The case for President Barack Obama

Det er utvilsomt utfordrende å kommentere presidentkandidat Barack Obama, da det aller meste synes å være skrevet om han. Aldri før i amerikansk historie har noen presidentkandidat fått så mye (positiv) omtale i mediene som senatoren fra Illinois. Få vil bestride Barack Obamas evner som inspirator, kritikerne som for det meste befinner seg på amerikansk (og norsk) høyreside, har pekt på manglende politisk substans eller at han ikke er den politiske reformatoren han gir seg ut for å være. (F. eks David Freddosos The Case against Barack Obama) Selv om min sympati har ligget hos McCain, synes jeg kritikken er urettferdig. En av de tingene som har imponert meg mest med Obama er hans vektlegging av politiske saker. At han i tillegg besitter unike talegaver burde knapt holdes imot han.

Hvis man vil bedømme politikeren og personen Barack Obama, er boken The Audacity of Hope et godt startpunkt. Boken er et politisk mesterverk både pågrunn av innholdet, men også pågrunn av bokens evne til å formidle politikk. Man kan være uenig, i hvert fall er jeg det, på en del politiske standpunkter, men måten Obama tilnærmer seg politiske spørsmål og ikke minst viljen til å diskutere kontroverser på en ærlig og uredd måte, overgår det meste av hva amerikansk politikk har å by på. Den intellektuelle åpenheten som preger boken er noe politikken trenger mer av, og som definitivt appellerer til mitt ønske om dyktige og kunnskapsrike politikere.

Obamas manglende erfaring brukes som et argument mot Obama. Man vet selvfølgelig aldri hvordan en person vil kunne utføre et arbeid på forhånd, men argumentet om at Obama mangler erfaring er for meg ikke særlig avgjørende. (Palins største hemsko er ikke mangel på erfaring, men at hun virker kunnskapsløs). Obamas kunnskaper om utenrikspolitikk, lederegenskaper, hans intellektuelle åpenhet er alle sterke karaktertrekk som gjør han mer enn klar for jobben som Amerikas neste president. Der George Bush fremstår som svært inkompetent, fremstår Barack Obama som svært kompetent.

Man kan som sagt være uenig på noen områder, men faktisk så var jeg overrasket hvor enig jeg var i mange av Obamas resonnementer. Hans vekt på frie markeder, verdien av å klare seg selv, prestasjonslønn for lærere, anerkjennelsen av Reagan, i tillegg til en del andre ting som ville vært ansett som ekstrem høyrepolitikk i Norge. Å presentere Obama som en politiker tilhørende det ekstreme venstre er bare sludder. Man skal selvsagt se på hva personer gjør (dvs stemmer), og ikke bare hva de sier. Men stemmegivningen til Obama illustrerer først og fremst at han i liten grad har gått mot sitt eget parti. Den sier ikke nødvendigvis så mye om hvilken politikk Obama kommer til å føre i det hvite hus.

På områder som frihandel, krigen i Irak og bruken av offentlige utgifter er jeg langt fra overbevist om at Obama er best for USA, men han bruker mange sider i boken sin på å diskutere sitt forhold til f. eks handel, hvor han konkluderer med at fordelene langt overstiger ulempene. Selvfølgelig er Obama også en politiker – en svært dyktig sådan, med et enda mer imponerende kampanjemaskin. I likhet med alle som stiller som kandidater må budskap og standpunkt mer eller mindre tilpasses velgerne. Likevel, også her har Obama vært imponerende konsistent.

Det har knapt vært noen hemmelighet at jeg har støttet John McCains kandidatur. Men jeg synes "The Straighttalk Express" under valgkampen, i hvert fall har kampanjen hans vært så negativ og skitten at jeg har fått kraftig avsmak. Hadde jeg hatt stemmerett så ville jeg stemt på McCain, men en stor del av meg ville nok håpet på Obama. Barack Obama har mye å bevise, men jeg tror Obama ikke bare er klar for å bli president – jeg tror også han har potensial til å bli en av de store!

Uten sammenligning forøvrig har også Fareed Zakaria, Francis Fukuyama og Colin Powell uttrykt sin støtte til Obama.

Jeg er rimelig sikker på at The Economist kommer til å gjøre det samme.

NB! "Rørlegger Joe" er fremdeles på McCains side :)