Forholdet mellom ord og handlinger i klimadebatten

Som sikkert flere har lagt merke til pågår det i disse dager klimaforhandlinger i København, med påfølgende deltakelse av internasjonale aktivister (av ymse slag), forhandlere, banditter og toppledere - uten sammenligning forøvrig. Blant de celebre gjestene finner vi Arnold Scharwznegger, Albert Gore jr. og Jonas Gahr Støre.

Sistnevnte hevder i forbindelse med rapporten «Melting snow and ice. A call for action» at man må være merkelig skrudd sammen dersom man ikke skjønner at dette er alvor. Det kan så være, men problemet med Gahr Støre og resten av den norske politikerstanden er at det er et gedigent gap mellom problembeskrivelsen og viljen til å foreslå tiltak som virker.

Gahr Støre og regjeringen er slik skrudd sammen, at de har muligheten til å overbevise det norske folk om at det virkelig er alvor – men villigheten til å ta politiske belastninger synes ikke å være tilstede. For hva har egentlig norske politikere noen gang gjort (HANDLET, BESLUTTET – ikke sagt) for å overbevise den norske befolkning at vi står overfor en alvorlig klimakrise som følge av CO2-utslipp?

Svar: Absolutt ingen ting.

Joda, det er en avgift her og et øre der, men jeg kan ikke se et eneste politiske tiltak som reelt sett utfordrer middelklassen. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete skulle ha seg frabedt økte bensinavgifter – det ville gjøre det vanskeligere å bo i distriktene, og i valget mellom klimatiltak og distriktspolitikk er Sp-lederen krystallklar.

Minervas Jan Arild Snoen har på oppdrag fra Civita publisert rapporten ”Hvis klima var førsteprioritet”, som illustrerer tydelig forskjellen mellom hva som er mulig og hva som er realistisk.

Jeg tror i liten grad på konspirasjonsteorier, så heller ikke på at det foregår en sammensvergelse for å lure menneskeheten til å tro på menneskeskapte global oppvarming. Jeg ser ikke bort fra at forskningen er politisert og at de klimamodellene som brukes i stor grad er innenfor det samme paradigme, og at alternative vitenskaplige forklaringer blir diskriminert – men noen stor sammensvergelse tror jeg ikke på, ”Climategate” til tross.

Like fullt irriterer det meg at norske politikere til stadighet, slik som Solheim og Gahr Støre, beskriver dommedag – uten å være i nærheten av å komme med politiske tiltak som matcher påstått virkelighetsbeskrivelse. I den grad det eksisterer politikerforakt så er diskrepansen mellom ord og handlinger, en svært, ja etter min mening den absolutt viktigste, årsaken. Politikere som prøver å overbevise velgerne om nødvendigheten av politikk, uten å benytte seg av den påståtte muligheten når velgerne belønner retorikken, skaper naturligvis misnøye. Kall det gjerne politikerforakt.

I den grad begrensning av CO2-utslipp er nøkkelen (og det er det jo skal vi tro vitenskapsautoritetene) finnes det kun en virkelig kostnadseffektiv løsning som fungerer raskt; Prising av CO2-utslipp. I mer konkrete termer må bruk av fossilt brensel bli dyrere – mye dyrere. En slik løsning vil selvfølgelig utfordre middelklassen, og medføre politiske belastninger. Nettopp derfor er det viktig å se hva Gahr Støre og Solheim gjør – ikke hva de sier. Gahr Støre har muligheten til å vise at han er ”riktig skrudd sammen” – han behøver bare å få med seg regjeringen på å utfordre middelklassen.

Og det tror jeg først når jeg ser det.

Kommentert på Minerva.