- Get busy living or get busy dying

Det er neppe noen film, bok eller fortelling som anskueliggjør det liberale etos – behovet for autonomi, universell humanisme og håpets absolutte betydning enn Frank Darabonts narrative mesterverk Shawshank Redemption. Med den norske oversettelsen Frihetens Regn. Skal du bare se en film i år, så er dette filmen å se. Fremfor alt forteller filmen gjennom hovedpersonene ”Red” (Morgan Freeman) og Andy Dufresne (Tim Robbins) menneskets unike evne (dersom det finnes vilje) til å gjøre noe med egen situasjon selv under grusomme omstendigheter – hvilket er bakgrunnen for å beskrive filmens plot med ordene ”Get busy living or get busy dying”

Jeg skal ikke avsløre for mye av filmen for de som ønsker å se den, men kort gjør rede for settingen. Andy Dufresne er ung vellykket bankdirektør som blir uskyldig dømt for drapet på sin kone og hennes elsker. Som følge av dommen havner han i Shawshank fengsel. Et fengsel som styres av en korrupt direktør, involvert i pengevasking, som Dufresne gitt hans bakgrunn, etter hvert får ansvaret for å drive. I Shawshank møter Andy også Ellis Boyd Redding (Red). Og det er i dialogen mellom Red og Andy filmens fundamentale tematikk utspiller seg, nemlig Reds og Andys diametralt motsatte oppfatning av begrepet håp.

Denne vesensforskjellen i oppfatning av håp preger filmen fra begynnelse til slutt. Ikke minst belyser filmen hvordan fengselsmurene kan gjøre en person så avhengig av murene, at de varer ved – selv når en slipper ut i frihet. Eksempel som brukes i filmen fortelles gjennom Red og Andys felles venn Brooks, som ikke følte noe annet enn frykt og fortvilelse etter 40 år i fengsel.

Darabonts symbolske bruk av Mozart for å skildre Andys oppfatning av håp, er analogi par excellence. Andy bestemmer seg for å spille Mozarts Figaros bryllup på høyttaleranlegget til Shawshank (hvilket Red beskriver som et øyeblikk av frihet). For dette får Andy to uker i isolasjon. Når han kommer tilbake forteller han at straffen var lett – han hadde Mozart som selskap.

La meg kort gjengi den scenen som best illustrerer filmen:

Andy: That's the beauty of music, they can't get that from you.
De innsatte ser rart på han…

Andy: Haven't you ever felt that way about music?

Red: I played the harmonica as a younger man. Lost interest in it though. Didn't make much sense in here.
Andy: Here's where it makes the most sense. You need it so you don't forget.

Red: Forget?

Andy: Yeah, forget that there are places in the world that aren't made cut of stone. That there's something inside that they can't get to, that they can't touch. It's yours.
Red: What are you talking about?

Andy: Hope.

Red: Hope? Let me tell you something, my friend, hope is a dangerous thing. Hope can drive a man insane. It's got no use on the inside. You better get used to that idea.
Andy: Like Brooks did....?

Red forlater de andre i forbannelse…
Det er denne forståelsen av håp Andy fundamentalt sett refererer til når han forteller Red - etter at Red har innrømmet at han vil ha store problemer med å klare seg utfor murene, slik tilfelle var med Brooks, og således prøver å begrense forhåpningene til Andy -- at hans (Reds) eneste virkelige valg er: "You get busy living; you get busy dying."

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er eksellente og historien fantastisk inspirerende. Derfor er Shawshank Redemption en av de få filmer jeg velger å fremheve som et absolutt "must”. ”

Det er ikke vanskelig å trekke analogier fra Shawshank Redemption og dens underliggende tematikk til virkelighetens verden. Det er nær sagt ingen tilfeller hvor ikke filmens hovedtema -håp, ikke har direkte relevans for oss mennesker, uansett hvilket nivå og hvilken situasjon vi skulle befinne oss i.

Filmen dreier seg om menneskets eldste drøm, nemlig at uansett hvor høyt fjellet er, så kan det bestiges. Uansett hvor stort havet er, så kan man seile over det. Og uansett hvor stor utfordringen er, hvor håpløs situasjonen måtte fortone seg, så kan problemene overkommes. Et slikt budskap er tidløst. Dette til tross, Kapitalismus sitt råd til alle for 2007 er ganske enkelt:

- Get busy living or get busy dying!

PS! Her er noen av Kapitalismus sine ønsker for 2007 (i ikke prioritert rekkefølge):
- Liverpool gull i Premier League
- Italiensk fotball alt vondt!
- En lokalvalgkamp som handler om noe annet enn bensinpriser
- WTO forhandlingene på rett spor igjen
- Ratifisering av EU-grunnloven
- Sarkozy som president i Frankrike
- Et virkelig amerikansk initiativ for å få en tostatsløsning i Palestina etter grensene fra 1967
- At innvandrere snarere ses på som en ressurs og berikelse av Norge enn det motsatte
- At uttrykket ”Sosial dumping” kastes på den semantiske skraphaugen
- At det før eller senere slutter å regne i Bergen (i hvert fall opphold av og til…)
- Et positivt vedtak om å skille kirke og stat
- At regjeringen bytter ut kunnskapsløsminister Djupedal (mannen er jo en katastrofe)
- At NRK gjør det samme med Viggo Johansen
- At Norges mest interessante blogger, Alpeluen, begynner å oppdatere bloggen igjen
- Og at innehaveren av Bergens skarpeste penn, Blåblogg, gjør det samme
- At TV3 på nytt starter å sende Walker, Texas Ranger
- At Arne Treholt endelig skal få en rettferdig rettssak

Sist, men ikke minst at det liberale etos om mer individuell frihet og mer ansvar får større gjennomslag!