Monday, March 03, 2008

Den årlige sykehuskrisen

Jeg vet ikke hvilken analogi som best beskriver sirkuset omkring den årlige sykehuskrisen. Ei heller er det godt å si hvem som mest fortjener rollen som premieklovner – politikerne eller legene.

Det er få ting som vokser inn i himmelen, men om det skulle finnes noe slikt, så må det være overføringene til det norske helsevesen og sykehusene. Til tross for de faktiske forholdene greier pressen, godt hjulpet av leger, det orwellske kunststykke å fremstille saken som krise og langt på vei innbille det norske folk at det dreier seg om kutt – når det faktiske dreier seg om milliarder av kroner i økninger!

Det er riktignok slik at en del sykehus må kutte fordi de har brukt penger de ikke har fått tildelt og ei heller vil få tildelt, skal vi tro regjeringen og helseminister Brustad. En politiker som sier nei fortjener selvsagt respekt, enda mer ros skulle Brustad fått om hun hadde formulert seg på samme måte da hun var i opposisjon. En skal i rettferdighetens navn nevne at en god del av de økte overføringene spises opp av lønnsøkninger og pensjoner. (Nok et argument for at regjeringen burde få på plass en bærekraftig pensjonsreform).

Det er likevel ingen tvil om at overføringene til pasientbehandling har økt noe enormt de siste årene. Det kan synes som om misnøyen har gjort det samme. Det kan være fristende å spørre om vi hadde fått noe bedre helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mer, eller om vi hadde fått noe dårligere helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mindre? Jeg tror ikke det.

Som Lenin formulerte det; Hva må gjøres?

En del ting er helt åpenbare. Det er mye penger å spare på å sentralisere sykehusdriften – i tillegg til at et unisont fagmiljø sier at kvaliteten på tjenestene vil bli bedre. I tillegg bør egenandelen som folk betaler i møte med helsevesenet økes betraktelig, med den sannsynlige effekt at etterspørselen på ikke fullt så prekære helsetjenester vil gå ned, og inntektene bedres.
Samtidig burde vi begrense det offentlige helseansvaret gjennom omfattende privatiseringer.

Men det absolutt viktigste i et budsjettstyrt helsevesen som det norske, er modige politikere som tør å stå fast når presset blir stort, f.eks i valgår. Måten helsevesenet har blitt styrt på – eller rettere sagt ikke styrt på, har innbilt sykehusbyråkratene at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Den nylig sparkede direktøren ved Rikshospitalet, Åge Danielsen, har åpenbart levd i denne villfarelse. Men det er jo en grunn til at han trodde han kunne slippe unna med det, og den grunnen heter feige politikere.

Misforholdet mellom politikernes oppgave (de jure) i å prioritere og deres (de facto) fullstendig manglende evne til å gjøre det, er svært tydelig i helsespørsmålet. For hvem vil vel si at samfunnsøkonomiske betraktninger selvsagt bør spille en vesentlig rolle når det gjelder helseprioriteringer? At det å bruke mye penger på dyr behandling for å kanskje forlenge livet til en 85-åring med et par måneder, kanskje bør vurderes opp mot andre måter å bruke penger på? Inntil politikerne er villig til å addressere slike spørsmål med den standhaftighet som er nødvendig, vil den årlige ”sykehuskrisen” forsette å dominere mediebildet.

Også publisert på Minerva

4 comments:

Stig said...

Nå lese eg litt mellom linjene her, Løkke – mens eg syns eg ser antydninger til at du anerkjenner velferdsstaten?? Prater i vei om offentlig pensjonsordning, statlige sykehus og siterer Lenin…! Merk mine ord; snart står min tidligere samboer på Youngstorget og roper: ”NORGE UT AV NATO!”:-)

Vox populi said...

Kapitalismus: "Det er likevel ingen tvil om at overføringene til pasientbehandling har økt noe
enormt de siste årene."

Har de det? Jeg vil gjerne se en definisjon på "enormt"

I budsjettet for 2008 er det første gang siden 2002 at det blir lagt opp til økning i pasientbehandlingen. Tidligere år har man lagt opp til en videreføring av forrige års aktivitet.

Realveksten fra 2005 til 2008 har vært 3,6 milliarder. Av dette har 1,93 millarder gått til pasientbehandling, 1,67 millarder har gått til gjenanskaffelser.

Eksemplet ditt med Åge Danielsen er dårlig. Forslaget til investering ville gitt sykehuset meget god avkastning. Å bygge eget pasienthotell kontra å leie hotellrom i et meget presset Oslo-marked er god business.

At ikke formalitetene var i orden kan selvsagt kritiseres. I en privat bedrift hadde en investering med en slik avkastning hadde beslutningen blitt klubbet gjennom ganske raskt.

Det meste av grunnen til underskuddet (og dermed den påståtte krisen) i helsevesenet skyldes avskrivninger. I en privat bedrift som lever i en konkurranseutsatt situasjon er selvsagt avskrivninger viktig for å se hva det "koster" å bruke anleggemidlene. Men det er jo ingen utgift, men en kalkulert størrelse.

Derfor blir det håpløst å benytte bedriftsøkonomiske størrelser på en bedrift som ikke skal optimalisere profitt.

Jeg hevder at vi ikke har noen omfattende krise i helsevesenet. Vi har selvsagt muligheter for forbedringspotensiale og å hente ut gevinster ved mer effektiv drift og ikke minst i samarbeide med private løsninger.

Jeg blir matt når Erna Solberg varsler nye reformer om ikke Brustad får kontroll om 6 måneder. Nye reformer er ikke det helsevesenet trenger nå. Jeg vil utfordre Erna Solberg på ett punkt. Når hun etterlyser prioriteringene, så vil jeg høre hva hun og Høyre vil prioritere. Det forteller oss samtidig om hva og hvem vi ikke skal behandle. Det tør hun ikke!

Anonymous said...

"Det meste av grunnen til underskuddet (og dermed den påståtte krisen) i helsevesenet skyldes avskrivninger. I en privat bedrift som lever i en konkurranseutsatt situasjon er selvsagt avskrivninger viktig for å se hva det "koster" å bruke anleggemidlene. Men det er jo ingen utgift, men en kalkulert størrelse."

Jehova, jehova, blinded by the light. Det trengs ikke større bevilgninger til helsevesenet, underskuddet er fiktivt.

dagens tips på Biri: levealder/reinvestering

Dagens ord: Prioritering

Dagens nøtt:

Hedmark fylkeskommune har tildelt 120 mill. til vedlikehold av fylkesveier i årets budsjett. Faste poster utgjør 95 mill. av disse midlene. De resterende midlene skal enten brukes til å oppgradere eksisterende veistrekning mellom Gokk og Vold, eller å bygge ny avlastningsvei mellom Hytte og TU.

Alt. A

Valget bør tas på bakgrunn av faglige vurderinger, som kvalitet på eksisterende veinett, trafikkbelastning og forventet fremtidig trafikkbelastning.

Alt. B

Avgjørelsen bør tas på bakgrunn av Bjørg fra TU sin skarpe penn og hyppige leserinnlegg i Hedmark Tidene. Samt Guro fra Hytte sitt gode vennskap med fylkesordfører og rådmann.


Skal innrømme at alt for ofte er det alternativ B som kommer vinnende ut av slike prioriteringer, men burde det være slik?

Så hvorfor skal politikere bestemme om Jan på 75 skal få ny hofteoperasjon, som ellers må sitte i rullestol resten av livet. Eller om det er parkinsonrammede Eva på 62 som skal få behandlingstilbudet sitt redusert fra 5 til 3 ganger i måneden. Skal sikkert ikke fnyse av den medisinske kompetansen til Erna, men la nå fagfolk få lov å ta den avgjørelsen.

LA

Kapitalismus said...

Vox P, din kritikk av Høyre er jo helt rett, frykten for å prioritere der er like stor som hos andre. Når det gjelder underskuddet, så skyldes det ganske enkelt at sykehusforetakene bruker mer penger enn de får tildelt, deriblant ansetter folk som de ikke skulle. Det kan godt hende at en del av underskuddet de facto skyldes avskrivninger (ganske naturlig siden sykehusene til en hver tid må oppgradere utstyret), men det betyr jo ganske enkelt at styrene må ta dette med i betraktning når de planlegger budsjett.

Det finnes uansett ingen god begrunnelse for å bruke penger en ikke har.

Kan godt hende at det var lurt å bygge pasienthotell (mulig de fullfører det også, siden det vil spare utgifter i fremtiden), og godt mulig ingen hadde reagert hadde ikke mediebildet vært slik det var. Men man iverksetter ikke dyre prosjekter uten å ha fått godkjennelse - det er brudd på mer enn formaliteter.