That`s America

”That`s America, That`s America”, skrek den over gjennomsnitt engasjerte republikaneren bak meg på konventet etter at Sarah Palin var ferdig med sin gnistrende tale, og tok imot hyllesten fra publikum sammen med sin mann og fem barn.

Palin leverte utvilsomt varene sett med republikanske øyne, og fremstillingen av seg selv som en gjennomsnittlig amerikansk mor, resonnerte åpenbart med min republikanske venn som skrek ”That`s America”, men jeg er usikker på hvor bra Palin treffer utenfor basen sin.

Da jeg i siste bloggpost skrev at det ikke la en veldig stor demper på stemningen å være uten credentials, så løy jeg nok litt. Oppturen var derfor større da min gode venninne og tidligere leder av Young Republicans, Nicolee Ambrose, maktet å skaffe meg innpass de to siste dagene på Konventet.

Og for en opplevelse!

Usikkerheten kring orkanen Gustav og dens potensielle herjinger i området rundt New Orleans la en kraftig brems på åpningen av det republikanske landsmøte. Men feststemningen økte betraktelig etter hvert som orkanen avtok. Stikkordet var utvilsomt Sarah Palin. Det er vanskelig å overdrive hennes popularitet på konventet. Hver eneste gang en taler nevnte navnet hennes steg jubelen i Xcel-senteret med mangfoldige desibel.

Siste taler før Sarah Palin var ingen ringere enn Rudy Giuliani, som med sin sylskarpe New York-retorikk fremførte en orgie av sarkastiske angrep på Barack Obama til stor jubel fra publikum. Da Giuliani forlot scenen og Palin umiddelbart inntok den, så kunne man knapt høre sin egen stemme.

Sarah Palin demonstrerte på nytt at hun er en svært dyktig taler. Man kunne spore et snev av thatcherisme (”the lady`s not for turning”), hvor hun heller enn å imøtekomme sine kritikere, går rett i strupen på dem. Responsen fra publikum var overdøvende, men hvorvidt hennes fremtoning og meget tydelig konservative standpunkter overbeviser uavhengige gjenstår å se.

Det var utvilsomt en viss fare for at Sarah Palin skulle ta oppmerksomheten vekk fra John McCain. Noen vil kanskje si at det skjedde også. Men McCain er en helt annen type enn Palin. Han er ikke den beste taleren, og liker seg bedre i intime dialogsituasjoner enn store konvent. McCains tale var i form og innhold regisserte på en slik måte at det fikk frem det beste med McCain.

Talen var en lang utstrakt hånd til uavhengige, gjennom vektlegging av hans evne til å samarbeide på kryss av partigrensene, og om nødvendig, viljen til å gå imot sitt eget parti. For ytterliggere å gi troverdighet til sitt slagord om forandring, så kunne han gjerne gitt sterkere uttrykk for hva han mener Bush-administrasjonen har gjort feil, og hvilke spesifike forandringer han som president vil gjøre for å rette opp Bush-administrasjonens feil.

Det republikanske konventet hadde primært to oppgaver: for det første å skape entusiasme rundt sine egne kandidater, og for det andre å presentere kandidatene og budskapet for resten av amerikanske velgere.

Utvilsomt bidro landsmøte til å fyre opp basen, men hvorvidt resten av velgerne i USA er enig med min republikanske ”That`s America” venn, gjenstår å se. Til tross for entusiastiske dager i Twin Cities, så er det tryggeste veddemålet fremdeles at Amerika velger Barack Obama til ny president 4. november.

Publisert på Minerva.

Her er noen bilder fra konventet.

Kapitalismus med scenen som bakgrunn, sett fra min faste plass de to siste dagene på Konventet.


Kapitalismus sammen med vakre Luciana fra Romania som var en del av de internasjonale gjestene til Young Republicans.

Sarah Palin og John McCain hilser Konventet sammen med sine bedre halvdeler etter McCains avsluttende tale.