Oppdrag Demokrati

Julen 2004, nærmere bestemt 23-28 desember hadde jeg gleden av å være valgobservatør under det som ble kalt den oransjerevolusjonen - et folkelig opprør mot valgjuks og nepotisme som preget landet i tida etter Sovjetunionens fall. Å være sammen med snaut 10 000 andre valgobservatører for å bidra (om enn så lite) til å sikre Ukrainas transformasjon til demokrati, er kanskje noe av det mest meningsfulle jeg noengang har fått anledning til å være med på.

På freedomsquare julen 2004 under oransjerevolusjonen

I så måte var det en sann glede å komme tilbake til Kiev å bevitne den enorme utviklingen som har funnet sted – og da tenker jeg først og fremst fasademessig. Andelen gamle nedslitte mastodonter var kraftig redusert til fordel for mer fargesprakende og moderne design. Det er tydelig at veldig mye har skjedd på veldig kort tid. Ikke dermed sagt at landet er blitt et stabilt demokrati. Den politiske situasjonen er særs ustabil, hvor det er vanskelig å få på plass noen varige koalisjoner. All korrupsjon, til tross for at Jusjenko har gjort en stor innsats, er heller ikke borte. Men folk er ikke redde for å si sin mening, det er en fungerende og langt på vei balanserende sivil sektor, i tillegg til fripresse (se f.eks Kyiv Post). Tatt i betraktning alle problemene som Ukraina fremdeles har (de rammes veldig hardt av finanskrisen) så er landet på rett vei.

Pavel Chuduk (t.v) og Christian Holm

Hvite-Russland
Det samme kan dog ikke sies om situasjonen i Hvite-Russland, Europas siste diktatur, hvilket var foranledningen for min reise til Kiev. Sammen med Riksdagsmedlem Christian Holm (utenrikskomiteen) for Moderaterna og Evelina Lorentzon, Jarl Hjalmarson stiftelsen, så deltok jeg som innleder på et seminar for den hvite- russiske opposisjonen. Det var Evelina og Moderaterna sitt prosjekt og jeg takker så mye for at jeg fikk anledning til å bidra som representant for Høyre.

Innledning for hvite-russisk opposisjon på Hotel National i Kiev

Kort fortalt fokuserte vi på hva og hvordan opposisjonen i Hvite-Russland kunne mobilisere og aktivisere medlemmer med tanke på å få til en demokratisk endring. I slike situasjoner er det essensielt å fokusere på hva som KAN gjøres, ikke på hva som IKKE KAN gjøres (YES WE CAN). Noe av det viktigste med slike møter er ikke presentasjonene i seg selv, men at de får anledning til å møtes, snakke sammen og lære av hverandre. Forhåpentligvis innebærer slike møter et lite skritt på veien til det endelige målet om å begrave Europas siste diktator Aleksander Lukasjenko på historiens skraphaug.

Tusen takk til Christian, Evelina og Jarl Hjalmarson stiftelsen for et særs profesjonelt og meget hyggelig samvær. Hotellet var bra, maten var stort sett bra (min relative særhet på dette feltet, og særlig hva gjelder tradisjonell østeuropeisk mat – frityrsteikt fisk og kålsuppe er for å si det forsiktige ikke blant mine favoritter) og Kiev viste seg fra sin beste side.