Bloggtreff om Integrering

Førstkommende tirsdag arrangerer Høyre bloggtreff i forkant av landsmøte med tematikken integrering.

Henrik Asheim leder i Unge Høyre og nestleder (enn så lenge) Erling Lae stiller til debatt.

Alle interesserte bloggere kan delta enten i salen eller online.

Meld deg på her!

Dårlig fundert kritikk mot stortingsrepresentantene

Mye har blitt sagt om norsk presse. Her er noen ord til.

Klassekampen hadde igår en sak om stortingsrepresentanter og gratisreiser. VG følger opp idag. For all del, det er viktig at pressen er kritisk overvåkent til politikeres bruk av penger, og flere politikere har lagt ris til egen bak ved å opptre særdeles smålig opp gjennom årene. Og saken med Talleraas og Magnus Stangeland viser at det er grunn til å være på alerten mot misbruk (det vil si de er ikke dømt juridisk, men tiltalt, og alle er uskyldig til det motsatte er bevist).

Mitt poeng er at den saken som nå kjøres, om hvorvidt Stortingsrepresentanter skal kunne benytte seg av gratis reiser er et uttrykk for smålighet. Og selv om skattemyndighetenes innsigelser muligens gjør det til en nyhetssak i seg selv, så synes jeg at Stortingsrepresentanter i kraft av sitt embete, burde reise gratis rundt om i landet. Jeg synes det er liten vits å skille strengt mellom privat og offentlig tjenestereise, ettersom Stortingsrepresentant er noe man er 24 timer i døgnet og ikke bare mellom 08-16. Videre har mange av representantene hjemsted utenfor Oslo, som ytterligere styrker argumentet om at dette burde være en ikke-sak.

Jeg er veldig for at representanter på Stortinget som øverste folkevalgte har gode forutsetninger og betingelser for å gjennomføre sitt virke. Det finnes naturligvis en grense, slik vi har sett i Storbritannia, men jeg synes vi er langt fra den grensen, og når pressen ønsker å kjøre en sak på misbruk av offentlige midler eller tvilsomme ordninger, så burde fundamentet være bedre enn hva tilfelle er med saken om hvor og når representantene reiser.

Storbritannia trenger en ny Maggie Thatcher

Gårsdagens valgdebatt på SKY bedømmes som jevnere enn den første. Nick Clegg imponerte nok engang, og viser tydelig at han behersker tv-formatet veldig bra. Men både David Cameron og Gordon Brown gjorde det bedre enn hva tilfelle var i den første debatten. Særlig ble Clegg presset på spørsmålet om britisk atomforsvar. David Cameron fikk gode tilbakemeldinger i en undersøkelse utført av Yougov for The Sun.

Det store problemet, noe også gårsdagens debatt tydelig illustrerte, er at ingen av de tre kandidatene utfordrer hovedproblemet - nemlig at pengebruken langt overgår inntektene. Før eller senere - i USA som i Storbritannia - må regningene betales, og britene trenger politikere som etterspør et mandat for tydelig reform. Det var nettopp dette Margareth Thatcher gikk til valg på, gjennomførte og ble gjenvalgt tre ganger.

Naturligvis må enhver politikere gå inn i sin tid og tilpasse løsningene - men motet, den politiske overbevisningen og viljen som Thatcher utviste - er noe Cameron kan lære meget av.

Minervaskribent Jan Arild Snoen har som vanlig en glimrende analyse av debatten og det britiske valget.

Det britiske valget igang!

Utrolig nok gikk den første tv-debatten mellom kandidater for NO.10 Downing Street avsted denne kvelden, sånn ca 30 år etter alle andre. Men, som det heter - bedre sent enn aldri.

Debatten var den første av i alt tre TV-debatter før valget 6 mai, hvor den første var i regi ITV. Det var knyttet stor spenning på forhånd til hvem som ville mestre tv-formatet og situasjonen best. Jeg synes debatten gjennomgående var konstruktiv og interessant, om enn ikke veldig oppklarende. Det synes å være små forskjeller mellom de tre partiene i Storbritannia, da britisk politikk etter Thatcher og New Labour er flyttet et godt stykke til høyre. Det skulle vel ikke være overraskende for noen at min sympativ i utgangspunktet er hos Conservatives og David Cameron - hvorvidt det vil prege min vurdering av debatten får den interesserte leser selv vurdere.

Jevn debatt
Ingen av kandidatene dummet seg ut i en debatt jeg vil karakterisere som jevn, og langt på vei gjenspeilet at det ikke er store motsetninger i britisk politikk. Nick Clegg, leder av liberaldemokratene synes jeg kom best ut av debatten. Clegg var outsideren, og hadde mest å vinne. Han maktet gjennom hele debatten å fremstille seg på siden av "old politics" og reperterte budskapet om at "alle politikere er ikke like". Han fremsto med troverdighet, og maktet å fremstille seg og Lib.dem som et reellt alternativ for misfornøyde og disillusjonerte velgere.

David Cameron har ledet lenge på meningsmålingene med god margin, men ledelsen har den siste uken blitt vesentlig mindre, og han var på defensiven fra starten av. Cameron var god når han kom på offensiven - det gjorde han når diskusjonen kom over på utdanning og offentlig sløseri. Det er godt mulig han også scorer gode poeng på retorikken rundt tøffere innvandringspolitikk og strengere straffer - uten at han har min støtte der.

Gordon Brown fremsto som forventet. Grå og kjedelig. Det til tross, Brown evner å etterleve budskapet (fritt oversatt fra meg) om at "serious times requires serious leaders". Og Brown appellerer utvilsomt til usikre velgere i form av at man vet hva man får dersom puritaneren fra Skottland fortsetter som statsminister etter torsdag 6.mai.

Jeg synes det var en bra debatt hvor relevante tema ble diskutert på en god måte. Ordvekslingen foregikk på høvisk vis med fin blanding mellom naturlige vekslinger og styring. Jeg savnet større motsetninger, men debatten reflekterte vel kanskje det som langt på vei er de facto tilfelle - små politiske forskjeller.

Det skal bli interessant å lese reaksjonene i britisk presse og ikke minst følge valgkampen videre!

Her er noen anbefalte linker.
http://www.politicshome.com/
http://www.guardian.co.uk/politics/general-election-2010

Legg ned lokalsykehusene

Det er en kjent sak (ihvertfall burde det være) at det er lettere å organisere særinteresser enn allmenninteresser, hvilket langt på vei forklarer hvorfor vi har en absurd landbrukspolitikk. Det er enklere for bøndene å organiserer sine særinteresser, enn for den stille majoritet (allmenninteressen) å forsvare forbrukerinteressen.

Det særlig absurde med norsk landbrukspolitikk er at det samtidig som den stenger verdens fattige utenfor det norske markedet, så bruker vi masse penger på å subsidere arbeid som ikke har fremtiden foran seg, og som hadde gjort bedre nytte i andre industrier. Det er altså både lønnsomhetsbetraktninger og kvaltitet som taler for at Norge burde forandre sin landbrukspolitikk.

Den samme mekanismen ser vi nå for åpen scene i diskusjonen om lokalsykehus. Det er særdeles lett å organisere motstand mot å legge ned lokalsykehus (særinteresser) uansett hvor fruktbart slike nedleggelser vil være for kvaliteten i norsk helsevesen (allmenneinteressen), inkludert for de personene som bor i områder hvor lokalsykehus blir nedlagt. Dette fordi god kvalitet i helsevesenet fordrer sentralisering, store miljøer og erfaring. Og man kan veldig lett måle dette ved å se på hvor mange flere som dør av sammenlignbare sykdommer/operasjoner på lokalsykehus kontra større sykehus. Som en kamerat av meg, med god innsikt i norsk og internasjonal helsevesen uttalte når vi sammen ferierte i NYC, "Hvis jeg skal bli skutt, så vil jeg bli skutt her - i NYC har legene god erfaring med å takle skuddsår"

Diskusjonene kring lokalsykehusene er med andre ord helt lik diskusjonen om landbrukspolitikk, med påfølgende fornuftsstridige resultat i form av dårligere ressursallokering og kvalitet.

Å høre Ridla, radla, didla, dadla (også kjent som Liv Signe Navarsete) prate om behovet for å bevare lokalsykehus, blir litt som høre Paven fortelle om Jesus - ikke særlig overraskende, men ikke mer troverdig av den grunn. Desto mer oppmuntrende å høre Jan Bøhler.

Personlig er jeg nesten alltid for å kutte, legge ned eller slå sammen, ettersom det er politisk svært vanskelig, og sannsynligvis "long overdue" i de fleste tilfeller.

Lokalsykehusdebatten er intet unntak.

Man kan vanskelig forhindre terror

- Man bør i det hele tatt være forsiktig med å prøve.

Terroren som rammet Moskva morgenetimene mandag illustrerer på nytt dens grufulle ansikt. Mennesker som ikke gjorde annet enn å forberede seg til å gå på jobb ble nådeløst rammet av ondskapen selv. Likefullt er det ekstremt viktig å holde hode kaldt når man skal vurdere mottiltak. Jeg har mine tvil til hvor avbalanserte det russiske svaret i denne situasjoen vil bli, ikke desto mindre viktig av den grunn, det åpne samfunnet er sårbart nettopp fordi det er åpent, og en verdi som er for dyrebar til at en gjeng barbariske terrorister bør tillates å ødelegge den.

Man kan selvfølgelig innvende at Russland ikke er et åpent liberalt demokrati. Det er selvfølgelig riktig, men sine feil til tross, Russland er et moderne samfunn hvor man ferdes (relativt) fritt. I så måte vil mine generelle betraktninger om terror, aktualisert gjennom mandagens hendelser, ha enda større gyldighet i vestlige liberale samfunn.

Her er 5. lærdommer fra Kapitalismus med utgangspunkt i mandagens terror.

1. Man kan vanskelig forhindre terror. Vil noen sprenge seg selv og x-antall mennesker på t-banen i Oslo (eller NYC for den del) er det vanskelig å gardere seg mot dette.

2. Man bør være forsiktig med å prøve og forhindre terrorangrep. Kostnaden ved å innføre noe i nærheten av absolutt sikkerhet, vil bane vei for totalitære tendenser. Man bør under vissheten av at sannsynligheten for å bli rammet av terrorangrep er ekstremt liten, akseptere risikoen som følger av å leve i et åpent demokrati.

3. Rent matrielt og infrastrukturmessig utgjør terroren begrenset skade, i så måte er det vanskelig å si at terror utgjør en trussel mot rikets sikkerhet som sådan. Det bør få konsekvenser for hvilke mottiltak som vurderes. Selvfølgelig er terror som inkluderer masseødeleggelsesvåpen (ikke konvensjonelle) en trussel hvis realisert kan innebære stor skade, men det er lite som tyder på at dette foreløpig er en realistisk trussel.

4. Terroren har som mål å skape frykt i befolkningen, destabilisere samfunnet - ikke påføre noe som ligner et militært nederlag. Faren for at samfunnets reaksjoner langt overstiger aksjonen synes for meg større enn motsatt. Terroren vil lykkes om vi hiver på båten det som kjennetegner det åpne liberale samfunnet.

5. Hva kan gjøres? Selvfølgelig er det viktig med god etteretning og politiarbeid. I noen grad kan offensiv militær innsats være på sin plass, slik som f.eks i Afghanistan. Men omsider er alle løsningene i sin natur politisk. Skal russerne sikre seg bedre mot terror i Moskva så ligger løsningen i en politisk prosess med kaukasiske opprørere. På samme måte som vesten må forsøke en politisk dialog med opprørne i Afghanistan. Man skal ikke være naiv, noen sikkerhetstiltak er åpenbart nødvendig, det samme gjelder militære mottiltak. Men, man verken kan eller bør forsøke å eliminere risken for terror helt - da er man over i det totalitære, hvorpå terroristene kan erklære seier.

Hjernevask i Der Untergang

Det var vel kun et spørsmål om tid før Hjernevask ble parodiert gjennom Hitlers "Der Untergang". Ikke desto mindre humring av den grunn.

Spørs om ikke Jørgen Lorentzen trenger flere unnskyldninger.

Bill O`Reilly om Obamacare

Bill O`Reilly er, ikke særlig overraskende, lite fornøyd med Obamacare.

Ingen grunn til optimisme

Regjeringen planlegger i disse dager neste års statsbudsjett. Finansminister Sigbjørn Johnsen varsler et relativt strammere budsjett, men ingen reelle omprioriteringer – i beste fall en begrensning av økningen i pengebruken. Problemet, i hvert fall for de av oss som ønsker en alternativ politikk, er at opposisjonen heller ikke synes villig til å kutte i offentlige utgifter. Særlig ille er signalene fra FrP. Det er en utfordring FpU-landsmøte som finner sted i helgen bør adressere.

Hva mener egentlig FrP?
Man kan like det eller ikke, men det blir ingen ny borgerlig regjering i Norge uten FrP. Hvilken politikk FrP i regjering faktisk vil føre er for meg uklart. Dette fordi det er vanskelig å bli klok på hva Fremskrittspartiet egentlig mener. Det kan selvfølgelig skylles at partiet mener forskjellige ting avhengig av tid og sted. La meg ta et eksempel. For en tid tilbake var jeg på et debattmøte på Blindern, hvor nestleder Per Arne Olsen innledet om frihet og liberalisme.

Kjerneargumentasjonen var klassisk liberal av typen mindre stat og mer personlig frihet. Vel og bra. Få dager etterpå fremførte samme Olsen FrP sine krav overfor Høyre ved et eventuelt regjeringssamarbeid. Ingen reduserte bevilgninger til helsevesenet, ingen økte egenandeler, ingen sosiale kutt etc.

La meg nevne et eksempel til. I 2006 overvar jeg en debatt mellom Siv Jensen og Victor Norman, hvor Jensen uttrykte at det måtte kuttes i trygden. Men det var den gang da. Gjennom valgkampen i 2009 var mantraet at trygdene ikke måtte kuttes og at det var usosialt å røre sykelønnen.

Høyre intet alternativ
Jeg er fullstendig klar over at FrP ikke er et striglet liberalistisk parti, men at dissonansen mellom liberalistisk liv og lære er så til de grader vidtspennende, burde være et problem for flere enn meg, særlig burde de uroe ideologene i FpU. Essensen i FrPs budsjettpolitikk er i tråd med Olsens ultimatum overfor Høyre: de offentlige utgiftene skal økes med betydelige flere milliarder enn hva den rødgrønne regjeringen legger opp til. Dette er hverken fornuftig eller spesielt liberalt.

FrPs ultimatum om ingen såkalte ”usosiale kutt” viser at det er liten grunn til optimisme dersom man er tilhenger av en alternativ politikk som omprioriterer balansen mellom offentlig og privat ansvar. Det er all grunn til å frykte at mitt eget parti, Høyre, vil akseptere FrPs krav om null kutt. Høyres alternative politikk de siste årene har i svært liten grad bebudet noen indikasjon på reelle omprioriteringer – med et hederlig unntak for Oslo Høyre.

Faktum er at tankegangen om at ethvert problem løses best ved å kaste mer penger på det er den samme for alle politiske partier. Videre er forestillingen om at det er en stor belastning å fronte kutt i velferdsstaten tilsvarende stor. I så måte er det fra et borgerlig liberalt perspektiv ingen grunn til optimisme.

Men jeg har tatt feil før, og tar gjerne feil igjen. Muligens kan FpU- landsmøte i helgen fremvise positive signaler. Intet hadde gledet mer.

Blogget på Minerva

Sarah Palin og norske kjønnsforskere

Harald Eias NRK-serie Hjernevask har skapt kontroverser. Noe annet ville i grunnen være svært overraskende med tanke på hvordan norsk samfunnsforskning er angrepet. Den allmenne oppfatning synes å være, i hvert fall er det min oppfatning, at Harald Eia har laget et viktig, interessant og underholdende program, som attpåtil beskjeftiger seg med norsk akademia. Eia har rett og slett evnet å gjøre grunnforskning til kommersielt tv – ære være han for det.

Jo da, NRK har i kraft av sin allmennkringkaster rolle, laget og fremdeles sender program med stor grad av populærvitenskaplig innhold av typen Schrødingers katt, PULS m.m. Men ingen av dem kan sies å være i nærheten av Hjernevask. I kjølvannet har vi sett en svært interessant (og opphetet) debatt, som tar for seg grunnleggende spørsmål omkring forskning og vitenskap som sådan. På hvilken måte skiller forskning seg fra politisk synsning, hva er vitenskap (og hva er ikke vitenskap). Det har vært, om ikke hovedmålsetningen til Eia, så en betydelig del av motivasjonen, å tilgjengeliggjøre spenningen i norsk akademia for en bredere offentlighet.

Kritikken mot Eia har haglet. ”Kampanjejournalistikk”, ”Eia har en tydelig agenda”, ”urettferdig klipping” og ”subjektiv fremføring”. Jeg har veldig sansen for programmet, og ingen av de episoder som så langt er vist tyder på at kritikerne skulle ha rett. Eller sagt annerledes. I den grad Eia har hatt på agendaen å eksponere norsk kjønnsforskning (er helt klar over at det ikke gjelder alle) som de tåkefyrstene de er, så har agendaen vært ”long overdue”. En av Norges mest meritterte forskere Jon Elster, har fremført Eias poenger over lengre tid, at sentrale deler av kjønnsforskningen rett og slett ikke forholder seg til empiri.

Det som sjokkerer mest, er å se hvordan kjønnsforskerne totalt avviser et forskningsfelt de åpenbart ikke har greie på, der mer meritterte forskere antyder at biologiske forklaringer kan være med å predikere atferd. Dette gjør de uten å gå i samme fellen som kjønnsforskerne, nemlig å avvise det andre ytterpunktet i forholdet mellom arv og kultur.

Så langt jeg kan bedømme har ikke Eia utsatt forskerne for tvilsom klipping alà Michael Moore. Tvert imot har Eia vist gjennom å inkludere sine egne spørsmål hva forskerne faktisk svarer på. At Eia har gjort hjemmeleksen sin grundig, og derav ikke fremstår som et servilt mikrofonstativ burde tjene til hans ære, og ikke anses som et lyte. Den sørgmodige kritikken som den avkledde norske samfunnsforskningen har fremført, minner i grunnen mye om sutringen til Sarah Palins støttespillere i USA, etter at sistnevnte i sine svar under valgkampen i 2008 var alt annet enn imponerende. Palins klakører anklaget amerikansk presse om ”gotcha spørsmål”, noe det selvfølgelig ikke var. Like lite som Harald Eias svært eksplisitte spørsmål ”hvilken forskning baserer du deg på når du avviser biologiske forklaringer”?

Sannheten er at mange av de forskerne som har blitt utfordret av Eia har gjennom sine hjelpeløse svar, endt opp som klovner – akkurat som Sarah Palin. Om noen skulle være i tvil – det er ikke Harald Eia som har et forklaringsproblem her, det er det norsk samfunnsforskning som har. Jeg gleder meg allerede til de kommende programmene!

Se også kommentar fra Kristin Clemet.

Trenger vi 8.mars?

La meg starte med å gratulere alle kvinner (og menn) med 8.mars. Den internasjonale kvinnedagens historiske betydning for å løfte frem kvinners rettigheter har utvilsomt hatt sin misjon. Ideen om at alle mennesker har like rettigheter (i formell) forstand, og like stor rett på å forfølge sine drømmer, har ikke hatt like stor gjennomslagskraft opp gjennom årene.

Eksemplene på kvasi-argumtasjon, hvor påståtte forklaringer om kvinners manglende fortreffelighet har florert. Men i den grad det er noen i Norge som enda mener at kvinner i kraft av å være kvinner ikke kan gjøre bestemt type arbeid, så er de (heldigvis) en utdøende rase. Det kan som Harald Eia viste i sin dokumentar om likestillingsparadokset, være biologiske forklaringer til hvorfor gutter og jenter orienterer seg mot bestemte yrker, men biologiske overlappinger er etter hva jeg har skjønt, så sterke, at man skal være svært forsiktig med å omdanne biologiske forklaringer til politiske prinsipper. Det er idag få, om noen, begrensninger for de kvinner som ønsker å bli advokater, professorer, politikere, leger, ledere etc.

Årsaken til at kvinner som grupper tjener mindre enn menn, er at menn jobber mer og kvinner er mindre lysten på å ta lederstillinger. Det finnes verken et hemmelig mannsnettverk eller skjulte strukturer som hindrer kvinner i å forfølge sine drømmer for å bli det de selv ønsker å bli. I så måte synes jeg 8.mars langt på vei har utspilt sin rolle.

I den grad 8.mars fremdeles skulle ha en misjon, så måtte det være å sette fokus på hvordan kvinner rundt omkring i verden har det, og ja, særlig land hvor islam dominerer, har "rom for forbedringer". Ikke at det ser ut til å få merkbar fokus blant såkalte norske feminster, og norske feministiske organisasjoner. Hadde disse organisasjonen heller brukt sin kraft på å fronte kvinners rettigheter i de land hvor de har sin hensikt, fremfor å hyle om norske menns påståtte overgrep, så kunne jeg kanskje se behovet for disse organisasjonene. Men når en av paroloene er "Norge ut av Afghanistan", så synes det å illustrere et ganske forvridd virkelighetsbilde.

Akkurat hvordan det å overlate afghanske kvinner til Taliban skulle bidra til mer likestilling kan jo organisasjonene selv få svare på.

Iran lover å samarbeide. Hørt det før?

Iran lover nå å samarbeide med FNs atomenergibyrå, vel "The proof of the pie is in the eating"

Disse farlige muslimene

Frp-representant Ulf Erik Knudsen liker ikke muslimske drosjesjåfører.

Som regelmessig bruker av taxi i Oslo-området, kan jeg med hånden på hjerte si at jeg aldri har følt frykt i forkant av disse høyst velkomne turene. I den grad jeg har følt meg ukomfortabel, så har det vært fordi jeg ved ulike anledninger har vært usikker på hvorvidt kortet har dekning. Greit nok, jeg er verken lettskremt eller jente, men sannsynligheten, rent statistisk for at noe skal hende dersom du kjører taxi er ekstremt liten. Dog er det slik at følelser, ikke fakta, påvirker.

Kanskje nettopp derfor har Knudsen meldt seg inn i facebook-gruppen som krever IKKE-muslimske drosjesjåfører. At en Stortingsrepresenant fra et stort parti velger å sende ut et slikt signal er foruroligende - direkte komisk blir det når Knudsen uttaler: "Siden NRK setter fokus på det, får jeg gå inn og se hva det står der og hva som er lagt inn av kommentarer på det".

På generelt grunnlag burde vel Stortingsrepresentanter forplikte seg til å sette seg inn i saker, FØR de støtter noe, ikke først når NRK setter fokus.

Et avsluttende poeng. Jeg er usikker på hvor mange muslimer som faktisk bor i Norge, ikke at det er uviktig, men jeg tror kanskje vi som samfunn, spesielt de av oss som gjerne ser at det blir færre religiøse, tillegger den religiøse dimensjonen for stor plass. Det er faktisk ikke slik at alle mennesker som kommer fra land som er dominert av islam, bekjenner seg til religionen, til tross for at det ofte fremstår slik når det siteres fra SSB. Tro det eller ei, det er ikke sikkert at en drosjesjåfør med mørk hudfarge som (også) snakker farsi, arabisk eller urdu, nødvendigvis er muslim.

OPPDATERT KL.1325
Ulf Erik Knudsen har meldt seg ut av gruppen. - Jeg meldte meg ut mandag kveld etter at NRK gjorde meg oppmerksom på deler av det som gruppen skrev, uttaler Knudsen til VG-nett.
Som sagt så hadde det jo vært en idè å sjekke hva gruppen står for, før man melder seg inn.

Er det vanskelig for små kommuner å sjekke refereanser?

NRK-Dagsrevyen rettet lørdag fokus på manglende informasjon om udugelige legers gjøren og laden, noe som angivelig er en utfordring for norske sykehus og potensielle arbeidsgivere. Det kan meget godt være, men hvor vanskelig kan det være å foreta en bakgrunnssjekk?

For all del, jeg er veldig for å tilgjengeliggjøre informasjon av offentlig interesse, særlig informasjon som angår de valg vi skal fatte som myndige borgere. I så måte burde det være en informasjonsoversikt, ihvertfall tilgjengelig for norske sykehus. Men jeg stusser veldig over at en representant for en liten nord-norsk kommune i beste sendetid mener små kommuner "ikke har kompetanse" til å ansette leger. Bemerkelsverdig nok - uten at NRK-journalisten kommer med en kritisk oppfølgning.

At en ansatt i en kommune ikke skulle ha muligheten til å foreta en "basic" bakgrunnssjekk, hvor potensielle legers tidligere arbeidsgivere blir referert, er for meg en gåte. Desto tydeligere at vi trenger kommunsammenslåing fort!

Sykdom - full frihet på andres regning.

Tankesmien Civita lanserte torsdag rapporten "Den norske syke - full frihet på andres regning?". Forfatter Erik Villeman Vinje drøfter det åpenbare spørsmålet, som regjeringen nekter å ta stilling til, om hvorvidt økonomiske incentiver kan spille en positiv rolle på å få ned sykefraværet. Svaret på det er uten tvil ja.

Som ekspertutvalget selv skrev i sin rapport ”Det er hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær reduserer det totale sykefraværet”. Og det er slett ikke slik at de sosiale omkostningene er katastrofale ved meget begrensede kutt.

Et lite avsluttende (tilsynelatende) paradoks. I skrivende øyeblikk ligger undertegnede hjemme med feber. Dette betaler jeg ingenting for takket være sykelønnsordningen. Og må vel ærlig innrømme at jeg ikke har noen dårlig samvittighet for det. Men jeg tror jeg hadde hatt enda bedre samvittighet om jeg betale en egenandel for ikke være på jobb. Det er også et perspektiv man bør ha med i ligningen.

Dagbladet og Muhammed

En flokk taxi-sjåfører har gått til aksjon mot Dagbladets forsideillustrasjon av Muhammed som gris. Dette var i realiteten en illustrasjon av hva som foregikk på facebooksiden til PST.

Dagbladet har selvfølgelig rett i at dette ikke var en bevisst provokasjon, og at det er helt urimelig av taxi-sjåførene å reagere på denne måten. Likevel skal det bli interessant å følge saken videre, særlig dersom den utvikler seg. Det er ihvertfall lov til å håpe at også Dagbladet får en utvidet forståelse av ytringsfrihet - noe de godt kunne trenge etter sin servile holdning under striden i 2006.

OPPDATERT TIRSDAG
Jeg var forsåvidt klar over at det er mye innestengt frustrasjon som kommer til uttrykk i bloggossfæren, men nivået på kommentarene i dette feltet overrasker til og med meg. Det var selvfølgelig helt nødvendig å slette rasistisk sjikanering. En del av kommentarene får stå under tvil. Det er mulig det er for mye å håpe på, men hvis jeg skal ta noen seriøst så bør de helst unngå å være anonym.

Stoler mer på geologi enn Bibelen hva gjelder jordskjelvkunnskap

Mye kan sies om den svenske sangartisten Carola, og at hun er religiøs var knapt noen nyhet. Likefullt kan man, ihvertfall kan ikke jeg annet, enn å trekke på smilebåndet over hennes påstand over at jordskjelvet var varslet i Bibelen, og at endetiden er nær.

Jeg har lest både det nye og gamle testamentet, og må si jeg at jeg stoler mer på geologer enn religiøse når det gjelder evne til å si noe fornuftig om muligheten for og årsaken til jordskjelv.

Ekstra komisk blir det når Carola prøver å begrunne "resonneringen" for at endetiden er nær. - - Den (endetiden min anm.) har faktisk begynt for ganske lenge siden. Det er ikke rart, det vet jo alle. Vi har jo en film som heter «2012», sier Carola.

Bortsett fra at 2012 er en film, og at filmer kjennetegnes ved fiksjon, så er det ingenting rart med selve filmen, det har Carola helt rett i.

For hennes del så håper jeg ikke Carola går rundt og tror at vi snart blir angrepet av Aliens, med tanke på Roland Emmerich sitt mesterverk fra 1996, Independence Day.

Jeg tror vel egentlig ikke at Carola tror på det, skjønt man kan jo aldri vite.

Sykelønnsforslaget - Gammel vin på nye flakser.

Når alle parter, dvs arbeidsgivere, arbeidstagere og politikere ser ut til å være fornøyd, bør man spisse ørene. Det er etter min mening da stor sannsynlighet for at svært lite vil skje og svært stor sannsynlighet for at det blir skattebetalerne som vil bli belastet gilde for den eksplosive veksten i utgifter til sykelønn.

For all del, sykdom innebærer både en stor grad av subjektivitet og kompleksitet. Terskelen for å føle sykdom er sannsynligvis blitt senket over årene, uten at det nødvendigvis skyldes dårligere arbeidsmoral, dog tror jeg også dårligere arbeidsmoral er tilfelle. Det gamle sosialdemokratiske slagordet "Gjør din plikt - krev din rett" har blitt byttet ut med "Det jeg krever er min rett". Svært mange oppgir på spørreundersøkelser at de kjenner folk som utnytter systemet og svært mange oppgir også at de har tatt ut egenmeldinger uten at det var reell sykdom inni i bildet.

Selvsagt motiveres mennesker, meg selv inkludert, av andre ting enn bare lønn, samtidig så er LØNN OGSÅ en faktor, at man da bruker økonomiske incentiver for å motivere til arbeidsinnsats, burde man strengt tatt ikke være (øk) liberalist for å mene, ei heller ha overdreven tro på homo economicus. Kun en mild erkjennelse av realitetene, og det eneste som i praksis appliserer prinsippet om at det skal lønne seg (mer) å jobbe.

At politkerne, inkludert mitt eget parti Høyre (et hederlig unntak for Tetzchsner og Oslo Høyre) ikke tør å gå inn for noe så åpenbart vil fungere, nemlig kutt i sykelønn, er tragisk. Naturligvis påhviler det arbeidsgivere og all oss andre forsåvidt å sørge for et godt arbeidsmiljø, hvor folk trives og har lyst til å være. Men dette står ikke i motsetning til, kutt i sykelønn, snarere tvert imot.

Mitt poeng er at arbeidsmiljø ikke er den eneste faktoren som spiller inn, subjektive karaktertrekk spiller inn, og nettopp derfor vil økonomiske incentiver være medvirkende til å dempe den eksplosive veksten i sykepenger.

Siste poeng. Jeg synes ikke det er rettferdig at fellesskapet skal belastes med ALLE utgiftene for å betale for den enkeltes sykefravær, fellesskapet skal bidra, men det synes jeg i rettferdighetens navn at også den enkelte burde når vedkommende er borte fra jobben.

Et bedre forslag til NSB

NSB har lansert det smått latterlige forslaget om å kompensere passasjerene med 8 kroner for en forsinkelse på over 1 time. Hvem nøyaktig som har kommet på dette tøvete forslaget vites ikke, men det virker som om NSB ikke bare har problemer med å drive et togselskap, noen i kommunikajonsavdelingen burde også sparkes. Det kunne knapt komme som en overraskelse at passasjerene ville anse dette håpløse forslaget som en grov fornærmelse, hvorfor man likevel insisterte på tullet kan man jo undres over.

Jeg har et bedre forslag, som garantert ville fått støtte blant passasjerene. Trekk 8 kroner av toppledelsens lønn for hver passasjer som opplever forsinkelse hos NSB. Da er det min antagelse at fokus på å redusere forsinkelser hadde fått en renessanse.

Moralpolitiet i Bergen

Hva er forskjellen på moralpolitiet på Grønland og moralpolitiet i Bergen?

På Grønland i Oslo har det såkalte ”moralpolitiet” over lengre tid viet unge kvinner stor oppmerksomhet, hvor de jenter som har opptrådt ”usømmelig” har blitt utsatt for grov sjikane. De ansvarlige for trakasseringen er for det meste unge muslimske (så hevdes i hvert fall av mediene) menn med sterke meninger om hva som høver seg for anstendige kvinner.

Men det er ikke bare unge muslimske menn som har et påtrengende behov for å fortelle andre hva og hvordan de burde opptre. I Bergen har en salig blanding av feminister, kommunister, sosialister og puritanere dannet sitt eget ”moralpoliti”. I likhet med de unge muslimske mennene på Grønland, har ”moralpolitiet” i Bergen ytret seg sterkt kritisk til hvordan kvinner kler seg (eller ikke kler seg – kommer tilbake til det), beveger seg og oppfører seg. Altså hva som sømmer seg for anstendige kvinner.

Vederstyggeligheten som moralpolitiet i Bergen vil til livs, er strippeklubben Dreams, som åpnet for et par uker siden. Moralpolitiet kan vanskelig akseptere noe så forkastelig som kvinner (og menn), som velger å kaste klærne til allmenn forlystelse. Det spiller selvfølgelig ingen rolle at dette er unge jenter (og menn) med ulik trang til exhibisjonisme, som gjør dette helt frivillig til god betaling.

Neida, personer som ikke kan etterleve moralpolitiet i Bergen sine standarder til høvisk oppførsel, fortjener ikke annet enn å bli sjikanert, noe som var tilfelle da flere aksjonister møtte opp utenfor Dreams for å trakassere dem som våget å utfordre ”moralpolitiets” standarder.
SVs gruppeleder i Bergen og sjefsmoralist, Oddny Miljeteig, avviste i BT kategorisk ”at personer selv skulle kunne velge om de ville gå på strippeklubb”. Kvinnegruppen Ottar lover å ta i bruk ”alle midler” for å stoppe klubben. Respekten for annerledeshet synes like fremmed for moralpolitiet i Bergen, som det er for moralpolitiet på Grønland.

Å møte jentene som opptrådte på ”Dreams”, for å høre om deres situasjon, var helt uaktuelt for Ottar. Å høre sterke, selvstendige kvinner, som ikke er ofre, men etter eget utsagn føler seg privilegert, er naturligvis av liten interesse for Ottar. Ingen grunn for moralpolitiet til å få utfordret egne forstokkede synspunkter.

Jeg har intet sterkt behov for å forsvare stripping/strippeklubber i sin alminnelighet. Men jeg har et sterkt behov for å forsvare folks rett til å være – og velge annerledes enn majoriteten. Lakmustesten er ikke om andre personer misliker atferden, men hvorvidt den må på noen som helst meningsfull måte kan sies å være til skade for andre personer. Reaksjonene mot moralpolitiet på Grønland har vært sterke, jeg venter i spenning på at Statsråd Lysbakken også skal fordømme moralpolitiet i Bergen.

Henry Louis Mencken definerte for litt over 100 år siden hva det ville si å være puritanere, en definisjon som uten problemer kan overføres på moralpolitiet både i Oslo og Bergen; ”The haunting fear that somebody, somewhere may be happy” .

Blogget på Minerva.