Unge Høgre elskar distrikta!

Som de distriktselskende menneskene vi er, var det ikke annet enn rimelig at Hordaland Unge Høyre (deriblant Kapitalismus) gjennomførte en rundreise i Hordaland med fokus på lokal og regionalpolitikk. Fra fredag til søndag fikk vi besøkt Austvoll, Stord, Kvinnherad og Odda. Innholdsmessige var turen svært lærerik (jada, det er en floskel, men like fullt sann) og det er en glede å se at etter 4 år med Høyrestyre så råder det optimisme i distriktene, hvor det er mulighetene og ikke begrensningene som er i fokus. Etter å ha besøkt lokale politikere og næringsliv har jeg fått større forståelse for hvorfor hvert eneste årsmøte i Hordaland Høyre dreier seg om samferdsel og vei. Faktum er at det faktisk er forbanna viktig, til tross for tematikkens mindre interessante karakter for å si det mildt.

Mens Hordaland Unge Høyres leder Haakon Thuestad (Blåblogg) måtte til Oslo på landsmøte for å motvirke kommunisme tendensen i UHL, kunne det snaue dusinet fra Hordaland Unge Høyre nyte sol, blåhimmel og ekte Hardangernatur.

(I tillegg slo Liverpool tegneserielaget Chelsea hvilket gjorde Lørdagen perfekt!)

Oddas store sønn Eivind N. Bolstad (rex. inspirator og organisator) hadde ansvaret for rundreisa og gjennomføringen stod til bravur! Det er turer som dette, sammen med oppegående mennesker som minner meg på hvorfor jeg gidder å bruke tid på politikk.

Det levende og intellektuelle liberalkonservative miljøet i Hordaland og Bergen gjør meg optimistisk med tanke på gjenreisningen av Høyre.

Hvis noen lurte, nei vi fikk ikke tid til å legge ned noe virksomhet :)

Si ikke annet enn at Unge Høgre elskar distrikta.

Å anerkjenne eller ikke anerkjenne det er det som er spørsmålet!

Anerkjennelse er viktig, veldig viktig, for noen avgjørende. F.eks gjelder dette Hamas sitt forhold til Israel, og nå også Jonas Gahr Støre. I VG varsler utenriksministeren at han stopper pengeoverføringer til Hamas fordi de ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere.

I denne saken florerer det med merkelig påstander. F.eks denne:

"Verden ønsket et demokratisk valg i Palestina og valget endte med Hamas og nå vil Vesten straffe palestinerne for dette"

Særlig er det de såkalte Midtøstenekspertene Hilde Henriksen Waage og Nils Butenschøn som fremhever dette som et stort paradoks. Det største paradokset er vel snarere at Waage og Butenschøn i altfor stor grad omtales som Midtøsteneksperter. Det faktum at et land har valg og velger regjering betyr ikke at alle andre land er nødt til å forholde seg til det nye regimet på samme måte som før. Når en demokratisk valgt (ihvertfall hevdes det at Hamas ble "demokratisk valgt") regjering har et standpunkt hvor det å utslette en annen regjering er en viktig målsetning, så er det ikke urimelig at dette får diplomatiske konsekvenser, selv om et flertall av elektoratet i dette landet skulle foretrekke standpunktet.

F.eks går SV inn for en boikott av Israel til tross for at regjeringen er demokratisk valgt, med andre ord demokratisk valgt er alene ikke et argument for relasjonene til landet (selv om det naturligvis burde hjelpe). Et annet eksempel er Hitler som ble demokratisk valgt, faktisk mye mer demokratisk enn i Palestina. Så er spm burde Hitlers uttalte politikk og gjennomføring av sådan fått større internasjonale konsekvenser, eller burde resten av verden forholdt seg til regimet på akkurat samme måte som før, ettersom regimet var demokratisk valgt?

Nå tror sikkert mange at siden jeg er en Blåblogger, USA venn og UHL medlem at jeg av den grunn skulle være en ivrig Israel tilhenger. I så fall tar du feil.

Jeg er tilbøyelig til å være enig i at Norge burde forsatt hjelp til Palestina, prøvd å ansvarliggjøre det palestinske regime, ihvertfall gitt den nye regjeringen en mulighet.

Sakens kjerne; konflikten mellom Israel og Palestina fremstilles alltid som veldig komplisert, ihvertfall i politisk betydning. Mulig det. Men etisk vurdert er konflikten betydelig enklere.

Et utgangspunkt må være 1. "greenline sonen - før 1967 grensene". Israel må trekke seg tilbake til før 1967 grensen. Noe annet vil være å akseptere at land vunnet i strid, som er okkupert tillattes å eksproprieres. 2. Videre må forhandlingene om Jerusalem ta utgangspunkt i delt suverenitet, eller deling av byen. 3. Et siste punkt er at Israel må anerkjenne at de begikk etnisk rensning i 1948 krigen, og at flyktningene må kompenseres eller tillattes å flytte tilbake til sine hjem. I tillegget må muren som bygges inn på okkupert område rives umiddelbart.

Det er dette som er det politisk kompliserte, ettersom det er sterke krefter blant jødene som hevder at Gud har gitt dem de okkuperte landområdene, og slike påstander er vanskelig å forholde seg rasjonelt til, og etter min mening burde overses.

Men vil ikke dette være å gi etter for terror? I mine kretser får jeg ofte den påstanden tilbake. Mitt svar er, NEI, snarere tvert imot. Ved å etterkomme kravene som etter min mening er helt legitime palestinske krav, uten å forholde seg til terroristenes aksjoner vil jødene forhandle ut fra styrke og ikke svakhet. Dersom Israel stadig lar Palestinske terrorister diktere forhandlingene, eller rettere sagt stoppe dem, så er det denne politikken som i virkeligheten er å gi etter for terror.

Jeg har tro på at en fredelig løsning mellom de Israel og Palestina etter prinsippene jeg presenterte overfor vil være til gavn for begge. Hvis Israel hadde tatt de modige skrittene og gjennomført disse endringene og LIKEVEL ikke opplevd fred, men stadige trusler og angrep fra Palestina og andre, så skulle jeg være den første til å innrømme Israels rett til harde militære mottiltak. Og om nødvendig gjenokkupering bygging av mur herfra og til månen.

Men en reell fredsløsnings i denne konflikten krever at Israel tar de første skrittene, og dersom de ikke skjønner dette, burde USA og EU hjelpe dem å skjønne dette. For Israel og jødenes skyld.