Voldtekt, rettssak og straff

Natt til tirsdag 13. juli vil definitivt gå inn i historien, i hvert fall for min del, som en noe spesiell dag. Det er tross alt ikke hver dag man blir vitne til et voldtektsforsøk, noe jeg skal ha den udelte glede av å berette for Bergen tingrett i morgen onsdag 27. Oktober.

Det er heldigvis ikke mange (overfalls)voldtekter som finner sted i dette landet. Ikke desto mindre så er det mange nok til at det bidrar til å spre frykt blant den kvinnelig delen av befolkningen. Hvorpå mange tenker nøye hvor, når og hvordan de selv transporterer seg hjem fra byen. Jeg tror ikke jeg fullt ut kan forstå omfanget av ulike følelser/frykt som kan følge av historier om voldtekt og forsøk på voldtekt. Men det er naturligvis en følelse som ikke særlig god. En desto bedre følelse er muligheten til å bidra til å avverge en slik hendelse, en mulighet jeg fikk denne sommeren.

I juli pusset jeg sammen med min gode venn Øyvind Olufsen opp vår felles leilighet i Bergen sentrum, og som jeg/vi har bodd i under min tid i Bergen. Tilfeldighetene ville ha det til at vi nettopp denne natten bestemte oss for å gjøre oss ferdig med å male hele stuen. Ikke rent sjeldent hører vi fulle folk på vei hjem, med ditto trang til å dele for omverden sitt syn på både det ene og det andre. Ettersom leiligheten er lokalisert i sentrum så hender det at vi får med oss slike ting. Det var også det første som slo oss da vi hørte lyder rett utenfor vinduet. Men i det jeg så vidt skimtet en lyshåret kvinne, som gav klart uttrykk for at hun var i en situasjon hun definitivt ikke ville være i, så fulgte jeg etter Øyvind Olufsen som allerede hatt satt kurs for å intervenere. Dette fant altså sted 5-7 meter utenfor vinduet vårt.

Overfallsmannen slapp umiddelbart grepet på kvinnen og løp ned overgaten hvorpå meg og Øyvind sprang etter. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye over hva og hvorfor i den situasjonen, tankene mine gikk utelukkende på hvordan vedkommende overfallsmann ikke skulle slippe unna. Etter en løpetur på ca 2-300 meter, hadde gjerningsmannen gjemt seg bak noen søppelspann, men ble raskt oppdaget da meg og Øyvind gikk på hver vår side av gaten (for lokalkjente rett ved Det Akademiske Kvarter i Bergen). Straks mannen ble oppdaget, forsøkte han å løpe forbi Øyvind, noe som må karakteriseres som heller mislykket. Ha i mente at Øyvind er mangeårig styrkeløfter og dørvakt, hvorpå gjerningsmannen ble lagt kontant i bakken. Jeg gikk straks bort til Øyvind for å forhøre meg om assistanse var påkrevd, det var det ikke, og konsentrerte meg derfor om å geleide politiet via nødtelefonanrop til rette staden. Og politiet var på plass på under 2 minutter – faktisk ganske imponerende.

Gjerningsmannen ble overlatt til politiet og vi avgav forklaringer dagen etterpå.

Jeg har intet behov for å navngi vedkommende med navn, men som det fremgikk av BT sin dekning, så er mannen fra Somalia og påstår selv at han ”ikke husker noe”. Jeg skal også avstå fra å utbrodere noe ytterligere kring mine tanker om vedkommende, de er ikke spesielt høye. Og det er vel ikke bare meg som finner det påfallende at vedkommende er fra Somalia. Men det er en klar styrke ved det norske rettssamfunn at vi har klare prosedyrer for hvordan slike hendelser skal følges opp.

Finnes det noen rettferdig straff? Tja – ikke vet jeg. Men det jeg kan si er at det føles godt å kunne bidra positivt både før og under rettssaken. Og at ”the first line of defence” alltid skal og må være borgerne i et samfunn.