Hvilket ansvar har norske myndigheter for nordmenn i utlandet?

En av de dominerende trendene - for ikke å si DEN dominerende trenden i globaliseringens tidsalder, er bevegelse over landegrenser, for kortere eller lengre tidsperioder. Norge er naturligvis intet unntak. Nordmenn av ymse slag reiser mer enn noensinne - Thorvald Stoltenberg oppsummerte det fint under dagens debatt i forbindelse med NUPIs 50-års jubileum, "nå er det flere jeg kjenner som drar til Thailand, enn Hadeland for julefering".

Den økte trafikken skaper i seg selv utfordringer for norske myndigheter. Legg til x-antall, hva skal jeg si, mindre intelligente eventyrere, et enda større antall nordmenn uten forsikring - og en håndfull individer som tar kalkulerte risikoer (blant disse Pål Refsland), så tegner det et godt bilde av de økte oppgavene for norsk UD. Men det mer grunnleggende spørsmålet OM HVILKET ANSVAR norske myndigheter bør ha for norske borgere i utlandet forholder seg etter min mening mer uklart.

Det første og mest grunnleggende spørsmålet er om det i det hele tatt finnes prinsipielle begrensninger for UD med hensyn til norske borgere i utlandet? Svaret på det spm er ikke opplagt. Ikke dermed sagt at norske myndigheter alltid kan hjelpe. Og graden av ressurser som UD stiller til disposisjon må nødvendigvis vurderes fra gang til gang, dermed er det også vanskelig å gi noen prinsipielle føringer for hvilke kriterier som skal ligge til grunn for UDs involvering. Mulig man generelt kan si at jo mer alvorlig (uavhengig av om det er selvforskyldt eller ikke) tilfelle er, jo mer plikter UD å involvere seg.

For såkalte konsulære tjenester, hvor nordmenn ikke har reiseforsikring og trenger praktisk hjelp av typen kontanter, mistet pass, dokumenter, medisinske tjenester etc (type tjenester som forsikring skal dekke), kan det etter min mening innføres store egenandeler (5 - 10 000). Det vil være et sterkt incentiv for å skaffe seg reiseforsikring. Alternativt kan UD nekte å bistå nordmenn i utlandet som trenger hjelp som normalt dekkes av forsikring.

Jarle Trå-saken i sommer, fjellklatreren som nesten omkom på Everest var ikke godt nok forsikret, og UD måtte steppe inn for å få han trygt hjem. I slike tilfeller burde det ihvertfall påløpe en dyr egenandel for Trå.

Hva så med Kongosaken? I det all vesentligste så støtter jeg UDs linje. Det ytes diplomatisk og økonomisk assistanse. Det største ansvaret for fadesen har naturligvis Moland og French selv.

Ukas store sak, Pål Refsland, hvor bortimot 100 personer i UD jobbet fulltid med å få Refsland frigitt, er også gjenstand for diskusjon kring myndighetens bruk av ressurser. Pål Refsland visste om riskene, men valgte likevel å dra inn.

En liten digresjon angående Refslands vurderinger. Jeg ønsker ikke å kritisere Refsland, han har gjennom mange år dekket ulike konflikter, og har som følge av dette bidratt med verdifulle opplysninger. Refsland utenriksarbeid er etter min mening journalistikk av ypperste merke - og - skal man dekke konflikter, så kommer riskene som en naturlig del av landskapet. Ingen vet dette bedre enn journalistene selv. I så måte er jeg helt enig med Gahr Støre som anerkjenner at journalistisk arbeid i disse områdene er viktig. Refsland feilvurderte etter eget utsagn tillit fra en lokal talibaner - som sagt dette er risker man tar som journalist. Odd Karsten Tveit ble holdt tilbake samme med en rekke int. journalister da han skulle dekke epilogen av den første gulfkrigen i 1991, og understreker at man simpelten, som journalist ikke kan oppheve risker som følger av å dekke konflikter.

Det grunnleggende spørsmålet i denne saken er forsåvidt ikke hvorvidt Refsland gjorde noe lurt eller ikke, men om UDs bruk av ressurser - norske myndigheters ansvar for Refsland i denne saken. Det er ingen tvil om at saken var alvorlig, i så måte var det naturlig å koble inn UD. Det var også naturlig at de brukte betydelige ressurser på den. Jeg mener heller ikke at man burde pålegge Refsland/novemberfilm noen egenandel, selv om det kunne forsvares ut fra hva jeg har skrevet overfor.

Jeg er usikker om man kan utlede noen generell regel fra Refslandsaken om UDs ansvar, og hvertfall ikke i spørsmålet om mindre konsulære tjenester som ble diskutert i kjølvannet av denne saken.

For å oppsummere. Norsk UD er finansiert av norske borgere, blant annet også for å bistå nordmenn i utlandet. Hvor langt dette ansvaret sal strekke seg er vanskelig å definere ut fra en generell regel, men at det bør innføres egenandeler og incentiver for å motvirke uaktsom atferd for et stadig økende andel reisende nordmenn mener jeg opplagt.