Dilemmaer

Kapitalismus besøkte i helgen for første gang Molde i anledning Høyres kommunalkonferanse. På lørdagskvelden var det festmiddag, vel i hvert fall middag.

Middagen startet kl.20.00 og allerede da var dilemma nr.1 et faktum. Ungaren- Norge begynte også kl.20.00. Festmiddag eller fotball? Det ble festmiddag, dog ankom jeg gildet 20 min forsinket, da jeg så det første kvarteret av kampen, før jeg bestemte meg for at selvsagt måtte jeg få med meg middagen. Dessuten er jo slike begivenheter nettverksbygging par excellence, så jo da middag måtte det bli. (En liten digresjon. Under landsmøtemiddagen til Høyre i 2005, sovnet Kapitalismus kl. 18.00 og våknet ikke opp før 01.30, middagen begynte 19.30…)

Kapitalismus ankom festlokalet, Bjørnsonsalen på Rica Seilet hotell, hvor selvsagt (nesten) alle plassene var opptatt, hvor skulle en sette seg? Jo da, det var en ledig plass blant den eldre garde av hordalendingene. Sulten ventet Kapitalismus på menyen.

Kapitalismus har en virkelig stor last i livet, Kapitalismus spiser ikke fisk, så da passet det bra at Toastmasteren annonserte at til hovedrett skulle det serveres Ovnsbakt laks(!)

Svarte helvete!

En ting er at det er usunt å ikke spise fisk, en annen og i dette henseende betydelig verre, å ikke spise fisk er mangel på etikette. I denne sammenheng er det tross alt viktig. Det her kunne potensielt bli en meget pinlig affære (Mulig jeg overdriver nå, men det føltes i hvert fall slik akkurat da). Jeg måtte på en eller annen måte komme meg ut av denne situasjonen. Min første tanke var å si at jeg var dårlig, da kunne jeg forlate bordet og samtidig få med meg 2.omg av fotballkampen. Det ble det ikke til. Neste tanke. Jeg kunne jo innrømme at jeg simpelthen ikke spiste fisk. Nei, det er flaut, det går ikke.

Omsider ble fisken servert. Hva nå lilla jag?

Om jeg fikk muligheten uten at noen la merke til det, så skulle jeg ta fisken i servietten for så å hive den på golvet. Det ble for komplisert og om oppdaget ekstremt pinlig. Ved å skjære fisken i flere deler så det i hvert fall ut som om jeg var interessert i å spise, og ikke minst ved å putte noen poteter i munnen og tygge laaangsomt så kunne jeg på et vis dekke over min fiskefobi.

Jeg kom egentlig aldri ut av denne situasjonen, men påpekte overfor mine bordkavalerer at jeg var veldig mett, derfor så mye igjen på tallerkenen, og etter hvert kom servitøren og fjernet laksen like hel som den ble servert. Puh!

Og det tilsynelatende uten å avsløre alvorlige mangler på etikette. Nå var det bare å se frem imot desserten, resten av kvelden, og ikke minst den påfølgende frokosten hvilket på alle måter tilfredstilte forventningene.

Moralen?

Vel som Kapitalismus alltid har sagt:

”Fisk er fisk og kjøtt er mat”