Den årlige sykehuskrisen

Jeg vet ikke hvilken analogi som best beskriver sirkuset omkring den årlige sykehuskrisen. Ei heller er det godt å si hvem som mest fortjener rollen som premieklovner – politikerne eller legene.

Det er få ting som vokser inn i himmelen, men om det skulle finnes noe slikt, så må det være overføringene til det norske helsevesen og sykehusene. Til tross for de faktiske forholdene greier pressen, godt hjulpet av leger, det orwellske kunststykke å fremstille saken som krise og langt på vei innbille det norske folk at det dreier seg om kutt – når det faktiske dreier seg om milliarder av kroner i økninger!

Det er riktignok slik at en del sykehus må kutte fordi de har brukt penger de ikke har fått tildelt og ei heller vil få tildelt, skal vi tro regjeringen og helseminister Brustad. En politiker som sier nei fortjener selvsagt respekt, enda mer ros skulle Brustad fått om hun hadde formulert seg på samme måte da hun var i opposisjon. En skal i rettferdighetens navn nevne at en god del av de økte overføringene spises opp av lønnsøkninger og pensjoner. (Nok et argument for at regjeringen burde få på plass en bærekraftig pensjonsreform).

Det er likevel ingen tvil om at overføringene til pasientbehandling har økt noe enormt de siste årene. Det kan synes som om misnøyen har gjort det samme. Det kan være fristende å spørre om vi hadde fått noe bedre helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mer, eller om vi hadde fått noe dårligere helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mindre? Jeg tror ikke det.

Som Lenin formulerte det; Hva må gjøres?

En del ting er helt åpenbare. Det er mye penger å spare på å sentralisere sykehusdriften – i tillegg til at et unisont fagmiljø sier at kvaliteten på tjenestene vil bli bedre. I tillegg bør egenandelen som folk betaler i møte med helsevesenet økes betraktelig, med den sannsynlige effekt at etterspørselen på ikke fullt så prekære helsetjenester vil gå ned, og inntektene bedres.

Samtidig burde vi begrense det offentlige helseansvaret gjennom omfattende privatiseringer.

Men det absolutt viktigste i et budsjettstyrt helsevesen som det norske, er modige politikere som tør å stå fast når presset blir stort, f.eks i valgår. Måten helsevesenet har blitt styrt på – eller rettere sagt ikke styrt på, har innbilt sykehusbyråkratene at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Den nylig sparkede direktøren ved Rikshospitalet, Åge Danielsen, har åpenbart levd i denne villfarelse. Men det er jo en grunn til at han trodde han kunne slippe unna med det, og den grunnen heter feige politikere.

Misforholdet mellom politikernes oppgave (de jure) i å prioritere og deres (de facto) fullstendig manglende evne til å gjøre det, er svært tydelig i helsespørsmålet. For hvem vil vel si at samfunnsøkonomiske betraktninger selvsagt bør spille en vesentlig rolle når det gjelder helseprioriteringer? At det å bruke mye penger på dyr behandling for å kanskje forlenge livet til en 85-åring med et par måneder, kanskje bør vurderes opp mot andre måter å bruke penger på? Inntil politikerne er villig til å addressere slike spørsmål med den standhaftighet som er nødvendig, vil den årlige ”sykehuskrisen” forsette å dominere mediebildet.

Også publisert på Minerva