To landsmøter

Første uken i mai hadde jeg gleden av å bidra under Høyres landsmøte med delansvar for det digitale arbeidet. Naturlig nok (slik må det også være) medfører en slik rolle at man viser tilbakeholdenhet med hensyn til aktiv deltakelse - ihvertfall mens showet pågår. En helt annen ting er evnen til objektivtet, all den tid man sogner til et parti - og det skulle være velkjent hva jeg songer til. Det skulle neppe være en stor hemmelighet at denne blogger ønsker en mer liberal politikk enn hva partiet mitt gjør.



Foto: Heiko Junge

Minervaredaktør, Nils August Andresen, kommenterte i bloggposten MER TIL ALT at; "Landsmøtet illustrerer at Høyres medlemmer og tillitsvalgte i hovedsak er sosialdemokrater som forsvarer økonomiske egeninteresser. Det er et problem for liberalkonservativ politikk i Norge" At delegatene på høyres landsmøte er glad i å bruke penger er forsåvidt ikke noe nytt - og mønsteret gjentok seg under årets møte. Et kjennetegn ved Høyre er - skal ihvertfall være - fokuset på helhet. Riktignok synes jeg helhetsblikket er mer konsekvent i Høyre enn andre partier - men også Høyre illustrerer politikkens grunnleggende problem; det er lettere å organisere særinteressene enn allmenninteressen. Vi ser det i debatten om fradrag (husarbeid, pendler, fagforening, sparing etc) som hver for seg har et rasjonale, men som samlet undergraver helheten i skattesystemet. Vi ser det også i debatten om bevilgninger, hvor hver interesseorganisasjon synger klagesangen om mer penger. Spørsmålet jeg lurer på er hvor forsvarne av allmenninteressene er?

Hvor er stemmene i Høyre som hever fanen for folk flest - og enda bedre - skryter av å ha bevilget mindre penger? Faktum er at de er så godt som fraværende og det er et problem ikke bare for norsk høyreside, men for norsk politikk. 

Det er åpenbart ikke noe stort skrik etter nattvekterstaten i Norge (det kan man like eller mislike), men jeg tror det er et stort segment som vil støtte klare reformer, som endrer forholdet mellom privat og offentlig ansvar - og som vil være med på bytteforholdet mellom mer frihet og mer ansvar for eget liv. I alle tilfeller så er det lite som tyder på at Høyre søker et klart mandat for å gjennomføre markante endringer av det norske samfunn. Dessverre konsentrerer retorikken seg rundt "mer bevilgninger" - som styrker ideen om at det er mer (offentlige) penger som skal til for å løse alle problemer. Med andre ord ser Høyre ut til å gå til valg på bedre administrering av sosialdemokratiet.

Fremskrittspartiet
Det siste landsmøte før høstens valg sto FrP for. Oppsummert synes resepten å være "back to basis". Strengere innvandringspolitikk, mer oljepenger (eldreomsorg) og store skattelettelser. Noen indre sammenheng i politikken er tradisjonen tro vanskelig å finne; Større bevilgninger til skole, veier, jernbane, sykehus, pensjonister, trygda kombinert med store skattelettelser. Nøyaktig hva man skal kalle en slik politikk er jeg usikker på - men noe form for liberalisme (selv etter en vid definisjon av begrepet) er det vitterlig ikke. Jeg finner ikke noe bedre ord enn populisme. Prioriteringer er simpelten ikke et ord som er å finne i FrPs politiske ordbok. Mer av alt til alle - bortsett fra innvandrere synes å være substansen fra parties landsmøte.

Jeg tror (og støtter) en ny regjering av FrP og Høyre vil se dagens lys om partiene skulle få flertall sammen i 2013, men jeg mer tvilende til hva slags endringer man får til.

Det er mulig jeg er for negativ, særlig med tanke på de gode meningsmålingene til Høyre og at FrP og Høyre sammen har vært i nærheten av rent flertall i nesten et år. Men en ting er hva meningsmålingene og eventuelt et valg skulle vise - noe annet er den politiske substansen. Jeg etterlyser fremdeles et tydelig prosjekt som ber om et klart mandat fra velgerne om endring - for all del skal vi først føre sosialdemokratisk politikk - så må den gjerne være mer effektiv - men mest av alt kunne jeg tenke meg en tydelig liberal-konservativ politikk som ikke mener at mer offentlige bevilgninger er løsningen på alle problemer og som følger prinsippet om grenser for politikk.