Sunday, October 22, 2006

Slutt å syte, begynn å yte. Om minstepensjon og annen pensjon

Det finnes en gruppe i dette landet du bare ikke kan motsi, en gruppe som konsekvensene av ethvert politisk vedtak må måles mot. Jeg snakker selvfølgelig om minstepensjonistene, som av en eller annen snedig grunn ser ut til å få dominere det offentlige ordskifte.

Antallet minstepensjonister er i følge NAV omkring 180 000, altså omtrent det samme antall som tar høyere utdanning. Med et voksende og stabilt Frp, er det liten grunn til å tro at ikke minstepensjonistene vil forsette å dominere debatten, selv etter at sjefssutreren John Alvheim gikk bort. I forbindelse med regjeringens forslag til revidert pensjonsreform, uttaler Jens Stoltenberg at det i fremtiden vil bli nesten umulig å bli minstepensjonist. Så dumt!

Hadde Kapitalismus fått velge hadde alle blitt minstepensjonister. Dvs alle hadde fått et grunnbeløp dekket fra staten tilsvarende 110 000 (målt i 2006 verdi), resten hadde en måtte fikse selv. Dette ville overlatt mer ansvar og mer frihet til den enkelte, en frihet de fleste av oss hadde greid å håndtere utmerket, til tross for sosialdemokratiets hang til å tro det motsatte.

En slik flat modell ville ivaretatt alle de viktige behovene:

- Lønne seg å jobbe
- Redusere utgiftene på alderspensjon som andel av BNP
- Sikre alle uavhengig av tidligere inntekt en garantert minstesum
- Mer fleksibilitet i forhold til bytte av arbeid, så vel offentlig som privat

Jan Arild Snoen har utarbeidet et lignende forslag for Civita.

Det ville selvsagt vært helt nødvendige å "cashe ut" de som allerede har betalt inn penger til folketrygden. Slik at et reformert system først kunne fungere for de som er født etter 1965, eller enda senere.

Skepsisen mot private løsninger sitter dypt hos mange. Sosialdemokratiet har lyktes i å få folk til å tro at dersom du ikke sparer offentlig så forsvinner pengene. At det er det offentlige som står som garantist for utbetalingene. Dette er jo selvsagt helt feil. Det offentlige har ingen penger, alle penger det offentlige anskaffer, er gjennom innbetalinger fra befolkningen. Med andre ord, det er arbeidstakernes egne penger som betales inn, for så å deles ut igjen, lignende ville det selvsagt vært gjennom private ordninger, hvilket også mange har.

En ordning med flat minstepensjon er rett og slett genial, kanskje nettopp derfor den aldri kommer til å bli innført...

Men Kapitalismus er for!

8 comments:

iborg said...

du høres ut som gårsdagens leder i dagens næringsliv. så brutalt - så enkelt!

Kapitalismus said...

Meg og DN har en tendens til å være veldig enig :)

Forøvrig Iborg er dette samme modell som UHL har gått innfor, så det hender at reguleringskåtheten til våre kjære ungkonservative venner inntar en noe dempet form.

Lars said...

Då hadde eg kanskje fått råd te det spisebordet.

Kapitalismus said...

Mulig Lars, men eg tror hvorvidt du får råd til det spisebordet eller ikke, ikke er det viktigste spm i debatten omkring fremtidens pensjoner.

Gaute said...

men det hadde vert jysla greit med et kjøkkenbord i det minsta....

Kapitalismus said...

Ja, men nå som du tar høyere utdanning så kan du glemme det, kjøkkenbordet altså...

Skal vi tro syteorganisasjonene så vil det ikke lønne seg å ta høyere utdanning, og dermed vil ingen ta høyere utdanning.
Tre ord:

Come off it!

Odd said...

Ifølge SSB er den statistiske reelle lønnsgevinsten over et helt liv for dem som tar høyere utdanning en whopping 5 %. Luker vi vekk litt bakgrunnsstøy som personer uten fullførte grader osv blir det kanskje noen prosentpoeng bedre.

Kollektive lønnsoppgjør dominert av LO har virkelig vært en velsignelse...

Machiavelli (No) said...

Odd, hvis du holder deg til dem som har fullført uiversitetsutdannelse, eller fullført grad på vitenskapelig høyskole, så blir vel bonus med høyere utdannelse langt større?

For i den statistikken du tar med, inkluderes jo vel alle lavere grads høyskolestudier, som sosionomer, lærere, sykepleiere etc.?

Og la oss ikke glemme at alle levekårsundersøkelser viser at akademikere lever suverent lengst, har suverent mest innflytelse over egen arbeidssituasjon, er suverent mest tilfrede med tilværelsen og har suverent mest innflytelse i samfunnet.

Men i en ung Høyre-politikers verden skal kanskje alt telles og måles (med millimeterspresisjon) i kroner og øre, og alle andre faktorer holdes totalt utenfor.. ?

Mitt spørsmål: Hvem er det egentlig som syter her? Priviligerte akademikere, eller folk som (selvforskyldt eller uforskyldt) står i reell fare for å bli minstepensjonister.. ?


M