Jeg har den siste tiden brukt mye tid på å reflektere rundt tema personvern. Slike mentale prosesser får for mitt vedkommende sitt uttrykk i blogging. I mitt forrige innlegg på Minerva uttrykte jeg en generell støtte til overvåkning av offentlige rom, mens jeg samtidig trakk grensen ved privatsfære. Men den private sfære er ikke absolutt unntatt statlige inngrep. Alle samfunn også institusjonaliserte rettsstater legitimerer innblanding i privatsfære under de rette forutsetninger. Spørsmålet er hvilke forutsetninger.
Intet demokrati kan sies å være en rettsstat uten at et minimum av personvernshensyn blir ivaretatt. Blant disse er presumpsjonen om uskyld (uskyldig til det motsatte er bevist), retten til å prøve saken for uavhengige domstoler (habeas corpus), nødvendigheten av ”skjellig grunn til mistanke” før etterforskning, og ikke minst at legalitetsprinsippet (at alle inngrep skal være i henhold til lov) legges til grunn for alle statlige innblandinger i borgernes private sfære.
Er så sivile rettigheter under press i kampen mot terror og organisert kriminalitet? Uten tvil ja!
Den amerikanske Patriots Act bør skremme vettet av alle liberalere (og det gjør det jo for så vidt, men jeg tenkte mest på liberal i klassisk europeisk forstand, ikke amerikansk venstreside). Det er særlig det faktum at myndighetene uten rettslig godkjennelse har iverksatt overvåking på amerikanske borgere og ikke minst Guantanamo, som er et direkte hån mot rettsstaten, ettersom det der sitter mennesker uten mulighet til å prøve saken sin for uavhengige domstoler. Også i Norge er det grunn til bekymring når domstolene foreløpig i prosessen mot Mullah Krekar ikke ønsker å prøve grunnlaget for utvisningen. Det betyr prinsipielt at myndighetene kan vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket. Det innbyr ikke til tillit!
Meningen er ikke å fremstå som naiv i forhold til trusselen terrorister og organiserte kriminelle bander representerer. Utvidede fullmakter og metoder er både berettiget og nødvendig. F. eks. bør politiet dersom de mistenker borgere for å være involvert i alvorlig kriminalitet, og innvilges domstolsgodkjennelse, få muligheten til å ta i bruk omfattende overvåkning, deriblant romavlytting, telefonavlytting, elektronisk overvåkning etc. Jeg lar definisjonsdiskusjon rundt begrepet ”skjellig grunn til mistanke” ligge i denne omgang, men generelt vil jeg si at jo større den potensielle trusselen er, jo mindre krav til skjellig grunn til mistanke (prosent sannsynlighet) bør kreves. Er det f. eks. etterretningsrapporter som indikerer større terroraksjoner og bestemte personer kan relateres til trusselen, så er det innlysende at kravene til skjellig grunn til mistanke bør være vesentlige mindre enn hva tilfelle er dersom det dreier seg om narkotikasmugling.
Et annet poeng er dommernes evne til selvstendig tenkning og således vilje til å være kritisk innstilt mot politiets grunnlag for overvåkning, noe som er avgjørende for at personvernet reelt sett skal sikres. Det er ikke et argument mot utvidede fullmakter for politiet, men med Lundkommisjonen friskt i minne, så er det et argument for å sikre domstolenes uavhengighet.
Utvidede fullmakter til politiet gjør utvilsomt muligheten for misbruk eller riktigere sagt muligheten for å innlede overvåkning mot ”feil personer” større. Om skjellig grunn til mistanke skulle vise seg å være et feilspor, så er det beklagelig, men konsekvensene er ikke så graverende at muligheten for ”feilovervåkning” i seg selv er et argument for å ikke innvilge slike fullmakter til myndighetene. I tillegg så kan jo, slik leder i Politiforbundet Arne Johannessen med stor troverdighet har argumentert, overvåkning av personer bidra til å bekrefte deres uskyld.
Trusselen fra organisert kriminalitet og terrorister er utvilsomt en stor utfordring for det åpne, liberale samfunn. Og vi skal vokte oss vel for å gå på akkord med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det betyr ikke at vi skal møte trusselen med handlingslammelse, snarere tvert imot! Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon, og sørger for at myndighetsutøvelse kontrolleres av domstoler, så er det helt på sin plass å gi store fullmakter til politiet for å bekjempe kriminalitet.
Også blogget på Minerva
7 comments:
Kunne forsåvidt kommentert mye her, fordi vi er grunnleggende uenige. Alikevel er det mest på subjektive (politiske) oppfatninger. Reagerte alikevel på bruken av begrepet "Så lenge vi motvirker maktkonsentrasjon".
Det er vel et alvorlig problem at nettopp et overvåkingssamfunn - som vi allerede er inne i, og som alt tyder vil bli videre utbygd i fremtiden - nettopp SKAPER maktkonsentrasjon. Fordi kunnskap er makt. Overvåking gir grunnlag for en nærmest absolutt maktbase. Det er jo nettopp derfor overvåking av enkeltindivider har vært populært i alle totalitære regimer.
Et tankekors? Eller er dette prisen å betale for en sikkerhet uten reell substans?
Nå man også ha i minnet at den dømmende makt, på tross av sin kontrollerende funksjon, er en av tre statsmakter. Bakgrunnen for at retten her ikke prøver hensiktsmessigheten av vedtaket, er at de vilkår som ligger til grunn utvisningsvedtaket er oppfylt. Når retten ikke prøver hensiktsmessigheten av vedtaket, er det fordi den er observant på sin rolle, nemlig at den skal kontrollere at forvaltningen har holdt seg innenfor de rammevilkår som er gitt av Stortinget.
På denne måten hindrer man jo at den utøvende myndighets makt flyttes over på domstolen, og man forhindrer maktkonsentrasjon.
Forvaltningen kan derimot ikke som du sier: ”vedta hva de vil med henvisning til rikets sikkerhet, uten at retten prøver hensiktsmessigheten av vedtaket.” De må holde seg innefor rammene gitt av Stortinget, og de rammer som er utviklet gjennom langvarig rettspraksis på dette området.
Stig,
Veldig gode tilbakemeldinger. Jeg ser poenget, og det var nok en sterk overdrivelse å si "at de kan vedta hva de vil".
Men hvis jeg har forstått Stortingets rammer rett, så kan regjeringen ved relevant departement påperobe riketssikkerhet som grunn for utvisning, uten at verken Stortinget (kan kanskje ha åpne, evt lukkede høringer) eller domstolene er villig til å se på grunnlaget, kun om villkårene er oppfylt, altså at forvaltningen faktisk bruker de rette bestemmelser, i dette tilfellet riketssikkerhet. Gitt at jeg har forstått dette riktig så mener jeg forsatt at departemetet burde utfordres på det matrielle grunnlaget for vedtaket av en uavhengig instans.
Vet ikke helt om jeg forsto hva du mente godeste Helge S.
Mitt poeng var at maktkonsentrasjon skjer hvis vi ikke utvikler systemer for maktbalanse, institusjonelt.
Overvåking av enkeltindivider skal som jeg skriver i teksten ikke skje, med mindre de rette forutsetninger er på plass. Vi skal alltid være på vakt mot misbruk, og det sikrer vi best ved checks and balance, transparecy og kontrollfunksjoner.
"People willing to trade their freedom for temporary security deserve neither and will lose both."
Eller som franklin også sa: ... gets little of both and deserves neither.
Og for å sitere litt mer av Ben Franklin: There is big difference between liberty and democracy. Democracy means two wolves and a lamb voting over what to have for lunch. Liberty means a well armed lamb contesting the vote.
Franklins sitat er selvsagt rett, om sikkerhet og frihet. Men enda viktigere er å forstå konteksten. Franklin var som en ekte republikaner (ikke i partipolitisk betydning) opptatt av maktdeling og motvirke maktkonsentrasjon. I så måte er Franklins sitat absolutt gyldig i dag.
Takk for deling av denne flotte artikkelen! Det er veldig interessant Jeg elsker å lese, og jeg er alltid søker etter informativ informasjon som dette.
Brannvern Larvik
Post a Comment