Vi nyliberale ulver beskyldes ofte for bare å se på kalkulatoren og tenke profitt.
Videre beskyldes vi for å hevde at begreper kun gis mening i den grad de kan reduseres til økonomiske begreper, hvor prisen er lik verdien - uttrykt etter klare objektive og kvantitative mål som penger. Kjærlighet og ekteskap er intet unntak.
I så måte kan DN (via Hegnaronline) fortelle om en fin karrikering av den nyliberale diskurs, der en kontaktannonse til en gifteferdig 25-årig kvinne fra New York skaper heftig debatt på internettblogger i USA. Kvinnen la ut følgende melding på nettstedet craigslist.com:
«Jeg er lei av å gå rundt grøten. Jeg er en pen (usedvanlig pen) 25-årig jente. Jeg er veltalende og har stil. Jeg er ikke fra New York. Jeg ønsker å gifte meg med en som tjener minst en halv million dollar i året. Jeg vet hvordan dette kan høres ut, men husk at en million i året i New York er middelklassenivå. Jeg tror ikke jeg sikter for høyt.»
Kapitalismus likte best svaret fra en som selv sier å oppfylle inntektskravet:
«For å bruke økonomiske uttrykk så er du en verdiforringet eierandel, mens jeg vil gi økt inntjening. Ikke bare er du en verdiforringet, men verdien må nedskrives. La meg forklare: du er 25 år og du har sikkert fem gode år foran deg, men for hvert år må du nedskrives mer. Deretter blir det virkelig ille.»
Som sagt prisen er lik verdien.
Monday, October 15, 2007
Sunday, October 07, 2007
Kosovo - the place to be!
Kapitalismus hadde lenge planer om tjenestegjør i Kosovo etter førstegangstjenesten. Det gjorde han ikke, nå kan han angre...
Tuesday, October 02, 2007
Er boikott av Burma rett medisin?
Verdens oppmerksomhet er i disse dager rettet mot det det burmesiske samfunn og deres kamp mot det forferdelige militærregimet. Ikke uventet tar mange, deriblant norske politikere, til ordet for økonomisk boikott av regimet, der målet er å hindre utenlandske investeringer i landet. Spørsmålet er om det er rett medisin for å fremtvinge endringer.
Det er ikke vanskelig å være enig med målet, nemlig å sørge for at militærregimet i Burma før, heller enn senere, havner på den historiske skraphaugen der det rettmessig hører hjemme. Om boikott, politisk og økonomisk hadde vært rett medisin, så hadde jeg ikke hatt moralske problemer med å anbefale det, snarere tvert imot. Problemet er at boikott sjelden har vist seg effektivt. Eller er det noen som vil si at boikotten av Cuba, Iran, Irak (under Saddam) eller Nord-Korea har resultater å vise til? En boikott, uansett hvor ”smart” de utformes, rammer som oftest sivilbefolkningen, ikke regimet på toppen av hierarkiet, med det resultat at forholdet mellom regimet og befolkningen blir enda skjevere – fordel regimet. Blant annet fordi regimet er fullstendig likegyldig til egen befolknings lidelse.
Fareed Zakaria skriver i en Newsweek-kommentar fra 2005 at “In a careful study, the Institute for International Economics has estimated that U.S. sanctions on 26 countries, accounting for more than half the world's population, cost America between $15 billion and $19 billion in lost exports annually and have worked less than 13 percent of the time. But what if it's even worse? What if our policies have exactly the opposite effect than is intended? Look around the world today, and you will see regime change in places where Washington has no such policy and regime resilience in places where it does.”
Det er lett å forstå frustrasjonen mange føler og påfølgende ønske om ”å gjøre noe” – som f. eks. boikott, men som Zakaria påpeker så bidrar boikott ikke til å bygge opp under demokratisk forandring, men å underminere den. Med Zakarias egne ord: “I realize that it feels morally righteous and satisfying to "do something" about cruel regimes. But in doing what we so often do, we cut these countries off from the most powerful agents of change in the modern world—commerce, contact, information. To change a regime, short of waging war, you have to shift the balance of power between the state and society. Society needs to be empowered. It is civil society—private business, media, civic associations, nongovernmental organizations—that can create an atmosphere which forces change in a country. But by piling on sanctions and ensuring that a country is isolated, Washington only ensures that the state becomes ever more powerful and society remains weak and dysfunctional.”
Ønske om “å gjøre noe” må ikke føre til at man foreskriver feil medisin, slik en større boikott av Burma fort kan vise seg å være. Jeg mener vi skal være forsiktig med å ri absolutte prinsipper og kan hende vil boikott kunne ha en positiv effekt i enkelte tilfeller. Særlig overfor Kina som skal arrangere OL, og således ikke er likegyldig til hvordan verden oppfatter landet, vil boikott eller trussel om boikott kunne tenkes å ha effekt. Men overfor militærjuntaen i Burma, som kun er ute etter å berike seg selv, og gir, unnskyld uttrykket, jevnt faen i verdenssamfunnet og egen befolkning, har jeg liten tro på økonomisk boikott.
Det jeg har tro på er at den oppmerksomhet og støtte som de burmesiske demonstrantene har fått overalt i verden – og med en ytterligere styrkning av det burmesiske sivile samfunn gjennom utenlandsk involvering, spredning av informasjon, investeringer, på sikt vil kunne undergrave militærjuntaens despotiske styre. Her kan vi alle bidra gjennom å sørge for at det burmesiske samfunn ikke blir glemt, eller med Edmund Burke sine berømte ord: ”The only necesseary for the triumph of evil, is for good men to do nothing”
Også publisert på Minerva
Monday, October 01, 2007
Hva Burma trenger (i tillegg til betydelig politisk oppmerksomhet)
"When your pushed - killing is easy as breathin"
JOHN RAMBO
Thursday, September 27, 2007
Støtt Burma!
Ikke overraskende er fokus nå om dagen på det burmesiske samfunn, som styres av et brutalt militærdiktatur, som ikke går av veien for å skyte ubevæpnede og ikkevoldelige demonstranter.
Det er mange av oss som har lyst til å hjelpe de modige demonstrantene i Burma og det er mange av oss (ihvertfall meg) som ikke helt vet hvordan, og som lett kan få en følelse av hjelpesløshet.
Men ved å signere opprop, markere motstand, så viser vi regime og folket at vi følger med, det er oss ikke likegyldig hva som hender. I en globalisert verden nytter det ikke å stenge ute all informasjon - markeringene vi foretar over hele verden, i Norge vil nå frem til de berørte parter, med den klare beskjeden "Verden ser på - verden har ikke glemt Burma"!
Jeg tror det hjelper og jeg tror ikke det er naivt - derfor oppfordrer jeg engasjerte i all land foren eder! Vi har ingenting å tape bortsett fra et militær diktatur tilhørende idèhistoriens skraphaug!
Følgende oppfordring går derfor til alle som kan lese:
Ikle deg rød t-shirt på fredag for å markere støtte til det burmesiske folk!
I Bergen vil det være samling med appeller ved den blå stenen Lørdag kl.19 - Møt opp!
Signer dette oppropet i sympati med de burmesiske demonstrantene.
Send epost, blogg innlegg - vis gjennom engasjement at det burmesiske folkets kamp for frihet ikke er glemt!
Oppfordringen er formidlet av , Øyvind Strømmen, Vampus og Voxpopuli - en oppfordring jeg gjerne sender videre!
Det er mange av oss som har lyst til å hjelpe de modige demonstrantene i Burma og det er mange av oss (ihvertfall meg) som ikke helt vet hvordan, og som lett kan få en følelse av hjelpesløshet.
Men ved å signere opprop, markere motstand, så viser vi regime og folket at vi følger med, det er oss ikke likegyldig hva som hender. I en globalisert verden nytter det ikke å stenge ute all informasjon - markeringene vi foretar over hele verden, i Norge vil nå frem til de berørte parter, med den klare beskjeden "Verden ser på - verden har ikke glemt Burma"!
Jeg tror det hjelper og jeg tror ikke det er naivt - derfor oppfordrer jeg engasjerte i all land foren eder! Vi har ingenting å tape bortsett fra et militær diktatur tilhørende idèhistoriens skraphaug!
Følgende oppfordring går derfor til alle som kan lese:
Ikle deg rød t-shirt på fredag for å markere støtte til det burmesiske folk!
I Bergen vil det være samling med appeller ved den blå stenen Lørdag kl.19 - Møt opp!
Signer dette oppropet i sympati med de burmesiske demonstrantene.
Send epost, blogg innlegg - vis gjennom engasjement at det burmesiske folkets kamp for frihet ikke er glemt!
Oppfordringen er formidlet av , Øyvind Strømmen, Vampus og Voxpopuli - en oppfordring jeg gjerne sender videre!
Tuesday, September 25, 2007
Saturday, September 22, 2007
Apekatter og rasister i Drammen
"jeg skal ikke ha det her hengende på navnet mitt...når sånne apekatter som Menkerud"
Yousuf Gilani Ap-politiker omtaler sine politikerkolleger på sin egen måte
Lurer på hvorvidt debatten hadde dreid seg om rasisme hvis det var Høyremann Menkerud som hadde omtalt Gilani som apekatt...
Eller jeg lurer egentlig ikke på det, man trenger ikke spå som Märtha Louise for å vite at det hadde utløst ramaskrik, for å ikke si rasismeskrik, dersom personomtalen var motsatt. På tide å omtale personer på bakgrunn av deres karakter og ikke andre uvesentlige forhold?
Yousuf Gilani Ap-politiker omtaler sine politikerkolleger på sin egen måte
Lurer på hvorvidt debatten hadde dreid seg om rasisme hvis det var Høyremann Menkerud som hadde omtalt Gilani som apekatt...
Eller jeg lurer egentlig ikke på det, man trenger ikke spå som Märtha Louise for å vite at det hadde utløst ramaskrik, for å ikke si rasismeskrik, dersom personomtalen var motsatt. På tide å omtale personer på bakgrunn av deres karakter og ikke andre uvesentlige forhold?
Thursday, September 20, 2007
Hvor tilbakestående går det an å bli?
Svar: "Norgespartriot" og Vigrid-medlem Øyvind Heian.
Noen mener kanskje disse rasistklovnene representerer en stor fare, jeg greier ikke helt å ta dem på alvor. Mest av alt er det morsomt å se hvor mye tøv presumtivt tilregnelige mennesker kan lire av seg i løpet av kort tid. Når du hører Heian snakke så fremstår til og Med Mathias Reither som en ganske habil retoriker.
I fjor opplevde Kapitalismus å bli anmeldt til politiet av denne Øyvind Heian for "æreskrenkelse", etter å ha kalt vedkommende for tilbakestående. Jeg begynte selvsagt å le når politiet informerte meg om anklagen, og ikke overraskende ble anmeldelsen henlagt da "de ikke så noen grunn til å innlede efterforskning.
Den samme Heian er tiltalt for drapstrusler mot Justisminister Knut Storberget og for å oppbevare barnepornografi - altså stort lavere er det knapt mulig å synke. Det er noe ekstra patetisk over nynazister som sutrer over æreskrenkelse.
Men som sosial klovn fungerer Øyvind Heian ganske så bra, i hvert fall synes jeg det er rasende festlig å høre et stk tilbakestående mann som fullstendig mangler realitycheck...
Enjoy!
Tuesday, September 18, 2007
Slike jenter vil ikke Giske ha!
18 år gamle Annette Obrestad vant søndag kveld 11 millioner kroner under en pokerturnering i London, det største beløpet en kvinnelig spiller noen gang har fått med seg i en turnering. De aller fleste vil finne en slik prestasjon fremragende, da utenom kulturminister Trond Giske. Han syntes mest av alt poker er et samfunnsproblem, og angriper i BT 13. august (ikke på nett) Unge Høyre for å ville legalisere poker. Men i dette spørsmålet er det ikke poker som er et samfunnsproblem, men kulturminister Trond Giske, bedre kjent som Griske!Selvsagt er jeg tilhenger av å legalisere poker. Jeg ser ingen grunn til å kriminalisere store deler av befolkningen fordi de spiller kort. At Giske ivrer etter å styre folks liv gjennom forbud, tvang og reguleringer er for så vidt ikke noe nytt, men nok et eksempel på formynderstaten i praksis. Selvsagt finnes det mennesker som får problemer med å forholde seg til penger, enten dette gjelder norsk tipping, automater eller poker. Men jeg er forbanna lei denne type politisk gisseltaking, som går ut på at det ”store flertallet” av hensynet til ”mindretallet” som ikke greier å styre seg, i solidaritet må avstå fra å hygge seg eller begrense sin hygge fordi en gjeng avvikere ikke kan oppføre seg. Enten dette gjelder alkohol, pengespill eller andre former for sosiale eller individuelle aktiviteter som kan innebære et minimum av risiko.
En analogi. Noen menn greier ikke å styre sine lyster når noen jenter kler seg utfordrende, i det hele tatt viser hud. Burde ikke da alle jenter av hensyn til det ”lille mindretallet” dekke seg til i burka? Sånn for å ikke friste avvikerne unødvendig? Analogien er selvsagt eiendommelig. Men like lite som jenter har lyst til å begrense sin frihet til å kle seg slik de vil, har jeg lyst til å redusere min frihet til å spille poker eller nyte alkohol, av hensyn til avvikere.
Kompromisset jeg er villig til å gå med på, er at det offentlige tar et ansvar for å hjelpe avvikerne, dvs. bruke skattebetalernes penger på hjelpetiltak. Men en generell umyndiggjøring av befolkningen av hensyn til avvikere, er jeg slett ikke villig til å gå med på. Helt konkret når det gjelder poker hadde det vært mye bedre å gjøre som i Storbritannia, legalisere poker, også for nettselskaper. La selskapene betale vanlig bedriftsskatt, og gjerne legge til en spilleavgift som skal gå til å hjelpe mennesker som lider av spilleavhengighet.
I motsetning til Giske har jeg tillit til at befolkningen kan fatte sine egne valg slik de selv finner det fornuftig, deriblant pokerspilling. Det er unektelig et stort paradoks å se dyrkingen av lottomillionærene, samtidig som pokerspillere møtes med væpna politi. På den annen side er jo kulturminister Trond Giske et stort paradoks i seg selv.
Opprinnelig publisert på Minerva
Friday, September 14, 2007
En slags oppsummering
- Et helt greit valgresultat!
De siste tre ukene har vært rimelig hektiske, i betydningen hektisk, i betydningen valgkamp. At valget tross alt gikk så bra for Høyre, eller rettere sagt ikke gikk til helvete, var en stor lettelse, særlig fordi det meget fort kunne godt straka vegen dit ingen vil dra.
Ved inngangen til valgkampen sprakk nyheten om at den meget populære (og med god grunn) Oslo-ordføreren Per Ditlev-Simonsen, dvs ex-ordføreren, hadde disponert en konto i Sveits uten å rapportere dette til skattemyndighetene. Noe han selvsagt burde ha gjort. Han burde også på sekundet det kom frem i media innkalt til pressekonferanse for å annonsere at han trakk seg med umiddelbar virkning. Det gjorde han ikke, og Oslo Høyres famøse håndtering kunne bidratt til å virkelig ødelegge valgkampen. At vår egen ordfører Herman Friele betegnet ”angiveriet” fra svigersønnene som det største problemet i denne saken, gjorde at saken også kunne få negative ringvirkninger i Bergen. Dette var inngangen til valgkampen for Høyre, og en trenger ikke være professor i Statsvitenskap for å skjønne at noe drømmeutgangspunkt var dette vitterlig ikke.
Jeg husker godt dagen før skolevalgene begynte, hvor oss debattanter med flere var samlet på Høyres hus for de siste forberedelser. Negative tanker florerte og man savnet ordentlig en ”feelgood” stemning, med andre ord var min vanlig urokkelig optimisme noget redusert. Men det er nå engang slik at ytre omstendigheter får man gjort svært lite med, så det var heller å konsentrere seg om det man kunne gjør noe med, og i tillegg kom fyrverkeriet Daniel Mekki (Daniel må oppleves han kan ikke beskrives) innom, noe som raskt bidro til å snu stemningen i positiv retning, i hvert fall for egen del.
Og med selve skolevalgene begynte valgkampen å snu for Høyre!
I Hordaland Unge Høyre var vi ekstremt godt forberedt, flere av oss hadde vært på en snau ukes samling i Hove leir med UHL, kun for å forberede oss på skolevalgene. I Hordaland og Bergen hadde vi lokale skoleringer, på så vel innhold som form. I sedvanlig arrogant (ja jeg vet, hovmod står for fall) stil spådde jeg på forhånd at Unge Høyre kom til å overkjøre de andre debattantene, men det hjelper ikke å HA RETT, dersom man ikke FÅR RETT, i betydning oppslutning. Min største frykt var at vi skulle overkjøre de andre debattantene så til de grader at vi fremsto som usympatisk. Under selve debattene så stemte mine prediksjoner ganske bra, heldigvis fikk vi oppslutning også på selve valget!
I Hordaland så fikk SV og AP 20% til sammen, og kjemper med Venstre om å være det 3.største partiet. Høyre fikk 21%, mens FRP fikk 28%, altså et stort borgerlig flertall!
Noen har beskyldt skoledebattene for å være sirkus, og som jeg skrev når skoledebattene begynte så er det ikke det akademiske etos, søkende etter det bedre argument basert på grunnleggende kritisk tenkning som avgjør oppslutning (ikke det at man ikke trenger substans, fordi i lengden så gjør man det) det er det ”punchlines” og form som i betydelig større grad avgjør.
Min strategi var todelt, på allmennfaglige skoler dreide det seg veldig om skolepolitikk, lærervurdering, nei til sidemål og fritt skolevalg, i tillegg til å rakke ned på Djupedal (alltid like populært), altså et fokus på kunnskap og innhold. Dette slo meget bra an!
På yrkesskolene var mitt fokus på anti-formynderi. Billigere alkohol, øl-salg så lenge butikkene er åpne, døgnåpen skjenking, legalisere poker (Griske Giske) etc. Strategien var like enkel som den var effektiv. Hamre løs, gjenta, gjenta, gjenta, fremstille motstanderne som en gjeng kommunister, sosialister og bønder!! som ønsker å styre denne byen med flere reguleringer, påbud, tvang og teite regler, eksempelvis politikerbestemt leggetid. Og selvsagt så anstrenger man seg ikke for å gjengi motstanderens synspunkter presist, kan noe tolkes negativt og vrangt så gjør man selvsagt det. Strategien fungerte bra. Har jeg dårlig samvittighet for det? Nei ikke i det hele tatt.
Det kan i grunnen ikke understrekes nok den betydning skoledebatten hadde for Høyre. Det var begynnelsen på oppturen, særlig da overskriftene kom tirsdag kveld!
Jeg har et blogget et innlegg om skoledebatt og sirkus på Minerva.
Den siste uken ble en stor opptur for Høyre, og selv om vi bare gikk frem et drøyt prosentpoeng, så var det en stor seier med tanke på valget i 2005 og på måten valgkampen startet på. Med all sannsynlighet fremdeles byrådsleder i Bergen og Oslo. Men de av oss som er opptatt av å gjenreise Høyre som et stort (liberal)konservativt folkeparti, bør allerede nå se fremover mot 2009. De beste blant oss er kallet!
En liten notabene tilslutt.
En ”stor takk” til rådgiverne på Bystyrekontoret som oppnevnte meg til stemmestyre nestleder på Rolland skole i Åsane, et verv man ikke kan nekte å motta. Mine 12 timer på selve valgdagen fra 07.00 om morgenen til 22.00 om kvelden var sannsynligvis de kjedeligste timene i mitt liv, det var traustere enn å se maling størkne (vel det var omtrent det jeg gjorde), hvilket ikke er veldig innspirende når du er veldig trøtt og det er svært lite som skjer…
De siste tre ukene har vært rimelig hektiske, i betydningen hektisk, i betydningen valgkamp. At valget tross alt gikk så bra for Høyre, eller rettere sagt ikke gikk til helvete, var en stor lettelse, særlig fordi det meget fort kunne godt straka vegen dit ingen vil dra.
Ved inngangen til valgkampen sprakk nyheten om at den meget populære (og med god grunn) Oslo-ordføreren Per Ditlev-Simonsen, dvs ex-ordføreren, hadde disponert en konto i Sveits uten å rapportere dette til skattemyndighetene. Noe han selvsagt burde ha gjort. Han burde også på sekundet det kom frem i media innkalt til pressekonferanse for å annonsere at han trakk seg med umiddelbar virkning. Det gjorde han ikke, og Oslo Høyres famøse håndtering kunne bidratt til å virkelig ødelegge valgkampen. At vår egen ordfører Herman Friele betegnet ”angiveriet” fra svigersønnene som det største problemet i denne saken, gjorde at saken også kunne få negative ringvirkninger i Bergen. Dette var inngangen til valgkampen for Høyre, og en trenger ikke være professor i Statsvitenskap for å skjønne at noe drømmeutgangspunkt var dette vitterlig ikke.
Jeg husker godt dagen før skolevalgene begynte, hvor oss debattanter med flere var samlet på Høyres hus for de siste forberedelser. Negative tanker florerte og man savnet ordentlig en ”feelgood” stemning, med andre ord var min vanlig urokkelig optimisme noget redusert. Men det er nå engang slik at ytre omstendigheter får man gjort svært lite med, så det var heller å konsentrere seg om det man kunne gjør noe med, og i tillegg kom fyrverkeriet Daniel Mekki (Daniel må oppleves han kan ikke beskrives) innom, noe som raskt bidro til å snu stemningen i positiv retning, i hvert fall for egen del.
Og med selve skolevalgene begynte valgkampen å snu for Høyre!
I Hordaland Unge Høyre var vi ekstremt godt forberedt, flere av oss hadde vært på en snau ukes samling i Hove leir med UHL, kun for å forberede oss på skolevalgene. I Hordaland og Bergen hadde vi lokale skoleringer, på så vel innhold som form. I sedvanlig arrogant (ja jeg vet, hovmod står for fall) stil spådde jeg på forhånd at Unge Høyre kom til å overkjøre de andre debattantene, men det hjelper ikke å HA RETT, dersom man ikke FÅR RETT, i betydning oppslutning. Min største frykt var at vi skulle overkjøre de andre debattantene så til de grader at vi fremsto som usympatisk. Under selve debattene så stemte mine prediksjoner ganske bra, heldigvis fikk vi oppslutning også på selve valget!
I Hordaland så fikk SV og AP 20% til sammen, og kjemper med Venstre om å være det 3.største partiet. Høyre fikk 21%, mens FRP fikk 28%, altså et stort borgerlig flertall!
Noen har beskyldt skoledebattene for å være sirkus, og som jeg skrev når skoledebattene begynte så er det ikke det akademiske etos, søkende etter det bedre argument basert på grunnleggende kritisk tenkning som avgjør oppslutning (ikke det at man ikke trenger substans, fordi i lengden så gjør man det) det er det ”punchlines” og form som i betydelig større grad avgjør.
Min strategi var todelt, på allmennfaglige skoler dreide det seg veldig om skolepolitikk, lærervurdering, nei til sidemål og fritt skolevalg, i tillegg til å rakke ned på Djupedal (alltid like populært), altså et fokus på kunnskap og innhold. Dette slo meget bra an!
På yrkesskolene var mitt fokus på anti-formynderi. Billigere alkohol, øl-salg så lenge butikkene er åpne, døgnåpen skjenking, legalisere poker (Griske Giske) etc. Strategien var like enkel som den var effektiv. Hamre løs, gjenta, gjenta, gjenta, fremstille motstanderne som en gjeng kommunister, sosialister og bønder!! som ønsker å styre denne byen med flere reguleringer, påbud, tvang og teite regler, eksempelvis politikerbestemt leggetid. Og selvsagt så anstrenger man seg ikke for å gjengi motstanderens synspunkter presist, kan noe tolkes negativt og vrangt så gjør man selvsagt det. Strategien fungerte bra. Har jeg dårlig samvittighet for det? Nei ikke i det hele tatt.
Det kan i grunnen ikke understrekes nok den betydning skoledebatten hadde for Høyre. Det var begynnelsen på oppturen, særlig da overskriftene kom tirsdag kveld!
Jeg har et blogget et innlegg om skoledebatt og sirkus på Minerva.
Den siste uken ble en stor opptur for Høyre, og selv om vi bare gikk frem et drøyt prosentpoeng, så var det en stor seier med tanke på valget i 2005 og på måten valgkampen startet på. Med all sannsynlighet fremdeles byrådsleder i Bergen og Oslo. Men de av oss som er opptatt av å gjenreise Høyre som et stort (liberal)konservativt folkeparti, bør allerede nå se fremover mot 2009. De beste blant oss er kallet!
En liten notabene tilslutt.
En ”stor takk” til rådgiverne på Bystyrekontoret som oppnevnte meg til stemmestyre nestleder på Rolland skole i Åsane, et verv man ikke kan nekte å motta. Mine 12 timer på selve valgdagen fra 07.00 om morgenen til 22.00 om kvelden var sannsynligvis de kjedeligste timene i mitt liv, det var traustere enn å se maling størkne (vel det var omtrent det jeg gjorde), hvilket ikke er veldig innspirende når du er veldig trøtt og det er svært lite som skjer…
Saturday, September 08, 2007
- Mitt standpunkt er jo heller ingen nyhet.
Mathias Reither i fri utfoldelse - et lite utvalg fra denne blogg!
Oppdatering:
Bilde er fjernet etter ønsket fra Mathias Reither. Eller med Mathias Reithers egne ord (gjengitt fra min egen mobiltlf søndag kveld): "Kan du vennligst fjernet bildet fra din blogg, da dette er privat eiendom. Ellers er må jeg kreve vederlag. Etterkommer ikke dette krav vil det få jur. konsekvenser. Innholde vil jeg også se på, så du bør moderere innholdet også.
vh. Mathias"
Mathias må jo gjerne se på innholdet, sitatene er jo Mathias sine egne innlegg gjengitt ordrett :)
Opprinnelig innlegg
Mathias Reither, også referert til som Gale-Mathias har havnet i hardt vær. Hans uttalelser på kristenblogg har skapt reaksjoner som også har nådd pressen.
Nå som selveste Martin har tatt avstand fra den frittaltende loddingen. Det eneste som er overraskende er at det egentlig har tatt slik tid før resten av landet har oppdaget, Ap-poeten med noget spesielt forhold til Blåbloggere. Men istedenfor å brodere ut i det vide og brede, har jeg her samlet en knippe sitater fra Mattis inkludert overskriften, datert 10:58 PM, February 05, 2006.
God fornøyelse!
"Dere tror dere gjør en accione brava, men det er utvilsomt en accione terribile"
3:45 PM, February 07, 2006
"men man må jo innrømme at injuriesøksmål er god underholdning å lese om i avisene, det er noe av det første jeg kaster meg over når jeg kommer over det i avsiene. Det er jo viktig med brød og sirkus".
9:03 AM, February 06, 2006
"Man må skille mellom sekter og vedensreligioner, der tror jeg at jeg har de fleste med meg"
6:29 AM, February 07, 2006
"Videre, hevdes fra mine iranske kilder at regimet i Teheran står bak terorrismen i Irak"
2:13 PM, February 28, 2006
"Alle skjønner hva jeg mener, dette blir flisespikkeri"
1:09 AM, March 02, 2006
"Kapitalismus!
Så du vil gå inn for mer liberalisme, med den konsekvens at bunnen av arbeidsmarkedet for historiker faller helt ut, og 90 % av alle historikere går arbeidsledige?
Skulle jeg valgt om igjen tror jeg at jeg ville blitt rørlegger, de tjener som "gress", liten utdanning og ikke studielån"
12:54 PM, March 24, 2006
Før jeg reiste til Iran sa jeg det og jeg sier det nå, presidenten i Iran er bare stor i kjeften og har svært liten makt. Ikke et sted bortsett fra i avisene, så jeg bilde av ham. Derimot var det bilde av Allahtollah Khomeini og Ali Khamenei (den egentlige lederen) i en rekke butikker og offentlige kontorer, så folk i Norge må slutte å legge for mye vekt på hva han sier; særlig når han sier at Israel er et tørt råttent tre. Alle som vet noe om trer, vet at trær råtner av fuktighet, ikke av tørke.
Personlig er ikke dette særlig seriøst av et lands president, noe som viser at han egentlig ikke har noe makt, han er bare en mediefigur.
4:42 PM, June 03, 2006
Når Bondevik kommer bare med svada, hvorfor publiserer du innlegget med så stort bilde. Han hadde fortjent et lite passfoto, istedet for denne "plakaten"
1:04 PM, July 24, 2007
Oppdatering:
Bilde er fjernet etter ønsket fra Mathias Reither. Eller med Mathias Reithers egne ord (gjengitt fra min egen mobiltlf søndag kveld): "Kan du vennligst fjernet bildet fra din blogg, da dette er privat eiendom. Ellers er må jeg kreve vederlag. Etterkommer ikke dette krav vil det få jur. konsekvenser. Innholde vil jeg også se på, så du bør moderere innholdet også.
vh. Mathias"
Mathias må jo gjerne se på innholdet, sitatene er jo Mathias sine egne innlegg gjengitt ordrett :)
Opprinnelig innlegg
Mathias Reither, også referert til som Gale-Mathias har havnet i hardt vær. Hans uttalelser på kristenblogg har skapt reaksjoner som også har nådd pressen.
Nå som selveste Martin har tatt avstand fra den frittaltende loddingen. Det eneste som er overraskende er at det egentlig har tatt slik tid før resten av landet har oppdaget, Ap-poeten med noget spesielt forhold til Blåbloggere. Men istedenfor å brodere ut i det vide og brede, har jeg her samlet en knippe sitater fra Mattis inkludert overskriften, datert 10:58 PM, February 05, 2006.
God fornøyelse!
"Dere tror dere gjør en accione brava, men det er utvilsomt en accione terribile"
3:45 PM, February 07, 2006
"men man må jo innrømme at injuriesøksmål er god underholdning å lese om i avisene, det er noe av det første jeg kaster meg over når jeg kommer over det i avsiene. Det er jo viktig med brød og sirkus".
9:03 AM, February 06, 2006
"Man må skille mellom sekter og vedensreligioner, der tror jeg at jeg har de fleste med meg"
6:29 AM, February 07, 2006
"Videre, hevdes fra mine iranske kilder at regimet i Teheran står bak terorrismen i Irak"
2:13 PM, February 28, 2006
"Alle skjønner hva jeg mener, dette blir flisespikkeri"
1:09 AM, March 02, 2006
"Kapitalismus!
Så du vil gå inn for mer liberalisme, med den konsekvens at bunnen av arbeidsmarkedet for historiker faller helt ut, og 90 % av alle historikere går arbeidsledige?
Skulle jeg valgt om igjen tror jeg at jeg ville blitt rørlegger, de tjener som "gress", liten utdanning og ikke studielån"
12:54 PM, March 24, 2006
Før jeg reiste til Iran sa jeg det og jeg sier det nå, presidenten i Iran er bare stor i kjeften og har svært liten makt. Ikke et sted bortsett fra i avisene, så jeg bilde av ham. Derimot var det bilde av Allahtollah Khomeini og Ali Khamenei (den egentlige lederen) i en rekke butikker og offentlige kontorer, så folk i Norge må slutte å legge for mye vekt på hva han sier; særlig når han sier at Israel er et tørt råttent tre. Alle som vet noe om trer, vet at trær råtner av fuktighet, ikke av tørke.
Personlig er ikke dette særlig seriøst av et lands president, noe som viser at han egentlig ikke har noe makt, han er bare en mediefigur.
4:42 PM, June 03, 2006
Når Bondevik kommer bare med svada, hvorfor publiserer du innlegget med så stort bilde. Han hadde fortjent et lite passfoto, istedet for denne "plakaten"
1:04 PM, July 24, 2007
Monday, September 03, 2007
Orket ikke mer AP politikk
- Ble ordførerkandidat for FRP.
Det kan se ut som om nøtteknekkerhefte til Martin Kolberg i første omgang bør overbevise egne tillitsvalgte...
Det kan se ut som om nøtteknekkerhefte til Martin Kolberg i første omgang bør overbevise egne tillitsvalgte...
Monday, August 27, 2007
Skolevalg
Denne uken er skolevalg i Hordaland og Kapitalismus er selvsagt ute å debatterer for Unge Høyre. Joda jeg begynner å bli gammel, men alder til tross det er faktisk bare min andre valgkamp for ungdomspartiet.
Mye kan sies om skolevalg, og mye skal jeg si når uken er omme (kan jo ikke avsløre alle triksene på forhånd...), men noe i nærheten av det akademiske etos om kritisk grunnleggende refleksjon og krav til dyp argumentasjon er det ikke.
Og for eget vedkommende er det greit å kunne avspasere fra Studentersamfunnet og Universitetsmiljøets relative større krav til argumentasjon, til fordel for ren retorisk demagogi - hvor kriteriet er usaklighet dess mer dess bedre.
Hvor vellykket det blir, vil vise seg, men det er ihvertfall gøy å gjøre noe annet.
Mye kan sies om skolevalg, og mye skal jeg si når uken er omme (kan jo ikke avsløre alle triksene på forhånd...), men noe i nærheten av det akademiske etos om kritisk grunnleggende refleksjon og krav til dyp argumentasjon er det ikke.
Og for eget vedkommende er det greit å kunne avspasere fra Studentersamfunnet og Universitetsmiljøets relative større krav til argumentasjon, til fordel for ren retorisk demagogi - hvor kriteriet er usaklighet dess mer dess bedre.
Hvor vellykket det blir, vil vise seg, men det er ihvertfall gøy å gjøre noe annet.
Tuesday, August 21, 2007
Opphev forbudet!
TV2 Nettavisen har invitert de politiske partiene til å lage politiske reklamefilmer i forbindelse med valgkampen. På Snutter og Youtube florerer det kandidatpresentasjoner og reklame for politiske saker (noen bedre enn andre). Men fremdeles opprettholdes det absurde forbudet mot politisk reklame på TV.
Å nekte noen å fremføre et budskap på tv ved lov, så lenge redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten. Uavhengig av konsekvenser for ordskiftet, praktiske forhold, og andre eventualiteter som vil følge i kjølvannet av en opphevelse av forbudet, så er det prinsipale hensynet til ytringsfriheten alfa og omega, og etter min mening i seg nok til å begrunne hvorfor politisk tv-reklame burde være en selvfølgelig rett.
Men også praktiske hensyn taler for å oppheve forbudet. Når man etterhvert kan kjøpe reklame på VG-nett inkludert tv-reklame, illustrerer det at moderne teknologi er i ferd med å viske ut forskjellene. At det lenge har vært tillatt å kjøpe reklame i etermediene og i avisene, samt også på kino(!) forteller at forbudet forlengs er avleggs.
Så vidt jeg har oppfattet er argumentene mot tv-reklame:
1) Reklamen kan faktiske virke.
2) Det bidrar ikke til å opplyse eller forbedre den politiske debatten.
3) Det vil forsterke forskjellene i mulighetene mellom rike og fattige partier.
Dette er ikke et forsøk på å konstruere en stråmann å argumentere imot, men er faktisk de argumenter jeg har hørt når jeg har diskutert politisk tv-reklame med andre. Det første argumentet er vanskelig å motsi. Skjønt jeg tror tilhengerne av lovbud faktisk overvurderer effekten av TV, i mange tilfeller tror jeg at tv-reklame sementerer allerede inngrodde standpunkt. Tilhengerne av et parti/standpunkt blir enda sikrere i sin sak, mens motstanderne blir mer kritisk. Uansett så er det for meg selvsagt at en skal få lov til å forsøke å påvirke gjennom å fremføre et budskap uten å bli avbrutt.
Når det gjelder argument nr 2, hensynet til det offentlige ordskiftet, så kan det medføre riktighet. Det vil jo være avhengig av hvilke budskap politikerne faktiske legger til grunn. Jeg tror uansett ikke at vi vil kunne få negative kampanjer av den verste typen de har i USA, ganske enkelt fordi det ikke vil virke troverdig i norsk politisk kultur. Men å fremstille motstandernes politiske politikk i et dårlig lys gjøres også i dag, for eksempel Kolbergs nøtteknekkerjakt på FRP, og ville garantert også funnet sted i tv-reklamer (en liten titt på youtube nå vil kunne bekrefte det).
Men er det nødvendigvis slik at Holmgang og Tabloid fører til en mer opplyst debatt? Jeg mener at de faktisk gjør det, men mange av mine venner som er imot tv-reklame mener det ikke, men jeg har enda ikke hørt noen ta til ordet for å forby debattprogrammer som "ikke bidrar til å opplyse offentligheten" ved lov. Poenget mitt er ganske enkelt at dette er vurderinger vi trygt kan overlate til velgerne og folk flest.
Det siste argumentet er forsåvidt også riktig. Mer penger vil alltid kunne øke mulighetene, men det er knapt et argument for å nekte folk ytringsfrihet. I den grad man vil bøte på denne konsekvensen, kunne man pålegge NRK å sørge for at alle partier på Stortinget, evt. noen til, skulle få like stor tilgang til reklame på rikskringkastningen i forkant av valget.
Men misforstå meg rett, praktiske konsekvenser av ytringsfrihet er og må være sekundære i forhold til ytringsfrihetens egenverdi, hvilket John Stuart Mills klassiske argument begrunner på en utmerket måte:
1) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha rett.
2) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha noe rett
3) Vi bør ha ytringsfrihet. Selv om de ikke skulle ha noe rett, så får vi på den måten prøvd argumentene våre mot andre.
Og ytringsfriheten gjelder like mye på TV som ellers. For meg er det ganske utrolig at et flertall av norske stortingspolitikere synes det er helt greit å tillate reklame for Grandiosa, men ikke reklame for et politisk budskap, parti eller engasjement.
Konklusjonen er derfor like klar som den er åpenbar: Opphev det stupide forbudet mot politisk reklame så fort som mulig!
Å nekte noen å fremføre et budskap på tv ved lov, så lenge redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten. Uavhengig av konsekvenser for ordskiftet, praktiske forhold, og andre eventualiteter som vil følge i kjølvannet av en opphevelse av forbudet, så er det prinsipale hensynet til ytringsfriheten alfa og omega, og etter min mening i seg nok til å begrunne hvorfor politisk tv-reklame burde være en selvfølgelig rett.
Men også praktiske hensyn taler for å oppheve forbudet. Når man etterhvert kan kjøpe reklame på VG-nett inkludert tv-reklame, illustrerer det at moderne teknologi er i ferd med å viske ut forskjellene. At det lenge har vært tillatt å kjøpe reklame i etermediene og i avisene, samt også på kino(!) forteller at forbudet forlengs er avleggs.
Så vidt jeg har oppfattet er argumentene mot tv-reklame:
1) Reklamen kan faktiske virke.
2) Det bidrar ikke til å opplyse eller forbedre den politiske debatten.
3) Det vil forsterke forskjellene i mulighetene mellom rike og fattige partier.
Dette er ikke et forsøk på å konstruere en stråmann å argumentere imot, men er faktisk de argumenter jeg har hørt når jeg har diskutert politisk tv-reklame med andre. Det første argumentet er vanskelig å motsi. Skjønt jeg tror tilhengerne av lovbud faktisk overvurderer effekten av TV, i mange tilfeller tror jeg at tv-reklame sementerer allerede inngrodde standpunkt. Tilhengerne av et parti/standpunkt blir enda sikrere i sin sak, mens motstanderne blir mer kritisk. Uansett så er det for meg selvsagt at en skal få lov til å forsøke å påvirke gjennom å fremføre et budskap uten å bli avbrutt.
Når det gjelder argument nr 2, hensynet til det offentlige ordskiftet, så kan det medføre riktighet. Det vil jo være avhengig av hvilke budskap politikerne faktiske legger til grunn. Jeg tror uansett ikke at vi vil kunne få negative kampanjer av den verste typen de har i USA, ganske enkelt fordi det ikke vil virke troverdig i norsk politisk kultur. Men å fremstille motstandernes politiske politikk i et dårlig lys gjøres også i dag, for eksempel Kolbergs nøtteknekkerjakt på FRP, og ville garantert også funnet sted i tv-reklamer (en liten titt på youtube nå vil kunne bekrefte det).
Men er det nødvendigvis slik at Holmgang og Tabloid fører til en mer opplyst debatt? Jeg mener at de faktisk gjør det, men mange av mine venner som er imot tv-reklame mener det ikke, men jeg har enda ikke hørt noen ta til ordet for å forby debattprogrammer som "ikke bidrar til å opplyse offentligheten" ved lov. Poenget mitt er ganske enkelt at dette er vurderinger vi trygt kan overlate til velgerne og folk flest.
Det siste argumentet er forsåvidt også riktig. Mer penger vil alltid kunne øke mulighetene, men det er knapt et argument for å nekte folk ytringsfrihet. I den grad man vil bøte på denne konsekvensen, kunne man pålegge NRK å sørge for at alle partier på Stortinget, evt. noen til, skulle få like stor tilgang til reklame på rikskringkastningen i forkant av valget.
Men misforstå meg rett, praktiske konsekvenser av ytringsfrihet er og må være sekundære i forhold til ytringsfrihetens egenverdi, hvilket John Stuart Mills klassiske argument begrunner på en utmerket måte:
1) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha rett.
2) Vi bør ha ytringsfrihet, fordi de kan ha noe rett
3) Vi bør ha ytringsfrihet. Selv om de ikke skulle ha noe rett, så får vi på den måten prøvd argumentene våre mot andre.
Og ytringsfriheten gjelder like mye på TV som ellers. For meg er det ganske utrolig at et flertall av norske stortingspolitikere synes det er helt greit å tillate reklame for Grandiosa, men ikke reklame for et politisk budskap, parti eller engasjement.
Konklusjonen er derfor like klar som den er åpenbar: Opphev det stupide forbudet mot politisk reklame så fort som mulig!
Monday, August 20, 2007
En nesten perfekt dag…
- Men nesten hjelper ingen av hesten…
Etter at Man United tapte sin kamp i dag mot byrival Man City, så har laget fått sin verste start på 15 år. Med andre ord lå alt til rette for en perfekt dag, alt som skulle til var en ny seier over Chelsea. Så skulle det ikke gå, takket være en skandaløs dommeravgjørelse og straffe til londonlaget. Avgjørelsen er så horribel at det er fristende å spørre hvor mye rubler Abramovitsj tilbød dommer Rob Styles, skjønt det var nok mer et utslag av et rart innfall, enn korrupsjon.
Selve kampen var ikke veldig mye å rope hurra for. I hvert fall ikke offensivt. Liverpool var bedre enn Chelsea skapte flere sjanser og burde vunnet, men det manglet litt på det ekstra briljante. Unntaket var et stykk Torres magi i første omgang. Det er mulig jeg er vel negativ nå. Tross alt møtte vi Chelsea, var knepne favoritter og leverte en glimrende defensiv laginnsats, visste prov på god offensiv samhandling, og har bedre enkeltspillere og større stall en i fjor. Og ikke minst, vi hadde vunnet hvis dommeren hadde unngått innfallet sitt, når gav Chelsea straffe. Det lover godt for resten av sesongen.
Og når Man United i tillegg taper, da er det ikke så ille, om enn ikke perfekt.
And remember we want our trophy back!!
Thursday, August 16, 2007
- Dette er galskap!
Sier prinsesse Marthä Louise. Og med tanke på engleskolen hennes så kan vi kanskje kalle det en ekspert uttalelse...
Tuesday, August 14, 2007
WE WANT OUR TROPHY BACK!!!!
Endelig er ventetiden over. Endelig har livet fått mening igjen. Endelig er Premier League i gang igjen! Og Kapitalismus har ikke vært så optimistisk på Liverpool sine vegne siden i fjor :)
Skuffelsen etter mesterligafinale var særs stor. Men på den annen side var det gledelig å se at Liverpool hevdet seg så godt som de gjorde. Og ikke minst er det gledelig å se at Benitez godt hjulpet av amerikanske dollar, har hentet inn superspissen Fernando Torres og supertalentet Ryan Babel. Nøkkelen for Liverpool blir å forsette sitt bunnsolide forsvarspill, og at Babel/Torres slår til. I så fall kan gullet fort komme tilbake til Merseyside!
Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.
Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.
Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.
Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.
Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.
WE WANT OUR TROPHY BACK!
Spørsmålet er om det er godt nok til å kjempe om ligagull. Mitt meget subjektive svar er et ubetinget JA. Det er vanskelig å spå særlig om fremtiden, og særlig om fotball, men jeg revolusjonerer neppe noen når mitt ”educated guess” er at tittelkampen vil bli et fire lags bikkjeslagsmål. Liverpool, Arsenal, Man U og Chelsea.
Mange av de såkalte ekspertene holder Man U som den største favoritten, i seg selv ikke overraskende, men at så mange gjør det overrasker litt. For all del Man U har et kanongodt lag, og har styrket laget gjennom kjøp av Nani, Anderson og Hargreaves, solide tilvekster, ingen tvil om det. Det største ankerpunktet mot Man U er at de etter min mening er meget avhengig av Christiano Ronaldo (forøvrig oppkalt etter Ronald Reagan), i hvert fall var de det i fjor. Ronaldo hadde en kanonsesong, og særlig mot de nest beste lagene sørget Ronaldo for at Man U aldri tapte poeng. Nå skal det legges til at jeg hater Man U av hele mitt hjerte, og mulig jeg derfor ikke yter laget rettferdighet i min vurdering. Den trofaste leser får selv avgjøre vurderingene.
Chelsea har et kanonlag, er godt organisert og kan nærmest kjøpe hvem de vil. Men fjorårets sesong vitnet om at ingen er uovervinnelig, ei heller Chelsea. Særlig virket det som om midtbanen med Makelele og Lampard ikke var på sitt beste, det samme gjaldt vingene Arjen Robben og Joe Cole. At Mourinho for det meste brukte Michael Essien i forsvaret fremfor midtbanen var ganske uforståelig. Malouda er en forsterkning av laget, mens Pizzaro og Tal Haim er langt fra like imponerende. Bevares de har et kanonlag, men spillerne er nødt til å heve seg minst to hakk for at det skal bli tittel på Stamford laget.
Arsenal havnet tilslutt på 4. plass i fjor etter en litt merkelig sesong. De slo Man U begge gangene, var det beste laget i de fleste kamper jeg så dem, men sløste utrolig med store sjanser. Nå er Henry borte, er ikke så sikker på at det får noen avgjørende betydning, all den tid Henry var mye skadet i fjor. Og at når Henry var med så skulle altfor mye innom han, fremfor å satse på tempo lengderetningen, som Arsenal er helt fantastiske på. Arsenal er sårbare for skader, men sin førsteoppstilling står ikke tilbake for noen. Og hvis de i tillegg setter sjansene så vil Arsenal kunne være med å kjempe om tittelen.
Det skal ubeskrivelig morsomt å følge Premier League dette året (i hvert fall frem til Liverpool evt. begynner å gjøre det dårlig…) og ikke glem.
WE WANT OUR TROPHY BACK!
Thursday, August 09, 2007
Et spørsmål om rettferdighet
Sommerens store sirkus, Opsjonene i Norsk Hydro, med Næringsminister Dag Terje Andersen som premieklovn, har ikke uventet skapt moralsk harme hos norsk venstreside. Karakteristikkene har haglet – Grådighetskultur, Ran, Urettferdighet! Men innimellom all retorikken skjuler det seg et essensielt spørsmål, nemlig spørsmålet om rettferdighet.
Mange har fremmet påstanden om at Eivind Reitens bonuser er urettferdig. Ingen har greid å argumentere for det. Bernt Hagtvet kommer nærmest, når han setter opp kriteriet ”viktig”, og stiller spørsmålet om hvorfor ikke kirurger, som redder liv, burde tjene like mye som topplederne. Men hvem skal begrunne hva som er viktige? Politikere? Og betyr det at vi skal ha en total sentrallønnsdannelse, med alle de bieffekter som følger med? Jeg tror ikke engang Bernt Hagtvet mener det.
Etter min mening er all eiendom (deriblant penger) som erverves gjennom frivillige transaksjoner, og som ikke innbefatter tyveri, pr. definisjon rettferdig. Med andre ord mener jeg at lønnsdannelsen som følger tilbud og etterspørsel er rettferdig. Den amerikanske filosofen Robert Nozick illustrere poenget på en glimrende måte gjennom hans legendariske tankeeksperiment ”Wilt Chamberlain”.
I dette tankeeksperimentet ber Nozick oss forestille oss et land hvor staten har omfordelt inntekten til innbyggerne slik at alle har nøyaktig like mye. Så forteller Nozick om basketspilleren Wilt Chamberlain som krever 25 cent for hver tilskuer som ønsker å se han spille basketball. Dersom 100 000 mennesker velger å betale 25 cent for å se Wilt Chamberlain spille, fordi de anser opplevelsen som subjektivt mer verdt enn alternativnytten, så har det oppstått forskjeller i samfunnet. De har oppstått som følge av menneskers frivillige handlinger. Kan man da på noen måte si at disse inntektsforskjellene er urettferdige?
Nozick understreker i dette eksempelet mitt poeng (det er vel strengt tatt Nozick sitt poeng) at så lenge eiendom erverves som følge av frivillige handlinger, så er resultatet rettferdig, uavhengig av om det gir seg utslag i 1 krone eller 1 milliard. Det er altså ikke resultatet, men måten pengene erverves på som er det avgjørende kriteriet for rettferdighet.
Konklusjonen i forhold til Reitens utbetalinger er derfor at de ikke kan betegnes som urettferdige fordi de er høye. Man kan åpenbart kritisere Hydros styre for å ha inngått en dårlig avtale, at de ikke i tilstrekkelig grad har iberegnet eksterne faktorer som oljepris etc. Og at de derfor har forvaltet eiernes (staten) interesser på en lite fordelaktig måte. Skjønt den verdistigningen som Norsk Hydro har hatt under Reiten, tyder på at eiernes interesser har blitt ivaretatt på en særdeles god måte.
Dersom Nozicks kriterier for rettferdighet danner utgangspunktet, hvordan skal man da begrunne statlige inngrep, uten å være urettferdig? For følger man Nozick (i hvert fall er det hans hovedargument i boken Anarchy, State and Utopia) så er det kun nattvekterstaten som er rettferdig. Det er godt mulig at jeg ikke er helt prinsipiell. Det får så være, men jeg mener staten i visse tilfeller bør sørge for de svakeste gjennom offentlige inngrep, selv om dette skulle tolkes som urettferdig etter Nozicks definisjoner.
Jeg sier meg altså i hovedsak enig i Nozicks argumentasjon, i alle fall i den forstand at det ikke bør være en politisk oppgave å bekjempe forskjeller. For meg er det viktig å sikre alle borgere muligheten til å lykkes, men å ha en institusjonalisert ”rettferdig fordelingspolitikk” er jeg ikke tilhenger av. Ganske enkelt fordi det verken er rettferdig eller særlig fornuftig. Det er et viktig unntak, som også Nozick har beskrevet: Dersom historiske fakta viser at tidligere erverv av eiendom har vært urettferdig, så stiller det seg annerledes, slik det med rimelighet kan sies å være tilfelle i deler av Latin-Amerika.
Mitt poeng er at Reitens bonuser ikke har gått på bekostning av noen (muligens med unntak av eierne). John Rawls mesterverk A Theory of Justice fremheves ofte som motstykket til Nozick. Rawls hevder at forskjeller er moralsk akseptable så lenge de dårligste stilte kommer bedre ut enn de ville ha gjort uten disse forskjellene. Reitens bidrag til verdiøkningen i Hydro gir i neste runde den norske staten ekstra penger, både i form av utbytte og økt skatteinngang. Det kan etter min mening dermed sies å bidra til at de svakeste får det bedre. Således kan også Reitens utbetalinger sies å ha en Rawlsiansk rettferdighetsbegrunnelse.
Det hadde vært en stor fordel for debatten om departementet og norsk venstreside hadde evnet å begrunne, i hvert fall forsøkt å begrunne hvorfor utbetalingene er urettferdige, og ikke opptre som om det er en selvinnlysende sannhet. For det er få ”sannheter” som er selvinnlysende.
Også publisert på Minerva
Mange har fremmet påstanden om at Eivind Reitens bonuser er urettferdig. Ingen har greid å argumentere for det. Bernt Hagtvet kommer nærmest, når han setter opp kriteriet ”viktig”, og stiller spørsmålet om hvorfor ikke kirurger, som redder liv, burde tjene like mye som topplederne. Men hvem skal begrunne hva som er viktige? Politikere? Og betyr det at vi skal ha en total sentrallønnsdannelse, med alle de bieffekter som følger med? Jeg tror ikke engang Bernt Hagtvet mener det.
Etter min mening er all eiendom (deriblant penger) som erverves gjennom frivillige transaksjoner, og som ikke innbefatter tyveri, pr. definisjon rettferdig. Med andre ord mener jeg at lønnsdannelsen som følger tilbud og etterspørsel er rettferdig. Den amerikanske filosofen Robert Nozick illustrere poenget på en glimrende måte gjennom hans legendariske tankeeksperiment ”Wilt Chamberlain”.
I dette tankeeksperimentet ber Nozick oss forestille oss et land hvor staten har omfordelt inntekten til innbyggerne slik at alle har nøyaktig like mye. Så forteller Nozick om basketspilleren Wilt Chamberlain som krever 25 cent for hver tilskuer som ønsker å se han spille basketball. Dersom 100 000 mennesker velger å betale 25 cent for å se Wilt Chamberlain spille, fordi de anser opplevelsen som subjektivt mer verdt enn alternativnytten, så har det oppstått forskjeller i samfunnet. De har oppstått som følge av menneskers frivillige handlinger. Kan man da på noen måte si at disse inntektsforskjellene er urettferdige?
Nozick understreker i dette eksempelet mitt poeng (det er vel strengt tatt Nozick sitt poeng) at så lenge eiendom erverves som følge av frivillige handlinger, så er resultatet rettferdig, uavhengig av om det gir seg utslag i 1 krone eller 1 milliard. Det er altså ikke resultatet, men måten pengene erverves på som er det avgjørende kriteriet for rettferdighet.
Konklusjonen i forhold til Reitens utbetalinger er derfor at de ikke kan betegnes som urettferdige fordi de er høye. Man kan åpenbart kritisere Hydros styre for å ha inngått en dårlig avtale, at de ikke i tilstrekkelig grad har iberegnet eksterne faktorer som oljepris etc. Og at de derfor har forvaltet eiernes (staten) interesser på en lite fordelaktig måte. Skjønt den verdistigningen som Norsk Hydro har hatt under Reiten, tyder på at eiernes interesser har blitt ivaretatt på en særdeles god måte.
Dersom Nozicks kriterier for rettferdighet danner utgangspunktet, hvordan skal man da begrunne statlige inngrep, uten å være urettferdig? For følger man Nozick (i hvert fall er det hans hovedargument i boken Anarchy, State and Utopia) så er det kun nattvekterstaten som er rettferdig. Det er godt mulig at jeg ikke er helt prinsipiell. Det får så være, men jeg mener staten i visse tilfeller bør sørge for de svakeste gjennom offentlige inngrep, selv om dette skulle tolkes som urettferdig etter Nozicks definisjoner.
Jeg sier meg altså i hovedsak enig i Nozicks argumentasjon, i alle fall i den forstand at det ikke bør være en politisk oppgave å bekjempe forskjeller. For meg er det viktig å sikre alle borgere muligheten til å lykkes, men å ha en institusjonalisert ”rettferdig fordelingspolitikk” er jeg ikke tilhenger av. Ganske enkelt fordi det verken er rettferdig eller særlig fornuftig. Det er et viktig unntak, som også Nozick har beskrevet: Dersom historiske fakta viser at tidligere erverv av eiendom har vært urettferdig, så stiller det seg annerledes, slik det med rimelighet kan sies å være tilfelle i deler av Latin-Amerika.
Mitt poeng er at Reitens bonuser ikke har gått på bekostning av noen (muligens med unntak av eierne). John Rawls mesterverk A Theory of Justice fremheves ofte som motstykket til Nozick. Rawls hevder at forskjeller er moralsk akseptable så lenge de dårligste stilte kommer bedre ut enn de ville ha gjort uten disse forskjellene. Reitens bidrag til verdiøkningen i Hydro gir i neste runde den norske staten ekstra penger, både i form av utbytte og økt skatteinngang. Det kan etter min mening dermed sies å bidra til at de svakeste får det bedre. Således kan også Reitens utbetalinger sies å ha en Rawlsiansk rettferdighetsbegrunnelse.
Det hadde vært en stor fordel for debatten om departementet og norsk venstreside hadde evnet å begrunne, i hvert fall forsøkt å begrunne hvorfor utbetalingene er urettferdige, og ikke opptre som om det er en selvinnlysende sannhet. For det er få ”sannheter” som er selvinnlysende.
Også publisert på Minerva
Tuesday, August 07, 2007
Har samfunnet plass til alle?
Er vi på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem? Årets mest klønete utspill kan tilskrives (eks) FRP- politiker Charlotte Finnesand, som lørdag satte på trykk i Stavanger Aftenblad at ”det er forkastelig å sette handikappede barn til verden”. Alle, med unntak av Adolf Hitler, vil enes om at Finnesands uttalelse er hinsides, men den teknologiske utviklingen aktualiserer en viktig debatt, nemlig om samfunnet har plass til alle, eller om vi er på vei inn i et sorteringssamfunn. Og i så fall om det er noe problem?
Det er ikke mulig å diskutere spørsmålet om abort uten å komme inn på definisjonen av liv. Jeg er ikke enig med dem som mener livet starter ved unnfangelsen, men jeg har respekt for standpunktet. Hvorvidt livet starter når fosteret kan klare seg på egen hånd, eller når fosteret er ute av mors mage kan for så vidt diskuteres. Selv lever jeg, i likhet med de fleste nordmenn godt med dagens generelle abortlov. Hva så med koblingen abort/ sortering? Eller rettere spurt; Bør teknologien stilles til rådighet for dem som ønsker å bruke den til å avdekke skavanker ved fosteret og påfølgende ta abort?
Jeg mener ja. Vi bør både stille teknologien til rådighet og overlate valget til borgerne det gjelder. Godt mulig samfunnet bør legge forholdene bedre til rette slik at det blir lettere å ta vare på handikappede barn, men dette er en avgjørelse som fullt og helt bør taes av foreldrene, og til syvende og sist kvinnen selv. Personlig ser jeg ingen grunn til å moralisere over dem som velger å ta abort (hvilket faktisk er flertallet) når og hvis de finner ut at foster lider av alvorlige handikapp. Noen vil sikkert mene et slikt standpunkt er ekvivalent med sorteringssamfunnet. Og på mange måter så har de rett.
Mitt poeng er at samfunnet bør anerkjenne, at de som er best egnet til å vurdere de etiske dilemma et slikt valg unektelig innebærer, også får det siste ordet og hvis ønskelig tillates ”retten til å sortere”. Samtidig som de som ønsker å bære fram foster med handikapp kan gjøre det under full visshet om at samfunnet stiller opp med nødvendig ressurser.
I den norske debatten omkring sorteringssamfunnet, eller såkalte sorteringssamfunnet, virker det å være en utbredt skepsis mot å søke kunnskap, som f. eks. bioteknologiloven generelt og stamcelleforskning spesielt. Særlig er denne skepsisen utbredt på borgerlig side. Min tilnærming er motsatt, denne type forskning er ekstremt viktig og derfor burde vi både tillate og bevilge penger til den. Ikke dermed sagt at ikke etikken skal sette grenser for forskningen og teknologien, men grensen kan etter min mening flyttes mange hakk. Etter min mening er det vesentlige forskjeller på individ og celleklumper, som noen anser for å være likeverdig, og således bruker som begrunnelse for å ikke begi seg inn på slik forskning.
La meg avslutte ved å stikke hånden inn i vepsebolet. Selvsagt må samfunnsøkonomiske vurderinger spille en rolle når samfunnet diskuterer spørsmål av medisinsk og etisk karakter. Det gjør det allerede i dag, enten det uttales i full offentlighet eller ikke. Dersom en sykdom koster millioner evt. milliarder av kroner å behandle, og en medisinsk vurdering tilsier at mulighetene for å bli frisk er ytterst små, er det da moralsk å forsette behandlingen uten å vurdere alternativ nytten?
Også blogget på Minerva
Det er ikke mulig å diskutere spørsmålet om abort uten å komme inn på definisjonen av liv. Jeg er ikke enig med dem som mener livet starter ved unnfangelsen, men jeg har respekt for standpunktet. Hvorvidt livet starter når fosteret kan klare seg på egen hånd, eller når fosteret er ute av mors mage kan for så vidt diskuteres. Selv lever jeg, i likhet med de fleste nordmenn godt med dagens generelle abortlov. Hva så med koblingen abort/ sortering? Eller rettere spurt; Bør teknologien stilles til rådighet for dem som ønsker å bruke den til å avdekke skavanker ved fosteret og påfølgende ta abort?
Jeg mener ja. Vi bør både stille teknologien til rådighet og overlate valget til borgerne det gjelder. Godt mulig samfunnet bør legge forholdene bedre til rette slik at det blir lettere å ta vare på handikappede barn, men dette er en avgjørelse som fullt og helt bør taes av foreldrene, og til syvende og sist kvinnen selv. Personlig ser jeg ingen grunn til å moralisere over dem som velger å ta abort (hvilket faktisk er flertallet) når og hvis de finner ut at foster lider av alvorlige handikapp. Noen vil sikkert mene et slikt standpunkt er ekvivalent med sorteringssamfunnet. Og på mange måter så har de rett.
Mitt poeng er at samfunnet bør anerkjenne, at de som er best egnet til å vurdere de etiske dilemma et slikt valg unektelig innebærer, også får det siste ordet og hvis ønskelig tillates ”retten til å sortere”. Samtidig som de som ønsker å bære fram foster med handikapp kan gjøre det under full visshet om at samfunnet stiller opp med nødvendig ressurser.
I den norske debatten omkring sorteringssamfunnet, eller såkalte sorteringssamfunnet, virker det å være en utbredt skepsis mot å søke kunnskap, som f. eks. bioteknologiloven generelt og stamcelleforskning spesielt. Særlig er denne skepsisen utbredt på borgerlig side. Min tilnærming er motsatt, denne type forskning er ekstremt viktig og derfor burde vi både tillate og bevilge penger til den. Ikke dermed sagt at ikke etikken skal sette grenser for forskningen og teknologien, men grensen kan etter min mening flyttes mange hakk. Etter min mening er det vesentlige forskjeller på individ og celleklumper, som noen anser for å være likeverdig, og således bruker som begrunnelse for å ikke begi seg inn på slik forskning.
La meg avslutte ved å stikke hånden inn i vepsebolet. Selvsagt må samfunnsøkonomiske vurderinger spille en rolle når samfunnet diskuterer spørsmål av medisinsk og etisk karakter. Det gjør det allerede i dag, enten det uttales i full offentlighet eller ikke. Dersom en sykdom koster millioner evt. milliarder av kroner å behandle, og en medisinsk vurdering tilsier at mulighetene for å bli frisk er ytterst små, er det da moralsk å forsette behandlingen uten å vurdere alternativ nytten?
Også blogget på Minerva
Thursday, August 02, 2007
For farlig!
"Operasjonen er for farlig"
FRP sin forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width om hvorfor partiet er imot å sende soldater til Darfur.
Nå har endelig sikkerhetsrådet fått fingen ut, og er villig til å godkjenne mandat for å beskytte befolkningen i Darfur, og stoppe folkemordet, så mener FRP at Norge ikke skal stille opp, fordi det er for farlig
Akkurat...
Les mer på Torbjørn sin blogg
FRP sin forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width om hvorfor partiet er imot å sende soldater til Darfur.
Nå har endelig sikkerhetsrådet fått fingen ut, og er villig til å godkjenne mandat for å beskytte befolkningen i Darfur, og stoppe folkemordet, så mener FRP at Norge ikke skal stille opp, fordi det er for farlig
Akkurat...
Les mer på Torbjørn sin blogg
Subscribe to:
Posts (Atom)