Wednesday, July 27, 2011

Når ord blir fattige

Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om terrorhendelsen som rammet Oslo og Utøya fredag 22.juli. I likhet med de fleste andre har massakren på Utøya rystet meg langt inn i sjelen, og de grufulle vitnesbyrdene fra Utøya, hvor venner og bekjente blir skutt på (sågar drept) vil garantert prege resten av livet mitt. I dag er jeg usikker på nøyaktig hvordan. Det er i det hele tatt mye jeg er usikker på.


Den ufattelig tragedien som har rammet AUF preger ikke bare det politiske Norge, den preger hele nasjonen. Likefullt blir det ekstra spesielt for de av oss som har vært ungdomspolitisk engasjert. For tre måneder siden var nesten 600 UHL-medlemmer samlet på Sundvolden for Landskonferanse, hvor jeg hadde gleden av å skolere engasjert ungdom i effektiv utøvelse av demokrati. Et arrangement som var åpent, uten noen form for sikkerhet. Gjennom hele min tid i Unge Høyre har jeg ikke hatt annet enn dyp respekt for de unge sosialdemokratene, av og til (ikke så rent sjeldent) misunnelse. Særlig gjelder det institusjonen Utøya. Men fremfor alt har jeg fått mange gode venner som er og har vært aktiv i AUF - et vennskap som vil vare livet ut. Og nettopp livet ut er en frase som plutselig har fått en helt ny betydning.

En av dem som ble drept er leder av Hordaland AUF - Tore Eikeland. Jeg kjente ikke Tore veldig godt, men jeg kjente han godt nok til å huske han som en ualminnnelig flink og positiv person. Det er som Statsminister Stoltenberg trakk frem i minnegudstjenesten, blodig urettferdig at Tore nå er borte, offer for et politisk attentat som overgår alt hva jeg er istand til å formulere. Vakre minneord er skrevet av bloggfelleskapet Skrivekollektivet - og for dere som skulle være i tvil om Tores politiske og retoriske talent - sjekk ut denne talen og denne talen. Tore var sammen med andre engasjerte ungdommer samlet i fellesskap for å utøve demokrati og deltakelse i praksis; at de nå er borte er hjerteskjærende. Det er som nevnt vanskelig å formulere noe fornuftig - det er mest tårer og sinne.

Jeg skal avvente mer utfyllende politiske betraktninger om terrorangrepet. Men la meg nevne to umiddelbare tanker.

1) Måten Norge som nasjon har reagert på er overveldende. Fra første stund hadde vi et politi, brann og helsevesen som fungerte som det skulle. Vi hadde mennesker som stilte opp for hverandre - som medmennesker. Fra ungdommer på Utøya som risikerte livene sine for å redde sine kamerater, det samme gjorde fastboende og turister som bevitnet massakren. Nasjonens samling i ettertid har vist frem det beste i oss og det er lov å håpe at det medfører en større varme og raushet i hverdagen. Vi stiller opp for hverandre. Et lite apropos, det er ille å lese om nordmenn med minoritetsbakgrunn som ble trakassert fordi mange trodde dette var et islamistisk inspirert angrep. Mange bør se seg selv i speilet om hvordan vi behandler våre medmennesker, meg selv inkludert.

2) Det er for tidlig å si noe om hvordan dette vil påvirke den politiske debatten. Det er lite trolig (og heldigvis for det) at kritiske bemerkninger rundt innvandring og integrering (samt islam) ikke forblir en sentral del av debatten. Men de verste utslagene, det som grenser mot hatsk retorikk, vil forhåpentligvis dempes. Det er åpenbart ikke FRP eller andre kritikere av det multikulturelle samfunn som har skylden for Behring Breiviks forkvaklede handlinger. Men det synes like åpenbart at retorikk av den type som Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde har uttrykt, hvor særlig førstnevntes bruk av Kultur-Quislinger og språk som anklager Arbeiderpartiet for å ville "rive landet i filler" bidrar til en dehumnaisering. Nøyaktig hvilken sammenheng (om noen) som kan trekkes mellom denne type ytringer, og perverte handlinger som Anders Behring Breivik har utført, er jeg ikke sikker på. Men at den debatten kommer er åpenbart. Like sikkert som at debatten om (mislykket) multikulturalisme vil fortsette. Det gjenstår å se hvilket narrativ som får mest gehør.  

Ellers anbefaler jeg Nils August Andresens kommentar om debatten videre, samt Jan Arild Snoen også på Minerva. Tilslutt - debatten om denne tragedien kunne vært avverget, jf PST, ressurser og overvåking, vil også garantert komme i kjølvannet av terrorangrepet. Jeg har tidligere blogget om at prisen vi må betale for et åpent samfunn er denne type risiko. Det er en betraktning jeg holder fast på.

Tuesday, July 19, 2011

Aftenposten, USA og årsaken til gjeldsproblemene

Det er muligens i overkant pirkete, men jeg mistenker at beskrivelsen av gjeldssituasjonen i dagens Aftenposten (19.juli - ikke nett) er noe mer enn en "forglemmelse". Ikke mindre enn fire journalister (Roar Østgårdsgjelten, Frank Lynum, Ulf Peter Hellstrøm og Roland Jørgensen) står oppført som ansvarlig for artikkelen som besvarer (dvs glemmer den viktigste årsaken) gjeldskrisen i USA.

Et av spørsmålene er hvorfor USA har så stor gjeld og svaret er som følger:
"Tre forhold har gitt en oppsvulmende statsgjeld som politikerne ikke klarer å håndtere: Skattelettelser fra George Bush reduserte inntektene, krigene i Irak og Afghanistan kostet enorme summer, og finanskrisen høsten 2008 tvang myndighetene til kostbare støttetiltak for å holde hjulene igang. Amerikanske forbrukere har dessuten opparbeidet seg en høy privat gjeld."

Den viktigste grunnen til den høye gjelden nevner ikke Aftenposten, nemlig det faktum at de generelle utgiftene (eksludert militæret) under George Bush jr økte betraktelig. Ikke minst utgiftene knyttet til respeptbelagte medisiner m.m. Det er selvfølgelig riktig at skattekutt ikke bidrar til å bedre statsfinansene, særlig ikke når man samtidig øker utgiftene. Det er også riktig at kostnadene til krigføring er substansielle, men veksten i andre utgifter er altså betydelig mer og den desidert største årsaken til underskuddet.

Artikkelen i den selverklærte liberal-konservative avisen Aftenposten, står som et godt eksempel på det dominerende narrative i norsk offentlighet; Det er ikke de statlige utgiftene som er for høye - det er skattnivået som er for lavt.  

Saturday, July 16, 2011

Avskaff BSU

Rune Bjerke ønsker å øke fradragsmulighetene (DN 8.juli) for såkalt boligsparingungdom (BSU), som innebærer at unge får fradrag for å spare i BSU-konto (samlet sett 150 000 kroner - 20 000 i året). Arve Kambe i Høyre støtter forslaget og ønsker å øke fradragsmulighetene, maksgrensen og prosentsatsen man får fratrukket på skatten. For egen del er jeg tilhenger av å avskaffe hele ordningen, inkludert rentefradraget. La meg få begrunne hvorfor.

Anne Siri Koksrud, medredaktør i Minerva har blogget fornuftig om hvorfor forslaget er en dårlig ide. For meg er det tre hovedgrunner til at BSU burde avskaffes.

1. Legitimiteten til skattesystemet
En av de store fordelene ved det norske skattesystemet er at det er strømlinjeformet og enkelt å følge. Men helt fritt for særinteresser er ikke vi heller. Ulike fradrag som pendlerfradrag, fagforeningsfradrag, gavefradrag, rentefradrag, nordnorgefradrag - hvorpå forslag som treningsfradrag, helsefradrag, hjemmehjelpfradrag, hushjelpfradrag m.m med jevne mellom foreslås.

Og selvfølgelig også BSU.

Alle disse "fradragene" er isolert sett ikke det største problemet, men samlet sett utgjør de en utfordring til helheten i skattesystemet. Det beste systemet er etter min mening et system som ikke tilgodeser særinteresser, men som er mest mulig nøytralt og som likebehandler grupper, mennesker, industrier, landsdeler og produkter. I så tilfelle kan vi som lever i dette landet selv velger å forfølge våre preferanser uten at spesielle interesser opparbeider seg fordeler på bekostning av andre. Samme argument, om enn i svakere grad, taler for å fjerne rentefradraget, som er en gigantisk subsidiering av dem som har bolig på bekostning av dem som ikke har.

Er det rom for skattelettelser bør de komme ALLE til gode - ikke særskilte grupper eller individer.   

2. Personlig ansvar
For dem som ikke har veldig rike foreldre (og selv for dem) lønner det seg å spare. Særlig om du trenger egenkapital for å kjøpe deg inn på boligmarkedet. Sånn sett vil det lønne seg å spare selv uten skattestimulering. Det vil selvfølgelig være enklere å få folk til å spare dersom man får skattelettelser, men det burde ikke være samfunnets oppgave å passe på at norsk ungdom sparer fremfor å forbruke.

3. Sideeffekter
Et velkjent fenomen innen politikken er uønskede effekter av et politisk vedtak. Dette er ikke unaturlig gitt at det er vanskelig å se rekkevidden av politiske vedtak, en av hovedgrunnene til at Hayek argumenterte for et desentralisert beslutningssystem. Likefullt kan vi forutse noen konsekvenser av økt boligsubsidiering, fortrinnsvis økte boligpriser. Det norske skattesystemet er allerede gunstig for boliginvesteringer (som innebærer en forstyrrelse av allokeringen av kapital) hvor disse er relativt mer lønnsomme enn andre. Det er selvfølgelig et gode at mange eier sin egen bolig, men det vil neppe være noen katastrofe om færre velger å leie fremfor å eie. Ved å avvikle subsidieringen av boligeiere (rentefradrag og BSU) vil man få et mer bærekraftig boligmarked og lavere prisvekst, kanskje til og med en justering nedover.

Det er politikkens prerogativ å prioritere, sågar komme med utspill hvor grupper og individer blir tilgodesett med fordeler. Baksiden er at det sjeldent blir forklart hvem som skal betale. Det er som kjent lettere å organisere særinteresser enn allmenninteressen. BSU er intet unntak.

Monday, July 11, 2011

Sommermodus

Er for tiden i fantastiske Lofoten på sommertur. Kombinasjonen fjellturer, hyggelige venner og litteratur er for tiden ingridiensene i dagliglivet.

Jeg har hatt tre innlegg publisert den siste tiden (som av ren sløvhet ikke har blitt publisert på egen blogg), deriblant:

- Bokessay om Flemming Roses nyutgivelse Taushetens tyranni - Minerva
- Debattinnlegg i Aftenposten om Kulturdepartementets listeføring
- Phillip Blond - Minerva

Jeg planlegger en redesign (ny hjemmeside) av bloggen, samt hyppigere oppdateringer.

Men enn så lenge så er det sommer, sol (ihvertfall nesten) og Lofoten! 
På Helvetestinden mellom Bunesfjorden og Kirkefjorden helt sør i Lofoten