Liverpool til Champions League finale nok engang!

Det vil være en overdrivelse å si at fotball og Liverpool er altoverskyggende, at alle de daglige gjøremålene kun er et interstadium mellom kampene, og at Liverpool og fotball er selve meningen.

Men det er ingen overdrivelse å si at det betyr mye, enormt mye. I så måte var kveldens (tirsdagens) kamp mot Chelsea nok en opplevelse for historien. Selve kampen var en påkjenning, en lidelse hvis ende brakte med seg en umiddelbar og total følelse av lykke og velvære. Det er slike kamper som minner meg på at fotball har med dype eksistensialistiske spørsmål å gjøre.

Men for å gjøre en annerledes vri på dette blogginnlegget, så følger her et intervju - av meg selv.

Hva føler du nå?
Tja, først og fremst en enorm tilfredstillelse, tror jeg vil karakterisere det som lykke. Samtidig også en merkelig tomhetsfølelse, en følelse du får når du nettopp har vært gjennom en enorm påkjenning, som heldigvis endte lykkelig. For mitt vedkommende.

Til selve kampen. Er du fornøyd med Liverpools spill?
JA. Veldig fornøyd. De hevet seg betraktelig fra sist ukes kamp på Stanford. Anført av et sinnsykt publikum, la spillerne ned en fantastisk innsats. Det er vanskelig å skape sjanser på Chelsea, så 4-5 gode sjanser er ikke verst. Chelsea skapte kanskje to store sjanser. Uansett hvordan det hadde gått idag, så hadde det ikke vært noe å utsette på spillernes innsats eller evne.

Vant Liverpool fortjent?
Ja, det vil jeg hevde. De var heldige at de ikke tapte 2-0 i den første kampen, men så dominerende var ikke Chelsea på Stanford. På Anfield skapte Liverpool flest sjanser og over 2 kamper synes jeg det var en fortjent seier. Klart Chelsea kunne også ha vunnet, og det hadde vært vanskelig å si klart at det hadde vært ufortjent. Uten å bruke meningsløse tautologier så kan man i dette tilfelle si at uansett hvem av lagene som hadde vunnet så kunne det sies å være fortjent.

Hva ble avgjørende for Liverpool?
Når det gjelder selve kampen, så var det flere forhold. Midtforsvaret Agger/ Carragher storspilte og gjorde sitt til at Drogba i det store og det hele ikke fikk produsert noen farligheter i det hele tatt. Gerrard/Mascherano på midten gjorde også en utrolig god defensiv innsats. Kantene til Chelsea ble også effektiv stoppet gjennom en solid kollektiv innsats.

Jeg tror faktisk det enorme trøkket fra Anfield publikumet, særlig i straffesparkkonkurransen ble avgjørende idag. Men det er heller ikke til å komme unna, i fotball snakker vi om en god del tilfeldigheter, og straffer er på mange måter bingo. Det skader i så måte ikke å være heldige. Samtidig som det også hjelper på å spille bra.

Hvem håper du Liverpool møter i finalen?
Tja, er litt delt. For å bruke det gode gamle akademiske uttrykket "På den annen side" så er det forhold som gjør at jeg like gjerne kan tenke meg det ene laget som det andre. En reprise fra 2005 med Milan ville selvsagt være utrolig kjekt. Men det er også klart at Liverpool - Man U, hatlag nummer 1 ville være utrolig. I den grad hat er et relevant begrep her, så hater jeg Man U, og i så måte vil jeg holde med Milan imorgen (onsdag), slik jeg alltid holder med Man U sitt motstanderlag.

Men uansett: Bring' em on!

Har du noen ord tilslutt?
Nei, det kan vel passe seg med Bill Shanklys berømte ord:

Football is not a matter of life or death. It is far more important than that!