Israel, folkerett og Alan Dershowitz

Dersom du er over gjennomsnittet interessert i Midtøsten-konflikten burde du vite hvem Alan Dershowitz er. Og skulle du ikke være det – er det like fullt en viss mulighet for at du har hørt om ham i kraft av at han var forsvarer for O.J. Simpson og Nelson Mandela. Og har du ikke hørt om han, er sjansen stor for at du kommer til å gjøre det – han er nå blitt engasjert som en del av forsvaret til Julian Assange og Wikileaks. Tirsdag var han på plass på Frokostkjelleren ved Juridisk fakultet i Oslo for å snakke om Israel og Folkeretten. Det ble en svært interessant opplevelse.

Jeg har med årene fått en mer kritisk holdning til Israels politikk. Jeg aksepterer fullt ut at landet må forsvare seg mot omkringliggende fiender, hvorpå det som fortoner seg som ”akademisk debatt” i Norge dreier seg om eksistensberettigelse i Israel. Men jeg synes Israels okkupasjonspolitikk og unødige provokasjoner har bidratt negativt. Og ja, jeg holder Israel til en høyere moralsk standard enn hva tilfelle er med deres naboer.

Derfor var jeg, muligens i likhet med de fleste tilhørerne, skeptisk innstilt til Dershowitz. Også fordi jeg for noen år siden var vertskap for Norman Finkelstein, da sistnevnte besøkte Studentersamfunnet i Bergen. Finkelstein hadde ikke mye pent å si om Dershowitz – og vice versa. (Les mer om kontroversen dem i mellom på Wikipedia. Den forklarer mye av hvorfor Dershowitz er kontroversiell).

Mine reservasjoner til tross: Jeg ble positivt overrasket over Harvard-professoren. Han var riktignok veldig subjektiv i sin historiefortelling. Videre var han mindre opptatt av å adressere konkrete beskyldninger mot Israels oppførsel, og mer opptatt av å poengtere hvor mye verre andre land (Russlands overgrep i Tsjetsjenia, Kinas okkupasjon i Tibet, Nord-Korea, Cuba, Darfur m.m) oppførte seg. Han har åpenbart et poeng, kritikken mot Israel, særlig i FN, er ofte urimelig om man sammenligner, og det er relevant siden internasjonal rett alltid vil ha et element av sammenligning. Israel er ikke feilfrie, men internasjonal rett anvendes svært urimelig mot Israel, hvilket man ikke gjør mot noe annet land. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Men jeg synes han overspilte poenget.

Et annet trekk ved Dershowitz er hans retoriske stil. Det er lett å skjønne at han er en briljant forsvarsadvokat. Kjappe replikker, stringent argumentasjon og (i overkant) polemisk. Kritiske spørsmål om fredsprosessen ble avfeiet med at Israel hadde tilbudt fred, som palestinerne konsekvent avviste. Dersom palestinerne ønsket en tostatsløsning, så ville de lett kunne få en løsning de selv kunne leve med. Jeg er vel, for å si det forsiktig, ikke like overbevist om virkelighetsbeskrivelsen på dette feltet.

Mer interessant var Dershowitzs synspunkter om hva som skulle til for å finne en løsning. Jeg utfordret han på hvorvidt han var enig i at 1) Israel må trekke seg tilbake fra okkupert område, som FNs sikkerhetsresolusjon 242 fastslår 2) Jerusalem må deles i en israelsk og en palestinsk del 3) Palestinske flyktninger og etterkommere må få kompensasjon for krigen i 1948. Dershowitz var enig i alle punktene og understreket at han hadde vært en kritiker av okkupasjonen helt fra begynnelsen. Dershowitz ville heller ikke avvise samtaler med Hamas med det formål å få dem til å endre sitt charter og akseptere staten Israel.

Han er med andre ord, så vidt jeg kan bedømme, en person som plasserer seg i sentrum på den politiske skalaen, i hvert fall i israelsk kontekst. Det var faktisk intet ved Dershowitz politiske synspunkt som under noen rimelig definisjon kan betegnes som ”ekstrem”. Desto mer interessant å registrere alle kontroverser som har fulgt med han, også i Norge.

Gitt at hans akademiske prestisje er enestående – det skulle være liten grunn til å betvile hans kapasitet, er det mer enn spesielt at verken NTNU, UiB eller UiO ønsket Dershowitz som offisiell gjest. Jeg er fristet til å bruke ordet skam og vedtaket er klart i strid med det akademiske etos. Siden hans akademiske meritter overgår de fleste, kan beslutningen vanskelig tolkes som annet enn ren politikk. Tross amatørskap fra norske universiteter kunne Dershowitz takket være juridiske studentorganisasjoner innlede for fullsatte saler i både Bergen, Oslo og Trondheim. Det var nok knapt det siste vi kommer til å høre fra professor Alan Dershowitz, og jeg ser gjerne at han kommer tilbake til Norge.

Publisert på Minerva torsdag 24.mars