Hva kan vi egentlig lære av historien?
“Prime minster, you had the choice between shame and war - you choose shame and you will get war“
Winston Churchills kommentar til Neville Chamberlains Munchen-avtale.
I dag er det 70-år siden merkedatoen 1.september 1939, da Nazi-Tyskland innledet angrepet på Polen, og det som skulle bli utbruddet av 2.verdenskrig.
Sovjetunionen og Josef Stalin ville ikke være noe dårligere og fulgte opp sin del av Ribbentrop-Molotov-pakten (ikke-angrepsavtalen), som blant annet innebar deling av Polen. (Noe som for øvrig illustrerer hvorfor mange polakker føler skjebnefelleskap med Jesus, ettersom deres historiske skjebne innebar å bli hengt mellom to røvere. Den ene er jo fortsatt der.)
Det manglet ikke på advarsler
Adolf Hitler hadde ikke akkurat skjult sine hensikter - han var fast bestemt på sitt mål om Lebensraum, og iverksatte tiltak som utfordret Versaillesavtalen, gjennom stadige utvidelser av den tyske territorialgrensen. Deriblant Anschluss med Østerrike i 1938 og den påfølgende Münchenavtalen som innebar at Tsjekkoslovakia måtte avstå store deler av sitt territorium (Sudetenland), med velsignelse fra Frankrike og Storbritannia.
Den daværende britiske statsministeren Neville Chamberlain forsøkte for enhver pris å unngå storkrig og viste frem Münchentraktaten mens han uttalte “Peace in our time“. Sjelden har noen tatt mer feil enn nettopp Chamberlain, og det er med god grunn at han er nært koblet til appeasment-begrepet. Winston Churchill illustrerte betydningen av Munchenavtalen når han lakonisk uttalte at: “Prime minster, you had the choice between shame and war - you choose shame and you will get war“.
Ett år senere skulle det vise seg at Churchill fikk helt rett. Med Hitlers felttog i Polen var Storbritannia og Tyskland i krig, hvorpå den europeiske sivilisasjons store katastrofe ble innledet. Resultatet ble over 60 millioner drepte.
Hva kan vi lære av historien?
Mye er sagt og uttalt om 2.verdenskrig. Særlig er Münchensyndromet blitt synonymt med “at man ikke skal forhandle med diktatorer”, med den påfølgende (påståtte) innsikten at man må “lære av historien”. Mon det.
Faktum er at det er veldig vanskelig å lære noe vettugt av historien, da enhver situasjon er tidsbestemt, aktørpåvirket og kulturelt unik. Ikke dermed sagt at man ikke behøver historisk erfaring når man skal analysere dagens utfordringer - det er selvfølgelig historisk innsikt å hente, så lenge man er veldig varsom med den direkte overføringsverdien.
For eksempel er ideen om at Münchenavtalen viser at man aldri må forhandle med diktatorer grunnleggende falsk. Jeg tror det kan ha mye for seg å snakke med Iran, Nord-Korea, Kina, Russland, med flere.
Neville Chamberlain og vestmaktenes største synd var etter min mening ikke at de forholdt seg diplomatisk til Hitler-Tyskland, ei heller at de innledet samtaler. Det alvorlige feilgrepet var at man ikke gjorde det ut fra styrke. At man gjennom hele 20- og 30-tallet nedprioriterte den militære kapasiteten, som i Norge ble kjent som “Den brukne geværs politikk”.
Det var denne historiske innsikten Reagan/Goldwater tok med seg i sin tilnærming til kommunismen, tankegangen om “Peace through strength“. Eller Teddy Rooseveldts epigrammiske utsagn “Talk softly and carry a big stick“.
Dagens sikkerhetspolitiske utfordringer er selvfølgelig helt ulik situasjonen for 70 år siden. Og trolig er det begrenset hvilke historiske innsikter som er overførbare til dagens utfordringer. Men én historisk innsikt drister jeg meg likevel til: Jeg foretrekker å forhandle ut fra styrke heller enn svakhet.
Akkurat det tror jeg Neville Chamberlain ville vært helt enig i.
Publisert på Minerva
5 comments:
Bra innlegg.
Tror også nordmenn snart bør innse at WWII ble startet av flere. Hitler var ikke alene. Først og fremst er Hitler og Stalin begge ansvarlig for at krigen startet, og den formelle starten sto England og Frankrike for 3. september når de erklærte Tyskland krig. Samtidig hadde Hitler fått advarsler i fleng, men vest-maktene hadde vært så ettergivne lenge at hva skulle han tro: mente de lissom alvor denne gang?
Øst-europeere lærer oss mer og mer om hva som skjedde i tiden før krigen fra Sovjetunionens side. EU har nå politisk vedtatt å likestille nazisme med stalinisme. Snart må også Russland blø, slik Tyskland har gjort, for sine ugjerninger og ansvar før, under og etter krigen. Dessverre sitter Putin og styrer Russland, og han stenger arkivene for utenlandske forskere, han benekter massakrer som Katyn, han benekter okkupasjonene av landene i Balitkum, og vil renvaske Stalin. Putin er vårt tids Stalin og Hitler, det er over 30 likhetstrekk mellom Hitler og ham. Jeg publiserer dem gjerne, om dere ønsker.
"For eksempel er ideen at Münchenavtalen viser at man aldri må forhandle med diktatorer. Jeg tror det kan ha mye for seg å snakke med Iran, Nord-Korea, Kina, Russland, med flere."
Hæ???? Det var vel litt selvmotsigende, var det ikke?
Forøvrig så har Storbritannia skylden for andre verdenskrig (slik som de må bære ansvaret for de fleste andre kriger som har lagt Europa i grus), de gav Polen charte blance med sin krigsgaranti om at de skulle gå til krig mot en vær stat som angrep Polen suverenitet. Noe som gjorde at Polen ble steilere i alle forhandlinger enn de burde ha vært. Hadde Pilsudski vært i live skal vi ikke se bort i fra at Tyskland og Polen hadde vært allierte mot Sovjet. Men slik britene igjen fikk manøvrert Europa til krig, så gikk det ikke slik. Vi la jo også merke til at Storbritannia aldri erklærte krig mot Sovjet selv om de raserte Øst-Polen. Og når krigen var over solgte de ikke Polen til Stalin?
Britene har som sin MO å alltid å være i mot det landet på fastlandet som er sterkest. I 1939 var det Tyskland, i 1870 kunne de lykkelig sitte på sidelinjen å se Frankrike forblø. Under Krimkrigen var det Russland som måtte kues. Under Napoleonskrigene var det Frankrike, slik har det alltid vært…
Men tilbake til britene og andre verdenskrig. Husker du hav britene gjorde etter at deres franske allierte hadde måttet bite i gresset etter blitzkrigen i vest? Hva skjedde med den franske flåten som lå for anker i Alger?
Eller hvordan britene lot sin allierte kong Peter av Jugoslavia og hans chetniker i stikken og valgte å støtte Tito og hans partisaner?
Vel jeg kan holde på ganske lenge når det gjelder britene, men det får bli en annen gang.
Men jeg kan anbefale Patrick Buchanans ”Churchill, Hitler and the Unnecessary War”
Du har helt rett Herman, det var selvmotsigende. Forandret det derfor :)
Munich er vel mer et eksempel på at det ikke virker å gi diktatorer alt de peker på enn en advarsel mot å snakke med dem i det hele tatt. Du snakker jo nettopp å forhandle med styrke, og du hadde helt rett når du skrev "det at man snakker med dem betyr ikke at man ikke kan skyte dem etterpå". Forhandllinger er jo en gyllen anledning til å si "hvis dere ikke kutter ut, vil vi dessverre se oss nødt til å skyte dere".
Men hvis nå alt dette slår feil og krigen bryter ut, hva da? Hva kan man lære av selve andre verdenskrig? Er det nok å gi motstanderen en smekk, eller må man holde på til de er knust? Hvorfor førte det å la Tyskland stort sett være i fred etter WWI til WWII, mens okkupasjonen etter WWII ikke førte til WWIII? Hvis man "ikke kan bombe noen til fred", hvorfor har vi ikke opplevd noe kødd med Japan de siste 60 årene? Noe å tenke på.
PS: Beklager eventuell dobbeltposting. Slett gjerne den ene hvis det er to av dem.
Hei, "Herman von Salza":
Jeg vil anbefale deg å lese Dominic Sandbrooks kommentar i siste nr av BBC History Magazine (nr 9, Sept. 2009).
Post a Comment