Tuesday, June 30, 2009

Hva med Honduras?

Audun Lysbakken uttrykker på sin blogg forundring over at ikke Høyre har tatt avstand fra den militære inngripen i Honduras. Underforstått så ønsker selvfølgelig SVs nestleder å antyde at Høyre støtter militær diktatur. Det er kanskje ikke så rart, all den tid vi i Høyre (med god grunn) stadig vekk klistrerer norske sosialister til internasjonale sosialister, med et noe uheldig rulleblad.

Substansielt så er tilfelle Honduras interessant. Hvilken rolle har militæret spilt i det angivelige kuppet? På Dagsnytt atten mandag, hevdet forsker Benedicte bull Hansen at militæret opptrådte etter ordre fra Høyesterett, fordi domstolen mente at Presidenten hadde gått utover sine konstitusjonelle fullmakter. - "Dersom de militære styrker adlyder parlamentet og høyesterett og avsetter en president som setter seg ut over loven, er dette da et kupp", spør Minerva-kommentator Jan Arild Snoen. Jeg synes spørsmålet er betimelig.

Noen synes også å hevde at fordi USA og Hillary Clinton har ment noe - ja da må det pr. definisjon være rett. I de aller fleste tilfeller er min ryggmarksrefleks å være enig med USA, men det kan jo tenkes at Hillary Clinton har vært ute med en kjapp kommentar før hun har fått med seg hele bildet.

Det er ikke umulig at den militære inngripen bør fordømmes, men at Høyre som parti (i den grad partiet skal ha noen stor mening om det, det er tross alt Gahr Støre som uttrykker offisielle norske synspunkter) velger å avvente situasjonen før den kommenteres er heller et adelsmerke enn det motsatte.

Så kan vi jo vente i spenning å høre når Lysbakken vil ta sterk avstand fra Hugo Chavez som selv prøvde seg på et militærkupp i 1992.

Jeg har en følelse at vi i så fall vil måtte vente ganske lenge.

Monday, June 29, 2009

Hva med å ta med seg Mullah Krekar?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skal til Irak for å opprette ambassadekontor. Under oppholdet skal han ha samtaler med utenriks og menneskerettighetsministeren i landet. Norske og irakiske myndigheter har også undertegnet en avtale om retur av irakere og implementering av avtalen vil også stå på dagsordenen i møter med irakerne.

Da skulle det vel også være mulig å få sendt Mullah Krekar ut av landet?

Thursday, June 25, 2009

Halv og helnakne menn som danser

Byråd i Oslo, Sylvi Listhaug (FrP) vil ikke ha halvnakne menn dansende rundt i Oslos gater.

Tankene etter å ha sett klippet gikk umiddelbart til 90-talls klassikeren I Blanke Messingen.

Listhaug burde muligens unngå dette klippet - jeg synes det var rasende festlig.



Via Vampus.

PS!
Får du ikke sett videoen uten å måtte logge deg inn på YouTube, så gå hit for å se den.

Wednesday, June 24, 2009

Nina Karin Monsens jamring

Jeg er langt på vei enig i at den nye ekteskapsloven, eller hvorvidt ekteskap som sådan skal favoriseres i et samfunn er en interessant debatt. Da også hvilke kulturelle implikasjoner statlig favorisering, evt bortfall av favorisering måtte medføre.

Men det er noe med det evinnelige gnålet og språkbruken til Nina Karin Monsen som slettes ikke appellerer til diskusjon. Eller i den grad det appellerer til diskusjon så er det rundt personen Nina Karin Monsen og ikke sak. Hennes beslutning om å gå rettens vei for å stoppe den nye ekteskapsloven er intet unntak.

Det er synd, fordi jeg synes motstanderne av den nye ekteskapsloven (jeg synes loven var et fremskritt, selv om mitt primære standpunkt er å privatisere hele ekteskapet, dvs overlate det kontraktsmessige til jurister og symbolske til religiøse) har noen gode poenger. Det er ikke lenge siden et samlet Storting mente at det kulturelle definisjonen av et ekteskap "besto av to personer av forskjellige kjønn". Altså mann og kvinne.

At man i ettertid har blitt stemplet som ondskapsfull og mørkemann/kvinne dersom man mente at denne kulturelle definisjonen skulle bestå (hva Obama f. eks mener), har vært gjenstand for kraftig irritasjon fra min side. Nå har jo motstanderne ikke gjort det lett for seg, ved at Monsen har blitt talsperson for dette såkalte opprøret, men likefullt så er det en del implikasjoner for samfunnet, særlig med tanke på relasjonen foreldre-barn som absolutt er verdt nærmere diskusjoner, kan hende, man til og med burde hatt et bedre forarbeid/prosess, før man innførte den nye ekteskapsloven.

Hva gjelder Nina Karin Monsens jamring kring det religiøse aspektet og en slags insistering på at nå som homofile kan gifte seg, så devaluerer det standarden på hetrofile ekteskap, er for meg komplett uforstålig. På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap være til sjenanse eller trussel mot hetrofile ekteskap? På hvilken som helst måte skulle homofile ekteskap bidra til å begrense livsutfoldelsen til hetrofile ekteskap?

Det er mulig Nina Karin Monsen har et svar på dette - jeg har det ikke.

Om gode og dårlige lærere

Tillatt meg å være en smule partipolemisk.

Leder i Sosisalistisk Ungdom, Mali Tronsmoen, skriver på sin blogg at Norge er verdens beste land å være lærer i:

"Norge er stort sett verdens beste land å bo i. Og i følge en ny
OECD-rapport er vi i verdenstoppen når det gjelder hvor det er best å være lærer også :) Snakk om å snu skuta!"

Det er i seg selv ingen ulempe at norske lærere trives i skolen, snarere tvert imot. Men det er langt fra nok. Husk at SV er et parti som er mot både karakterer og eksamen, og mente at å stille krav til 3 i matte, engelsk og norsk for å komme inn på lærerskolen var "umenneskelig".

SV er altså imot et minimum av krav til dem skal undervise i norsk skole. Etter at Clemet innførte krav til dem som skulle inn på lærerskolen så har søkermassen økt (det har selvfølgelig også andre sammenhenger, dog ikke så mye at SV har kommet i departementet), hvilket selvfølgelig er gledelig.

Mali skriver videre på sin blogg: "Å være lærer er det morsomste jeg har gjort! Som lærer kan man utgjøre en forskjell i mange menneskers liv, og gjøre verden til et litt bedre sted. Det er et supert yrke"

Det er uten tvil mange flinke lærere i norsk skole, og Mali er sikkert en av dem. Problemet er alle dem som IKKE er flinke. For på samme måte som en lærer kan utgjøre en positiv forskjell for mange elever, så kan også dårlige lærere utgjøre en negativ forskjell, langt på vei ødelegge læringen til mange elever. Det er ikke akseptabelt! Hvis man leser lenken som SU-lederen selv linker til, så viser det at over 60 % av lærerne mener at dårlig arbeid blir tolerert på deres skole. Det er egentlig skandaløst når over halvparten av lærerne selv mener at dårlig arbeid ikke slås ned på. Dette viser at man fremdeles har en stor jobb å gjøre i norsk skole!

Min løsning på skoleutfordringen er enkel, om ikke lett.

Definer klart i læreplannene HVA elevene skal kunne. Gi så skolene, skolelederne og lærerne maksimalt med frihet til selv å utforme pedagogikken basert på klare læringsmål. Ikke noe krav om hvor mye lærerne skal være på skolen, når de skal være der etc. Gi lærerne denne friheten - men da må de også tolerere å bli testet på resultatene. De skolene og lærerne som over tid viser svake resultater må da forklare seg, og vise reelle planer på hvordan de skal forbedre seg. Og de lærerne som ikke evner å forbedre seg, må rett og slett finne seg noe annet å gjøre. Ellers så svikter vi elevene slik som Bård-Vegar Solhjell er sitert på i dagens Dagbladet.

En slik tilnærming ville gitt konkret substans til slagordet - Mer frihet og mer ansvar!

Jeg synes (som vanlig) The Economist oppsummerte det meget bra for noen år siden når de diskuterte utfordringen for fremtidens skole:

"It`s all about getting the good teachers - and giving them freedom"

Sunday, June 21, 2009

Friday, June 19, 2009

Storskurken i Iran

Den store skurken (eller store Satan om du vil) Ali Khamenei, øverste leder i Den islamske republikken Iran, talte fredag til det iranske folket i et forsøk på å imøtegå det voldsomme raseriet som har bygget seg opp blant landets borgere etter år med undertrykkelse. Regime har gitt en helt ny betydning til begrepet "fashion police" - ettersom Iran faktisk har innført et eget religiøst politi som skal påpasse at kvinner ikke viser for mye hår eller på andre måter opptrer usømmelig.

Khamenei manet til besinnelse, og i praksis var det ikke bare en formanelse. Mange iranere har bokstavlig talt fått kniven på strupen i valget mellom "besinnelse" eller opprør. Journalister er kastet ut, internett og mobilnett er blokkert og regimets hemmelige politi er igang med å forfølge opposisjonelle i massiv skala. Det er usikkert hvor mange som er drept, men det dreier seg sikkert om tusener og flere står for tur - ettersom de ganske sikkert ikke vil følge den patetisk formaningen til storskurken Khamenei.

Storskurken vektla betydningen av religion og Islam som løsningen (hørt det før) på "utfordringene" og søke råd i koranen. Han kunne jo lagt til - "ellers skyter vi dere", Vel det har han vel strengt tatt gjort, og tradisjonen tro med at actions speak louder than words.

Jeg er usikker på hvor mye denne storskurken egentlig tror på religionens fortreffelighet og det religiøse aspektet kontra hvor mye som egentlig dreier seg om egen nidkjærhet og makt. Jeg mistenker det siste. Det må jo uansett være en stor utfordring for de "retttroende" og forklare hvordan det kan ha seg at de "vantro" er så moralsk, kulturelt, teknologisk og ikke minst militært overlegne. Derfor var det ikke overraskende at han beskyldte vesten og utenlandsk media for å være problemet, oppegående mennesker ser jo opplagt sirkelargumentasjonen her, men som nevnt Storskurken er ikke avhengig av å vinne argumenter - han trenger våpen og frykt.

Å lese hva storskurken egentlig sa, får meg til å tenke på Komiske Ali - "informasjonsministeren" til Saddam (There are no american soldiers in Bagdad, they have all run away), eksempelvis at demokratiet er utilstrekelig - og at Irans løsning,"et religiøst demokrati" er det rette.

Intellektuelt sett er denne formen for argumentasjon (om man vil kalle det for det) på linje med de tilbakestående personene i Norgespatriotene.

Jeg har dog stor tro på at det vestlige, modernistorienterte persiske folket ser talene for det er - med Mor Åse (fra Per Gynt) sine ord - alt er bare tøv og tant.

Håpet er at det iranske folket forsetter kampen for å realisere Abraham Lincolns ord om at Government of the people, by the people and for the people shall not perish from this earth.

Wednesday, June 17, 2009

Aftenposten og valget i Iran

Jan Arild Snoen, Minervakommentator og E24-spaltist, har i sistnevnte onlineskrift, uttrykt ramsalt kritikk av Aftenpostens lederskribent søndag. Og det med god grunn.

Aftenposten, til tross for at det var ganske opplagt at dette såkalte valget manglet alle krav til transparens og kvalitetssikring, tok opptellingen for å være troverdig. Fremfor å påpeke at resultatet høyst sannsynlig er manipulert, og at det er mindre sannsynlig at den sittende presidenten faktisk har fått flertall.

Det er tydelig at store deler av befolkningen i Iran har et annerledes syn enn Aftenpostens lederskribent. Hva gjelder det matrielle innholdet i Snoens artikkel, er jeg langt på vei enig i det også, at det finnes grenser for dialog, eller skulle jeg si direkte samtaler. Eller er det virkelig det?

Hva er alternativene nå i Iran? Jeg anser det som mest sannsynlig at regime forbereder et blodbad, ihvertfall ville det komme harde represalier mot demonstrantene, og med det tror jeg også at sittende regime vil fortsette utviklingen av atomvåpen. Spørsmålet er hva som er verst - et Iran med atomvåpen, eller en militær intervensjon med de konsekvenser det måtte innebære.

Jeg har egentlig ikke noe godt svar for øyeblikket.

Monday, June 15, 2009

There`s never been anything false about hope

Det er alltid en fare, ikke så rent liten heller, for å bytte ut realiteter med ønsketenkning når man betrakter politikk i sin alminnelighet – og får jeg legge til - Barack Obama i særdeleshet.

Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes talen "A new beginning" i Kairo var en glitrende tale og en helt nødvendig tilnærming etter åtte år med George Bush jr.




Obama henvendte seg først og fremst til muslimer flest, ikke de politiske regimene, hvorpå han vektla de positive aspektene ved religion, felles interessene og betydningen av gjensidig avhengighet i forholdet mellom vesten og islam.
Kritikere av talen, deriblant Eirik Stenhoff på Minerva, omtalte talen som ”nyttesløs og naiv oppfordring til dialog”. Stenhoff er ikke uten poenger, men jeg mener han bommer kraftig i sin vurdering av ordenes betydning som sådan.

Retorikk er politikk
Ved å formulere seg slik han gjorde så appellerte Obama til det beste i oss, muslimer så vel som ikke muslimer. Obama innrømte helt riktig at en tale alene, ikke kunne utviske kløften, men i likhet med Presidenten var det etter min mening en utrolig viktig start. Obama kunne selvfølgelig trukket frem de negative aspektene ved islam, etterfulgt av imperative krav om hva muslimer MÅ gjøre for å komme USA og vesten i møte. Det hadde kanskje ikke vært helt urimelig heller, men jeg kan vanskelig se for meg at det på noen som helst måte hadde bidratt positivt i det som er vår tids store utfordring, nemlig å minske avstanden mellom den muslimske og den vestlige verden.

Skal ”vi”, i betydning vi som bor i vesten og essensielt sett har et sekulært (ikke nødvendigvis ateistisk) verdisyn, bidra til å fundamentalt forandre den muslimske verden, så er vi helt avhengig av å få (i mangel på bedre ord) moderate muslimer med oss på laget.

Jeg er enig med hva som tilsynelatende virker å være Steenhoffs politiske etos, at vi i vesten har RETT og politisk islam FEIL. Moralsk er den vestlige styreformen og kulturen overlegen den islamske. Det tror jeg også Obama mener. Jeg tror til og med veldig mange muslimer er enige. Nå kan det helt riktig fremføres mange nyanser om hva islam/islamisme/politisk islam/jihaddisme faktisk ER, men det evinnelige maset om nyanser, skygger altfor ofte for essenser, som i dette tilfellet er vestens kulturelle overlegenhet. Spørsmålet er om en slik vestlige arroganse på noen som helst måte ville bidratt positivt i en transformasjon av regionen.

Obama valgte derfor heller å bruke seg selv og ordenes kraft for å sende en kraftig oppfordring til hver enkelt muslim om nødvendigheten av å bruke sin religion til å utøve positive handlinger, til en progressiv (ny)tolkning av islam. Ved å appellere, argumentere og illustrere fremfor å beordre/true, så ville Obama inspirere den muslimske verden, slik han har inspirert så mange, mange andre i denne verden, til en ny begynnelse, og ære være ham for det!

Samtidig som Obama appellerte til menneskets bedre natur, var Obama krystallklar på nødvendigheten av å bekjempe muslimsk ekstremisme, som AL –Qaida. Han la ikke skjul på at USA har intensjoner om å gjøre alt i sin makt (også militære virkemidler) for å hindre disse gruppene i å skade USA. Poenget var å henstille muslimer flest til å ta avstand og være med i bekjempelsenav ekstremisme, altså bruke religionen konstruktivt heller enn destruktivt.

Det er ikke sikkert at Obama lykkes. Kan også hende at religionen islam i seg selv er problemet, og lite kompatibel med typologien vestlig liberalt demokrati. Jeg tror ikke det er tilfellet. Jeg håper veldig på at det motsatte er tilfelle, og som Obama, etter beste amerikanske tradisjon har uttalt; There`s never been anything false about hope!

Nettopp derfor vil jeg gi USAs president honnør for sin tilnærming, tiden vil vise hvorvidt talen i Kairo bærer frukter, og om en ny begynnelse mellom vesten og den muslimske verden er mulig. Jeg vil helst slippe å tenke på alternativet.


Blogget på Minerva.

PS!
VG melder at det Iranske valget skal etterforskes etter ordre fra vokterrådet. Jeg har min skepsis til grundigheten av en slik utredning. Men det viser muligens at også et totalitært styre som det Iranske prestestyret er nødt til å ta hensyn til "millions of voices calling for change". Til tross for utfallet i Iran, så må man ikke avfeie behovet og nødvendigheten av fremtidshåp. Så også for Iran.

Saturday, June 13, 2009

"Valget" i Iran. Ikke bare parodisk

Det meget omtalte valget i Iran ser ut til å gå i retning av Mahmoud Ahmedinejad. De første signalene tydet på at det var den reformvennlige (sic!) motstanderen Moussavi som skulle ta seieren. Den enorme deltakelsen fredag ble sagt å være til fordel for Moussavi.

At opptellingen nå viser såpass klar seier til kjernekaren, ville under normale omstendigheter antydet valgjuks. Men meningsmålinger og generell informasjon i autoritære stater som Iran er svært vanskelig å tolke, så det er ikke sikkert at dette innebærer noe form for valgjuks. Men synes åpenbart at valget ikke har vært i nærheten av å fylle rimelig krav til transparens. Det er knyttet store spenninger til hvordan resultatene vil bli møtt av velgerne (og politiet), og således gjenspeiler valgkampen en sterk polarisering i Iran.

En reell valgkamp?
Det er lett å latterliggjøre valget i Iran - delvis fordi det er latterlig. Vokterrådet utpeker hvem som er kvalifisert til å stille, hvor det kun er kandidater som respekterer det islamske fundamentet for politikken som blir akseptert. Itillegg har vokterrådet/prestestyret all makt til å overkjøre en hvilken som helst valg president når det måtte være. Men og det er et stort men, som jeg velger å tolke positivt. Den enorme mobiliseringen, deltakelsen og engasjementet er i seg selv positiv, og vitner om at perserne er et folk som er opptatt av å se fremover. Jeg tror ikke det er mulig i det lange løp, dersom man får antydninger til et vitalt sivilt samfunn, å undertrykke "millions of voices calling for change".

I så måte er effektene av valgkampen i Iran vel så viktig, som selve resultatet! En god venninne, og nyvalgt leder i Studentersamfunnet i Bergen, Kaia, er for tiden i Iran og jeg gleder meg veldig til å høre hennes beretninger fra landet!

Ellers har Jan Arild Snoen en glimrende kommentar på Minerva i forkant av valget.
CNN dekker også valget behørig.

Jeg kommer tilbake med oppdateringer etterhvert som valgresultatet blir klart.

Oppdatert Søndag.

Det synes mer og mer klart at det har foregått omfattende valgjuks. Selvsagt benekter Ahmedinejad valgjuks. Ifølge flere analytikere er valgjuks noe folk er smertelig klar over og derfor naturligvis rasende. Kommentarene fra flere iranere iforkant tyder også på at iranerne var klar over faren. Landet synes for splittet til at det vil forekomme noen ny revolusjon - ihvertfall ingen revolusjon som kan lykkes. Regimets sikkerhetsfolk er allerede ute i gaten for brutalt å slå ned alle antydninger til demonstrasjoner.

Allerede har det foregått arrestasjoner i massiv skala. Og behandlingen disse får er ikke særlig pen.

Men jeg er hellig overbevist om at det ondskapsfulle regimet - før, heller enn senere, mister makten i Iran.

Thursday, June 11, 2009

Christiano Ronaldo, Manchester United og hat

Raga Rockers formulerte engang det jeg tror må være en allmenngyldig slutning - "Det er deilig å ha noen hate".

For egen del så har jeg hatt to former for "hat". Den rasjonelle typen som for mitt vedkommende har vært sosialismen. En ideologi gitt både ideal og konsekvenser, har for meg fremstått som motbydelige, med dertil passende adjektiver som beskrivelse.

Men jeg har også næret, ja noen vil si dyrket, et annet slags "hat";

Manchester United.

Om jeg hadde vært kristen hadde jeg vært fristet til å si at Man U var Djevelens verk, forresten det er jeg i mangel på bedre ord fristet til å si uansett.

De negative følelsene til Manchester United har noen ganger vært så intenst sterke at de har fått meg i dårlig humør over lengre tid. Dog tror jeg at det var verre før. Jeg tror aldri jeg virkelig har reflektert noe særlig over årsaken til dette "hatet", men det har naturligvis sin forklaring i anti-tesen - kjærligheten til Liverpool FC og den dype, dype misunnelse som fulgte av at Man United overtok hegemoniet i engelsk fotball fra begynnelsen av 1990-tallet.

En mer rasjonell begrunnelse på noe så dypt irrasjonelt som fotball og følelser er vanskelig å gi. Paradokset er jo at alle som nærer en kjærlighet til fotballspillet burde være dype beundrere av Man United. Faktum er at Manchester United og Alex Fergusons fotballfilosofi alltid har vært offensiv og underholdende. Deres evne til å få frem gode talenter har vært svært imponerende, men selvfølgelig etterhvert også innførsel av internasjonale stjerner.

Den største av de alle Christiano Ronaldo.

Som nå ettersigende er på vei til Real Madrid for 830 millioner. Det er forsåvidt gode nyheter, ettersom måten Ronaldo har dominert Premier League knapt har hatt sin like, og jeg er overbevist om at uten ham at Man United tatt vesentlig færre poeng. Det hjelper selvfølgelig godt for Man U å få inn 830 millioner, men jeg tror det er betydelig vanskeligere å få inn erstattere selv med nesten 1 milliard i retur.

Du har sikkert sett parodien før - men den passer utmerket for anledningen :)



Jeg vil selvfølgelig ønske Man U alt vondt for fremtiden, håper de bruker pengene usedvanlig dumt og at Liverpoool tar tilbake tittelen neste år. Dog frykter jeg nok et Man U gull står på trappene neste år - det har tross alt skjedd så altfor mange ganger før!

Det som ihvertfall er sikkert er at Premier League går glipp av sin beste spiller, akkurat det skal jeg være den siste til å beklage!

Tuesday, June 09, 2009

Kåre Willoch - ingen over, ingen ved siden!

Det meste er muligens sagt om Kåre Willoch, men jeg skal likevel tillate meg å si litt til i anledning Kåre Willochs innledning på Civitas morgenmøte om markedsøkonomi, dens ideer, historie og behovet for reformer. Møteleder Hallstein Bjercke innledet med å si at det i utgangspunktet åpnet for at Kåre Willoch kunne snakke om hva han ville, noe Kåre Willoch takket for - og la til at det hadde han nok gjort uansett :)

For de av oss som har fulgt Kåre Willoch de seneste årene så var det knapt noe overraskende med innledningen til Willoch. Muligens bortsett fra hans tilbøyelighet til å forby kredittkort. Konservative dyder som måtehold, flid og langsiktighet, for ikke glemme historiens mange lærdommer (ihvertfall ønske om å ta lærdom). Kritisk til USA, irritert over mytene som sosialdemokrati til enhvertid serverer oss og jeg hadde nær skrevet selvfølgelig intet annet enn forakt overfor fremskrittsbevegelsen, som han konsekvent omtalte som lettsindige populister.

Det finnes selvfølgelig også konkret politikk (altså lovgivning eller bevilgning), som man kan ta med seg videre fra Willoch, men ikke alltid. Så også i morges. Willoch understreket også politikkens begrensninger til fordel for etikken, samtidig som han hele tiden understreket behovet for å arbeide på lag med egeninteressen, fremfor mot. F. eks så fremførte han på nytt kritikk av grådighetskulturen - uten at jeg noenganger egentlig har fått med meg hva grådighetskultur er for noe. Willoch mente at den kjennetegnes av "å berike seg på bekostning av andre". Hvilket igjen resier spørsmålet om hva det vil si å berike seg på bekostning av andre. Eksempelet til Willoch om store lederlønninger i USA, synes jeg er problematisk, da lederens lønninger går på bekostning av aksjonærene/eierne, ikke arbeiderne. Jeg er da mer enig i problemet med perverterte incentiver, som har preget finansnæringen, hvor meglere, utlånskonsulenter etc får lønn etter hvor stort utlån (risiko), men risikerer fint lite selv dersom det ender opp med konkurs for bedriften, hvilket er et tegn på dårlige incentiver.

Dette problemet forsterkes av at banknæringen har fått omfattende statlig hjelp (bailouts), hvor man har fått det særs skadelige resultatet "socialize loss - privatize profitt". For dersom man ikke hadde grepet inn, og latt banknæringen gå konkurs, så ville eierne fått svi, dersom de gav meglerne/lederne perverterte incentiver, og kundene ville fått svi som følge av at de valgte feil bank. Skattebetalerne ville således vært spart. Dette ville vært i tråd med kapitalismens prinsipper. Dog synes konsekvensene av en slik politikk å være en trussel mot hele den finansielle infrastrukturen, i tillegg til svært harde sosiale kostnader, av den grunn har man valgt å gripe inn. Mulig det er rett, selv om jeg ikke er helt overbevist. Dessverre nøyde Kåre Willoch seg bare med å påpeke problemene med perverte incentiver uten å reflektere nærmere over løsningene. Det skulle jeg gjerne ha sett han hadde gjort.

Hele innledningen kan ses på Civita.no, som i løpet av noen dager legges ut på hjemmesiden. Willochs evne til å kombinere retorisk kraft, politisk kunnskap og sylskarpe spydigheter gjør han til Norges kanskje dyktigste politiske taler. Jeg har vanskelig å se hvem som skulle være bedre!

Oppdatert torsdag 11.juni - Se innledningen til Kåre Willoch:


Monday, June 08, 2009

Bloggurat

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i Oslonorske bloggkart!

Thursday, June 04, 2009

Regjeringen ønsker å innføre politikerbestemt leggetid

Regjeringen ved justisminister Knut Storberget og helseminster Bjarne Håkon-Hansen ønsker å stenge all servering etter kl.02.00. Angivelig fordi det er så mye vold tilknyttet alkohol, og at folket trenger politikere som Storberget og Håkon-Hansen til å holde dem i ørene.

For egen del synes jeg det er et nytt eksempel på statlig overformynderi, hvis effekt er særs usikkert.

Det er godt mulig at volden i sentrum vil gå ned dersom man stenger tidligere - den ville definitivt blitt enda mindre dersom vi stengte hele sentrum. Det er også sannsynlig at dersom vi forbød og håndhevet forbudet, så ville færre dø av bilulykker. Men det gjør vi ikke, fordi vi er villig til å leve med konsekvensene.

De aller fleste vet at det kan være farer forbundet med for mye alkohol, men det er et ansvar den enkelte borger må ta - og ikke minst ta konsekvensen av, og i den grad den medfører skade på uskyldige tredjeparter, også straffeansvar. Så hvis prisen for et friere samfunn er mer bråk, så er det en pris jeg er villig til å leve med!

Alternativet, forbudssamfunnet er etter min mening verre.

En praktisk tilnærming som hadde vært enda bedre enn statlig formynderi, er å totalt overlate ansvaret til kommunene. Om Gol Høyfjellshotell har lyst til å servere alkohol, folk koser seg i sommernatten og det ikke eksisterer tendenser til bråk - hvorfor skulle Bjarne Håkon-Hansen med pølsefingrene sine ødelegge festen? I den grad lokale forhold tilsier det, burde kommunene selv få avgjøre når på døgnet utestedene burde stenge.

NB!

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Jeg har plassert min blogg i Oslonorske bloggkart!

Wednesday, June 03, 2009

Bill, Melinda og Jens Stoltenberg i samtale.

Av uforståelig grunner har jeg latt turen til praktbygget i Bjørvika, som også huser Den Norske Opera, vente på seg. I formiddag kom endelig en god anledning, da Bill Gates sammen med sin kone Belinda besøkte Norge for å blant annet samtale med Statsminister Jens Stoltenberg.

Et flott tiltak (og følgelig et stort PR-kupp for maskineriet rundt Jens) og et flott møte. Du kan se et kort resyme, da jeg for første gang forsøkte å twitre direkte fra et arrangement på min Twitter-konto.

Bill og Melinda Gates gav et solid inntrykk, og jeg kan vanskelig tro noe annet enn at de er oppriktig engasjert i arbeidet for verdens fattige. De har også knyttet mesteparten av sine penger i prosjektet Gatesfoundation. Personlig kan jeg ikke huske sist gang en leder for et stort multinasjonaltselskap (rovdyrkapitalister) har fått så mye applaus av en forsamling.

Undertittelten på møte var "An active state meets creative capitalism" og det var bemerkelsesverdige å høre hvordan Jens Stoltenberg skrøt av markedsøkonomien, betydningen av "private businessculture", hvordan private bruker penger mer fornuftig og siden det er sine egne penger er grunnleggende mer opptatt av gode resultater. Nå kan man jo knapt si at den offentlige bistandens resultater de siste 5o årene er veldig imponerende, men likefullt er det interessant å se statsministeren ordlegge seg slik han gjorde. Jeg kunne vanskelig vært mer enig!

Oppsiktsvekkende nok (oppsiktsvekkende i politisk forstand - det er jo selvfølgelig sunn fornuft) mente Stoltenberg at den beste måten å bekjempe fattigdom på, var gjennom å tilrettelgge slik at personer kunne tjene penger på det, altså profittmotivet.

Enn om Stoltenberg hadde kommet til samme fornuftige konklusjon når det gjelder kvaliteten på eldreomsorg, skole og helse - at den beste måten å forbedre kvaliteten er å appellere til folks profittmotiv?

Hvis det er moralsk å tjene penger på å avskaffe fattigdom, kan da virkelig være så umoralsk å tjene penger på å tilby norske pasienter, eldre og skoleelver bedre kvalitet?

Tuesday, June 02, 2009

FRP, finansdepartementet og regjering

Finansdepartementet, og især "skredder og vever" økonomene, har vært en av FRPs største skyteskiver i sine angrep på konvensjonell økonomi. Særlig hva gjelder bruken av oljepenger og hva som skaper inflasjon (prisvekst), dette har vært nødvendig for å legitimere økt offentlig forbruk (eller investeringer, kall det hva du vil mer offentlig pengebruk ihvertfall) hvor mantraet er mer til alt og alle.

Hvorvidt dette også er bakgrunnen for Christian Ingebrigtsens formulering i FRP-Sangen; "Jeg tror 1+1 er mer enn to vites ikke...
Uansett, med den slags matteferdigheter, så er det åpenbart at FRP ikke har nærmet seg veverøkonomene i Finansdepartementet. I så måte kan det bli meget interessant å se en finansminister Carl I. Hagen utfordre byråkratene i Finansdepartementet :)

BTW - Sykepleierforbundet anbefaler sine medlemmer ikke å stemme FRP, akkurat det var knapt noen overraskelse. Verre er det begrunnelsen, det står ikke noe om likelønn i programmet. Mulig det kommer som en overraskelse, men det er ikke all politikk som gjennomføres som står i programmet. Den rødgrønne regjeringen har jo rent flertall, skrevet om likelønn i sine programmer, men gjennomfører ingenting.

På samme måte som SV lovet å avskaffe fattigdom. De har til og med skrevet det i programmet, de gjør bare ingenting for å levere. Et godt råd til sykepleierforbundet er å se hva folk FAKTISK GJØR, ikke hva de sier!