Fantastisk påsketur på Hardangervidda 2009

Fredag 10. april ca kvart over fem på ettermiddagen nådde jeg Vassdalen innerst i Røldal og hadde nok engang brukt påsken på å krysse Hardangervidda. Turen startet tirsdag 7. april fra Finse, 14 mil nordøst for Røldal. Opprinnelig var planen å gå til Haukeliseter, men diverse omstendigheter førte til at Røldal noen mil vest ble siste destinasjon. En stor takk til gode venner som bidro til at turen ble en rikere opplevelse!

Å krysse Hardangervidda på ski (og til fots på sommeren) er en meget spesiell opplevelse og er en av de tingene man absolutt bør gjøre i løpet av livet sitt. Jeg har gjort det ved flere anledninger, ikke alle har vært like suksessfulle, sågar har jeg måttet avbryte turer pågrunn av uheldige omstendigheter. I 2003 gikk jeg fra Finse til Rjukan (ca 18 mil) og endte opp med å bli snøblind. Det var slett ingen god opplevelse, like fullt har turene på Hardangervidda enten jeg har benyttet telt eller turisthytter, blitt et årlig høydepunkt. Det er mental balsam, hvor man (i hvert fall gjør jeg det) evner å friggjøre seg fra alt man skulle ha gjort, til fordel for forblåste vidder.

Turisthyttene og merking i form av kvister fra hytte til hytte, gjør det svært brukervennlig å benytte seg av Hardangervidda, selv for personer med begrenset kart og kompass erfaring. Følelsen man får av å gå 6-7 timer på ski til dagen er selvfølgelig vanskelig å beskrive, men inntrykkene som sitter igjen er uforglemmelig. Årets tur på godt og vondt (mest godt) var intet unntak!

Forberedelser er naturligvis svært viktige, utstyret må være i orden, samtidig er det en stor fordel å pakke minimalistisk. Det er kanskje dette som skiller de erfarne fra de mindre erfarne, for man skal tross alt dra med seg sekken 3 mil til dagen i varierende løype og værforhold. Sistnevnte er opplagt en stor x-faktor. Man kan vanskelig gjøre noe med været, men man kan forberede seg på vanskelig vær. Videre følgere det selvsagt andre utfordringer. Utstyr er allerede nevnt. Min gode venn Petter hadde mot mitt råd, valgt å ta med reservestaver, det skal jeg være særs glad for ettersom jeg knakk mine staver andre dagen og nøt godt av reservestaver (som for øvrig ble ødelagt siste dag…).

Samme dag på vei fra Dyranut til Sandhaug opplevde vi å få et forferdelig uvær med snø og stivkulling rett i fleisen, hvor vi så vidt hadde sikt. Dette var på kanten av det forsvarlige, attpåtil kladdet skiene mine noe for jævlig (unnskyld uttrykket). Noe som gjorde at det var som å gå på truger i nesten 3 mil. Det er kanskje den mest utfordrende skituren jeg har hatt. Petter (som gikk sammen med en annen, slik at vi aldri gikk alene) valgte å grave seg ned i tide og ble hentet av skuter på kvelden. Opplevelsen av å komme frem etter en slik påkjenning, etterfulgt av en treretters middag på turisthytte med noe attåt er rett og slett ubeskrivelig! Det var nesten (les: nesten) verdt opplevelsen alene.

Været og utstyret var en ting, mine største demoner var gnagsår på plasser du helst ikke vil ha det. Og disse verket så ille at jeg neste dag hadde bestemt meg for å avbryte turen halvveis. Men det er noe med egoet, kall det gjerne stoltheten/prestisjen (andre ord er stahet/dumskap) som gjorde at jeg endte med å gå videre sør. Smertefullt ja – men med Lance Armstrong sine ord – smerte er midlertidig - ære varer evig. I hvert fall hvis du ikke er dopet.

Og det er magisk hva litt bandasje, compeed og sportstape kan bidra med. Det hjalp i hvert fall meg de to siste dagene slik at jeg kunne komme om ikke helskinnet, så i hvert fall frem til Røldal langfredag. Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at det var en herlig følelse. Riktignok dyktig sliten og nummen i hele kroppen, men like fullt er det en fantastisk følelse å vite at man er ferdig med å krysse norges største nasjonalpark.

I ettertid sitter man igjen med gode minner og ikke minst vissheten om at dette var ei siste gang at hardangervidda ble krysset for mitt vedkommende.