Monday, March 29, 2010

Man kan vanskelig forhindre terror

- Man bør i det hele tatt være forsiktig med å prøve.

Terroren som rammet Moskva morgenetimene mandag illustrerer på nytt dens grufulle ansikt. Mennesker som ikke gjorde annet enn å forberede seg til å gå på jobb ble nådeløst rammet av ondskapen selv. Likefullt er det ekstremt viktig å holde hode kaldt når man skal vurdere mottiltak. Jeg har mine tvil til hvor avbalanserte det russiske svaret i denne situasjoen vil bli, ikke desto mindre viktig av den grunn, det åpne samfunnet er sårbart nettopp fordi det er åpent, og en verdi som er for dyrebar til at en gjeng barbariske terrorister bør tillates å ødelegge den.

Man kan selvfølgelig innvende at Russland ikke er et åpent liberalt demokrati. Det er selvfølgelig riktig, men sine feil til tross, Russland er et moderne samfunn hvor man ferdes (relativt) fritt. I så måte vil mine generelle betraktninger om terror, aktualisert gjennom mandagens hendelser, ha enda større gyldighet i vestlige liberale samfunn.

Her er 5. lærdommer fra Kapitalismus med utgangspunkt i mandagens terror.

1. Man kan vanskelig forhindre terror. Vil noen sprenge seg selv og x-antall mennesker på t-banen i Oslo (eller NYC for den del) er det vanskelig å gardere seg mot dette.

2. Man bør være forsiktig med å prøve og forhindre terrorangrep. Kostnaden ved å innføre noe i nærheten av absolutt sikkerhet, vil bane vei for totalitære tendenser. Man bør under vissheten av at sannsynligheten for å bli rammet av terrorangrep er ekstremt liten, akseptere risikoen som følger av å leve i et åpent demokrati.

3. Rent matrielt og infrastrukturmessig utgjør terroren begrenset skade, i så måte er det vanskelig å si at terror utgjør en trussel mot rikets sikkerhet som sådan. Det bør få konsekvenser for hvilke mottiltak som vurderes. Selvfølgelig er terror som inkluderer masseødeleggelsesvåpen (ikke konvensjonelle) en trussel hvis realisert kan innebære stor skade, men det er lite som tyder på at dette foreløpig er en realistisk trussel.

4. Terroren har som mål å skape frykt i befolkningen, destabilisere samfunnet - ikke påføre noe som ligner et militært nederlag. Faren for at samfunnets reaksjoner langt overstiger aksjonen synes for meg større enn motsatt. Terroren vil lykkes om vi hiver på båten det som kjennetegner det åpne liberale samfunnet.

5. Hva kan gjøres? Selvfølgelig er det viktig med god etteretning og politiarbeid. I noen grad kan offensiv militær innsats være på sin plass, slik som f.eks i Afghanistan. Men omsider er alle løsningene i sin natur politisk. Skal russerne sikre seg bedre mot terror i Moskva så ligger løsningen i en politisk prosess med kaukasiske opprørere. På samme måte som vesten må forsøke en politisk dialog med opprørne i Afghanistan. Man skal ikke være naiv, noen sikkerhetstiltak er åpenbart nødvendig, det samme gjelder militære mottiltak. Men, man verken kan eller bør forsøke å eliminere risken for terror helt - da er man over i det totalitære, hvorpå terroristene kan erklære seier.

Friday, March 26, 2010

Hjernevask i Der Untergang

Det var vel kun et spørsmål om tid før Hjernevask ble parodiert gjennom Hitlers "Der Untergang". Ikke desto mindre humring av den grunn.

Spørs om ikke Jørgen Lorentzen trenger flere unnskyldninger.

Thursday, March 18, 2010

Ingen grunn til optimisme

Regjeringen planlegger i disse dager neste års statsbudsjett. Finansminister Sigbjørn Johnsen varsler et relativt strammere budsjett, men ingen reelle omprioriteringer – i beste fall en begrensning av økningen i pengebruken. Problemet, i hvert fall for de av oss som ønsker en alternativ politikk, er at opposisjonen heller ikke synes villig til å kutte i offentlige utgifter. Særlig ille er signalene fra FrP. Det er en utfordring FpU-landsmøte som finner sted i helgen bør adressere.

Hva mener egentlig FrP?
Man kan like det eller ikke, men det blir ingen ny borgerlig regjering i Norge uten FrP. Hvilken politikk FrP i regjering faktisk vil føre er for meg uklart. Dette fordi det er vanskelig å bli klok på hva Fremskrittspartiet egentlig mener. Det kan selvfølgelig skylles at partiet mener forskjellige ting avhengig av tid og sted. La meg ta et eksempel. For en tid tilbake var jeg på et debattmøte på Blindern, hvor nestleder Per Arne Olsen innledet om frihet og liberalisme.

Kjerneargumentasjonen var klassisk liberal av typen mindre stat og mer personlig frihet. Vel og bra. Få dager etterpå fremførte samme Olsen FrP sine krav overfor Høyre ved et eventuelt regjeringssamarbeid. Ingen reduserte bevilgninger til helsevesenet, ingen økte egenandeler, ingen sosiale kutt etc.

La meg nevne et eksempel til. I 2006 overvar jeg en debatt mellom Siv Jensen og Victor Norman, hvor Jensen uttrykte at det måtte kuttes i trygden. Men det var den gang da. Gjennom valgkampen i 2009 var mantraet at trygdene ikke måtte kuttes og at det var usosialt å røre sykelønnen.

Høyre intet alternativ
Jeg er fullstendig klar over at FrP ikke er et striglet liberalistisk parti, men at dissonansen mellom liberalistisk liv og lære er så til de grader vidtspennende, burde være et problem for flere enn meg, særlig burde de uroe ideologene i FpU. Essensen i FrPs budsjettpolitikk er i tråd med Olsens ultimatum overfor Høyre: de offentlige utgiftene skal økes med betydelige flere milliarder enn hva den rødgrønne regjeringen legger opp til. Dette er hverken fornuftig eller spesielt liberalt.

FrPs ultimatum om ingen såkalte ”usosiale kutt” viser at det er liten grunn til optimisme dersom man er tilhenger av en alternativ politikk som omprioriterer balansen mellom offentlig og privat ansvar. Det er all grunn til å frykte at mitt eget parti, Høyre, vil akseptere FrPs krav om null kutt. Høyres alternative politikk de siste årene har i svært liten grad bebudet noen indikasjon på reelle omprioriteringer – med et hederlig unntak for Oslo Høyre.

Faktum er at tankegangen om at ethvert problem løses best ved å kaste mer penger på det er den samme for alle politiske partier. Videre er forestillingen om at det er en stor belastning å fronte kutt i velferdsstaten tilsvarende stor. I så måte er det fra et borgerlig liberalt perspektiv ingen grunn til optimisme.

Men jeg har tatt feil før, og tar gjerne feil igjen. Muligens kan FpU- landsmøte i helgen fremvise positive signaler. Intet hadde gledet mer.

Blogget på Minerva

Wednesday, March 17, 2010

Sarah Palin og norske kjønnsforskere

Harald Eias NRK-serie Hjernevask har skapt kontroverser. Noe annet ville i grunnen være svært overraskende med tanke på hvordan norsk samfunnsforskning er angrepet. Den allmenne oppfatning synes å være, i hvert fall er det min oppfatning, at Harald Eia har laget et viktig, interessant og underholdende program, som attpåtil beskjeftiger seg med norsk akademia. Eia har rett og slett evnet å gjøre grunnforskning til kommersielt tv – ære være han for det.

Jo da, NRK har i kraft av sin allmennkringkaster rolle, laget og fremdeles sender program med stor grad av populærvitenskaplig innhold av typen Schrødingers katt, PULS m.m. Men ingen av dem kan sies å være i nærheten av Hjernevask. I kjølvannet har vi sett en svært interessant (og opphetet) debatt, som tar for seg grunnleggende spørsmål omkring forskning og vitenskap som sådan. På hvilken måte skiller forskning seg fra politisk synsning, hva er vitenskap (og hva er ikke vitenskap). Det har vært, om ikke hovedmålsetningen til Eia, så en betydelig del av motivasjonen, å tilgjengeliggjøre spenningen i norsk akademia for en bredere offentlighet.

Kritikken mot Eia har haglet. ”Kampanjejournalistikk”, ”Eia har en tydelig agenda”, ”urettferdig klipping” og ”subjektiv fremføring”. Jeg har veldig sansen for programmet, og ingen av de episoder som så langt er vist tyder på at kritikerne skulle ha rett. Eller sagt annerledes. I den grad Eia har hatt på agendaen å eksponere norsk kjønnsforskning (er helt klar over at det ikke gjelder alle) som de tåkefyrstene de er, så har agendaen vært ”long overdue”. En av Norges mest meritterte forskere Jon Elster, har fremført Eias poenger over lengre tid, at sentrale deler av kjønnsforskningen rett og slett ikke forholder seg til empiri.

Det som sjokkerer mest, er å se hvordan kjønnsforskerne totalt avviser et forskningsfelt de åpenbart ikke har greie på, der mer meritterte forskere antyder at biologiske forklaringer kan være med å predikere atferd. Dette gjør de uten å gå i samme fellen som kjønnsforskerne, nemlig å avvise det andre ytterpunktet i forholdet mellom arv og kultur.

Så langt jeg kan bedømme har ikke Eia utsatt forskerne for tvilsom klipping alà Michael Moore. Tvert imot har Eia vist gjennom å inkludere sine egne spørsmål hva forskerne faktisk svarer på. At Eia har gjort hjemmeleksen sin grundig, og derav ikke fremstår som et servilt mikrofonstativ burde tjene til hans ære, og ikke anses som et lyte. Den sørgmodige kritikken som den avkledde norske samfunnsforskningen har fremført, minner i grunnen mye om sutringen til Sarah Palins støttespillere i USA, etter at sistnevnte i sine svar under valgkampen i 2008 var alt annet enn imponerende. Palins klakører anklaget amerikansk presse om ”gotcha spørsmål”, noe det selvfølgelig ikke var. Like lite som Harald Eias svært eksplisitte spørsmål ”hvilken forskning baserer du deg på når du avviser biologiske forklaringer”?

Sannheten er at mange av de forskerne som har blitt utfordret av Eia har gjennom sine hjelpeløse svar, endt opp som klovner – akkurat som Sarah Palin. Om noen skulle være i tvil – det er ikke Harald Eia som har et forklaringsproblem her, det er det norsk samfunnsforskning som har. Jeg gleder meg allerede til de kommende programmene!

Se også kommentar fra Kristin Clemet.

Monday, March 08, 2010

Trenger vi 8.mars?

La meg starte med å gratulere alle kvinner (og menn) med 8.mars. Den internasjonale kvinnedagens historiske betydning for å løfte frem kvinners rettigheter har utvilsomt hatt sin misjon. Ideen om at alle mennesker har like rettigheter (i formell) forstand, og like stor rett på å forfølge sine drømmer, har ikke hatt like stor gjennomslagskraft opp gjennom årene.

Eksemplene på kvasi-argumtasjon, hvor påståtte forklaringer om kvinners manglende fortreffelighet har florert. Men i den grad det er noen i Norge som enda mener at kvinner i kraft av å være kvinner ikke kan gjøre bestemt type arbeid, så er de (heldigvis) en utdøende rase. Det kan som Harald Eia viste i sin dokumentar om likestillingsparadokset, være biologiske forklaringer til hvorfor gutter og jenter orienterer seg mot bestemte yrker, men biologiske overlappinger er etter hva jeg har skjønt, så sterke, at man skal være svært forsiktig med å omdanne biologiske forklaringer til politiske prinsipper. Det er idag få, om noen, begrensninger for de kvinner som ønsker å bli advokater, professorer, politikere, leger, ledere etc.

Årsaken til at kvinner som grupper tjener mindre enn menn, er at menn jobber mer og kvinner er mindre lysten på å ta lederstillinger. Det finnes verken et hemmelig mannsnettverk eller skjulte strukturer som hindrer kvinner i å forfølge sine drømmer for å bli det de selv ønsker å bli. I så måte synes jeg 8.mars langt på vei har utspilt sin rolle.

I den grad 8.mars fremdeles skulle ha en misjon, så måtte det være å sette fokus på hvordan kvinner rundt omkring i verden har det, og ja, særlig land hvor islam dominerer, har "rom for forbedringer". Ikke at det ser ut til å få merkbar fokus blant såkalte norske feminster, og norske feministiske organisasjoner. Hadde disse organisasjonen heller brukt sin kraft på å fronte kvinners rettigheter i de land hvor de har sin hensikt, fremfor å hyle om norske menns påståtte overgrep, så kunne jeg kanskje se behovet for disse organisasjonene. Men når en av paroloene er "Norge ut av Afghanistan", så synes det å illustrere et ganske forvridd virkelighetsbilde.

Akkurat hvordan det å overlate afghanske kvinner til Taliban skulle bidra til mer likestilling kan jo organisasjonene selv få svare på.