Fra Bastogne til Obama

I desember 1944 iverksatte Nazi-Tyskland sin siste offensiv under den 2.verdenskrig i det som ble kjent som Battle of the Bulges. 101. Airborne under ledelse av General McAucliffe fikk den utakknemlige oppgaven i å holde stand i den lille belgiske byen Bastogne. I HBO- serien Band of Brothers portretteres innsatsen til 101. Airborne, som mellom 19-27 desember 1944 gjennomlevde en ”annerledes” jul.

Den 27.desember ledet General Patton sin berømte third army strake veien mot Bastogne, i noe som var intet annet enn imponerende fremvisning av utholdenhet, motivasjon og seiersvilje. General Patton forsatte via Ardenne, Luxenbourg og til sist inn i Berlin. En av dem som gjennom sin innsats i Pattons third army, bidro til å frigjøre Europa, var Stanley Dunham, bestefaren til President Barack Hussein Obama.

Det er vanskelig å se hvilken eksakt innflytelse bestefarens personlige bakgrunn har fått for Obama, men jeg synes den er tydelig. Når Obama så klart og tydelig tar avstand fra pasifisme, og ved flere anledninger har brukt analogien om sin egen bestefar så taler det sitt tydelige språk. Så også i Obamas ”nobelforelesning”. Jeg var i grunnen ganske overrasket over at så mange ble overrasket over Obamas tale. Det synes som om mange har forblindet seg i ”Obamas fredsretorikk” uten å skjønne hva dette innebærer. Nemlig at det å ønske fred sjeldent er nok.

Som Obama helt korrekt påpekte; Å møte Hitler-Tyskland med pasifisme ville ikke skapt fred i noen meningsfull betydning av ordet. Like lite som Jesus sitt julebudskap om ”å vende det andre kinnet til”. Naturligvis må man forsøke å unngå krig, MEN ikke for enhver pris. Nettopp dette tror jeg er en av lærdommene Obama fikk fra sin bestefars innsats i Pattons third army. Med hans egne ord fra nobeltalen: “A non-violent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al Qaeda's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism - it is a recognition of history”

I møte med Taliban og Al-Quida, så hjelper Jesus og ikke-volds taktikken like lite som det hjalp jødene under 2.verdenskrig.

Faktum er at 101. Airbornes innsats i Bastogne for 65 år siden, Stanley Dunhams innsats i Pattons Third Army, og millioner av amerikaneres innsats siden, har gjort mer for å trygge freden i Europa enn Jesus Kristus noen gang har gjort. Obama selv kommenterte det på denne måten:

Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: the United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other peoples' children and grandchildren can live in freedom and prosperity.

God jul!

Priceless :)

Det er jul, julegaver og pengebruk. For veldig mange innebærer det å bruke mastercard. Som tidligere sagt, det finnes opplevelser som ikke kan kjøpes for penger, for alt annet kan du bruke mastercard. Prøv likevel å unngå pinlige situasjoner som dette :)

Lykke til!

Amerikanske forsterkninger er på vei til Afghanistan. Måtte lykken stå dem bi!

Forholdet mellom ord og handlinger i klimadebatten

Som sikkert flere har lagt merke til pågår det i disse dager klimaforhandlinger i København, med påfølgende deltakelse av internasjonale aktivister (av ymse slag), forhandlere, banditter og toppledere - uten sammenligning forøvrig. Blant de celebre gjestene finner vi Arnold Scharwznegger, Albert Gore jr. og Jonas Gahr Støre.

Sistnevnte hevder i forbindelse med rapporten «Melting snow and ice. A call for action» at man må være merkelig skrudd sammen dersom man ikke skjønner at dette er alvor. Det kan så være, men problemet med Gahr Støre og resten av den norske politikerstanden er at det er et gedigent gap mellom problembeskrivelsen og viljen til å foreslå tiltak som virker.

Gahr Støre og regjeringen er slik skrudd sammen, at de har muligheten til å overbevise det norske folk om at det virkelig er alvor – men villigheten til å ta politiske belastninger synes ikke å være tilstede. For hva har egentlig norske politikere noen gang gjort (HANDLET, BESLUTTET – ikke sagt) for å overbevise den norske befolkning at vi står overfor en alvorlig klimakrise som følge av CO2-utslipp?

Svar: Absolutt ingen ting.

Joda, det er en avgift her og et øre der, men jeg kan ikke se et eneste politiske tiltak som reelt sett utfordrer middelklassen. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete skulle ha seg frabedt økte bensinavgifter – det ville gjøre det vanskeligere å bo i distriktene, og i valget mellom klimatiltak og distriktspolitikk er Sp-lederen krystallklar.

Minervas Jan Arild Snoen har på oppdrag fra Civita publisert rapporten ”Hvis klima var førsteprioritet”, som illustrerer tydelig forskjellen mellom hva som er mulig og hva som er realistisk.

Jeg tror i liten grad på konspirasjonsteorier, så heller ikke på at det foregår en sammensvergelse for å lure menneskeheten til å tro på menneskeskapte global oppvarming. Jeg ser ikke bort fra at forskningen er politisert og at de klimamodellene som brukes i stor grad er innenfor det samme paradigme, og at alternative vitenskaplige forklaringer blir diskriminert – men noen stor sammensvergelse tror jeg ikke på, ”Climategate” til tross.

Like fullt irriterer det meg at norske politikere til stadighet, slik som Solheim og Gahr Støre, beskriver dommedag – uten å være i nærheten av å komme med politiske tiltak som matcher påstått virkelighetsbeskrivelse. I den grad det eksisterer politikerforakt så er diskrepansen mellom ord og handlinger, en svært, ja etter min mening den absolutt viktigste, årsaken. Politikere som prøver å overbevise velgerne om nødvendigheten av politikk, uten å benytte seg av den påståtte muligheten når velgerne belønner retorikken, skaper naturligvis misnøye. Kall det gjerne politikerforakt.

I den grad begrensning av CO2-utslipp er nøkkelen (og det er det jo skal vi tro vitenskapsautoritetene) finnes det kun en virkelig kostnadseffektiv løsning som fungerer raskt; Prising av CO2-utslipp. I mer konkrete termer må bruk av fossilt brensel bli dyrere – mye dyrere. En slik løsning vil selvfølgelig utfordre middelklassen, og medføre politiske belastninger. Nettopp derfor er det viktig å se hva Gahr Støre og Solheim gjør – ikke hva de sier. Gahr Støre har muligheten til å vise at han er ”riktig skrudd sammen” – han behøver bare å få med seg regjeringen på å utfordre middelklassen.

Og det tror jeg først når jeg ser det.

Kommentert på Minerva.

Et smakløst angrep av VG på Thorbjørn Jagland

Thorbjørn Jagland har vært i vinden den siste uken. Gjennom å sole seg i glansen av Barack Obama har den tidligere norske statsministeren inntatt podiet i sentrum av begivenhetene. Onde tunger hevder sågar at Jagland brukte fredsprisen for å få treffe Obama.

VG forsetter i dagens utgave kritikken av Jagland, ettersom han i kraft av å være Generalsekretær for Europarådet er nullskatteyter. Dagbladet følger selvsagt opp. "Jagland-bashingen" synes i så måte å ha fått en aldri så liten renessanse.

Personlig finner jeg forsiden til VG lite smakfull. At det eksisterer gode ordninger for ansatte i Europarådet kan knapt Jagland lastes for. Kritikken burde i så tilfelle rettes mot Europarådet. Det er godt mulig at noen mistenker Jagland for å ville lede Europarådet som følge av gode skatteordninger, personlig tror jeg mer at Jagland ønsket utfordringene som følger med en slik stilling. Godt mulig at Europarådet som sådan bør gjøre noe med sine egne privilegier - også godt mulig at Jagland før eller senere bør ta et initiativ for at så skjer. I første omgang er jeg dog mer opptatt av at han bruker stillingen for å styrke menneskerettighetenes stilling.

At VG-velger den type spekulativ fremstilling av personen Thorbjørn Jagland synes jeg er smakløst. Men det er nå engang Verdens Gang sin rett til å opptre smakløst.

Oppdatert 14.12
Leder i finanskomiteen - unge Michaelsen varsler gjennomgang av skattesystemet, forsåvidt det samme som finansminister Sigbjørn Johnsen. Det er som jeg har skrevet over sikkert på sin plass å gjennomgå systemet, men Jaglands motiver for å ta stillingen har knapt vært profittmotiv. Så er det noen som skal kritiseres så er det Finansdepartementet for avtalen, og ikke Jagland for å takke ja til stilling som generalsekretær i Europarådet.

Obamas tale: Fred er ikke ekvivalent med pasifisme

Det er Obamafeber i Oslo og mediene fråtser i mer eller mindre interessante nyheter med, og om Obama. For meg er naturligvis den politiske dimensjonen mest interessant.

Den kanskje største kritikken mot å tildele Obama fredsprisen er det faktum at han har besluttet å trappe opp krigen i Afghanistan. Det er en velbegrunnet kritikk, særlig hvis vi vurderer den opp mot Nobelstestament og fredsprisens historie. Obama selv påpekte i Nobeltalen at det fantes personer – kjente og ukjente – rundt om i verden som fortjente denne prisen mer han. Det mest interessante med talen var likevel Obamas insistering på at pasifisme ikke er ekvivalent med fred.

La oss gjennom et lite tankeeksperiment forestille oss at det var den såkalte fredsbevegelsen som hadde sittet i førersetet de siste 20 årene. I så tilfelle kan vi med stor grad av sikkerhet si at følgende hadde vært tilfelle: Saddam Hussein hadde ikke bare sittet ved makten i Irak, han hadde også vært i besittelse av Kuwait. Serbisk nasjonalisme ville dominert tidligere Jugoslavia, hvorpå albanere hadde blitt forvist fra Kosovo. I Afghanistan hadde det sannsynligvis vært ”mer stabilt”, dog med Talibans brutale styre som erstatter, som i tillegg til å undertrykke afghanere samarbeidet nært med Al-Qeida.

Og la det ikke være noen tvil - dette er typen fred som hadde vært alternativet til dagens situasjon! Jeg er av den formening at det verken hadde vært en mer fredelig verden (i ordets egentlig forstand) og takke meg til - ikke Obama heller. Jeg har tidligere på støttet Obamas initiativ mot Iran, jeg har også tatt til ordet for å snakke med Hamas, ja sågar også gi amnesti til Talibanere som velger å bli en del av løsningen, fremfor problemet i Afghanistan. Men verken diplomatiet eller globale institusjoner kan virke effektivt uten reelle maktmidler.

Obama legemliggjorde det liberale credo om at enhver bruk av makt må underlegges moralsk rett. At det finnes tilfeller hvor fredsbevegelsens myke tanker er like ubrukelig som myke kuler i geværene. Uavhengig av hvorvidt Obama fortjente fredsprisen eller ikke – så er budskapet i Obamas tale vel verdt å ta med seg.

Helt riktig å skrinlegge EM-søknad.

Den norsk-svenske søknaden om Fotball-EM 2016 skrinlegges. Det er etter min mening helt riktig. Spørsmålet er om det noengang var riktig å søke. Jeg har ihvertfall aldri blitt overbevist av fotballpresident Sondre Kåfjords talegaver. Av flere grunner.

For det første er ikke Kåfjord mye til taler. For det andre hadde jeg store problemer med å tro på et Fotball-EM i Norge, gitt de infrastrukturmessige og logistiske utfordringene som følger med slikt arrangement. Trygve Hegnar karakteriserte Kåfjords plan som en røverhistorie, i og med at betingelsene for arrangementet er en million tilskuere og Norge har 150 000 overnattingsplasser. Det er et regnestykke som kun fotballforbundet og Sondre Kåfjord får til å gå opp. Noe også den eksterne rapporten påpeker.

Skal vi delta i EM i 2016 må vi nok kvalifisere oss gjennom god fotball - noen snarvei som vertsnasjon blir nok forbeholdt andre.