Hvorfor Tybring-Gjedde tar feil

FRPs Christian Tybring-Gjedde, har etter en kraftsalve i Aftenposten, pådratt seg sterke reaksjoner. Få vil vel si at det kom som noen overraskelse. VG bærer ved til bålet ved forsøke å klistre Tybring-Gjedde til et sammensurium av nazister og rasister, hvilket det ikke burde være noen grunn til. Salven til Tybring-Gjedde står lagelig til for hogg, uten at man trenger å blande inn forholdsvis marginale ytterpunkter. Politisk sett bidrar argumentasjonen til Tybring-Gjedde det vanskeligere å bygge bro mellom H og FRP.

Selv om han får delvis støtte fra Ola Borten Moe.

Hovedpoenget i kronikken er så vidt jeg kan bedømme at norsk kultur oversvømmes av utenlandske inntrykk (kultur om du vil), som står i fare for utrydde "vår" kultur, og at det har vært en bevisst politikk fra Arbeiderpartiet å bytte ut den norske kulturen.

La meg kjapt få presentere mine viktigste motforestillinger til Tybring-Gjeddes hofteskudd.

1. Selve begrepet kultur er vanskelig, og jeg er ikke like sikker på at Tybring-Gjedde har forstått - eller reformulert, at jeg er enig med hans beskrivelse av norsk kultur. Norsk kultur har alltid vært gjenstand for påvirkning, Ibsen og Grieg hentet jo nettopp sin inspirasjon fra utlandet, og for Ibsen sin del, så var det ofte en direkte fientlighet overfor den norske kulturelle mentaliteten. Enhver kultur som ikke er dynamisk, står i fare for å stagnere, og inntrykk utenifra har etter min mening beriket norsk kultur. Cafe latte, kebab, sushi, skateboard, for å nevne noe, har glidd inn som en naturlig del av mainstream norsk kultur, og lignende impulser vil fortsette å berike en stadig utviklende kultur.

2. Kronikken minner meg om at FRP ikke har liberale instinkter, særlig gjelder det i synet på politikk og staten. Retorikken om at det ikke er politikere, men enkeltmennesker som skaper fremtiden, synes alltid å måtte vike for mer underliggende fremmedfientlige holdninger. Fordi det er ikke all utvikling som finner sted som følge av politikk - og takk for det. Det liberale(konservative) credo er nettopp at det ikke er bra om politikerne har makt til i stor grad bestemme samfunnsutviklingen, især hva gjelder bosetning, kulturelle preferranser. Kritikken til Tybring-Gjedde minner mistenkelig om venstresidens mantra om at en annen verden er mulig, med påfølgende skrik om mer makt til politikerne, slik at disse kan styre utviklingen. Jeg for min del er godt fornøyd jo mindre politikerne bestemmer, også når det gjelder kulturpolitikken i bred forstand.

3. Jeg er enig i at noen kulturer er bedre enn andre kulturer, såfremt det er meningsfullt å generalisere kulturbegrepet. Deriblant at den vestlige kulturen er overlegen den afrikanske/arabiske kulturen. Men det som gjør vesten overlegen er nettopp dens toleranse og pluralisme. I vestlige liberale-demokratier tillates alle prinsippielt å utøve de deler av sin kultur som ikke strider med loven/verdisynet (som oftest menneskerettighetene), som i stor grad baseres på en tynn universalisme. Nettopp derfor fortsetter den vestlige kultur å være overlegen, gjennom å integrere inntrykk, praksiser og impulser som beriker, samtidig som man (forsøksvis) ikke går i fellen for å unnskylde praksiser som er barbariske med basis i kultur.
Joda, det er unntak til denne beskrivelsen, men langt på vei så synes jeg den er dekkende. Ihvertfall er det slik jeg ser at den vestlige og norske kulturen burde være i møte med andre mennesker og kulturer, nøyaktig hva Tybring-Gjedde mener utover at han ikke liker "fremmedkulturelle" er jeg ikke sikker på.

Premier League, Liverpool og billettkaos

Forrige uke hadde jeg gleden av å tilbringe fem begivenhetsrike dager i England, inkludert en søndagstur til Liverpool, for å overvære sesongåpningen mellom Liverpool og Arsenal. Som det fremgår i videobloggen, så ble det en særs interessant opplevelse, dessverre ikke pågrunn av kampen, men pågrunn av billettrot.


Til tross for det delvise marerittet forrige helg, så er jeg betinget optimist på Liverpools vegne. Jeg er tross mine gjentatte forsvarsskriverier for Benitez, veldig glad for å ha fått på plass Roy Hodgson. Jeg er ganske fornøyd med sommersigneringene, særlig Joe Cole. Utvisningen i åpningen mot Arsenal var en skandale, av dommeren altså, og jeg tror at om han holder seg skadefri, så blir han en suksess. Ihvertfall er det helt rett av LFC å få tak i den type kvalitet! Jeg er også veldig fornøyd med kjøpet av Christian Poulsen. Helt siden han overspilte Totti og Italia i EM i 2004, har Poulsen vært en favoritt, så tradeoffen Aquilani mot Poulsen er etter min mening fordel Liverpool.

Et siste grunnlag for optimisme er Steven Gerrard. Jeg tror han kommer til å gjøre en kanonsesong i år.

Setter også utropstegn ved Dani Pacheco.

Den unge spanjolen briljerte i årets U-19 EM og kan få et gjennombrudd under årets Premier League. Jeg ønsker ihvertfall at Hodgson viser Pacheco tillit. Det samme gjelder David Ngog, så viste prov på kvalitet mot Arsenal.

Jeg er usikker på om Milan Jovanovic har det som skal til - men han skal ihvertfall få muligheten til å lykkes.

Den største kimen til bekymring, foruten eierskapet (YANKS OUT) er Torres sin skadesituasjon. Jeg frykter han har tapt mye av farten etter alle skadene, og det kan hende han aldri kommer tilbake til det toppnivået han har vært på før. Dersom Mascherano og/eller Kuyt skulle forsvinne så er det heller ikke, av åpenbare årsaker, særlig heldig. Især førstnevnte, med sine ballvinneregenskaper er svært viktig. Det aller viktigste dog, er å få på plass den finansielle infrastrukturen i form av ny(e) eier(e), som evner å slette gjeld, bygge ny stadion og investere for fremtiden. Forhåpentligvis kommer det på plass heller før, enn senere.

Foran møte med det oppskrytte City-laget ikveld så er jeg mer enn betinget optimist!

COME ON YOU REDS!

London calls

Fra onsdag til Søndag er jeg i London, med unntak av en liten dagstur til Liverpool for å se Premier League åpningen mellom Liverpool og Arsenal søndag. En billett som kostet meg 2000 kroner, noe jeg naturligvis var mer enn villig til å betale :)

I mellomtiden har jeg fått besøkt gode venner i London og på nytt (bodde her sommeren 2007) oppleve hva London har å by på. Blant annet besøkt Christina Solli, som jeg tok Civitaakademiet med høsten 2007. Hun jobber som rådgiver i House of Commons for de konservative. En jobb jeg virkelig misunner.

Jeg har også fått anledning til å ta en tur innom Institute for Economic Affairs og Adam Smith Institute, begge tankesmier preget av markedsliberale verdier. Jeg vil presentere besøkene mine i form av artikler for Minerva.

Tusen takk til fantastiske Constanse Sandal, som huser meg de dagene jeg er i London.

Vi mangler viljen til å vinne

Verken i Norge eller andre NATO-land vil opinionen tåle de militære tapene som sannsynligvis kreves for å vinne i Afghanistan.

Pensjonert ambassadør Rolf O. Berg har i to innsiktsfulle blogginnlegg beskrevet strategien og utfordringene i Afghanistan, mens Jonas Gahr Støre i Aftenposten uttrykker håp på vegne av det krigsherjede landet. Men slaget om Afghanistan står like mye utenfor landet som i landet. NATOs største fiende er egen opinion. Spørsmålet er, som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen påpeker, hvorvidt vi har viljen til å gjennomføre det som kreves for å vinne. Jeg er redd svaret er nei. Jeg tror ikke opinionen verken i Norge eller andre NATO-land er særlig innstilt på å tåle de militære tapene som sannsynligvis kreves for å vinne i Afghanistan. Noe russiske medier tydelig oppsummerte i forbindelse med Russland-Georgia krigen: ”Det er ingen grunn til å ta vesten på alvor – viljen til tap er nærmest fraværende”. Debatten i etterkant av de døde norske soldatene antyder i det minste at de russiske avisene har et poeng.

Nils Rune Langeland raljerte rundt dette tema i Morgenbladet ved sin henvisning til Perikles’ tale 431 f.Kr i etterkant av de Atenske falne ved slaget mot krigerstaten Sparta. Her utdyper Perikles hva det essensielt sett innebærer å være demokrat (i betydningen fri, tilhenger av demokrati). Kjernepunktet til Langeland er at de som ynder å kalle seg tilhenger av demokratiet, også må akseptere nedsiden, viljen til å forsvare, om nødvendig dø, for dens overlevelse.

Problemet er at det er høyst tvilsomt om opinionen i NATO-landet ser denne koblingen, mellom innsatsen i Afghanistan og forsvar av demokratiet. Afghanistan fremstår rett og slett ikke som viktig nok for opinionen i NATO-landene, og ettersom disse er demokratier, hvor politikerne er avhengig av velgerne, påvirker naturlig nok politikerne. John McCain uttrykte det som burde være idealet i en slik situasjon: ”Jeg taper heller et valg, enn en krig” (beklageligvis endte han opp med å svikte sine egne idealer). President Obamas hang til tidsfrister er ikke bare uheldig, den er direkte skadelig og gjør det vanskeligere å nå egne mål. Fremfor å sette urealistiske tidsfrister burde Obama sette realistiske mål for utvikling, og insistere på å gjøre det som er nødvendig for å nå dette, hvorpå det er fakta på bakken som definerer videre handling, ikke kunstige tidsfrister. Det er vanskelig å karakterisere dette som noe annet enn populisme.

En av de mest irriterende flosklene i denne debatten er det evinnelig maset, som også utenriksministeren gjør seg skyldig i, om at denne konflikten ikke kan løses militært, men må løses politisk/sivilt. Noe absolutt alle med et minimum av kunnskap er enig i. Men poenget er at den militære innsatsen er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å lykkes. Det er nettopp ved å lykkes med sosial utvikling og mer effektive institusjoner (deriblant et fungerende afghansk militær og politivesen) som definerer seier. Spørsmålet er som sagt om vi har viljen til å følge løpet ut, all den tid Taliban vet at NATOs svakeste punkt er egen opinion, og kontinuerlig vil angripe det svake ledd. Det er her striden står. Er vi villig til å stå løpet ut. Ingen bør være i tvil om at Taliban har tid til å vente, jeg er ikke så sikker på at det samme er tilfellet i NATO.

Det er selvsagt ikke noen automatikk i at bare vi, i betydning utenlandske styrker, blir der lenge nok, så vil afghanske institusjoner utvikle seg til det bedre. Og det er godt mulig at vi burde satse enda mer på den sivile delen av oppdraget, men her virker det som om det er koordinering og ikke mangel på penger som er problemet. Med andre ord overgår nasjonal prestisje viljen til nødvendig koordinert innsats. At dette fremdeles er et problem er jo noe nær en skandale, all den tid dette har vært pekt på som et problem siden den dagen gjenoppbygningen av Afghanistan startet. Forhåpentligvis har den siste Kabul-konferansen evnet å få på plass en bedre koordinering.

De siste dagers Wikileaks avslører for så vidt ikke mye nytt hva gjelder fakta på bakken i Afghanistan. Like fullt kan de tenkes å få en effekt på opinionen i Vesten, og det vil straks gjøre det vanskeligere å lykkes. Og dersom det er slik at politikerne i NATO ikke lenger tror på eget prosjekt, så bør vi komme oss ut jo før jo heller. Det er riktignok risikoer forbundet med et slikt alternativ, hvor Afghanistan igjen kan bli et arnested for terrorisme, samt alvorlig svekket NATO-troverdighet, noe som garantert vil bli notert med interesse i Beijing og Moskva. Som den oppvakte leser sikkert har registrert, er jeg ikke ubetinget optimist.

Generalsekretær i NATO, Anders Fogh Rasmussen har lovet afghanerne at NATO vil bli så lenge det er nødvendig. Det er en dristig påstand, jeg håper han har rett, men er knapt villig til å satse sparepengene på det.

Blogget på Minerva

Ingen forandring med død Ahmadinejad i Iran

Premieklovnen, også kjent som Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, skal være utsatt for et attentat. Jeg har ikke mye til overs for Ahmadinejad, men jeg tviler på om et drap på Irans president ville forandret situasjonen i landet vesentlig. De virkelige maktherrene i Teheran, er Ayatollahene og vokterrådet, som styrer den islamske republikken etter egne forkvaklede prinsipper, det ville de fremdeles ha gjort om Ahmadinejad hadde blitt drept.

Den persiske befolkning i Iran ønsker i motsetning til islamistene, en mer moderne og liberalstat, hvor det "fashionpolice" pensjoneres for godt, og til tross for at det nå er mørkeskyer over landet, så er jeg overbevist om at Vokterrådet har historien mot seg - med eller uten en død Ahmadinejad.

Juss og moral

Ex-statsråd Bjarne-Haakon Hansen (aka Pølse-Hansen og PR-Hansen) viser tydelig i Dagens Næringsliv at han ikke har forstått kritikken, alternativt er en person med usedvanlig lav integritet. Hans forsvar er av typen "jeg har ikke gjort noe ulovlig". Problemet til PR-Hansen er at han åpenbart ikke skjønner at fordi noe er lovlig, så er det ikke nødvendigvis god moral.

En ting er å jobbe aktivt mot egen regjering/standpunkt som rådgiver. Men det virkelig store problemet blir når han prøver å bruke sin innflytelse gjennom å ringe kolleger for å få dem til å forandre standpunkt. Sett i lys av hans tidligere handlinger, jf telefonen som helseminister til sykehuset for "å forhøre seg" om hvordan hans gode venn og kollega, Inge Ryan, ble behandlet, så tegnes det et bilde av en person som både har dårlig dømmekraft og lav integritet.

Få, om noen, tviler på jussen i saken. At Hansen fnyser av problemstillingen rundt god moral, forteller mye om personligheten til trønderen.

For all del, selvsagt skal politikere ha frihet til å velge en jobb i det private næringsliv, også som rådgiver i PR-bransjen. De bør følgelig også kunne kapitalisere på den kunnskapen de har tilegnet seg som minister/representant. Dette kunne PR-Hansen fint håndtert uten å trampe i klaveretm ved å illustrere dømmekraft på linje med en invalid 108-årings evne til selv å knytte skoene.

Betyr dette at vi trenger å forandre reglene?

Høyst tvilsomt. En ting er at Hansen mangler integritet, men jeg liker å tro (enn så lenge) at våre folkevalgte har høyere integritet. Våre folkevalgte bør være bundet av noe mer enn juss, og inntil videre så velger jeg å tro at stortingspolitkere har mot nok til å følge egen overbevisning.

Skulle våre folkevalgte ende opp med integritet som Bjarne Haakon Hansen, så tviler jeg på om det finnes nok regler i verden til å bøte på problemet. For all del, en regel lik den de har i USA, om at man ikke kan lobbe (eller "rådgi" med Hansens nytale) mot egen regjering er muligens en regel som burde bli innført. Men som sagt, det er ikke reglene som er problemet ettersom vi får akkurat de politikerne vi fortjener.

Vox Populi har som vanlig en kommentar jeg slutter meg helt til.

Wikileaks Julian Assange under årets Oslo Freedom Forum

Wikileaks har kommet i fokus etter å ha lekket tusenvis av sider med informasjon fra Afghanistan-konflikten. Det er naturligvis mye jeg kunnet skrevet om dette, ikke minst dilemmaene som liberale åpne demokratier møter når det gjelder særdeles sensitiv informasjon. Men en ting er jeg hellig overbevist om; Samfunn hvor lekkasjer, også av sensitiv informasjon, kan forekomme via kritisk presse/sivilt samfunn, er langt å foretrekke fremfor autoritære samfunn hvor dette i liten grad er mulig. Wikileaks er et slikt eksempel. Det betyr selvsagt ikke at informasjon som er av topphemmelig karakter (og med god grunn) bør og må kunne beskyttes. Ikke desto mindre vil wikileaks kunne fungere som et kritisk korrektiv.

Under årets Oslo Freedom Forum var Julian Assange, mannen bak wikileaks, en av talerne. Tematikken var naturligvis ytringsfrihet, sensur og betydningen av åpne transparente samfunn. Samt Internetts kritiske rolle for å støtte opp om disse verdiene og være et bolverk mot sensur.

Intet nytt fra Midtøsten

Ola Borten Moe ønsker større kulturell selvsikkerhet, Snorre Valen etterlyser mer ydmykhet. Spør du meg er et snev av kulturell arroganse bedre enn kulturell selvpisking.

Senterpartiets Ola Borten Moe har høstet kritikk etter sin insistering på vestlig overlegenhet. SVs Snorre Valen svarte med å anbefale Borten Moe sommerlektyre, deriblant Edward Saids mye omtalte Orientalismen, samt Dantes Inferno, for å nyansere ideen om vestlig overlegenhet. For all del, disse bøkene er klassikere og hører hjemme i bokhyllen, men anbefalingen om å utvide det boklige repertoar, sendes herved i retur til SVs stortingsrepresentant.

Arabisk stagnasjon
Valen kunne starte med Hans Magnus Enzenbergers Skrekkens menn, som omhandler islamisme i Europa, og som er basert på FNs Arab Human Developement Report fra 2003, som tydelig illustrerer at de arabiske samfunn er i stagnasjon. Knapt noe nytt innenfor kunst, kultur, filmer, bøker, musikk med mer har blitt utgitt de siste årene. En rask titt på Freedom House sin indeks over politiske og sivile rettigheter tyder heller ikke på at vi har særlig mye å lære av måten de arabiske landene organiserer sine samfunn.

Snorre Valen har et poeng, i hvert fall delvis: Spørsmålet om hvor hensiktsmessig det er å inndele etter begrepene ”kultur/samfunn” (eller sivilisasjon om du vil) i ulike kategorier. Eksempelvis er det problematisk at det kan være større forskjeller innad i en typologi enn mellom dem, og at man da kommer i fare for å trekke ugyldige generaliseringer. Den faren er selvfølgelig alltid reell. Men like fullt er det samfunnsvitenskapens oppgave å kunne generalisere. Og får å gjøre det må man nødvendigvis dele inn data i kategorier grunnet på observerbar informasjon, med påfølgende slutninger/tolkninger av hva man observerer (noe annet ville tendere til å gjøre samfunnsvitenskapen meningsløs) – ganske nøyaktig hva Freedomhouse har gjort når de måler sivile og politiske rettigheter.

Ingen konkurrenter til vestlige, liberale verdier
Man kan selvfølgelige bestride det normative utgangspunktet, at sivile og politiske rettigheter ikke nødvendigvis er oppskriften på et bra (eller bedre) samfunn. Det har blitt ymtet frempå ved enkelte anledninger at Kina og Russlands autoritære styresett er en reell konkurrent til det (vestlige) liberale demokrati. Det mener ikke jeg, og det tror jeg faktisk ikke Snorre Valen heller mener. Og med det normative utgangspunkt at sivile og politiske rettigheter er å foretrekke fremfor det motsatte, og at pluralisme er å foretrekke fremfor ensretting, så mener jeg det er et observerbart faktum at de vestlige samfunn, deriblant Norge, har fint lite å lære av de arabiske landene når det gjelder måten å organisere sine samfunn på. Hva skulle det i så fall være?

Det er etter min mening svært viktig å skille mellom det overordnede institusjonelle nivået og hva vi som mennesker på individuell basis kan lære av hverandre. Våre nye landsmenn, vestlige som ikke-vestlige, har selvfølgelig mye å bidra med (om vi lar dem) i form av pågangsmot, kreativitet og kunnskap. Disse har vi selvfølgelig masse å lære av, og vice versa. Dette er i og for seg et viktig trekk ved det vestlige samfunn, den kritiske selvrefleksjonen, viljen til å lære av feil, toleranse, samt ikke å tro på ting med mindre vi har gode grunner til å tro på det, grunnverdier som langt på vei danner forutsetningen for vellykkede pluralistiske samfunn, og verdier som åpenbart er mer fremtredende i vesten enn Midtøsten.

Det har som Snorre Valen påpeker, ikke alltid vært slik at Vesten har vært overlegen. Den arabiske storhetstid for rundt tusen år siden var betydelig mer tolerant enn hva det kristne Europa opplevde på samme tid. Det kan derfor med rette hevdes at den arabiske kulturen (i særlig grad Ibn Rushd) bidro til den europeiske renessansen og påfølgende opplysningstiden, nettopp ved å gjenoppdage klassiske europeiske verdier fra antikken (i den forbindelse anbefales artikkelen ”Sivilisasjonen kommer fra Arabia” av Johan Norberg). Hvor stor rolle araberne spilte kan åpenbart diskuteres. I tillegg begynner det å bli en stund siden Ibn Rushd og den arabiske storhetstiden, noe FN-rapporten fra 2003 tydelig understreker.

Arroganse bedre enn selvpisking
Man kan selvfølgelig innvende at om så skulle være at vesten er overlegen de arabiske samfunn, så sømmer kledelig beskjedenhet seg bedre enn kulturell arroganse. Jeg skal ikke benekte at min posisjon innebærer et snev (eller mer) av kulturell arroganse, men heller det enn kulturell selvpisking. Dette fordi mitt normative utgangspunkt er de klassiske liberale verdiene, samt insistering på universalisme, som innebærer at det er mennesker som har rettigheter ikke samfunn.

Snorre Valen er opptatt av behovet for nyanser. Jo da, det er viktig at vi har personer som er opptatt av politiske nyanser. Men som oftest er det faktisk enda viktigere å være opptatt av essenser, og i dette tilfellet at Norge og Europa har fint lite å lære av de arabiske samfunn.

Jeg gjentar utfordringen: Hva det skulle det i så fall være?

Publisert på Minerva.

Vi trenger en tøffere asylpolitikk

Jeg har tidligere, for Minerva, skrevet om hvordan norsk asyl-politikk står overfor store utfordringer. Spesielt er dissonansen mellom retorikk og faktisk politikk problematisk. Da tenker jeg ikke på Mullah-Krekar parodien, men på det faktum at vi som nasjon ikke er istand til å gjennomføre den politikken som det norske Storting har vedtatt, deriblant at personer som har fått avslått sin søknad om asylopphold, ikke sendes ut.

Det finnes selvfølgelig forklaringer. Norge er og skal være en rettsstat, hvor humanistiske prinsipper, også i asylpolitikken, må legges til grunn. Men det innebærer, ihvertfall burde det ikke innebære at personer som ikke kvalifiserer til opphold etter asylinstituttets kriterier, likefullt skal få bli. Det gjør de i dag, derav problemene med såkalt ventemottak, som står å lese i dagens VG.

Man, ihvertfall skal jeg, passe meg for ikke å bli flåsete, men klagingen fra beboerne om dårlige forhold fremstår som sutrete, og i tilfelle det er så ille som det beskrives, så er det naturligvis bare å reise.

Norge skal selvfølgelig opprettholde sine forpliktelser i henhold til folkeretten hva gjelder beskyttelse av asylinstituttet, men jeg kan ikke skjønne annet enn at vi må få en tøffere linje, hvor særlig evnen til å gjennomføre faktisk politikk styrkes.

Jeg ser gjerne at vi legger forholdene til rette for å liberalisere arbeidsinnvandringspolitikken, hvor alle som har et ønske om å bidra tillates dette, også om de tjener mindre enn hva LO måtte mene er nødvendig, for ikke å glemme at det er viktig at vi som nasjon tiltrekker oss høyt utdannet arbeidskraft. Men i alle tilfeller trenger vi en tøffere linje i asylpolitikken, noe problemene på ventemotakene i høyeste grad illustrerer.

Amerika, sosialisme og fotball

Jeg er usikker på om det er noen sammenheng, den usikkerheten blir ikke delt av alle. Husk ingenting er tilfeldig!

FIFAs skandaleopplegg

Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne. Se her, her og her.

Det er en skandale at FIFA ikke har videodømming. Hvorvidt det fikk en avgjørende betydning for utfallet av dagens kamp mellom Tyskland og England vites ikke, men det er ikke utenkelig. Hevet over enhver tvil er at den ukorrekte annuleringen av utligningen til Lampard påvirket kampen.

For all del England var ikke gode, Tyskland var bedre. Men kampen sto og vippet, og med 2-2 til pause, og fornyet løveenergi, så kunne dette ialler høyeste grad endte annerledes. Poenget er ikke å forsvare Englands innsats, eller diskreditere Tyskland. Poenget er at de inkompetente fjolsene i FIFA burde ha gjort noe med dette for lenge siden. Det faktum at den gamle nissen Sepp Blatter fremdeles sitter på toppen i FIFA og ikke skjønner noen ting, er en skandale. Det eneste man riskerer med videodømmning er mer korrekte avgjørelser og rettferdig dømming. Begge deler er sannsynlig i strid med den ufyselige Sepp Blatters verdisyn. Fotball-VM for min del er ikke helt ødelagt, men blir ikke det samme igjen etter dette.

Selvfølgelig skuffet over at England virkelig presterte dårlig, men mest av alt forbannet over FIFA og Sepp Blatters totale inkompetanse. Forbanna idioter!

På tide å vise vinnervilje

Som sikkert de fleste vil kunne lese så har mine spådommer etter den innlendende runden i liten grad slått til. De sør-amerikanske (samt USA og Mexico) lagene er rett og slett sterkere enn hva jeg spådde. At Frankrike og Italia skulle være så til de grader talentløse overgikk ihvertfall mine prediksjoner, og sikkert mange andres også. Spania kjørte over Sveits, men tapte likevel. Det har de råd til. De to siste kampene til Spania viser at laget er i form. Jeg tror fremdeles Spania vinner VM.

Laget i mitt hjerte, England, har nok engang skuffet i innledningen, dog var kampen mot Slovenia en opptur. I dag møter de Tyskland, og forholdene er nok engang lagt til rette for en kamp av episke dimensjoner.

Jeg både tror og håper England vinner. Laget til Capello burde i utgangspunktet være i stand til det. Lagene er på papiret (jeg vet det er en klisjee, men kom ikke på noe bedre måte å si det på) jevne, og kampen er en 50-50. Det har vært frustrende å se England de to siste verdensmesterskapene. I 2006 kom de aldri igang, og i dette har det i likhet med det forrige, manglet energi og vilje. Denne så ut til å komme noget forsiktig mot Slovenia. Mot Tyskland er det ingen grunn til å spare på kruttet.

Stuart Pearce misset på straffespark i 1990-semien mot Tyskland. 6 år senere tok han på nytt straffespark mot Spania. Akkurat det øyeblikket, lettelsen og følelsene etter å ha kvittet seg med bagasjen fra VM 1990, er kanskje det mest minnesrike tv-øyeblikket i mitt liv. Se selv!
Og la oss håpe at ettermiddagens kamp også fører med seg en begivenhet for historien. Det i seg selv er knapt noen dristig spådom.

COME ON ENGLAND!

Unge Høyre landsmøte vedtok strengere linje i asyl-politikken

I helgen ble det 50.ordinære Unge Høyre-landsmøte avholdt i Trondheim. Og mens jeg de tre foregående årene har inntatt rollen som delegat, var jeg denne gangen teknisk ansvarlig for live-streaming og videoproduksjon (i tillegg til ansvaret for å oppdatere facebook, youtube og twitter-kontoen) fra landsmøteforhandlingene. Det var det første direktesendte landsmøte i Unge Høyres historie, hvor over 2000 fulgte sendingen på nett.

Å jobbe med teknikk er krevende i den forstand at man må være først opp om morgenen og senest i seng (ihvertfall er vi blant dem som jobber lengst før går over i sosialt hygge), men det er mer enn noe annet veldig gøy. Rollen som teknisk administrator gav meg muligheten til å følge UHL-landsmøte med en viss distanse hva gjelder de politiske debattene. Selv om vedtakene endte opp med å ta UHL et steg mot sentrum, og vekk fra den mer markedsvennlige og liberale posisjonen som jeg foretrekker, må jeg si at jeg først og fremst ble mektig imponert over nivået på debattene. Særlig debatten om aktiv dødshjelp, hvor mange unge jenter inntok manesjen, fremviste særs reflekterte innlegg. Landsmøte vedtok med overveldende flertall, ikke å åpne for aktiv dødshjelp, jeg håpet på det motsatte, men likefullt var debatten en fryd å følge.

Et annet tema som var sentral på UHL-landsmøte, var integreringsprogrammet. Heldigvis avviste landsmøte å innføre forbud mot bestemte klesplag i det offentlig rom (les: hijab, burka), slik som Ola Borten Moe har en sak på i dagens VG. Det er ingen tvil om at det er sterke kulturelle uttrykk forbundet med disse plagene, men det er en konservativ (og enda sterkere liberal) dyd, at man ikke kan forby det man ikke liker, og skal man forby noe, så har de som foreskriver forbud, bevisbyrden på sin side.

Derimot ble det vedtatt å føre en mer restrektiv asylpolitikk, fordi man mener argumentene for en mer restrektiv politikk er nødvendig, om enn ikke veldig hjertelig. Forslaget om å reforhandle EMK, dvs trekke seg fra tilleggsprotokollen som hindrer Norge i å sende ut personer som risikerer dødsstraff, f. eks Mullah Krekar, falt. Samtidig ble den liberale politikken på arbeidsinnvandring stadfestet.

I likhet med tidligere landsmøter hadde jeg personlig foretrukket en mer liberal linje, men om ikke annet så viste landsmøte at det er mange politiske talenter, og særlig unge jenter, som står parat til å jobbe hardt for et blåere Norge.

Tilslutt noen ord om lederkampen.

Henrik Asheim ble gjenvalgt med et klart flertall. Det er jeg veldig glad for. Henrik har representert UHL på en fantastisk måte, og har kombinerer fine kvaliteter som leder, organisasjonsbygger, og ikke minst som person. Han er rett og slett en person det er hyggelig å tilbrine tid sammen med. Mange av de samme egenskapene kan sies om den tapende kandidaten Stefan Heggelund. Stefan har personifisert Unge Høyre i kraft av sine retoriske evner, gode humør og engasjement for organisasjonen. At han setter Unge Høyre foran seg selv, beviste han på en ypperlig måte gjennom sin takketale.

Lederdebatten viste at Unge Høyres Landsforund evner å takle en lederkamp på en voksen og ryddig måte. Og ikke minst viser det at organisasjonen "practice what we preach", nemlig at konkurranse i all hovedsak er en sunn ting!

VM Tips. Total europeisk dominans.

La meg starte med en liten innrømmelse. Av mesterskapene som er avholdt siden EM i Tyskland i 1988, så er antageligvis dette mesterskapet det jeg stiller dårligst forberedt på – analysemessig. Med det mener jeg begrensede kunnskaper om de mer perifere lagene, som Nord-Korea, Uruguay, New Zealand og Slovenia for å nevne noen. Lag som jeg ved tidligere anledninger definitivt ville ha studert spiller for spiller, statistikk etc. Dette er ikke nødvendigvis en negativ ting, gitt mitt mantra om at har du peiling på fotball, så vinner du ikke i tipping.

Småsutringen og innrømmelsen til tross - også i år skal den interesserte leser bli belemret med nok et sammenhengende tips om hvordan VM ender opp. I likhet med tidligere VM er sluttspillet basert på oppsett og ikke trekning, uten at jeg tror det har avgjørende betydning for utfallet. En av hovedutfordringene når man skal vurdere lagene, kampene og resultatet er x-faktoren, eller med andre ord graden av tilfeldigheter.

Fotball er den sporten hvor tilfeldigheter spiller en relativt mye større rolle enn i andre sportsgrener. Det påpekes ved jevne mellomrom, men generelt tror jeg det fotballglade publikum ikke helt har tatt innover seg hvor STOR rolle tilfeldighetene i fotball spiller. Det sagt, så er det neppe tilfeldig at det kun er syv nasjoner som har vunnet VM, og at det er de store nasjonene som dominerer. Men i den enkelte kamp, så preger hendelser som første målet, flaks, dommeravgjørelser et cetera veldig ofte fotballkamper. Noe av dette kunne man gjort noe med, f. eks innført videodømming, men det har altså ikke de talentløse fjolsene i FIFA maktet å gjøre. Noe annet var vel heller ikke å forvente gitt at det er sjefstullingen, Sepp Blatter, som bestemmer.

OK – til vurderingen. Jeg tror Europa kommer til å dominere stort. Tror ikke et eneste afrikansk lag kommer til kvartsfinalen. Jeg tror Argentina blir best ikke-europeiske lag med en bronsefinale. I 2006 tippet jeg Brasil som vinner, ettersom jeg mente de hadde et kanonlag. Årets utgave er ikke like bra, det gjør at forventningene ikke er like store, det er selvfølgelig en fordel. Men jeg tror de ryker mot Nederland i en kvartfinale. Veldig mye avhenger av hvor bra Kaka er.

Som vanlig er England laget som står hjertet nærmest, og som vanlig tror jeg at denne gangen vil det gå bedre. Jeg tror årets England utgave er bedre enn på lenge. Det trodde jeg for så vidt også om 2006-utgaven, noe det også var. Jeg tror på mange måter disse årgangene er like gode, med en viktig forskjell. Wayne Rooney. Rooney var skadet foran mesterskapet i 2006, denne gangen har han fått trent bra etter en fantastisk sesong. I tillegg er Aaron Lennon og Wright-Phillips viktige offensive våpen. Spørsmålet er hvordan den sentrale midtbanen, som til tross for solide enkeltspillere i Gerrard, Lampard – aldri har funnet rytmen sammen. Det kan forhåpentligvis Fabio Capello bidra til at skjer ved denne anledning.

Jeg tror Spania vinner. Av flere årsaker. Stammen av laget er det samme som vant EM i 2008. De har en svært god balanse i laget, ekstremt komplementære og samspilte, mange av de samme spillerne spiller sammen til daglig, og ferdighetsnivået til spillerne er ekstremt høyt. Spania har bortsett fra sluttspillsvarianten i 1950, aldri vært blant de fire beste i noe VM. Mitt tips er at 2010 blir Spanias år. Det observante leser (det hender jo at de finnes også) vil innvende at mine tips er svært konvensjonelle. Det er helt riktig. Dersom det ikke skulle vært tilfelle, måtte noen av lagene som ikke er blant de store nasjonene, antydet at de hadde spillere eller samspill som antydet ekstra kvalitet. Noe slike lag eller spillere har i hvert fall ikke jeg observert.

Det eneste jeg med stor grad av sikkerhet kan si er at det nok ikke blir HELT som jeg har tippet, men jeg tror at jeg kommer ganske i nærheten.

I motsetning til 2006 og 2008. Kommer jeg til å blogge hver dag på egne blogger om sluttspillet, men foreta jevne oppdateringer etter hvert som VM-skrider fremover!

VG har en god oversikt over sluttspillsoppsettet her.

Lagene som er uthevet er de jeg tror på.

Gruppe A
Frankrike
Sør-Afrika
Uruguay
Mexico

Gruppe B
Argentina
Nigeria
Sør-Korea
Hellas

Gruppe C
England
USA
Slovenia
Algerie

Gruppe D
Tyskland
Serbia
Ghana
Australia

Gruppe E
Nederland
Danmark
Kamerun
Japan

Gruppe F
Italia
Paraguay
Slovakia
New Zealand

Gruppe G
Brasil
Portugal
Elfenbenskysten
Nord-Korea

Gruppe H
Spania
Sveits
Chile
Honduras

Åttendelsfinaler
Frankrike – Nigeria
England – Serbia
Tyskland-USA
Argentina – Sør-Afrika
Nederland-Paraguay
Brasil-Sveits
Italia – Danmark
Spania - Portugal

Kvartsfinaler
Nederland – Brasil
Frankrike – England
Argentina – Tyskland
Spania – Italia

Semifinaler
Nederland-England
Spania - Argentina

Finale
England-Spania

Helt enig med Bjørn-Inge Larsen

En av mine favorittsitater tilhører den amerikanske sosiologen og økonomen Thomas Sowell og lyder: "The first lesson of economics is scarcity: There is never enough of anything to satisfy all those who want it.The first lesson of politics is to disregard the first lesson of economics"

På intet område passer beskrivelsen bedre enn i norsk helsesektor, hvor klagingen ser ut til å følge proporsjonalt med utgiftsøkningen.

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tar til ordet for tøffere prioriteringer, ganske enkelt fordi også i norsk helsevesen er det knapphet på ressurser, sammenlignet med ønskene. Det faktum at det er helsedirektøren og ikke norske politikere som reiser debatten er påtakelig og beskrivende for feigheten som dominerer norsk politikk.

At tidligere minister og nå direktør for legemiddelindustrien Karita Bekkemellem reagerer negativt er knapt overraksende, med tanke hennes nåværende arbeidsgiver. Men dersom hun har bedre forslag så må hun jo gjerne fremlegge disse. Eller kan det jo tenkes at hun mener det ikke er nødvendig å prioritere...

Vil dette medføre økte forskjeller? Ganske sikkert. Er det likevel nødvendig? Absolutt! Men aller viktigst er i første omgang at debatten reises og at de som er imot å prioritere avkreves svar.

OPPDATERT SØNDAG

Siv Jensens siteres i VG-søndag på at det er "etisk forkastelig" å sette prislapp på et menneskeliv. For FRP-lederen skal det åpenbart ikke stå på penger. Men legg merke til at hun ikke begrunner eller frembringer alternativer til Larsens utfordringer om nødvendigheten av å prioritere i helsevesenet.

Attpåtil uttrykker Siv Jensen vemmelse over Larsens utfordring og kaller det en farlig debatt. Jeg vil nå mene at det er langt farligere ikke å ta debatten. For uansett hvor mye politikere prøver å innbille folk at det ikke er knapphet på ressurser i helsesektoren og at det således ikke er nødvendig å prioritere, så er stikk motsatt tilfelle. Prioriteringer foretas hver eneste dag - spørsmålet er hvilke retningslinjer som skal ligge til grunn for disse.

Forening for muskelsyke hiver seg på hylekoret. Som resten av kritikerne vil heller ikke foreningen for muskelsyke skissere noen alternativer. De har antageligvis nok med å sutre!

Israels kollektive selvmord

Omstendighetene rundt Israels bording av såkalte fredsaktivister i hva som tilsynelatende ser ut til å være internasjonalt farvann, kan vanskelig gjøre annet enn å svekke Israels internasjonale autoritet ytterligere. Jeg har vel mine tvil til hvorvidt den Israelske regjeringen bryr seg nevneverdig om den påfølgende globale kritikken, ikke desto mindre burde de det.

Ingen betviler Israels militære overlegenhet, men i en verden hvor mediene og opinionen spiller en større rolle, er militær makt langt fra nok for å sikre Israels interesser. Eller for å si det slik, et sterkt militært forsvar er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å sikre Israels interesser. Israels fremferd - riktig eller galt (jeg vil vel mest kategorisere det som galt) er såvidt jeg kan se ikke i landets egen interesse.

Dagens hendelser er kun et symptom, den virkelig kuren består i en fremforhandlet løsning med Hamas og Hizbollah, med påfølgende internasjonale garantier. Jeg skal ikke garantere at det er mulig å få til, men den eneste måten å finne det ut på er å undersøke mulighetene for en fremforhandlet løsning.

Israel har alt å tjene på å forhandle ut fra militær styrke. Alternativet om noen år kan bli veldig mye verre.

Full støtte til Antanas Mockus i det colombianske valget!

I dag gjennomføres første omgang av det colombianske presidentvalget. Et valg som kan ende med den eksentriske grønne-kandidaten Antanas Mockus, som ny president. Det vil etter min mening ikke være et dumt valg, mer om det nedover i kommentaren. Først noen tanker om Latin-Amerika og høyresiden.

Det skulle knapt være noen revolusjonerende tanker for de som er velkjente med mine politiske sympatier, at jeg aldri har vært noe fan av den revolusjonære venstresiden, fra paradoks paradiset Cuba til Hugo Chavez med klakørene Rafael Correa (Ecuador) og Evo Morales (Bolivia). I ulike former representerer disse venstrepopulisme på sitt verste i form av autoritært styresett, økonomisk nasjonalisme, anti-amerikanisme og en hengivenhet til "la revolutione a`la Che". Med andre ord klassisk marxisme. (Anbefales i den forbindelse - Alvaro Vargas Llosa`s artikkel i Foreign Policy - The return of the idiot).

Tradisjonell skepsis til høyresiden
Det sagt, så må jeg innrømme at jeg ikke alltid har vært like komfortabel med det som tenderer til å være høyresiden i Latin-Amerika. Eller sagt med andre ord, jeg har hatt problemer med å se de gode borgerlig-liberale politikerne i regionen. Typer som Fernando Henrique Cardoso, forløperen til dagens president Lula i Brasil og Mexicanske Vicente Fox. Jeg har også et godt inntrykk av den nylig valgte President Pinera i dagens Chile og Felipe Calderon i Mexico. Likefullt er det ikke til å komme forbi at latinamerikansk høyreside, ihvertfall for denne blogger, alltid har blitt møtt med en viss skepsis. I det hele tatt så har den store utfordringen for Latin-Amerika vært preget av svake institusjoner og et ekstremt polarisert klima, som i seg selv har gjort situasjonen verre enn den behøvde å være.

Hva så med Colombia, Uribe, høyresiden og valget?

Alvaro Uribe
Mitt inntrykk, styrket av det faktum at President Uribe er meget populær, gjør meg positivt innstilt til den sittende colombianske presidenten. Mine colombianske venner understreker også hans gode resultater, med vekt på sikkerhetssituasjonen og god økonomisk vekst. Ikke minst Uribes kamp mot den marxistiske terroristgruppen FARC gitt gode resultater. Ihvertfall er det persepsjonen colombianere flest har, og en viktig årsak til hans popularitet. Spørsmålet er hvem og hva som har blitt ofret på veien.

For til tross for Uribes tilsynelatede gode resultater, så er jeg meget glad for at landets høyesterett slo ned på muligheten for grunnlovsendringer med den hensikt å gjøre Uribe valgbar for ny periode. Det er nettopp den type autoritær venstrepopulisme som Chavez har blitt kjent for og langt på vei har kommet unna med, og som Uribe synes å ha forsøkt seg på. Heldgivs avviste høyesterett dette, og heldigvis aksepterte Uribe dommen. Det tyder bra for hvordan den reelle maktdelingen fungerer i Colombia og er et sunnhetstegn for demokratiet i landet.

Hva så med årets valg? Min gode venn (og sosialdemokrat) Stig Arild Pettersen har skrevet en meget interessant repotasje om Mockus og valget i Colombia for Morgenbladet. I hvilken grad dagens regjering og personer tilknyttet regjeringen (og sågar Uribe selv) er involvert i korrupsjon og henrettelse av sivile/politiske motstandere er vanskelig for meg å etterprøve, jeg har prøvd å søke etter god dokumentasjon for hvorvidt disse påstandene stemmer uten å finne tydelig prov. Men beklageligvis kan jeg ikke si at det ville overrasket meg om det er personer tilknyttet regjeringen som er involvert i aktivitet som innebærer paramilitære og som har utført likvidasjoner på politiske motstandere. Dog er situasjonen bedre i Colombia enn kanskje noen gang, og det er god grunn til å tro at valget vil bli gjennomført i henhold til akseptable standarder.

Motkandidaten Juan Santos
Motkandidaten til Mockus er dagens forsvarsminister Juan Santos, hvilket har kjørt en kampanje som kan beskrives "Mer av det samme" eller akkurat som Uribe. Og det kan sikkert være bra det - men hovedgrunnen til at jeg støtter Mockus er at det vil gjøre godt for det colombianske demokratiet, styrke institusjonene og gjennomsiktigheten i samfunnet. Det vil rett og slett styrke det som litt tåkete kalles den politiske kulturen i landet. I tillegg er det ifølge mine kilder, dvs min colombianske venn (som i likhet med meg bekjenner seg til markedsliberalisme) sterkt overdrevet i utenlandskpresse hvor langt til venstre Mockus står. Mockus er tilhenger av frihandel, hans nærmeste økonomiske rådgivere er ifølge samme kilde pro-privatisering. Naturligvis har Mockus et sosialt sinnelag som gjør at han er veldig opptatt av å gjøre det bedre for de fattige, men gjennom målrettede tiltak, og ikke gjennom noen revolusjon.
Mockus har videre lovet (noe annet ville vært politisk selvmord) å holde fast på sikkerhetslinjen, som innebærer en fortsatt hard linje mot FARC.

Mockus for president!
Både situasjonen og kandidaten Mockus, gjør at jeg tror Colombia er best tjent med at sistnevnte vinner valget. La meg få tillegge en like viktig dimensjon - at valget blir gjennomført i henhold til anerkjente standarder for demokratisk praksis, det har dessverre ikke vært en selvfølge, verken i Colombia eller Sør-Amerika.

OPPDATERT MANDAG 31.MAI
Juan Santos vant 1.omgang med 47 % av de avlagte stemmer, Mockus fikk 21 % av stemmene. Dette var en større seier enn forventet, og Mockus har dermed skaffet seg et fjell å bestige. Det er ikke umulig at Mockus kan vinne en 2.valgomgang, men Santos har opparbeidet seg et meget godt utgangspunkt.

Les mer på BBC.

Tjene Gamsten for godt?

Hva er en rettferdig lønn?

Skøytetrener Jarle Pedersen uttrykker på twitter, kvalme overfor nyheten om at hans navnebror Gamst Pedersen har signert en avtale verdt 550 000 kroner i uken (ca 30 millioner i året) med Blackburn.

Pedersen utdyper på VG-nett: - Lønnen står ikke i forhold til det spillerne leverer. Gamst tjente veldig bra fra før av. Nå har han fått et solid lønnspålegg uten at han så vidt jeg har fått med meg er blitt så mye bedre de siste årene.

Nøyaktige hvilke kriterier skøytetreneren legger til grunn for sine vurderinger vites ikke, utover at han ikke synes prestasjonen står i stil med lønnen. Det må Jarle Pedersen gjerne mene. Men landslagstreneren i skøyter har på dette punktet, den samme moralfilosofiske utfordring som alle andre som ønsker å argumentere for at "noen" tjener for mye. Det være seg næringslivsledere, fotballspillere eller aksjemeglere.

- Hva er en rettferdig lønn? Og enda viktigere - hvem skal bestemme hva som er en rettferdig lønn?

Man kan selvfølgelig overlate denne vurderingen til politikere, med den argumentasjon at et politisk flertall i seg selv er god begrunnelse for "lønnsvurdering". Med det er knapt noen begrunnelse i moralsk forstand.

Jeg har også hørt argumentet om fotballspillere ikke utfører så viktig arbeid som for eksempel sykepleiere, og at det derfor er absurd at noen fotballspillere tjener så mye (mer enn f.eks sykepleiere). Men dette argumentet er ikke noe vesensforskjellig fra det overnevnte eksempel. Hva som er viktig kan selvfølgelig bestemmes av et politisk flertall, men personlige preferanser er grunnleggende forskjellig, hvilket betyr at å finne noe objektivt kriterium på viktighet i yrkeslivet, raskt kan fortone seg som en selsom opplevelse.

Min mening er at lønn (hovedsaklig) bør følge tilbud og etterspørsel. All den tid Gamst Pedersens prestasjoner verdsettes til millioner i et marked, hvor transaksjoner foregår på frivillig basis, kan jeg ikke se noe problem eller urettferdighet i at resultatet ender opp i millioner. Det at markedskreftene styrer, betyr ikke noe annet enn at summene av alle individuelle valg summeres opp - i Gamst Pedersens tilfelle som millioner i gevinst.

Hovedpoenget er at så lenge transaksjonene er basert på frivillighet, dvs at den enkelte borger har sett seg mer tjent med å bruke x-antall kroner på fotball enn alternative tilbud, så lenge frivillighetsaspektet er dekket, så vil ikke resultatet etter min mening kunne sies å være urettferdig.

Jarle Pedersen må gjerne mislike det, men faktum er at lønnen til Gamst Pedersen kun gjenspeiler det faktum at fotball er vesentlig mer populært blant folk flest enn skøyter.

Omtrent "550 000 for en middels fotballspiller" mer populær.

Er Obama en sosialist?

Temperaturen i amerikansk politikk er og har igrunnen vært over kokepunktet i en lengre periode. Jeg er usikker på om helsereformen var den utløsende saken, men det har ihvertfall vært frontsaken i den polariserte diskusjonen "inside the beltway".

Den mest vitale politiske bevelgelsen "over there" er Tea-party bevegelsen, som har generert store grassrotskampanjer landet rundt, hvor hovedparolen er mindre stat og lavere skatt. Noe som er trygt innenfor den politiske etos jeg bekjenner meg til. Dog er det ikke alt jeg vil stå innefor av paroler som Tea-party bevegelsen bringer med seg. Ei heller tilknytningen til Sarah Palin.

Republikanerne, som P.J. O`Rourke lakonisk oppsummerte som partiet "som hevder statlig styring ikke fungerer, for så å bli valgt og beviser at det stemmer", har stort sett begrenset seg til å være i opposisjon til alt Obama kommer med. Felles for både Tea-party bevegelsen og Republikanerne er skremselspropagandaen som ynder, ihvertfall blant flere, å betegne Obama som sosialist. Denne retorikken er godt hjulpet av deler av Fox News, som Sean Hannity og Glenn Beck.

Minerva-redaktør, Nils August Andresen, skriver om denne retorikken og gir en lite flatterende beskrivelse av dagens høyresiden i USA. Jeg synes han har gode poenger.

Apropos. På den meget besøkelsesverdige nettsiden Bloggingheads.tv har National Reviews Jonah Goldberg og tidligere taleskriver for Bush jr, David Frum, en svært interessant dialog om begrepsbruken, retorikken og veien videre for amerikansk høyreside. Inkludert spørsmålet om hvorvidt Obama er en sosialist eller ikke.


Personlig ønsker jeg meg en amerikansk høyreside som finner røtten i Goldwater-Reagan hvor mindre stat (inkludert mindre statlig våsing om religion), lavere skatter og mer personlig frihet er hjørnesteinene i fremtidens politikk. Det er lov å håpe at Tea-party bevegelsen vil fungere som en slik kraft.

En ny blå revolusjon?

I kveld avgjøres det hvem som vinner valget i Storbritannia. De siste meningsmålingene tyder i retning av en Konservativ valgvind, spørsmålet er om vinden har begynt å blåse for sent. Det er forsåvidt flere spørsmål. De viktigste er etter min mening:

• Vil mange av de som sier at de vil stemme Liberaldemokratene faktisk gå å stemme i løpet av dagen?
  
• Hvor høyt kommer de Konservative, pågrunn av valgsystemet, eller riktigere sagt pågrunn av utformingen av enmannskretsene så har Labour en stor fordel i forhold til færre "wasted votes". Conservatives bør være i nærheten av 40 % og 10 % (prosentpoeng) større enn Labour for å sikre rent flertall. Greier de det?
  
• Hva skjer om det blir såkalt "hung parliament", hvor ingen av partiene får rent flertall, vil det resultere i rask utskrivelse av nyvalg?

Se kommentar fra valganalytiker Svein Tore Marthinsen for gode tips. Også Jan Arild Snoen har kommentert utviklingen på Minerva.

Selv om britenes situasjon ikke er like alvorlig som i Hellas, er også Storbritannia i en utfordrende fiskal situasjon, og uansett hvem som inn i Nr.10 Downing street, så er oppgavene enorme fremover.

Det er åpenbart at reformer, som inkluderer besparelser og kutt i offentlige utgifter er nødvendig, alternativet er å balansere budsjettet med vesentlige skatteøkninger, på lang sikt vil det være svært skaldelig for konkurransekraften til Storbritannia, noe som også ligger rotfestet i virkelighetsforståelsen til New Labour.

Jeg støtter David Cameron og mulighetene for at en ny konservativ-regjering overtar etter valget i kveld er absolutt tilstede. Men jeg er usikker på om Cameron i tilstrekkelig grad har opparbeidet seg et mandat i folket til å foreta de kuttene som konvensjonell konservativ politikk innebærer. Vel, var det (muligens) nødvendig å distansere seg fra Thatcher-profilen, men Thatcher var veldig tydelig på at forandringer var nødvendig, kommuniserte dette tydelig og fikk de mandatene hun trengte for å transformere Storbritannia til en moderne tjenesteytende økonomi.

Hvorvidt Cameron de facto vil være istand til å lede an i en ny blå-revolusjon (dersom han vinner naturligvis) gjenstår å se. Det er positive signaler, men det er langt fra overbevisende.

OPPDATERT FREDAG MORGEN
Exit pollene og meningsmålingene i sin alminnelighet ser ut til å ha truffet meget bra hva gjelder det endelige resultatet for valget i Storbritannia. Særlig ser det ut til at Lib.dems oppslutning var noe overvurdert.

Conservatives har blitt største partiet, og mest sannsynlig vil Lib.dem som er på vippen høre med Cameron om muligheten for en eller annen form for samarbeid. Gordon Brown nekter å svare på hvorvidt han har tapt eller ikke. Det er klart at et rent flertall for Toryene hadde vært å foretrekke, særlig fordi Storbritannia nå trenger omfattende kutt, og noen med mot til å gjennomføre dette. Hva som skjer fremover skal bli meget spennende å følge.