Friday, March 18, 2011

Bør verdenssamfunnet gripe inn i Libya?

FNs sikkerhetsråd har noe overraskende åpnet for å gripe inn mot Gaddafi og Libya med "alle midler" for å stoppe et varslet folkemord. Til og med den arabiske liga har gitt sin støtte til inngripen. Med andre ord synes det folkerettslige grunnlag å være på plass (for dem som måtte være mest opptatt av det). Frankrike har allerede varslet angrep, norsk forsvarsminister Grete Faremo åpner for norsk deltakelse, mens Jonas Gahr Støre (danskene sender F-16 fly) holder døren åpen for bakkeoperasjoner.

Hadde denne blogg blitt utformet for tre år siden er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ment - litt forenklet ville da svaret vært Grip inn - med eller uten FN mandat. Men endavourene i Irak og Afghanistan, hvilket i beste forstand kan sies å ha blandede resultater, har gjort at jeg fundamentalt har revurdert synet på aggresiv demokratipromotering. Bush jrs. opprinnelig "No nationbuilding" kan i det lengre løp vise seg å være et mer vitalt strategisk konsept enn neokonservativ demokratipromotering (hvilket da altså Bush jr. nå sier han er en tilhenger av). Dette fordi fundamentatet for liberale demokratier har i seg kulturelle faktorer som langt overgår formelle institusjoner - ja disse institusjoner (rettsstat, siviltsamfunn, markedsøkonomi, offentlig debatt) er i seg selv avhengig av at de mennesker som inngår i fellesskapet opptrer med codes of conduct (kultur) som understøtter systemet (legitimitet). Selv om et stort flertall skulle ønske og langt på vei er innstilt på følge opp premissene for et liberalt demokrati - kan et lite mindretall ødelegge gjennom voldelig motstand, hvilket vi har sett i Irak og Afghanistan.

Det sagt - ingen ønsker noen ny nasjonsbyggingsprosess i Libya. I første omgang dreier det seg om å hindre Gaddafi i å slakte sin egen befolkning. Men, går man først til det skritt å bruke militære midler, må man være villig til å følge opp og da kan man før man aner befinne seg i en situasjon hvor man bare har dårlige alternativer. Før man foretar inngripen burde man stille seg noen grunnleggende spørsmål.

- Har man noen exitstrategi?
- Hva vet man om de såkalte opprørerne? Er de virkelig demokrati og frihetshåpet til Libya - eller er de rivaliserende klaner med liten interesse for et demokratisk Libya? 
- Er man villig til å bruke nødvendige ressurser for å følge opp en langsiktig løsning i Libya (jf. nationbuilding)?

Det mangler ikke på eksempler rundt om i verden på brutal undertrykking og drap på egen befolkning - uten at verdenssamfunnet griper inn (Iran, Zimbabwe, Nord-Korea, Syria for å nevne noen). Gaddafi er militært svakere og hvis det kvalifiserer som et viktig parameter (prinsippet om at det må være en god mulighet til å lykkes er en viktig del av forutsetningen for humanitær inngripen) så er kanskje et angrep mot Gaddafi godt nok begrunnet.

Jeg er villig til å støtte dette angrepet - men jeg har ikke noen illusjoner om mulige konsekvenser. Vi kan raskt ende opp i en situasjon hvor NATO/Vesten på nytt ikke har noen reell exitstrategi. Ingenting hadde gledet meg mer enn om jeg tok feil.

Anbefaler også Jan Arild Snoens kommentar Bomb Gaddafi på Minerva.

OPPDATERTGaddafi erklærer våpenhvile - mulig bare trusselen om voldsbruk kan være nok i denne omgang. Men en endelig løsning fordrer nok at Obersten går av - frivillig eller ufrivillig.

6 comments:

Anonymous said...

Dette er et klassisk "damned if we do, damned if we don't" dilemma. Arabere vil fortsette å hate vesten uavhengig om europeiske land intervenerer i Libya. Først fikk vi høre at opprørerne ikke ville ha vestlig innblanding fordi dette skulle de klare selv. Når de glade amatørene møtte litt motgang skriker de mot "vesten" som ikke bryr seg. Nå trenger de plutselig litt hjelp fordi de omsider har innsett at Gadaffi er en sinnsyk galning. Vestlig intervensjon i arabiske land har sjelden ført noe godt med seg for noen av partene. Hvordan dette skal bli annerledes har jeg vansklelig for å forestille meg. Uansett hvem som får makten i Libya etterhvert vil vedkommende stå fram å hetse vesten generelt og Israel/USA spesielt. Jeg mener likevel det kan være riktig å intervenere i Libya under to forutsetninger. 1; Store sivile tap må påregnes. 2; Ikke forvent takknemmelighet.

Anonymous said...

Det er de store oljeselskapene som står bak denne krigen, her i Norge med Statoil i spissen. Det er meget naivt og tro at denne intervensjonen, som denne krigen blir kalt av politikerne, blir ingangsatt pga sivilbefolkningens lidelser. Her dreier det seg bare og oljen og big business. De store oljeselskapene har FN og de fleste lands regjeringer i sine lommer og derfor dikterer de hva som skjer i Midtøsten

Ragnhild said...

Forskjellen er at denne gang ønsker både Den Arabiske Liga og FN at man har en mulighet til å gripe inn, hovedsaklig av humanitære hensyn og for å hindre at en blodig borgerkrig eskalerer.

Jeg var sterk motstander både av krigen i Afghanistan og de forbryteriske og illegitime krigshandlinger i Irak, og jeg er enig i at Vesten ikke skal påtvinge andre stater en styringsform de ikke ønsker.
Nato kan ikke ta seg tilrette i arabiske land uten et klart internasjonalt mandat.

Men nå skjer det store folkereisninger i det ene arabiske land etter det andre, og mandatet til å gripe inn i Libya er et FN-mandat, som Den Arabiske Liga har oppfordret til.

En historisk FN-resolusjon.
Og FN er IKKE Nato.

Defor står vi overfor en helt annen virkelighet nå.

Anonymous said...

Jeg har et problem med at vi nå åpenbart ikke bare effektuerer et flyforbud, vi bomber hver eneste ting, bevegelig eller ei, som vi mistenker støtter Gadaffi eller tilhører Gadaffi og/eller hans styre. Det vi faktisk ikke vet noe om, er Gadaffis opbakning i befolkningen, og jeg er slett ikke sikker på, at vi ikke nå en gang til, går til krig mot majoriteten av en befolkning.

Anonymous said...

Men her må vi vel trekke lengre linjer, og større sammenhenger, samt ikke glemme at det hele startet med ett opprør fra "folket i gata" denne gang. Først tar jeg for meg tidligere innvasjoner og kriger. Det har ofte dreid seg om steder med olje, eller der despoter/diktaturer prøver å tilegne seg olje eller strategiske områder. Her må vel argumentet være, at USA, med eller uten verdenssamfunnets støtte, ønsker å opprettholde stabile oljeleveranser og dermed også maktbalansen. den maktbalansen, som antagelig(etter min mening) er grunnlaget for verdensfreden. Urolige stater, uten slike momenter, trigger ikke denne balansen, og vurderes derfor å være vanskeligere å motivere/begrunne en militær inngripen i. Jeg er helt sikker på, at USA sin historiske erfaring fra to enorme verdenskriger, ligger til grunn i disse valgene. Jeg forstår de godt. Historkere mener vel grovt regnet, at om man stoppet Hitler etter hans første brudd på avtalene etter 1 verdenskrig, så hadde 70 mill liv vært spart.Hypotetisk, men sett i lys av hva USA måtte ofre, så har man nok tatt noen grep for fremtiden. Det som skjer i midtøsten nå til forskjell fra tidligere bråk, er jo at det er folket som vender seg mot styret. Stater mot hverandre og kuppmakere mot ledere har vi sett mye av, men dette er noe jeg har mer tro på. Jeg håper det er opplysning via medier, som har gjort dette mulig, og at de ikke gir seg før de får demokrati. Hvis de nå lar en annen totalitær leder ta makten, har jeg overvurdert de. Så er det dette også da, som gjør at jeg skulle sett at vi prøvde mer å stoppe overgrep på steder, der vi ikke blir så berørt. Man skal jo ikke tåle så inderlig vel, den urett, som ikke rammer en selv....jeg tror rett og slett de vurderer de stedene til å kumme bli, som f eks Afghanistan, eller Vietnam, men at de her ikke forsvarer annet en et lokalt problem, og at prisen da blir for høy. Jeg stiller meg bak den tankegangen også. Så må jeg få innrømme, at dette er en veldig overfladisk observering, med noen grove linjer. Hele samfunnet i f eks Libya er vel så komplekst og sammensatt i styreform og utvikling, at hva man ender opp med ikke er så helt lett å spå.

Eirik Lokke said...

Ragnhild - enig i at det er forskjeller fra Afghanistan og Irak - særlig med hensyn til bred legitimitet.

Ellers er jeg mye enig med første innlegg. Vi må huske på at når vi involverer oss i denne type aksjoner så kan vi fort ende opp i en situasjon vi ikke ønsker å være i, som er enda vanskeligere å komme seg ut av.