Håpets stemme - Liu Xiaobo

Årets fredsprisvinner Liu Xiaobo er etter min mening både viktig og riktig. Den er fortjent fordi Xiaobo har agitert for ikke-voldelige demokratiske (menneskerettigheter) reformer i Kina. En oppskrift som foreskriver en gradvis endring - som tar hensyn både til behovet for stabilitet og til behovet for demokratiske reformer. Oppropet har fått navnet Charter 08 etter inspirasjon fra de østeuropeiske dissidentene Charter 77 med fremstående intellektulle som blant annet Vaclav Havel. Jeg mener dette er viktig fordi Xiaobos agitasjon er balansert. Han tar ikke til ordet for voldelig revolusjon, men ønsker en omforming basert på Kinas eget system.

Nettopp derfor er kritikken av prisen ekstra vanskelig å forstå. Det er selvfølgelig ikke gitt at denne prisen vil ha en innflytelse på kinesiske myndigheter, men reaksjonene viser at landet er opptatt av omdømme, hvorpå den kritikk, omtale og debatt som følger i kjølvannet vil kunne få langsiktige konsekvenser. At markante norske stemmer som Gerhard Heiberg, Johan Galtung, Arnulf Kolstad og Gunnar Garbo har kritisert tildelingen fremstår for meg som intet annet enn pinlig. At Heiberg er norsk representant i IOC er en skam. De tre andre fremstår mest som premieklovner fullstendig uten innhold.

Den utvikling som har funnet sted i Kina er positiv. Takket være markedsreformer har landet løftet millioner av mennesker ut av fattigdom på rekordtid. Men det er intet argument for omfattende undertrykking. Som David Cameron forklarte må økonomisk vekst kombineres med politiske reformer. Det samme sier Barack Obama. Premisset om at Kinas velstandsutvikling er avhengig av en undertrykkende stat er særdeles svakt fundert. Snarere tvert imot er ytringsfrihet, kritikk og rom for gode ideer sannsynligvis en nødvendig (om ikke tilstrekkelig) forutsetning for at Kinas modernisering skal bli vellykket.

Det absolutt sterkeste argumentet for Xiaobos fredspris er likefullt normativ. Mens utillitaristiske betraktninger rundt konsekvenser for det kinesiske samfunnet i seg selv skulle tale for at dette er en positiv pris, er ideen om at menneskerettigheter er universelle - uavhenigig av konsekvensen for samfunnet (som dog oftest må sies å ha vært særs positive) den viktigste begrunnelsen for å gi fredsprisen til den kinesiske dissidenten. Jeg tror - det er riktignok en tro - ikke en empirisk betraktning, at ønske om frihet, retten til å delta, retten til privat sfære, retten til selv å velge fellesskap - er iboende verdier i mennesker - verdier som også kinesere i sterkere grad kommer til å gi uttrykk for i tiden som kommer.

Årets fredsvinner er en eksponent for humanisme, rettigheter og menneskeverd. Jeg kan knapt tenke meg en mer verdig prisvinner enn nettopp Xiaobo.