Marte Michelets feminisme

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble feiret i god tradisjon lørdag. Det vanlige sammensurium av diverse organisasjoner brukte dagen som propaganda, blant disse SV, Ottar og ikke minst Internasjonal kvinneliga for fred og frihet. Det mest oppsiktsvekkende var likevel kommentator Marte Michelet som i Dagbladet 8. mars uttrykte bekymring for Brun feminisme.

Her valgte hun å benytte anledningen til å komme med et ufint angrep på kritikerne av islam – fremfor å kritisere islamistene. I Michelets verden er det ikke Taliban, prestestyret i Iran eller klovnene i Islamsk råd som er problemet for kvinnekampen, men Hege Storhaug. Mon tro om kvinnene i de samme landene føler det samme?

Jeg kan knapt tenke meg noe viktigere enn bekjempelse av religiøst basert undertrykkelse, hvilket (altfor mange) deler av islamsk praksis er. Det er en skam for den såkalte kvinnebevegelsen at de velger å fokusere på AFP, likelønn, og sexkjøp-forbud fremfor å markere avsky mot det faktum at norske jenter, født og oppvokst i Norge, bokstavlig talt blir sendt ut av landet for å bli skåret opp, for å ikke glemme de mange som blir tvangsgiftet. En ting er at kvinnebevegelsen ser ut til å være lite opptatt av dette, en annen ting er å gjøre som Michelet, å angripe dem som faktisk ønsker å gjøre noe med det. Michelet skriver i sin kommentar at: ”den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i vesten. Vi høster som vi sår”

Det er altså de som kritiserer islamsk grufull praksis (eller "hetser" som Michelet kaller det) som er skyld i kvinneundertrykkingen. Argumentasjonen ligner mistenkelig på kvinners klesmåte og hvor de befinner seg som årsaksforklaring på voldtekt – fremfor å legge skylden på dem som utøver ugjerningen. Jeg er usikker på om det er hold i at fundamentalismen er økt og kvinneundertrykkingen skjerpet. Jeg registrerer at Michelet påstår dette. Jeg ser også at hun mener det er bevist at dette kommer som følge av hets – vel, hvis dette er beviselig, kunne hun vel belagt påstanden.

En annen ufin gjennomgangstone i Michelets kommentar er hennes forsøk på å assosiere Hege Storhaug med bevegelser som British National Party. Storhaug har ikke bare skylden for kvinneundertrykkelsen i islam. Hun er visstnok også med på å legitimere halv-nazistiske partier, skal vi tro Michelet. Det er nesten så man begynner å lure på hva annet Hege Storhaug står bak…

Jeg skjønner at Hege Storhaug kan være svært provoserende i sin form, og ikke alt hun kommer med er jeg like enig i. Men hvis ikke Hege Storhaug hadde tatt de omkostningene og satt fokus på de svært barbariske skikkene innen (altfor store) deler av islam, hvem skulle da gjort det? Marte Michelet? Dagbladet? Norsk feministbevegelse?

Jeg mistenker ikke Marte Michelet for å ha noen fellesinteresser med verken Taliban eller prestestyret i Iran. Likefullt velger Michelet å stemple Hege Storhaugs såkalte brune feminisme som problemet for kvinnekampen – fremfor islamistene. Mener virkelig Michelet at hun har MER til felles med Taliban enn Hege Storhaug? Hvis svaret er nei, hvorfor i all verden adresserer hun ikke da kritikken der den hører hjemme – mot dem som utfører ugjerningene?

Også blogget på Minerva

Den årlige sykehuskrisen

Jeg vet ikke hvilken analogi som best beskriver sirkuset omkring den årlige sykehuskrisen. Ei heller er det godt å si hvem som mest fortjener rollen som premieklovner – politikerne eller legene.

Det er få ting som vokser inn i himmelen, men om det skulle finnes noe slikt, så må det være overføringene til det norske helsevesen og sykehusene. Til tross for de faktiske forholdene greier pressen, godt hjulpet av leger, det orwellske kunststykke å fremstille saken som krise og langt på vei innbille det norske folk at det dreier seg om kutt – når det faktiske dreier seg om milliarder av kroner i økninger!

Det er riktignok slik at en del sykehus må kutte fordi de har brukt penger de ikke har fått tildelt og ei heller vil få tildelt, skal vi tro regjeringen og helseminister Brustad. En politiker som sier nei fortjener selvsagt respekt, enda mer ros skulle Brustad fått om hun hadde formulert seg på samme måte da hun var i opposisjon. En skal i rettferdighetens navn nevne at en god del av de økte overføringene spises opp av lønnsøkninger og pensjoner. (Nok et argument for at regjeringen burde få på plass en bærekraftig pensjonsreform).

Det er likevel ingen tvil om at overføringene til pasientbehandling har økt noe enormt de siste årene. Det kan synes som om misnøyen har gjort det samme. Det kan være fristende å spørre om vi hadde fått noe bedre helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mer, eller om vi hadde fått noe dårligere helsevesen om vi hadde brukt 10 milliarder mindre? Jeg tror ikke det.

Som Lenin formulerte det; Hva må gjøres?

En del ting er helt åpenbare. Det er mye penger å spare på å sentralisere sykehusdriften – i tillegg til at et unisont fagmiljø sier at kvaliteten på tjenestene vil bli bedre. I tillegg bør egenandelen som folk betaler i møte med helsevesenet økes betraktelig, med den sannsynlige effekt at etterspørselen på ikke fullt så prekære helsetjenester vil gå ned, og inntektene bedres.

Samtidig burde vi begrense det offentlige helseansvaret gjennom omfattende privatiseringer.

Men det absolutt viktigste i et budsjettstyrt helsevesen som det norske, er modige politikere som tør å stå fast når presset blir stort, f.eks i valgår. Måten helsevesenet har blitt styrt på – eller rettere sagt ikke styrt på, har innbilt sykehusbyråkratene at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Den nylig sparkede direktøren ved Rikshospitalet, Åge Danielsen, har åpenbart levd i denne villfarelse. Men det er jo en grunn til at han trodde han kunne slippe unna med det, og den grunnen heter feige politikere.

Misforholdet mellom politikernes oppgave (de jure) i å prioritere og deres (de facto) fullstendig manglende evne til å gjøre det, er svært tydelig i helsespørsmålet. For hvem vil vel si at samfunnsøkonomiske betraktninger selvsagt bør spille en vesentlig rolle når det gjelder helseprioriteringer? At det å bruke mye penger på dyr behandling for å kanskje forlenge livet til en 85-åring med et par måneder, kanskje bør vurderes opp mot andre måter å bruke penger på? Inntil politikerne er villig til å addressere slike spørsmål med den standhaftighet som er nødvendig, vil den årlige ”sykehuskrisen” forsette å dominere mediebildet.

Også publisert på Minerva

Rødt sammenligner Afghanistan med NAZI okkupasjon i Norge. Betyr det at Rødt støtter drapet på Dagbladjournalist Carsten Thomassen?

På Dagbladnett kan vi lese at de revolusjonære klovnene i Rødt sammenligner Norges "okkupasjonen" av Afghanistan med Nazistenes okkupasjon av Norge under 2.verdenskrig. Sammenligningen er selvsagt hinsides all fornuft og til tross for at Rødt er et minimalt parti, så er det skremmende å se den type historieløshet som Torstein Dahle og Erling Folkvord åpenbarer i artikkelen.

Dette er forsåvidt ikke noe nytt. Rødt har tidligere hevdet at norske soldater er "legitime mål" i så måte må vel den politiske ledelsen i Rødt si seg meget fornøyd med at norske soldater blir drept av barbarere i Afghanistan. For å ikke snakke om drapet på Dagbladetjournalist Carsten Thomassen - det var vel rett og rimelig det også, siden han tross alt var "medløper" i følge med "okkupasjonsminister" Jonas Gahr Støre? For meg fortoner dette seg som meninger langt inn i kokoland.

La meg kort få minne om bakgrunnen for hvorfor NATO og Norge er i Afghanistan.

1. 11 september 2001 - operasjonen ble planlagt og utført med støtte av Talibanregimet.
2. FNs sikkerhetsråd er KRYSTALKLARE i behovet for internasjonalt tilstedeværelse i Afghanistan. NATO opererer på vegne av FN i Afghanistan.
3. NATO er tilstede i Afghanistan for å beskytte og støtte den lovlig valgte regjeringen i Kabul.
4. Målsetningen er å sørge for tilstrekkelig sikkerhet slik at sivil gjennoppbyggelse kan finne sted.

Dette er bakgrunnen. Det er slett ikke sikkert at NATO lykkes, og mye kan sies om strategien. Men å tro at Afghanistan har bedre eller noen som helst sjanse å lykkes uten militærtilstedeværelse er ikke bare navit - det er bare direkte dumt!

Jeg mistenker egentlig ikke Rødt for å være tilhengere av Taliban - selv om konsekvensen av deres standpunkt blir at de støtter bevegelsen. Jeg mistenker derimot Rødt for å være så blindet av USA-hat, at det totalt ødelegger dømmekraften i internasjonale spørsmål. Noe dette utspillet i Dagbladet illustrerer meget godt.

Mer om John McCain

New York Times spaltist David Brooks roser John McCain i sin søndagskommentar:
"The Real McCain"

Another foreigner coming to US only make America more American

Den kanskje beste grunnen for å støtte Senator McCains kandidatur er hans positive syn på innvandring. McCain, ikke ulikt slik Reagan de facto gjorde i sin tid, ønsker å tilby et fullt amnesti til "ulovlige innvandrere".

Hans prinsippfaste holdning til innvandring, kunne kostet han nominasjonen. Dana Milbank, i Washington Post skrev så sent(!) som 13 Desember en meget bra artikkel om den Panamafødte senatoren fra Arizona.

Standing His Ground: (Her er et lite utdrag)

Sometimes it seems as though John McCain has a death wish.

Say what you will about the Republican senator from Arizona (and pretty much everybody does): He is the bravest candidate in the presidential race. While his rivals pander to primary constituencies, the former prisoner of war gives audiences a piece of his mind.

But when Q&A time comes, the questioners want to know about immigration -- not the guest-worker program McCain hatched with Ted Kennedy, but what the candidate will do to seal the borders.

"I got the message," he tells the first questioner.

"They want the border secured first." The man continues to vent. "You represent the emotion that a lot of people have on this issue," McCain soothes.

He fields a few questions about Iraq before a man with a rough New England accent challenges him about "amnesty toward the illegal aliens." McCain attempts a gentle rebuttal ("These are God's children, they are human beings"), but this only makes the questioner turn ugly. He complains about those who "tax your Social Security and give it to the Mexicans" and about illegal immigrants who get free emergency-room care.

"It's that option or let them die," McCain explains.

The man is livid. "My wife and I were for you before you hooked up with Ted Kennedy on this thing," he says.

"I come from a state where illegal immigration has had an enormous impact," McCain replies. "We have people who die in the desert."

"Well," the man growls, "they take their chances."

"I guess that's one way of looking at it," McCain says in an even tone that hides his anger. "And I understand why you wouldn't support me."

McCain may never become president, but he'll end this race with something many rivals have left on the campaign trail: dignity.

Dignity - verdighet, er akkurat det ordet som best beskriver holdningen.

En av dem som raskest mulig burde sikres amerikansk statsborgerskap er guyansk fødte Abdool Habibullah, mannen har tjenestegjordt i Irak og blitt "Honorably discharged from the Marines" som sersjant. Som han selv uttaler til New York Times:

“If what I’ve done for this country isn’t enough for me to be a citizen, then I don’t know what is.”

Det er nettopp i møte med slike personer jeg er glad for at det er John McCain som blir årets GOP nominerte, kan hende at han ikke bare beholder verdigheten, men også blir USAs neste president.

Voltaire

I anledning karrikaturdebatten, som har fått sin raske renessanse grunnet planleggelsen av drapet på tegner Kurt Westergaard, har det vært vanlig å sitere Voltaires berømte utsagn om at "jeg forberholder meg retten til å være uenig med deg - men er villig til å gi mitt liv for din rett til å ytre deg" I denne sammenheng vil jeg få sitere -François-Marie Arouet Voltaires syrlig kommentar, særdeles passende for totalitære stater:

It is dangerous to be right in matters on which the established authorities are wrong.

Paradoksparadiset Cuba

Venstresidens paradoksparadis, Cuba er i ferd med å gå inn i en post-Castro æra. Diktatoren Fidel Castro har offentliggjort at han trekker seg (igrunnen ganske finurlig å trekke seg som diktator...) som diktator.

Fidel Castros katastrofe regime kan det sies mye om , og du har sikkert hørt mytene om det fantastiske helsevesenet?

Her er noen sammenlignbare fakta om Cuba fra svenske Johan Norberg datert 2004:

Before Castro, Cuba was as rich as Italy, and richer than Spain. Cuba has not merely lagged behind, it has actually grown poorer, and is now more than five times poorer than these countries. It used to be among the richest in Latin America, now it’s among the poorest.

Cubans had better access to food than all other Latin American countries except Argentina before Castro, but now they have worse access than almost all the others. Cubans are the only people in Latin America who have seen their intake of calories decrease since then. It is now better than in the 90s, but more than every tenth Cuban is chronically undernourished.

Cuba had lower infant mortality than all other Latin American countries before Castro, and lower than France, Italy and Japan. It is the only area where progress has continued since then, but it has been much slower than in other similar countries.

Og ja, for å ikke glemme at Chiles Diktator-Pinochet reduserte barnedødlighet mer på 25 år enn hva Castro har greid på 50 år. Og at Castro langt overstiger (7 ganger så mange politiske drap) antall mord sett i forhold til Pinochet.

Men har ikke noen tjent på La revolution? Joda, Formuen til Castro har vokst betraktelig...

En som ikke har hatt noen problemer med Cubas aldrende diktator er SVs Hallgeir Langeland. Om det kommer av for mange Cuba-libre vites ikke, men i Dagbladet forteller hvertfall Langeland om Cubas betydning for "det som nå skjer i Latin-Amerika". Akkurat... Med tanke på Cubas fantastiske utvikling så er det vel bare rett og rimelig at Fidel bør belønnes med en fredspris, hvilket faktisk er (tro det eller ei) hva Hallgeir Langeland har foreslått. Det er så langt inn i kokoland at en knapt vet hvor en skal begynne.

Vi snakker tross alt om et land hvor folk flykter i tønner for å komme seg unna paradoksparadiset. Men det er vel sannsynligvis USA sin feil det...

Knapt noe land i Latin-Amerika har bedre forutsetninger for å transformere samfunnet sitt til en velfungerende markedsøkonomi. Måtte det cubanske folk bryte lenker, bånd og tvang - og si adjø til det kommunistiske diktatur jo før jo heller!

Manuela og Mitt. En oppsummering av uken.

To av mine nylig oppdaterte bloggposter har handlet om Manuela Ramin Osmundsen og Mitt Romney. Uten sammenligning forøvrig har mitt forhold til de to nevnte personer forandret seg siden sist (mulig tilfelle av flippflopping), for Manuela sin del til det verre og for Mitt Romney sin del til det bedre.

Manuela først. Jeg hadde sannsynligvis ikke utformet innlegget slik jeg gjorde, hadde jeg visst hvor løgnaktig og skandaløs hun har opptrådt. Jeg forstår godt at Statsminister Stoltenberg var særs forbanna torsdag når han meddelte at Ramin Osmundsen trakk seg. Men begrunnelsen var jo nøyaktig den som avisene allerede hadde meddelt onsdagsformiddag, nemlig at Ramin Osmundsen personlig hadde engasjert seg i å få Hjort Kraby til å søke – altså før Jens store støtteerklæring til den avgåtte statsråden. At Jens likevel valgte å dumme seg loddrett ut på onsdagskvelden, har ikke akkurat bidratt til å svekke inntrykket om at vi har med en veldig svak leder å gjøre.

I sedvanlig brautende stil uttalte Lars Sponheim at Statsråden lyver, og han hadde jo (holdt nærmest på å si i sedvanlig stil) helt rett. Jeg er enig i at det er en menneskelig dimensjon her, og forhåpentligvis så tar folk i nærheten av Manuela Osmundsen godt vare på henne. To apropos her. Tenk hvis Manuela etter trykket nå velger å ta selvmord, vil da noen hyle på at pressen har vært for tøffe jf Tore Tønne saken? Jeg mener ikke det, uavhengig av konsekvenser som nå følger (forhåpentligvis er det ingen grunn til å tro at noe mer tragisk kommer ut av denne situasjonen).

Et siste apropoet. Svært lite av denne saken bør taes til inntekt for at prosessen kring Kaldheims utnevnelse var rett. I den prosessen ble det åpenbart lagt til rette for at man skulle utnevne en partifelle.

Mitt Romney.

Romney uttrykte torsdag støtte til McCains kandidatur som den neste presidenten av USA. Noe som er viktig for å forene GOP. Noe McCain også tydelig satt pris på. Kan det tenkes at Romney likevel kan bli visepresident? Tviler fremdeles, men klart at Romney er et mye større alternativ nå enn hva han var bare for få dager siden. Klart at dette også kan ses på som taktikkeri. Romney har forstått at McCain vinner nominasjonen og vil gjerne være med på et vinnende lag, det er selvsagt noe i dette. Men jeg tror enda mer på at Romney ønsker å forene GOP og styrke sitt kandidatur for senere posisjoner i partiet – kanskje en presidentkampanje om 4 år, dersom Demokratene skulle vinne iår. Men for å være helt ærlig så gir jeg litt blanke i motivene – det var viktig for McCain og viktig for GOP at Romney gikk til det skritt å støtte McCain. For det skal Romney ha kudos.

En støtteerklæring til Rafa Benitez

På en forblåst vidde noen km sørøst for Finsestasjonen, mottok jeg lørdag meldingen om at Liverpool tapte for Barnsley i F.A. Cupen – noe som strengt tatt ikke skulle være mulig. Helt hvordan det gikk til vet jeg ikke, av den enkle grunn at jeg ikke så kampen, men ifølge BT var det snakk om et enormt sjansesløseri, ikke at det er noen god unnskyldning, men det hadde dog vært enda mer bekymringsfullt om Liverpool ikke evnet å skape sjanser mot et såpass svakt lag som Barnsley.

Slike tap vil, uavhengig av prestasjon, fremprovosere diskusjoner kring trener Rafael Benitez sin fremtid. Særlig fordi forholdet til de amerikanske eierne ikke akkurat har vært av det hjerteligste slaget. Jeg tror det vil være en svært dårlig idè å sparke treneren. Det er helt klart at resultatene iår ikke har vært så gode som forventet, ei heller har prestasjonene vært så gode som i det minste jeg hadde forventet. Skjønt det er snakk om små marginer.

Rafael Benitez er etter min mening en av de beste trenerne i hele verden. Hans resultater er meget gode, og seieren i Champions League 2005 og finale i Champions League i 2007 skulle strengt tatt heller ikke vært mulig. Mer forventet var F.A Cupseieren i 2006. Benitez har vært en suksess for Liverpool så langt – og selv om det store målet, Premier League foreløpig er litt for langt unna, så tror jeg fremdeles Benitez er den rette mann til å ta Liverpool videre.

En annen ting som folk ofte glemmer i sine kollektive ”spark treneren” rop – er hvem som skulle være alternativene. Jeg tror ikke det var spesielt lurt av Chelsea å sparke Mourinho (noen som tror Avram Grant er en bedre person til å lede Chelsea?), ei heller tror jeg Steve McClaren var et bedre alternativ enn Sven Göran Erikson, som jeg syntes hadde gode resultater om ikke prestasjonen alltid var like god. Poenget mitt er ganske enkelt at det ikke finnes noen gode alternativer – som faktisk skal prestere bedre enn Benitez i Liverpool (vil slett ikke ha noen Klinsmann som trener).

Benitez er en svært dyktig taktikker, med knallgod defensiv organisering og en klar struktur i hele spilleopplegget. Han vet hva han vil – uten å være noen dogmatiker av Drillos kaliber (kanskje den eneste treneren jeg heller ville hatt til Liverpool enn Benitez). Summasumarum så er Benitez fremdeles den rette mannen til å lede LFC i fremtiden. Se ikke bort fra en ny finale i Champions League i Moskva i mai :)

Manuela Ramin Osmundsen og politiske utnevnelser

Stort arbeidspress (jeg vet det er dårlig unnskyldning) har medført at oppdateringer på bloggen har forekommet sjeldnere enn jeg hadde håpet, og ikke minst har jeg fått skrevet alt for lite på Minerva. Derfor er det gledelig å kunne presentere nok en publisering. Lover at det blir kortere til neste gang.

Husker du Kaldheim?

Man skal ha et rimelig perifert forhold til medier for å unngå nyheten om at statsråd Manuela Ramin-Osmundsen er i hardt vær. Bakgrunnen for dette er utnevnelse av nytt barneombud - en utnevnelse som tegner til å bli rimelig kontroversiell, ikke minst fordi slike saker er som skapt for politisk spill. Altså en perfekt nyhetssak.

Mulig all oppmerksomhet denne saken tiltrekker seg er journalistisk forsvarlig. Like fullt er det noe tragikomisk over medienes dekning, der det knapt finnes grenser for hvor "søkte" eksempler mediene bruker når sammenhengen mellom nyutnevnt barneombud og statsråd skal beskrives.

At kjennskap og vennskap betyr mye, trenger man knapt å være rakettforsker for å forstå. Og Manuela Ramin-Osmundsen er ikke den første som eventuelt har gjort seg skyldig å ansette en god venn (eller hvordan man skal beskrive forholdet - akkurat det ser ut til å være diskusjonen i mediene om dagen). Er det noen som husker utnevnelsen av Osmund Kaldheim som direktør for det nye Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) sommeren 2005?

Interessant nok var det dagens statsråd som da ble forbigått, som følge av en politisk utnevnelse, i hvert fall var det mange som mente det, blant annet Marie Simonsen i Dagbladet. Nå er det svært sjeldent jeg er enig med Marie Simonsen, men akkurat i det tilfelle hadde hun mange gode poenger. Blant annet hvordan daværende kommunalminister Solberg endret kriteriene og den formelle kompetansen til stillingsprofilen i tråd med hva som passet Kaldheims erfaring og egenskaper.

Misforstå meg rett, det er selvsagt svært viktig at både pressen og offentligheten er overvåken når det gjelder slike utnevnelser med hensyn til prosess, fair play og integritet. For å ikke glemme saken hvor Stoltenberg og Støre (for øvrig også gode venner, er det noen som mener det var galt å utnevne Støre som utenriksminister?) ble beskyldt for å forsøke å få AP-toppen Jan Erik Larsen som sjef for A-pressen.

AP har lang praksis i slikt samrøre, men mitt poeng er at de slett ikke er de eneste. Og i det politiske spillet som nå foregår er det så åpenbart at det er billige politiske poeng fremfor reelle diskusjoner omkring hvordan denne type problemstillinger best kan møtes som dominerer. Det er meget mulig at ikke departementene bør foreta disse utnevnelsene, særlig ikke når ombudenes oppgave er å følge med departementet.

Samtidig er det jo en grunnlovsfestet regel at Kongen i Statsråd utnevner - i moderne tid betyr det regjeringen og statsråden. Men kanskje burde en annen statsråd gjøre dette enn den Ombudet skal følge, for å sikre en mest mulig uhildet avgjørelse. Samtidig som politiske utnevnelser i mange tilfeller vil være nødvendig for å kunne gjennomføre ønsket politikk.

Nettopp derfor burde man vurdere om departementrådene og andre tunge embetsstillinger burde vært politisk utnevnt. Selvsagt har Statsråden opptrådt usedvanlig klønete (noe Osmundsen ser ut å ha til vane å gjøre), når hun på ramme alvor sier at hun aldri har vurdert sin habilitet, altså merk ordene, "aldri vurdert" sin habilitet i en sak hvor en bekjent eller venn om du vil (eller nær omgangskrets hvis du vil drive virkelig kritisk journalistikk), kan bli ansatt i en toppstilling. Da er det enten slik at hun lyver, eller så vitner det om så dårlig dømmekraft at hun burde virkelig vurdere stillingen sin, eller rettere sagt burde Stoltenberg vurdere stillingen hennes.

Forresten, ingenting galt sagt om vårt nye barneombud, Ida Hjort Kraby - gratulerer med utnevnelsen!

Oppdatert:

Dagbladetnett melder om at Statsråden forbereder redegjørelse for Stortingen - hun kan like godt forberede sin avskjedssøknad - jeg tror løpet hennes er kjørt.

Hva er galt med Mitt Romney?

Den observante leser vil sannsynligvis ha fått med seg at jeg er en stor tilhenger av John McCains kandidatur for president i USA. McCain er etter Super Tuesday betydelig nærmere nominasjonen for det Republikanske partiet enn han noen gang har vært. Enda nærmere er McCain etter at Mitt Romney innstiller kampanjen sin (via Dagbladet – eller Dagbladet skriver at han trekker seg det er feil – han innstiller valgkampen. Det er en vesentlig praktisk forskjell, ettersom han da fremdeles vil beholde mandatene sine).


Mitt Romney har aldri vært min kandidat til tross for sin bakgrunn fra næringslivet og åpenbare kompetanse på økonomiske spørsmål. Problemet med Romney er etter min mening først og fremst mangle på autensitet – han fremstår rett og slett som tatt ut fra TV-serien Glamour.

Misforstå meg rett, jeg tror Mitt Romney kunne blitt en god president – han har de rette ryggmarksreflekser når det gjelder politiske saker – mindre stat, lavere skatter, glad i innvandring, tilhenger av frihandel etc. Problemet er at han har litt for mye ryggmarksreflekser, er litt for glatt og hans ”record” bærer preg av å være en ”flippflopper” – en som er litt for glad i å tilpasse seg folk flest. Som guvernør i Taxachusetts, unnskyld, Massachusetts så var han tilhenger av abort, mens han nå er motstander av abort. Virkelig dumt ble det når han i Michigan sa at han skulle ”kjempe for hver eneste jobb”, mens McCain helt riktig påpekte at disse jobbene kommer aldri tilbake. I sistnevnte eksempel ligger også grunnen til at jeg foretrekker McCains ”straight talk” fremfor Romneys ”flippflopping”.

Romney hadde etter min mening vært en glimrende visepresident, dersom ikke mangelen på autensitet, i så stor grad preget karakteren hans. Jeg ville i utgangspunktet mye heller foretrukket Romney enn Huckabee, men sannsynligheten for at Romney blir McCains visepresident er noe i nærheten av null. Det faktum at Mitt Romney nå innstiller kampanjen sin, til tross for at han har brukt langt mer penger enn både Huckabee og McCain viser at penger slett ikke er avgjørende for hvem som vinner politiske valg (De demokratiske kandidatene har brukt enda mer penger enn republikanerne). Amerikanere liker ikke tanken på at noen kan kjøpe et presidentembete.

Barack Obamas syrlig kommentar vedrørende Romneys pengebruk på eget kandidatur oppsummerer i grunnen godt problemet for Romeny: ”Så langt så er det ingen ting som tyder på at Romney har fått særlig mye igjen for investeringene han har gjort på egen kampanje”

I så måte var det kanskje på tide å begynne å bruke pengene sine litt annerledes. Hva med å bruke noen penger på å støtte USAs neste president, John McCain?

Det er lov å håpe!

Ann Coulter - Et bedre argument for McCain får du neppe!

Samlingen av konservative nisser - med Ann Coulter, Pat Buchannon, Rush Limbaugh i spissen er alle opptatt av å opponere mot McCain - fordi han angivelig ikke er konservativ nok.

Vel dersom disse overnevnte nissene er i nærheten av å definere konservativ - da skal McCain være svært glad for at han ikke når opp.

Heldigvis er det konservative grunnfjellet i opposisjon til de såkalte "Conservative pundits" jf min tidligere kommentar om David Brooks.

Ikke bare er premieklovnen Ann Coulter generelt på jordet - i den grad hun er verdt å lytte til så er det for å finne ut hva en absolutt ikke skal mene. I så måte er hennes utfall mot McCain det beste skussmål han kunne få.

The Simpsons og Amerikansk politikk

I disse amerikanske valgkamptider er Familien Simpson ofte en god referanse til aktuelle politiske problemstillinger i USA, evt syrlige bemerkninger om du vil. La meg få nevne to som jeg husker i farten:

I den ene episoden laget Bart og Lisa episoder til "The Itchy and Scratchy show" men var for unge for å motta lønn, så de oppførte Grampa Simpson (Abraham J. Simpson) som rettmessige mottager av lønnen, hvorpå Grandpa Simpson kommenterer:

So thats the connection, at first I thought that the Democrats were back in power, since I got money for doing nothing..."

Den andre episoden jeg husker i farten dreier seg om den notoriske kriminelle Sideshow Bob (Robert Underdunk Terwilliger) som i det han blir tauet vekk av politiet skriker:

"I`ll be back soon! You cannot keep the Democrats out of power forever!

How I just love The Simpsons :)

Herlich Wilkommen in die Alpen!

Noen ganger lurer på hva man har gjort for å fortjene noe så godt som jeg opplevde i helgen (fra torsdag). For første gang som jeg kan huske bodde jeg på 5 stjerners hotell. Er sannelig ikke sikker på hvem som setter disse stjernene, hvor uhildet de er eller hvor kvalitetssikret bedømmingen er.

Spiller i dette henseende ingen rolle, Centrum Spa Hotell, Sölden i de østerrikiske alper var bare helt ekstraordinært. Når i tillegg været var knall sol, ingen sky, og fantastisk utsikt på 3500 meters høyde, så er det rett og slett vanskelig å beskrive hvor magnifikt det var. Jeg tror det bare rett og slett må oppleves.

Av den grunn har jeg ikke fått kommentert så mye om ting og tang som jeg hadde håpet, men lover å komme sterkere igjen fremover.

Sölden på 3500 meters høyde.

David Brooks om John McCain

Spaltist i New York Times David Brooks (tidligere medarbeider i Wallstreet Journal), pleier å ha særdeles interessante observasjoner i sine ukentlige kommentarer i New York Times. Brooks, som selv er en "moderat/fiscal Conservative", har befriende nok ikke tatt noen posisjon i "The culture war" og roser like godt høyresiden som venstresiden, og vice versa hva gjelder kritikk.

Tirsdagskommentaren "The Voters Revolt" var intet unntak. Særlig hans beskrivelse av hvordan republikanske velgere er på siden av det republikanske establisementet hva gjelder holdninger og John McCain:

“I’m here to tell you, if either of these two guys get the nomination, it’s going to destroy the Republican Party,” Rush Limbaugh said recently on his radio show. “It’s going to change it forever, be the end of it.”

Nå har vel aldri Rush Limbaugh vært kilden til god kunnskap, men likefullt en betydelsesfull meningsdanner. Men som Brooks helt riktig påpeker dissonansen mellom leder og velger har inntruffet:

Yet a funny thing has happened this primary season. Conservative voters have not followed their conservative leaders. Conservative voters are much more diverse than the image you’d get from conservative officialdom.

In South Carolina, 34 percent of the Republican voters called themselves “very conservative,” but another 34 percent called themselves only “somewhat conservative” and another 24 percent called themselves “moderate.” Only 28 percent of the primary voters there said that abortion should be “always illegal.” This, I repeat, was in South Carolina, one of the most right-wing places in the country.

The lesson is not that the conservative establishment is headed for the ash heap. The lesson is that the Republican Party, even in its shrunken state, is diverse. Regular Republican voters don’t seem to mind independent thinking. There’s room for moderates as well as orthodox conservatives. Limbaugh, Grover Norquist and James Dobson have influence, but they are not arbiters of conservative doctrine.

I Norge er jo republikanerne synonymt med skrekkens menn, og således er det vanskelig å forstå for norske journalister, ihvertfall vanskelig å formidle at den konservative bevegelse i USA er så mangfoldig.

McCains egen form for Konservative agitasjon evner å kombinere tradisjon med inkludering, og ikke bare gjennom retorikk, men i praktisk handling. Her fra hans tale i South Carolina:

“We want government to do its job, not your job; to do it better and to do it with less of your money; to defend our nation’s security wisely and effectively, because the cost of our defense is so dear to us; to respect our values because they are the true source of our strength; to enforce the rule of law that is the first defense of freedom; to keep the promises it makes to us and not make promises it will not keep.”

McCain er faktisk personen som kan transformere og samle "The conservative moment" slik at Republikanerne faktisk har en god sjanse til å vinne i november. Det er ihvertfall lov å håpe!

Den syrisk fødte amerikaneren Wafa Sultan snakker ut

I 2006 ble Wafa Sultan i Time Magazine inkludert i en liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden "whose power, talent or moral example is transforming the world."

Time hevdet at "Sultan's influence flows from her willingness to express openly critical views on Islamic extremism that are widely shared but rarely aired by other Muslims."

I dette intervjuet kan du høre en modig kvinne, mer opptatt av å fremføre essenser enn nyanser. Den intelligente leser får selv vurdere hvorvidt Wafa Sultan sine uttalelser er holdbare generaliseringer.

Tusen takk til Sondre R. for tips!

Forgive me father for I have sinned

Livets vann også kjent som Coca-cola, har for Kapitalismus vært en viktig del av livet. Derfor var det unektelig en meget stort unntak som forekom onsdag 16 januar da jeg med viten og vilje, helte ut en hel colaflaske for å fylle den med vann. Bakgrunnen for dette var at det ikke var en eneste vann eller farris flaske i automaten da jeg skulle trene - og akkurat når du er på trening så er vann langt å foretrekke, så da var eneste plausible løsning å begå colasynden.

Lommemannen

"Lommemannen" er tatt. Ihvertfall hvis vi skal tro mediene og politiet. Og det kan jo være at vi skal. Likefullt liker jeg svært dårlig den enorme forhåndsdømmingen som skjer i disse dager. Mediene (det er knapt vits å legge inn linker, gå på et hvilket som helt norsk avis og overskriftene vil strømme imot deg) overgår hverandre i overskrifter om den såkalte lommemannen, ingen har såvidt jeg kan se, stilt noen spørsmål med hvorvidt rett mann faktisk er pågrepet. Jeg i likhet med alle andre som leser medier vil ha en svært stor tilbøyelighet til å tro det. Og i det ligger også faremomentet, hvis bevisene ikke skulle vise seg å holde mål eller være av tvilsom karakter - da vil likefullt den negative pressedekningen og forhåndsdømmingen spille en vesentlig rolle. Vi trenger ikke flere justismord i dette landet.

To merknader.
1. Ikke på noen måte bør det overstående tolkes dithen at jeg ikke anser overgrepene som svært alvorlige - det er de, desto viktigere å få tak i rett person.
2. Av punkt 1 bør det være rimelig greit å lese at ingen ting i dette innlegg bør tolkes som et forsvar av Tor Erling Staff, fyren er helt sikkert en grei advokat, men jeg har problemer med å ta han alvorlig.

Som sagt, jeg tror også vedkommende som er tatt er skyldig. Men meningen er svært lite kvalifisert. Og som nevnt, mediene har tidligere vært med på å fremprovosere justismord, vi trenger ikke flere av dem. Det vi trenger er noen som tar seg bryet med å se gjennom saken kritisk.

Om Ron Paul

Noen har etterlyst mer om Ron Paul. Her er kommentar fra dagens Washington Post.

MAC IS BACK!

Selv om jeg selvsagt burde vært i sengen, så er det vanskelig, dvs umulig å ikke bruke natten på å følge Maverick McCain som tar New Hampshire med storm!

"I rather win a war than a presidential election"
John McCain - the next president of the United States of America!