Revolusjonen holder sjeldent hva den lover

Vinteren 2004 hadde jeg gleden av å være valgobservatør i Ukraina under det som ble kjent som den "Orange-revolution". Etter at første valgomgang avslørte massivt valgjuks mobiliserte tusenvis av ukrainere i Kiev-sentrum under orangebannere med krav om ny valgomgang. Mobiliseringen medførte at kandidaten som hadde utropt seg selv til vinner, Victor Janukovitsj, motvillig måtte gå med på en ny valgomgang. Det påfølgende resultatet medførte at helten fra revolusjonen, Victor Juskjenko, gikk seirende ut av hva som utvilsomt var et rettferdig og transparent valg. Jeg var, på vegne av studentbevegelsen i Ukraina (som representant for den europeiske studentbevegelse) sammen med 10 000 andre observatører til stede for å observere at valget gikk riktig for seg. Sjeldent har jeg følt meg så nyttig som akkurat den vinteren i tidligere Sovjetunionen.

7-år senere er det lett å se at revolusjonen ikke holdt hva den lovet. Revolusjoner gjør sjeldent det. Mye pågrunn av de urealistiske forventningene folk tillegger den. Juskjenko lovet aldri å løse alle problemene i Ukraina, han lovet å innføre et demokratisk styre, hvor borgerne fikk bestemme over sitt eget liv innenfor rammene av det liberale demokrati. Det faktum at Juskjenko levde opp til idealene, hvorpå kritikk mot hans styre fulgte som en naturlig del av debatten og til sist også aksepterte valgtap, uttrykker et demokratisk sinnelag. Ironien er at den korrupte Janukovitsj er tilbake i presidentpalasset.

Vel dette var egentlig ikke en bloggpost om Ukraina - men forsøk på en overgang til de aktuelle hendelser i Midtøsten.

Man skal passe seg vel for å bruke samme type forklaringsvariabler på menneskelig atferd som oppstår og utføres i ulike deler av verden til forskjellig tid. Bestemte hendelsesforløp oppstår aldri i et vakum, men som resultat av historiske og strukturelle forhold. Det sagt - noen fellestrekk synes å være tilstede. Likheten mellom Ukraina i 2004 og store deler av Midtøsten idag - ihvertfall i politisk kontekst - er autoritære styrer, begrensede muligheter for kritikk og utfordrende sosiale forhold. En blanding som nå ser ut til å boble til overflaten i form av en voldsom frustrasjon. Hendelsene fra Tunisia har tydeligvis inspirert til etterfølgelse, og uten å overdrive betydningen av sosiale medier, er det ingen tvil om at dagens digitale muligheter på en helt annen måte enn tidligere er istand til å massemobilisere på kort tid.

Hva som skjer videre i Egypt, Jordan, Syria m.m vil kun tiden vise. Intet hadde vært bedre om mobiliseringen medfører en demokratisk utvikling, og da tenker jeg ikke bare på stemmerett, men på et liberalt demokrati hvor institusjoner og rettsstat inkluderes som viktige ingridienser. Det fordrer naturligvis at befolkningen er klar for å ta steget fra undertrykte til selvstendige borgere - hvor ansvaret for eget liv i mer eller mindre grad flyttes dit den hører hjemme - nemlig hos den enkelte, hvorpå de små fellesskap (sivile samfunn) utgjør ryggraden i samfunnet. I hvilken grad sosiale/kulturelle omveltninger følger (eller kanskje til og med er en nødvendig, om ikke tilstrekkelig forutsetning) politiske endringer er et stort spørsmål, og mitt inntrykk fra Ukraina, vurderte i ettertid, er nettopp at det er en dissonans her.

Befolkningen forventet at den Orangerevolusjonen skulle fikse livet for dem, fremfor å anerkjenne at det den Orangerevolusjonen gjorde, var å legge til rette for at hver enkelt nå fikk muligheten til selv å ta ansvar for eget liv. Jeg mistenker at noe lignende også vil finne sted i Midtøsten. Som sagt revolusjonen holder sjeldent hva den lover. De tidlige franske og senere russiske revolusjonære fikk erfare det den harde måten.
Men intet hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.   

Les også Roger Valhammers meget gode analyse om situasjonen i Midtøsten.  

OPPDATERT FREDAG
Ikke uventet har demonstrasjonene fortsatt i Kairo, og etter drap på demonstrant er det liten grunn til å tro at disse avtar. At Mohammed El-Baradei er tilbake i landet setter ytterligere press på Mubarak. Det er faktisk ikke utenkelig at regime faller innen kort tid. Selv om revolusjonen sjeldent holder hva den lover - så er det alltid en mulighet for at det denne gangen blir annerledes...