Thursday, May 24, 2007

En enorm skuffelse

Klisjeer er noe jeg tilstadighet prøver å unngå i mine skriverier. Det er så uorginalt. Og ingen vil vel være uorginal? Dog finnes det grenser for hvor forskjellige ord og formuleringer en kan bruke. Ihvertfall hva gjelder mitt ordforråd. Enda tydeligere er dette i mine beskrivelser av fotball. I så måte må en fort ty til klisjeene også når jeg skal beskrive kveldens kamp, hvilket var en gigantisk skuffelse.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Ihvertfall nesten. Kvelden begynte kl.17.45 på Utestedet Ricks, en halvtime senere var stedet overfylt - til randen med Liverpoolsupportere. I likhet med Aten var Liverpoolsupporterne klart i overtall. Alt lå til rette for en festkveld!

Selve kampen (selvsagt ikke resultatet) definert som prestasjonene til spillerne individuelt og kollektivt sammenlignet med mostanderlaget, var intet mindre enn fremragende. Milan, som spiller for spiller holder et høyere nivå enn Liverpool, men også kollektivt er meget gode, var etter de fleste sin mening, også min, favoritter.

Derfor var det meget gledelig å se at de taktiske forberedelsene til Benitez viste seg å være særs suksessfulle. Liverpool evnet å sette et meget hardt press på ballfører, trioen Gerrard, Mascherano og Alonso, godt hjulpet av Kuyt stresset Milanspillerne på en måte som gjorde at jeg sjelden har sett Milan så ufarlige som de var idag. Samtidig greide Liverpool, anført av en meget entusiastisk Pennant å skape sjanser offensivt. Med andre ord Liverpool var det beste laget - prestasjonsmessige. Det var de ikke i 2005.

Det var ikke dommeren sin skyld at Liverpool tapte, likefullt irritererte jeg meg grønn over den ekstremt dårlige dømmingen til tyskeren. Du kan jo selv tenke deg hva jeg følte som Liverpoolsupporter når tyskertullingen greide å dømme frispark mot Crouch etter at en spagettijævel sprang i kroppen hans...

Dersom uttrykket "å vinne fortjent" har noen mening så gjorde ikke Milan det idag. Dersom uttrykket "å vinne fortjent" betyr at et hvert lag som vinner per definisjon vinner fortjent, så vant Milan fortjent idag. Men i så fall sistnevnte, blir jo uttrykket en meningsløs tautologi.
Uansett, jeg har ingen problemer med å gratulere (dvs det har jeg jo, men likefullt) Milan med seieren og deres fans til lykke med feiringen (for å understreke, det hadde jeg ikke gjort med verken Lazio eller Inter grunnet fascisme holdningene deres). Særlig vanskelig er det å gratulere dem når jeg ser Inzagi, kroneksempelet på spagettijævel, men en får jo være storsinnet nok til å "let it be".

I lengre perspektiv er det all grunn til å være optimistisk på Liverpool Football Clubs vegne. Pengene er på plass, infrastrukturen i ferd med å bli det, en fantastisk manager og generell optimisme blant spillere og fans.

Og for å avslutte litt pretensiøst, så vil jeg få minne om Bjørnstjerne Bjørnsons ord, ironisk for anledningen:

"Hvem teller vel tapene, på seierens dag?"

5 comments:

Anonymous said...

Hvordan fikset du å se spillerne kaste Berlusconi i lufta da ?
Var det en skam å se de ta han imot ?

Kapitalismus said...

Jeg må innrømme at jeg ikke så det. Og godt var det. Hadde ikke gjort meg noe om de kastet Berlusconi opp på taket, og gikk derifra.

Med det samme kunne de hivd Inzaghi opp der også, spagettijævel!

markus said...

Jeg er enig i at klisjeer er uorginale

Kapitalismus said...

Det er jo faktisk en klisjee å påpeke at klisjeer er uorginale, derav klisjee...

Ironisk "don`t you think"? :)

Markus said...

Nei, det er ikke en klisje, men smør på flesk. Klisjeer er pr. def. uorginale.