Jeg tillater meg selv å bli litt mer politisk. Gjennom min tid i Unge Høyre har jeg vært med på mange ulike kampanjer. Den jeg likte aller best var LOV Å LYKKES kampanjen. Budskapet var og er anti-jantelov. Jeg har aldri sett på næringslivsledere som Petter Stordalen, Bjørn Kjos eller Olav Thon som et problem. Snarere tvert imot - vi trenger flere som ønsker å jobbe hardt og lykkes. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes det er en påfallende forskjell mellom måten vi betrakter våre idrettsutøvere og måten vi betrakter de skoleflinke. Ikke sjeldent leser jeg om venstresidens advarsler mot å tilrettelegge for eliteskoler, dog med unntak for toppidrettsgymnas (samt musikk og andre former for utøvende kunst). De aller fleste, selv langt ut på venstresiden, vil mene det er absurd å påstå at Petter Northugs skiutdanning har gått utover skikunnskapen til nordmenn flest. Faktisk er det større grunn til å tro at Northug inspirerer flere til å begynne å gå på ski - også de som ikke skal bli toppidrettsutøvere.
Men om man overfører samme logikk til de mer teoritunge fagene, f.eks realfag, er tonen straks en annen. Ved å tilby ekstra utfordringer til de skoleflinke - gjerne egne klasser eller skoler, hvor de får utfordringer tilpasset eget nivå, er det visstnok slik at disse (i overført betydning) stjeler av kunnskapen til resten av elevene. Forskjellene mellom elevene blir større (kan ihvertfall tenkes å bli større) og da er jevn middelmåddighet langt å foretrekke. Dette er ikke et forsøk på å konstruere noen stråmann (joda jeg er polemisk), men den norske likhetsskolen minus toppidrettsgymnasene står sterkt i den norske debatten. Særlig på venstresiden. Jeg skulle ønske vi kunne overføre mer av idrettskulturen til skolen - særlig ideen om hardt arbeid, målbevissthet og ikke minst at det er lov å lykkes!
Det er veldig fint for Norge at det i dag sitter tusenvis av barn rundt om i det ganske land som drømmer om å bli en ny Johaug, en ny Bjørgen eller en ny Northug. Men det er faktisk enda viktigere for nasjonen at vi får flere jenter og gutter til å ville bli den nye Fritjof Nansen, den nye Petter Stordalen eller den nye Madam Curie. Skal vi få frem morgendagens gründere, bedriftsledere og forskere trenger vi å fortelle barn at de har all rett til å drømme store drømmer. Fortelle dem at DE kan bli til noe. Fortelle dem at det skal være lov å lykkes!
Enhver stor prestasjon starter med en drøm, et ønske om å bli bedre - bare spør Therese Johaug.
6 comments:
Godt innlegg, men å stappe idrettens konkurransementalitet inn i utdanningsinstitusjonene tror jeg vil forårsake mer skade enn samfunnsnytte. Å trene opp utholdenheten og skiteknikken sin er, med all respekt til profesjonelle skigåere, noe helt annet enn å tilegne seg kunnskap om verden. Og mener du virkelig at vi trenger flere eksemplarer av Petter Stordalen? Eller flere småbutikkmordere som Olav Thon?
Konkurranse er en illusjon av menneskets sinn, etter å ha analysert naturen med latterlig stor selvhøytidelighet og gjort opp feilaktige konklusjoner om den.
Og å gå på ski for å være best er forresten ikke noe samfunnet har pålagt deg å gjøre. Grunnskolen er obligatorisk, og om du feiler der så er store deler av samfunnet stengt for deg.
Jeg skjønner at det kan oppfattes ubehagelig å høre uttrykket konkurranse - og det er muligens ikke det mest taktiske - kanskje kunne eufomismer som "individuell tilpasning m.m" klinget bedre. Vel - vel.
Å gå ski er noe annet enn å tilegne seg kunnskap - men kanskje ikke så forskjellig som du tror Jonas. Mitt poeng er at skal du bli god, må du være målbevisst og jobbe hardt, enten dette gjelder kunnskap (læring og forskning) eller det gjelder utholdenhet. I begge tilfeller gjelder også prinsippet om "å like det man holder på med".
Og ja man er pålagt til å fullføre grunnskolen - dog er man mindre opptatt i norsk skole hva man faktisk lærer når man er ferdig. (20 % er funksjonelt eller tilnærmet funksjonelt analfabet når de går ut av grunnskolen) Mitt poeng er at man burde være mer opptatt av det siste - hva og hvor mye man lærer - samt at skolen - hvor læring er en (burde være) sentral ingridiens burde stimulere til å utvikle seg mest mulig - slik man gjør i toppidretten. Og det dreier seg vel så mye om å konkurrere med seg selv - som å konkurrere mot andre.
Jonas sier at om man feiler i grunnskolen så er man ferdig, men om man lykkes i idrett når man langt og særlig i idretter som betyr noe i Norge. Fremdyrking av eligeidrett i Norge har vært noe laber, og derfor har jo ingen nordmann gjort det veldig godt i internasjonale turneringer inne tennis som har vært min favorittidrett i alle år, i motsetning til i Sverige hvor de har dyrkete frem dem eme elite spiller etter den adnre i verdenssamenheng år etter år. Hva er det svenskene gjør som vi gjør feil i Norge? Det er det store spørsmålet.
Sverige har først og fremst en mye større interesse for Tennis. Hadde du sammenlignet med fotball - hvor interessen er enorm i begge land så kanskje du har et bedre poeng. Skjønt Sverige ikke er så mye bedre enn Norge i fotball - dog synes jeg de får frem mye bedre fotballspillere.
Blogger virker bekymret over at det er tilsynelatende kun sport det er lov og lykkes, men jeg kan berolige dere med at det er nok verre enn som så. La oss starte med hva som står i innlegget; "en folkefest". Nå vet jeg utmerket godt at Kapitalismus ikke er en "sånn en" [les: kollektivist] så jeg skal ikke anta han mener noe skummelt med det, men selve uttrykket hinter veldig om en utvisking av grensene mellon - ja, en kollektivisering av - utøvere og fans/publikum, som visstnok skal være hele "Folket" (i entall og med stor F). Selv om Northug og johaug kanskje mener og er motivert av det motsatte, er det ikke for seg selv de konkurerer og vinner, eller til og med "på vegne" av "oss"; det er visstnok "vi" som er der og vinner konkurranser. Mathias er inne på noe når han sammenligner tennis med de mer "folkelige" idrettene som ski og fotball.
Så konklusjonen er; selv om det er akseptert at sportens unike kvinner og menn hever seg over massene og gjør seg til en del av en elite, er de kun verdt glansen "vi" kan sole oss i; ikke som individer som fikk lov til å lykkes.
Interessant perspektiv du anlegger, Gjervan. Som jeg skrev i innlegget - gjerne sett at Norge vant færre gull - det hadde muligens fremhevet folkefesten enda mer, og mindre elementet med at "vi" vinner. Mitt poeng var at publikum støtter opp om gode prestasjoner, uavhenigig av land. Og det er selvfølgelig slik at Johaug/Northugs motivasjon er for seg selv - selv om deres seire også (sikkert ikke dem imot) blir feiret av dem som føler seg tilknyttet i kulturfellesskapet - det noe diffuse (definsjon er vel best som "jeg kjenner igjen det når jeg ser det") norske. Kall det gjerne nasjonalfølelse.
Det leder meg over til det som er hovedpoenget. Det å dyrke frem gode prestasjoner på andre områder enn idrett, som forsking m.m. er faktisk enda viktigere - da resultatene av de flinkeste vil komme mange flere til gode enn de selv. Hvor mye har ikke resten verden fått nyte godt av innovatørene og tidligere tideres forskere - enten innen medisin, ingeniørkunst og teknologi? Ved å tilrettelegge for at de som har talent, evner og interesse får lov til å utvikle seg, tillates å lykkes så hjelper vi ikke bare dem som enkeltindivider - men vi sørger for at også samfunn(et) beveger seg fremover.
På godt nynorsk - a win-win situation. Da med unntak at de flinkeste innen sin disiplin kan tenkes å bli vel mye flinkere enn snittet og de (relativt) dårligste innen samme disiplin. Akkurat det er en pris jeg uten problemer er villig til å betale.
Post a Comment