Tuesday, August 07, 2007

Har samfunnet plass til alle?

Er vi på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem? Årets mest klønete utspill kan tilskrives (eks) FRP- politiker Charlotte Finnesand, som lørdag satte på trykk i Stavanger Aftenblad at ”det er forkastelig å sette handikappede barn til verden”. Alle, med unntak av Adolf Hitler, vil enes om at Finnesands uttalelse er hinsides, men den teknologiske utviklingen aktualiserer en viktig debatt, nemlig om samfunnet har plass til alle, eller om vi er på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem?

Det er ikke mulig å diskutere spørsmålet om abort uten å komme inn på definisjonen av liv. Jeg er ikke enig med dem som mener livet starter ved unnfangelsen, men jeg har respekt for standpunktet. Hvorvidt livet starter når fosteret kan klare seg på egen hånd, eller når fosteret er ute av mors mage kan for så vidt diskuteres. Selv lever jeg, i likhet med de fleste nordmenn godt med dagens generelle abortlov. Hva så med koblingen abort/ sortering? Eller rettere spurt; Bør teknologien stilles til rådighet for dem som ønsker å bruke den til å avdekke skavanker ved fosteret og påfølgende ta abort?

Jeg mener ja. Vi bør både stille teknologien til rådighet og overlate valget til borgerne det gjelder. Godt mulig samfunnet bør legge forholdene bedre til rette slik at det blir lettere å ta vare på handikappede barn, men dette er en avgjørelse som fullt og helt bør taes av foreldrene, og til syvende og sist kvinnen selv. Personlig ser jeg ingen grunn til å moralisere over dem som velger å ta abort (hvilket faktisk er flertallet) når og hvis de finner ut at foster lider av alvorlige handikapp. Noen vil sikkert mene et slikt standpunkt er ekvivalent med sorteringssamfunnet. Og på mange måter så har de rett.

Mitt poeng er at samfunnet bør anerkjenne, at de som er best egnet til å vurdere de etiske dilemma et slikt valg unektelig innebærer, også får det siste ordet og hvis ønskelig tillates ”retten til å sortere”. Samtidig som de som ønsker å bære fram foster med handikapp kan gjøre det under full visshet om at samfunnet stiller opp med nødvendig ressurser.

I den norske debatten omkring sorteringssamfunnet, eller såkalte sorteringssamfunnet, virker det å være en utbredt skepsis mot å søke kunnskap, som f. eks. bioteknologiloven generelt og stamcelleforskning spesielt. Særlig er denne skepsisen utbredt på borgerlig side. Min tilnærming er motsatt, denne type forskning er ekstremt viktig og derfor burde vi både tillate og bevilge penger til den. Ikke dermed sagt at ikke etikken skal sette grenser for forskningen og teknologien, men grensen kan etter min mening flyttes mange hakk. Etter min mening er det vesentlige forskjeller på individ og celleklumper, som noen anser for å være likeverdig, og således bruker som begrunnelse for å ikke begi seg inn på slik forskning.

La meg avslutte ved å stikke hånden inn i vepsebolet. Selvsagt må samfunnsøkonomiske vurderinger spille en rolle når samfunnet diskuterer spørsmål av medisinsk og etisk karakter. Det gjør det allerede i dag, enten det uttales i full offentlighet eller ikke. Dersom en sykdom koster millioner evt. milliarder av kroner å behandle, og en medisinsk vurdering tilsier at mulighetene for å bli frisk er ytterst små, er det da moralsk å forsette behandlingen uten å vurdere alternativ nytten?

Også blogget på Minerva

3 comments:

VamPus said...

I og med at rundt 85 prosent av de som får vite at fosteret er handikappet tar abort, så virker det som om svært mange kvinner faktisk ikke synes dette er så radikalt.

Jeg synes personlig det er morsomst med folk -les: sosialister - som er for fri abort (på friske fostre), men mener abort på syke fostre er umoralsk.

Øyvind Strømmen said...

Jeg ønsker ikke å trå mine etiske valg nedover hodet på andre, og heller ikke å late som jeg forstår andres livssituasjon bedre enn dem selv.

Derfor er jeg for dagens abortlov, samtidig som jeg på et personlig plan er motstander av abort. For øvrig har jeg møtt mange sosialister med rare synspunkter på abort, men i grunnen ingen som mener det VamPus sier. Det mest forkastelige med Finnesands uttalelser var at hun brukte samfunnsøkonomi som argument.

Kapitalismus said...

Enig med Vampus i at de aller fleste ville valgt abort om de visste at barnet vil bli alvorlig handikappet. Det ville jeg også valgt, ikke fordi det ville blitt økonomisk belastende, men fordi det ville blitt emosjonelt belastende.

Så til Øyvind. Kan være enig i at det er problematisk å bruke samf.øk. som argument. Men jeg mener som jeg skriver at øk. hensyn bør telle med når vi vurderer behandling, og om det blir for dyrt og medisinsk vurdering tilsier liten sjanse for "recovery", heller la mennesker dø enn å betale. Er det uetisk?