Lykkejegere

Utlendingsloven, som blant annet regulerer utenlandske borgeres adgang til riket, behandles i odelstinget tirsdag. Det var knapt noen overraskelse at FRP og Per Willy Ammundsen (lesere av Kapitalismusbloggen vil sannsynligvis ha oppdaget at dette ikke er undertegnedes favorittpolitiker) ønsket å markere seg med forslag i den forbindelse. Oppsummert er forslaget å stenge grensene, og i den grad man skal slippe inn utlendinger skal de ihvertfall ikke være analfabeter, islamister eller lykkejegere.

Hva disse har til felles, utenom at de ikke er ønsket av FRP, er svært vanskelig å få øye på. Det synes heller ikke å bry Per Willy Ammundsen at det er svært usivilisert å skulle nekte en person som trenger beskyttelse opphold, grunnet at vedkommende ikke er særlig god til å skrive eller lese. Plassen tillater ikke å kommentere utlendingsloven og FRPs forslag særlig i detalj.

At det norske samfunn har integreringsutfordringer trenger man ikke stemme FRP for å erkjenne. Og de som har lest mine kommentarer de siste årene har neppe fått inntrykk av at jeg undervurderer utfordringen, eller retter sagt trusselen, den ekstreme islamismen utgjør mot den vestlige verden.

Men det er noe med tonen og måten FRP tilnærmer seg denne debatten - motsetningen "oss" og "dem", som i stor grad bygger på etnisitet fremfor kultur eller verdigrunnlag, som i stor grad opprører meg. Ta f.eks uttrykket lykkejegere.

For hva er egentlig galt med lykkejegere?

Jeg er usikker på hva som egentlig menes med en lykkejegere, eller rettere sagt hva Per Willy Ammundsen legger i uttrykket - men noe positivt er det tydeligvis ikke. Kapitalismus har ingen problem med å beskrive seg selv som en lykkejeger, og de av oss som ønsker å søke et liv med fin blanding av trygghet, frihet og selvrealisering. At mennesker bosatt i andre deler av verden også ønsker seg en bedre tilværelse for seg selv og sine burde knapt opprøre noen. Det burde opprøre mer at flere av disse menneskene skylles inn over Europas strender, hvorpå deres eneste forbrytelse var å ønske seg en bedre fremtid for seg og sine.

Hvor mange europeere, deriblant nordmenn dro ikke som lykkejegere til USA i de to foregående århundre? Var ikke drivkraften nettopp et ønske om en bedre fremtid for seg og sine? Tenk om Statue of Libertys "Give me you tired, you poor" (eller fritt oversatt "Kjære lykkejegere") hadde blitt byttet ut med "Gate closed"? Det er mulig Per Willy Ammundsen kan forklare dette, men jeg kan ærlig talt ikke forstå med hvilken moralsk autoritet vi kan hevde at det var greit for nordmenn å reise ut som lykkejegere, men at det er forkastelig at afrikanere gjør det?

Et apropos til sammensausingen FRP kommer med når de likestiller lykkejegere og islamister - er ikke lykkejegere nettopp negasjonen til religiøse fundamentalister som søker lykke i det neste livet? Hadde det ikke vært en fordel å få flere lykkejegere som gjennom hardt arbeid og initiativ søker lykke i dette livet? Selvsagt skal ikke asylinstituttet brukes til å gi opphold til folk som ikke trenger beskyttelse. Selvsagt burde man reformere velferdsstaten på en måte som gjør innvandring mer bærekraftig. Til og med drøfte forskjellsbehandling av norske borgere og utlendinger når det gjelder trygderettigheter. Dette er reelle og viktig diskusjoner i forbindelse med utlendigsloven.

Men imotsetning til FRP har jeg ikke noe problemer med lykkejegere, snarere tvert imot. Mennesker med et ønske om en bedre fremtid og en vilje til å arbeide hardt for å oppnå drømmen - burde ønskes velkommen og ikke avvises!

Også publisert på Minerva