I den grad målsetningen for tidligere amerikanske administrasjoner har vært et regimeskifte på Cuba har den amerikanske blokaden virket mot sin hensikt. Heller enn å svekke Castroregimet har handelshindringene bidratt til å styrke regimet på bekostning av borgerne (Det er forøvrig komisk å høre Castroklakørene i Norge skylde på handelshindringer når det gjelder årsaken til Cubas elendighet – det tilhører sjeldenhetene at den ekstreme venstresiden omfavner frihandel. Mer om det en annen gang).
Jeg har i grunnen aldri skjønt rasjonale bak amerikanernes boikott av Cuba. Selvfølgelig er blokaden i vesentlig grad symbolsk, og det er mulig amerikanske politikere finner mening i å sende ”tøffe signaler” til Castroregimet, men politiske resultater kan boikotten vanskelig sies å ha generert. For i likhet med andre diktatur er det folket som taper, mens regime styrker seg. Likheten med Burma (som jeg har blogget om før) er slående.
Skal man forandre uønskede regimer (og det finnes det jo gode grunner for) er det for det første en avgjørende faktor at folket faktisk ønsker forandringer. Det er det all grunn til å tro at cubanere flest ønsker. Videre er det helt avgjørende å styrke det cubanske sivile samfunn, slik at regimets grep økonomisk, informasjonsmessig og politisk svekkes. Det gjør man ikke ved å boikotte samfunnet; tvert imot burde man få inn så mye informasjon, varer, tjenester og kapital som overhodet mulig. Slik og bare slik vil man kunne bygge og organisere en levedyktig opposisjon med folkelig legitimitet.
Cuba og cubanere skulle ha de beste forutsetninger for å begynne en transformasjon fra en sosialistisk planøkonomi til en demokratisk markedsøkonomi. Befolkningen høyt utdannet og hardtarbeidende. Forhåpentligvis vil President Obamas endringer være første skritt på veien til et friere og mer demokratisk Cuba. Landets hardt prøvede befolkning fortjener intet mindre.
Publisert på Minerva
Jeg har i grunnen aldri skjønt rasjonale bak amerikanernes boikott av Cuba. Selvfølgelig er blokaden i vesentlig grad symbolsk, og det er mulig amerikanske politikere finner mening i å sende ”tøffe signaler” til Castroregimet, men politiske resultater kan boikotten vanskelig sies å ha generert. For i likhet med andre diktatur er det folket som taper, mens regime styrker seg. Likheten med Burma (som jeg har blogget om før) er slående.
Skal man forandre uønskede regimer (og det finnes det jo gode grunner for) er det for det første en avgjørende faktor at folket faktisk ønsker forandringer. Det er det all grunn til å tro at cubanere flest ønsker. Videre er det helt avgjørende å styrke det cubanske sivile samfunn, slik at regimets grep økonomisk, informasjonsmessig og politisk svekkes. Det gjør man ikke ved å boikotte samfunnet; tvert imot burde man få inn så mye informasjon, varer, tjenester og kapital som overhodet mulig. Slik og bare slik vil man kunne bygge og organisere en levedyktig opposisjon med folkelig legitimitet.
Cuba og cubanere skulle ha de beste forutsetninger for å begynne en transformasjon fra en sosialistisk planøkonomi til en demokratisk markedsøkonomi. Befolkningen høyt utdannet og hardtarbeidende. Forhåpentligvis vil President Obamas endringer være første skritt på veien til et friere og mer demokratisk Cuba. Landets hardt prøvede befolkning fortjener intet mindre.
Publisert på Minerva
2 comments:
Noen positive ting skjer under Obama også, ja.
Sånn imotsetning til Bush jr :)
Post a Comment