Thursday, December 31, 2009

En oppsummering av 2009 fritt etter huskommelsen

Den mye omtalte finanskrisen utviklet seg ikke til å bli den katastrofen mange mente den ville bli, mye pågrunn av at den aldri var så ille som de største antagonistene av markedsøkonomien opprinnelig påsto. For all del, vi kommer garantert til å se konsekvenser i realøkonomien i 2010, men det er forbløffende å se hvor lite markedskritikerne har fått ut av "den verste økonomiske krisen siden 30-tallet".

Faktisk var Norge et av få land hvor sentrum/venstre i politikken evnet å kassere inn en seier i valg (dog som følge av valgsystemet og ikke som følge av flest stemmer). I sin alminnelighet er denne konklusjonen det som best oppsummerer året 2009 for meg.

For egen del er jeg svært godt fornøyd med 2009. Største delen av året gikk med som kampanjerådgiver for Høyre, med ansvar for Internett og sosiale medier, og har hatt personlig stor glede av å arbeide tett på Erna Solberg gjennom en spennende valgkamp.

Året startet med en tur til USA og innsettelsen av Barack Obama, hvor jeg sammen med 2-3 millioner "witnessed history". I sommer gikk turen tilbake til USA og en ukes seminar med IHS, som innebar spennende forelesninger og gruppediskusjoner fra 9 om morgenen til 21 om kvelden. I hovedsak om økonomi, filosofi, historie og politikk. IHS har et liberalt (i klassisk betydning av ordet) perspektiv på samfunnet. Blant mange andre var sønn til Milton Friedman, David Friedman, kontributør.

I 2009 innledet jeg et samarbeid med Jarl Hjalmarsson Foundation - en stiftelse tett forbundet med Moderaterna i Sverige. Her var jeg i regi dem på tur til Kiev og i Serbia for å lede workshops om demokrati, menneskerettigheter og politiske kampanjer.

Jeg anbefaler alle som er politisk interessert i å benytte seg av de mange mulighetene for deltakelse, nasjonalt og internasjonalt.

En plass jeg ikke fikk dratt, men likefullt hadde store planer om å besøke, var Iran. Jeg har hatt flere venner som har besøkt landet det siste året, da helst før valget i juni. Iran er tradisjonelt ansett som svært trygt, sett vekk i fra trafikkavviklingen (eller mangel på sådan). Dog er det nok ting som tyder på at Iran ikke er like trygt som for noen måneder siden - landet ser ut til å være på kokepunktet.

Iran er interessant på flere måter. Det var her den moderne (paradoksalt nok) islamske revolusjonen startet i 1979, samtidig er Iran persisk, og fri fra den inneklemte anti-modernitets holdningen som synes å prege araberne. Sist, men ikke minst, består Iran av en ung, velutdannet befolkning, som verken opplevde eller husker Khomeinis islamske revolusjon. Derimot har de fått nok av diktaturet.

Når og hvor dagens presteregime faller er usikkert, men intet hadde vært mer gledelig om presteregime fikk en tur til "paradis" allerede neste år!

Så til noe mye viktigere - fotball. For Liverpoolsupportere har siste halvdel av 2009 vært et langt mareritt. Og selv om jeg normalt sett er optimist, så er det lite som tyder på at laget til Benitez holder mål. Verken bredde eller topp. Ifjor burde Liverpool tatt seriegullet, men misbrukte målsjanser mot lag som Hull og Stoke kostet ligagullet, i 2010 kommer vi ikke til å være i nærheten. Det bærer for langt av sted her i denne oppsummeringen å si hva som må gjøres, men det er en del.

I 2010 er det fotball VM i Sør-Afrika. Jeg har familie og kunne tenke meg å legge sommerferien dit for å følge VM. Jeg har to favoritter, Spania og England. Både hjerte og hjerne sier at disse ligger godt an til å vinne tidenes første VM i Afrika. Men med de legendariske ordene til Rudolf Blodstrupmoen "Time vil shov"!

Tilslutt - her er John Lennons klassike nyttårslåt og med den ønsker jeg alle sammen et riktig godt nyttår!

Wednesday, December 23, 2009

Fra Bastogne til Obama

I desember 1944 iverksatte Nazi-Tyskland sin siste offensiv under den 2.verdenskrig i det som ble kjent som Battle of the Bulges. 101. Airborne under ledelse av General McAucliffe fikk den utakknemlige oppgaven i å holde stand i den lille belgiske byen Bastogne. I HBO- serien Band of Brothers portretteres innsatsen til 101. Airborne, som mellom 19-27 desember 1944 gjennomlevde en ”annerledes” jul.

Den 27.desember ledet General Patton sin berømte third army strake veien mot Bastogne, i noe som var intet annet enn imponerende fremvisning av utholdenhet, motivasjon og seiersvilje. General Patton forsatte via Ardenne, Luxenbourg og til sist inn i Berlin. En av dem som gjennom sin innsats i Pattons third army, bidro til å frigjøre Europa, var Stanley Dunham, bestefaren til President Barack Hussein Obama.

Det er vanskelig å se hvilken eksakt innflytelse bestefarens personlige bakgrunn har fått for Obama, men jeg synes den er tydelig. Når Obama så klart og tydelig tar avstand fra pasifisme, og ved flere anledninger har brukt analogien om sin egen bestefar så taler det sitt tydelige språk. Så også i Obamas ”nobelforelesning”. Jeg var i grunnen ganske overrasket over at så mange ble overrasket over Obamas tale. Det synes som om mange har forblindet seg i ”Obamas fredsretorikk” uten å skjønne hva dette innebærer. Nemlig at det å ønske fred sjeldent er nok.

Som Obama helt korrekt påpekte; Å møte Hitler-Tyskland med pasifisme ville ikke skapt fred i noen meningsfull betydning av ordet. Like lite som Jesus sitt julebudskap om ”å vende det andre kinnet til”. Naturligvis må man forsøke å unngå krig, MEN ikke for enhver pris. Nettopp dette tror jeg er en av lærdommene Obama fikk fra sin bestefars innsats i Pattons third army. Med hans egne ord fra nobeltalen: “A non-violent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al Qaeda's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism - it is a recognition of history”

I møte med Taliban og Al-Quida, så hjelper Jesus og ikke-volds taktikken like lite som det hjalp jødene under 2.verdenskrig.

Faktum er at 101. Airbornes innsats i Bastogne for 65 år siden, Stanley Dunhams innsats i Pattons Third Army, og millioner av amerikaneres innsats siden, har gjort mer for å trygge freden i Europa enn Jesus Kristus noen gang har gjort. Obama selv kommenterte det på denne måten:

Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples' children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

God jul!

Monday, December 21, 2009

Priceless :)

Det er jul, julegaver og pengebruk. For veldig mange innebærer det å bruke mastercard. Som tidligere sagt, det finnes opplevelser som ikke kan kjøpes for penger, for alt annet kan du bruke mastercard. Prøv likevel å unngå pinlige situasjoner som dette :)

Friday, December 18, 2009

Lykke til!

Amerikanske forsterkninger er på vei til Afghanistan. Måtte lykken stå dem bi!

Tuesday, December 15, 2009

Forholdet mellom ord og handlinger i klimadebatten

Som sikkert flere har lagt merke til pågår det i disse dager klimaforhandlinger i København, med påfølgende deltakelse av internasjonale aktivister (av ymse slag), forhandlere, banditter og toppledere - uten sammenligning forøvrig. Blant de celebre gjestene finner vi Arnold Scharwznegger, Albert Gore jr. og Jonas Gahr Støre.

Sistnevnte hevder i forbindelse med rapporten «Melting snow and ice. A call for action» at man må være merkelig skrudd sammen dersom man ikke skjønner at dette er alvor. Det kan så være, men problemet med Gahr Støre og resten av den norske politikerstanden er at det er et gedigent gap mellom problembeskrivelsen og viljen til å foreslå tiltak som virker.

Gahr Støre og regjeringen er slik skrudd sammen, at de har muligheten til å overbevise det norske folk om at det virkelig er alvor – men villigheten til å ta politiske belastninger synes ikke å være tilstede. For hva har egentlig norske politikere noen gang gjort (HANDLET, BESLUTTET – ikke sagt) for å overbevise den norske befolkning at vi står overfor en alvorlig klimakrise som følge av CO2-utslipp?

Svar: Absolutt ingen ting.

Joda, det er en avgift her og et øre der, men jeg kan ikke se et eneste politiske tiltak som reelt sett utfordrer middelklassen. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete skulle ha seg frabedt økte bensinavgifter – det ville gjøre det vanskeligere å bo i distriktene, og i valget mellom klimatiltak og distriktspolitikk er Sp-lederen krystallklar.

Minervas Jan Arild Snoen har på oppdrag fra Civita publisert rapporten ”Hvis klima var førsteprioritet”, som illustrerer tydelig forskjellen mellom hva som er mulig og hva som er realistisk.

Jeg tror i liten grad på konspirasjonsteorier, så heller ikke på at det foregår en sammensvergelse for å lure menneskeheten til å tro på menneskeskapte global oppvarming. Jeg ser ikke bort fra at forskningen er politisert og at de klimamodellene som brukes i stor grad er innenfor det samme paradigme, og at alternative vitenskaplige forklaringer blir diskriminert – men noen stor sammensvergelse tror jeg ikke på, ”Climategate” til tross.

Like fullt irriterer det meg at norske politikere til stadighet, slik som Solheim og Gahr Støre, beskriver dommedag – uten å være i nærheten av å komme med politiske tiltak som matcher påstått virkelighetsbeskrivelse. I den grad det eksisterer politikerforakt så er diskrepansen mellom ord og handlinger, en svært, ja etter min mening den absolutt viktigste, årsaken. Politikere som prøver å overbevise velgerne om nødvendigheten av politikk, uten å benytte seg av den påståtte muligheten når velgerne belønner retorikken, skaper naturligvis misnøye. Kall det gjerne politikerforakt.

I den grad begrensning av CO2-utslipp er nøkkelen (og det er det jo skal vi tro vitenskapsautoritetene) finnes det kun en virkelig kostnadseffektiv løsning som fungerer raskt; Prising av CO2-utslipp. I mer konkrete termer må bruk av fossilt brensel bli dyrere – mye dyrere. En slik løsning vil selvfølgelig utfordre middelklassen, og medføre politiske belastninger. Nettopp derfor er det viktig å se hva Gahr Støre og Solheim gjør – ikke hva de sier. Gahr Støre har muligheten til å vise at han er ”riktig skrudd sammen” – han behøver bare å få med seg regjeringen på å utfordre middelklassen.

Og det tror jeg først når jeg ser det.

Kommentert på
Minerva.

Sunday, December 13, 2009

Et smakløst angrep av VG på Thorbjørn Jagland

Thorbjørn Jagland har vært i vinden den siste uken. Gjennom å sole seg i glansen av Barack Obama har den tidligere norske statsministeren inntatt podiet i sentrum av begivenhetene. Onde tunger hevder sågar at Jagland brukte fredsprisen for å få treffe Obama.

VG forsetter i dagens utgave kritikken av Jagland, ettersom han i kraft av å være Generalsekretær for Europarådet er nullskatteyter. Dagbladet følger selvsagt opp. "Jagland-bashingen" synes i så måte å ha fått en aldri så liten renessanse.

Personlig finner jeg forsiden til VG lite smakfull. At det eksisterer gode ordninger for ansatte i Europarådet kan knapt Jagland lastes for. Kritikken burde i så tilfelle rettes mot Europarådet. Det er godt mulig at noen mistenker Jagland for å ville lede Europarådet som følge av gode skatteordninger, personlig tror jeg mer at Jagland ønsket utfordringene som følger med en slik stilling. Godt mulig at Europarådet som sådan bør gjøre noe med sine egne privilegier - også godt mulig at Jagland før eller senere bør ta et initiativ for at så skjer. I første omgang er jeg dog mer opptatt av at han bruker stillingen for å styrke menneskerettighetenes stilling.

At VG-velger den type spekulativ fremstilling av personen Thorbjørn Jagland synes jeg er smakløst. Men det er nå engang Verdens Gang sin rett til å opptre smakløst.

Oppdatert 14.12
Leder i finanskomiteen - unge Michaelsen varsler gjennomgang av skattesystemet, forsåvidt det samme som finansminister Sigbjørn Johnsen. Det er som jeg har skrevet over sikkert på sin plass å gjennomgå systemet, men Jaglands motiver for å ta stillingen har knapt vært profittmotiv. Så er det noen som skal kritiseres så er det Finansdepartementet for avtalen, og ikke Jagland for å takke ja til stilling som generalsekretær i Europarådet.

Thursday, December 10, 2009

Obamas tale: Fred er ikke ekvivalent med pasifisme

Det er Obamafeber i Oslo og mediene fråtser i mer eller mindre interessante nyheter med, og om Obama. For meg er naturligvis den politiske dimensjonen mest interessant.

Den kanskje største kritikken mot å tildele Obama fredsprisen er det faktum at han har besluttet å trappe opp krigen i Afghanistan. Det er en velbegrunnet kritikk, særlig hvis vi vurderer den opp mot Nobelstestament og fredsprisens historie. Obama selv påpekte i Nobeltalen at det fantes personer – kjente og ukjente – rundt om i verden som fortjente denne prisen mer han. Det mest interessante med talen var likevel Obamas insistering på at pasifisme ikke er ekvivalent med fred.

La oss gjennom et lite tankeeksperiment forestille oss at det var den såkalte fredsbevegelsen som hadde sittet i førersetet de siste 20 årene. I så tilfelle kan vi med stor grad av sikkerhet si at følgende hadde vært tilfelle: Saddam Hussein hadde ikke bare sittet ved makten i Irak, han hadde også vært i besittelse av Kuwait. Serbisk nasjonalisme ville dominert tidligere Jugoslavia, hvorpå albanere hadde blitt forvist fra Kosovo. I Afghanistan hadde det sannsynligvis vært ”mer stabilt”, dog med Talibans brutale styre som erstatter, som i tillegg til å undertrykke afghanere samarbeidet nært med Al-Qeida.

Og la det ikke være noen tvil - dette er typen fred som hadde vært alternativet til dagens situasjon! Jeg er av den formening at det verken hadde vært en mer fredelig verden (i ordets egentlig forstand) og takke meg til - ikke Obama heller. Jeg har tidligere på støttet Obamas initiativ mot Iran, jeg har også tatt til ordet for å snakke med Hamas, ja sågar også gi amnesti til Talibanere som velger å bli en del av løsningen, fremfor problemet i Afghanistan. Men verken diplomatiet eller globale institusjoner kan virke effektivt uten reelle maktmidler.

Obama legemliggjorde det liberale credo om at enhver bruk av makt må underlegges moralsk rett. At det finnes tilfeller hvor fredsbevegelsens myke tanker er like ubrukelig som myke kuler i geværene. Uavhengig av hvorvidt Obama fortjente fredsprisen eller ikke – så er budskapet i Obamas tale vel verdt å ta med seg.

Wednesday, December 09, 2009

Helt riktig å skrinlegge EM-søknad.

Den norsk-svenske søknaden om Fotball-EM 2016 skrinlegges. Det er etter min mening helt riktig. Spørsmålet er om det noengang var riktig å søke. Jeg har ihvertfall aldri blitt overbevist av fotballpresident Sondre Kåfjords talegaver. Av flere grunner.

For det første er ikke Kåfjord mye til taler. For det andre hadde jeg store problemer med å tro på et Fotball-EM i Norge, gitt de infrastrukturmessige og logistiske utfordringene som følger med slikt arrangement. Trygve Hegnar karakteriserte Kåfjords plan som en røverhistorie, i og med at betingelsene for arrangementet er en million tilskuere og Norge har 150 000 overnattingsplasser. Det er et regnestykke som kun fotballforbundet og Sondre Kåfjord får til å gå opp. Noe også den eksterne rapporten påpeker.

Skal vi delta i EM i 2016 må vi nok kvalifisere oss gjennom god fotball - noen snarvei som vertsnasjon blir nok forbeholdt andre.

Thursday, December 03, 2009

Problem for hvem?

NRK Dagsrevyen melder om at prostitusjon er økende problem på norske hoteller. Mitt spørsmål er - problem for hvem?

Wednesday, December 02, 2009

Feil å sette sluttdato i Afghanistan

Barack Obama annonserte under nattens (norsk tid) tale at han sender 30 000 ekstra amerikanske soldater til Afghanistan. Det er en beslutning jeg støtter, selv om jeg gjerne skulle sett at han hadde sendt enda flere soldater i tråd med General McCrystals ønsker. Derimot er jeg meget skeptisk til å sette en sluttdato for den militære deltakelsen - det er situasjonen på bakken som bør bestemme avslutningen - ikke en tilfeldig dato.

De av oss som har støttet internasjonal militær deltakelse i Afghanistan har selvfølgelig aldri ment at denne operasjonen utelukkende har en slik dimensjon. SNARERE TVERT IMOT, betydningen av sivil gjennoppbygning er helt avgjørende. Poenget er at det også behøves en militær innsats. Uten en militær tilstedeværelse, som kan oppfylle et minstemål av den weberianske definisjon av en stat, legitimt voldsmonopol, så kan jeg vanskelig se hvordan Afghanistan skal utvikle seg i positiv retning.

Noe liberalt demokrati i europeisk forstand er vanskelig å se for seg, men å få til et enhetlig afghansk styre med legitimt voldsmonopol og en form for konstitusjonalisme - dvs forutsigbart legalt styre, hvor loven i en meningsfull forstand er lik for alle, og korrupsjon begrenses, må være et klart mål. Og den jobben kan bare afghanerne selv gjøre. Hvis ikke Karzai er seriøs i sine forsøk på å få til en slik utvikling, så spiller det fint liten rolle hvor mange soldater som sendes til Afghanistan.

Mitt poeng er at så lenge det finnes et tilstrekkelig antall afghanere som er villig til å slåss for et konstitusnonelt Afghanstian, og så lenge man har tro på at Karzai, til tross for sine mislykkede forsøk, kan skape bedre utvikling i landet, ja så bør vi stille opp med soldater for å sikre muligheten for sivil utvikling.

Og det er etter min mening situasjonen på bakken - forholdene og prospektene i Afghanistan som burde definere hvorvidt man skal forsette den militære innsatsen - ikke en kunstig tilbaketrekningsdato, som i realiteten gir Taliban tid og sted for overgivelse.

Jeg er blant dem som har støttet Obama, og til tross for uenigheter politisk, har ment at han har vært positiv for USA. Men denne avgjørelsen bærer preg av polititisk taktikk med hensyn til gjenvalg i 2012, heller enn fornuftig strategi for Afghanistan, og det er svært skuffende.

Jeg er ikke sikker på at det er mulig å lykkes i Afghanistan, i betydning omforme et tilbakestående stammesamfunn i modernistisk retning, innenfor en relativ kort tidsperiode. Men dersom vi mener det er mulig så bør vi gjøre det fullt og helt - ikke stykkevis og delt.

Alternativet er å overlate Afghanistan til seg selv - 11.september 2001 minner oss på hva konsekvensen av en slik politikk kan medføre.

Tuesday, December 01, 2009

Friday, November 27, 2009

Ikke første gang noen har stemt mot sin overbevisning

Det er nok mange i de rødgrønne partiene som vil puste lettet ut i morgen ettersom saken kring biodisel avgjøres i natt. Biodiselsaken er til de gradet kommet ut av proposisjoner. Klimaeffekten er usikker, og alternativnytten diskutabel.

At opposisjonen har utnyttet saken politisk, kan man knapt klandre dem for. Det er naturligvis et poeng at avgiften blir innført til tross for stor motstand på Stortinget. Dette skyldes mest av alt at Sp og SV har sovet i timen. At mediene og flere har gjort et poeng ut av at Sp og SV stemmer mot sin overbevisning er mer overraksende - det er ikke første, ei heller siste gang at representanter på Stortinget og partimedlemmer i diverse fora vil måtte stå inne for standpunkt som ikke er deres primærstandpunkter, i noen saker også argumentere mot sin egen overbevisning. Det er på mange måter en "tradeoff" man må godta, dersom man ønsker innflytelse i et politisk parti. Mitt eget parti Høyre er intet unntak.

Motstanden mot røykeloven var stor i Høyres gruppe da den ble innført, likefullt ble partipisken brukt for å få den igjennom til Dagfinn Høybråtens store glede. Under landsmøte til Høyre i 2005 var det stor motstand mot å innføre kvoteringsregler/sanksjoner for private styrer etter at Statsråd Gabrielsen hadde gått amok med sine egne private overbevisninger, stikk i strid med Høyres verdier. Likefullt gikk Høyres-landsmøte i 2005 etter stort press, inn for å sanksjonere brudd på bestemmelsene kring kjønn i private styrer.

I spørsmålet om Datalagringsdirektivet vil flere Høyre-representanter kunne bli tvunget til å stemme mot sin overbevisning, dersom Stortingsgruppen (les:partiledelsen) bestemmer seg for å binde representantene.

Biodieselsaken er verken første eller siste gang at representanter vil stemme mot sin egen overbevisning, dog er det lenge siden motstanden har vært så tydelig artikulert.

Monday, November 23, 2009

Riktig å sparke Peter Mueller

Jeg har hatt sansen for Peter Mueller. Han er åpenbart faglig dyktig og har gjort mye bra arbeid for norsk skøytesport, men skyøteforbundet kunne vanskelig leve videre med beskyldninger om seksuell trakassering.

Hadde dette vært et enkelttilfelle, ville det muligens stilt seg annerledes. Problemet for Skøyteforbundet og Mueller er at det tegner seg et mønster. Dette er ikke første gang Mueller kommer med sleivete uttalelser om utøvere som befinner seg i en sårbar situasjon. At Mueller selv ikke forstår dette, vitner om manglende selvinnsikt, og at er således åpenbart uegnet som leder.

Ingen tvil om at dette er utfordrende for Håvard Bøkko og synd for norsk skyøtesport. Men årsaken til dette er oppførselsen til Peter Mueller, og da er det helt riktig å plassere ansvaret der det hører hjemme - hos forhenværende norsk trener Peter Mueller.

Thursday, November 19, 2009

Nok engang: INNFØR VIDEODØMMNING!

Den mest opplagte konklusjonen man bør trekke etter skandalekampen mellom Frankrike og Irland er at tiden for videodømming befinner seg på overtid. Med tanke på interessen, økonomien og betydningen, burde FIFA med umiddelbar virkning etablere videodømming. Ingen kan forvente at dommerne skal få med seg alt, ei heller vil videodømming ta bort elementet av skjønn hos fotballdommeren. Derimot vil videodømming fjerne åpenbare regelbrudd!

Med videodømming hadde vi sluppet diskusjon om omkamp eller ikke mellom Frankrike og Irland. Rett eller ikke - det blir selvfølgelig ikke noen omkamp!

Tuesday, November 17, 2009

Hvilket ansvar har norske myndigheter for nordmenn i utlandet?

En av de dominerende trendene - for ikke å si DEN dominerende trenden i globaliseringens tidsalder, er bevegelse over landegrenser, for kortere eller lengre tidsperioder. Norge er naturligvis intet unntak. Nordmenn av ymse slag reiser mer enn noensinne - Thorvald Stoltenberg oppsummerte det fint under dagens debatt i forbindelse med NUPIs 50-års jubileum, "nå er det flere jeg kjenner som drar til Thailand, enn Hadeland for julefering".

Den økte trafikken skaper i seg selv utfordringer for norske myndigheter. Legg til x-antall, hva skal jeg si, mindre intelligente eventyrere, et enda større antall nordmenn uten forsikring - og en håndfull individer som tar kalkulerte risikoer (blant disse Pål Refsland), så tegner det et godt bilde av de økte oppgavene for norsk UD. Men det mer grunnleggende spørsmålet OM HVILKET ANSVAR norske myndigheter bør ha for norske borgere i utlandet forholder seg etter min mening mer uklart.

Det første og mest grunnleggende spørsmålet er om det i det hele tatt finnes prinsipielle begrensninger for UD med hensyn til norske borgere i utlandet? Svaret på det spm er ikke opplagt. Ikke dermed sagt at norske myndigheter alltid kan hjelpe. Og graden av ressurser som UD stiller til disposisjon må nødvendigvis vurderes fra gang til gang, dermed er det også vanskelig å gi noen prinsipielle føringer for hvilke kriterier som skal ligge til grunn for UDs involvering. Mulig man generelt kan si at jo mer alvorlig (uavhengig av om det er selvforskyldt eller ikke) tilfelle er, jo mer plikter UD å involvere seg.

For såkalte konsulære tjenester, hvor nordmenn ikke har reiseforsikring og trenger praktisk hjelp av typen kontanter, mistet pass, dokumenter, medisinske tjenester etc (type tjenester som forsikring skal dekke), kan det etter min mening innføres store egenandeler (5 - 10 000). Det vil være et sterkt incentiv for å skaffe seg reiseforsikring. Alternativt kan UD nekte å bistå nordmenn i utlandet som trenger hjelp som normalt dekkes av forsikring.

Jarle Trå-saken i sommer, fjellklatreren som nesten omkom på Everest var ikke godt nok forsikret, og UD måtte steppe inn for å få han trygt hjem. I slike tilfeller burde det ihvertfall påløpe en dyr egenandel for Trå.

Hva så med Kongosaken? I det all vesentligste så støtter jeg UDs linje. Det ytes diplomatisk og økonomisk assistanse. Det største ansvaret for fadesen har naturligvis Moland og French selv.

Ukas store sak, Pål Refsland, hvor bortimot 100 personer i UD jobbet fulltid med å få Refsland frigitt, er også gjenstand for diskusjon kring myndighetens bruk av ressurser. Pål Refsland visste om riskene, men valgte likevel å dra inn.

En liten digresjon angående Refslands vurderinger. Jeg ønsker ikke å kritisere Refsland, han har gjennom mange år dekket ulike konflikter, og har som følge av dette bidratt med verdifulle opplysninger. Refsland utenriksarbeid er etter min mening journalistikk av ypperste merke - og - skal man dekke konflikter, så kommer riskene som en naturlig del av landskapet. Ingen vet dette bedre enn journalistene selv. I så måte er jeg helt enig med Gahr Støre som anerkjenner at journalistisk arbeid i disse områdene er viktig. Refsland feilvurderte etter eget utsagn tillit fra en lokal talibaner - som sagt dette er risker man tar som journalist. Odd Karsten Tveit ble holdt tilbake samme med en rekke int. journalister da han skulle dekke epilogen av den første gulfkrigen i 1991, og understreker at man simpelten, som journalist ikke kan oppheve risker som følger av å dekke konflikter.

Det grunnleggende spørsmålet i denne saken er forsåvidt ikke hvorvidt Refsland gjorde noe lurt eller ikke, men om UDs bruk av ressurser - norske myndigheters ansvar for Refsland i denne saken. Det er ingen tvil om at saken var alvorlig, i så måte var det naturlig å koble inn UD. Det var også naturlig at de brukte betydelige ressurser på den. Jeg mener heller ikke at man burde pålegge Refsland/novemberfilm noen egenandel, selv om det kunne forsvares ut fra hva jeg har skrevet overfor.

Jeg er usikker om man kan utlede noen generell regel fra Refslandsaken om UDs ansvar, og hvertfall ikke i spørsmålet om mindre konsulære tjenester som ble diskutert i kjølvannet av denne saken.

For å oppsummere. Norsk UD er finansiert av norske borgere, blant annet også for å bistå nordmenn i utlandet. Hvor langt dette ansvaret sal strekke seg er vanskelig å definere ut fra en generell regel, men at det bør innføres egenandeler og incentiver for å motvirke uaktsom atferd for et stadig økende andel reisende nordmenn mener jeg opplagt.

Monday, November 16, 2009

Knapt noen overraskelse

Barack Obama uttalte i Kina at han personlig ikke skriver på Twitter. Det er mulig dette kom som en stor overraskelse for noen, det er i såfall en større overraskelse enn at Obama innrømmer at han selv ikke skriver på twitter. Men det er heller ikke det viktigste. Det interessante er om Obama orienteres om det som står der i hans navn.

I prinsippet kan jo alt som Obama har godkjent av politikk/kommentarer også publiseres på hans twitterkonto, for på den måten tilgjengeliggjør hans synspunkter i ulike fora direkte til velgerne. At Obama personlig skulle drive dialog med millioner av mennesker rundt omkring i verden, er selvfølgelig helt utenkelig. Når du får x-antall følgere, faller muligheten for meningsfull dialog.

Men ingenting i veien for at ikke Twitter også kan brukes som en informasjonskanal til velgerne. Det viktige for Obama og hans administrasjon er å legge forholdene til rette for at hans tilhengere kan bidra/komme med innspill, om enn ikke med Obama direkte. Det var nettopp dette KANDIDATEN Obama lykkes med i sin kampanje.

Fremtidens politiske kandidater vil nødvendigvis måtte integrere bruken av sosiale medier som en del av sin totaltkampanje. Det er neppe mulig å vinne valg "bare" ved å bruke nettet - men du kan ganske sikkert tape dersom du ikke benytter deg av effektiv nettkommunikajson - med eller uten Twitter.

Thursday, November 12, 2009

Lyver regjeringen?

Jonas Gahr Støre hevder regjeringen ikke betalte løsepenger for å få frigitt journalist Pål Refsland, men at de "fant en løsning" sammen med afghanske stammeledere. Jeg sier ikke at dette høres lite troverdig ut, men det er ikke utenkelig at regjeringen har betalt penger under bordet. Det er selvfølgelig vanskelig å hevde dette når man ikke har bevis, det kan lett bære preg av konspirasjonsteori, hvis enkelte mener er mer sann dess mer usannsynlig teorien er. Men jeg tror ikke dette på generelt grunnlag er usannsynlig og det er nå engang en bloggers privilegium å få spekulere.

Første spørsmål er følgende: Dersom man kunne redde et liv ved å betale løsepenger, uten at det ble offentlig kjent - ville det da være moralsk forkastelig? Jeg er tilbøyelig til å svare nei.

Problemet er at en slik handling ville øket risken på alle nordmennn i utlandet. Dersom kriminelle fikk vissheten i at den norske regjeringen er villig til å betale løsepenger, så ville det umiddelbart satt norske liv i utlandet i fare. Nettopp derfor det er så viktig for Gahr Støre å understreke at de IKKE har betalt penger. Man må, inntil man har indikasjoner på det motsatte, være villig til å følge regjeringens offisielle linje.

Når det er skrevet - det burde ligge i den kritiske journalist sin interesse å etterprøve denne linjen. De beste blant journalistene er kallet!

Monday, November 09, 2009

Gratulerer Aalesund, men seieren kom som konsekvens av feil dommeravgjorelser.

Aalesund fotballklubb leverte en fantastisk innsats under årets cupfinale. Jeg vil ikke på noen måte diskreditere klubbens innsats, på eller utenfor banen, men etter min mening ble Molde ved to avgjørende anledninger bortdømt.

1. Diego Silva filmet klart i forkant av Glenn Roberts utligning. Her skulle Molde hatt frispark og Diego Silva skulle hatt gult kort for usporstlig opptreden.

2. Soleklart straffe til Jose Mota, da Parr takler på beinet til Moldespissen. Parr skulle hatt rødt kort og Molde skulle hatt straffe.

Det til tross, dommer Kjetil Selen gjorde en god kamp, og jeg er usikker på hvorvidt hans posisjon ved de ulike tilfellene var så god at han burde ha sett situasjonene.

La meg også gratulere Molde med en god cupfinale, og ikke minst heder for å opptre som verdige tapere.

Ikke alle som har den evnen - bare spør Alex Ferguson.

Wednesday, November 04, 2009

Helge Lund: Oljesandprosjektet i Canada er bra for miljøet...

Kommunikasjon, og især politisk kommunikasjon har tiltrukket seg betydelig oppmerksomhet med Bjarne-Håkon Hansens overgang til PR-bransjen. Som P.J.O`Rourke så mesterlig har uttalt; "Jeg har problemer med å tro på folk, når jeg vet at jeg hadde løyet i samme situasjon".

I VG (ikke på nett side 4 i papiravisen) igår uttalte Helge Lund at "Statoils involvering i Oljesandprosjektet er bra for miljøet".

Smak på setningen engang til.

Er det virkelig noen som tror på Lund, eller rettere sagt, tror Helge Lund virkelig på at noen skal tro på han når han påstår at dette prosjektet er bra for miljøet? Kommunikasjonsmessig fremstår det totalt tøvete, ihvertfall for den delen av mottagere (personer) som ikke er komplett tilbakestående.

At Statoil er mest interessert i profit burde overraske ingen, og Helge Lund ville møtt stor forståelse dersom han hevdet at miljø ikke kan være det eneste, ei heller det viktigste hensynet for bedriften. Det ville ihvertfall vært troverdig!

5080 har som vanlig sin egen satirisk vri på saken (etter tips fra Kapitalismus :)

Sunday, November 01, 2009

Utfordring til Høyre. Si nei til Datalagringsdirektivet

Vampus har formulert et klart brev til Høyres representanter paa Stortinget, hvor hun ber representantene legge ned veto mot Datalagringsdirektivet.

Jeg er helt sikker paa at det er et klart flertall mot direktivet blant Høyres representanter, dette maa ogsaa gjenspeile den endelige avgjorelsen.

Tuesday, October 27, 2009

Arven fra DDR i det nye Tyskland

Erik Idsøe har i dag en meget lesverdig artikkel publisert på Minerva.

Er dog usikker på om Die Linke bør forbys.

Friday, October 23, 2009

Lønn som fortjent?

Hva er en rettferdig lønn? Tja, mens du funderer på spørsmålet så har du i disse dager muligheten til å sammenligne deg med både nabokjerringa og arbeidskollegaen. Anledningen er selvsagt offentliggjøringen av de årlige skattelistene, som tradisjonen tro utløser debatt langs ulike dimensjoner.

Jantelov
Et av disse er spørsmålet om rettferdig lønn (noe jeg tidligere har diskutert litt mer inngående). Lisbeth Norman, leder i Norsk Sykepleierforbund, er i VG (onsdag) særlig provosert over de høye spillerlønningene i fotball. “Nivået på lønningene innen fotballen er unaturlig høyt. Det er ingen andre som kan forvente slike økninger. Det er uoppnåelig for alle andre”, sier Norman og uttaler videre: “Det handler om belønning i forhold til innsats, og å føle seg verdsatt. Nyutdannede sykepleiere i byene våre har ikke mulighet til å kjøpe seg en leilighet, og når jeg da ser hvordan unge fotballspillere lever, er det rett og slett provoserende”.

Det at unge fotballspillere lever godt som underholdningsartister er altså provoserende for Norman. Noe sterkere uttrykk for misunnelse og jantelov skal man lete lenge etter.

For det første, hva er naturlig eller unaturlig lønnsnivå? Og hvem bedømmer lønn etter innsats? Og la oss for argumentets skyld forestille oss at det ble innført et lønnstak i Norsk Fotball, hvor ingen fikk tjene mer enn hva Lisbeth Normann til enhver tid bedømte som rimelig. På hvilken måte hadde dette kommet sykepleierne til gode? Faktum er at det hadde det ikke. De penger som årlig overføres til fotballindustrien kommer av at det er en stor etterspørsel etter deres tjenester. Dette reflekterer det nokså åpenbare poeng at fotballspillernes lønninger er mulig fordi store deler av norsk middelklasse er villig til å bruke ganske mye penger på fotball.

Tilbud og etterspørsel
Man kan jo selvfølgelig mene at dimensjonen tilbud og etterspørsel ikke nødvendigvis er en god basis for rettferdighetsbetraktninger, og at frivillige transaksjoner mellom mennesker burde reguleres slik at det kom fagforeningene, unnskyld, sykepleierne til gode. Det kunne jo vært interessant å høre Lisbeth Norman for det første utdype sine synspunkter på hva som er en rettferdig lønn (som Milton Friedman har uttalt – it’s always the other fellow who’s greedy). Og enda mer interessant, hva vil hun bytte ut en lønnsdannelse basert på tilbud og etterspørsel med?

En avsluttende betraktning om skattelistene og nødvendigheten av offentlig informasjon. Espen Andersen setter dette argumentet på spissen, i sin kommentar “Hvorfor stoppe med skattelistene?”

Hvor mange av dem som idag forsvarer argumentet om at skattelisten sikrer åpenhet, vil også forsvare avisenes og borgernes rett til å vite hvor gode skoleresultatene er?

Publisert på Minerva

Thursday, October 22, 2009

Kongenes galskap

I forrige uke kunne NRK melde at 4 av 10 Stortingsrepresentanter er tilhenger av republikken, hvilket viser at støtten til monarkiet er sterkere blant folk flest enn på tinget.

For egen del har spørsmålet om republikk alltid vært et prinsipielt spørsmål.

Jeg er tilhenger av meritokrati og motstander av privilegier. Jeg mener ingen posisjoner - især ikke Statsoverhode - bør gå i arv. Tilhengerne av monarkiet argumenterer for den symbolske kraften i kongehuset som samlende. Joda, en konge som lirer av seg selvfølgeligheter er knapt noe problem.

Det som derimot er et problem, er deler av kongefamilien og signalene disse sender. Vi har en prinsesse, som føler "seg litt ond" og på ramme alvor lærer barn å møte engler, og forteller om sine "rendevouzer" med disse skapningene. Vi har en kronprinsesse som støtter dette tøvet, og hvis største prestasjon var å gifte seg inn i kongefamilien, etter å ha vært personlig konkurs som 30-åring. En skjebne som hun forøvrig deler med prinsgemal Ari Behn (dette iflg Trygve Hegnar - som uttalte at man kanskje skulle forvente litt mer av våre fremste kongelig symboler).

Ari Behn, som i etterkant av 11.september tok turen til madrassaskolene i Pakistan for å forsikre Taliban og fremtidens selvmordsbombere "at det er mange av oss som ikke deler George Bush sitt syn". Med venner som dette - hvem trenger fiender...

Noe stort demokratisk problem representerer ikke monarkiet, ikke dermed sagt at det ikke burde fjernes. I den grad det er symbol for noe, så er det aristokratiets privilegier. Et symbol vi godt kan greie oss uten.

Wednesday, October 21, 2009

En (ny) støtteerklæring til Rafa Benitez

Liverpools minste problem om dagen er forstyrrende badeballer. Faktum er at klubben ikke har levert gode nok resultater. Jeg vil også være tilbøyelig til å si at prestasjonene ei heller har vært gode nok, dog det ikke (mitt mantra i fotballanalysen) alltid henger sammen.

For halvannet år siden gav jeg støtte til Benitez som etter å ha tapt mot Barnsley i F.A. Cupen lå tynt an som Liverpool trener. 17 mnd senere er det igjen spekulasjoner rundt Benitez sin fremtid. Jeg tror ikke det vil hjelpe stort å sparke Benitez. Jeg har vært Benitez-fan siden den dagen han satte sine ben på Anfield. Han er etter min mening en av verdens beste trenere, en utmerket taktiker, med evnen til å finne god struktur i laget.

En som virkelig ikke burde uttale seg er Souness, eller for all del, han må gjerne uttale seg, men det blir å kaste stein i glasshus med tanke på hans resultater, dvs mangel på sådane. Er det noen som ikke savnes på Anfield så er det Souness.

Jeg skal innrømme at jeg har stilt spørsmålstegn ved Benitez sine disponeringer ved flere anledninger. Hans forsøk på å kjøpe Barry (på bekostning av Alonso) forsto jeg lite av, og hans store tillit til Lucas Leiva har jeg heller ikke helt forstått, synes ikke Leiva har levert varene.

Det er selvsagt mulig at Benitez som følger spillerne fra dag til dag ser noe jeg ikke ser. Benitez sin evne til å sette sammen et lag har imponert meg, og det er liten tvil om at han evner å tenke komplementært. Det sagt, slår det meg som meget tydelig at Liverpool mangler en del klassespillere. Sammenlignet med Arsenal, Man U, Chelsea så har Liverpool for få spillere av kvaliteten til Torres, Gerrard og Mascherano. I tillegg til disse tre, synes jeg Glen Johnson og Benayoun har imponert. For ikke å glemme Pepe Reina (Fotballøyas klart beste keeper). Kuyt holder mål, men bare så vidt.

Midtforsvaret med Carragher, Agger og Skrtel har de siste årene vært veldig bra, men det har knaket i året. Hvor lenge man skal vente på at Ryan Babel faktisk slår ut i full blomst er jo et åpent spørsmål. Hva gjelder resten av laget så holder disse for dårlig kvalitet etter min mening.

Det skal bli veldig, veldig interessant å se hva Aquilani har å by på. Han BØR være verdt de drøyt 200 millioner kronene LFC investerte!

Hva er så løsningen? Mer penger hadde selvfølgelig hjulpet. Og da må man heller kjøpe inn en skikkelig spiller i Torres-klassen, heller enn 3-4 halv-gode - de har vi nok av. Utover det så er det ikke mye annet enn knallhard jobbing som duger. Ingen vet det bedre enn Rafa Benitez!

På tide å snu skuta på søndag mot Satans eget lag - Man United!

Oppdatert:
Enda en god grunn til ikke å sparke Rafa - det er ekstremt dyrt.

Monday, October 19, 2009

På tide å knuse Taliban

Den pakistanske hæren har (endelig) innledet en lenge varslet offensiv mot Taliban i stammeområdene.

Det er all grunn til å tro at det blir en særs blodig og utfordrende affære. Men jeg kan ikke helt se hva alternativene skulle være. Noen form for fredsforhandlinger med disse menneskene ser ikke ut til å være mulig. Men la det være sagt, jeg er tilhenger av å gi hver eneste Talibansoldat som overgir seg/vender om amnesti på dagen. Det er kanskje ikke helt rettferdig, men her er det ikke gode alternativer, man må velge mellom ulike svært dårlige.

MAKE NO MISTAKE - Taliban mener alvor. Dette er fundamentalister, hvis styre er ekstremt brutalt. Deres klare agenda er å overta Pakistan. Og et Taliban med atomvåpen burde ikke være et alternativ. Det er lite som tyder på at fundamentalistene har stor folkelig støtte, faktisk har valgene de siste årene vist at pakistanere flest ikke er særlig tilhengere av de mest ytterligående religiøse partiene (dog er "liberale" i denne sammenhengen noe misvisende).

Det pakistanske militæret har helt sikkert fått hjelp av USA, og enhver løsning i Afghanistan er helt avhengig av løsning i Pakistan. Og løsning i Pakistan innebærer å knuse Taliban som militær trussel.

Friday, October 16, 2009

Kutt sykelønnen

Kristin Clemet skriver på sin blogg om hvorfor sykelønnen ikke burde være en hellig ku.

Regjeringen skriver i statsbudsjettet at "de ikke skjønner hvorfor sykefraværet har steget så kraftig". Vel, når incentivene er innrettet på en måte som gjør at det ikke spiller noen økonomisk rolle for arbeidstagerne hvorvidt arbeiderne er på jobb eller ikke, så kan det jo tenkes at noe av forklaringen som regjeringen ikke skjønner er nettopp incentiver - eller mangel på sådan.

Friday, October 09, 2009

Fredsprisen til Obama. Ja, hvorfor ikke?

Nobelsfredspris 2009 går altså til Barack Obama. Tildelingen har blitt kraftig kritisert fra mange, og selvsagt har kritikerne noen gode poenger. For hva har egentlig Obama fått utrettet? Hva har Obama gjort for å fortjene nobelprisen? Og skal man gi en fredspris til en President som planlegger å trappe opp en krig?

Onde tunger (og de er det jo en del av) vil ha det til at Obama får fredsprisen fordi han ikke er George Bush jr. Andre spøker med at neste år burde fresprisen gå til Miss World, som også er opptatt av krig, fred, religion og politikk og sånn (for ikke å glemme at det er innmari viktig at skjønnheten kommer innenifra - yeah right...). I tillegg til at det ikke er usannsynlig at Bernie Madoff får nobelprisen i økonomi neste uke.

Og i tilfelle Osama Bin Laden skulle finne på å dø i løpet av det neste året så kan han jo få fredsprisen post mortem, hvor Jagland kan meddele: "Pågrunn av sin store innsats for verdensfreden som Osama bin Laden har bidratt til med å dø, tildeles Bin Laden fredsprisen post mortem".

Men fra satire til mer oppriktige betraktninger.

Det er to grunnleggende spørsmål som er essensielle for å bedømme tildelingen.

1. Hva er egentlig missionen/formålsparagrafen til Nobelkomiteen
2. Kan man gi fredsprisen til håp/intensjoner?

Nobelprisen har sin formålsparagraf i testamentet til Alfred Nobel - men med vid tolkningsrom. Med tanke på at terroristen Yasser Arafat, treplanteren fra Kenya og Albert Gore har mottatt prisen, så synes jeg ikke Obamas kandidatur står tilbake for disse.

Og apropos Obamas prestasjoner. Jeg er uenig med dem som sier at intensjoner/håp ikke er viktig. At Nobelprisen ønsker å støtte den prosess og tilnærming som Obama har lagt for sin utenrikspolitikk mener jeg kan forsvares. Dog skal jeg være enig med Erna Solberg i at det kanskje kunne være enda bedre å gi prisen til en kinesisk dissident eller andre som står i førstelinjen i sitt forsvar av menneskerettigheter. Barack Obama er den første som innrømmer det.

Jeg tror at personen Barack Obama gjennom sin historie, sitt liv og det symbolet på håp og mangfold som Obama in persona representerer har spilt en rolle. Så kan man jo spørre om det er en prestasjon. Det er uansett et poeng at fredspriskomiteen ønsker å støtte de ideene og tankene som Obama ønsker å gjennomføre.

Det er slett ikke sikkert han lykkes og det kan godt tenkes det var bedre kandidater. Men jeg mener at komiteen har grunnlag for sin tildeling.

Det skal bli interessant å ønske Obama velkommen til Oslo. Med tanke på mediedekningen på norske nettaviser nå, så har vi virkelig noe spennende å se frem imot!

Tuesday, October 06, 2009

Saturday, October 03, 2009

Historien gjentar seg i Irland

Jeg har sympati for dem som stiller spørsmålstegn ved prosessen rundt ratifiseringen av Lisboa-traktaten, som er en revidert utgave av Traktaten for en Europeisk grunnlov fra 2003. Men av helt andre grunner, ihvertfall delvis forskjellig fra neitilhengerne i dette landet.

Irene har ved de to siste anledningene stemt nei til forslag fra EU om traktatsendringer. Det skjedde i 2001 (Nice-traktaten) og det skjedde i 2008 (Lisboa-traktaten). Ved begge anledninger fikk irene tilbakemelding om at dette var "feilsvar". Rent praktisk var det ingen forskjell i spørsmålet (avtalen var den samme) som Irene skulle ta stilling til. Angivelig var det gitt ut "mer informasjon" denne gangen, hvilket er et dårlig skalkeskjul for EUs reelle synspunkt nemlig at Irene svarte feil i første omgang. Det er prinsipielt sett svært betenkelig at man tilsynelatende kun aksepterer et svar. Det er uhørt å endre de demokratiske spillereglene underveis.

Det man selvsagt burde ha gjort var å forandre forutsetningen for hele ratifiseringsprosessen på forhånd. For det første er det et godt spørsmål om slike traktatsspørsmål i det hele tatt egner seg for folkeavstemning. Jeg mener nei. Men siden irene har konstitusjonelt bestemt at det skal være folkeavstemninger i de tilfeller hvor grunnloven forandres, så må man følgelig ha en prosess som er konstitusjonell.

I så tilfelle mener jeg irene, ihvertfall ved andre anledning (kanskje også første) måtte ha fått valget mellom å akseptere Lisboa-traktaten eller forlate unionen. Dette mener jeg fordi 26 av de 27 landene som er med i Unionen har akseptert traktaten, og når rundt en halvmilliard mennesker har gitt et institusjonelt uttrykk for at de ønsker denne traktaten, så bør ikke 3 millioner irer ha muligheten til å stoppe prosessen. De må gjerne trekke seg ut selv, men de bør ikke ha anledning til å stoppe resten av Europa. Det kan på flere måter minne litt om norsk provinsialisme - vi ønsker alle fordelene ved europeisk integrasjon, men nekter å godta noen av ulempene.

Som sikkert den intelligente leser vil ha oppfattet, så støtter jeg Lisboa-traktaten, altså er jeg fornøyd med utfallet, men ikke prosessen i Irland. Jeg tror EUs overprøving på sikt vil være mer til skade enn gunst for europeisk utvikling.

Thursday, October 01, 2009

Å forstå sin tid

”Vi forsto den tiden vi levde i, og ga svar menneskene trodde på”
– Trygve Bratteli

Få tema inneholder flere minefelt enn tematikken som berør det flerkulturelle Norge. Den potensielle sprengkraften som ligger latent i den pågående ”kulturkampen” er sterk. Det skulle være nok å nevne karikaturstrid, hijab, blasfemi og ikke minst islam. Henrik Thune kalte det for ”nykonservatisme på norsk,” hvor han mente å se polemikere som søker en mer hardhendt og skråsikker vestlig verdipolitikk. Det siste bidraget, om enn i mildere form, er Aslak Nores Ekstremistan, hvis hovedtese er at pluralismen i det norske samfunn kommer til å bli mer ekstrem – på godt og vondt.

Før jeg kommer inn på Nores bok, en liten tilståelse. Jeg må innrømme at jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal angripe denne diskusjonen og følgelig også hva mine standpunkter bør være. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke fullt ut har forstått grunnlaget for den folkelige reaksjonen mot det flerkulturelle samfunn. Jeg har rett og slett problemer med å forstå hvorfor mangfold (som ikke plager andre) skulle vekke provokasjoner. Det sedvanelig svaret fra min tid i Unge Høyre har alltid vært ”Fri innvandring – hva var spørsmålet?” Med andre ord har jeg (og tør jeg driste meg til å si Høyre) ikke funnet formelen til Bratteli om å forstå sin tid og gi svar som velgerne tror på.

Nettopp å forstå sin tid er hva Aslak Nore prøver på. Heller enn å komme med noen fiks ferdig politisk løsning, så forsøker Nore å stille en diagnose. Uten å være bombastisk på kausale sammenhenger (av typen: ikke-vestlig innvandrer = forbryter), så konstaterer Nore at ikke-vestlige innvandrere (det vil si unge gutter) er overrepresentert på statistikkene, og i forlengelsen drister seg til å stille spørsmålet om det kan tenkes at det ikke utelukkende kan forklares sosio-økonomisk. At New York Times-kommentator Thomas Friedman har et poeng: Culture matters!

Den venstreradikale kritikken har ikke latt vente på seg, hvor Dagbladets Marte Michelet i sedvanlig stil er den sterkeste. Feil diagnose og feil medisin, er dommen i Klassekampen. Michelet og Nore møttes til duell på MS Innvik mandag, hvor Michelet beskyldte Nore for å spille på innvandrerfrykt i befolkningen. Kritikken er dessverre et svært karakteristisk trekk ved multikulturalistene. Tilsynelatende plasseres enhver antydning til problematisering av det flerkulturelle Norge i kategorien FRP-retorikk og fremmedfrykt. Jeg kunne hatt mer respekt for Michelet om hun selv kunne antyde hvordan man på en kritisk og fordomsfrimåte skulle tilnærme seg diskusjonen om det flerkulturelle Norge. Men det har jeg faktisk aldri registrert. Utover å henvise til ”sosio-økonomiske” variabler, evnet ikke Michelet å antyde en enste problematisk side ved det flerkulturelle samfunn.

Det blir feil å kritisere Aslak Nore for ikke å foreslå løsninger. Det har ikke vært intensjonen. I likhet med det Ibsenske etos om at ”Mitt kall er ei at svare – kun at spørgje”, har Nore helt betimelig kommet med noen antydninger om utfordringene, og jeg synes hans nyanser om de ulike sidene ved det flerkulturelle samfunn er et godt grunnlag for en fordomsfri diskusjon om hvilke politiske implikasjoner diagnosen burde medføre.

Jeg er fremdeles overbevist om at det flerkulturelle samfunn bringer med seg flere fordeler enn ulemper, men jeg er ikke lenger så sikker på at svaret i alle tilfeller er fri innvandring.

Publisert på Minerva

Wednesday, September 30, 2009

Individer har rettigheter, ikke grupper

Det har slått meg som et fremtredende trekk ved vitenskapen og i særlig grad samfunnsvitenskapen at når forskere skal betegne fenomener/begreper som de mangler adekvate betegnelser på, så fremstår det som svært opportunt å bruke uttrykket "NY" eller "neo" om du vil. Nyliberalisme, nyrealisme, nyinstitusjonalisme, eller som i Aslak Nores tilfelle new, new Journalism.

Nå har også Utrop-redaktøren kastet seg på bølgen. Majoran Vivekananthan mener at flere av regjeringens tiltak de siste årene har bidratt til å forverre situasjonen for innvandrerne i Norge, og beskriver politikken som, merk ordet, nyrasistisk. Dette fordi innvandrerorganisasjoner ikke får nok penger (mulig dette er et tegn på integrering, jf alle norske organisasjoner som skriker etter penger av det offentlige). Som Torbjørn Røe Isaksen noe sarkastisk spurte på twitter - kan man kalle Regjeringen for "nyhomofobisk" hvis man er misfornøyd med bevilgningen til LLH?

Vivekananthan går i den klassiske kulturrelativitiske fellen når han kritiserer at flere mener at kultur er forskjellige, også verdimessige. Utropredaktøren minner meg om ordene til sosiologiprofessor Thomas Sowells syrlige angrep på multikulturalistenes kulturelle selvpisking:


“What "multiculturalism" boils down to is that you can praise any culture in the world except Western culture - and you cannot blame any culture in the world except Western culture”


Rasisme i sin klassiske forstand er å forskjellsbehandle mennesker på bakgrunn av biologi, den forstemmende tanken om at biologi er definerende for intellektuell kapasitet, samt annet pseudo-vitenskapen, altså tanken om overlegne raser. Motpolen til denne typen tenkning er universalismen, insisteringen på at alle menneskers biologiske likeverd og rettigheter. Insistering på universalisme vil uunngåelig medføre en rangering av "kulturer/samfunn", og ikke minst en nedvurdering av de kulturer som ikke evner å tilpasse seg den moderne verdens krav til universelle rettigheter og tanker om alle menneskers like rett.

Ikke dermed sagt at vi har en viktig utfordring med tanke på hvordan vi utfører det offentlige ordskifte, men det gjelder også i høyeste grad Utrop-redaktøren. Og utspillet bidrar ikke særlig positivt i så måte.

Sunday, September 27, 2009

Gratulerer Angela Merkel

Liberal-konservativ seier i Tyskland.

Opptellingen etter valget i Tyskland tyder på at det blir et regjeringsskifte i Tyskland. Ut med sosialdemokratene inn med Fridemokratene (FDP). I så måte er nyheten fra Tyskland gledelig.

Resultatet er et klart folkeligmandat for reform. Det vil si høyrereformer. Angela Merkel har så langt ikke fremstått som noen tysk utgave av Thatcher. Hun kommer mest sannsynlig ikke til å fremstå slik i neste periode heller. Men det må være lov å håpe på at valget vil medføre en politisk endring med vekt på lavere skatter, lavere offentlige utgifter (ihvertfall sterkt begrense økningen), mer personlig frihet og påfølgende ansvar.

Det vil være en stor fordel om tydelige reformer blir iverksatt umiddelbart, slik at tyskere kan se effekter før neste valg, og at Merkel viser tydelig lederskap ved å stå oppreist også om de umiddelbare meningsmålingene vise at reformene er upopulære. Så bør hun jo før jo heller legge vekk Tobintullet sitt.

Om et år så er det store muligheter for at både Frankrike, Tyskland og Storbritannia har konservative regjeringer.

Det er selvfølgelig positivt sett fra mitt ståsted, men jeg har mine tvil på hvor mye økonomisk-liberale reformer som faktisk kommer til å bli gjennomført - men det er jo lov å håpe!

Wednesday, September 23, 2009

Hva er passende straff?

Jeg merker jeg blir i overkant provosert når jeg leser om denne typen straffbare handlinger. Joda, overgripere har sine tragiske historier som gjør at man lettere kan få sympati med de som begår grusomme handlinger om enn ikke forstå selve handlingen.

Man skal vokte seg vel for å ta tabloidenes beskrivelse for god fisk. Men seriøst - hvilken straff bør gutter som gruppevoldtar en mindreårige jente få? Er det tillatt å kalle slikt for ondskap?

Jeg har ikke noen planer om å skrive noe mer eksistensielt omkring forbrytelse og straff. Jeg har mine tvil omkring den reelle effekten av straff som individualpreventiv funksjon. Dog har jeg større forståelse for retrobusjonsargumentet. Men noen ganger bør man vel kanskje tillate seg en smule tvil - valgkampen er tross alt over for denne gang.

En politsik maestro - Erling Lae

I dag offentliggjorde byrådsleder i Oslo Erling Lae at han trekker seg. Årsaken til dette er slett ikke Holmenkollen (Holmenkollen prosessen er ryddet opp i, har kostet en byrådstillingen og flere andre i Olslo kommune, altså ikke en hyggelig prosess, men en prosess som Lae har ryddet opp i) eller andre påståtte dårlige håndteringer. Årsaken er at Lae har sittet i 9 år, og at han har funnet det riktig halvveis ut i perioden å overlate byrådslederstillingen til Stian Berger-Røssland.
Slik at han får muligheten til å posisjonere seg foran valget i 2011.

Utvilsomt en helt riktig vurdering!

Jeg hadde idag gleden av å intervjue Erling Lae på vegne av Høyre-TV, noe som selvfølgelig var en fornøyelse!

Monday, September 21, 2009

Problemene i Afghanistan

Jeg har vært en varm forsvarer av engasjementet i Afghanistan som både har en moralsk berettigelse og et FN-mandat. I tillegg har Norge NATO-forpliktelser som gjør at selv om vi skulle være uenig i oppdraget gjør at vi er best tjent med å vise solidaritet.

Når det gjelder utviklingen i Afghanistan så skulle jeg ønske at den hadde vært bedre. Men faktum er at det er store utfordringer i landet, og nå advarer USAs toppgeneral mot fiasko. Situasjonen er kritisk.

Jeg intervjuet for et år siden sikkerhetsekspert John Fortier for Minerva og spurte da om der var noen som helst exit-strategi, samt om der var noen definisjon på når oppdraget kunne sies å være over. Det er for tiden ikke mulig å se noen seier i nær fremtid. Rett og slett fordi det er vanskelig å se hva som skulle være en seier her. Karzairegimet er gjennomkorrupt (da etter vestlige standarder, klient/patron forholdet i stammesamfunnet i Afghanistan har muligens et annet begrep for handlingene).

NATO har forpliktet seg til å garantere for sikkerheten i Afghanistan og forsøker etter beste evne å løse dette. Problemet er at de politiske gevinstene som burde kommet i kjølvannet av bedret sikkerhet lar vente på seg. Snarere ender det opp med lover av typen retten til å "nekte mat, hvis kona nekter sex", hvilket er helt forkastelig.

Obama har gjort krigen i Afghanistan til et prestisjeprosjekt, Generalsekretær Fogh-Rasmussen i NATO har forsikret det afghanske folk at NATO ikke stikker av. Enn så lenge så mener jeg at man ikke burde gi opp Afghanistan. Men da krever det en bedre strategi, i det minste en helhetlig strategi. Flere tropper, mer flexibillitet, mindre nasjonale bindinger på gjennoppbygning, slik at den blir mer effektiv. Det behøves mer involvering av lokale krefter (dog med de kortsiktige utfordringene det måtte medføre), og sist, men ikke minst, må man adressere problemene "headon" i Pakistan.

Men halvveis innsats kan ikke vare evig. Og dersom det viser seg at en full troppetilstedeværelse ikke gir særlig gode gevinster må man før eller siden vurdere alternativer. Lærdom fra Von Clausewitz er åpenbar; Det er ikke særlig fornuftig å sløse bort milliarder av dollar og militære ressurser dersom man ikke oppnår noen som helst form for politisk gevinst.

Saturday, September 19, 2009

På besøk i Serbia

De siste tre dagene har jeg avlagt min første visit til Serbia, og tidligere Jugoslavia. Det føltes godt på flere måter. Som sikkert mange nordmenn har fått med seg så har det nylig blitt avholdt et valg i Kongeriket Norge, hvor jeg tør påstå at jeg var over middels involvert. Ved å dra ganske så umiddelbart til Serbia, unngikk jeg også noe av valgets etterdønninger som Vampus skriver om.



Serberne har gjennomgått mange problemer og det unge demokratiet er forsatt skjørt. I så måte gav oppholdet mening til klisjeen om at vi tross alt er veldig priviligert med vårt demokratiske styre i Norge.

Det var også et stort privilegium å få bidra sammen med Jarl Hjalmarson stiftelsen (Moderaterna sin stiftelse i Sverige), i et prosjekt som de har med DSS (ungdomsforbundet), det konservative søsterpartiet i Serbia (partiet til Kostunica).

There is no news like bad News
Det har utvilsomt, og ikke uten grunn, stort sett når det har vært nyheter fra Serbia, vært dårlige nyheter.

Krigen i Jugoslavia, Milosevic, Srebenica og Kosovo, for å nevne noe.

Jeg ville løyet (og det skal man jo prøve å unngå) hvis jeg hevdet annet enn at det samme er tilfelle med meg, desto viktigere å få treffe unge serbere som kan fortelle sine historier, politiske tanker og fremtidige utfordringer. Særlig interessant var det å høre deres tanker om Kosovo. De fleste var klar på at det ble begått overgrep fra serbernes side (begge sider - vel og merke), og at det var svært viktig å bevege seg videre. Det tror jeg er helt nødvendig om Serbia skal evne å ta steget videre. Riktignok ønsker de (som jeg snakket med) å forfølge Kosovo legalt. At Kosovo i hehold til FNs resolusjon 1244 skal tilhøre Serbia, og at et brudd med dette kan ikke forekomme uten Serbias godkjennelse. Det har jeg full forståelse for. Og det bærer for langt av sted i dette innlegget og utdype nærmere om spenningen mellom seperatisme vs enhet i sin alminnelighet.

Jeg hadde gleden av å presentere noen utfordringer på demokrati og menneskerettigheter. Det meste interessante diskusjonen kom da jeg utfordret dem på hvorvidt "Homofilt ekteskap" bør være en menneskerett, som også gikk direkte inn på forholdet mellom majoritetsbestemmelse vs minoritetsrettigheter. Mange mente at Serbia "ikke var klar for en slik lov enda", men at det ville komme. Noen var tilhengere og noen var skeptikere. Jeg forsøkte etter beste evne å leve opp til det Ibsenske etos - "mitt kall er ei at svare, kun at spørre".

Practice - dont preach
Det var ihvertfall bra å praktisere demokrati. Det kan knapt overdrives betydningen av god politisk kultur, noe de fleste av deltakerne mente Serbia manglet, og ville selv svært gjerne bidra til at det ble forandret.

Jeg tilbringte onsdag og torsdag i Palic, Vojvodina (nær Ungaren) og fredag i Beograd. Siste kvelden hadde jeg gleden av å tilbringe aftenen med tidligere vise-innenriksminister (venn av min fetter) som kunne fortelle mye om utfordringene for Serbia.

Ingen tvil om at de er det mange av. Men jeg tror Serbia har bedre forutsetninger enn på lenge for å løse dem!

Tuesday, September 15, 2009

En oppsummering av valget



Det endte noe overraskende med rødgrønn seier (dog ikke flertall av stemmene). Og en imponerende sluttspurt av Jens og Arbeiderpartiet. Jeg må innrømme at jeg hadde aldri forventet at Venstre skulle komme under sperregrensen, og det er klart at Lars Sponheim måtte trekke seg når han ikke greier å forsvare sitt eget mandat. Venstre under sperregrensen kostet muligens de borgerlige seieren - det er ekstra bittert!

Siv Jensen får skylda av utenlandsk presse. Jeg burde selvfølgelig vært i stand til å glede meg mer over det relativt sett gode valget til Høyre, men må innrømme at jeg er skuffet.

Dog er jeg veldig fornøyd med at Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen kommer inn på tinget!

Friday, September 11, 2009

Nok Tøys! Stem Høyre!

Det er sommer, det er sol og det er fredag! Og ikke minst det er siste mulighet for å forhåndsstemme! Nettopp derfor stemte jeg nå Høyre. Det er tydeligvis flere av oss som kommer til å gjøre det - vi kan ikke ha dette tøyset lenger!

Tuesday, September 08, 2009

Høyre mest frem på skolevalget

Høyre gikk mest frem på skolevalget (målt i forhold til 2005), mens det ble nesten dødtløp mellom AUF og FPU om seieren. SV ble valgets store taper. Jeg deltok ikke ved årets skolevalg (selv om jeg må innrømme at jeg savnet det veldig), likefullt gjorde Unge Høyre en kanoninnsats i skolevalget.

Jeg hadde gleden av å bruke en hel uke i august på bare å drive skolering av Unge Høyremedlemmer til skoledebattene - det var en fantastisk god opplevelse og idag ser vi at det har gitt resultateter. Jeg noterer meg at SU og AUF har bitcha og sutret mer enn vanlig over såkalt populisme, en ide er å slutt å syte og begynne å yte :)

Jeg hadde gleden av å intervju både Henrik Asheim og Erna Solberg for hoyre.no





Sunday, September 06, 2009

Er nordmenn mer rasistisk enn kongolesere?

Jeg har så langt ikke kommentert den pågående saken mot de to tiltalte nordmennene i Kongo, uten at det har vært noen spesiell grunn til det - jeg har bare ikke funnet det naturlig å komme med noen utfyllende betraktniger.

I likhet med mange andre så har jeg ingen sterk formening om de to nordmennene er skyldige eller ikke. Jeg tror ikke de er det, men det er uansett kritikkverdig, måten denne rettssaken har foregått på. Dvs hvis vi skal tro norsk media (og det hender jo at vi skal) så har ikke rettssaken dempet inntrykket av "Bongo fra Kongo" tilstander. Nå vil jeg legge til at det kan sikkert sies mye om Tjostolv og Joshua, mye pent også, men noe stort savn for NASA virker de to tiltalte ikke å være.

Hva i all verden disse gjorde i Kisangani, vil vi muligens få svar på en gang i fremtiden.

Det kan synes åpenbart at Kisangani er et område som er svært skeptisk til utlendninger, ihvertfall er det inntrykket som formidles i den norske offentlighet, og la meg si det slik: Det er neppe en kommersiell suksess å satse på charterturer til Kisangani (dog skal du ikke se bort fra at en slik idè ville vekket begeistring i Innovasjon Norge, særlig hvis utfartstedet var i distriktsnorge) med det første.

Søndagens innslag fra NRK-Søndagsrevyen viste på en forbilledlig måte, at skepsisen mot utlendinger er høyst forståelig. Ganske enkelt fordi regionens erfaring med hvite utlendinger ikke har vært udelt positive. Noe jeg tror særlig norsk venstreside, (som noe karikert mener at alt som er gale i Afrika skyldes vesten) vil nikke anerkjennende til.

Men, gitt at dette er en rimelig betraktning av Kisangani, er da nordmenns fremmedfientlighet eller skepsis mot somaliere noe vanskeligere å forstå? Er ikke begge deler basert på subjektive opplevelser - og vil man da kalle det ene mer rasisitsk enn det andre?

Friday, September 04, 2009

Jeg har lyst på Tina!

Tina Bru er ungdomskandidat for Rogaland Høyre, sitter i sentralstyre til Unge Høyre og etter 14.september er hun forhåpentligvis på Stortinget!

Tuesday, September 01, 2009

70-år siden utbruddet av 2.verdenskrig

Hva kan vi egentlig lære av historien?

“Prime minster, you had the choice between shame and war - you choose shame and you will get war“
Winston Churchills kommentar til Neville Chamberlains Munchen-avtale.

I dag er det 70-år siden merkedatoen 1.september 1939, da Nazi-Tyskland innledet angrepet på Polen, og det som skulle bli utbruddet av 2.verdenskrig.

Sovjetunionen og Josef Stalin ville ikke være noe dårligere og fulgte opp sin del av Ribbentrop-Molotov-pakten (ikke-angrepsavtalen), som blant annet innebar deling av Polen. (Noe som for øvrig illustrerer hvorfor mange polakker føler skjebnefelleskap med Jesus, ettersom deres historiske skjebne innebar å bli hengt mellom to røvere. Den ene er jo fortsatt der.)

Det manglet ikke på advarsler
Adolf Hitler hadde ikke akkurat skjult sine hensikter - han var fast bestemt på sitt mål om Lebensraum, og iverksatte tiltak som utfordret Versaillesavtalen, gjennom stadige utvidelser av den tyske territorialgrensen. Deriblant Anschluss med Østerrike i 1938 og den påfølgende Münchenavtalen som innebar at Tsjekkoslovakia måtte avstå store deler av sitt territorium (Sudetenland), med velsignelse fra Frankrike og Storbritannia.

Den daværende britiske statsministeren Neville Chamberlain forsøkte for enhver pris å unngå storkrig og viste frem Münchentraktaten mens han uttalte “Peace in our time“. Sjelden har noen tatt mer feil enn nettopp Chamberlain, og det er med god grunn at han er nært koblet til appeasment-begrepet. Winston Churchill illustrerte betydningen av Munchenavtalen når han lakonisk uttalte at: “Prime minster, you had the choice between shame and war - you choose shame and you will get war“.

Ett år senere skulle det vise seg at Churchill fikk helt rett. Med Hitlers felttog i Polen var Storbritannia og Tyskland i krig, hvorpå den europeiske sivilisasjons store katastrofe ble innledet. Resultatet ble over 60 millioner drepte.

Hva kan vi lære av historien?
Mye er sagt og uttalt om 2.verdenskrig. Særlig er Münchensyndromet blitt synonymt med “at man ikke skal forhandle med diktatorer”, med den påfølgende (påståtte) innsikten at man må “lære av historien”. Mon det.

Faktum er at det er veldig vanskelig å lære noe vettugt av historien, da enhver situasjon er tidsbestemt, aktørpåvirket og kulturelt unik. Ikke dermed sagt at man ikke behøver historisk erfaring når man skal analysere dagens utfordringer - det er selvfølgelig historisk innsikt å hente, så lenge man er veldig varsom med den direkte overføringsverdien.

For eksempel er ideen om at Münchenavtalen viser at man aldri må forhandle med diktatorer grunnleggende falsk. Jeg tror det kan ha mye for seg å snakke med Iran, Nord-Korea, Kina, Russland, med flere.

Neville Chamberlain og vestmaktenes største synd var etter min mening ikke at de forholdt seg diplomatisk til Hitler-Tyskland, ei heller at de innledet samtaler. Det alvorlige feilgrepet var at man ikke gjorde det ut fra styrke. At man gjennom hele 20- og 30-tallet nedprioriterte den militære kapasiteten, som i Norge ble kjent som “Den brukne geværs politikk”.

Det var denne historiske innsikten Reagan/Goldwater tok med seg i sin tilnærming til kommunismen, tankegangen om “Peace through strength“. Eller Teddy Rooseveldts epigrammiske utsagn “Talk softly and carry a big stick“.

Dagens sikkerhetspolitiske utfordringer er selvfølgelig helt ulik situasjonen for 70 år siden. Og trolig er det begrenset hvilke historiske innsikter som er overførbare til dagens utfordringer. Men én historisk innsikt drister jeg meg likevel til: Jeg foretrekker å forhandle ut fra styrke heller enn svakhet.

Akkurat det tror jeg Neville Chamberlain ville vært helt enig i.

Publisert på Minerva

Monday, August 31, 2009

Behovet for en mer effektiv stat

Yes minister, BBCs legendariske serie om politikens indre liv (skaperne av serien er helt klart påvirker av public choice). Noe å tenke på for Bjarne Håkon...

Thursday, August 27, 2009

Har nordmenn dårlig arbeidsmoral?

Civitas leder Kristin Clemet, stiller idag spørsmålstegn ved nordmenns arbeidsmoral. Jeg tror hun har et poeng.

Uføreeksplosjonen og det relativt høye sykefraværet gir ihvertfall en indikasjon på at noe er fullstendig galt, når den generelle helsetilstanden aldri har vært bedre. Det finnes selvfølgelig de som reellt sett har en helsemessig situasjon som gjør dem uegnet for vanlig arbeid. Men at det skulle inkludere alle de tusen som idag mottar uføre, er det absolutt ingen grunn til å tro.

SSB har regnet ut, og kommet frem til det svaret, at incentiver spiller en rolle. Jo lettere og rausere trygdeordningene er, jo flere vil naturligvis velge dem. Jeg tror utfordringen både er kulturell og økonomisk (de henger jo ofte ihop). Så spørsmålet blir da, for å sitere Lenin - hva må gjøres?

Det må rette og slette lønne seg (relativt) mer å jobbe enn å ikke gjøre det. Selv for såkalte lavstatusyrker. Det må være en forskjell mellom dem som står opp om morran og de som ikke arbeider, selv om dette skulle medføre at de som reellt sett er syke også skulle få det (relativt sett) verre.

Man kan selvfølgelig diskutere hvor mye - men dersom man ikke adresserer denne massive utfordringen, så vil trygdeeksplosjonen etterhvert kunne true velferdsstaten. Det burde bekymre velferdstilhengere mye mer enn det gjør meg.

OPPDATERT 21.25


Forsker Knut Halvorsen hevder på VG-nett at Clemets utspill mot den norske arbeidsmoralen bare er påstander. Og det har Halvorsen følgelig helt rett i. Clemet har da heller ikke gitt uttrykk for noe annet. Hun stiller et grunnleggende kritisk spørsmål om hva årsaken til trygdeeksplosjonen bunner i. Deretter får man forsøke å etterprøve det. Men Clemet er slett ikke alene om å ha dette inntrykket.

Wednesday, August 26, 2009

Helga Pedersens bolig er en IKKE SAK

Det finnes mange gode grunner til IKKE å stemme rødgrønt. Helge Pedersens "manglende botillatelse" er definitivt ikke en av de.

Selvfølgelig har politikere et ekstra ansvar for å følge opp de mange teite lover og regler som de vedtar. Selvfølgelig burde mesteparten av skjemavelde avskaffes (hva med privateiendomsrett?).

Og selvfølgelig er det et ørlite grann av skadefryd over at Arbeiderpartiet har lagt ris til egen bak ved altfor mye tåpelig byråkrati.

Men hovedpoenget er at dette er en av de minst viktige sakene i valgkampen, særlig fordi hun var ærlig med engang.

Da synes jeg denne historien er mye mer grotesk (via Konservativ.no), og absolutt en god grunn til å kaste dagens regjering!

Nikolai Astrup på Stortinget!

Tidligere leder av Oslo Unge Høyre og Stortingskandidat for Oslo Høyre vil på Stortinget. Det er flere av oss som ønsker han dit!

Monday, August 24, 2009

Israel må skjerpe seg

Noen ganger kan det være vanskelig å forstå det israelske rasjonale. Man skulle tro at det var en vital del av Israelsk sikkerhetspolitikk å bygge allianser og ikke provosere unødvendig.

Gitt at dette er tilfelle, så er utenriksminister Avigdor Liebermans utfall mot Gahr Støre og den norske beslutning om å markere Knut Hamsun, ganske uforstålig. Det samme gjelder utfallet mot Sverige fordi en avis har skrevet (Aftonbladet) noe den israelske regjering ikke liker. At den svenske regjering skulle beklage at Sverige har pressefrihet, er selvfølgelig absurd, og Liebeman burde tilstrebe å leve opp til kriteriene som de facto har karakterisert Israel som det eneste demokratiet i regionen.

Dersom Israel har noen som helst ønske om å bevare et godt forhold til vennligsinnede stater så burde den godeste Lieberman snarest vurdere sin stilling og om hans opptreden på noen som helst måte støtter Israels sak. Jeg tror nemlig ikke det er tilfelle.

Wednesday, August 19, 2009

Om muslimer og sånt

Innvandring tegner på nytt til å bli et valgkamptema. Blant annet ser vi at Abid Raja prøver å score (billige) poeng, samtidig som "homseoverfallet" på Grønland skaper reaksjoner. Det er vanskelig å si hvor representativt vedkommende som overfalt paret Lørdag er blant muslimer, men at homofili ikke er ansett som, tja hva skal vi kalle det, særlig akseptabelt - det tror jeg er en rimelig påstand i sin alminnelighet. Ikke at jeg tror de fleste som på en eller annen måte definerer seg selv som muslimer, vil ty til vold, derimot tror jeg det er mye grumsete holdninger.

At vedkommende som overfalt paret også antydet at Grønland var en muslimsk bydel er provoserende uttalelse, og i den grad dette deles av mange flere i bydelen så er Oslo by inne på en farlig utvikling. Morgenbladets Frank Rossavik har skrevet om hvordan homofile i flere europeiske storbyer har opplevd store problemer i områder som er dominert av muslimer, det kan tenkes at vi er iferd med å oppleve en lignende utvikling i Oslo.

Jeg er usikker på om det finnes en bestemt politisk løsning på dette, med mindre man har Adolf Hitler som forbilde. Skeive dager har tenkt å provosere frem endringer. Det som trengs er et grunnleggende holdningsoppgjør innand i det muslimske miljøet. Fremtredende nordmenn med minoritetsbakgrunn har allerede vært aktivt ute - ære være dem for det. Nå gjelder det at resten av norske muslimer kommer etter.

Den største skandalen er at politiet henlegger saken umiddelbart - akkurat det lover ikke godt for fremtiden!

Oppdatert 21.aug.

Jeg har hele tiden vært klar over at nettet er en samleplass for mer eller mindre frusterte sjeler. Men naturligvis vil ikke denne blogg stå som avsender for oppfordring til vold, hat eller kriminalitet. Jeg kunne strengt tatt moderert enda flere av kommentarene, men da jeg alltid forsøker å ha en stor takhøyde, selv for mindre intelligente ytringer, så har noen av disse blitt stående. Også fordi min tillit til den sunne fornuften blant de som måtte lese er relativt stor.

Jeg gjentar at kommentarer på denne blogg er et privilegium og ikke en rettighet.

Monday, August 17, 2009

Erna og Jens best

Dagens valgdebatt på NRK illustrerte mange ting. Blant annet at det er altfor mange partier i norsk politikk. Det viste også at NRK er mer interessert i spill enn faktisk politikk. For all del politisk spill er ikke uinteressant, men det burde ikke være hovedsaken i debatten.

Umiddelbart er det mye jeg kunne tenke meg å kommentere, men jeg synes det mest besynderlige i debatten var da Kristin Halvorsen ville utfordre Erna på at hun har et helt annet syn på oljeboring i Lofoten enn Lars Sponheim, og hvorvidt hun ville godta sistnevntes ultimatum mot. Erna svarte at hun ikke ville forhandle på forhånd. Kristin Halvorsen forsatte maset og avkrevde svar, hvorpå Erna Solberg insisterte på ikke å ta den diskusjonen før valget. Debattens øyeblikk var når programleder snudde på tiøringen, og spurte Kristin Halvorsen hvorfor ikke hun kunne svare på hvorvidt SV stiller ultimatium - noe Kristin Halvorsen selvfølgelig ikke kunne!

Snakk om dobbeltmoral Kristin Halvorsen.

Forøvrig synes jeg Jens Stoltenberg og Erna Solberg greide seg best i debatten, og jeg er betydelig mer optimistisk nå på vegne av borgerlig side enn jeg har vært noen gang før!

TV2 tier der andre tør

Jeg trodde lenge at TV2 var en viktig alliert i kampen for ytringsfrihet. Men det har etterhvert vist seg at kanalen har feiget ut, til tross for at EMD har servert det juridiske grunnlaget på et sølvfat (ihvertfall har departementet servert en lissepasning med sin ekstremt klønete håndtering).

Det oser feighet av beslutningen til TV2, og ekstra patetisk blir det når direktør Rune Indreøy, sier at de ikke vil åpne for politiske parti reklame, derimot vil de tillate LO og NHO å reklamere politisk. Det er mildt sagt en snodig avgjørelse. For hva er prinsipielt forskjellig om LO agiterer for en rødgrønn regjering eller om Arbeiderpartiet gjør det? Man kan undres over hvorvidt Giske har utstedt trusler mot TV2, hvorfor ellers kanalen skulle fremstå så servilt i ytringsfrihetsdiskusjonen er vanskelig å forstå.

Desto mer gledelig å lese at TV Norge åpner for politisk reklame. Det er åpenbart at TV Norge tør der TV2 tier.

Det eneste prinsipielt fornuftig er selvfølgelig å åpne opp for politisk reklame.

Fornuften i at det skal være tillat å reklamere for Pizza Grandiosa mens det skal være ulovlig å reklamere for bedre skole, må man nesten være sosialist for å forklare.

Friday, August 14, 2009

Memento mori SAS

Jeg kan og har over lengre tid kunnet tøyle min begeistring for SAS. Det er derfor ikke mange tårene jeg feller for problemene i flyselskapet. Jeg har opplevd litt for mange ganger at flyene til SAS ikke går grunnet streik, plutselig sykdom og andre "innfall".

Det er knapt noen hemmelighet at fagforeningene i SAS har vært svært lite velvillige til å imøtekomme omstillinger som sørger for omstilling. Desto mer smertelig vil nå omstillingene være om flyselskapet i det hele tatt skulle ha en fremtid.

Den norske regjering vedtok å sprøyte penger inn i selskapet, hvilket ikke akkurat stimulerte fagforeningene til velvillighet. Heller burde regjeringen i Norge selge seg ut av selskapet slik svenskene ønsker.

Det er ingen tragedie om SAS skulle dø ut- ihvertfall ikke for norske passasjerer. Etterspørselen etter flyreiser kommer mest sannsynlig til å øke. Og så lenge man sørger for konkurranse og ikke gir monopolprivelegier er flyindustrien hvor staten kan holde seg borte og markedet kan styre.

Akkurat som de fleste andre samfunnsområder.

Monday, August 10, 2009

Er det et problem?

Den britiske storavisen Daily Telegraph har iflg VG kommet frem til at 1 av 5 europeere i 2050 vil være muslimer. Funnene har ifølge avisen fått eksperter til å stille spørsmålstegn ved om politikerne gjør nok for å konfrontere den «demografiske tidsbomben».

Mitt spørsmål er om dette nødvendigvis er et problem - eller omformulert. Om vi har grunn til å frykte utviklingen, om vi har grunn til å tro at dette vil medføre vesentlige utfordringer for Europa. Jeg avviser ikke at kulturelle motsetninger kan tenkes å øke, men jeg tror (ihvertfall håper jeg) ikke at det er en naturlig konsekvens av flere muslimer i Europa. Man må bør huske på at "kultur" og identitet er dynamisk. Å være muslim i 2050 er ganske sikkert ikke det samme som å være muslim i 2009.

Det som ihvertfall er helt sikkert er at flere samfunn, også det norske kommer til å være preget av pluralisme og de facto være flerkulturelt. Det som ikke nytter er å stenge grensen og tro at vi kan gardere oss mot globaliseringen.

OPPDATERT ONSDAG 12 AUG.

Ser ut til å være enig med Jonas.