Friday, June 01, 2007

Pirate of the Caribbean

Venstresidens store gullgutt, Hugo Chavez, markerer på nytt diktatoriske tendenser. Mandag var det slutt for Venezuelas mest populære TV-kanal, RCTV. Det var også landets siste landsdekkende Chávez-kritiske kanal. Særlig overraskende kom dette vedtaket ikke, da Chavez hele sin presidentperiode har samlet makt rundt sin person. Det kan virke som Torbjørn Røe Isaksen har fått akkurat så rett som det var grunn til å tro, da han for et år siden stilte spørsmålet om venstresiden var i ferd med å støtte nok en diktator.

Jeg skal spare leserne for et nytt høyrevridd angrep på venstrepopulismen i Sør-Amerika. Jeg nøyer meg med å henvise til den Chavez-kritiske nettsiden Albacom og minner om uttrykket ”si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er” med tanke på de nære relasjonene Chavez har med Iran, Hvite-Russland og Nord-Korea. Så får heller folk selv bedømme om hans påståtte sosiale tiltak for landets fattige (får jeg minne om at Hitler faktisk bygget autobahn og reduserte arbeidsledigheten) legitimerer demokratiske innskreninger.

Men la oss høyreliberalere være litt selvkritiske og således spørre hvem som er de liberale frendene i Sør-Amerika og Venezuela, hvilket jeg veldig ofte savner. Mye av årsaken til at Chavez og venstrepopulismen har fått folkelig oppslutning bunner i mangelen på gode alternativer. I det minste hva folket, især de med lavest inntekt, oppfatter som godealternativer. Jeg er ingen Sør-Amerika ekspert, men mitt bestemte inntrykk er at det mangler tydelige høyreliberale krefter, med et oppriktig ønske om å gjøre noe med de enorme forskjellene i Latin-Amerika.

Samtidig har Pinochets Chile skadet den moralske autoriteten til kapitalismen, og det er i dette vakuumet at Chavez og hans venstrepopulistiske venner har sett og grepet mulighetene til politisk innflytelse. Misforstå meg rett, det er liten tvil om at Sør-Amerika trenger liberale økonomiske reformer, og i følge den chilensk baserte tankesmien Latinobarometro og deres årlige undersøkelse fra 2005, side 70 så sier et overveldende flertall av de spurte at de er (veldig) enig i at det er kun markedsøkonomi som kan sørge for utvikling. Det tyder på at det skulle være et mye større velgergrunnlag for høyreliberalere enn hva den eksisterende situasjon viser i dag. Mulig Alvaro Uribe i Colombia og Felipe Calderon i Mexico kan tituleres høyreliberale (eller liberal-konservativ på norsk). Ihverfall er resultatene til Uribe i Colombia imponerende og eks-president Vicente Fox (samme parti som Calderon) skapte både vekst og minsket fattigdom i Mexico i følge Economists ”Special edition on Mexico” i 2006.

Videre så kan det jo diskuteres hvor på den politiske skalaen Chiles president Michelle Bachelet og Brasils Lula egentlig befinner seg. De er nok mye nærmere den såkalte nyliberale politikken enn Chavez sin sosialisme, og det skal innbyggerne og særlig de fattig være veldig glade for, jf. denne undersøkelsen fra Libertad y Desarrollo og Christian Larroulet (via Johan Norberg).

Sør-Amerika har de seneste årene beveget seg fra autoritære samfunn i retning av liberale demokratier, hvilket Francis Fukuyama mente var det idéhistoriske endepunkt. Chavez og hans ”Chavismo” hevder å representere et alternativ til det liberale demokrati og ”end of history”. Det er selvsagt det reneste tøv, og Fukuyama forklarer selv i Washington Post hvorfor.

Francis Fukuyama har helt rett når han beskriver utfordringen:

”A response to Chavismo must recognize that populism is driven by real social inequalities. Proponents of economic and political liberty in Latin America are often suspicious of grand social-policy experiments, perceiving them as a road to bloated welfare states and economic inefficiency. But freetrade alone is unlikely to satisfy the demands of the poor, and democratic politicians must offer realistic social policies to compete. Social policy is, unfortunately, difficult to get right: Unless it creates incentives for the poor to help themselves, it can become an entitlement that breeds dependence and out-of-control fiscal deficits. In Brazil, Lula’s government took over a program of income transfers to the poor but in the process weakened enforcement procedures obliging parents to keep their children in school. And market policies are no panacea”

Chavez og hans likesinnede vil forsette venstrepopulismen som har sin grobunn i sosial misnøye, inntil høyresiden evner å skape gode alternativ som folk flest tror på. La oss håpe det skjer før heller enn senere.


Også Publisert på Minerva

9 comments:

Linn Merete said...

Chavez har gjort mye for de fattige, og det er mange måter å måle demokrati på. Deltakende demokrati blant Venezuelas fattige er f.eks forbedret under Chavez. Chavez er de fattiges venn!

VamPus said...

Linn Merete: demokrati kan måles på mange måter, og den klassiske sosialistiske måten er som regel den mest fascinerende. På 80-tallet var den beste garantien for at et land var et råtten hull av et sted å leve i, nettopp at de hadde "demokrati" i navnet "Den sosialistiske demokratiske republikken.. " etc.

Kapitalismus said...

Som Vampus nevner, det er en tommelfingerregel at hvis det er nødvendig å nevne ordet demokrati i landets offisielle navn, så er det diametralt motsatte som regel tilfelle.

Hva gjelder innholdet i din kritikk så skal det ikke underslå, som jeg også skriver at Chavez flyter på en reell og langt på vei begrunnet misnøye med de sosiale forholdene. Spørsmålet er vel heller om de fattige ville fått det bedre gjennom politikken til Bachelet i Chile enn Chavez.

Det skal bli virkelig spennende å se hva som skjer i Venezuela når ojleprisen faller...

Vox populi said...

Du tar feil på ett vesentlig punkt når du skriver at RCTV var den siste landsdekkende kanalen som var kritisk til Chavez.

Av de 6 landsdekkende kanalene som er igjen er det 3 private, Televen, Venevisiòn og Globovision. Spesielt Televen og Globovision er meget kritiske til Chavez.

Det er i det hele tatt et relativt stort mediemangfold i Venezuela og med vel 90% privatandel, så bildet er nok noe mer nyansert.

For mer informasjon kan jeg anbefale denne siden.

Theo said...

Hverken Televen eller Venevisiòn nevnte med ett ord at RCTV skulle leggges ned, i sine "nyhetsendinger" den dagen. De la seg flate for sensuren.
Men da er det bare Globovision igjen (som gikk i samsending med RCTV den kvelden). Og de har allerede blitt anmeldt for 'drapstrusler' mot Chavez.
Det går den veien høna sparker.

Stig said...

Det bør jo også nevnes at Globovision ikke er en landsdekkende kanal. Den sender med åpent signal i Caracas og Valencia (den tredje største byen i landet), og ellers bare på kabel. Flesteparten får derfor ikke inn kanalen.

Så den opprinnelige påstanden er riktig: Det finnes ikke lenger en nasjonal kanal der opposisjonen slipper til (Televen og Venevision er "apolitiske" - de har sluttet å sende debatter eller nyheter som handler om politikk).

Kapitalismus said...

Det var det jeg også mente å ha lest Stig.

Og som sagt sjekk albacom.no for Chavezkritikk.

Øyvind said...

Jeg er kanskje litt sent ute, men jeg ønsker å knytte en liten kommentar til linn meretes utsagn om at "det er mange måter å måle demokrati på".
Demokratiforskningen er delt på akkurat det området. En retning innenfor feltet mener at demokrati kan graderes, der man tilegner et land scorer på ulike demokrativariabler. Dersom gjennomsnittscoren er over en viss verdi, kalles styresettet demokratisk. For å unngå at et land scorer høyt på noen variabler om svært lavt på noen (noe som kan gi en høy snittscore), og som dermed fremstår som et demokrati uten en eller flere av de grunnleggende demokratiske rettighetene, legges det til grunn minstescorer som må passeres på alle variablene.
Denne metoden møter stor motstand fra tilhengerne av den dikotomiske tilnærmingen (her kan Michael Alvarez` publikasjoner anbefales). Disse framholder at demokratiet i sin natur er dikotomisk- enten så er det demokrati, eller så er det ikke demokrati. Det vil si at dersom kun én av demokrativariablene som legges til grunn ikke gir en positiv score, så er styresettet ikke demokratisk. I den aktuelle saken, nemlig Venezuela, blir konklusjonen med denne tilnærmingen svært enkel: Selv om det er demokratiske valg, ytringsfrihet osv. osv., så er der ikke full pressefrihet. Derfor vil det være vanskelig å fortsatt påstå at Venezuela er et demokrati, og, dessverre, det ser ut til at demokrativariablene står for fall, en etter en...

Aksel Sterri said...

Øyvind, da er det heller ikke full pressefrihet i Norge. Sett dere inn i saken.