Friday, November 09, 2007

Send flere soldater

Afghanistandebatten dominerer på nytt norske medier. Anledningen er at norske styrker er i regulære krigshandlinger, som også har medført norske tap. Videre har regjeringen gitt klarsignal for ny kontingent av norske spesialstyrker til NATOs disposisjon. Og mens den interne NATO-debatten kontinuerlig pågår om hvem som skal bidra med hva – og ikke minst hvor, er den norske regjering mest opptatt av å blidgjøre SV fremfor å gi NATO den fleksibilitet som behøves for å bekjempe Taliban og opprørsgrupper.

La meg understreke at jeg i det store og det hele støtter regjeringens linje i Afghanistanspørsmålet. Riktignok er diskusjonen om bidrag i sør særs pinlig, men i det store og det hele fortjener forsvarsminister Strøm-Erichsen honnør for sin prinsippfaste argumentasjon om norske forpliktelser til Afghanistan. Mer overraskende, men ikke desto mindre gledelig, var det å se SVs Bjørn Jacobsen i tirsdagens Tabloid, hvor han gav et flammende forsvar for norske bidrag, noe som må irritere den mer ortodokse linjen i SV, først og fremst representert ved Hallgeir Langeland og SU-leder Kjersti Bergstø. Sistnevnte mener sågar at det er NATO som er problemet(!), og ikke Taliban. (Mulig unge frøken Bergstø hadde hatt et annet synspunkt dersom hun hadde fått et år sammen med feministene i Taliban).

Som så mange før har understreket, så er ikke løsningen på Afghanistans utfordring militært – den er først og fremst politisk. Men for at det politiske prosjekt skal ha noen mulighet til å lykkes, trenger NATO og Karzairegjeringen å skape tilstrekkelig sikkerhet, og det må skje uten at det medfører for store sivile tap. Samtidig må gjennombygningen, eller snarere sagt oppbygningen av et sivilt afghansk samfunn snart begynne å vise større resultater.
Kritikerne hevder NATOs militære kampanje ikke har vært vellykket og at man snarest burde innstille operasjonene. Mer av det som (i følge dem) ikke har fungert, vil ikke gjøre situasjon bedre.

Etter min mening forholder det seg motsatt. Dersom alle land i alliansen hadde fordoblet innsatsen sin og sendt flere styrker, ville sikkerheten blitt styrket, samtidig som forutsetningene for å unngå sivile tap minsket. Ganske enkelt fordi man kunne redusert bruken av bombing fra store høyder. Problemet er at NATO-alliansen foreløpig ikke er villig til å øke styrkene så mye som nødvendig, og heller går inn i en ”blamegame” hvor alle skylder på alle. Og det i en tid hvor alliansen står overfor sin største utfordring noensinne, hvor intet mindre troverdigheten står på spill. Så problemet er ikke de militære, men manglede besluttsomhet fra politikerne til å sette inn de ressurser som skal til for å lykkes.

Så hvordan skal verdenssamfunnet og NATO lykkes?
For det første må politikerne i NATO gå ut med en klar forpliktelse til det afghanske samfunn om at vi ikke stikker av før jobben er gjort, og blar opp de bidrag som er nødvendig for å vinne militært. NATO må rett og slett fremstå som så overlegent at de grupper som teller på knappene i sitt forhold til Taliban og er usikre på om NATO blir der lenge nok, gis de rette incentiver for å velge Karzairegjeringen, altså sørge for noe så grunnleggende som voldsmonopol – hvilket er det mest grunnleggende definisjon av en stat i henhold til Max Weber.

En samtidig utfordring er å bygge opp et sivilt afghansk samfunn, som er bedre organisert enn tilfellet er i dag. Også på dette området er det viktig at Karzairegjeringen evner å vise sin nytte. Det vil si at en god del av utviklingshjelpen bør kanaliseres gjennom Kabul. For det tredje bør det innledes forhandlinger med talibanere og opprørsgrupper, hvertfall bør det innvilges et generelt amnesti (kanskje med unntak for toppsjiktet i Taliban) til de personer som velger å slutte seg til det afghanske samfunn fremfor å kjempe mot det. Uansett hvor mye verdenssamfunnet bidrar, vil Afghanistans skjebne til slutt måtte avgjøres av afghanerne selv.

Spørsmålet er om verdenssamfunnet, Norge og NATO er villig til å forplikte seg til å stille opp selv når ”the going gets tough”. Det er det minste vi skylder våre falne soldater, at de ihvertfall ikke dør forgjeves. Den beste måten vi kan sørge for å hedre de falne soldatene er å sørge for å lykkes i Afghanistan, hvilket vi har alle muligheter for, gitt at politikerne viser besluttsomhet.


Også blogget på Minerva

7 comments:

Jiervva said...

Nå er hverken jeg eller du der nede så det er kanskje vanskelig å si hva som er best. Når man sender norske soldater til krigshandlinger så går det utover grunnlovsprinsippet om at norske styrker aldri skal brukes til krig, bare til forsvar. Det er vanlig på høyresiden å angripe venstresiden for unnfallenhet, men man venstresiden tar også ansvar for grunnleggende prinsipper for norsk forsvar og at det skal være til forsvar for landets interesser.

Kapitalismus said...

Du har rett i at jeg er en observatør, med de begrensninger det legger, hvilket innebærer å bruke de tilgjengelig informasjonskanaler som eksisterer og på denne bakgrunn gi mer eller mindre veloverveide kommentarer.

Grunnloven slår fast at det er det norske Storting som vedtar utenrikspolitikken, som regjeringen har ansvar for å følge opp.
Hvorvidt man er enig i vedtakene er en annen diskusjon.

Jeg mener da at det er i norske, demokratiske og humanistiske interesser å støtte opp om den folkevalgte regjeringen som FN har bedt oss om å gjøre.

Christian Evensen said...

Du nevner Webers definisjon av en stat, men hva med det faktum at Taliban hadde voldsmonopol i store deler av Afghanistan i nesten syv år før krigen? De avvæpnet føydalherrene, og folket hadde på den måten ikke mulighet til å gjøre opprør mot makten. Er voldsmonopol i seg selv et mål? Det er i så fall ikke en stat jeg vil støtte.

Nå er ikke jeg motstander av det vi kan kalle fredsbevarende styrker, tvert imot, men jeg tviler sterkt på tanken om at vi kan sprøyte inn en vestlig idé om liberalisme og demokrati i et land som Afghanistan uten videre, særlig ikke med militær makt. Det tufter på en feilslått opplysningstanke, den samme som bragte Napoleons vrede over hele Europa for 200 år siden.

Kapitalismus said...

Helt riktig Christian, voldsmonopol er ikke en tilstrekkelig, kun en nødvendig betingelse for statsdannelse, det gjelder også for Nato og Karzai, så nei voldsmonopol er ikke et mål i seg selv, kun et nødvendig virkemiddel for å sikre en bedre fremtid for det afghanske folk.

Siste poeng om at vi kan overføre vestlig demokrati til afghanistan kan hende du har rett, men jeg tror enda på demokrati som universell verdi, og om ting tar litt tid, så er det rett å forsøke, alternativet er betydelig verre.

Øyvind said...

jess Eirik, endelig er vi hjertens enige i noe.
Support our troops

Anonymous said...

Alltid lett å støtte krig når en ikke deltar selv.

Kapitalismus said...

Tja, det er vanskelig å forsvare seg mot påstander av sistnevnte type. Personlig skulle jeg gjerne bidratt om jeg hadde hatt de rette kvalifikasjoner etc for å gjøre det, men krigen blir like moralsk å støtte uansett om en deltar aktivit eller ikke.