvarer voldelig oppførsel er sørgelig - og ikke minst overraskende. En skulle tro at de vil se sin sak og sine verdier best tjent ved å ta avstand fra pøbelstrekene i København.
En kunne saktens være fristet til å spørre hvor Pinochet er, når du trenger ham...

Thursday, December 14, 2006

Gale Willy rider igjen. Frp krever at all religiøs forkynnelse må foregå på norsk

I Aftenposten i dag kan vi lese at FRP fremmer krav om at all religiøs forkynnelse, i alle trossamfunn, må foregå på norsk. Forslaget er så fornuftsstridig at det er vanskelig å ta det seriøst. Innvandringspolitisktalsmann Per Willy Amundsen kommer med følgende begrunnelse for det spinnville forslaget:

- Vi må få opp i dagen den kommunikasjon som foregår mellom religiøse ledere og menighetene.
Ja men da så, og jeg som trodde forslaget bare var på pur faen. Litt sånn for å minne idiotsegmentet i dette landet om at FRP fremdeles mistror innvandrere, i tilfelle noen skulle lure.

Forslaget vil selvsagt ramme alle minoriteter som ønsker å praktisere sitt livssyn, hva gjelder språk så vel som tradisjon, særlig katolikker vil bli hardt rammet. Alle som leser Kapitalismus vil se at min generelle holdning til religion er omtrent som Jon Elsters holdning til fransk teori, altså i hovedsak TULL.

Ikke at det gjør forslaget til Amundsen noe bedre. For det første, hvordan skal man overvåke at man snakker norsk hele tiden - inspirasjon fra gamle Sovjet? Hvilke unntak, hvis noen, skal være tillatt – skal det f. eks være lov å synge Kyrie elieson? Vil alle klassiske engelske og tyske julesanger og salmer bli forbudt, eller er det spesifikt arabisk man er ute etter å ramme.

Dette vil på ingen måte bedre integreringen, stimulere til språklæring - det vil ikke medføre noen positive effekter overhodet. Det lover ikke godt for mulighetene for fremtidig borgerlig samarbeid når representant Per Willy Amundsen til tilstadighet prøver å overgå seg selv i stupiditet. Dessverre ser bygdetullingene ut til å fremdeles få herje i Frp.

(Skulle vel ikke behøve å nevne Per Sandberg...)

Monday, December 11, 2006

Augosto Pinochet er død. Reddet han Chile?


La det være ingen tvil. Augosto Pinochet kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn en brutal diktator. Blant Generalens metoder var drap og tortur av politiske motstandere. Omkring 3000 mennesker ble drept og 30 000 ”forsvant”, langt flere ble tvunget i eksil. For Kapitalismus har aldri og vil aldri målet hellige midlene, ei heller når det dreier seg om å redde et land fra kommunisme. Likevel kan historien om Chile og Pinochet leses på flere måter.

Selv om Pinochetregime aldri var noe systemfordel i seg selv, så er det gode grunner til å hevde at Pinochet reddet Chile. Dette fordi politikk aldri oppstår i et vakuum. Med bakgrunn i alt det vi vet om marxismen og dens evne til å ødelegge et lands velstand, så trenger en ikke være involvert i ”The far rightwing Conspiracy” for å vurdere fremtidsutsiktene til Chile med Allende og hans marxistiske program som særdeles armodslige. Dersom Allendes marxisme og hans forsøk på å omdanne de chilenske institusjonene etter marxistiske prinsipper hadde lykkes, så ville landet med all sannsynlighet blitt ødelagt, lik skjebnen til mange andre land i jakten på den marxistiske utopi.

Dersom vi forlater den kontrafaktiske historien og ser på den faktiske utviklingen i landet under Pinochet vil vi se at landet i dag har den overlegent mest solide økonomien i Sør-Amerika og (som følger) betydelige mindre sosiale problemer enn sine naboland. Chile opplevde også en fredelig overgang fra diktatur til demokrati, da Pinochet åpne for frie valg, som han selv tapte i 1989 (dog med 43% støtte). Mange har referert til Pinochets økonomiske reformer som et økonomisk mirakel, da Chile inspirert av Chicago økonomene, dvs det var det katolske universitet i Santiago som samarbeidet med Chicagouniversitetet, la om den økonomiske politikken, hvilket medførte en formidabel økonomisk vekst, som langt overgikk sine naboland.

Faktisk har alle regjeringene etter 1989, hvilket har vært sentrum-venstre dominert, fortsatt den markedsøkonomiske linjen, noe også den nyvalgte presidenten Michelle Bachelet kommer til å gjøre. Den kanskje viktigste virkningen av de økonomiske liberaliseringene var at Pinochetregime gravde sin egen grav, da det er umulig å bevare et diktatur med en liberal økonomisk politikk, en tese som Milton Friedman har fremsatt (tiden vil vise hva som skjer i Kina).

Dessverre vil aldri Pinochet bli stilt for retten og ansvarliggjort med hensyn til sine brudd på menneskerettighetene. Og ikke la noe i dette blogginnlegget tolkes dit hen at Kapitalismus støtter metodene til Pinochet. Like fullt så er det ikke uvesentlig at konsekvensene av Pinochets maktovertakelse med stor sannsynlighet reddet Chile fra en mye verre fremtid med Salvadore Allende som president, enn hva tilfelle var under Generalens 17 år lange styre og videre Chiles fremtidsutsikter.

OPPDATERINGER:

Jan Arild Snoen gir et meget godt innblikk i Chiles økonomiske utvikling på Minerva
Anbefales gjør Washington Post sin en utmerkede nekrolog

Wednesday, December 06, 2006

De kan jo måtte risikere å få seg en jobb…

Globaliseringsnestoren Johan Norberg linker tirsdag til den svenske LO-lederen, Wanja Lundby-Wedins kommentar til Financial Times, vedrørende den svenske regjeringens ønske om å få flere mennesker i jobb, og således iverksettelsen av tiltak som gjør det mer lønnsomt å arbeide.

The union leader said an ordinary worker gets a salary of Skr 17,000 a month. If this worker is unemployed, he or she will receive about Skr 11,000. ´They will be forced to take a job"
LO- lederen forklarer de forferdelige konsekvensene av redusert arbeidsledighetstrygd – den arbeidsledige må faktisk skaffe seg en jobb…
Its a cruel, cruel world!

Tuesday, December 05, 2006

Det utvidede kulturbegrep. Les stripping.

Borgarting lagmannsrett har til glede for folk flest (muligens) kommet frem til at stripping er for kunst å regne. Det betyr at kunstformen stripping slipper å betale moms. Stripper Julianna Skartland fortalte i retten at hun ikke ser noen forskjell mellom stripping og annen scenekunst. Faktisk tilbød den nydelige strippersken å strippe (!) for dommeren for å underbygge argumentet. På prinsipielt grunnlag er det grunn til å gi retten honnør for avgjørelsen. Det er selvsagt ikke vesensforskjell på stripping og annen form for scenekunst, f. eks varierende grad av ekshibisjonistisk performance, hvilket Kapitalismus har fått med seg under sin aktive tid i studentkulturen. 

Ta f. eks å sjekk ut denne. (Dersom linken ikke fungerer direkte, så åpne et nytt vindu og lim inn adressen http://bstv.no/streaming/2006/uke36_06/bstv-04phonofestivalen.wmv å få med deg scenekunst på høyt nivå...) Kan hende burde regjeringen undersøke momsreglene på generelt grunnlag, men ut fra Aristoteles sitt rettferdighetsargument, bør like tilfeller behandles likt.
Har man først anerkjent scenekunst som fradragsberettiget er det ingen grunn til at dette ikke også skal gjelde stripping.

Monday, December 04, 2006

Ja til sorteringssamfunnet

Det er svært sjeldent jeg er veldig enig med Karita, i tilfelle abort så er jeg det. Skjønt jeg tror jeg er mer liberal enn Karita også når det gjelder kvinnens rett til å velge. Jeg mener at inntil barnet er født, så skal kvinnen ha rett til å ta abort om det så var i 9 måned. Begrunnelsen er enkel. Jeg vil ikke selv ha ”noe” som vokser i magen min, mot min egen vilje og unner således heller ikke andre dette.
Bakteppet for dette blogginnlegget er Karitas uttalelse om at hun ville tatt abort dersom fosteret hadde kromosonfeil, f.eks Downs. 

Ikke uventet reagerer Handicapforbundet med forferdelse. Jeg har store problemer med å ta de som på ramme alvor mener at en celleklump kan sammenlignes med et født individ. Selvsagt er det enorme forskjeller på det emosjonelle plan. Derfor ser jeg heller ingen grunn til å fordømme de mennesker som tar abort pågrunn av f. eks Downs. Å vite at en skal få et barn med store psykiske skader virker for meg å være en betydelig forpliktelse, selv ville jeg aldri hvis jeg kunne unngått, påtatt meg den forpliktelse med den selvoppofrelsen det innebærer og videre emosjonelle påkjenning, å ta seg av et barn med Downs ville medføre.

Jeg blir ekstra provosert av dem som setter seg til doms uten å reflektere over de enorme forpliktelser man ønsker å pålegge kvinner som vet de skal føde barn med downs. Dette dreier seg ikke om økonomi, men om graden av selvoppofring. Å ikke ville påta seg den alvorlige forpliktelse – for resten av livet det å ta seg av et barn med Downs finner jeg ingen grunn til å fordømme. Moderne legevitenskap er på mange måter sorteringssamfunnet satt i system, ved å kurere uønskede egenskaper (det er ikke det samme som subjektet, men like fullt). Der finnes mange etiske dilemma tilknyttet sorteringssamfunnet og abort. Mitt poeng er at ingen andre enn den det gjelder har RETTEN til å velge/sortere, og derav ja til sorteringssamfunnet.

Vampus har også blogget fornuftig om dette.

Friday, December 01, 2006

Norge sett utenfra. Artikkel i Newsweek

Kapitalismus er en fast leser av det glitrende ukesmagasinet Newsweek. I siste utgave er det en artikkel om Norge.

- Trouble in Paradise.
Too much thrift is a bad thing, more Norwegians say.


Det er alltid facinerende å lese om seg selv i utenlandske magasin, særlig av den kaliber Newsweek står for. Dersom Newsweek sitt inntrykk er noe i nærheten av representativt for utlendinger generelt gjennom sitt fokus på Fremskrittspartiet, svenskehandel og dyr alkohol, ja da er det kanskje på tide å rope et varsko.

På den annen side, hvilket inntrykk skulle man forvente at journalist William Underhill skulle få i et land hvor boka til Eli Hagen setter dagsorden...

Tuesday, November 28, 2006

Samfunnsansvar...

Den gamle rambulisten Christian Vennerød skriver i tirsdagens utgave av Dagbladet om Unionsaken og samfunnsansvar. Kapitalismus kunne neppe verdt mer enig i innholdet!

Ser allerede frem mot Regjeringens eierskapsmelding, hvor fornuftige nedleggelser varsles stoppet av hensyn til "samfunnsansvar".

Akkurat...

Tuesday, November 21, 2006

Eli Hagen show

Eli Hagen har kommet med ny bok. I denne kan hun avsløre at hun har vært sjalu på blant annet Siv Jensen og Anne Enger Lahnstein(!). Videre mener hun Bondevik ikke tenker på andre enn seg selv, og at Erna er en grå, ustelt mus. Verdens Gang, også kjent som VG er ondskapen selv og Høyre synonymt med arroganse. Torbjørn Jagland og Kåre Willoch får også gjennomgå i den "kritiske analysen" til Eli Hagen.

I Dagbladet i dag avslører hun at hun måtte være barnepike for en Ap-topp (legg merke til hvordan uttrykket "topp" alltid kommer som et substitutt til virkelig identitet) som absolutt ville på Horehus i Bangkok under en komite reise. Det er tydeligvis mange godbiter i boken Elskerinne, sekretær og hustru, og den har da fått rikelig med oppmerksomhet de siste dagene, og kommer helt sikkert til å prege "nyhetene" også i dagene som kommer.

Helt ærlig, hvordan skal man forholde seg til Eli Hagen og hennes medieshow? Jo da, man kan jo fullstendig overse den, hvilket jeg langt på vei gjør. Men som et nyhets og politisk dyr så er det vanskelig å unngå, når selv seriøse program som Dagsnytt atten bruker etertid på boken. Karakteristikkene av diverse mennesker er knapt verdt å kommentere, de faller i hovedsak på sin egen urimelighet. Jo da, hun skal få lov til å mene akkurat hva hun vil, og med tanke på alle karakteristikker fortjent og ufortjent hennes kjære mann Carl Ivar, har måttet tåle opp gjennom årene (for å ikke glemme håret til Eli) så er det ikke rart om hun føler for å ta litt igjen.

Men er dette virkelig interessante nyheter? Godt mulig at det faktisk er det, gitt den posisjonen Eli Hagen faktisk innhar og har innehatt de siste årene i norsk offentlighet. Godt mulig at det er interessant for offentligheten å vite hennes personlige meninger om både den ene og den andre. Jeg synes ikke det er særlig interessant, og synes de sier en hel del om norske medier at denne saken tilegnes så mange spaltemeter som den faktisk får.

Som politisk analyse virker dette å være et makkverk, diletanisk hvis jeg skal være snill. Som et case studie på norske medier er saken særs interessant, og uttrykker langt på vei Hans Magnus Enzenbergers poeng om norske medier provinsielle tenkning par excellence. (Samtiden siste nr.2001 eller første nr. 2002).

Satirikeren Henry Louis-Mencken uttalte engang:

"Nobody ever went broke underestimating the intelligence of the American public"

Eli Hagens medieshow viser at Mencken like godt kunne snakket om Norge.

Thursday, November 16, 2006

Chaffeys klassereise - fra Marx til Markedet

Kapitalismus gav mye skryt til Cathrine Sandnes for hennes første nummer som redaktør for Samtiden.

Oppfølgeren ser lovende ut.

I dag lanseres det andre nummeret til Sandnes hvor særlig Paul Chaffeys reise fra SU til Høyre har fått behørig omtale. Dette var forsåvidt ingen nyhet, men det er vel ikke til å undres over at en nyliberaler som meg selv likefullt evner å glede seg over den klassereise som har funnet sted - og ikke minst Chaffeys gode begrunnelse.

Kritikken fra ytterste venstrehold kan jeg allerede visualisere:

"Klassesvik"
"Kjøpt av kapitalen"
"Klasseforræder"
"Quisling"

Du kan lese mer i Dagbladet, Dagsavisen, Dagens Næringsliv og ikke minst Samtiden.

Torbjørn og Odd har og blogget saken.

Wednesday, November 15, 2006

Fornuftig fra Jagland - vanlig vræll fra SV

Torbjørn Jagland uttrykker seg overraskende klart i dagens utgave av Aftenposten. Norge bør bidra med spesialstyrker for å knekke Taliban. Ikke minst minner Stortingspresidenten oss på hvilken form for undertrykking - ondskap om du vil, denne banden sto for. Dens ideologiske overbevisning så hinsides fornuft at vi knapt kan innlede noen dialog.

NATOs misjon i Afghanistan er å legge forholdene til rette for sosial og økonomisk utvikling i landet, hvilket er den eneste langsiktige løsningen for det afghanske folk, men som Sverre Diesen skriver i forrige ukes Dagblad: Det hjelper lite å bygge en pikeskole, hvis Taliban brenner den ned to dager etterpå.

Dette har jo selvsagt SV vanskelig for å forstå. Når Stortingspresidenten tar til ordet for å legge forholdene til rette for utvikling så blir han fra SV hold møtt med krigshissing(!).

For å igjen sitere Winston Churchills kommentar til Munchenavtalen:

"Dear primeminister you had the choice between shame and war. You choice shame and you will get war!"


At SV på nytt kommer Taliban i møte er knapt overraskende, men likefullt er det tankevekkende at dette partiet har fått innflytelse over norsk utenrikspolitikk.

Fullt skille mellom kirke og stat

“Religion is a major weapon in the war against reality”.
Debatten rundt statskirken og hvorvidt vi burde ha en offisiell religion i dette landet kan vanskelig karakteriseres som annet enn absurd. Med det mener jeg at en skal lete lenge etter en mer prinsippløsdebatt enn diskusjonen kring statskirken, og det i et spørsmål som utelukkende burde blir avgjort på prinsipielt grunnlag.

Les mer på Minerva.

Wednesday, November 08, 2006

Parissyndromet


Hvor mange franskemenn trengs det for å forsvare Paris?
Svar: Umulig å vite, det har aldri blitt forsøkt...

La det være sagt med engang; Frankrike har mye godt å by på. Eller med Economist sine ord "France does matter". En stolt opplysningstradisjon, fremragende fotballspillere og et fantastisk kjøkken.

Det er likevel ikke til å underslå, Kapitalismus har store problemer med den franske mentaliteten. Sutre og mindreverdighetskompleksene, særlig i forhold til USA, globalisering og polske rørleggere. I Frankrike er frihandel nesten å regne som et skjellsord, og EU har etterhvert endt opp med å bli et gissel for fransk innenrikspolitikk. Dog har ikke Kapitalismus like store problemer som japanesere i sitt møte med Frankrike.

For japanere har franskmenn blitt farlig for helsen. Aftenposten skriver at årlig behøver 12 japanske turister psykologisk behandling etter møte med Paris. En diagnose som har fått betegnelsen "Parissyndromet". Og skal vi tro psykolog Yousef Mahmoudia er dette ingen spøk. - En tredel blir bedre umiddelbart, en tredel får tilbakefall, og resten utvikler psykoser.

Så langt i år har Japans ambassade i Paris vært nødt til å sende hjem fire turister. To av dem var kvinner som trodde hotellrommet deres ble avlyttet og at det eksisterte en konspirasjon i mot dem. Ikke nok med det. Ambassaderåd Carsoana Hamroki kan fortelle at tidligere tilfeller inkluderer en mann som trodde han var den franske solkongen Ludvig XIV, og en kvinne som trodde hun ble angrepet av mikrobølger(!) . Det er med andre ord ikke lett å være japaner i Paris.

Mon tro om ikke Borat burde ta seg en tur til Tokoyo, tror kanskje det kunne blitt en artig affære...

Thursday, November 02, 2006

Bondevik og Irak

Bondevik var imot å jobbe for et regimeskifte i Irak. Nå ønsker han at FN skal intervenere i Nord-Korea, men det er kanskje et sint brev han ønsker seg?

Les mer på Minerva.

Monday, October 30, 2006

Taxfree tull

Kapitalismus var i Sverige i helgen og forhandlet (harde forhandlinger) på vegne av NSU. Utenom en rasistisk drosjesjåfør, med minoritetsbakgrunn attpåtil, (som Kapitalismus noe fleipete spurte om hadde fått telefon fra Oddvar Stenstrøm), så var det ikke mye spennede som skjedde. Da bortsett fra de hemmelige forhandlingene, men det er en annen historie.

Dette blogg innlegget handler først og fremst om Taxfree. "Hvorfor i allverden har vi Taxfree"? De fleste som reiser mye er vel bemidlet, og således er "Taxfree" en måte å sponse "De som har mest fra før". Er det noen grunn til å bevare Taxfree, nærmest bare fordi de har ordningen i andre land?

Riktignok virker drømmen om "kvoten", "taxfree" og "sprit" til å være halve opplevelsen for nordmenn på tur, men etter undertegnedes mening er det absolutt intet godt argument for opprettholdelse av taxfreetullet.

Bruk pengene på generelle nedsettelser av skattenivået, ikke subsidier de som har mest fra før!

Og ja, fjern det forbanna kvotereglementet, securitas burde virkelig ha bedre ting å finne på enn å sørge for at folk ikke tar med seg en liter vin for mye.

Sunday, October 22, 2006

Slutt å syte, begynn å yte. Om minstepensjon og annen pensjon

Det finnes en gruppe i dette landet du bare ikke kan motsi, en gruppe som konsekvensene av ethvert politisk vedtak må måles mot. Jeg snakker selvfølgelig om minstepensjonistene, som av en eller annen snedig grunn ser ut til å få dominere det offentlige ordskifte.

Antallet minstepensjonister er i følge NAV omkring 180 000, altså omtrent det samme antall som tar høyere utdanning. Med et voksende og stabilt Frp, er det liten grunn til å tro at ikke minstepensjonistene vil forsette å dominere debatten, selv etter at sjefssutreren John Alvheim gikk bort. I forbindelse med regjeringens forslag til revidert pensjonsreform, uttaler Jens Stoltenberg at det i fremtiden vil bli nesten umulig å bli minstepensjonist. Så dumt!

Hadde Kapitalismus fått velge hadde alle blitt minstepensjonister. Dvs alle hadde fått et grunnbeløp dekket fra staten tilsvarende 110 000 (målt i 2006 verdi), resten hadde en måtte fikse selv. Dette ville overlatt mer ansvar og mer frihet til den enkelte, en frihet de fleste av oss hadde greid å håndtere utmerket, til tross for sosialdemokratiets hang til å tro det motsatte.

En slik flat modell ville ivaretatt alle de viktige behovene:

- Lønne seg å jobbe
- Redusere utgiftene på alderspensjon som andel av BNP
- Sikre alle uavhengig av tidligere inntekt en garantert minstesum
- Mer fleksibilitet i forhold til bytte av arbeid, så vel offentlig som privat

Jan Arild Snoen har utarbeidet et lignende forslag for Civita.

Det ville selvsagt vært helt nødvendige å "cashe ut" de som allerede har betalt inn penger til folketrygden. Slik at et reformert system først kunne fungere for de som er født etter 1965, eller enda senere.

Skepsisen mot private løsninger sitter dypt hos mange. Sosialdemokratiet har lyktes i å få folk til å tro at dersom du ikke sparer offentlig så forsvinner pengene. At det er det offentlige som står som garantist for utbetalingene. Dette er jo selvsagt helt feil. Det offentlige har ingen penger, alle penger det offentlige anskaffer, er gjennom innbetalinger fra befolkningen. Med andre ord, det er arbeidstakernes egne penger som betales inn, for så å deles ut igjen, lignende ville det selvsagt vært gjennom private ordninger, hvilket også mange har.

En ordning med flat minstepensjon er rett og slett genial, kanskje nettopp derfor den aldri kommer til å bli innført...

Men Kapitalismus er for!

Wednesday, October 18, 2006

Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) med Kapitalismus som V.I.P

I dag onsdag, starter Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) 2006. En av de mange – og ikke minst fantastiske kulturelle nyskapningene i Bergen. Filmprogrammet er som de foregående art av meget bra kvalitet, eller det er vel strengt tatt ikke jeg kvalifisert til å vurdere, men la oss si det sånn, det virker å være av særs god kvalitet.

I tillegg kommer Studentradioen (hvilket Kapitalismus har en bakgrunn som redaktør for samfunnsavdelingen) til å sende egen festival radio.

Kapitalismus har selvsagt tilranet seg et V.I.P kort, hvilket gir tilgang til alle filmer, fester og muligens også samvær med Trond Giske. Årsaken til at moi har fått V.I.P er jobben som ordstyrer av seminaret Homeland Security, om måten vi, dvs Norge, forholder seg til USAs utenrikspolitikk. Et tema Kapitalismus naturlig nok er helt nøytral til…

De som kjenner og leser denne blogg vil vite hva jeg mener om tema, men etter å ha ledet nær 60 møter i regi Studentersamfunnet i Bergen, skulle det i grunnen gå greit. Å skille rollen som debattant og ordstyrer er i grunnen ikke så vanskelig, burde i hvert fall ikke være det.

Kapitalismus skal ikke på noen som helst måte ta en helhetlig anmeldelse av filmprogrammet, dog må arrangørenes presentasjon av følgende film nevnes:

37 Bruksmåter for en dau sau

”En fascinerende historie om Pamir Kirghiz-stammen fra Sentral-Asia og deres vandring gjennom fem forskjellige land de siste hundre år, i søk etter et hjem. Filmen er en glimrende etnografisk og kulturell studie i eksil, migrasjon og identitet i den moderne verden”

Jeg trodde jeg skulle daue av latter når jeg leste denne presentasjon, som mest hørtes ut som en Harald Eia sketsj fra Åpen post, men for all del, det er sikkert en god film. Og skulle den ikke falle i smak er den sånn ca 100 andre alternativer.

God fornøyelse!

Monday, October 16, 2006

Om den svenske regjeringen, (U)moral og TV- Lisens

Den svenske regjering og den nye statsminister Fredrik Reinfeldt kan neppe sies å ha fått en drømmestart. I helgen trakk handelsminister Maria Borelius og tirsdag valgte kulturminister Cecilie Stegö Chilö, tidligere sjef for svenske Timbro, å trekke seg.

Det virker på Kapitalismus som om Statsminister Reinfeldt har gjort en usedvanlig dårlig jobb med sitt forarbeid til regjeringskabalen. Og la det være sagt med engang Kapitalismus ser ingen ting i veien med, snarere tvert imot, at pressen har et kritisk blikk på makthaverne. For det er ikke helt uvesentlig hvordan Statsråder oppfører seg privat, det går selvsagt en grense en eller annen plass for hva som er relevant og hva som ikke er det. I tilfelle Borelius så var det etter undertegnedes mening ingen tvil om at hennes påviselig tvilsomme forretninger, vitner om dårlig dømmekraft og i alle tilfeller svekket tillit. Hun måtte gå.
 
Men Chilö sin avgang er jeg mer skeptisk til. Ok, hun har ikke betalt TV-lisens. Det har heller ikke Kapitalismus, han har heller ingen planer om det, selv om han skulle skaffe seg et TV-apparat.
OK, den lovgivende forsamling har vedtatt at det skal være TV lisens, og en kan ikke finne på å ikke godta de pålegg som en ikke liker. Greit, Kapitalismus skal betale lisens om, dvs når, han får tv-apparat. Men tilbake til saken, burde Chilö trekke seg som følger av å ikke ha betalt lisens? 

Nja, realpolitisk, etter den oppmerksomhet saken har fått for regjeringen, med negative fortegn så hadde hun ikke noe valg. 

Moralsk så er vel dette et grensetilfelle. Som jeg nevnte i teksten før, en eller annen plass går grensen mellom hva som er relevant privat oppførsel og hva som ikke er det. Legger vi til svart arbeid i regnskapet, så var kanskje avgangen i moralsk forstand berettiget.
At Arbeidsmarkedsminister Sven Otto Littorin og finansminister Anders Borg har innrømmet hasj- eller marihuanarøyking, burde definitivt være langt innenfor grensen. Kapitalismus har aldri røket hasj, ei heller sigarett, men han har mange venner som har gjort det, og som langt fra diskvalifiseres som statsråd av den grunn. Hasj burde selvsagt blitt legalisert fort som faen, og det blir etter K sin mening for dumt at det tillegges vekt på hvem som har røket hasj og ikke gjort, da det ikke har noen relevans for verken dømmekraft eller politisk troverdighet (Med mindre de nevnte personer alltid har prediket hvor gale det er med hasj, dvs avsløre dobbeltmoral, litt sånn som republikanske kongressmedlemmer og demokrater for den saks skyld, som knuller horer privat og fordømmer prostitusjon offentlig). 

Videre burde selvsagt tidligere statsminister Göran Persson etter alle skandalene med de svenske sosialdemokrater, hvor blant annet SSU-ordförande, den svenske AUF lederen, Anna Sjødin er dømt for rasistiske uttalelser m.m, holde kjeften sin godt klappet igjen. 

Tilslutt. 

TV Lisens er vedtatt av den lovgivende forsamling og det er i grunnen alt som trengs når det gjelder dens legitimitet. Når det er sagt er TV- Lisens selvsagt moralsk forkastelig, og det faktum at du tvinges til å betale for en kanal du ikke nødvendigvis ønsker å se på, og videre den kanalen eies av Regjeringen (altså en ordning som hører hjemme i Nord – Korea) burde selvsagt, unnskyld uttrykket, avskaffes fort som faen. Les forresten gode kommentarer hos Johan Norberg og Johnny Munkhammar, samt Jan Arild Snoen på Minerva.

Friday, October 13, 2006

Nei til tvangsekteskap – nei til høyere aldersgrense

Arbeid og inkluderingsdepartementet har sendt ut på høring forslag til ny utlendingslov, hvor aldersgrense på 21 år og tilknytningskrav til Norge er alternativer som vurderes innført. Den noe kontroversielle organisasjonen Human Right Service og deres meget dyktige talskvinne, Hege Storhaug kommenterer på sin hjemmeside at det burde være aldersgrense og at den burde være på 24 år, etter modell fra Danmark.  

Kapitalismus er selvsagt mot enhver form for statlig tvang som har utgangspunktet skyldig til det motsatte er bevist. Tvangsekteskap er ganske sannsynlig et stort problem i Norge, men nøyaktig hvor stort er vanskeligere å si. Ganske enkelt fordi det er vanskelig å vite om noen er truet\ tvunget, lagt utilbørlig press på, eller om ekteskapet er inngått med viten og vilje, og videre er et uttrykk for den enkeltes vilje.

Kapitalismus sitt utgangspunkt er frivillig til det motsatte er bevist. Enhver handling et menneske gjør, alene eller i relasjon med andre, må i utgangspunktet ses på som et uttrykk for den enkeltes faktiske vilje slik den kommer til uttrykk. Dette gjelder narko, prostitusjon – og ja, giftemål. Det er Kapitalismus sin krystallklare grunnregel, at til tross for om noen eller mange, hvilket er grunn til å tro er tilfelle, opplever tvang, så kan ikke det rettferdiggjøre å begrense retten til de som ønsker å gifte seg frivillig. Derfor er aldersgrensen på 18 år, hvilket er den aldersgrensen som er satt, med utgangspunkt i myndighetsalder, en grense som burde være ledestjernen også generelt.
Kapitalismus ser ikke noe problemer med verken større innvandring eller flere muslimer, snarere tvert imot, Kapitalismus ønsker å gjøre det lettere for innvandrere å komme til Norge. Kan hende medfører dette store utfordringer, men de må løses på andre måter enn å nekte folk som ønsker å komme til dette landet innreise. Alle som har lest og som leser denne blogg vil vite at Kapitalismus ALLTID har grunnleggende rettigheter som utgangspunkt, videre kan vel undertegnede neppe beskyldes for å være naiv overfor den trussel den totalitære delen av islam representerer. Den utfordring skal vi som bekjenner oss til de liberale verdiene møte bastant!
Glem ikke at det er en klassisk liberal verdi å være tilhenger av fri bevegelse, også når det gjelder spørsmålet om ekteskapsaldersgrense.

Thursday, October 12, 2006

Legalize it now…

Kudos til Unge Venstre som går inn for å liberalisere narkotikaloven.
Norsk narkotikapolitikk kan neppe karakteriseres som annet enn en fullstendig fiasko, og ethvert fornuftig forslag som går i retning av å forbedre situasjonen bør derfor omfavnes. Spørsmålet om legalisering av narkotika har, som de fleste andre samfunnsspørsmål, to ulike innfallsvinkler; Det noe abstrakte ”samfunnet” og det noe mer konkrete ”individ”. Kapitalismus mener grunnleggende sett at enhver har rett til å selge og kjøpe heroin, ja sågar ødelegge seg selv på stoff. Det er et grunnleggende og konsekvent liberalt standpunkt. Men ok, la nå det ligge.

La meg angripe problemstillingen gjennom den kanskje mer interessante tilnærmingen der abstraksjonen ”samfunnet” står i fokus. Jeg mener det er gode grunner til å hevde at samfunnet som helhet også er tjent med legalisering av narkotika. (Vi snakker her om de ”tunge” stoffene, at marihuhana, cannabis og hasj ikke er legalisert er usedvanlig tullete). Norsk narkotikapolitikk er symbolpolitikk på sitt verste. Hele politikken bygger på antagelsen om at dersom narkotika hadde vært tillat så hadde betydelig flere ungdommer begynt å misbruke narkotika. Dette tror ikke jeg på, men det er nå engang denne antagelsen som ligger til grunn for politikken.

Konsekvensen av denne politikken er enorme problemer med overdose, vinningskriminalitet og profitt for organisert kriminalitet. Alle disse tre problemene ville vært betydelig mindre dersom vi legaliserte heroin, alternativt delte ut heroin på resept til tunge misbrukere. Da ville misbrukere sluppet å drive vinningskriminalitet, det ville vært færre overdoser og liten profitt for organisert kriminalitet, hvilket ville vært en stor fordel for samfunnet (denne abstraksjonen som vi hele tiden bekjenner oss til), i tillegg til at det ville gjort livet enklere for den enkelte misbrukere.

Ville en legalisering medført at flere unge begynte med narko? Muligens marginalt, men jeg tror rett og slett ikke at de fleste ungdommer drømmer om et liv i narkohelvete, noen kan hende, ville benyttet muligheten til å prøve siden det var tillatt, som ikke ville prøvet dersom det var ulovlig, men jeg tror legalisering ville påvirket etterspørselen marginalt. Og selv om noen flere skulle begynt å bruke narkotika ville jeg vært tilhenger av legalisering ut fra samfunnshensyn.

Dersom vi forsetter ”samfunnet som helhet perspektivet” ville det vært fornuftig av staten å fokusere på hjelpetiltak, fremfor straffeforfølgning, slik at når en misbruker var motivert for å slutte så ville staten stille opp med hjelp på timen. En slik annerledes tilnærming til narkopolitikken er ikke bare viktig, den er helt nødvendig for å bedre situasjonen. Tror Kapitalismus at narkoproblemet noen gang forsvinner? Nei definitivt ikke, men det er intet argument for å ikke gjøre situasjonen bedre for samfunnet og for den enkelte.

I så måte skal Unge Venstre og Lars Henrik Michelsen ha all ære for å insistere på å bringe frem denne (dessverre) politisk überkontroversielle saken i det offentlige ordskifte. Måtte bare fornuften seire tilslutt!

Monday, October 09, 2006

Kapitalismus - en shortskledd liberalist med hang til nykonservatismen?

Det er alltid vanskelig å vurdere seg selv. Selvinnsikt er, ihverfall burde være en dydens egenskap. Jeg innrømmer gjerne at jeg skulle praktisert enda mer selvinnsikt. Min gode venn og leder i Unge Høyre Torbjørn R. Isaksen (i bloggverden kjent som lilleblå), har beskrevet Kapitalismus som"Den shortskledte liberalisten med en hang til nykonservatismen"

Tja, ikke direkte feil beskrivelse, men etterhvert har denne sannheten store modifikasjoner.

Det er bare å konstatere at UHL tiden har satt sine spor.

Ikke engang en grunnleggende anti-materialist som Kapitalismus kan unngå "de ungkonservatives sosialiserig", hvor normer og sedvane med utgangspunkt i gruppetenkningens strukturelle og brutale overgrep knuser et stakkars individs evne og mulighet til å tenke selv. Hvorpå man raskt lærer at man ikke møter opp hvor som helst kun iført shorts.

Min mor, vil garantert skrive under på at dette var et skritt i riktig retning. I forkant av Stortingsjobben i sommer var jeg sågar med min mor (hun betalte :) for å fornye garderobeskapet, og det slo meg at fine klær (altså alt annet enn shorts) slettes ikke var å forakte.

Mulig dette har å gjøre med det å føle seg vel. Ikke vet jeg, men Kapitalismus anno 2006 er ihvertfall mer (etter konvensjonelle standarder å vurdere) velstelt enn, la oss si 2003 utgaven.

Wednesday, October 04, 2006

Kapitalismus om Nykonservativismen

Henrik Thune, NUPI forsker (og i flg Torbjørn R.Isaksen Ap mann), publiserte tirsdag debattinnlegget ”Nykonservatisme på norsk”, der sentrale aktører i det offentlige ordskifte blir knyttet opp mot den mye omtalte bevegelsen som går under betegnelsen ”Neo- Conservative”.
Det er ytterst problematisk å beskrive denne bevegelsen, da den er langt fra homogen, men ved å se nærmere på ukeavisen The Weekly Standard og tankesmien New American Century kan en finne mye av tankegodset som preger deltakerne. Av sentrale neokonservative kommentatorer kan Washington Posts Charles Krauthammar og Robert Kagan anbefales.
Henrik Thune prøver i sitt debattinnlegg å knytte norske stemmer opp mot sine påståtte amerikanse frender. Hans hovedpoeng er følgende: ”Det går en småilter intellektuell vekkelse over landet. En vekkelse som søker en mer hardhendt og skråsikker vestlig verdipolitikk”
Eksponentene for denne retning er Nina Witoszek, Hege Storhaug, Hans Rustad, Knut Olav Åmås (og Steinar Lem…). Thune har definitivt rett i at de overnevnte personer er hardtslående polemikere, han har også rett i at disse gir uttrykk for en betydelig verdiorientering – og med noen modifikasjoner et brennende forsvar for det åpne, liberale samfunn.
De overnevnte personer har klare intellektuelle likhetstrekk med personer som går under betegnelsen neokonservative i USA. Først og fremst gjennom å insistere på universalisme, i betydningen det liberale demokratiets overlegenhet i forhold til alle andre styringsformer. I det ligger også det ufravikelige kravet om individuelle rettigheters gyldighet – på tvers av kulturer. Thune velger å kalle det ”skråsikker vestlig verdipolitikk”. Gjerne det. Skjønt en av de sentrale trekkene ved den neokonservative bevegelse er nettopp insisteringen på at dette ikke er vestlige verdier, men universelle.
Det leder meg over på en annen feilslutning Thune foretar og jeg siterer: SLIK JEG ser det, er den nykonservative tendensen en forståelig, men høyst overdrevet reaksjon på minst to forhold. For det første er det en nasjonalkulturell reaksjon på økt globalisering og folkevandring mellom ulike regioner”.
En nasjonalkulturell reaksjon? Jeg er uenig, med unntak av Hege Storhaug, så har ikke innvandringen i seg selv, eller det multikulturelle samfunn som sådan blitt betegnet som noe problem, snarere tvert imot. Poenget er å forsvare de universelle liberale prinsippene, som danner forutsetningen for et velfungerende multikulturelt samfunn.
Thune har mer rett i sin andre årsaksforklaring: ”For det andre dreier det seg om en intellektuell reaksjon på den såkalte kulturrelativismen på 1990-tallet, som innimellom gikk langt i retning av å unnskylde urett og umoral ved å peke på kultur og religion”
Det er nettopp denne relativismen som er hovedfienden til personene Thune omtaler som neokonservative. Og i motsetning til hva Thune ser ut til å hevde er relativismen langt fra forsvunnet, selv om den har tatt andre former, som f.eks det evinnelige maset om ”nyanser, og atter nyanser”. Problemet med relativismen, unnskyld nyansene, er at man står i fare for å glemme essensen, nemlig den moralske forskjellen mellom det gode og det onde.

Hva så med Kapitalismus? Nykonservativ?
Jo, i det store og det hele så vil jeg kalle meg selv Nykonservativ. I den forstand at jeg ser nykonservatismen som en insistering på det liberale demokratiets overlegenhet, troen på frie valg og ikke minst menneskerettighetenes universalitet. Jeg er hellig overbevist om det liberale demokratiets fortreffelighet, villig til å bruke fysisk makt for å utbre det - så lenge fysisk makt er underlagt moralsk rett.

Jeg sier ikke at Vesten burde intervenere i Zimbabwe, Nord Korea eller f.eks Burma – i hvert fall ikke med det første. Det jeg sier er at disse regimene i moralsk forstand er onde, og det bør være maktpåliggende for enhver norsk regjering å arbeide for å forandre disse regimene i retning av liberale demokrati, om ikke med militære midler, så i hvert fall med andre midler. Det som i bunn og grunn gjør Kapitalismus til nykonservativ er ganske enkelt å hevde at de vestlige regimene er overlegen Nord-Korea. 

Interessant nok er det ikke holdningene Henrik Thune har problemer med: ”Mitt problem med nykonservatismen har nemlig ikke først og fremst å gjøre med holdningene. Det har å gjøre med den virkelighetsbeskrivelsen holdningene refererer til”

Jeg diskuterer gjerne virkelighetsbeskrivelsen med Thune, så lenge vi kan være enig om holdningene - at Norge faktisk er bedre enn Nord-Korea.

Friday, September 29, 2006

MINERVA med nye nettsider!

Det liberal/konservative tidsskriftet Minerva som under Nikolai Astrup og Torbjørn R. Isaksens kyndige ledelse har utviklet seg til å bli en intellektuell bastion på den norske høyreside, får nye nettsider. Dvs de har allerede fått nye nettsider.

Resultatet er intet mindre enn imponerende!

Revitaliseringen av Minerva er et meget viktig bidrag med tanke på å holde idèdebatten levende på den norske høyreside. Samtidig er Minerva i likhet med Morgenbladet og Samtiden et substansielt tilbud, uavhengig av politisk ståsted, til dem som trakter etter hjerneføde. Minerva (i bildet) var den romerske gudinne for visdom og således et utmerket navnevalg for et skrift som bærer med seg betydelig intellektuell prestisje i tråd med Lars Roar Langslets intensjon. Torbjørn og Nikolai, basert på resultatet, må sies å forvalte denne arven på en høyst respektabel måte.

Les forøvrig Torbjørns egne kommentarer til Minervas nye nettsider.

Thursday, September 28, 2006

Intelligent design på moten

Som leder i Studentersamfunne i Bergen innledet Kapitalismus et samarbeid med den kristne organisasjonen Origo om felles arrangementer som angår tro og vitenskap. Deriblant debatt om Intelligent design (ID) versus darwinisme med Paul Nelson og Bernt Walter, professor i biologi ved UiB. Nelson har vært på Norgesturne og tiltrukket seg betydelig oppmerksomhet.
De som kjenner Kapitalismus vil vite at han er ateist av overbevisning og har lite til overs for ID bevegelsen, og som det så syrlig heter hos oss ateister: "Relgion is a major weapon in the war against reality" Likevel har Kapitalismus alltid tilstrebet overbærenhet for andre synspunkter, selv ID. I tillegg til at tematikken ID og Darwinisme er kommersiell og det er noe man av og til ikke skal undervurdere. Samme resonnement fulgte nåværende debattleder i Studentersamfunnet og godt er det.
Debatten ble arrangert torsdag kveld og var over all forventning(!). Bernt Walter er en fantastisk dyktig pedagog og reflekterer særs bra over grunnleggende vitenskapelig utfordringer uten å henfalle til å latterliggjøre sin motpart. Det påvirket de over 250 publikummerne (enda flere fikk ikke komme inn) som var tilstede, hvilket de fleste virket å være kritisk til ID. Noe også kommentarene fra salen bar preg av, men ingen henfalt til direkte latterliggjøring.
Kapitalismus er ingen biologiekspert, og hadde delvise problemer med å følge de faglige innleggene, og som konsekvens må innrømme at det er problematisk å avvise ID på "egen faglig basis".
Dog et lite unntak.  

Kjernen i vitenskap er å kunne formulere hypoteser (teorier) som man kan teste eller i tråd med Poppers kritiske rasjonalisme, falsifisere. Dette kan ikke ID bevegelsen gjøre per dags dato og det er vel lite trolig at de noen kan komme med en testbar hypotese, således vil ”teorien” aldri kunne bli vitenskap, men utelukkende forholde seg til tro ( evt overtro).
Argument mange ID tilhengere bruker for å støtte "teorien" er å henvise til ”kompleksiteten” - "det" (naturen, mennesket etc) er for ”kompleks” til at vi kan forklare dette på darwinistisk vis. Det er etter min mening en grunnleggende feilslutning. Bidraget fra Darwin (i bildet under) var ikke hans konklusjon (jf Origins of species), men hans utvikling av vitenskapelig metodologi, hypotesetesting som fremgangsmåte.

Det betyr at det er mye som i dag ikke kan forklares (nettopp derfor vi trenger forskning), deriblant en del kompleksitet kring DNA etc, men gjennom vitenskapelig metode, hypotesetesting og falsifisering kan vi stadig lære mer og om ikke gjøre verden mindre kompleks så i hvert fall finne ut mer om det som vi i dag ikke forstår. Det er på dette område evolusjonsteoretikerne skiller seg fra ID bevegelsen, og det er metodologien som gjør ”darwinisme” til vitenskap og ID til kvasivitenskap eller religion om du vil.  

Men i politisk forstand er det viktig å ta denne bevegelsen på alvor, argumentere mot dem, insistere på vitenskapelighet og underkastelse av fornuft.
For som Norges kanskje fremste vitenskapsmann gjennom tidene Fritjof Nansen formulerte det:
"Man wants to know, and when man no longer wants to know he will no longer be a man"

Monday, September 25, 2006

Eg hoggar stein difor er eg!


Kapitalismus er en fast leser av tidsskriftet Samtiden, som under forrige redaktør, Knut Olav Åmås utviklet seg til å realisere skriftets målsetning om å være et allment kulturelt bidrag (i betydelig monn) i det offentlige ordsskifte. Samtiden har fått ny redaktør tidligere kulturredaktør i Dagsavisen Cathrine Sandnes. og det er mye positivt å si om det første nummeret, både hva gjelder layout og substans.

Sandnes ser ut til å ha et ønske om å politisere tidsskriftet, ingenting i veien med det, men første nummer bærer utvilsomt preg av overdreven "industrirunking".

Både på valg av skribenter og tema kan vi spore en nostalgisme til den tid da menn var menn, kvinner var kvinner og eneste formen for akseptabelt arbeid var hogging av stein.

Romantiseringen av den klassiske industriarbeider er ikke bare et uttrykk for xenofobi, den er på alle mulige måter ulogisk. Faktum er at avindustrialiseringen har øket velferden, mulighetene - ja på mange måter realisert sosialdemokratiets historiske misjon om sosial mobilitet.

Aldri før i historien har foreldrenes økonomiske situasjon spilt en så liten rolle for mulighetene til den oppvoksende generasjon.

En skal ikke undervurdere betydningen industriarbeideren spilte som identitetsskaper og fundament for fellesskap, særlig i samfunn bygget på tungindustri. Mange av disse stedene sliter med ettervirkningene av eller den pågående "globaliseringsprosess" hvor fraflytting, utkonkurrering og oppløsning av lokalsamfunn for mange er virkeligheten.

En skal passe seg for å ikke undervurdere disse forhold. Likevel, dette er prosesser vi kan kjenne igjen, enten det gjelder opprøret mot den industrielle revolusjons maskiner som truet steinhuggerne med arbeidsledighet, eller norske ishakkeres fortvilelse over å bli overflødige som følge av at kjøleskapet ble et allment gode.

Godt mulig noen fremdeles beklager seg over den industrielle revolusjons inntog, kjøleskapet, og la meg legge til fargetv, kabeltv og ikke minst internett. Jeg gjør det ikke.

Frode Gryttens (selv en fraflytter, som nyter cafe latte livet i Bergen...) patetiske jamring over tilfellet Odda er på mange måter symptomatisk for tematikken i Cathrine Sandnes første nummer som redaktør i Samtiden. Legger vi til tidligere industriminister Finn Lieds syting over at "Jens Stoltenberg har gått på UiO og lært at markedet løser alle problemer"(!) så bærer skriftet preg av en overdreven industrifetisjering, hvilket med fordel kunne vært nedtonet.

Faktum er at avindustrialiseringen og den prosess\fenonmen som er dens årsak "nyliberalismen" eller globalisering om du vil, er en stor fordel for oss alle. Ved å ha et kontinuerlig fokus på arbeidsdeling, spesialisering og teknologi så er vi stand til å produsere stadig mer, til flere, på kortere tid. Som konsekvens får vi mer fritid og mer interessante yrker (ihvertfall de fleste). Kunnskapssamfunnet som mer og mer tar over for industrisamfunnet er i den store sammenheng et utelukkende gode for Norge, vi er allerede globaliseringens vinnere og ved vektlegge kunnskap enda mer kan vi forsette å holde oss i toppen.

Som Kåre Verpe, Infodirektør i NHO, skriver i Samtiden: "Industriarbeider tilhørte en spesiell historisk epoke, på samme måte som den hjemmeværende kvinne, det finnes ingen grunn til å savne noen av dem"

La avindustrialiseringen forsette, lenge leve Kunnskapssamfunnet!

Samtidens positive overraskelse var uten tvil statsminister Jens Stoltenbergs fremtidsoptimisme, og gjentagelse av Unge Høyres budskap de siste fem årene om at verden går i riktig retning og at mer frihandel og globalisering vil føre stadige flere ut av fattigdom.

Mulig vår kjære statsminister skulle blitt tilbedt medlemskap i UHL..

Samtiden anbefales på det varmeste til tross for at kapitalismus er grunnleggende uenig med hovedinnholdet.

Monday, September 18, 2006

Ny politikk eller bare retorikk?

Kapitalismus gleder seg selvsagt over borgerlig valgseier i Sverige. Likevel er det med en viss bismak jeg registrerer maktskifte i broderlandet. For den borgerlige alliansen og særlig Moderaterna har beveget seg kraftig mot sentrum under den kommende statstminister Fredrik Reinfeldts ledelse. Langt på vei har den Borgerlige allians lovet å fortsette den sosialdemokratiske velferdspolitikken (og vel så det).  

Det skal derfor bli uhyre interessant å se hvilken politikk det Borgerlige flertall de facto vil føre under Reinfeldts ledelse. Reinfeldt gav ut som leder av MUF (Moderaternas Ungdomsforbund) boken ”Det sovande folket”, hvor han hevdet at velferdsstaten er en fiksjon. Slike uttalelser gir håp. Håp om at en stemme på borgerlige partier gir borgerlig politikk. Selvsagt har Kapitalismus forståelse for at ethvert troverdig regjeringsalternativ må fremstå med en realistisk politikk, forhåpentligvis vil den nye regjeringen, om ikke greie 100-200 milliarder i skattelette, så muligens 50-100… milliarder altså.

Enn annen særs gledelig ting ved svensk politikk er Centern, som i motsetning til sitt xenofobiske og alt mer innesluttede norske søsterparti (SS- Sosialistisk Senterparti), har røttene trygt plantet i borgerlig fremtidsrettet politikk, der verdier som desentralisering, eiendomsrett og entrepeunerskap er credo par excellence.
Kapitalismus gratulerer Sverige, og venter i spenning på fortsettelsen!

Sunday, September 17, 2006

Studentersamfunnet i Bergen "The place to be"

Kapitalismus har i løpet av sitt 5-årige Bergensopphold tilbrakt betydelig tid i regi Studentersamfunnet i Bergen. Som menig medlem fra 2002-2004, Som øverste leder i 2005. Nå som leder av Studentersamfunnets råd. I løpet av denne tiden har Kapitalismus rukket å lede mer enn 55 møter, samt deltatt på mange flere.

Studentersamfunnet i Bergen er en institusjon i byen. De siste semestrene har organisasjonen arrangert mer enn 3 møter ukentlig, med en gjennomsnittlig tilskuerskare på omkring 70. Årets program har tradisjonen tro satt søkelyset på ulike og særs interessante temaer.

Møter som allerede er avholdt har vært debatten mellom Bent Sofus Tranøy og Kristin Clemet om Markedet, Jan Otto Johansens foredrag om Ideen Europa, Bernt Hagtvedt om Albert Speer og NHH professor Rögnvaldur Hannesson i debatt med Ap og LO om aktiv næringspolitikk for å nevne noen.

Men årets semester er bare så vidt i gang.

”The best is still to come”

På tirsdag er det slippfest for tidsskriftet Replikk med tema reiseskildringer. Torsdag er det debatt om hvordan en skal kritisere Israel. Andre høydepunkt er møte om film(geniet vil noen si) skaperen David Lynch, Sadisten Marquis De Sade, Paternalisme og debatt mellom Siv Jensen og Victor Norman om bruk av oljepenger.

La meg også få nevne at Shirin Ebadi kommer og debatten om Fukuyamas tese om historiens slutt.

Er du i Bergen og ønsker å ta del i det åndsvitenskapelig sentrum er det Akademiske Kvarter og Studentersamfunnet i Bergen ”the place to be”.

Kapitalismus kommer. Kommer du?

Friday, September 08, 2006

Maggie Thatchers største suksess trekker seg

Politiske analytikere har noe humoristisk karakterisert Tony Blair og New Labour som Thatchers største suksess. I og med at Tony Blair på alle vesentlige områder forsatte politikken til the ”Iron Lady”. For Kapitalismus vil verdens mest fornuftige sosialdemokrat Tony Blair for alltid være et politisk forbilde av dimensjoner. Blair varslet i går at han trekker seg innen et år. Mitt førsteinntrykk av Tony Blair var langt fra positivt. Silkeglatt, populistisk og overfladisk. Særlig når Prinsesse Diana døde husker jeg hvordan Blair til de grader så ut til å slå politisk mynt på begivenheten gjennom sin glatte og overdimensjonerte empati. Inntrykket av den politiske ”wonderboyen” sto seg lenge. 

Med årene har dette forandret seg til det stikk motsatte. Når USA ble angrepet av militant islam 11.september 2001 kjente Tony Blair sin besøkelsestid. Når Europa (”Old Europe”) sto handlingslammet tilbake overfor tyrannen Saddam Hussein viste Blair handlekraft. 

Når pasifisme og antiamerikanisme spredte seg som en infeksjonssykdom over kontinentet valgte Tony Blair å følge sin overbevisning. For dette Tony Blair takker jeg deg av hele mitt hjerte. Det var noe av det modigste en britisk politiker noen gang har gjort, og en må tilbake til godeste Winston Churchills oppgjør med nazismen for å finne dens like! 

Det var langt fra selvsagt at Blair skulle følge USA i kampen mot Saddamregime. Blair sto veldig nærme Bill Clinton, og med Bush i det Hvite Hus var det mange som mente at ”The special relationship” ville avta. Tony Blair ville nærmest blitt en folkehelt i Storbritannia og Europa dersom han hadde ”våget å trosse Bush og USA” som det så poetisk heter. Dette gjorde ikke Blair. Til tross for at han visste hvor upopulær han kunne komme til å bli, gjorde Blair ”the most admireble a politican can do” han sto på prinsippene sine og insisterte på det liberale demokratis universalitet.
Blairs retoriske\ oratoriske evner er fullt på høyde med Bill Clinton og Ronald Reagan. Når han samtidig greier å kombinere dette med ekte lidenskap\ overbevisning på en særs troverdig måte, f.eks talen til kongressen i juli 2003, da er og blir Tony Blair i Kapitalismus sine øyne en politiker par execellence.

Takk for at du fulgte overbevisningen Tony! Takk for at du bidro til å kaste Saddamregime Tony! 

”Members of Congress, if this seems a long way from the threat of terror and weapons of mass destruction, it is only to say again that the world security cannot be protected without the world's heart being one. So America must listen as well as lead. But, members of Congress, don't ever apologize for your values”
Tony Blair i US Congress 2003

Wednesday, September 06, 2006

"Jeg har ikke akkurat tenkt så langt" forslagene til Frp forsetter!

I sommer foreslo FRP- politiker Odd Djøseland homofrie strender, akkurat hvordan dette skulle tenkes gjennomført hadde godeste Djøseland ikke noe godt svar på. Eller med hans ord: ”Jeg har ikke akkurat tenkt så langt”, hvilket på mange måter oppsummerer FRPs politikk.

Hva innvandringspolitisk talsmann i FRP Per Willy Amundsen (i bildet) har tenkt på når han i Nettavisen foreslår at innvandrere aldri skal kunne få statsborgerskap vites ikke, men særlig langt kan det ikke være.

Eller?

Det kan jo tenkes at forslaget er veldig gjennomtenkt og at man på nytt appellerer til fremmedfiendtlige (eller idiotsegmentet) grupperinger. Skjønt, Amundsen virker jo ikke å være den skarpeste kniven i skuffen. Uansett årsak er forslaget hinsides enhver fornuft og ikke minst moralsk forkastelig.

Hva med å gi forslaget tilbakevirkende kraft? Alle nordmenn som har forferdre (hvilket vil si omtrent alle) kan risikere å miste statsborgerskapet. Dette gjelder selvsagt også Kong Harald, hvilket er barn av to utenlandsk fødte foreldre.

FRPs kultursyn, hvilket følger av forslaget, er så tilbakestående at det mangler adekvate begrep. Ideen om statsborgerskap knyttet opp mot kulturell homogenitet (hva nå enn det er) er avleggs, og ikke aktuelt i en globalisert verden. Dessuten er det ingen kultur som forblir upåvirket av andre kulturer, ei heller den norske. Munch, Ibsen hentet alle sin inspirasjon utenfor Norge, dagens samtidskunstnere og kulturpersonligheter gjør det samme.

Når blir en nordmann norsk? Når en har fått statsborgerskap? Når han eller hun har gått skitur uten å falle? Burde i så fall John Carew aldri tillattes å spille fotball på det norske landslaget? Og hva adopterte barn? Hva med mennesker som er født i utlandet, men arbeidet og bodd i Norge over 20 år?

Kapitalismus er selv 1\4 polakk...

Forslaget i den grad det skal taes alvorlig føyer seg inn i rekken av ”Jeg har ikke akkurat tenkt så langt…”

NB! Også kommentert på Vox populi og Odd Sevje.

Tuesday, September 05, 2006

Dilemmaer


Kapitalismus besøkte i helgen for første gang Molde i anledning Høyres kommunalkonferanse. På lørdagskvelden var det festmiddag, vel i hvert fall middag.

Middagen startet kl.20.00 og allerede da var dilemma nr.1 et faktum. Ungaren- Norge begynte også kl.20.00. Festmiddag eller fotball? Det ble festmiddag, dog ankom jeg gildet 20 min forsinket, da jeg så det første kvarteret av kampen, før jeg bestemte meg for at selvsagt måtte jeg få med meg middagen. Dessuten er jo slike begivenheter nettverksbygging par excellence, så jo da middag måtte det bli. (En liten digresjon. Under landsmøtemiddagen til Høyre i 2005, sovnet Kapitalismus kl. 18.00 og våknet ikke opp før 01.30, middagen begynte 19.30…)

Kapitalismus ankom festlokalet, Bjørnsonsalen på Rica Seilet hotell, hvor selvsagt (nesten) alle plassene var opptatt, hvor skulle en sette seg? Jo da, det var en ledig plass blant den eldre garde av hordalendingene. Sulten ventet Kapitalismus på menyen.

Kapitalismus har en virkelig stor last i livet, Kapitalismus spiser ikke fisk, så da passet det bra at Toastmasteren annonserte at til hovedrett skulle det serveres Ovnsbakt laks(!)

Svarte helvete!

En ting er at det er usunt å ikke spise fisk, en annen og i dette henseende betydelig verre, å ikke spise fisk er mangel på etikette. I denne sammenheng er det tross alt viktig. Det her kunne potensielt bli en meget pinlig affære (Mulig jeg overdriver nå, men det føltes i hvert fall slik akkurat da). Jeg måtte på en eller annen måte komme meg ut av denne situasjonen. Min første tanke var å si at jeg var dårlig, da kunne jeg forlate bordet og samtidig få med meg 2.omg av fotballkampen. Det ble det ikke til. Neste tanke. Jeg kunne jo innrømme at jeg simpelthen ikke spiste fisk. Nei, det er flaut, det går ikke.

Omsider ble fisken servert. Hva nå lilla jag?

Om jeg fikk muligheten uten at noen la merke til det, så skulle jeg ta fisken i servietten for så å hive den på golvet. Det ble for komplisert og om oppdaget ekstremt pinlig. Ved å skjære fisken i flere deler så det i hvert fall ut som om jeg var interessert i å spise, og ikke minst ved å putte noen poteter i munnen og tygge laaangsomt så kunne jeg på et vis dekke over min fiskefobi.

Jeg kom egentlig aldri ut av denne situasjonen, men påpekte overfor mine bordkavalerer at jeg var veldig mett, derfor så mye igjen på tallerkenen, og etter hvert kom servitøren og fjernet laksen like hel som den ble servert. Puh!

Og det tilsynelatende uten å avsløre alvorlige mangler på etikette. Nå var det bare å se frem imot desserten, resten av kvelden, og ikke minst den påfølgende frokosten hvilket på alle måter tilfredstilte forventningene.

Moralen?

Vel som Kapitalismus alltid har sagt:

”Fisk er fisk og kjøtt er mat”

Monday, September 04, 2006

Kapitalismus vil avskaffe kontantstøtten


Kapitalismus har aldri vært noen lidenskapelig tilhenger av kontantstøtten. Om ikke snarere tvert imot, så har Kapitalismus alltid synes det er mer fornuftige måter å bruke milliardene som går til kontantstøtte på. F.eks forskning og utvikling. 

Med tiden har jeg ikke blitt mer positivt innstilt på kontantstøtte ordningen. Det er mange grunner til dette.

Kapitalismus vil absolutt ikke nekte noen foreldre å tilbringe mer tid med sine barn i alderen 1-3 år (4 år og oppover gjelder ikke kontantstøtte) Men at det skal være en statlig oppgave å betale for dette, er Kapitalismus slett ikke overbevist om. At staten bruker penger på å støtte barnehager kan også synes problematisk fra et liberalt ståsted. Men når vi først har velferdsstaten, er det ingen tvil om at det er mer fornuftig å bruke penger på barnehage enn på foreldre som er hjemme med ungene. Et godt barnehagetilbud bidrar til å frigjøre arbeidskraft, samt det tilbyr barn gode oppvekst vilkår. At det er samfunnsmessig mer fornuftig å bruke skattepengene på barnehage fremfor kontantstøtte er åpenbart. Det er så mye mer fornuftig at det såkalte valgfrihetsargumentet (iden grad valgfrihet kan anvendes på denne måten) faller bort. 

På samme måte som ingen ville funnet på å bruke valgfrihetsargumentet på folk skulle gå på skole eller ikke (ja da det er tillatt med hjemmelæring, men utdanning skal alle barn få, enten de vil eller ikke), så bør selvsagt det offentlig få lov til å prioritere midler på noe som er viktigere enn annet.
En må dessuten være fullstendig blind på det ene øyet og ute av stand til å se med det andre for å ikke innse at kontantstøtten hemmer integrering. Og det i en tid da det motsatte burde være vesentlig.
Det er svært sjeldent Kapitalismus er enig med Karita ”veggimellom” Orheim, men det er en første for alt…

Thursday, August 31, 2006

Rave Party ala Islam

Mulig noen skulle finne denne videoen støtende, men det får dere bare leve med.

Kapitalismus finner den hysterisk morsom! (Takk til Gaute)

Wednesday, August 30, 2006

Clemet vs Tranøy. Oppsummering.


Kapitalismus hadde den store glede av å være moderator i debatten mellom Bent Sofus Tranøy og Kristin Clemet på NHH mandag kveld. De fleste leserne av denne blogg vil nok uten problemer kunne plassere Kapitalismus sitt synspunkt i denne diskusjonen, men forhåpentligvis merket ingen andre det.

Kapitalismus skal ikke utrope noen vinner, men si litt om sin opplevelse av debatten. Foran et publikum på snaut 100 mennesker startet Tranøy sitt innlegg med å fortelle om bakgrunnen for boken og sin hovedkritikk av overdreven markedstro. Dette gjorde han ved bruk av gode anekdoter, men evnet i liten grad å peke på alternative løsninger. Noe Tranøy også var klar på.

Clemet viste i sitt innlegg at hun hadde lest boken til Tranøy godt og kom med sine hovedinnvendinger. I flg Clemet er Tranøys kritikk i overkant karrikert (stråmannpreget).
For hvem er det som står for disse markedsfundamentalistiske dogmene Tranøy referer til? Clemet kjenner ingen, det gjør heller ikke Kapitalismus. Videre kritiserte Clemet boken for å være lite vitenskapelig, og at boken mangler et grunnleggende alternativ til markedsløsninger. Dette var ikke Tranøy uenig i, men mente at det må være lov til å kritisere, peke på problemer uten ALLTID å måtte ha fiks ferdige løsninger.

Dette siste poeng oppsummerer på mange måter debatten. Clemet kunne si seg enig i mange av Tranøys anekdoter, men når alternativene ikke synes bedre er det lite fornuftig å endre systemet. Det er vel ikke overraskedende at Kapitalismus er enig med Clemet her.

Bent Sofus Tranøy er en veldig hyggelig og omgjengelig person. Det teller positivt. Videre er Tranøy intellektuelt åpen og han evner å gi en utfordring til de av oss som støtter markedsløsninger. Boken anbefales! Les den.

Markedet er ikke perfekt (optimalt), det vil det aldri bli. All den tid mennesker ikke er perfekte, vil aldri de valgene menneskene må ta i et markedssystem alltid vise seg å være optimale, men skal Tranøys argumentasjon få oppslutning må han gjøre mer enn å bare kritisere. Tranøy trenger å skrive en oppfølger hvor han peker på et alternativ, et alternativ som er bedre enn markedstenkningen.
Inntil videre vil Kapitalismus forsette å være om ikke fundamentalist, så i hvert fall markedstilhenger.

Sunday, August 27, 2006

Bent Sofus Tranøy vs Kristin Clemet kl.18.30 på NHH!


 Mandag kl.18.30, på NHH, arrangerer Studentersamfunnet i Bergen og Kjernestyret ved NHHS en debatt mellom Bent Sofus Tranøy og Kristin Clemet om "markedsfundamentalisme".

Bent Sofus Tranøy gav i vår ut boken "markedets makt over sinnene" og boken har fått betydelig oppmerksomhet i Oslo pressen. Tranøy hadde i forbindelse med utgivelsen av boken dette innlegget på trykk i Dagbladet.

Kristin Clemet er påtroppende leder for Civita - Tankesmien som jobber for å øke forståelsen og de verdier som ligger til grunn for fri økonomi.

Debatten begynner kl.18.30 og arrengeres i aulaen på Norges Handelshøyskole.

Be there or be squere!

Wednesday, August 23, 2006

Kapitalismus slakter Mette Marit (dokumentar)


778 000 mennesker så "dokumentaren" om Mette Marit kan TV2 opplyse. Kapitalismus var en av dem. Dermed kastet han sammen med 777 999 bort 1 time av livet sitt. Dette var jo ingen dokumentar, er jeg veldig snill kan det kalles et portrett. En rimelig objektiv beskrivelse av programmet vil være "dilletantisme", om ikke like makkverk preget som Erling Borgen, så var det ikke rare greiene TV2 vartet opp med. Dog var det morsomt å høre hvordan tyske ukeblader kommer opp med historier om Mette Marit. Dette gjør de ved å "forestille seg" at de er Mette Marit og hva vil Mette Marit finne på nå. Derav historier som:

- Spontanabortert tvillinger
- Hemmelig forhold til privatsjåføren
- Skillsmisse varslet

Selv mener ukebladet at dette ikke er "langt fra sannheten"....

En annen merkverdig ting var avslutningen til den såkalte dokumentaren, hvor Mette Marit på skikkelig patetisk vis blir fremstilt som et slags forbilde for alle udugelig i dette landet. "Fra å ligge på bunnen av samfunnet, har Mette Marit jobbet seg opp til toppen, hvor hun nå omgås Kofi Annan m.m.

WOW! Heftig altså. Jobbet seg opp fra bunnen av... Det er det TV2 kaller å gifte seg inn i kongefamilien? Noen har kanskje en litt annen oppfatning av hva det vil si å jobbe hardt, enn det å gifte seg inn i den mest "fornemme" familien i landet, særlig siden alternativet var personlig konkurs i en alder av 30 år (forøvrig det samme som Ari Behn). Joda, Mette Marit fremstår som et forbilde for noen og enhver. Moralen synes å være: Er du udugelig med få fremtidsmuligheter finn deg en rik mann!

Kapitalismus er tvers igjennom republikaner. På prinsipielt grunnlag. Kapitalismus støtter meritokratiet der det evner, ikke arv som gir posisjoner. Monarkiet, unnskyld klovneriet, er en anakronisme all den tid Kongen hadde fått sin makt fra Gud, hvilket i dag ikke er gyldig, snarere tvert imot, Klovneriet er inkompatibel med det liberale demokratis prinsipielle anerkjennelse av hvert individs likeverd.

På den ene side skal Monarken fremstå som den høye beskytter, et symbol, med en enorm "verdighet". På den annen side må monarken ikke fjerne seg for mye fra "folk flest", Gud forby! Vi skal jo ha en folkelig konge! Det blir rett og slett for dumt.

Kongen er død! Leve republikken!

Thursday, August 17, 2006

Kvinnelige forfattere dårligere enn mannlige?


Ole Idar Kvelvane, som går under tittelen "forfatter", skriver i Dagbladet at norske menn er bedre forfattere enn kvinner. Dette er visstnok noe Kvelvane vet: - "AT MENN ER betre forfattarar enn kvinner, er noko eg har visst ganske lenge", skriver Kvelvane i Dagbladet.

Hvordan kan så Kvelvane vite dette? Jo han har ikke lest kvinnelige forfattere! For hadde kvinnelige forfattere vært flinke så hadde selvsagt Kvelvane lest disse. Akkurat... Sirkelargumentasjon anyone...

Kapitalismus skal ikke skryte på seg overveldende kunnskaper innen litteratur, og selvsagt burde jeg leste mer litteratur og mer kvinnelig litteratur, men jeg våger likevel påstanden om at litterær kvalitet ikke avhenger av kjønn. Det finnes i det hele tatt mange elendige forfattere der ute som attpåtil gis spalteplass! Det er i det hele tatt snodig at denne forfatteren blir gitt spalteplass i Dagbladet, som videre medfører 15 minutes of fame på TV2 Tabloid.

Jeg bestemte meg i utgangspunkt for å forbigå denne obskure "forfatteren" i stillhet, men satte som krav ved innledningen på Tabloiddebatten, at Kvelvane måtte være i stand til å lire av seg en eneste setning som ikke vitnet om mental tilbakeståenhet. Det greide Kvelvane ikke. Makan til tøv som Kvelvane lirte av seg skal man faktisk lete lenge etter. At motdebattant Helene Uri greide å holde seg alvorlig er imponerende, men hun sa som sant var: Dette er igrunnen bare komisk!

Akkurat det har Helene Uri helt rett i!

Thursday, August 10, 2006

"Griske" tror på konkurranse. Kapitalismus gratulerer!

Trond Giske, også kjent som "Griske", avslører i Dagsavisen at han tror på konkurranse. Giske uttaler dette i forbindelse med at det nå er tre norske byer som ønsker å søke om å arrangere OL i 2018:

– Det er bare positivt, sier han (Giske min anm.) til Dagsavisen.

– Det får alle til å skjerpe seg for å få til det beste produktet. Det vil gjøre søknadene enda bedre, mener han.
Les siste setning engang til.
Konkurranse medfører altså i følge Giske at "alle parter skjerper seg for å få det beste produktet" No shit Einstein! Welcome to the modern world!
Etter å ha oppdaget prinsippet bak den moderne verden, kjære "Griske", kan det da tenkes at denne konkurransen bør appliseres også på andre samfunnsområder? At konkurranse faktisk får "andre parter til å skjerpe seg" når det gjelder skoler, sykehus, pleiehjem, buss-selskap, barnehager, veivedlikehold, annen vedlikehold, veiutbygging, annen utbygging, osv, osv?
For når vi på høyresiden fremhever at konkurranse i seg selv frembringer bedre kvalitet har "Griske" vært den største kritikeren.
Det kan jo tenkes at "Griske" virkelig har kommet på bedre tanker.
Eller viser "Griske" seg som den ekte populisten han på mange måter er, sier hva som helst, når som helst, hvor som helst. Bare det passer. Nja, jeg tror det ikke det er så gale. Men jeg er neimen ikke sikker...