Sunday, December 31, 2006

ADJØ LIBERALISME?

- Kapitalismus oppsumerer seg selv i 2006

I disse dager domineres tradisjonen tro offentligheten av de årlige oppsummeringer, ettersom måneden er desember, og året snart omme. Kapialismus er intet unntak. Når det herrens år 2006 skal oppsummeres er det utvilsomt mye å velge mellom. Det var i 2006 denne blogg fikk sin fødsel gjennom publiseringen av ”profeten Muhammed”, og i så måte et aldri så lite slag for ytringsfriheten. 2006 var videre året Kapitalismus fikk jobbe på Stortinget og ble forelsket i Oslo by.

Når overskriften likevel lyder Adjø Liberalisme? så er det fordi undertegnede i lengre tid, og stadig mer det siste året har vært i en politisk reise hvis utfall enda er uvisst. Jo da, jeg kaller meg enda liberal, de som har fulgt bloggen det siste året, og de mange innleggene av politisk karakter, vil lett kunne se en rød, for å ikke si en ”blå” tråd. Like fullt må jeg stille meg selv (og for så vidt alle andre) spørsmålet om min politiske orientering fremdeles kan beskrives som liberalistisk.

Oppdagelsen av Ayn Rand, Robert Nozick – for ikke å glemme Fridrich Hayek og Milton Friedman har utvilsomt preget, ja på mange måter formet undertegnedes politiske overbevisninger, om enn ikke hjernevasket. Likevel, inspirert som jeg er av de nevnte personer dreiet min tidligere politiske dagsorden seg om kampen mot velferdsstaten til fordel for den absolutte nattvekterstaten. Men Kapitalismus sitt politiske prosjekt har med tiden forandret seg. Ikke bare finner Kapitalismus Nozicks tidlige beskrivelse av staten, og Ayn Rands fremstilling av paradis som politisk urealistisk, jeg er ikke (om jeg noen gang egentlige har vært) tilhenger av en slik politisk organisering av samfunnet.

Hva er så Kapitalismus sitt store politiske prosjekt ved utgangen av 2006? Og er dette prosjekt overhodet kompatibelt med liberalismen?
Til det er det vel å svare tja.

Den liberale ryggmarksrefleksen sitter enda. Kapitalismus er fremdeles av den oppfatning at de fleste problemer løses ved mer konkurranse (akkurat som Trond Giske), mer privatisering, mer frihet, mer ansvar og mindre skatt. Dog har det med tiden blitt en hel del unntak, så mange at liberalismebegrepet muligens ikke lenger er en adekvat beskrivelse for mitt politiske prosjektet.
Kapitalismus anno 2006 mener det offentlige har et ansvar for ikke bare å dekke militær, politi og offentlig administrasjon, men et ansvar utover nattvekterstaten, deriblant skole, utdanning, helse – ja til og med kultur! Med andre ord har jeg konsolidert meg med velferdsstaten. Riktignok vesentlig slankere enn dagens utgave. Med ordene til Ronald Reagan: The purpose of the welfare state should be as far as possible to eliminate the need of its own existence.
Hva så med utjevningspolitikk? Tja skeptisk.

Fattigdomsbekjempelse er jeg absolutt med på, deriblant målrettede tiltak finansiert av det offentlige. Godt mulig noen vil kalle det utjevningspolitikk, helt greit for meg.

På det globale området er det åpenbart at man må iverksette målrettede tiltak med hensyn til å utrydde ekstrem fattigdom. Selvsagt må det ligge en frihandelspolitikk i bunn, men det er mer enn urimelig å påstå at ekstremt fattige i verden bærer største delen av dette ansvaret selv.

Det er dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at bistandspolitikken de siste 50 årene stort sett har vært en fiasko. Dette til tross, dårlige bistandsprosjekt bør ikke være et argument for ikke å bruke penger på nyttige bistandsprosjekt, slik som f. eks vaksineprogrammet, ergo ”trade and aid”.
Det kanskje viktigste ved min pågående politiske reise er ikke sakene som sådan, men at innfallsvinkelen har forandret seg. Borte er det ensidige fokus på negative rettigheter. Snarere er det en hel rekke faktorer som skal vurderes – mål/midler, konsekvenser etc.
Med andre ord litt mer John Rawls.

Nettopp anerkjennelsen av at politikken har en rolle – og at det er og forblir politikkens oppgave å overveie når politiske inngrep påkreves, er en anerkjennelse som for alvor har slått rot hos Kapitalismus dette året. Einar Førde hadde kanskje rett, mulig vi alle er sosialdemokrater, i hvert fall mulig Kapitalismus nærmer seg sosialdemokratiet. For hvor mye kan man utvanne prinsippet om negative rettigheter uten at man blir sosialdemokrat? Ikke vet jeg.

Kan hende finnes det noe midt i mellom liberalismen og sosialdemokratiet, kan også hende at Unge Høyre og liberalkonservatismen representerer denne mellomtingen (selv om jeg alltid har hevdet det er for mye sosialdemokrati i Høyre…) Å akseptere eller sågar foreslå politiske inngrep innenfor rammen av velferdsstaten, uten å henfalle til sosialdemokratiet er definitivt en utfordring. Men kanskje det er en viktig erkjennelse – at like fullt som det finnes grenser for politikk, har også politikken sin funksjon og sitt område.

Godt mulig 2006 vil gå inn i historien som det året Kapitalismus forlot liberalismen – det er vel langt på vei et definisjonsspørsmål (som alt annet her i livet…), ikke det at undertegnede har noe prekært behov for å kalle seg noe annet enn liberal enn så lenge. Dette til tross for at hans politiske syn er noe mer nyansert enn hva tilfellet var ved inngangen til dette året.

Kapitalismus ønsker alle et riktig godt nyttår og lover å komme tilbake med flere blogginnlegg (liberal eller ikke) i 2007!

16 comments:

Van Basten said...

Jaevla kommunist!

Tiqui said...

Jeg har ikke lest denne bloggen før og har dermed ikke bakgrunnen for å vurdere hvor "blå" du ellers er, men jeg synes dette var et særdeles godt, nyansert og selv-reflekterende innlegg.

Liberalisme og maksimal frihet er utmerket så lenge man er skånet for uhell, sykdom og manglende muligheter, men blir lett litt for enkelt hvis man ønsker et verdig og forholdsvis fritt liv for alle uansett hva slags kort livet deler ut.

Utopier er utopiske, enten de er røde eller blå, men det lar seg gjøre å bruke fornuften om igjen i nye tilfeller, justere holdninger når ny og annen informasjon kommer til overflaten, og slik behandle hvert tilfelle ikke utfra et prinsipp, men utfra de reelle omstendighetene.

Det er på en måte godt når man oppdager at man ikke visste alt, at saker er mer komplekse i virkeligheten enn på overflaten, og at man har mer å lære. Og jeg synes dette innlegget var ydmykt og godt i så henseende. Velskrevet også, så det er mulig jeg må bla meg nedover i arkivet.

Mathias said...

Eirik! Du skal være velkommen som medlem av Arbeiderpartiet i 2017. Jeg ser klart at du er på vei en lignende utvikling jeg selv opplevde fra 1988 frem til 2001, da jeg meldte meg inn i AP. Du vil nok oppleve noe lignende. Lykke til! Og ikke minst godt Nyttår 2006.

Mathias said...

Vel, jeg mente 2007!

Machiavelli (No) said...

Gratulerer - og riktig godt nyttår!


mvh M,

som helst sympatiserer med John Rawls framfor Rand, Nozick, Friedman et al - men likevel ønsker en størst mulig grad av kapitalisme innen rimelighetens grenser

Ps. Sjekk gjerne min nyeste blogg. Du har fått æren av å være mitt første fokus (skrevet før jul), med litt ris og litt ros - men mest handler det om ditt etter min mening ugjennomtenkte valg av anbefalelse av en grim leder i Washington Post, og dissekering av lederskribenten bak denne. Feir med måte alle sammen, så møtes vi i det nye året.

Kapitalismus said...

Van Basten; The difference between a commie and a anti commie? A commie is someone who read Marx and Lenin, a anti-commie is someone who has undertood them!

Tiqui; Takk for hyggelig ord. Joda nyanser har absolutt sin plass, men husk at man aldri må glemme essensene!

Mathias; Key sera, sera

M; Gratulerer med ny blogg! Grunnen til at jeg valgte W-Post var at den gav et litt annet innblikk enn mange andre, ikke dermed sagt at jeg står bak alt som ble skrevet.

Anonymous said...

Veldig bra og reflektert innlegg!

Mathias said...

Det heter vel "Que sera, sera", som vel betyr "Never know" eller noe slikt. Så du er ikke fullstendig fremmed for tanken å "konvertere". Ikke dårlig!.

Anonymous said...

Hva med partiet Venstre?

k.west said...

Godt nytt år Kapitalismus, og la meg legge til (med fare for å vere litt frekk, men på ein hyggelig måte): kanskje du driv politisk, men drifta bær det sunne preg av teori som møter røynd. Ein kan gjerne kalle det politisk modning. Som ein ekte liberaler gjer du det med J.S. Mill, og lar dine standpunkt testast mot motargumenta. Står ein fast på sitt, er ein dogmatisk, men endrar ein seg, har ein stått på prøva. Trur likevel det er eit stykke att til medlemskap i DNA...

Mathias said...

10 år tipper jeg. Bare vent.

Machiavelli (No) said...

Takker, K.

Anonymous, du anbefaler partiet Venstre for K. Er du Venstre-medlem? Jeg mener Høyre for tiden preges i litt for stor grad (etter min smak i alle fall) av teoribeleste liberalister, som tror/mener at minst 80% av folket er dumme, som ikke har sett lyset slik de har. Dette kan skyldes tildels generasjonsskifte, og tildels at de mest seriøse kreftene i partiet tar hvileskjær nå som partiet er i opposisjon og det er langt fram til neste stortingsvalg. Jeg håper det mest er sistnevnte forklaring. (Kan jo være andre årsaker også, jeg stiller meg åpen for tredje alternativer).

Selv mener jeg Willoch er en langt bedre rettesnor for Høyre, enn hva fjerne teoretikere som Rand, Friedman etc. er. Med fjerne mener jeg først og fremst fjerne i tid og/eller geografi. Norsk politikk og norsk ideologi må først og fremst formes av mennesker med store kunnskaper om både utenlandsk teori og innenriks politikk. Det nytter ikke bare med en av delene. I tillegg må man virkelig skjønne og kunne Norges Lover, alminnelige økonomiske "naturlover" og holdepunkter, sosiologiens grunnteser, samt en dose psykologi og generell livserfaring. Jeg kommer ikke på noen andre nålevende som kan måles mot Willoch som kapasitet i disse kombinerte disipliner.

Det er litt trist, siden mannen utvilsomt ikke er noen ungdom lenger. Jeg savner større akademisk og bransjefaglig bredde i Høyre.

Men når det er sagt, så tror jeg neppe Venstre er svaret. Hverken for K, eller for de fleste andre fornuftige mennesker. Vil man bli hørt i det norske politiske landskapet, er Venstre vel neppe førstevalget. En ambisiøs og seriøs person vil nødvendigvis måtte velge mellom H og Ap (og vel, FrP - men da er man kun ambisiøs og neppe seriøs). Venstre står for utopier, skolesaker og miljøaktivisme. Partiet favner for bredt for den norske partifaunaen, og derfor splittes det i mindre deler hver gang det når en størrelse verdt å snakke om.

Anonym kan også være en liberalist innen Høyre, som synes K, av alle, har gått for langt i å diskreditere Rand, Friedman et al. Disse liberalistene forholder seg ofte anonyme når de skal bli litt personlige.

Uansett, ser man på stortingsgruppen til Høyre, finner man få eller ingen renskårne liberalister. Clemet er ute, og hun var vel det nærmeste man kom (og hun var ikke SÅ ille). Dette inngir håp om at kvalitetskontrollen fungerer fremdeles i Høyre, der det teller aller mest.


M

iborg said...

Løkke, det har skjedd noe forferdelig!!!(alt er relativt). gi en lyd når du er tilbake i byen!

SimenJW said...

Hahaha, jasså Løkke? Begynner du å bli skap-fanboy av sosialdemokratiet?

Vel, selv om jeg er fundamentalt uenig med deg i mange ting, så syns jeg det er bra at du moderer synet ditt, som andre her beskriver som en modning (er forsåvidt enig).

Ser også at enkelte tror AP-medlemsskap er aktuelt i 2017. Hva med SV-medlemsskap i 2027? :)

Erlend - liberal said...

Også du min sønn Brutus.. :-P

Kapitalismus said...

Spørsmål er vel når SV blir en integrert del av det Kongelig norske Arbeiderparti. Finansdep. dressering av Kristin Halvorsen...

Erlend, ja jeg vet, men du har jo vært medlem av RV...