Meget skuffet over DLD

La meg starte med å slå fast at jeg ikke tror DLD vil etablere en politistat i Norge. Men beslutningen representerer et paradigmeskifte innen rettsstatstenkning ettersom den slår fast at alle borgere skal overvåkes i tilfelle vi fremtiden begår en kriminell handling. Det innebærer etter min mening å snu opp ned på presumpsjonen om uskyld og er en type logikk jeg frykter får større konsekvenser på sikt. Mer om selve substansen senere i blogginnlegget. Først har jeg lyst til å si noe om partibehandlingen i mitt eget parti (Høyre) – eller mangel på sådan.

Partidemokrati
Det hadde vært lettere å akseptere avgjørelsen dersom den interne prosessen hadde vært god. Det har den for å si det forsiktig – ikke vært. De av oss som mener Høyre skal være en medlemsstyrt organisasjon (også i politiske prinsipp spm) – som bygger på grunnregelen nedenfra og opp, har all grunn til å være skuffet. Landsmøte 2010 ble bedt om ikke å ta stilling fordi organisasjonen hadde en intern partihøring, som attpåtil visste overveldende motstand. Like fullt har partiledelsen inngått avtale med Arbeiderpartiet som medfører 6 måneder lagring av all datatrafikk. Det har kommet bedre rutiner for å unngå misbruk av sensitive opplysninger. Men med respekt å melde - hva har det med saken å gjøre? Få, om noen, hadde motforestillinger mot dette. Det er i grunnen en liten skandale at dette ikke allerede var innført. Det som partimedlemmene ønsket å ta stilling til var prinsippet om 6 måneders lagringstid, samt presumpsjonen om uskyld, partimedlemmene i Høyre ønsket å ta stilling til. Noe de gjorde, men som altså Stortingsgruppen valgte å overkjøre.

Det sagt – et parti får akkurat den ledelse det fortjener. Landsmøte, partiets øverste organ hadde muligheten til å slå fast at man ikke ønsket DLD. Den muligheten benyttet ikke landsmøte. Å mene at en organisasjon skal styres nedenfra forplikter. Blant annet gjennom mot til å følge sin egen samvittighet også når denne går på tvers av partiledelsen, ja spesielt da. At så ikke skjedde er skuffende servilt. Kan hende man trodde på ”partihøringen” - det var i så fall fåfengt.

Substans
Jeg nevnte innledningsvis mine overordnede tanker om substansen i DLD. Jeg har ingen problemer med å akseptere tilhengernes argumentasjon om at lagring av trafikkdata vil ha fordeler, mest sannsynlig også avverge mer alvorlig kriminalitet (selv om dette punktet medfører stor usikkerhet). Men alle beslutninger medfører en trade off. Prisen på det du ønsker er ekvivalent med prisen på det du er villig å oppgi. Jeg for min del er lite villig til å gi opp deler av privatlivet til fordel for kriminalitetsbekjempelse. Jeg mener politiet skal få virkemidler som innebærer overvåking, men mener det er avgjørende at innvilgning følger av ”skjellig grunn til mistanke” og at myndighetene må underlegges dette krav hver gang de gjør krav på overtredelse av den private sfære. Det gjør naturligvis jobben ”vanskeligere” for politiet, men det er prisen for å leve i en rettsstat.

Jeg forstår at ledelsen har behov for å forsvare seg. Men den type nytale som presenteres er lite imponerende. For det første må man som nevnt skille mellom de faktiske personvernsforbedringene som skjer med hensyn til strengere kontroll på innsyn i register, og det som er den reelle diskusjonen, nemlig om man som sådan skal lagre datatrafikk i 6 måneder eller ikke. Det er nesten en a priori oppfatning at lagring av datatrafikk pr. definisjon er overvåkning. Man kan selvfølgelig mene at det er nødvendig, slik Martin Kolberg sier, at personvernet ikke er det eneste legitime hensyn. Men å prøve å bortforklare elementet av overvåkning, samt insistere på at dette er en forbedring er bare – i mangel på bedre ord – tøvete.

Hvor går grensen?
Hvor går egentlig den prinsipielle grensen for overvåkningstilhengerne? La meg illustrere ved et tankeeksperiment: For å parafrasere Bill Gates gamle mantra - ”A computer in every home” med ”A camera in every home”. Tenk hvilke muligheter man da ville få til å avsløre overgrep, voldtekt m.m. Et helt fantastisk redskap! Overvåkningen ville selvfølgelig beskyttes grundig, og tilgang kun gis i straffesaker som innebærer alvorlig kriminalitet. Selve lagringen vil kun foregå i seks måneder. Vil et slikt vedtak innebære overvåkning eller kun lagring? Den prinsipielle forskjellen mellom fysisk lagring og lagring av datatrafikk er faktisk mindre enn hva mange tror. Hvis man da ikke mener at ens egen bruk av digitale flater ikke representerer ens privatliv, mens ens ”offline” forflytning faktisk gjør det.

Tilhengerne av DLD vil naturligvis mene at dette er usaklig. Det er det ikke. Det er et forsøk på å illustrere hvor representativ for ditt privatliv din digitale bruk faktisk er. Den er etter min mening like representativ som din fysiske aktivitet. Og når man først er i gang hvorfor ikke putte alle i et DNA-register? Man har jo nå tross alt fått et godt system for behandling av sensitive opplysninger – og ingen skal vel være i tvil om at DNA-register kommer godt med i kampen mot (alvorlig) kriminalitet?

Avslutningsvis
De meningsmålingene jeg har registrert viser at velgerne støtter DLD. Det er den skuffende sannhetene om ”the silent majority”. Det representerer vel muligens noe positivt i den forstand at norske borgere har tillit til de offentlige institusjoner. Men deri ligger faren. En utvikling – subtil riktignok – men like fullt en utvikling som i stadig større grad okkuperer den private sfære under dekke om at det er til ditt eget beste, er en utvikling som bekymrer meg.

Jeg tror i motsetning til Jan Erik Fåne, at dette ikke kommer til å få noen særlig innvirkning på verken oppslutning eller de unge talentene i partiet. Derimot bør prosessen vekke medlemmene til kamp med hensyn til hvordan partier vedtar politikk. Neste gang et betent politisk spørsmål skiller ledelsen fra medlemmene - bør signalet fra en medlemsstyrt organisasjon være – HIT, MEN IKKE LENGER!