Det politiske Norge, det vil si deler av det politiske Norge, er i sjokk etter at norske soldater har uttrykt glede over jobben sin. I hvert fall deler av jobben sin. At det på noen som helst måte skulle være overraskende at forsvaret tiltrekker seg mennesker som er glad i ekstreme situasjoner og søker adrenalin, må i beste fall karakteriseres som naivt. Derfor er deg gledelig å lese at Erna Solberg advarer mot hysteri.
Norske soldater er ikke først og fremst i Afghanistan for å drepe talibanere, men det er i høyeste grad en del av pakken. Å late som noe annet er ren unnlatelse. Særlig viktig er denne erkjennelse for det norske Storting, som tross alt har sendt dem til landet med mandat til å drepe.
Naturligvis er det viktig for ethvert forsvar å bygge på gode etiske retningslinjer. På samme måte som det for ethvert mennesket er viktig å ledes av et moralsk kompass som skiller mellom gode og dårlige handlinger. Men det er faktisk ikke noen motsetning mellom det å ha gode etiske prinsipper og det å være glad over å drepe fienden. Det er kanskje umusikalsk, men knapt tegn på at du er en dårlig person. Det å gjøre sin plikt, gjennom å utføre ordre gitt av det norske Storting, samtidig som man finner det attraktivt og gledesfullt, bør ikke sjokkere noen, aller minst forsvarsministeren og forsvarssjefen.
Det norske forsvar skal ha nulltoleranse for psykopater og løse kanoner. Det vil si personer som ikke kan innordne seg. Det skal selvfølgelig være strenge regler for strid (rules of engament), men så lenge disse følges, så må det selvfølgelig være tillatt å glede seg over det å være soldat. Alternativene synes faktisk langt mer absurd.
Monday, September 27, 2010
Friday, September 24, 2010
En riktig beslutning
Gjenopptakelsekommisjonen har i ettermiddag besluttet å granske Treholtsaken på nytt, i lys av de fremkomne påstander. Noe annet var da heller ikke å vente, til tross for at den samme kommisjonen for snart to år siden avviste Treholtsbegjæring, under ledelse av nåværende leder i PST, Janne Kristiansen.
Siste ord i Treholtsaken er fremdeles ikke sagt.
Siste ord i Treholtsaken er fremdeles ikke sagt.
Tuesday, September 21, 2010
Treholtsaken må gjenopptas
De siste dagers Treholtavsløringer har skapt sjokkbølger langt inn i det politiske establisementet, og det med god grunn. For å være helt ærlig er jeg ikke veldig overrasket over avsløringene i den forstand at jeg har mistenkt justismord i denne saken over lang tid. Personlig engasjerte jeg meg i denne saken som leder i Studenersamfunnet i Bergen, hvor vi både hadde Treholt selv og avdøde forsvarer Arne Haugestad på besøk.
I dette blogginnlegget fra 2006, gjennomgår jeg bakgrunnen for hvorfor jeg mener prosessen er en skandale. En mening stadig flere ser ut til å dele.
Jeg kritiserte også gjennopptagelseskommisjonen, det vil si flertallets avvisning av gjennopptakelse på Minerva. Jeg skrev ikke da, selv om jeg langt på vei trodde at det var tilfelle, at beviser var konstruert. Dette fordi man høres fort veldig konspiratorisk ut, dersom man ikke kan dokumentere påstandene med bevis. Avsløringene nå ser ut til nettopp å kunne dokumentere disse påstander. Men vi bør ikke gå i samme fellen som under Treholtsaken, hvor forhåndsdømming langt på vei fant sted.
Derimot synes det hevet over enhver rimelig tvil at denne saken må granskes (av uhildede personer) - dersom det ikke skjer, så kan man jo virkelig begynne å bli konspiratorisk på vegne av det norske rettssamfunn.
OPPDATERT ONSDAG Ikke overraskende har ulike instanser på selvstendig grunnlag begynt å ta initiativ til å granske Treholtprosessen. Igår ba en meget presset Riksadvokat, Gjenopptagelseskommisjonen om å se på saken på nytt. I dag meldes det at Stortingets EOS-utvalg på selvstendig grunnlag ønsker å se nærmere på POTs metodebruk.
Disse proaktive fremstøt støttes naturligvis av denne blogger!
I dette blogginnlegget fra 2006, gjennomgår jeg bakgrunnen for hvorfor jeg mener prosessen er en skandale. En mening stadig flere ser ut til å dele.
Jeg kritiserte også gjennopptagelseskommisjonen, det vil si flertallets avvisning av gjennopptakelse på Minerva. Jeg skrev ikke da, selv om jeg langt på vei trodde at det var tilfelle, at beviser var konstruert. Dette fordi man høres fort veldig konspiratorisk ut, dersom man ikke kan dokumentere påstandene med bevis. Avsløringene nå ser ut til nettopp å kunne dokumentere disse påstander. Men vi bør ikke gå i samme fellen som under Treholtsaken, hvor forhåndsdømming langt på vei fant sted.
Derimot synes det hevet over enhver rimelig tvil at denne saken må granskes (av uhildede personer) - dersom det ikke skjer, så kan man jo virkelig begynne å bli konspiratorisk på vegne av det norske rettssamfunn.
OPPDATERT ONSDAG Ikke overraskende har ulike instanser på selvstendig grunnlag begynt å ta initiativ til å granske Treholtprosessen. Igår ba en meget presset Riksadvokat, Gjenopptagelseskommisjonen om å se på saken på nytt. I dag meldes det at Stortingets EOS-utvalg på selvstendig grunnlag ønsker å se nærmere på POTs metodebruk.
Disse proaktive fremstøt støttes naturligvis av denne blogger!
Sunday, September 19, 2010
Videoblogg fra valget i Sverige
Idisse timer går svenskene til stemmeurnene i en spennende valgkamp. En valgkamp jeg har fått gleden av å følge på nært hold.
Wednesday, September 15, 2010
Kongelig galskap
Det er riktignok slik at Märtha har mistet sin tittel som "kongelig høyhet", men ikke desto mindre befinner Märtha seg i arverekken, og pleier (naturlig nok) nær omgang med kongen og kronprinsen.
På denne bakgrunn er det ikke uinteressant for offentligheten å vite hva prinsessen måtte beskjeftige seg med, dog er jeg fristet til å si at det knapt er et styrketegn for norske redaksjoner og journalister, at det er debatten mellom prinsessen og Snåsamannen, om hvorvidt man kan snakke med de døde(!) som har dominert pressebildet den seneste tiden.
I utgangspunktet bør selvfølgelig enhver stå fritt til å meddele den galskap som hersker i ens indre, sågar også tjene penger på det. Jeg mener det er jo åpenbart slik at det, tragisk nok, har en viss appell. Men mest av alt synliggjør prinsessens "aktiviteter" det problematiske med monarkiet som institusjon, ettersom monarkiet baserer seg på arverekkefølge, og ikke er gjenstand for formell demokratisk kontroll etter grunnloven. Dette er ikke ubetydelig "bokliberalisme", men et reelt faktum og som det norske samfunn må forholde seg til.
Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om hvor skadelig dette kvasi-religiøse tøvet i sin natur egentlig er, men jeg tror det har som illustrert overfor en uheldig virkning, som lett kan åpne veien for sjarlatanere, såkalte healere og "andre alterantiver" innen medisinsk behandling, som ikke forholder seg til kritisk rasjonell metode og etterprøvbarhet. Det kan ha en særdeles negativ effekt på desperate mennesker.
Joda, selvfølgelig er det mye vi ikke vet. Hvilket i folkelig forstand ofte blir referert til som "det er mye mellom himmel og jord". Ingen benekter det, vi har ikke avdekket alle naturens regler om årsak/virkning. Fremdeles gjenstår mye vitenskaplig arbeid, men poenget er hvordan dette arbeidet legitimeres, hvorvidt det er gjenstand for reell etterprøvbarhet, og ikke kun uttrykk for personlighetsforstyrrelser forkledd som newage-tøv. Hvilket Märthas aktiviter i stor grad minner om. Legger vi til Ari-Behn i denne konteksten, så er det forbløffende hvor nærme et freakshow hele saken fortoner seg som.
Som sagt, Märtha og kongefamilen må gjerne tro på hva de vil, inkludert jomfrufødsler, men i et demokratisk samfunn så burde alle slike synspunkter underlegges demokratisk kontroll. Det er forsåvidt den eneste logiske konklusjonen, uavhengig av kongelig galskap - men galskapen gjør det forhåpentligvis tydeligere hvor nødvendig det er å avskaffe monarkiet som institusjon.
På denne bakgrunn er det ikke uinteressant for offentligheten å vite hva prinsessen måtte beskjeftige seg med, dog er jeg fristet til å si at det knapt er et styrketegn for norske redaksjoner og journalister, at det er debatten mellom prinsessen og Snåsamannen, om hvorvidt man kan snakke med de døde(!) som har dominert pressebildet den seneste tiden.
I utgangspunktet bør selvfølgelig enhver stå fritt til å meddele den galskap som hersker i ens indre, sågar også tjene penger på det. Jeg mener det er jo åpenbart slik at det, tragisk nok, har en viss appell. Men mest av alt synliggjør prinsessens "aktiviteter" det problematiske med monarkiet som institusjon, ettersom monarkiet baserer seg på arverekkefølge, og ikke er gjenstand for formell demokratisk kontroll etter grunnloven. Dette er ikke ubetydelig "bokliberalisme", men et reelt faktum og som det norske samfunn må forholde seg til.
Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om hvor skadelig dette kvasi-religiøse tøvet i sin natur egentlig er, men jeg tror det har som illustrert overfor en uheldig virkning, som lett kan åpne veien for sjarlatanere, såkalte healere og "andre alterantiver" innen medisinsk behandling, som ikke forholder seg til kritisk rasjonell metode og etterprøvbarhet. Det kan ha en særdeles negativ effekt på desperate mennesker.
Joda, selvfølgelig er det mye vi ikke vet. Hvilket i folkelig forstand ofte blir referert til som "det er mye mellom himmel og jord". Ingen benekter det, vi har ikke avdekket alle naturens regler om årsak/virkning. Fremdeles gjenstår mye vitenskaplig arbeid, men poenget er hvordan dette arbeidet legitimeres, hvorvidt det er gjenstand for reell etterprøvbarhet, og ikke kun uttrykk for personlighetsforstyrrelser forkledd som newage-tøv. Hvilket Märthas aktiviter i stor grad minner om. Legger vi til Ari-Behn i denne konteksten, så er det forbløffende hvor nærme et freakshow hele saken fortoner seg som.
Som sagt, Märtha og kongefamilen må gjerne tro på hva de vil, inkludert jomfrufødsler, men i et demokratisk samfunn så burde alle slike synspunkter underlegges demokratisk kontroll. Det er forsåvidt den eneste logiske konklusjonen, uavhengig av kongelig galskap - men galskapen gjør det forhåpentligvis tydeligere hvor nødvendig det er å avskaffe monarkiet som institusjon.
Tuesday, September 07, 2010
Carl Ivar Hagen som Osloordfører er ikke en god ide
Carl Ivar Hagen har gitt nominasjonskomiteen i Oslo Frp beskjed om at han ønsker å stille som ordfører i byen, hvilket er synonymt med at han faktisk blir ordførerkandidat for partiet. Heldigvis er det ikke synonymt med at han faktisk blir ordfører.
Jeg tviler ikke på at Hagen vil kunne utføre det sermonielle, og skjøte vervet med korrekt formalia. Problemet er som mange peker på, hans splittende fremtoning.
Nå er jeg naturligvis partipolitisk subjektiv, men sammenlignet med Ditlev-Simonsen og dagens ordfører Fabian Stang (anbefales i den forbindelse Vampus sin kommentar om Stang), så har Hagen betydelige mangler, av den nevnte grunn overfor.
For all del, Oslo vil helt sikkert overleve Carl Ivar Hagen som ordfører, jeg tror han når han sier at han vil legge betydelig vekt på å opptre samlende. Problemet er at man ikke kommer inn i en ordførerrolle uten bagasje. Imotsetning til hva Hagen forfekter så spiller det faktisk en rolle, noe jeg tror (også i motsetning til Hagen) velgerne i høyeste grad oppfatter, også dem som ikke har minoritetsbakgrunn.
Hagen har spissformulert uttalt at "han har savnet seg selv i politikken". Spørsmålet er hvor mange andre som savner ham.
Jeg tviler ikke på at Hagen vil kunne utføre det sermonielle, og skjøte vervet med korrekt formalia. Problemet er som mange peker på, hans splittende fremtoning.
Nå er jeg naturligvis partipolitisk subjektiv, men sammenlignet med Ditlev-Simonsen og dagens ordfører Fabian Stang (anbefales i den forbindelse Vampus sin kommentar om Stang), så har Hagen betydelige mangler, av den nevnte grunn overfor.
For all del, Oslo vil helt sikkert overleve Carl Ivar Hagen som ordfører, jeg tror han når han sier at han vil legge betydelig vekt på å opptre samlende. Problemet er at man ikke kommer inn i en ordførerrolle uten bagasje. Imotsetning til hva Hagen forfekter så spiller det faktisk en rolle, noe jeg tror (også i motsetning til Hagen) velgerne i høyeste grad oppfatter, også dem som ikke har minoritetsbakgrunn.
Hagen har spissformulert uttalt at "han har savnet seg selv i politikken". Spørsmålet er hvor mange andre som savner ham.
Wednesday, September 01, 2010
Tony Blairs arv
”Members of Congress, if this seems a long way from the threat of terror and weapons of mass destruction, it is only to say again that the world security cannot be protected without the world's heart being one. So America must listen as well as lead. But, members of Congress, don't ever apologize for your values”
Tony Blair i US Congress 2003
Den progressive sosialdemokraten, Tony Blair gav i dag ut sine memoarer hvor han ikke uventet sender noen skudd til sine tidligere nære medarbeider Gordon Brown. Det var vel heller ikke uventet at Tony Blair forsvarte Storbritannias deltakelse i Irak-krigen, noe som for alltid kommer til å hefte ved Blair. For de aller fleste vil det være en negativ ting. For meg er det utelukkende en positiv. Man kan mene hva man vil om Blair (og Irakkrigen som "avsluttes" i disse dager), men hans politiske mot, vilje til å stå opp for demokratiet og liberale verdier, også når det koster politisk, er i min verden en dyd, ikke en brist.
Det skal i sannhet bli spennende å lese Tony Blairs memoarer.
Tony Blair i US Congress 2003
Den progressive sosialdemokraten, Tony Blair gav i dag ut sine memoarer hvor han ikke uventet sender noen skudd til sine tidligere nære medarbeider Gordon Brown. Det var vel heller ikke uventet at Tony Blair forsvarte Storbritannias deltakelse i Irak-krigen, noe som for alltid kommer til å hefte ved Blair. For de aller fleste vil det være en negativ ting. For meg er det utelukkende en positiv. Man kan mene hva man vil om Blair (og Irakkrigen som "avsluttes" i disse dager), men hans politiske mot, vilje til å stå opp for demokratiet og liberale verdier, også når det koster politisk, er i min verden en dyd, ikke en brist.
Det skal i sannhet bli spennende å lese Tony Blairs memoarer.
Thursday, August 26, 2010
Hvorfor Tybring-Gjedde tar feil
FRPs Christian Tybring-Gjedde, har etter en kraftsalve i Aftenposten, pådratt seg sterke reaksjoner. Få vil vel si at det kom som noen overraskelse. VG bærer ved til bålet ved forsøke å klistre Tybring-Gjedde til et sammensurium av nazister og rasister, hvilket det ikke burde være noen grunn til. Salven til Tybring-Gjedde står lagelig til for hogg, uten at man trenger å blande inn forholdsvis marginale ytterpunkter. Politisk sett bidrar argumentasjonen til Tybring-Gjedde det vanskeligere å bygge bro mellom H og FRP.
Selv om han får delvis støtte fra Ola Borten Moe.
Hovedpoenget i kronikken er så vidt jeg kan bedømme at norsk kultur oversvømmes av utenlandske inntrykk (kultur om du vil), som står i fare for utrydde "vår" kultur, og at det har vært en bevisst politikk fra Arbeiderpartiet å bytte ut den norske kulturen.
La meg kjapt få presentere mine viktigste motforestillinger til Tybring-Gjeddes hofteskudd.
1. Selve begrepet kultur er vanskelig, og jeg er ikke like sikker på at Tybring-Gjedde har forstått - eller reformulert, at jeg er enig med hans beskrivelse av norsk kultur. Norsk kultur har alltid vært gjenstand for påvirkning, Ibsen og Grieg hentet jo nettopp sin inspirasjon fra utlandet, og for Ibsen sin del, så var det ofte en direkte fientlighet overfor den norske kulturelle mentaliteten. Enhver kultur som ikke er dynamisk, står i fare for å stagnere, og inntrykk utenifra har etter min mening beriket norsk kultur. Cafe latte, kebab, sushi, skateboard, for å nevne noe, har glidd inn som en naturlig del av mainstream norsk kultur, og lignende impulser vil fortsette å berike en stadig utviklende kultur.
2. Kronikken minner meg om at FRP ikke har liberale instinkter, særlig gjelder det i synet på politikk og staten. Retorikken om at det ikke er politikere, men enkeltmennesker som skaper fremtiden, synes alltid å måtte vike for mer underliggende fremmedfientlige holdninger. Fordi det er ikke all utvikling som finner sted som følge av politikk - og takk for det. Det liberale(konservative) credo er nettopp at det ikke er bra om politikerne har makt til i stor grad bestemme samfunnsutviklingen, især hva gjelder bosetning, kulturelle preferranser. Kritikken til Tybring-Gjedde minner mistenkelig om venstresidens mantra om at en annen verden er mulig, med påfølgende skrik om mer makt til politikerne, slik at disse kan styre utviklingen. Jeg for min del er godt fornøyd jo mindre politikerne bestemmer, også når det gjelder kulturpolitikken i bred forstand.
3. Jeg er enig i at noen kulturer er bedre enn andre kulturer, såfremt det er meningsfullt å generalisere kulturbegrepet. Deriblant at den vestlige kulturen er overlegen den afrikanske/arabiske kulturen. Men det som gjør vesten overlegen er nettopp dens toleranse og pluralisme. I vestlige liberale-demokratier tillates alle prinsippielt å utøve de deler av sin kultur som ikke strider med loven/verdisynet (som oftest menneskerettighetene), som i stor grad baseres på en tynn universalisme. Nettopp derfor fortsetter den vestlige kultur å være overlegen, gjennom å integrere inntrykk, praksiser og impulser som beriker, samtidig som man (forsøksvis) ikke går i fellen for å unnskylde praksiser som er barbariske med basis i kultur.
Joda, det er unntak til denne beskrivelsen, men langt på vei så synes jeg den er dekkende. Ihvertfall er det slik jeg ser at den vestlige og norske kulturen burde være i møte med andre mennesker og kulturer, nøyaktig hva Tybring-Gjedde mener utover at han ikke liker "fremmedkulturelle" er jeg ikke sikker på.
Selv om han får delvis støtte fra Ola Borten Moe.
Hovedpoenget i kronikken er så vidt jeg kan bedømme at norsk kultur oversvømmes av utenlandske inntrykk (kultur om du vil), som står i fare for utrydde "vår" kultur, og at det har vært en bevisst politikk fra Arbeiderpartiet å bytte ut den norske kulturen.
La meg kjapt få presentere mine viktigste motforestillinger til Tybring-Gjeddes hofteskudd.
1. Selve begrepet kultur er vanskelig, og jeg er ikke like sikker på at Tybring-Gjedde har forstått - eller reformulert, at jeg er enig med hans beskrivelse av norsk kultur. Norsk kultur har alltid vært gjenstand for påvirkning, Ibsen og Grieg hentet jo nettopp sin inspirasjon fra utlandet, og for Ibsen sin del, så var det ofte en direkte fientlighet overfor den norske kulturelle mentaliteten. Enhver kultur som ikke er dynamisk, står i fare for å stagnere, og inntrykk utenifra har etter min mening beriket norsk kultur. Cafe latte, kebab, sushi, skateboard, for å nevne noe, har glidd inn som en naturlig del av mainstream norsk kultur, og lignende impulser vil fortsette å berike en stadig utviklende kultur.
2. Kronikken minner meg om at FRP ikke har liberale instinkter, særlig gjelder det i synet på politikk og staten. Retorikken om at det ikke er politikere, men enkeltmennesker som skaper fremtiden, synes alltid å måtte vike for mer underliggende fremmedfientlige holdninger. Fordi det er ikke all utvikling som finner sted som følge av politikk - og takk for det. Det liberale(konservative) credo er nettopp at det ikke er bra om politikerne har makt til i stor grad bestemme samfunnsutviklingen, især hva gjelder bosetning, kulturelle preferranser. Kritikken til Tybring-Gjedde minner mistenkelig om venstresidens mantra om at en annen verden er mulig, med påfølgende skrik om mer makt til politikerne, slik at disse kan styre utviklingen. Jeg for min del er godt fornøyd jo mindre politikerne bestemmer, også når det gjelder kulturpolitikken i bred forstand.
3. Jeg er enig i at noen kulturer er bedre enn andre kulturer, såfremt det er meningsfullt å generalisere kulturbegrepet. Deriblant at den vestlige kulturen er overlegen den afrikanske/arabiske kulturen. Men det som gjør vesten overlegen er nettopp dens toleranse og pluralisme. I vestlige liberale-demokratier tillates alle prinsippielt å utøve de deler av sin kultur som ikke strider med loven/verdisynet (som oftest menneskerettighetene), som i stor grad baseres på en tynn universalisme. Nettopp derfor fortsetter den vestlige kultur å være overlegen, gjennom å integrere inntrykk, praksiser og impulser som beriker, samtidig som man (forsøksvis) ikke går i fellen for å unnskylde praksiser som er barbariske med basis i kultur.
Joda, det er unntak til denne beskrivelsen, men langt på vei så synes jeg den er dekkende. Ihvertfall er det slik jeg ser at den vestlige og norske kulturen burde være i møte med andre mennesker og kulturer, nøyaktig hva Tybring-Gjedde mener utover at han ikke liker "fremmedkulturelle" er jeg ikke sikker på.
Monday, August 23, 2010
Premier League, Liverpool og billettkaos
Forrige uke hadde jeg gleden av å tilbringe fem begivenhetsrike dager i England, inkludert en søndagstur til Liverpool, for å overvære sesongåpningen mellom Liverpool og Arsenal. Som det fremgår i videobloggen, så ble det en særs interessant opplevelse, dessverre ikke pågrunn av kampen, men pågrunn av billettrot.
Til tross for det delvise marerittet forrige helg, så er jeg betinget optimist på Liverpools vegne. Jeg er tross mine gjentatte forsvarsskriverier for Benitez, veldig glad for å ha fått på plass Roy Hodgson. Jeg er ganske fornøyd med sommersigneringene, særlig Joe Cole. Utvisningen i åpningen mot Arsenal var en skandale, av dommeren altså, og jeg tror at om han holder seg skadefri, så blir han en suksess. Ihvertfall er det helt rett av LFC å få tak i den type kvalitet! Jeg er også veldig fornøyd med kjøpet av Christian Poulsen. Helt siden han overspilte Totti og Italia i EM i 2004, har Poulsen vært en favoritt, så tradeoffen Aquilani mot Poulsen er etter min mening fordel Liverpool.
Et siste grunnlag for optimisme er Steven Gerrard. Jeg tror han kommer til å gjøre en kanonsesong i år.
Setter også utropstegn ved Dani Pacheco.
Den unge spanjolen briljerte i årets U-19 EM og kan få et gjennombrudd under årets Premier League. Jeg ønsker ihvertfall at Hodgson viser Pacheco tillit. Det samme gjelder David Ngog, så viste prov på kvalitet mot Arsenal.
Jeg er usikker på om Milan Jovanovic har det som skal til - men han skal ihvertfall få muligheten til å lykkes.
Den største kimen til bekymring, foruten eierskapet (YANKS OUT) er Torres sin skadesituasjon. Jeg frykter han har tapt mye av farten etter alle skadene, og det kan hende han aldri kommer tilbake til det toppnivået han har vært på før. Dersom Mascherano og/eller Kuyt skulle forsvinne så er det heller ikke, av åpenbare årsaker, særlig heldig. Især førstnevnte, med sine ballvinneregenskaper er svært viktig. Det aller viktigste dog, er å få på plass den finansielle infrastrukturen i form av ny(e) eier(e), som evner å slette gjeld, bygge ny stadion og investere for fremtiden. Forhåpentligvis kommer det på plass heller før, enn senere.
Foran møte med det oppskrytte City-laget ikveld så er jeg mer enn betinget optimist!
COME ON YOU REDS!
Til tross for det delvise marerittet forrige helg, så er jeg betinget optimist på Liverpools vegne. Jeg er tross mine gjentatte forsvarsskriverier for Benitez, veldig glad for å ha fått på plass Roy Hodgson. Jeg er ganske fornøyd med sommersigneringene, særlig Joe Cole. Utvisningen i åpningen mot Arsenal var en skandale, av dommeren altså, og jeg tror at om han holder seg skadefri, så blir han en suksess. Ihvertfall er det helt rett av LFC å få tak i den type kvalitet! Jeg er også veldig fornøyd med kjøpet av Christian Poulsen. Helt siden han overspilte Totti og Italia i EM i 2004, har Poulsen vært en favoritt, så tradeoffen Aquilani mot Poulsen er etter min mening fordel Liverpool.
Et siste grunnlag for optimisme er Steven Gerrard. Jeg tror han kommer til å gjøre en kanonsesong i år.
Setter også utropstegn ved Dani Pacheco.
Den unge spanjolen briljerte i årets U-19 EM og kan få et gjennombrudd under årets Premier League. Jeg ønsker ihvertfall at Hodgson viser Pacheco tillit. Det samme gjelder David Ngog, så viste prov på kvalitet mot Arsenal.
Jeg er usikker på om Milan Jovanovic har det som skal til - men han skal ihvertfall få muligheten til å lykkes.
Den største kimen til bekymring, foruten eierskapet (YANKS OUT) er Torres sin skadesituasjon. Jeg frykter han har tapt mye av farten etter alle skadene, og det kan hende han aldri kommer tilbake til det toppnivået han har vært på før. Dersom Mascherano og/eller Kuyt skulle forsvinne så er det heller ikke, av åpenbare årsaker, særlig heldig. Især førstnevnte, med sine ballvinneregenskaper er svært viktig. Det aller viktigste dog, er å få på plass den finansielle infrastrukturen i form av ny(e) eier(e), som evner å slette gjeld, bygge ny stadion og investere for fremtiden. Forhåpentligvis kommer det på plass heller før, enn senere.
Foran møte med det oppskrytte City-laget ikveld så er jeg mer enn betinget optimist!
COME ON YOU REDS!
Friday, August 13, 2010
London calls
Fra onsdag til Søndag er jeg i London, med unntak av en liten dagstur til Liverpool for å se Premier League åpningen mellom Liverpool og Arsenal søndag. En billett som kostet meg 2000 kroner, noe jeg naturligvis var mer enn villig til å betale :)
I mellomtiden har jeg fått besøkt gode venner i London og på nytt (bodde her sommeren 2007) oppleve hva London har å by på. Blant annet besøkt Christina Solli, som jeg tok Civitaakademiet med høsten 2007. Hun jobber som rådgiver i House of Commons for de konservative. En jobb jeg virkelig misunner.
Jeg har også fått anledning til å ta en tur innom Institute for Economic Affairs og Adam Smith Institute, begge tankesmier preget av markedsliberale verdier. Jeg vil presentere besøkene mine i form av artikler for Minerva.
Tusen takk til fantastiske Constanse Sandal, som huser meg de dagene jeg er i London.
I mellomtiden har jeg fått besøkt gode venner i London og på nytt (bodde her sommeren 2007) oppleve hva London har å by på. Blant annet besøkt Christina Solli, som jeg tok Civitaakademiet med høsten 2007. Hun jobber som rådgiver i House of Commons for de konservative. En jobb jeg virkelig misunner.
Jeg har også fått anledning til å ta en tur innom Institute for Economic Affairs og Adam Smith Institute, begge tankesmier preget av markedsliberale verdier. Jeg vil presentere besøkene mine i form av artikler for Minerva.
Tusen takk til fantastiske Constanse Sandal, som huser meg de dagene jeg er i London.
Thursday, August 05, 2010
Vi mangler viljen til å vinne
Verken i Norge eller andre NATO-land vil opinionen tåle de militære tapene som sannsynligvis kreves for å vinne i Afghanistan.
Pensjonert ambassadør Rolf O. Berg har i to innsiktsfulle blogginnlegg beskrevet strategien og utfordringene i Afghanistan, mens Jonas Gahr Støre i Aftenposten uttrykker håp på vegne av det krigsherjede landet. Men slaget om Afghanistan står like mye utenfor landet som i landet. NATOs største fiende er egen opinion. Spørsmålet er, som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen påpeker, hvorvidt vi har viljen til å gjennomføre det som kreves for å vinne. Jeg er redd svaret er nei. Jeg tror ikke opinionen verken i Norge eller andre NATO-land er særlig innstilt på å tåle de militære tapene som sannsynligvis kreves for å vinne i Afghanistan. Noe russiske medier tydelig oppsummerte i forbindelse med Russland-Georgia krigen: ”Det er ingen grunn til å ta vesten på alvor – viljen til tap er nærmest fraværende”. Debatten i etterkant av de døde norske soldatene antyder i det minste at de russiske avisene har et poeng.
Nils Rune Langeland raljerte rundt dette tema i Morgenbladet ved sin henvisning til Perikles’ tale 431 f.Kr i etterkant av de Atenske falne ved slaget mot krigerstaten Sparta. Her utdyper Perikles hva det essensielt sett innebærer å være demokrat (i betydningen fri, tilhenger av demokrati). Kjernepunktet til Langeland er at de som ynder å kalle seg tilhenger av demokratiet, også må akseptere nedsiden, viljen til å forsvare, om nødvendig dø, for dens overlevelse.
Problemet er at det er høyst tvilsomt om opinionen i NATO-landet ser denne koblingen, mellom innsatsen i Afghanistan og forsvar av demokratiet. Afghanistan fremstår rett og slett ikke som viktig nok for opinionen i NATO-landene, og ettersom disse er demokratier, hvor politikerne er avhengig av velgerne, påvirker naturlig nok politikerne. John McCain uttrykte det som burde være idealet i en slik situasjon: ”Jeg taper heller et valg, enn en krig” (beklageligvis endte han opp med å svikte sine egne idealer). President Obamas hang til tidsfrister er ikke bare uheldig, den er direkte skadelig og gjør det vanskeligere å nå egne mål. Fremfor å sette urealistiske tidsfrister burde Obama sette realistiske mål for utvikling, og insistere på å gjøre det som er nødvendig for å nå dette, hvorpå det er fakta på bakken som definerer videre handling, ikke kunstige tidsfrister. Det er vanskelig å karakterisere dette som noe annet enn populisme.
En av de mest irriterende flosklene i denne debatten er det evinnelig maset, som også utenriksministeren gjør seg skyldig i, om at denne konflikten ikke kan løses militært, men må løses politisk/sivilt. Noe absolutt alle med et minimum av kunnskap er enig i. Men poenget er at den militære innsatsen er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å lykkes. Det er nettopp ved å lykkes med sosial utvikling og mer effektive institusjoner (deriblant et fungerende afghansk militær og politivesen) som definerer seier. Spørsmålet er som sagt om vi har viljen til å følge løpet ut, all den tid Taliban vet at NATOs svakeste punkt er egen opinion, og kontinuerlig vil angripe det svake ledd. Det er her striden står. Er vi villig til å stå løpet ut. Ingen bør være i tvil om at Taliban har tid til å vente, jeg er ikke så sikker på at det samme er tilfellet i NATO.
Det er selvsagt ikke noen automatikk i at bare vi, i betydning utenlandske styrker, blir der lenge nok, så vil afghanske institusjoner utvikle seg til det bedre. Og det er godt mulig at vi burde satse enda mer på den sivile delen av oppdraget, men her virker det som om det er koordinering og ikke mangel på penger som er problemet. Med andre ord overgår nasjonal prestisje viljen til nødvendig koordinert innsats. At dette fremdeles er et problem er jo noe nær en skandale, all den tid dette har vært pekt på som et problem siden den dagen gjenoppbygningen av Afghanistan startet. Forhåpentligvis har den siste Kabul-konferansen evnet å få på plass en bedre koordinering.
De siste dagers Wikileaks avslører for så vidt ikke mye nytt hva gjelder fakta på bakken i Afghanistan. Like fullt kan de tenkes å få en effekt på opinionen i Vesten, og det vil straks gjøre det vanskeligere å lykkes. Og dersom det er slik at politikerne i NATO ikke lenger tror på eget prosjekt, så bør vi komme oss ut jo før jo heller. Det er riktignok risikoer forbundet med et slikt alternativ, hvor Afghanistan igjen kan bli et arnested for terrorisme, samt alvorlig svekket NATO-troverdighet, noe som garantert vil bli notert med interesse i Beijing og Moskva. Som den oppvakte leser sikkert har registrert, er jeg ikke ubetinget optimist.
Generalsekretær i NATO, Anders Fogh Rasmussen har lovet afghanerne at NATO vil bli så lenge det er nødvendig. Det er en dristig påstand, jeg håper han har rett, men er knapt villig til å satse sparepengene på det.
Wednesday, August 04, 2010
Ingen forandring med død Ahmadinejad i Iran
Premieklovnen, også kjent som Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, skal være utsatt for et attentat. Jeg har ikke mye til overs for Ahmadinejad, men jeg tviler på om et drap på Irans president ville forandret situasjonen i landet vesentlig. De virkelige maktherrene i Teheran, er Ayatollahene og vokterrådet, som styrer den islamske republikken etter egne forkvaklede prinsipper, det ville de fremdeles ha gjort om Ahmadinejad hadde blitt drept.
Den persiske befolkning i Iran ønsker i motsetning til islamistene, en mer moderne og liberalstat, hvor det "fashionpolice" pensjoneres for godt, og til tross for at det nå er mørkeskyer over landet, så er jeg overbevist om at Vokterrådet har historien mot seg - med eller uten en død Ahmadinejad.
Den persiske befolkning i Iran ønsker i motsetning til islamistene, en mer moderne og liberalstat, hvor det "fashionpolice" pensjoneres for godt, og til tross for at det nå er mørkeskyer over landet, så er jeg overbevist om at Vokterrådet har historien mot seg - med eller uten en død Ahmadinejad.
Monday, August 02, 2010
Juss og moral
Ex-statsråd Bjarne-Haakon Hansen (aka Pølse-Hansen og PR-Hansen) viser tydelig i Dagens Næringsliv at han ikke har forstått kritikken, alternativt er en person med usedvanlig lav integritet. Hans forsvar er av typen "jeg har ikke gjort noe ulovlig". Problemet til PR-Hansen er at han åpenbart ikke skjønner at fordi noe er lovlig, så er det ikke nødvendigvis god moral.
En ting er å jobbe aktivt mot egen regjering/standpunkt som rådgiver. Men det virkelig store problemet blir når han prøver å bruke sin innflytelse gjennom å ringe kolleger for å få dem til å forandre standpunkt. Sett i lys av hans tidligere handlinger, jf telefonen som helseminister til sykehuset for "å forhøre seg" om hvordan hans gode venn og kollega, Inge Ryan, ble behandlet, så tegnes det et bilde av en person som både har dårlig dømmekraft og lav integritet.
Få, om noen, tviler på jussen i saken. At Hansen fnyser av problemstillingen rundt god moral, forteller mye om personligheten til trønderen.
For all del, selvsagt skal politikere ha frihet til å velge en jobb i det private næringsliv, også som rådgiver i PR-bransjen. De bør følgelig også kunne kapitalisere på den kunnskapen de har tilegnet seg som minister/representant. Dette kunne PR-Hansen fint håndtert uten å trampe i klaveretm ved å illustrere dømmekraft på linje med en invalid 108-årings evne til selv å knytte skoene.
Betyr dette at vi trenger å forandre reglene?
Høyst tvilsomt. En ting er at Hansen mangler integritet, men jeg liker å tro (enn så lenge) at våre folkevalgte har høyere integritet. Våre folkevalgte bør være bundet av noe mer enn juss, og inntil videre så velger jeg å tro at stortingspolitkere har mot nok til å følge egen overbevisning.
Skulle våre folkevalgte ende opp med integritet som Bjarne Haakon Hansen, så tviler jeg på om det finnes nok regler i verden til å bøte på problemet. For all del, en regel lik den de har i USA, om at man ikke kan lobbe (eller "rådgi" med Hansens nytale) mot egen regjering er muligens en regel som burde bli innført. Men som sagt, det er ikke reglene som er problemet ettersom vi får akkurat de politikerne vi fortjener.
Vox Populi har som vanlig en kommentar jeg slutter meg helt til.
En ting er å jobbe aktivt mot egen regjering/standpunkt som rådgiver. Men det virkelig store problemet blir når han prøver å bruke sin innflytelse gjennom å ringe kolleger for å få dem til å forandre standpunkt. Sett i lys av hans tidligere handlinger, jf telefonen som helseminister til sykehuset for "å forhøre seg" om hvordan hans gode venn og kollega, Inge Ryan, ble behandlet, så tegnes det et bilde av en person som både har dårlig dømmekraft og lav integritet.
Få, om noen, tviler på jussen i saken. At Hansen fnyser av problemstillingen rundt god moral, forteller mye om personligheten til trønderen.
For all del, selvsagt skal politikere ha frihet til å velge en jobb i det private næringsliv, også som rådgiver i PR-bransjen. De bør følgelig også kunne kapitalisere på den kunnskapen de har tilegnet seg som minister/representant. Dette kunne PR-Hansen fint håndtert uten å trampe i klaveretm ved å illustrere dømmekraft på linje med en invalid 108-årings evne til selv å knytte skoene.
Betyr dette at vi trenger å forandre reglene?
Høyst tvilsomt. En ting er at Hansen mangler integritet, men jeg liker å tro (enn så lenge) at våre folkevalgte har høyere integritet. Våre folkevalgte bør være bundet av noe mer enn juss, og inntil videre så velger jeg å tro at stortingspolitkere har mot nok til å følge egen overbevisning.
Skulle våre folkevalgte ende opp med integritet som Bjarne Haakon Hansen, så tviler jeg på om det finnes nok regler i verden til å bøte på problemet. For all del, en regel lik den de har i USA, om at man ikke kan lobbe (eller "rådgi" med Hansens nytale) mot egen regjering er muligens en regel som burde bli innført. Men som sagt, det er ikke reglene som er problemet ettersom vi får akkurat de politikerne vi fortjener.
Vox Populi har som vanlig en kommentar jeg slutter meg helt til.
Tuesday, July 27, 2010
Wikileaks Julian Assange under årets Oslo Freedom Forum
Wikileaks har kommet i fokus etter å ha lekket tusenvis av sider med informasjon fra Afghanistan-konflikten. Det er naturligvis mye jeg kunnet skrevet om dette, ikke minst dilemmaene som liberale åpne demokratier møter når det gjelder særdeles sensitiv informasjon. Men en ting er jeg hellig overbevist om; Samfunn hvor lekkasjer, også av sensitiv informasjon, kan forekomme via kritisk presse/sivilt samfunn, er langt å foretrekke fremfor autoritære samfunn hvor dette i liten grad er mulig. Wikileaks er et slikt eksempel. Det betyr selvsagt ikke at informasjon som er av topphemmelig karakter (og med god grunn) bør og må kunne beskyttes. Ikke desto mindre vil wikileaks kunne fungere som et kritisk korrektiv.
Under årets Oslo Freedom Forum var Julian Assange, mannen bak wikileaks, en av talerne. Tematikken var naturligvis ytringsfrihet, sensur og betydningen av åpne transparente samfunn. Samt Internetts kritiske rolle for å støtte opp om disse verdiene og være et bolverk mot sensur.
Under årets Oslo Freedom Forum var Julian Assange, mannen bak wikileaks, en av talerne. Tematikken var naturligvis ytringsfrihet, sensur og betydningen av åpne transparente samfunn. Samt Internetts kritiske rolle for å støtte opp om disse verdiene og være et bolverk mot sensur.
Tuesday, July 20, 2010
Intet nytt fra Midtøsten
Ola Borten Moe ønsker større kulturell selvsikkerhet, Snorre Valen etterlyser mer ydmykhet. Spør du meg er et snev av kulturell arroganse bedre enn kulturell selvpisking.
Senterpartiets Ola Borten Moe har høstet kritikk etter sin insistering på vestlig overlegenhet. SVs Snorre Valen svarte med å anbefale Borten Moe sommerlektyre, deriblant Edward Saids mye omtalte Orientalismen, samt Dantes Inferno, for å nyansere ideen om vestlig overlegenhet. For all del, disse bøkene er klassikere og hører hjemme i bokhyllen, men anbefalingen om å utvide det boklige repertoar, sendes herved i retur til SVs stortingsrepresentant.
Arabisk stagnasjon
Valen kunne starte med Hans Magnus Enzenbergers Skrekkens menn, som omhandler islamisme i Europa, og som er basert på FNs Arab Human Developement Report fra 2003, som tydelig illustrerer at de arabiske samfunn er i stagnasjon. Knapt noe nytt innenfor kunst, kultur, filmer, bøker, musikk med mer har blitt utgitt de siste årene. En rask titt på Freedom House sin indeks over politiske og sivile rettigheter tyder heller ikke på at vi har særlig mye å lære av måten de arabiske landene organiserer sine samfunn.
Snorre Valen har et poeng, i hvert fall delvis: Spørsmålet om hvor hensiktsmessig det er å inndele etter begrepene ”kultur/samfunn” (eller sivilisasjon om du vil) i ulike kategorier. Eksempelvis er det problematisk at det kan være større forskjeller innad i en typologi enn mellom dem, og at man da kommer i fare for å trekke ugyldige generaliseringer. Den faren er selvfølgelig alltid reell. Men like fullt er det samfunnsvitenskapens oppgave å kunne generalisere. Og får å gjøre det må man nødvendigvis dele inn data i kategorier grunnet på observerbar informasjon, med påfølgende slutninger/tolkninger av hva man observerer (noe annet ville tendere til å gjøre samfunnsvitenskapen meningsløs) – ganske nøyaktig hva Freedomhouse har gjort når de måler sivile og politiske rettigheter.
Ingen konkurrenter til vestlige, liberale verdier
Man kan selvfølgelige bestride det normative utgangspunktet, at sivile og politiske rettigheter ikke nødvendigvis er oppskriften på et bra (eller bedre) samfunn. Det har blitt ymtet frempå ved enkelte anledninger at Kina og Russlands autoritære styresett er en reell konkurrent til det (vestlige) liberale demokrati. Det mener ikke jeg, og det tror jeg faktisk ikke Snorre Valen heller mener. Og med det normative utgangspunkt at sivile og politiske rettigheter er å foretrekke fremfor det motsatte, og at pluralisme er å foretrekke fremfor ensretting, så mener jeg det er et observerbart faktum at de vestlige samfunn, deriblant Norge, har fint lite å lære av de arabiske landene når det gjelder måten å organisere sine samfunn på. Hva skulle det i så fall være?
Det er etter min mening svært viktig å skille mellom det overordnede institusjonelle nivået og hva vi som mennesker på individuell basis kan lære av hverandre. Våre nye landsmenn, vestlige som ikke-vestlige, har selvfølgelig mye å bidra med (om vi lar dem) i form av pågangsmot, kreativitet og kunnskap. Disse har vi selvfølgelig masse å lære av, og vice versa. Dette er i og for seg et viktig trekk ved det vestlige samfunn, den kritiske selvrefleksjonen, viljen til å lære av feil, toleranse, samt ikke å tro på ting med mindre vi har gode grunner til å tro på det, grunnverdier som langt på vei danner forutsetningen for vellykkede pluralistiske samfunn, og verdier som åpenbart er mer fremtredende i vesten enn Midtøsten.
Det har som Snorre Valen påpeker, ikke alltid vært slik at Vesten har vært overlegen. Den arabiske storhetstid for rundt tusen år siden var betydelig mer tolerant enn hva det kristne Europa opplevde på samme tid. Det kan derfor med rette hevdes at den arabiske kulturen (i særlig grad Ibn Rushd) bidro til den europeiske renessansen og påfølgende opplysningstiden, nettopp ved å gjenoppdage klassiske europeiske verdier fra antikken (i den forbindelse anbefales artikkelen ”Sivilisasjonen kommer fra Arabia” av Johan Norberg). Hvor stor rolle araberne spilte kan åpenbart diskuteres. I tillegg begynner det å bli en stund siden Ibn Rushd og den arabiske storhetstiden, noe FN-rapporten fra 2003 tydelig understreker.
Arroganse bedre enn selvpisking
Man kan selvfølgelig innvende at om så skulle være at vesten er overlegen de arabiske samfunn, så sømmer kledelig beskjedenhet seg bedre enn kulturell arroganse. Jeg skal ikke benekte at min posisjon innebærer et snev (eller mer) av kulturell arroganse, men heller det enn kulturell selvpisking. Dette fordi mitt normative utgangspunkt er de klassiske liberale verdiene, samt insistering på universalisme, som innebærer at det er mennesker som har rettigheter ikke samfunn.
Snorre Valen er opptatt av behovet for nyanser. Jo da, det er viktig at vi har personer som er opptatt av politiske nyanser. Men som oftest er det faktisk enda viktigere å være opptatt av essenser, og i dette tilfellet at Norge og Europa har fint lite å lære av de arabiske samfunn.
Jeg gjentar utfordringen: Hva det skulle det i så fall være?
Publisert på Minerva.
Senterpartiets Ola Borten Moe har høstet kritikk etter sin insistering på vestlig overlegenhet. SVs Snorre Valen svarte med å anbefale Borten Moe sommerlektyre, deriblant Edward Saids mye omtalte Orientalismen, samt Dantes Inferno, for å nyansere ideen om vestlig overlegenhet. For all del, disse bøkene er klassikere og hører hjemme i bokhyllen, men anbefalingen om å utvide det boklige repertoar, sendes herved i retur til SVs stortingsrepresentant.
Arabisk stagnasjon
Valen kunne starte med Hans Magnus Enzenbergers Skrekkens menn, som omhandler islamisme i Europa, og som er basert på FNs Arab Human Developement Report fra 2003, som tydelig illustrerer at de arabiske samfunn er i stagnasjon. Knapt noe nytt innenfor kunst, kultur, filmer, bøker, musikk med mer har blitt utgitt de siste årene. En rask titt på Freedom House sin indeks over politiske og sivile rettigheter tyder heller ikke på at vi har særlig mye å lære av måten de arabiske landene organiserer sine samfunn.
Snorre Valen har et poeng, i hvert fall delvis: Spørsmålet om hvor hensiktsmessig det er å inndele etter begrepene ”kultur/samfunn” (eller sivilisasjon om du vil) i ulike kategorier. Eksempelvis er det problematisk at det kan være større forskjeller innad i en typologi enn mellom dem, og at man da kommer i fare for å trekke ugyldige generaliseringer. Den faren er selvfølgelig alltid reell. Men like fullt er det samfunnsvitenskapens oppgave å kunne generalisere. Og får å gjøre det må man nødvendigvis dele inn data i kategorier grunnet på observerbar informasjon, med påfølgende slutninger/tolkninger av hva man observerer (noe annet ville tendere til å gjøre samfunnsvitenskapen meningsløs) – ganske nøyaktig hva Freedomhouse har gjort når de måler sivile og politiske rettigheter.
Ingen konkurrenter til vestlige, liberale verdier
Man kan selvfølgelige bestride det normative utgangspunktet, at sivile og politiske rettigheter ikke nødvendigvis er oppskriften på et bra (eller bedre) samfunn. Det har blitt ymtet frempå ved enkelte anledninger at Kina og Russlands autoritære styresett er en reell konkurrent til det (vestlige) liberale demokrati. Det mener ikke jeg, og det tror jeg faktisk ikke Snorre Valen heller mener. Og med det normative utgangspunkt at sivile og politiske rettigheter er å foretrekke fremfor det motsatte, og at pluralisme er å foretrekke fremfor ensretting, så mener jeg det er et observerbart faktum at de vestlige samfunn, deriblant Norge, har fint lite å lære av de arabiske landene når det gjelder måten å organisere sine samfunn på. Hva skulle det i så fall være?
Det er etter min mening svært viktig å skille mellom det overordnede institusjonelle nivået og hva vi som mennesker på individuell basis kan lære av hverandre. Våre nye landsmenn, vestlige som ikke-vestlige, har selvfølgelig mye å bidra med (om vi lar dem) i form av pågangsmot, kreativitet og kunnskap. Disse har vi selvfølgelig masse å lære av, og vice versa. Dette er i og for seg et viktig trekk ved det vestlige samfunn, den kritiske selvrefleksjonen, viljen til å lære av feil, toleranse, samt ikke å tro på ting med mindre vi har gode grunner til å tro på det, grunnverdier som langt på vei danner forutsetningen for vellykkede pluralistiske samfunn, og verdier som åpenbart er mer fremtredende i vesten enn Midtøsten.
Det har som Snorre Valen påpeker, ikke alltid vært slik at Vesten har vært overlegen. Den arabiske storhetstid for rundt tusen år siden var betydelig mer tolerant enn hva det kristne Europa opplevde på samme tid. Det kan derfor med rette hevdes at den arabiske kulturen (i særlig grad Ibn Rushd) bidro til den europeiske renessansen og påfølgende opplysningstiden, nettopp ved å gjenoppdage klassiske europeiske verdier fra antikken (i den forbindelse anbefales artikkelen ”Sivilisasjonen kommer fra Arabia” av Johan Norberg). Hvor stor rolle araberne spilte kan åpenbart diskuteres. I tillegg begynner det å bli en stund siden Ibn Rushd og den arabiske storhetstiden, noe FN-rapporten fra 2003 tydelig understreker.
Arroganse bedre enn selvpisking
Man kan selvfølgelig innvende at om så skulle være at vesten er overlegen de arabiske samfunn, så sømmer kledelig beskjedenhet seg bedre enn kulturell arroganse. Jeg skal ikke benekte at min posisjon innebærer et snev (eller mer) av kulturell arroganse, men heller det enn kulturell selvpisking. Dette fordi mitt normative utgangspunkt er de klassiske liberale verdiene, samt insistering på universalisme, som innebærer at det er mennesker som har rettigheter ikke samfunn.
Snorre Valen er opptatt av behovet for nyanser. Jo da, det er viktig at vi har personer som er opptatt av politiske nyanser. Men som oftest er det faktisk enda viktigere å være opptatt av essenser, og i dette tilfellet at Norge og Europa har fint lite å lære av de arabiske samfunn.
Jeg gjentar utfordringen: Hva det skulle det i så fall være?
Publisert på Minerva.
Wednesday, July 07, 2010
Vi trenger en tøffere asylpolitikk
Jeg har tidligere, for Minerva, skrevet om hvordan norsk asyl-politikk står overfor store utfordringer. Spesielt er dissonansen mellom retorikk og faktisk politikk problematisk. Da tenker jeg ikke på Mullah-Krekar parodien, men på det faktum at vi som nasjon ikke er istand til å gjennomføre den politikken som det norske Storting har vedtatt, deriblant at personer som har fått avslått sin søknad om asylopphold, ikke sendes ut.
Det finnes selvfølgelig forklaringer. Norge er og skal være en rettsstat, hvor humanistiske prinsipper, også i asylpolitikken, må legges til grunn. Men det innebærer, ihvertfall burde det ikke innebære at personer som ikke kvalifiserer til opphold etter asylinstituttets kriterier, likefullt skal få bli. Det gjør de i dag, derav problemene med såkalt ventemottak, som står å lese i dagens VG.
Man, ihvertfall skal jeg, passe meg for ikke å bli flåsete, men klagingen fra beboerne om dårlige forhold fremstår som sutrete, og i tilfelle det er så ille som det beskrives, så er det naturligvis bare å reise.
Norge skal selvfølgelig opprettholde sine forpliktelser i henhold til folkeretten hva gjelder beskyttelse av asylinstituttet, men jeg kan ikke skjønne annet enn at vi må få en tøffere linje, hvor særlig evnen til å gjennomføre faktisk politikk styrkes.
Jeg ser gjerne at vi legger forholdene til rette for å liberalisere arbeidsinnvandringspolitikken, hvor alle som har et ønske om å bidra tillates dette, også om de tjener mindre enn hva LO måtte mene er nødvendig, for ikke å glemme at det er viktig at vi som nasjon tiltrekker oss høyt utdannet arbeidskraft. Men i alle tilfeller trenger vi en tøffere linje i asylpolitikken, noe problemene på ventemotakene i høyeste grad illustrerer.
Det finnes selvfølgelig forklaringer. Norge er og skal være en rettsstat, hvor humanistiske prinsipper, også i asylpolitikken, må legges til grunn. Men det innebærer, ihvertfall burde det ikke innebære at personer som ikke kvalifiserer til opphold etter asylinstituttets kriterier, likefullt skal få bli. Det gjør de i dag, derav problemene med såkalt ventemottak, som står å lese i dagens VG.
Man, ihvertfall skal jeg, passe meg for ikke å bli flåsete, men klagingen fra beboerne om dårlige forhold fremstår som sutrete, og i tilfelle det er så ille som det beskrives, så er det naturligvis bare å reise.
Norge skal selvfølgelig opprettholde sine forpliktelser i henhold til folkeretten hva gjelder beskyttelse av asylinstituttet, men jeg kan ikke skjønne annet enn at vi må få en tøffere linje, hvor særlig evnen til å gjennomføre faktisk politikk styrkes.
Jeg ser gjerne at vi legger forholdene til rette for å liberalisere arbeidsinnvandringspolitikken, hvor alle som har et ønske om å bidra tillates dette, også om de tjener mindre enn hva LO måtte mene er nødvendig, for ikke å glemme at det er viktig at vi som nasjon tiltrekker oss høyt utdannet arbeidskraft. Men i alle tilfeller trenger vi en tøffere linje i asylpolitikken, noe problemene på ventemotakene i høyeste grad illustrerer.
Tuesday, July 06, 2010
Amerika, sosialisme og fotball
Jeg er usikker på om det er noen sammenheng, den usikkerheten blir ikke delt av alle. Husk ingenting er tilfeldig!
Sunday, June 27, 2010
FIFAs skandaleopplegg
Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne. Se her, her og her.
Det er en skandale at FIFA ikke har videodømming. Hvorvidt det fikk en avgjørende betydning for utfallet av dagens kamp mellom Tyskland og England vites ikke, men det er ikke utenkelig. Hevet over enhver tvil er at den ukorrekte annuleringen av utligningen til Lampard påvirket kampen.
For all del England var ikke gode, Tyskland var bedre. Men kampen sto og vippet, og med 2-2 til pause, og fornyet løveenergi, så kunne dette ialler høyeste grad endte annerledes. Poenget er ikke å forsvare Englands innsats, eller diskreditere Tyskland. Poenget er at de inkompetente fjolsene i FIFA burde ha gjort noe med dette for lenge siden. Det faktum at den gamle nissen Sepp Blatter fremdeles sitter på toppen i FIFA og ikke skjønner noen ting, er en skandale. Det eneste man riskerer med videodømmning er mer korrekte avgjørelser og rettferdig dømming. Begge deler er sannsynlig i strid med den ufyselige Sepp Blatters verdisyn. Fotball-VM for min del er ikke helt ødelagt, men blir ikke det samme igjen etter dette.
Selvfølgelig skuffet over at England virkelig presterte dårlig, men mest av alt forbannet over FIFA og Sepp Blatters totale inkompetanse. Forbanna idioter!
Det er en skandale at FIFA ikke har videodømming. Hvorvidt det fikk en avgjørende betydning for utfallet av dagens kamp mellom Tyskland og England vites ikke, men det er ikke utenkelig. Hevet over enhver tvil er at den ukorrekte annuleringen av utligningen til Lampard påvirket kampen.
For all del England var ikke gode, Tyskland var bedre. Men kampen sto og vippet, og med 2-2 til pause, og fornyet løveenergi, så kunne dette ialler høyeste grad endte annerledes. Poenget er ikke å forsvare Englands innsats, eller diskreditere Tyskland. Poenget er at de inkompetente fjolsene i FIFA burde ha gjort noe med dette for lenge siden. Det faktum at den gamle nissen Sepp Blatter fremdeles sitter på toppen i FIFA og ikke skjønner noen ting, er en skandale. Det eneste man riskerer med videodømmning er mer korrekte avgjørelser og rettferdig dømming. Begge deler er sannsynlig i strid med den ufyselige Sepp Blatters verdisyn. Fotball-VM for min del er ikke helt ødelagt, men blir ikke det samme igjen etter dette.
Selvfølgelig skuffet over at England virkelig presterte dårlig, men mest av alt forbannet over FIFA og Sepp Blatters totale inkompetanse. Forbanna idioter!
På tide å vise vinnervilje
Som sikkert de fleste vil kunne lese så har mine spådommer etter den innlendende runden i liten grad slått til. De sør-amerikanske (samt USA og Mexico) lagene er rett og slett sterkere enn hva jeg spådde. At Frankrike og Italia skulle være så til de grader talentløse overgikk ihvertfall mine prediksjoner, og sikkert mange andres også. Spania kjørte over Sveits, men tapte likevel. Det har de råd til. De to siste kampene til Spania viser at laget er i form. Jeg tror fremdeles Spania vinner VM.
Laget i mitt hjerte, England, har nok engang skuffet i innledningen, dog var kampen mot Slovenia en opptur. I dag møter de Tyskland, og forholdene er nok engang lagt til rette for en kamp av episke dimensjoner.
Jeg både tror og håper England vinner. Laget til Capello burde i utgangspunktet være i stand til det. Lagene er på papiret (jeg vet det er en klisjee, men kom ikke på noe bedre måte å si det på) jevne, og kampen er en 50-50. Det har vært frustrende å se England de to siste verdensmesterskapene. I 2006 kom de aldri igang, og i dette har det i likhet med det forrige, manglet energi og vilje. Denne så ut til å komme noget forsiktig mot Slovenia. Mot Tyskland er det ingen grunn til å spare på kruttet.
Stuart Pearce misset på straffespark i 1990-semien mot Tyskland. 6 år senere tok han på nytt straffespark mot Spania. Akkurat det øyeblikket, lettelsen og følelsene etter å ha kvittet seg med bagasjen fra VM 1990, er kanskje det mest minnesrike tv-øyeblikket i mitt liv. Se selv!
Og la oss håpe at ettermiddagens kamp også fører med seg en begivenhet for historien. Det i seg selv er knapt noen dristig spådom.
COME ON ENGLAND!
Laget i mitt hjerte, England, har nok engang skuffet i innledningen, dog var kampen mot Slovenia en opptur. I dag møter de Tyskland, og forholdene er nok engang lagt til rette for en kamp av episke dimensjoner.
Jeg både tror og håper England vinner. Laget til Capello burde i utgangspunktet være i stand til det. Lagene er på papiret (jeg vet det er en klisjee, men kom ikke på noe bedre måte å si det på) jevne, og kampen er en 50-50. Det har vært frustrende å se England de to siste verdensmesterskapene. I 2006 kom de aldri igang, og i dette har det i likhet med det forrige, manglet energi og vilje. Denne så ut til å komme noget forsiktig mot Slovenia. Mot Tyskland er det ingen grunn til å spare på kruttet.
Stuart Pearce misset på straffespark i 1990-semien mot Tyskland. 6 år senere tok han på nytt straffespark mot Spania. Akkurat det øyeblikket, lettelsen og følelsene etter å ha kvittet seg med bagasjen fra VM 1990, er kanskje det mest minnesrike tv-øyeblikket i mitt liv. Se selv!
Og la oss håpe at ettermiddagens kamp også fører med seg en begivenhet for historien. Det i seg selv er knapt noen dristig spådom.
COME ON ENGLAND!
Monday, June 21, 2010
Unge Høyre landsmøte vedtok strengere linje i asyl-politikken
I helgen ble det 50.ordinære Unge Høyre-landsmøte avholdt i Trondheim. Og mens jeg de tre foregående årene har inntatt rollen som delegat, var jeg denne gangen teknisk ansvarlig for live-streaming og videoproduksjon (i tillegg til ansvaret for å oppdatere facebook, youtube og twitter-kontoen) fra landsmøteforhandlingene. Det var det første direktesendte landsmøte i Unge Høyres historie, hvor over 2000 fulgte sendingen på nett.
Å jobbe med teknikk er krevende i den forstand at man må være først opp om morgenen og senest i seng (ihvertfall er vi blant dem som jobber lengst før går over i sosialt hygge), men det er mer enn noe annet veldig gøy. Rollen som teknisk administrator gav meg muligheten til å følge UHL-landsmøte med en viss distanse hva gjelder de politiske debattene. Selv om vedtakene endte opp med å ta UHL et steg mot sentrum, og vekk fra den mer markedsvennlige og liberale posisjonen som jeg foretrekker, må jeg si at jeg først og fremst ble mektig imponert over nivået på debattene. Særlig debatten om aktiv dødshjelp, hvor mange unge jenter inntok manesjen, fremviste særs reflekterte innlegg. Landsmøte vedtok med overveldende flertall, ikke å åpne for aktiv dødshjelp, jeg håpet på det motsatte, men likefullt var debatten en fryd å følge.
Et annet tema som var sentral på UHL-landsmøte, var integreringsprogrammet. Heldigvis avviste landsmøte å innføre forbud mot bestemte klesplag i det offentlig rom (les: hijab, burka), slik som Ola Borten Moe har en sak på i dagens VG. Det er ingen tvil om at det er sterke kulturelle uttrykk forbundet med disse plagene, men det er en konservativ (og enda sterkere liberal) dyd, at man ikke kan forby det man ikke liker, og skal man forby noe, så har de som foreskriver forbud, bevisbyrden på sin side.
Derimot ble det vedtatt å føre en mer restrektiv asylpolitikk, fordi man mener argumentene for en mer restrektiv politikk er nødvendig, om enn ikke veldig hjertelig. Forslaget om å reforhandle EMK, dvs trekke seg fra tilleggsprotokollen som hindrer Norge i å sende ut personer som risikerer dødsstraff, f. eks Mullah Krekar, falt. Samtidig ble den liberale politikken på arbeidsinnvandring stadfestet.
I likhet med tidligere landsmøter hadde jeg personlig foretrukket en mer liberal linje, men om ikke annet så viste landsmøte at det er mange politiske talenter, og særlig unge jenter, som står parat til å jobbe hardt for et blåere Norge.
Tilslutt noen ord om lederkampen.
Henrik Asheim ble gjenvalgt med et klart flertall. Det er jeg veldig glad for. Henrik har representert UHL på en fantastisk måte, og har kombinerer fine kvaliteter som leder, organisasjonsbygger, og ikke minst som person. Han er rett og slett en person det er hyggelig å tilbrine tid sammen med. Mange av de samme egenskapene kan sies om den tapende kandidaten Stefan Heggelund. Stefan har personifisert Unge Høyre i kraft av sine retoriske evner, gode humør og engasjement for organisasjonen. At han setter Unge Høyre foran seg selv, beviste han på en ypperlig måte gjennom sin takketale.
Lederdebatten viste at Unge Høyres Landsforund evner å takle en lederkamp på en voksen og ryddig måte. Og ikke minst viser det at organisasjonen "practice what we preach", nemlig at konkurranse i all hovedsak er en sunn ting!
Å jobbe med teknikk er krevende i den forstand at man må være først opp om morgenen og senest i seng (ihvertfall er vi blant dem som jobber lengst før går over i sosialt hygge), men det er mer enn noe annet veldig gøy. Rollen som teknisk administrator gav meg muligheten til å følge UHL-landsmøte med en viss distanse hva gjelder de politiske debattene. Selv om vedtakene endte opp med å ta UHL et steg mot sentrum, og vekk fra den mer markedsvennlige og liberale posisjonen som jeg foretrekker, må jeg si at jeg først og fremst ble mektig imponert over nivået på debattene. Særlig debatten om aktiv dødshjelp, hvor mange unge jenter inntok manesjen, fremviste særs reflekterte innlegg. Landsmøte vedtok med overveldende flertall, ikke å åpne for aktiv dødshjelp, jeg håpet på det motsatte, men likefullt var debatten en fryd å følge.
Et annet tema som var sentral på UHL-landsmøte, var integreringsprogrammet. Heldigvis avviste landsmøte å innføre forbud mot bestemte klesplag i det offentlig rom (les: hijab, burka), slik som Ola Borten Moe har en sak på i dagens VG. Det er ingen tvil om at det er sterke kulturelle uttrykk forbundet med disse plagene, men det er en konservativ (og enda sterkere liberal) dyd, at man ikke kan forby det man ikke liker, og skal man forby noe, så har de som foreskriver forbud, bevisbyrden på sin side.
Derimot ble det vedtatt å føre en mer restrektiv asylpolitikk, fordi man mener argumentene for en mer restrektiv politikk er nødvendig, om enn ikke veldig hjertelig. Forslaget om å reforhandle EMK, dvs trekke seg fra tilleggsprotokollen som hindrer Norge i å sende ut personer som risikerer dødsstraff, f. eks Mullah Krekar, falt. Samtidig ble den liberale politikken på arbeidsinnvandring stadfestet.
I likhet med tidligere landsmøter hadde jeg personlig foretrukket en mer liberal linje, men om ikke annet så viste landsmøte at det er mange politiske talenter, og særlig unge jenter, som står parat til å jobbe hardt for et blåere Norge.
Tilslutt noen ord om lederkampen.
Henrik Asheim ble gjenvalgt med et klart flertall. Det er jeg veldig glad for. Henrik har representert UHL på en fantastisk måte, og har kombinerer fine kvaliteter som leder, organisasjonsbygger, og ikke minst som person. Han er rett og slett en person det er hyggelig å tilbrine tid sammen med. Mange av de samme egenskapene kan sies om den tapende kandidaten Stefan Heggelund. Stefan har personifisert Unge Høyre i kraft av sine retoriske evner, gode humør og engasjement for organisasjonen. At han setter Unge Høyre foran seg selv, beviste han på en ypperlig måte gjennom sin takketale.
Lederdebatten viste at Unge Høyres Landsforund evner å takle en lederkamp på en voksen og ryddig måte. Og ikke minst viser det at organisasjonen "practice what we preach", nemlig at konkurranse i all hovedsak er en sunn ting!
Subscribe to:
Posts (Atom)