Manuela og Mitt. En oppsummering av uken.

To av mine nylig oppdaterte bloggposter har handlet om Manuela Ramin Osmundsen og Mitt Romney. Uten sammenligning forøvrig har mitt forhold til de to nevnte personer forandret seg siden sist (mulig tilfelle av flippflopping), for Manuela sin del til det verre og for Mitt Romney sin del til det bedre.

Manuela først. Jeg hadde sannsynligvis ikke utformet innlegget slik jeg gjorde, hadde jeg visst hvor løgnaktig og skandaløs hun har opptrådt. Jeg forstår godt at Statsminister Stoltenberg var særs forbanna torsdag når han meddelte at Ramin Osmundsen trakk seg. Men begrunnelsen var jo nøyaktig den som avisene allerede hadde meddelt onsdagsformiddag, nemlig at Ramin Osmundsen personlig hadde engasjert seg i å få Hjort Kraby til å søke – altså før Jens store støtteerklæring til den avgåtte statsråden. At Jens likevel valgte å dumme seg loddrett ut på onsdagskvelden, har ikke akkurat bidratt til å svekke inntrykket om at vi har med en veldig svak leder å gjøre.

I sedvanlig brautende stil uttalte Lars Sponheim at Statsråden lyver, og han hadde jo (holdt nærmest på å si i sedvanlig stil) helt rett. Jeg er enig i at det er en menneskelig dimensjon her, og forhåpentligvis så tar folk i nærheten av Manuela Osmundsen godt vare på henne. To apropos her. Tenk hvis Manuela etter trykket nå velger å ta selvmord, vil da noen hyle på at pressen har vært for tøffe jf Tore Tønne saken? Jeg mener ikke det, uavhengig av konsekvenser som nå følger (forhåpentligvis er det ingen grunn til å tro at noe mer tragisk kommer ut av denne situasjonen).

Et siste apropoet. Svært lite av denne saken bør taes til inntekt for at prosessen kring Kaldheims utnevnelse var rett. I den prosessen ble det åpenbart lagt til rette for at man skulle utnevne en partifelle.

Mitt Romney.

Romney uttrykte torsdag støtte til McCains kandidatur som den neste presidenten av USA. Noe som er viktig for å forene GOP. Noe McCain også tydelig satt pris på. Kan det tenkes at Romney likevel kan bli visepresident? Tviler fremdeles, men klart at Romney er et mye større alternativ nå enn hva han var bare for få dager siden. Klart at dette også kan ses på som taktikkeri. Romney har forstått at McCain vinner nominasjonen og vil gjerne være med på et vinnende lag, det er selvsagt noe i dette. Men jeg tror enda mer på at Romney ønsker å forene GOP og styrke sitt kandidatur for senere posisjoner i partiet – kanskje en presidentkampanje om 4 år, dersom Demokratene skulle vinne iår. Men for å være helt ærlig så gir jeg litt blanke i motivene – det var viktig for McCain og viktig for GOP at Romney gikk til det skritt å støtte McCain. For det skal Romney ha kudos.