
Det er svært sjeldent jeg lar meg skikkelig imponere over taler. De siste årene, som leder av Studentersamfunnet i Bergen og i andre fora har jeg etterhvert fått med meg en god del foredrag og taler fra prominente personer, kjempe interessant for all del, men innleggene bærer ofte preg av å ha blitt fremført tidligere.
Unntaket er Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen. Når Unge Høyres landsmøte i fredag startet i Stavanger var høydepunktet uten tvil Torbjørns tale til landsmøte.
Og for en tale!
Det er for det første Torbjørns evne til å fokusere på relevante politiske poeng, og ikke minst hans enorme patos i fremføringen som imponerer. Som sagt har jeg fått med meg en del taler de siste årene og få av dem kommer i nærheten av Torbjørn Røe Isaksen, både når det gjelder substans og fremføring.
Nå kan det selvsagt innvendes at jeg er veldig enig med Torbjørns budskap, og at det forkludrer min dømmekraft, det er vanskelig for meg å vurdere, men jeg tror ikke det er tilfelle.
Å høre Torbjørn tale er en sann fryd, og med unntak av Ronald Reagan (muligens) er det få som overgår Torbjørns evner retorisk.
Talen idag minnet meg på hvorfor jeg gidder å bruke så mye tid på Unge Høyre og selv om jeg prøver å beskrive talen, øyeblikket og stedet, er det rett og slett en av disse hendelsene som ikke kan beskrives, det må rett og slett oppleves!